Lenge leve Morten Martens!

Fredrik Skagen.jpgMorten Martens. Fingerferdig falskmyntner. Utspekulert svindler. Nevrotisk forbryter … og  min største helt. Han var Norges største antihelt, og selve definisjonen på denne betegnelsen. Jeg sier var, for det kommer dessverre ingen flere spenningsromaner om Morten Martens. 20.juni i år døde hans litterære opphav, Fredrik Skagen, 80 år gammel.

For meg personlig var Fredrik Skagens spenningsbøker om Morten Martens en stor inspirasjonskilde i ungdommen. Jeg leste den første boka i serien «Viktor Viktor» i 1985 som femtenåring, og var hektet fra første stund. «Den beste spion og kriminalfortelling som noen gang er skrevet av en norsk forfatter», sa Christian Bøe Astrup i Morgenbladet da boka kom ut første gang i 1981. Det er snart 40 år siden ordene ble skrevet, men jeg våger å påstå at de holder nesten like godt fremdeles. Endelig kunne jeg lese en drivende norsk thriller med handling fra Norge. Jeg har bibliotekaren på Kvam Folkebibliotek i Hardanger å takke for akkurat det. Jeg leverte nemlig inn Desmond Bagleys «På stram line», og kunne ikke få sagt høyt nok hvor begeistret jeg var over at selveste Bagley hadde skrevet en thriller med handling fra Norge. «Det er jo ingen spenningsforfattere som gjør det», hevdet jeg.

Viktor ViktorBibliotekaren tok meg i hånda, og førte meg bort til en avdeling der hun plukket fram en rekke bøker. Jon Michelet, Ingvar Ambjørnsen, Gunnar Staalesen, Kim Småge, og altså Fredrik Skagen. Hadde bibliotekaren vært 60 år yngre ville jeg blitt hodestups forelsket der og da. Hun plukket ut «Viktor Viktor» og lovet meg mer action og spenning enn både Bagley og MacLean klarte å oppdrive. Jeg gikk ut ifra at dama var på nippet til å bli senil demens, men valgte å stole på henne. Det var tross alt hun som hadde vist meg hylla med MacLean-bøker tidligere på året.

Jeg var solgt! Samme kveld (eller rettere sagt natt) gispet jeg meg gjennom de siste sidene om falskmyntnerens iherdige forsøk på å skaffe seg rikdom og suksess med ny identitet og kofferten full av (nesten) helt ekte pundsedler. Et stormaktsspill fra den kalde krigens dager med russiske og amerikanske atomubåter utenfor Trøndelagskysten forpurrer den perfekte planen. Begeistret og ellevill sprang (!) jeg til biblioteket neste dag for å låne oppfølgeren, «Fritt fall». Slik startet altså min første store ungdomsforelskelse. Ikke i den snart pensjonerte bibliotekaren, men i Skagens bøker om Morten Martens. Jeg tror ikke jeg lyver om jeg sier at jeg var først i køen på den lokale bokhandleren hver gang en ny bok var på trappene. Og jeg ble aldri skuffet. Morten Martens-serien holdt mål fra første til siste bok. Ni bøker i alt dersom vi tar med «Dødelig Madonna» som var en bok med både Morten Martens og varg Veum i rollene. Da jeg noen år seinere fant ut at Fredrik Skagen parkerte Morten Martens i 2002 med «Fri som fuglen» var det i seg selv en liten sorgperiode for meg. I norsk spenningslitteratur er det etter min mening kun noen få litterære skikkelser som kommer opp på nivå med Martens. Varg Veum og Harry Hole, selvsagt. Konrad Sejer og Hanne Wilhelmsen. Fredric Drum, kanskje …

Hva var det så som gjorde Morten Martens så spesiell? Hvorfor klamret vi en lurvete falskmyntner som rømmer fra familien sin (for å dyrke sitt ego) til vårt bryst? Øystein Rottem skrev det ganske godt i  sin tekst om Fredrik Skagen i Norges litteraturhistorie: «I Martens-skikkelsen forenes fantasten, kameleonen og hverdagsmennesket i én og samme person og nettopp dette er forfatterens genistrek.»  Nils Nordberg skrev i sitt minneord til Fredrik Skagen på Rivertonklubbens hjemmesider at Morten Martens på mange måter var «et krimlitteraturens svar på Peer Gynt» .

