Råsterk og grusom krimdebutant

Stikkord

, , , ,

Snakker vi årets sterkeste krimroman allerede nå, i mars? Jeg ser ikke bort ifra det. Myriam H. Bjerklis krimdebut «Lille Linerle» grep tak i meg, og gav meg rundjuling fra første side av. Etter hundre sider var det fullstendig knockout. Det var ikke snakk om å legge den fra meg. Tittelen gjenspeiler IKKE innholdet, bare så det er sagt. Her kunne hun godt ha lånt Gard Sveens tittel «Helvete åpent». For det er det er. Et dypdykk inn i et sydende inferno av pur jævelskap.

Det vil nok være dem som vil argumentere med at dette ikke er rendyrket krim, men i grenselandet mellom krim, psykologisk thriller og dystert drama. Jeg er ikke uenig i en slik karakteristikk. Likevel er det en kriminalroman. Det er det som er rammeverket fortellingen har blitt bygget rundt. En jente som forsvinner, og politietterforskningen av hva som kan ha skjedd med jenta. Samtidig så er det ikke der spenningen ligger. Den presser seg ut gjennom hver eneste pore av ofrene i deres skildringer, og gjennom gjerningsmannens synsvinkel. Rått, brutalt, grusomt, avstøtende og fullstendig oppslukende spenning. Noe mer er det egentlig ikke å si om den saken.

Det er et problem at jeg faktisk ikke kan si så mye her om hva det er som gjør denne krimromanen så nervepirrende og spesiell. Går jeg inn på det så avslører jeg viktige twister og spenningstopper som skal være skjult for leseren. Jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det sterkeste med det jeg eier og har av pondus, og håpe at mange nok kaster seg over den til at den blir en snakkis. En «må leses-bok». Det er nok den veien boken må gå for å bli en bestselger. opp fra folkedypet, rett og slett. Det er fordi boka kommer ut på lille LIV Forlag i Vestfold, og derfor ikke er å finne i stablene ved inngangen til Norli, Notabene og Ark andre steder enn i Larvik og Stavern. Det er jungeltelegrafen som må gjøre jobben. Med andre ord deg og meg.

Myriam har et lettfattelig og godt språk, og en svært god evne til å skildre tanker, følelser og opplevelser. Hun legger ingenting i mellom, pyser aldri ut, og tar de jævligste episoder på strak arm. Alt skildret med hjerte, medfølelse og engasjement. Det er ikke noe utenpå og halvveis her. Det er ekte, solid håndverk fra start til mål. En usedvanlig sterk historie som kommer til å bli boende i meg så lenge jeg lever. Dette er en roman som kommer til å sette spor i alle lesere, det kan jeg garantere. Om du klarer å lese «Lille Linerle» og trekke på skuldrene når siste side er lest, da vil jeg anbefale et besøk hos psykiateren med en gang.

Jeg har på tross av all skryten noen innvendinger rent krimteknisk. Mot slutten glipper det litt. Vi har en politimann som avslutter sin etterforskning når han endelig får et solid gjennombrudd. Med det engasjementet han har vist gjennom romanen ville det vært fullstendig utenkelig, men her får han altså det sporet som kunne løst hele floken, men lukker døra etter seg og går. Vi møter ham ikke igjen. Det er en stor logisk brist. Det samme kan sies om selve slutten (siste to sider av boka). Om det som skjer der hadde skjedd i virkeligheten, ville ikke vedkommende kommet unna med det uten å bli tatt. Banna bein. Det er en fullstendig hjernedød handling som ville blitt oppklart samme ettermiddag av politiet. Sånn sett kunne jeg tenkt meg en annen opprulling og en annen slutt, men det får så være …

«Lille Linerle» er uten sidestykke den sterkeste kriminalfortellingen jeg har lest, mye på grunn av tematikk og omstendigheter selvsagt, men like mye fordi Myriam H. Bjerkli faktisk mestrer det å fortelle en slik historie uten å bli for sentimental, for blodig, for spekulativ eller for melodramatisk. Godt gjort. Det er bare å lese folkens, men noen kose-krim er det IKKE. Dette er sterk kost. BRAVO!

Vellykket gjenoppliving!

