Er det ikke deilig å ha noen å hate…?

Stikkord

, , , , ,

Dødens disippelSebastian Bergman … Bare navnet får meg til å trekke på smilebåndet. Har vi noen gang sett maken til antihelt i nordisk krim? Jeg tror ikke det. Fyren er så motbydelig narsissistisk at det det er fascinerende. Den sex-avhengige kriminalpsykologen er oppskriften på en drittsekk, og i andre bok i serien, Dødens disippel, tipper det nesten over. Det han faktisk får seg selv til å gjøre i denne boka er så avskyelig og smålig, at vår sympati med den skakkjørte helten er farlig nær ved å ryke for godt. Men, jeg sier som Raga rockers… Er det ikke deilig å ha noen å hate …?

Jeg burde ikke bli overrasket. vi snakker tross alt om en av forfatterne som gav oss Saga Norèn i «Broen». Vi får servert karakterer som utfordrer vår tankegang og våre grenser. Hvor mye kan de si og gjøre uten at vi skyver dem fra oss? Er det ikke en sårhet i den stakkerslige Sebastian Bergman som gjør at vi holder fast ved ham selv når han gjør de mest nedrige ting. Som for eksempel å stalke sin egen datter døgnkontinuerlig, og forsøke å korrumpere hennes gode stefar slik at han selv kan komme i et bedre lys ovenfor datteren. Vi er voksne. Vi gjør ikke slikt. Det er sykt, og det er ondskapsfullt. Men, vi holder fast, og ber på våre knær om at han ikke må bli avslørt av Trolle Hermansen eller noen andre. Det ville blitt så flaut at jeg vet ikke om jeg hadde orket å lese.

Ser dere hva som skjer nå …? Den litterære karakteren Sebastian Bergman skaper følelser hos meg som leser. Irritasjon. Redsel. Spenning. Sinne. En flau smak i munnen på hver eneste side. Det er gjerne forskjellen på en god og en dårlig krimforfatter. Evnen til å skape karakterer som lever i oss og sammen med oss. Karakterer vi bryr oss om. karakterer vi er villige til å hylle, eller tilgi. Jeg vet veldig godt hvor vanskelig det er å skape denne illusjonen. Gjøre den så ekte at karakterene blir levende. Hjort & Rosenfeldt gjør en strålende jobb med Sebastian Bergman i så måte. Vi elsker ham, men hater det han får seg til å gjøre. Hadde jeg kjent ham personlig ville jeg gitt ham en på trynet, og så gitt ham en utstrakt hånd etterpå.

I Dødens disippel, som er bok nummer to i serien, møter Sebastian Bergman mildt sagt seg selv i døra. Jeg vil ikke røpe hemmeligheten som skjuler seg bak de grusomme drapene på enslige kvinner i Stockholm i denne boka, men kan vel si såpass som at de har en tilknytning til den tidligere seriedrapsmannen Edward Hindle, som sitter fengslet for sine drap. det var sebastian og teamet hans som løste saken den gangen tilbake på 90-tallet, og derfor blir han hentet inn igjen som eksperthjelp denne gangen også. Tilknytningen mellom Hindle og Bergman skal imidlertid vise seg å være langt verre enn de først trodde. Men, hvordan kan noen på utsiden av muren kopiere Hindles drap slik til punkt og prikke som det denne copycaten gjør?

La det være sagt med en eneste gang. det eneste som er mer creepy enn Sebastian Bergman i denne boka er nettopp Edward Hindle. En sjuk sjuk sjuk sjuk psykopat … Ah … Får gåsehud på overarmene mens jeg sitter og skriver faktisk. Vi snakker en nutcase helt oppe i klassen med Hannibal Lecter her. Klisjè …? Ja, men det er like ekkelt likevel. La oss si du har møtt en sulten løve i jungelen. Det var naturlig nok noe som skremte vannlatingen av deg. Ville det vært mindre skummelt å møte en vill tiger neste dag? Nei, det er ikke slik at skumle ting bare er skumle første gang vi møter dem. Og Hindle er en Lecter, muligens med en anelse mer balansert kosthold.