For meg så var det de stadig tilbakevendende spørsmålene om hva som er rett og galt som fikk meg til å elske akkurat denne krimhelten. De moralske spørsmålene sto i kø i nær sagt hver eneste bok. Morten Martens evige trang til å berike seg selv, opp mot hensynet til andre. Til personer han var glad i. Til samfunnet. Til lov og orden. Han prøvde alltid å få i både pose og sekk, men Fredrik skagen lot ham aldri få lov til det. Gang på gang tvang han Morten Martens til å ta nye moralske valg. Sendte ham opp på stram line uten sikkerhetsnett. Gav ham dilemmaer som på mange måter speiler det vi alle går og sliter med. Hvor langt er det lov å tøye strikken uten at man gjør andre skade? Romanfiguren fikk gjort opp for seg og sine forbrytelser gjentatte ganger i MI5s tjeneste i de siste bøkene, men også der er skillet mellom rett og galt en sylskarp knivsegg.

I min egen romanserie om Viljar Ravn Gudmundsson og Lotte Skeisvoll har jeg forsøkt å hedre min ungdomshelt med å sette mine to helter i lignende «umulige» moralske dilemmaer. Det er min lille hyllest til akkurat Morten Martens og hans skaper Fredrik Skagen. Dessuten har jeg alltid beundret Skagens evne til å skape tempo, nerve og driv i bøkene sine. Og «tilfeldighetenes demoner» selvsagt. Det at noe skjer, helt tilfeldig, men som setter i gang en rekke av uforutsette hendelser som skaper kaos. Eller som Nils Nordberg sa det i sin karakteristikk av Skagens krimbøker :

«Vi snakker selvsagt om lettflytende språk og gode karakterer. Men hans særlige kunst var å spille ut en rekke parallellhandlinger som i økende grad påvirker hverandre og driver spenningsnivået. Få andre forfattere har brukt tilfeldighetenes spill så raffinert og dristig.»

Jeg hadde gledet meg til en gang å få møte Fredrik og fortelle ham alt dette, men den dagen kom aldri.

Fredrik Skagen er død, men hos meg vil alltid Morten Martens leve. Lenge leve Norges største antihelt.

05.07.17 – GEIR TANGEN

Sommerkrimdronninga

2017-07-04 (3).pngLene Lauritsen Kjølner. Merk deg navnet, om du ikke har gjort det tidligere. Hun kan noe som ingen andre i Norge kan. Skrive lettbeint, sprudlende og hysterisk morsom krim som skapt for sjøsprøyt over glatte svaberg, og lune sommerkvelder. Fire bøker har hun begått på like mange år, og for meg har Kjølners bøker blitt en fast sommertradisjon ved bassengkanten.

Det er altså fire år siden hennes første bok i serien om privatdetektiven Olivia Henriksen så dagens lys, og om du ennå ikke har lest noe av denne serien, så har du min varmeste anbefaling her og nå. Hun har mer eller mindre prestert kunststykket å skape sin egen sjanger. Jeg har sett mange som har forsøkt å sette merkelapper på bøkene hennes. Putte henne i en sekk. Men, de lykkes ikke. Lene Lauritsen Kjølners bøker er noe helt annet enn alt annet på markedet. Hun har skapt sitt eget univers på fiktive Ankerholmen, og karakterene hennes er en salig blanding av sommerglade bygdeoriginaler som du bare må bli glad i. Hun er rett og slett et oppkomme av humør, humor og sprudlende skriveglede.

Vi ser alt fra den nevrotiske middelaldrende Olivias synsvinkel. Fortalt i første person, med alt det et slikt forfattergrep innebærer. Det betyr at vi befinner oss inni Olivias hjerne hele veien, og vi ser alt det som skjer gjennom hennes øyne. Olivias «stemme» er det som bærer hele romanserien. Hennes hysteriske trang til å sammenligne alt og alle med de mest vanvittige metaforer er til tider så morsomt at jeg rister av latter i stolen. Det er jo «forbudt» å gi leserne slike overdoser av sammenligninger med «som». Enhver redaktør ville egentlig kappet hodet av en forfatter som prøvde seg på noe slikt, men heldigvis har Lene Lauritsen Kjølner fått lov til å leke seg med dette litterære virkemiddelet som hun selv vil. Det tipper over i det parodiske til tider, men det blir tilgitt i neste avsnitt da hun treffer en ny innertier med en sammenligning.

Olivias litt «småbitchy» og syrlige observasjoner av sine venner og fiender på Ankerholmen er også med på å fremkalle latteren gang på gang. Dessuten har hun en usedvanlig godt utviklet konspiratorisk hjernehalvdel, som alltid ser en potensiell morder eller utro ektemann i alt og alle. På mange måter vil jeg si at Olivia Henriksen er en halvgammel sprø utgave av Bridget Jones, plassert midt i den norske sommeridyllen som detektiv.