Stikkord

, , , , , , ,

Mikael Brenne lever! Lenge leve Mikael … Og nå i en ny emneknagg som Sindre Hovdenakk i VG lanserer som «Relasjonskrim». Hvor mange sub-sjangre krimparaplyen har fått de siste tre-fire årene vet jeg ikke, men det begynner å bli en del. Når det er sagt så treffer Hovdenakk et viktig punkt i sin anmeldelse. Chris Tvedt er en mester i å skrive om spennende relasjoner som utvikler seg gjennom bøkene. Hans sjette Brenne-bok, og den første på seks år, «Den som forvolder en annens død» er kanskje den aller beste av dem alle.

For en drøy uke siden ble Chris Tvedt Riverton-nominert for denne krimboka, og jeg forstår veldig godt hvorfor. I juryens begrunnelse for nominasjonen kunne vi lese følgende:

Tvedt utvikler behendig det moralske dilemma om hvordan du som advokat kan forsvare en mann som strengt tatt ikke burde være på frifot. Handlingen topper seg i et utmerket rettssalsdrama, før etterspillet, og den blodige konklusjonen. Stilistisk er det Tvedt på sitt beste, en fin veksling mellom letthet og alvor.

Jeg skriver under på denne begrunnelsen. Chris Tvedt har klart å gjenopplive Mikael Brenne, og har gitt ham en fresh make-over som kler ham, som kler sjangeren, og som kler den tiden vi skriver i. Dette er ikke gammelmanns-krim som hever seg tregere enn surdeig. Mikael Brenne framstår tvert imot som vital, sterk og ungdommelig til tross for at han har blitt seks år eldre. (Eller er han egentlig det? Vi får aldri vite noe om alderen).

Noe av det mest forfriskende med denne siste Brenne-boka er at Chris Tvedt endelig tør å komme ut fra Varg Veums lange frakkeskygge, og skrive Mikael Brenne inn der han alltid har hørt hjemme. I Bergen. Han har bodd der i flere bøker, men by og omgivelser har alltid vært gjemt for leseren. I respekt for at ingen klarer å skildre Bergen bedre enn Staalesen, har Tvedt sagt. Kanskje det, men Chris Tvedt har ingenting å være flau over. Hans skildringer av Bergen og bergensere er fargerikt, og gir denne romanen en ekstra dimensjon der karakterene faktisk kommer tydeligere til live enn tidligere. En persons tilhørighet kan også si noe om hans karakter.

VGs anmelder skrev altså at dette var en «relasjonskrim» ettersom historien utvikles gjennom karakterenes relasjoner til hverandre. Det har han helt rett i. Mikael Brennes relasjon til sin klient Josef Mardal er selve livlinen i denne krimfortellingen. Den avskyen, avmakten, men også fascinasjonen, han føler for den drapstiltalte tidligere satan-rockeren gir boken en dypere bunn. Det er interessant og spennende å følge Brennes kvaler med å forsvare en person han vet burde være fengslet og vernet mot samfunnet. Mardal er en voldsmann uten skrupler, og Brenne er ikke i tvil om at han er til mer skade enn nytte for sine omgivelser. Men har han begått drapet på sin mentor?

Dette er bare en av mange relasjoner som ligger lagvis gjennom historien, og revitaliserer vår interesse for Mikael Brenne. Hans lidenskapelige forhold til sin nye kjæreste er en dimensjon, samspillet med hans kompanjong Synne, og hennes problemer en annen. Brennes møte med narkomane, voldsmenn, voldtektsmenn, offer og rettslige prosesser er også med på å gjøre boken til noe mer enn en helt ordinær krimfortelling. Det er i relasjonene, og ikke i gjerningene, at fortellingen drives fremover.

Chris Tvedt ville ha en pause fra Mikael Brenne fordi han var lut lei av å høre seg selv prosedere som forsvarsadvokat i bok etter bok. Jeg kan forstå det, for advokat-krim kan fort bli ganske ensformig. Hvor mange sluttprosedyrer skal en mann skrive før leseren begynner å føle at mannen repeterer seg selv? Enn så lenge kan i hvert fall jeg si for min egen del, at jeg tåler noen doser til. Dette var en spennende krim til ettertanke, og med Chris Tvedts særegne evne til å få språket til å flyte uten disharmonier, ja så blir det rett og slett en svært god leseropplevelse.

PS!  28., 29. og 30.mars har jeg fått det ærefulle oppdraget å være bokbader når Chris Tvedt skal på en liten krim-turne på Haugalandet. Haugesund, Tysvær og Karmøy kan glede seg til et spennende forfattermøte, og kanskje kan vi avslutte turneen med å feire en ny Riverton-pris til den sympatiske bergenseren.