Dødens disippel er kjempespennende. I starten på grunn av Sebastian Bergmans fornedrelser. I midten på grunn av gåten og mysteriet. På slutten på grunn av Edward Hindle. Det holder i massevis. Jeg er Bergman-frelst. Fy faen for en drittsekk du er Sebastian. Jeg elsker deg!

En Kalypso om høsten …

Stikkord

, , , , , , ,

KalypsoIngenting gleder meg mer enn å se forfatterskap som utvikler seg i riktig retning. Forfattere som er i stand til å ta det hele ett skritt lenger enn det de gjorde sist. Derfor har jeg kost meg skikkelig med Ingar Johnsruds andre kriminalroman «Kalypso«. Karakterene er skarpere, handlingen litt mindre kaotisk, og kriminalgåten hakket mer troverdig. Ett ekstra øye på terningen fra meg til krim-Norges blodigste forfatternavn.

Å lese tidligere VG-journalist Ingar Johnsruds krimbøker er svært krevende. Bøkene hans er usedvanlig detaljerte når det kommer til vold og død. Han er til tider både bestialsk og morbid i sine skildringer. Dette er rett og slett ingen krim for de som ikke tåler en støyt. I tillegg er drapsgåtene svært komplekse med mange tråder og karakterer som svirrer rundt hverandre i både nåtid og fortid. Så kan du toppe det hele med drøye konspirasjoner, korrupsjon, og mennesker med skjulte agendaer og mange hemmeligheter. En må være våken, opplagt og på vakt mens en leser for å få utbytte av bøkene.

I sin første krim «Wienerbrorskapet» var det etter min mening for mye som ikke hang sammen, for mye spekulativ vold, blod og gørr, og for mange usannsynlige konspirasjoner. Jeg var ikke alene om å påpeke dette, men vi var i mindretall. Romanen ble bejublet av en rekke anmeldere, og er blitt en internasjonal suksess. Over 20 land så langt har gitt ut, eller har planer om å gi ut «Wienerbrorskapet». Oppfølgeren «Kalypso» har de samme to protagonistene i politietterforskerne «Fredrik Beier» og «Kafa Iqbal», men det er likevel en tydelig forskjell:

I «Kalypso» føler jeg det nesten som om jeg møter de to etterforskerne for første gang. Deres liv, sorger, traumer og karaktertrekk hamres inn i meg som leser fra første side. Ingar Johnsrud har gjort en glitrende jobb i utviklingen av disse to fra første til andre bok. Jeg tok meg selv i å stanse lesingen flere ganger de første hundre sidene for å applaudere forfatteren (til andre badegjesters store forundring). Når det er sagt, så er det ikke mye håp, lys og glede å spore hos disse to. De befinner seg i de mørkeste skyggene et menneske kan klare å eksistere i uten å miste forstanden. «Kalypso» er en beksvart thriller i et vintertungt Oslo. Om du tror Harry Hole har sine mørke sider, så har du ikke møtt Fredrik Beier. Beier får Harry H til å ligne på en euforisk Jan Fredrik Karlsen. Kafa Iqbal er kanskje en anelse lettere, men også hun har sett for mye av Helvetes forgård. I de lyseste partiene av boka er hun i beste fall mutt og innesluttet.

Så har vi volden da … Jeg var, og er fremdeles, kritisk til den utstrakte bruken av dette virkemiddelet. Det gjelder ikke bare Johnsrud. Vi ser det samme hos forfattere som Lars Kepler og Jørgen Brekke. I «Wienerbrorskapet» var det unødvendig mye graps etter min mening. Det er ikke stort bedre i «Kalypso», men denne gangen er den ekstreme volden en slags stemningsmarkør som kan forsvares. Når en først skal skrive noe så svart og uhyggelig som dette, er det faktisk på sin plass å bruke de sterkeste virkemidlene i boka. Romantisering ville blitt kunstig og platt. «Kalypso» grenser til det jeg vil kalle naturalistisk krim. De som kjenner den klassiske litterære sjangeren «Naturalismen» vil forstå hva jeg mener. Det er mørkt. Det er vondt. Det er håpløst. Og det dveles ved alt det hjerteskjærende vonde. Forfatteren bruker tid og plass på å utbrodere hver minste detalj.

Som dere forstår er ikke «Kalypso» for glad-krim å regne. Har du mage til å tåle det, synes jeg likevel du bør gi Johnsrud en sjanse. Han skriver nemlig strålende. I enkelte partier grenser det til å være både poetisk og litterært. Mørke, men likevel nydelige, skildringer. Et dypdykk inn i de mørkeste avkrokene av sinnet vårt. En skremmende krim-gåte, og tilstrekkelig mange spennende scener der du sitter med hjerte i halsen. Jeg er ikke i tvil om at dette er både trendy, og at det kommer til å selge som hakka møkk. Det er etter hvert mange krimforfattere i Norge som har valgt å bevege seg inn i skyggen av Nordic Noir. Ta det hele enda litt lenger. Gjøre det enda mer dystert. Gard Sveen er en av dem, men vi ser noe av det samme også hos Eystein Hanssen, Samuel Bjørk og Sidsel Dalen. Koloritten er blitt merkbart dystrere.

Jeg sier ikke så mye om handlingen her. Det er rett og slett litt for komplekst til at et sammendrag vil yte romanen rettferdighet. Det jeg kan si er at «Kalypso» henger nøye sammen med «Wienerbrorskapet». Det er en oppfølger i ordets rette forstand. Det hele starter med at Fredrik Beier våkner etter et selvfordsforsøk han ikke husker noe av selv. Dernest går handlingen videre med et lik som blir funnet i et hus på Bygdøy, og et annet i en kum ved et fabrikkområde. Problemet er at de to likene begge indentifiseres som samme person.

Ingenting er slik du tror det er. Menneskene har ikke bare doble lag av hemmeligheter, men gjerne triple lag. Johnsrud maner oss gjennom den ene twisten etter den andre, og denne gangen tror vi faktisk på det som skjer. Det er en nødvendighet. Så får det heller våge seg at jeg egentlig er litt for tynnhudet for krim som dette.

Boken lanseres på Aschehoug Forlag 15.august.

Glitrende svensk krim

Stikkord

, , , , ,

mannen-som-ikke-var-morderHans Rosenfeldt og Michael Hjorth har skrevet fem bøker på fem år om Kriminalpsykolog Sebastian Bergman. I vinter bestemte jeg meg for å gyve løs på denne serien i løpet av 2016, og jeg angrer ikke. Grunnen til at min nysgjerrighet på denne serien har vokst på meg de siste årene er at Rosenfeldt tross alt er manusforfatteren av TV-serien «Broen». Uten sidestykke den serien som har inspirert meg mest i min egen skriving. Elsker twistene og de uventede vendingene. Første bok i Bergman-serien, Mannen som ikke var morder, holder nesten samme nivå.

Ja, jeg sier nesten … For det er en del skjønnhetsfeil her og der, og jeg blir ikke like grundig lurt som jeg blir i «Broen». Men det som virkelig lokket meg til å begynne på serien var jo de fantastiske karakterene som «Broen» byr på, og jeg var spent på om Rosenfeldt og kompisen Hjorth hadde klart det samme i bokform. Vel … Det er bare å bøye seg i støvet til en nyser. Grattis grabbar! Det här var värklegen roligt🙂

Det jeg liker er hvordan forfatterne mikser en combo av skarpe karakterer med en scenisk fremstilling av dramaet. Det svenske litt dystre, humørløse og mystiske med en lett touch av typisk amerikansk kriminalpsykologi fra serier som for eksempel Criminal Minds (Ja, jeg snakker selvsagt sesong 1, ikke sesong 8). Et team av etterforskere som utfyller hverandre med sine helt spesielle egenskaper. Et indre drama av konflikt, og en herlig balanse mellom solokjør og teamarbeid.

Sebastian Bergman er den selvsagte helten. Kriminalpsykologen som aldri er helt enig med sine kollegaer, og som litt motvillig snubler seg fram til en løsning ingen andre ser. Han er en egenrådig drittsekk, med karaktertrekk som heller mot langt fremskredet narsissisme. Han er sex-avhengig, og går ikke av veien for å ligge med hva som helst når som helst, så lenge det gjør nytten. En klassisk anti-helt med andre ord. Vi elsker ham, og hater ham. Så enkelt er det. En glitrende intelligens i et forsoffent sinn.

I denne første boken i serien er han i utgangspunktet ikke en del av etterforskningsteamet som skal finne 16 åringen Rogers drapsmann. Han befinner seg tilfeldigvis i nærheten av begivenhetenes sentrum ettersom han driver og rydder ut av huset til sin avdøde mor. En mor han ikke har hatt kontakt med på 30 år. Teamet som blir sendt til Västerås viser seg å være Sebastians tidligere arbeidsgiver og kollegaer. Bergman ønsker ikke å hjelpe til i etterforskningen, men bruker det likevel som en nøkkel for å kunne smyge til seg opplysninger om et privat mysterium. Motvillig ser han seg nødt til å jobbe med de andre i jakten på morderen, for å kunne oppnå sitt egentlige egosentriske mål. På veien dukker det opp en del damer i etterforskningen som lar seg sjarmere … Mot alle politietiske retningslinjer forsyner Sebastian Bergman seg grådig av fatet.

Gutten som er drept viser seg å ha et helt annet liv enn det vi som lesere, og som politiet, først tror. Og hemmelighetene i lille Västerås viser seg å være mange, og skjuler seg på de mest utenkelige steder. Dette er en lag-på-lag krimgåte der vi gjennom etterforskningen tålmodig må skrelle av alle lagene for å kunne se hva som befinner seg underst. Ting er aldri helt slik vi tror. Det finnes alltid en ny vri, et ekstra lag, som forkludrer bildet.

Det vil si … Jeg avslørte både drapsmann, motiv og hjelpere for tidlig. Det ble litt for opplagt, og litt for lett lett å se hele sammenhengen, for en godt trent krimleser. Jeg løste også Sebastian Bergmanns personlige gåte da jeg var omtrent halvveis i boka. En kan gjerne si at dette er svakheter, men jeg hadde mye moro og spenning av å lese likevel. Jeg visste jo ikke om jeg hadde rett.

Et annet trekk som jeg kunne tenkt meg at forfatterne hadde gjort noe med er bruken av synsvinkler. Det er svært forstyrrende når forfatteren skifter synsvinkel gjentatte ganger i samme scene, og vi som lesere liksom hopper fra hjerne til hjerne for å få vite hva alle tenker. Dette skaper en disharmoni i både tekst og dramaturgi, og vi mister en god del av mystikken. Det skal bli spennende å se om forfatterkompisene har gjort noe med det når jeg gyver løs på neste bok «Dødens disippel» i August.

Til å være deres debut som krimromanforfattere må jeg si at de har lykkes svært godt, og etter min mening mye bedre enn både Kepler gjorde med «Hypnotisøren» og Cilla & Rolf Börjlind gjorde med «Springflo» (den serien går visst på NRK om dagen har jeg hørt) Dette var et vellykket krimprosjekt dersom vi ser på første roman i kvintetten. Gleder meg til å se Sebastian Bergman slippe egoet sitt løs på neste krimgåte.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 315 andre følgere