Det må jo bare bli bra? Ja, det er det … Jeg elsket de to første bøkene i serien, «Høyt henger de» (2014) og «Hvorfor spurte de ikke Evensen» (2015). Var langt mer lunken til tredje bok, «Dakota Rød» (2016), mens årets sommerkrim «Ingen til bords» (2017) er en fulltreffer av de helt sjeldne. Hysterisk morsom og gnistrende skriveglede på hver eneste side. Jeg kjenner Lene godt, og vet at hun har jobbet intenst med denne boka. Kjempemoro å se at hun lykkes så til de grader.

Serien er ikke «damekrim», men i og med at den verken er særlig blodig eller har spektakulære actionscener, og i tillegg har en del fokus på hverdagsliv og kjærlighetsliv, så er det mange som har puttet serien i den båsen. Slutt med det! Dette er «morokrim» av beste merke. Det er skamløs underholdning, og gir deg som leser en artig stund mens boksidene flagrer av gårde. Jeg anbefaler at alle bøkene leses i solskinn ved bassengkanten, gjerne med et glass sprudlende, og aller helst med en god porsjon av åpenhet for at det finnes andre måter å uttrykke seg litterært på enn gjennom godt skjulte undertekster og dyptpløyende kunstferdige skildringer med dobbelt bunn. Av og til er lesing bare for gøy, og det har Lene Lauritsen Kjølner vist oss gang på gang.

GOD SOMMER FOLKENS!

Sommer – sol – og et lass med krimbøker

I dag starter sommerferien her i familien, og med den følger syv uker i Spania, masse saltvann, strandliv, solsenger, gode måltider, iskalde pils – og – selvsagt en solid bunke grøssende uhygge. Her er bøkene som får bli med meg sydover denne gangen. Litt om hvorfor, og en liten blurb fra en anmelder.

Den niende gravenSTEFAN AHNHEM – DEN NIENDE GRAVEN

Dette er en av forfatterne jeg ble godt kjent med under Krimimessen i Horsens. En fascinerende skrue med masse humor og gode historier på lager. Jeg har lest Stefans første bok «Morder uten ansikt» tidligere, og har allerede den vårferske nyutgivelsen «Ateen grader minus» liggende klar i høstens bokhylle. Ahnhem skriver langt, mye og med en stil som jeg elsker. Plutselige vendinger, masse action og driv – kort sagt en joyride, der leseren får både loops, bratte kurver og plenty med G-krefter å bryne seg på. Gleder meg. Bryr meg fint lite om terningkastet han fikk i VG. Det var nok å lese dette lille utdraget for å forstå at dette var min greie:

«Boken har noen riktig uhyggelige scener, og er på sitt beste en nifs thriller som går det til å gå kaldt nedover ryggen på leseren. Et effektivt språk kombinert med korte, handlingsspekkende kapitler gjør at boksidene farer av gårde, og tidvis føles det som om man befinner seg på verdens raskeste berg og dalbane.» Elin Brend Bjørhei (VG)

 

MetallmykASLE SKREDDERBERGET – METALLMYK

Asle er en kar jeg har møtt gjentatte ganger det siste året i forbindelse med krimseminarer og lignende i regi av Gyldendal. Jeg elsket den forrige boken jeg leste av ham (som egentlig er bok 2), «Smertehimmel» fra 2013. Han er en fyr som ikke forhaster seg med neste bok i serien. Det skal være bra nok før det utgis. Genialt hevdet opptil flere forfattere under Lahlums Krimfestival i fjor. På tirsdag denne uka fant jeg altså første bok i serien fra 2010 liggende til salgs for 20,-. Da måtte den bare reddes, og leses. Økokrim-etterforsker – og halvt italiener – Milo Cavalli, gav i hvert fall mersmak sist. Boka ble også Rivertonnominert i 2010.

«Handlingen i «Metallmyk» er fint komponert, Skredderberget klarer å holde kloa i leseren, og de økonomiske krumspringene er godt forståelige også for folk som knapt kan logge seg inn på nettbanken. « Kurt Hanssen (Dagbladet)

 

ingen-til-bordsLENE LAURITSEN KJØLNER – INGEN TIL BORDS

For fjerde sommer på rad har jeg tenkt å slenge meg ned på solsenga og nyte Olivia Henriksens krumspring i skjærgården. Kjølners bøker har etter hvert blitt en fast sommertradisjon hos meg og Agnes, og det er alltid rift om hvem som skal få lese først. Disse bøkene er lettbeinte, morsomme og finurlige mysterier der privatdetektiven Olivia står i sentrum av begivenhetene. Denne gangen har hun til alt overmål tenkt å begi seg inn i alternativ-bevegelsens mørke korridorer. Jeg kan levende forestille meg hvor morsomt det kan bli. Lene Lauritsen Kjølner = Sommerstemning. Sånn er det bare. Boka er så fersk at vi ikke har noen avisanmeldelser å vise til, men bokbloggeren Åslaug Riise Holberg har skrevet fine ord om den allerede.