Mine anmeldelser av Chris Tvedts tidligere bøker:

MIKAEL BRENNE SERIEN:

Fare for gjentakelse, Skjellig grunn til mistanke, Rottejegeren, Dødens sirkel

EDVARD MATRE SERIEN:

Av jord er du kommet, Den blinde guden, Djevelens barn

En norsk Nord-Irsk Noir

Å følge opp en suksess er alltid en skummel øvelse, og for Øistein Borge er det utvilsomt nervepirrende å vente på reaksjonene nå som oppfølgeren til «Den syvende demonen», «Det som aldri dør» er ute i butikkhyllene. Boken ble lansert under Krimfestivalen i Oslo denne helga. Jeg mener Borge kan senke skuldrene. Bogart Bull sitter fremdeles på hesten etter en begivenhetsrik reise til Nord-Irland.

Øistein Borges «Det som aldri dør» er et dypdykk inn i ett av Europas mørkeste kapitler i moderne tid. Han klarer mesterstykket å balansere en spennende krimhistorie med den vonde konflikten i Nord Irland på en respektfull, sår og gripende måte. Vi møter ekte mennesker med levde liv og verkende sår som aldri helt gror. Fortellingen gir oss også et levende bilde på sterke familiebånd, og hvordan fortidens og fedrenes synder fortsetter å prege oss i vår samtid.

 Rent krimteknisk vikles vi inn et sammensatt og godt skrevet plott der ledestjernen Bogart Bull portretteres som en svært sympatisk karakter som vi heier på. Hans skritt for å løse mysteriene som oppstår virker troverdige og smarte. Det er en politikrim som balanserer fint mellom en drapsgåte, en komplisert etterforskning ,og de mellommenneskelige konfliktene som oppstår. Jeg fikk flere assosiasjoner til TV-serien «The fall» med Gillian Anderson i hovedrollen, og det kan jeg love dere er et kompliment.

 For de som likte hans første bok i serien om Bogart Bull, en bok jeg for øvrig mente burde fått en Riverton-nominasjon, så tror jeg at jeg kan love leserne en ny fin leseopplevelse. Måten Øistein Borge skriver på gjør at sidene flyr lett, samtidig som en kommer veldig nært på både karakterer og miljø. Det er kanskje en litt stillere form for krim enn det vi fikk i «Den syvende demonen». Plottet er ikke like spektakulært med tråder tilbake til europeisk kunsthistorie og andre verdenskrig, men det er kanskje enda mer solid og troverdig denne gangen. Det tar også litt tid før spenningen virkelig får grep om deg som leser. Den smyger seg liksom litt innpå deg uten at du merker det.

Jeg har sansen for krimforfattere som forsøker å si noe viktig med bøkene sine, og det mener jeg Øistein Borge klarer i sin bok. Hans forhold til sin far og sin morfar er et sårt vitnesbyrd om en barndom som ikke bare har vært lykkelig. Dette veves sammen med den nord-irske IRA-konflikten som pågikk i regionen på 60-70 og 80-tallet, og jeg føler at Borge sier mye om savn, hat og kjærlighet som går i arv fra generasjon til generasjon.

 Skal i være litt kritiske til denne utgivelsen så er det noen punkter som kunne vært gjort litt med etter min mening. Omslaget er ikke bra. Den svarte skogen og krusifikset gir ikke umiddelbare ønsker hos kundene om plukke den ut av bokhylla. Handlingen kunne godt hatt noen flere høydepunkter langs spenningskurven. Det blir til tider litt stillestående, og jeg sitter med en følelse av at Bogart Bull tusler seg gjennom etterforskningen i et ganske bedagelig tempo. Anslaget og avslutningen er svært dramatisk, mens selve hovedplottet er skrudd to knepp for lavt til at det blir bullseye. Men … Jeg vil understreke at dette er en godt skrevet krimbok der forfatteren utvilsomt har gjort grundig research, og tematikken er både spennende og interessant.

 Dette er ikke Nordic noir, det er Nord Irsk noir. Stemningen, suspensen, karakterene, omgivelsene …. Alt dette kryper inn i deg gjennom boken til Borge, og blir værende. Det er et velkomponert og vakkert portrett av Nord-Irsk samtid og fortid. Og på kjøpet får du altså en spennende og interessant krimhistorie. Godt levert!


Min anmeldelse av Øistein Borges første bok om Bogart Bull: