Sommer – sol – og et lass med krimbøker

I dag starter sommerferien her i familien, og med den følger syv uker i Spania, masse saltvann, strandliv, solsenger, gode måltider, iskalde pils – og – selvsagt en solid bunke grøssende uhygge. Her er bøkene som får bli med meg sydover denne gangen. Litt om hvorfor, og en liten blurb fra en anmelder.

Den niende gravenSTEFAN AHNHEM – DEN NIENDE GRAVEN

Dette er en av forfatterne jeg ble godt kjent med under Krimimessen i Horsens. En fascinerende skrue med masse humor og gode historier på lager. Jeg har lest Stefans første bok «Morder uten ansikt» tidligere, og har allerede den vårferske nyutgivelsen «Ateen grader minus» liggende klar i høstens bokhylle. Ahnhem skriver langt, mye og med en stil som jeg elsker. Plutselige vendinger, masse action og driv – kort sagt en joyride, der leseren får både loops, bratte kurver og plenty med G-krefter å bryne seg på. Gleder meg. Bryr meg fint lite om terningkastet han fikk i VG. Det var nok å lese dette lille utdraget for å forstå at dette var min greie:

«Boken har noen riktig uhyggelige scener, og er på sitt beste en nifs thriller som går det til å gå kaldt nedover ryggen på leseren. Et effektivt språk kombinert med korte, handlingsspekkende kapitler gjør at boksidene farer av gårde, og tidvis føles det som om man befinner seg på verdens raskeste berg og dalbane.» Elin Brend Bjørhei (VG)

 

MetallmykASLE SKREDDERBERGET – METALLMYK

Asle er en kar jeg har møtt gjentatte ganger det siste året i forbindelse med krimseminarer og lignende i regi av Gyldendal. Jeg elsket den forrige boken jeg leste av ham (som egentlig er bok 2), «Smertehimmel» fra 2013. Han er en fyr som ikke forhaster seg med neste bok i serien. Det skal være bra nok før det utgis. Genialt hevdet opptil flere forfattere under Lahlums Krimfestival i fjor. På tirsdag denne uka fant jeg altså første bok i serien fra 2010 liggende til salgs for 20,-. Da måtte den bare reddes, og leses. Økokrim-etterforsker – og halvt italiener – Milo Cavalli, gav i hvert fall mersmak sist. Boka ble også Rivertonnominert i 2010.

«Handlingen i «Metallmyk» er fint komponert, Skredderberget klarer å holde kloa i leseren, og de økonomiske krumspringene er godt forståelige også for folk som knapt kan logge seg inn på nettbanken. « Kurt Hanssen (Dagbladet)

 

ingen-til-bordsLENE LAURITSEN KJØLNER – INGEN TIL BORDS

For fjerde sommer på rad har jeg tenkt å slenge meg ned på solsenga og nyte Olivia Henriksens krumspring i skjærgården. Kjølners bøker har etter hvert blitt en fast sommertradisjon hos meg og Agnes, og det er alltid rift om hvem som skal få lese først. Disse bøkene er lettbeinte, morsomme og finurlige mysterier der privatdetektiven Olivia står i sentrum av begivenhetene. Denne gangen har hun til alt overmål tenkt å begi seg inn i alternativ-bevegelsens mørke korridorer. Jeg kan levende forestille meg hvor morsomt det kan bli. Lene Lauritsen Kjølner = Sommerstemning. Sånn er det bare. Boka er så fersk at vi ikke har noen avisanmeldelser å vise til, men bokbloggeren Åslaug Riise Holberg har skrevet fine ord om den allerede.

«Olivia er som vanlig en kombinasjon av et rotehue og en kreativ og dyktig detektiv, og hun er en herlig utgave av begge deler. Lene Lauritsen Kjølner har skapt en likandes og sympatisk etterforsker. Årets sommerkrim kanskje?» Åslaug Riise Holberg (Medbokogpalett)

 

vi skal arve vindenGUNNAR STAALESEN – VI SKAL ARVE VINDEN

Jeg leser Varg Veum serien baklengs, og derfor er dette fjerde bok ut for min del. Jeg vegret meg lenge for å starte på denne serien, for den er så omfattende, og jeg var redd for at filmatiseringen av bøkene ville ødelegge mye av leseopplevelsen. Nå har jeg ikke kommet langt nok tilbake til å kunne avgjøre det ennå, men jeg har lest nok til at jeg kan si at jeg elsker Staalesens måte å skrive på. Mye mer lettbeint og humoristisk enn hva jeg hadde trodd. Etter at jeg ble kjent med forfatteren, og har skjønt hva for en fyr som gjemmer seg bak masken, så skjønner jeg også mer og mer av Varg Veums vesen. Det lune, trygge og skøyeraktige ligger der under overflaten og vaker hos dem begge. Både Varg og Gunnar. Jeg vet jeg skal inn i noen tøffe situasjoner i denne boka, så jeg grugleder meg litt for å si det slik.

«Jo da, Varg Veum lever i beste velgående også på papiret, ikke bare som helt på tv og film. Dette er den femtende boka i serien, og fortsatt er det ingen store tegn til slitasje på verken hovedperson eller forfatter. For jeg skal love at avslutningen i «Vi skal arve vinden» kommer som en overraskelse.» Kurt Hanssen (Dagbladet)

 

imageEYSTEIN HANSSEN – JAGET

Eystein Hanssen var en av grunnene til at jeg startet å lese mer norsk krim for seks år siden. Hans debutbok «De ingen savner» slo beina under meg. Jeg ble mektig imponert, og fikk lyst til å kaste meg over andre norske krimforfattere. Jeg har lest alt han har skrevet om kriminaletterforsker Elli Rathke  fram til nå, og ikke vært skuffet en eneste gang. Han har en egen evne til å klare comboen spenning, driv og mening i en og samme stund. Dette er krimbøker som mener noe, som vil noe, som ønsker å riste litt i samfunnet vårt. Han setter alltid viktige temaer til debatt, og går ingen snarveier og tar ingen hensyn. Rett og slett en krimforfatter jeg har stor respekt for, og som adskillig flere burde bite seg merke i. «Jaget» er hans sjette bok i serien.

