Spennende dansk bekjentskap

Stikkord

, , , , , ,

Gyldendal_kazinski_mannen_v2Bøkene til den danske krimforfatterduoen Anders Rønnow Klarlund og Jakob Weinreich, bedre kjent under pseudonymet «AJ Kazinski», har stått på vent i bokhylla mi i årevis. De har gitt ut i alt seks bøker, der fire av dem er i en krimserie med gisselforhandler Niels Bentzon og astrofysikeren Hannah Lund i hovedrollene. Jeg har lest den første i serien «Den siste gode mann», og selv om den er litt ujevn, så er det noe storslagent hårete ved dette plottet som jeg elsker. Det spektakulære og overdimensjonerte i at det skulle finnes 36 gode mennesker på jorden, og at noen ha sett seg fore å ta livet av dem en etter en for å få jorden til å gå under.

Omtalen min merkes med produktplassering ettersom AJ Kazinski sine oversatte bøker kommer ut på Gyldendal, som altså er mitt eget forlag

Utgangspunktet er en jødisk myte om de 36 gode menn som skulle finnes på jorden i hver generasjon. De vet ikke selv at de er Guds utvalgte, og skulle det skje at alle dør før neste generasjon, ja så vil dommedag være en realitet. Så skjer det utenkelige. En etter en av dem bli drept, og i dødsøyeblikket oppstår det et hudutslett på ryggen deres som kan ligne på en abnorm tatovering. Det er et mysterium hvordan dette oppstår, og drapsmannen etterlater tilsynelatende ingen spor.

Bentzon får i oppdrag av sin politisjef å ta en runde rundt i Danmark for å oppsøke og advare gode mennesker som har gjort helt spesielle gjerninger. Det er et rutineoppdrag uten særlig prestisje. bare noe som må gjøres. Oppdraget kommer fra Interpol der en italiensk politimann har sendt ut et varsel om hva som er i ferd med å skje. Bentzon tar imidlertid oppdraget en smule mer alvorlig enn politisjefen hadde forestilt seg, og ganske snart har han viklet seg inn i alle gåtene rundt den gamle jødiske myten om de 36 gode menn. Han får uvurderlig hjelp av en enslig astrofysiker ved navn Hannah som han kommer over i jakten på de gode menneskene. Sammen løser de gåten som virker fullstendig uoverkommelig, og svaret de sitter igjen med er så skremmende at de må gjøre alt som står i sin makt for å hindre katastrofen i å inntreffe. Også det aller mest utenkelige …

Denne boken er en guidet reise i myter, gåter, filosofi og i de aller mest eksistensielle spørsmål. Hvem er Gud, hvorfor er vi her, hva er godt og hva er vondt, hva skjer med oss etter døden, finnes det en sjel og noe opphøyet som ser alt det vi ikke ser? Miksen av Niels sin jordnære litt trauste tilnærming til spørsmålene og Hannahs astrofysiske forklaringer, teorier og teser er svært vellykket. Det er spennende og tankevekkende å følge med på disse to sin reise gjennom dette landskapet der vi eksisterer i langt flere dimensjoner enn de vi som mennesker kan se, høre eller føle. Vi får en innføring i tallenes magi, proporsjonalitet, symmetri og systemer, samtidig som vi får alle thrillerens elementer i form av en halsbrekkende jakt på en usynlig drapsmann, og en flukt fra skjebnebestemte hendelser. Alt for å redde verden. Intet mindre faktisk.

Det er noe Dan Brownsk over det hele. Det historiske perspektivet, mystikken, gåtene, det religiøse aspektet, og tempoet som varierer fra ekstrem spenning til dvelende teoretiske utlegninger. Jeg elsker Dan Brown som dere vet, og jeg er en stor fan av vårt norske alibi innen samme sjanger, Tom Egeland. Jeg liker mystikken som ligger som et teppe over dramaet og gir det næring. Jeg elsker at jeg må sitte å gjette meg fram til egne løsninger. AJ Kazinski er ikke helt der oppe som de to andre forfatterne som jeg nevnte her. Til det er den første boka litt for ujevn, og opprullingen ikke utspekulert nok. Vi skjønner hva som kommer til å skje. Og det skjer. Punktum. Finito.

Ujevnhetene handler dels om at «forelesningene» i astrofysikk blir i overkant krevende og lange til tider, men også om karakterenes evne til å resonnere og til å hoppe bukk i stemning og handling fra side til side. Det er lagt opp til et tidsrace som ville gjort James Bond misunnelig, men samtidig så er det ikke måte på hvor god tid karakterene tilsynelatende har til tider. Løsningen er også av en art som nok vil irritere en del lesere, uten at jeg skal sette meg til doms om den var god eller dårlig. Jeg bare konstaterer at den var forventet.

Første bok i serien gav i hvert fall mersmak hos meg. Dette var galskap langt «over the top», og et hurlumhei av et plott som gjør deg svimmel. Med andre ord helt i min gate 🙂 Satser på å tråle meg gjennom de fem bøkene som er kommet ut på norsk i løpet av 2017. Enn så lenge så vil jeg anbefale «Den siste gode mann» til de av dere som ikke klarer å vente helt til høsten på at Tom Egeland skal komme med nye sprell for Bjørn Beltø.

Trenger et redaktørløft

Stikkord

, , , , , ,

ondskapens-saed«Ondskapens sæd» er Geir A. Mollands andre utgivelse. Begge hans krimbøker er kommet ut på forlaget Publica. For meg så er han en av mange lovende forfatterstemmer her på Haugalandet. En av dem som virkelig kan skrivekunsten og som har x-faktoren i seg. Romanen er tidvis spennende, tidvis godt skrevet, og tidvis utspekulert fandenivoldsk. Dette kunne virkelig blitt en god kriminalroman om noen redaktører der ute hadde forbarmet seg over Molland, og veiledet ham. Slikt bruker dessverre ikke dette forlaget mye penger på, og da blir resultatet deretter.

Det har skjedd en endring i forlags-Norge de siste fem årene. Tidligere var du omtrent nødt til å bli antatt hos en av de store riksdekkende forlagene for å få noe utgitt. Slik er det ikke lenger. Du kan utgi selv (slik jeg gjorde), utgi på selvpubliseringsforlag som Kolofon der de betaler trykkingen om du gir fra deg gevinsten, eller på små forlag som er delvis selvfinansierte som for eksempel Publica. Du må garantere for et minstesalg (som dekker alle forlagets kostnader), og så trykker de boka di. Problemet er at de gir minimalt eller ingen redaktørhjelp. Kanskje en konsulentuttalelse på veien, men ofte går det rett i språkvask og korrektur.

«Ondskapens sæd» er en av disse bøkene. Molland skriver til tider gnistrende godt i denne boka. Det er scener her som er så overraskende, spennende og godt skrevet, at vi ser et virkelig forfattertalent spire opp i karrig jord. Molland har utvilsomt fantasien som skal til. Det ser vi i at boken har et svært sammensatt plott med mange spennende twister og vendepunkt. Han har en fin forfatterstemme som kommer til uttrykk mange steder i romanen. Flotte skildringer, gode karakterbeskrivelser, stemningsfulle partier der miljø og mennesker får komme til overflaten og skinne. Det er scener som er så spennende at de fillerister leseren, og atter andre som er vakre, grusomme, angstfulle, eller for den saks skyld sensuelt pirrende. Dette er med andre ord en forfatter som kan skrive. Og … Det er en roman som hadde hatt potensiale til å bli så mye bedre med litt profesjonell hjelp.

Det er nemlig en del ting å ta tak i her, som jeg mener forlaget Publica må ta på sine skuldre dersom de har tenkt å bli oppfattet som et seriøst forlag i fremtiden. Vi kan begynne med tittelen og omslaget. Det er helt forferdelig. Jeg vet ikke hvem som har prøvd å tenke seg fram til disse to tingene, men mannen har utvilsomt røykt gymsokkene sine. Tittelen vekker en vulgær avsky som skremmer potensielle krimlesere. Vi har noen tabuord (selv i 2017) som vi ikke bruker i boktitler om vi ønsker å selge oss inn til bokkjøpere. «Sæd» er definitivt ett av dem. Ta vekk det ordet, og du står igjen med en helt OK krimtittel. «Ondskapen». Det andre er altså omslaget på boka. Mørke, tunge farger, og en nonne på fremsiden med en kniv og et smykke i hånda. Speiler for så vidt handlingen, men alle mine assosiasjoner peker mot en historisk spenningsroman med handling fra 1400-tallet. Det virker gammelmodig og traust, og fremkaller neppe en eneste tanke hos leseren om at dette er en krimroman med handling fra et moderne Norge.

