Paradisbakken – GEIR TANGEN

Krimjulekalenderen – 18.desember

Hver dag fra 1-24.desember vil jeg presentere dere for en krimbok litt utenfor bestselgerlistene som jeg mener dere burde lest, med et påfølgende spørsmål. Hver sjette dag, altså den 6.desember, 12.desember, 18.desember og 24.desember trekker jeg en vinner blant de som har ett eller flere riktige svar, og som da kan velge seg en av de seks foregående bøkene gratis tilsendt som en liten julegave til seg selv. Alt dere trenger å gjøre er altså å svare riktig på spørsmålet, og poste det som kommentar i bloggen. Ikke på Facebook

Svaret 17.desember var at det var stefaren til Sven Petter Næss som kommer fra India.

Fem av i alt 58 riktige innkommende svar er trukket ut til å bli med i kampen videre om en bokpremie i morgen:

Gudny Heggstad Vinje, Wenche Slettvold, Christine Hektoen, Elizabet Lyngstad, og Idar-Alexander Lysebraate

18.desember:
MARIT REIERSGÅRD – PARADISBAKKEN
GYLDENDAL 2016

Min omtale:

Marit Reiersgårds tredje krimroman er hennes beste. Her briljerer hun tidvis i et svært sammensatt plott, der hun også har tilført en del svært spennende scener som gjør boka til en sidevender. Dette er klassisk politikrim, men med en dæsj av Reiersgårds sedvanlige sans for det litt makabre og morsomme.

Hun portretterer en venninnegjeng over middagshøyden på en levende og artig måte, samtidig som hun lurer leseren gang på gang til å tro at en er på sporet av løsningen. Med Paradisbakken mener jeg hun for alvor har tatt steget inn blant våre beste krimforfattere. Å gi rom for å være litterær betyr at en gjerne må forsake tempo og driv, men hun klarer begge deler, og det er godt gjort. Det tar tid å bli virkelig god i dette gamet, og her har Marit Reiersgård kvittet seg med alle barnesykdommer. Plottet er utspekulert og godt, språket flyter fint hele veien, spenningen er skrudd opp flere hakk og mysteriet pirrer nysgjerrigheten. Romanen har svært få svakheter og dødpunkter. Helstøpt er et adjektiv som brukes for mye i slike anmeldelser, men på «Paradisbakken» synes jeg superlativet passer svært godt.

Foreldelsesfristen er navet som det hele kretser rundt. Ei jente ble funnet drept i Paradisbakken for mange år siden, og Verner Jacobsen har bestemt seg for å ta en siste kikk på saken før den må arkiveres som uløst for alltid. Da dukker en av jentas venninner fra den gang opp død i et utstillingsvindu midt i byens gågate. Det henger sammen, men ikke slik du tror …

Dagens spørsmål:

For hvilken bok ble Marit Reiersgård nominert til Rivertonprisen?

Tips: Dagbladet er flinke til å skrive saker rundt nominasjoner til Riverton, bare så det er sagt …

NB! Ingen av svarene dere legger inn i kommentarfeltet vil bli godkjent av meg før fristen er ute kl.18.00, så det hjelper ikke å vente på at noen andre kommenterer før deg 😉

Tar skrittet opp blant de beste

Marit Reiersgård Bredesern har begått tre krimromaner de seneste årene. «Stolpesnø» (2012), Jenta uten hjerte (2014) og Paradisbakken (2016). Med sin siste krimroman mener jeg hun for alvor har tatt steget inn blant våre beste krimforfattere. Det tar tid å bli virkelig god i dette gamet, og i «Paradisbakken» har Marit Reiersgård kvittet seg med alle barnesykdommer. Plottet er utspekulert og godt, språket flyter fint hele veien, spenningen er skrudd opp flere hakk og mysteriet pirrer nysgjerrigheten.

Dette innlegget er merket med produktreklame ettersom Marit Reiersgård i likhet med meg gir ut sine bøker på Gyldendal norsk Forlag, og jeg kjenner henne ganske godt gjennom flere møter de siste årene.

Jeg bruker vanligvis rundt en uke på å lese en roman, noen ganger ned i tre fire dager, andre ganger flere uker. «Paradisbakken» ble lest på litt over 24 timer. Det sier litt om hvor mye den engasjerte meg. Av årets norske krimutgivelser har jeg plassert henne på min personlige Topp5-liste. Grunnen til det er enkel. Romanen har svært få svakheter og dødpunkter. Helstøpt er et adjektiv som sikkert brukes for mye i slike anmeldelser, men på «Paradisbakken» synes jeg superlativet passer svært godt. Boken bør være en dark horse med tanke på nominasjoner til Rivertonprisen i mars. Ikke minst med tanke på at hun ble nominert med sin forrige bok «Jenta uten hjerte». Denne er etter min mening langt sterkere.