«Olivia er som vanlig en kombinasjon av et rotehue og en kreativ og dyktig detektiv, og hun er en herlig utgave av begge deler. Lene Lauritsen Kjølner har skapt en likandes og sympatisk etterforsker. Årets sommerkrim kanskje?» Åslaug Riise Holberg (Medbokogpalett)

 

vi skal arve vindenGUNNAR STAALESEN – VI SKAL ARVE VINDEN

Jeg leser Varg Veum serien baklengs, og derfor er dette fjerde bok ut for min del. Jeg vegret meg lenge for å starte på denne serien, for den er så omfattende, og jeg var redd for at filmatiseringen av bøkene ville ødelegge mye av leseopplevelsen. Nå har jeg ikke kommet langt nok tilbake til å kunne avgjøre det ennå, men jeg har lest nok til at jeg kan si at jeg elsker Staalesens måte å skrive på. Mye mer lettbeint og humoristisk enn hva jeg hadde trodd. Etter at jeg ble kjent med forfatteren, og har skjønt hva for en fyr som gjemmer seg bak masken, så skjønner jeg også mer og mer av Varg Veums vesen. Det lune, trygge og skøyeraktige ligger der under overflaten og vaker hos dem begge. Både Varg og Gunnar. Jeg vet jeg skal inn i noen tøffe situasjoner i denne boka, så jeg grugleder meg litt for å si det slik.

«Jo da, Varg Veum lever i beste velgående også på papiret, ikke bare som helt på tv og film. Dette er den femtende boka i serien, og fortsatt er det ingen store tegn til slitasje på verken hovedperson eller forfatter. For jeg skal love at avslutningen i «Vi skal arve vinden» kommer som en overraskelse.» Kurt Hanssen (Dagbladet)

 

imageEYSTEIN HANSSEN – JAGET

Eystein Hanssen var en av grunnene til at jeg startet å lese mer norsk krim for seks år siden. Hans debutbok «De ingen savner» slo beina under meg. Jeg ble mektig imponert, og fikk lyst til å kaste meg over andre norske krimforfattere. Jeg har lest alt han har skrevet om kriminaletterforsker Elli Rathke  fram til nå, og ikke vært skuffet en eneste gang. Han har en egen evne til å klare comboen spenning, driv og mening i en og samme stund. Dette er krimbøker som mener noe, som vil noe, som ønsker å riste litt i samfunnet vårt. Han setter alltid viktige temaer til debatt, og går ingen snarveier og tar ingen hensyn. Rett og slett en krimforfatter jeg har stor respekt for, og som adskillig flere burde bite seg merke i. «Jaget» er hans sjette bok i serien.

«Med inspirasjon fra internasjonale kriser, storpolitikk og et stadig økende terrortrusselbilde smelter Hanssen klassisk nordic noir og etterretningsthriller sammen til en svært aktuell og skremmende krimbok.» Elin Brend Bjørhei (VG)

 

i-djevelens-klorJAN BORIS STENE – I DJEVELENS KLØR

Jeg liker krimforfattere som tør å prøve noe helt nytt – eller veldig gammelt. Jan Boris Stene er et eksempel på det sistnevnte. Han har tjoret seg fast med remmer og tøy til den vanskeligste sjangeren som er å oppdrive innen kriminallitteratur. Historisk mysteriekrim i Sherlock Holmes-stil. Altså … Du har rimelig med baller når du kaster deg over en slik utfordring. Ikke nok med at det skal være spennende (De fleste av oss har nok med det) Det skal i tillegg være historisk autentisk, ha en klassisk mordgåte, ha et språk som er tilpasset tiden og miljøet, og ha en helt genial løsning som ingen andre enn bokens «Sherlock» klarer å se. Dette er andre bok i serien om Falkener og Wilberg. Den første var meget bra. Jeg gleder meg skikkelig til å reise tilbake til Trondhjem anno 1917.