Det neste jeg vil sette pekefingeren på, og som en redaktør kunne gjort mye med er komposisjon og struktur. Romanen starter med et nesten 100 siders langt tilbakeblikk på hvordan et voldtektsbarn kom til verden, fikk sin oppvekst i et ukjent konfliktfylt land, kom seg til Norge med sin familie, og gikk gjennom en grusom opplevelse der hun ble offer for hvit slavehandel og organisert kriminalitet. Så kommer det en ny person inn i boka. Heller ikke han er bokas protagonist, selv om jeg som leser er skråsikker på dette de neste 20-30 sidene, men noe dramatisk skjer, og først da … 150 sider inn i boka kommer Oscar Grevstad og politietterforsker Konrad Mohn på banen. Slikt går ikke an, og ville blitt ordnet opp i av en redaktør. Bokas hovedpersoner introduseres for leseren tidlig, og vi følger dem gjennom hele historien. De kan ikke poppe opp av hatten da halve boka er lest.

I tillegg til dette så er det svært lange (men for så vidt vakre) skildringer fra jakt, friluftsliv og fiske. Vi følger personer på seteren og på vidda i evighetslange utgreiinger uten at det skjer noe som helst. Flott skrevet og stemningsfullt, men det senker tempo og driv i romanen ned til sneglefart. Krimleseren fristes til å skumlese om han ikke er spesielt opptatt av jakt og fiske. Det samme gjelder en del av scenene ved Grevstad gård der praten går løst og hverdagslig i uke etter uke uten at noe dramatisk skjer. Det blir veldig langdrygt og kjedelig til tider.

En annen ting vi som skriver bruker masse tid på er research. Vi leser oss opp på de merkeligste ting, og bruker gjerne flere timer på noe som til slutt kanskje bare utgjør to setninger i det ferdige manuskriptet. Jeg ser at Molland har gjort det samme, men han lar research-opplysningene stå tilsynelatende uredigert. Gjerne en hel side med detaljer om noe som er ganske uviktig for selve plottet og handlingen. Vi gjør det samme vi også, men redigerer altså bort det aller meste underveis. Så har vi selve handlingen. Spennende historie med en god del høydepunkter. Jeg koste meg skikkelig enkelte ganger mens jeg leste, men … Det er ganske drøy kost. Da tenker jeg ikke bare på skildringer av voldtekter, mishandling og vold, men først og fremst på selve plottet. Denne boka er som om Mikkjel Fønhus hadde skrevet Tom Egelands «Nostradamus testamente». Spinnvill handling, langt over the top når det gjelder troverdighet, men med en sårbarhet og nærhet til naturen og friluftslivet som grenser til det hengivne. Resultatet blir litt sært. Vi snakker hemmelige munkeordener, religiøse ritualdrap, internasjonal mafia, hvit slavehandel, korrupsjon, sjelesanking, … og altså en guide til hvordan en best overlever i ukesvis i strekk på en seter uten innlagt vann og toalett.

Det jeg prøver å si, er at «Ondskapens sæd» er en veldig spesiell fortelling, der sjangerblanding, komposisjon og struktur skjemmer helhetsinntrykket, men bak dette finnes det altså en forfatter som virkelig kan skrive krim og spenning, om noen bare hadde gitt ham en redaktør.

Skreddersydd Rivertonvinner

Stikkord

, , , , , ,

dodens-sirkel«Dødens sirkel» ble Chris Tvedts endelige gjennombrudd som krimforfatter da han vant Rivertonprisen for den i april 2011. I flere år hadde han opparbeidet seg et solid krim-navn, og en stor leserskare, men manglet på en måte den endelige bekreftelsen. At den kom med «Dødens sirkel» tror jeg mer er et resultat av hele hans forfatterskap enn av en enkelt bok. For meg personlig ble «Dødens sirkel» litt for trygg og tilbakelent opp mot hans tidligere bøker.