Vi møter altså politietterforskerne Verner Jakobsen og Bitte Røed for tredje gang i denne romanen. Et herlig par som på hver sin måte krydrer historiene som fortelles. Denne gangen er det en «cold case» fra nittitallet som får snøballen til å rulle. Etterforskningen etter et uoppklart drap på ei jente i Paradisbakken på Lier, fører i neste omgang til et nytt drap. En av jentas beste venninner dukker plutselig opp i et butikkvindu. Død og til utstilling for allmennheten. Isolert sett et raffinert og morsomt grep fra vindusdekoratør og forfatter Reiersgård. Det som imidlertid engasjerer meg som leser er alle trådene som spinnes mellom fortid og nåtid, mellom vennskap og fiendskap, mellom hemmeligheter og familiebånd. Plottet er komplekst, og selv om jeg klarte å løse flere av plott-twistene ganske tidlig, så er det ikke for opplagt.

Det Marit Reiersgård virkelig har forbedret seg på i tillegg til selve plottet er spenningssekvensene. I de to første bøkene så hanglet akkurat denne biten litt, men i «Paradisbakken» er det opptil flere neglebitende sekvenser som holder leseren våken. Det var ikke snakk om å legge boka fra seg etter at halve romanen var lest. Språklig har forfatteren vært en mester fra første stund, og på det planet holder hun koken fremdeles. Hun har en egen evne til å formulere seg på en særegen og fin måte, og vi er mange krimforfattere som har mye å lære av Reiersgård her. Dette er ingen selvsagt ting for de som måtte tro det. Å gi rom for å være litterær betyr at en gjerne må forsake tempo og driv, og klare begge deler er godt gjort.

Til de av dere som ennå ikke har oppdaget denne perlen i norsk krimlitteratur, så vil dere ikke bli skuffet om dere går til innkjøp av hennes tre bøker i serien. Det er noe Karin Fossumsk over måten hun skriver på og komponerer plottene sine. Samtidig tendenserer dette aldri til å bli for tungt og seigt slik vi ser i noen av Fossums bøker. Dette er rett og slett god politikrim med etterforskere som er levende, artige og virkelighetsnære. Som sagt … Dette er en godbit dere bør unne dere.

Mine anmeldelser av Marit Reiersgårds to tidligere bøker i serien:

STOLPESNØ

JENTA UTEN HJERTE

God norsk krim til jul

2016-12-16-1

Vi er inne i tiden da alle norske bloggere, anmeldere og forfattere velger ut sine favoritter av årets bøker som de presenterer for sine lesere. Siden jeg havner i alle tre kategorier, kan jeg selvsagt ikke være noe dårligere. Mine fem tips til julegave til krimelskeren blir presentert i dette innlegget. Jeg elsker norsk krim, leser svært mye norsk krim, og har derfor valgt meg ut de fem norske krimbøkene som jeg mener var de beste i året som gikk.

Det bør vel nevnes at det er en god del norske krimbøker som jeg ikke har rukket å lese enda. Unni Lindell, Anne Holt, Chris Tvedt, Hans Olav Lahlum, Jørgen Brekke og Gunnar Staalesen har for eksempel alle gitt ut nye krimbøker i år med glitrende anmeldelser i avisene. Så lenge jeg ikke har lest dem, kommer de heller ikke med på min liste Min liste er utarbeidet etter mine egne favoritter i året som gikk. Fem kandidater som alle bør være brennhete med tanke på nominasjon til Rivertonprisen i mars.

Listen er ikke rangert selv om den er nummerert, bare så det er sagt. Ved hvert bilde følger det en tekst der jeg forteller hvorfor jeg mener akkurat denne boken fortjener å være en gave under juletreet til krimelskeren. Klikker du på bildet vil du komme direkte til en bestillingsside på Haugen Bok. Jeg er ikke sponset av dem, men vet at de leverer hyperraskt, og at du derfor trolig vil rekke å få bøkene i postkassen din før julefreden senker seg til neste helg.

Marit Reiersgård – Paradisbakken

Denne sprudlende dama fra Lier skriver bedre og bedre krimbøker. Hun ble Rivertonnominert for sin forrige bok om politiettrforskerne Verner Jakobsen og bitte Røed «Jenta uten hjerte», og jeg har tidligere snakket varmt om hennes første krim «Stolpesnø». Med årets utgivelse «Paradisbakken» har hun tatt enda et steg i riktig retning. Fortettet, spennende, godt driv, artig mysterium og en svært spennende avslutning. Jeg leste boka på litt over ett døgn, og det er ikke ofte jeg lar meg fenge slik. Marit Reiersgård har alltid vært språklig svært dyktig, men i «Paradisbakken» er også krimplottet glitrende underholdning. Vil du gi en krimroman som holder høy litterær kvalitet i tillegg, ja så er dette absolutt et godt tips.