«I djevelens klør» er et behagelig gjensyn med en klassisk krimform som fortsatt viser seg å ha sin sjarm. Romanen er et funn for alle som synes at krim skal være god og lett underholdning, uten at blodspruten står fra hver side.» Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

 

Droemmetyderens dødA.J KAZINSKI – DRØMMETYDERENS DØD

Dette danske forfatterparet har fenget meg fra første stund, og jeg holder på med tredje bok i serien akkurat nå, «Den gjenfødte morderen». Deres hang til å mixe fascinerende moderne vitenskap og astrofysikk med drapsgåter trigger grubleren i meg, og får meg til å tenke videre og bredere enn ellers når jeg leser krim. Populærvitenskap har alltid vært noe jeg har elsket, og i kombinasjon med action, drama og krim, så blir det fornøyelig hver gang. Denne boka kom ut for bare et par uker siden på norsk, men jeg vil definitivt anbefale hele serien til dere.

«Et nesten svimlende fascinerende rundkast av en roman som utforsker menneskesinnets blindsider og de dypereliggende beveggrunnene bak våre handlinger. Drømmetyderens død er noe så sjeldent som bevissthetsutvidende krim som mer eller mindre på egen hånd gjør meg optimistisk på sjangerens vegne.» Pål Gerhard Olsen (Aftenposten)

 

skipet med det onde øyetKURT AUST – SKIPET MED DET ONDE ØYET

Jeg har ikke lest noen av de tidligere historiske krimbøkene til Kurt Aust, men hver eneste gang jeg treffer andre krimforfattere til samtaler rundt en kald pils kommer det samme temaet på banen. «Har du lest Kurt Aust sine bøker … Ikke??? … Herregud, det må du bare!» Så nå hiver jeg meg over den siste av dem. «Skipet med det onde øyet» har i seg selv en tittel som setter meg tilbake til sommerens gode lesestunder som liten med «Den hemmelighetsfulle øya», «Skatten på sjørøverøya» og «Robinson Crusoe». Kanskje jeg finner litt av den gamle sommerstemningen sammen med denne boka? Jeg gleder meg iallfall til å lese den.

«Det er duket for en klassisk krimsetting, komplett med kryssende intriger, hemmelige notater, dype skipskister og lav moral. Som en Hercule Poirot fra seilskutetiden benytter Thomas av Bouberge seg av den moderne fornufts deduktive metode når han setter seg fore å etterforske hendelsene, i kontrast til sjøfolkenes uvitenhet og primitive overtro.» Sindre Hovdenakk (VG)

 


 

Så har vi to bøker jeg håper DERE har med dere i feriebagasjen. Både jeg og Agnes er ute med krimbøker denne sommeren, og jeg vil selvsagt anbefale dere å lese dem begge. Vi skriver ulikt, og har hver vår inngang til hvordan vi angriper krimsjangeren, men da burde det være noe for alle krimelskere å finne her.

 

hjerteknuserHJERTEKNUSER – GEIR TANGEN

«Leken debut hadde jeg som overskrift på Geir Tangens første bok, Maestro. Og bare for å feie all tvil til side først som sist, leken fortsetter. Hjerteknuser er en oppvisning i effektiv krim. Stramt regissert med overraskende vendinger og brå skift som kommer like tett som regnbygene på Vestlandet. Med et driv og tempo som Petter Solberg ville nikket bifallende til. Og en spenningskurve som stiger like bratt som boligprisene i hovedstaden. Om Maestro brukte jeg ordene sprudlende sjangerlek. Og de ordene er det bare å gjenta.»  Bjørn Bakken (bjornebok.bloggnorge.com)

«Den beste norske kriminalromanen jeg har lest på svært lenge» Gert Nygårdshaug, krimforfatter

 

Skinnet bedrarSKINNET BEDRAR – AGNES LOVISE MATRE

«Skinnet bedrar er krim for den som er lei av tullete overdrivelser, eplekjekke replikker, og hauger med lik. I et finstemt, ofte poetisk språk, får vi isteden både vestlandsnaturen og menneskenaturen servert i akkurat passe porsjoner. Dette er godt gjort, og vitner om at forfatteren mener alvor, ikke bare når det gjelder å smi en spennende fortelling … Som første bok ut i en planlagt serie, er dette en meget solid grunn å bygge videre på. Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre.» Ingvar Ambjørnsen (Dagbladet)

«Dette er krim av godt merke. Matre har et perfekt språkøre for sjanger og politisjargong, karakterene er interessante, og den intime måten hun skildrer miljøet og naturen i den lille Hardangerbygda på, gir romanen en fascinerende og troverdig ramme» Kjersti Gullvåg, Hamar Arbeiderblad

GOD SOMMER – ALLE MINE LESERE 🙂