Jeg elsker serien om advokat Mikael Brenne, la det være sagt først som sist. Ikke en eneste av bøkene i den serien er svake. De varierer i tempo, intensitet, tematikk og spenning, men de er solide krimbøker hvert på sitt vis. «Dødens sirkel» er nummer fem av (så langt) seks bøker, der den siste kom høsten 2016 «Den som forvolder en annens død».

I «Dødens sirkel» blir Mikael Brenne arrestert og mistenkt for å ha hjulpet en kriminell med å bringe et vitne til taushet. Han blir varetekstfengslet i flere måneder, og sliter åpenbart psykisk med den påkjenningen. Når han blir løslatt i påvente av at saken hans skal opp i tingretten, står hans tidligere kollega og venn klar med et jobbtilbud som han ikke kan si nei til. Å hjelpe til med å forberede saker for retten i hennes nystartede advokatfirma. Med seg fra sin tidligere arbeidsplass får han en gammel drapssak der den dømte ber om å en gjenopptakelse av saken etter at han har sont ferdig. Saken gjelder et dobbeltmord på to jenter ute på en liten øy i havgapet. Mikael reiser ut til øya, og graver fram gamle løgner og synder. Det kan virke som om gutten ble forhåndsdømt av det lille øysamfunnet.

Jeg påstår altså at «Dødens sirkel» er litt for trygg og tilbakelent opp mot Chris Tvedt sine tidligere bøker om advokat Mikael Brenne. Hva er det jeg mener med det? At det ikke er bra? Nei, så absolutt ikke. Boka er svært god. Alt henger sammen fra begynnelse til slutt, og mysterier, twister, spenning og action går hånd i hånd. I tillegg skriver Tvedt bedre og bedre skjønnlitterært. En del av skildringene fra øya er så vakre og stemningsfulle at en kan bli våt i øyekroken av mindre. Karakterene har egde og pondus, og framstår som troverdige. Så hva er det da …?

Vel … Det handler om noe så vagt som en magefølelse. Jeg blir aldri vippet av pinnen slik jeg har blitt i alle hans tidligere bøker. De store og rystende sjokkene som får meg til å gispe glimrer med sitt fravær. Samtidig er det veldig forutsigbare deler av historien som er bærebjelkene. At Mikael Brenne faktisk er uskyldig og blir frikjent er den ene bjelken, mens den andre er at sannheten rundt det tjue år gamle dobbeltdrapet er en annen enn den som ble fasiten da gutten ble dømt. Vi føres trygt og godt rundt fra sted til sted mens sannheten sakte men sikkert kommer for en dag. Det er stilsikkert og godt håndverk, men altså veldig forutsigbart.

Det som opptok meg mest var mysteriet rundt hvem det var som var bakmannen for å få Mikael Brenne fengslet på falskt grunnlag, og hvilken twist som kom til å snu opp ned på drapshistorien ute fra øya. Jeg var ikke i nærheten av å se løsningen på noen av de to tingene, så sånn sett så var det jo helt perfekt. Samtidig så var løsningen rundt bakmannen så spinnvill og hinsides at den var bortimot umulig å se (og kanskje ikke helt troverdig heller), mens øya-mysteriet fikk en snedig twist mot slutten som jeg likte, selv om den kanskje var i overkant dramatisk.

Hva er det jeg prøver å si? OK … Jeg forstår godt hvorfor «Dødens sirkel» vant Rivertonprisen, for her er det få svakheter å finne. Det er stort sett helstøpt på alle plan. Trygt, godt og sikkert. Men, jeg savner kanskje litt av galskapen og det uventede. Fandenivoldskheten som preger flere av bøkene er blitt litt borte i denne. Til gjengjeld er den altså langt mer stilistisk, og den klart beste av bøkene hans rent litterært. Nå er jeg veldig spent på å lese boken som kom ut i høst. Den står høyt på leselisten denne vinteren, for å si det slik. Mannen skriver tross alt fletta av de fleste norske krimforfattere. Hver gang.


Mine anmeldelser av bok 2-4 i Mikael Brenne-serien:

FARE FOR GJENTAKELSE

SKJELLIG GRUNN TIL MISTANKE

ROTTEJEGEREN