Jan-Erik Fjell – Lykkejegeren

En av to seksere jeg har gitt på terningen til norske krimromaner i år. Utvilsomt min store favoritt i året som har gått. Fjells femte bok om Kripos-etterforsker Anton Brekke er uten sidestykke hans klart beste krimroman så langt. Den er nervepirrende, engasjerende, spennende, interessant, mystisk og fullspekket av strålende karakterer. Ikke minst gjorde bihistorien fra Las Vegas på 1970-tallet noe med meg som leser. Det er fem måneder siden jeg leste boken, og fremdeles kan jeg gi et detaljert handlingsreferat. Ja, jeg kunne holdt et helt foredrag på en og en halv time om alt som er bra med denne krimperlen. Språket, plottet, karakterene, mysteriet … Dette er en bok i WOW-kategorien for meg. Dette er en god bokgave til krimleseren som er litt frelst i gamle biler, høy sigarføring, lekre damer og som har en hang til gambling.

Øistein Borge – Den syvende demonen

Jeg håper Font Forlag vet hvilket kupp de har gjort ved å satse på denne forfatteren. Hans debutkrim er en soleklar favoritt til neste års «Nytt Blod»-pris. Jeg klarer ikke helt å se hvem som skal kunne utfordre ham på den lista. Dette er første bok i en serie, og neste bok kommer allerede nå i vinter/vår. Boken bærer overhodet ikke preg av å være skrevet av en krimdebutant. Plottet er så snedig, utspekulert og ambisiøst at det krever mot å sette det ut i livet. Språklig henger lista svært høyt. Dette er en forfatter som oser av fortellerglede og fortellerevne. Mysteriet stifter deg fast til boksidene, og helten som etterforsker er en fyr vi blir svært glade i. En god og svært sterk politi-karakter. Åpningsscenene er heftige, og boka har svært godt driv. Skildringene fra vakre Provence lokker og lurer oss frankofile, men det er likevel selve krimhistorien som fenger mest. Min andre sekser på terningen i år.

Torkil Damhaug – En femte årstid

Denne boka figurerer vel på så godt som alle lister i år. Den er ikke oppskrytt. Det er en annerledes krimbok. En bok for den kresne leseren. Damhaug er svært litterær, og han bryter med de fleste konvensjoner om hvordan en skal skrive krimromaner. En langt mer vellykket variant av «den upålitelige fortelleren» enn for eksempel «Hviskeren» av Karin Fossum etter min mening. Boken er creepy, og spenningen ligger som tåkebanker over boksidene. Jeg personlig trekker litt for en hasardiøs avslutning som jeg ikke helt klarer å tro på, men boken fenget meg og fengslet meg fra begynnelse til slutt. En opplagt kandidat til Rivertonprisen for 2016. I og med at han har fått den før, så skal det alltid litt mer til å få den igjen, men Damhaug har virkelig gitt leseren noe å tygge på med denne romanen. En bok som kryper inn under huden på deg, og som blir der.

Tom Kristensen – Pandora

Snakker vi norske thrillere så er det ingen over, ingen ved siden, og ingen i nærheten av Tom Kristensen. Årets utgivelse ,»Pandora» var en gyser fra første side. Høyt tempo, internasjonalt miljø, storpolitikk, terror, flukt, jakt, drap … You name it, Tom Kristensen has it. Her går det unna så det griner i svingene. Boka er samfunnsmessig høyaktuell, og den klarer også på et finurlig vis å presentere dilemmaene vi i vesten står ovenfor i kampen mot terror. Det er vel få bøker jeg har kost meg slik med å lese i år som denne thrilleren. Her er det høyoktan og flybensin som gjelder. En må være beredt på å bli sendt ut på en heseblesende reise gjennom flere verdensdeler, og med en antagonist som virkelig får det til å gå kaldt ned over ryggen på deg. Vi håper at virkeligheten i terrorbekjempelsen er langt unna dette scenarioet, men aner at det er faretruende nært opptil hva som faktisk kan og vil skje. Boken er en tankevekker. Jeg trekker også her for en avslutning som ikke står helt i stil med resten. Men spennende er det!

PS! Å presentere slike lister er alltid litt ekkelt. Jeg har flere gode forfattervenner som jeg gjerne skulle gitt en plass på lista. mange savner nok navn som Jørn Lier Horst, Tom Egeland, Gard Sveen, Ingar Johnsrud, Lene Lauritsen Kjølner og Jørgen Jæger her. Alle har gitt ut nye bøker i år, men etter min mening når ingen av disse bøkene opp til disse fem, så får det heller våge seg at jeg kan se langt etter å bli framsnakket av disse i tiden som kommer 😉

PSS! Ingen av disse fem bøkene er den mest spennende boken jeg har lest i år. Den prisen går til Ørjan Nordhus Karlssons «Speilets bakside». En science fiction-roman av et enormt format. Like god som første bok i serien «Huset mellom natt og dag». Men, det er ikke krim, så da kommer ikke tipset med her … (Eller forresten, det gjorde det visst likevel)