«Med inspirasjon fra internasjonale kriser, storpolitikk og et stadig økende terrortrusselbilde smelter Hanssen klassisk nordic noir og etterretningsthriller sammen til en svært aktuell og skremmende krimbok.» Elin Brend Bjørhei (VG)

 

i-djevelens-klorJAN BORIS STENE – I DJEVELENS KLØR

Jeg liker krimforfattere som tør å prøve noe helt nytt – eller veldig gammelt. Jan Boris Stene er et eksempel på det sistnevnte. Han har tjoret seg fast med remmer og tøy til den vanskeligste sjangeren som er å oppdrive innen kriminallitteratur. Historisk mysteriekrim i Sherlock Holmes-stil. Altså … Du har rimelig med baller når du kaster deg over en slik utfordring. Ikke nok med at det skal være spennende (De fleste av oss har nok med det) Det skal i tillegg være historisk autentisk, ha en klassisk mordgåte, ha et språk som er tilpasset tiden og miljøet, og ha en helt genial løsning som ingen andre enn bokens «Sherlock» klarer å se. Dette er andre bok i serien om Falkener og Wilberg. Den første var meget bra. Jeg gleder meg skikkelig til å reise tilbake til Trondhjem anno 1917.

«I djevelens klør» er et behagelig gjensyn med en klassisk krimform som fortsatt viser seg å ha sin sjarm. Romanen er et funn for alle som synes at krim skal være god og lett underholdning, uten at blodspruten står fra hver side.» Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

 

Droemmetyderens dødA.J KAZINSKI – DRØMMETYDERENS DØD

Dette danske forfatterparet har fenget meg fra første stund, og jeg holder på med tredje bok i serien akkurat nå, «Den gjenfødte morderen». Deres hang til å mixe fascinerende moderne vitenskap og astrofysikk med drapsgåter trigger grubleren i meg, og får meg til å tenke videre og bredere enn ellers når jeg leser krim. Populærvitenskap har alltid vært noe jeg har elsket, og i kombinasjon med action, drama og krim, så blir det fornøyelig hver gang. Denne boka kom ut for bare et par uker siden på norsk, men jeg vil definitivt anbefale hele serien til dere.

«Et nesten svimlende fascinerende rundkast av en roman som utforsker menneskesinnets blindsider og de dypereliggende beveggrunnene bak våre handlinger. Drømmetyderens død er noe så sjeldent som bevissthetsutvidende krim som mer eller mindre på egen hånd gjør meg optimistisk på sjangerens vegne.» Pål Gerhard Olsen (Aftenposten)

 

skipet med det onde øyetKURT AUST – SKIPET MED DET ONDE ØYET

Jeg har ikke lest noen av de tidligere historiske krimbøkene til Kurt Aust, men hver eneste gang jeg treffer andre krimforfattere til samtaler rundt en kald pils kommer det samme temaet på banen. «Har du lest Kurt Aust sine bøker … Ikke??? … Herregud, det må du bare!» Så nå hiver jeg meg over den siste av dem. «Skipet med det onde øyet» har i seg selv en tittel som setter meg tilbake til sommerens gode lesestunder som liten med «Den hemmelighetsfulle øya», «Skatten på sjørøverøya» og «Robinson Crusoe». Kanskje jeg finner litt av den gamle sommerstemningen sammen med denne boka? Jeg gleder meg iallfall til å lese den.

«Det er duket for en klassisk krimsetting, komplett med kryssende intriger, hemmelige notater, dype skipskister og lav moral. Som en Hercule Poirot fra seilskutetiden benytter Thomas av Bouberge seg av den moderne fornufts deduktive metode når han setter seg fore å etterforske hendelsene, i kontrast til sjøfolkenes uvitenhet og primitive overtro.» Sindre Hovdenakk (VG)

 


 

Så har vi to bøker jeg håper DERE har med dere i feriebagasjen. Både jeg og Agnes er ute med krimbøker denne sommeren, og jeg vil selvsagt anbefale dere å lese dem begge. Vi skriver ulikt, og har hver vår inngang til hvordan vi angriper krimsjangeren, men da burde det være noe for alle krimelskere å finne her.

 

hjerteknuserHJERTEKNUSER – GEIR TANGEN

«Leken debut hadde jeg som overskrift på Geir Tangens første bok, Maestro. Og bare for å feie all tvil til side først som sist, leken fortsetter. Hjerteknuser er en oppvisning i effektiv krim. Stramt regissert med overraskende vendinger og brå skift som kommer like tett som regnbygene på Vestlandet. Med et driv og tempo som Petter Solberg ville nikket bifallende til. Og en spenningskurve som stiger like bratt som boligprisene i hovedstaden. Om Maestro brukte jeg ordene sprudlende sjangerlek. Og de ordene er det bare å gjenta.»  Bjørn Bakken (bjornebok.bloggnorge.com)

«Den beste norske kriminalromanen jeg har lest på svært lenge» Gert Nygårdshaug, krimforfatter

 

Skinnet bedrarSKINNET BEDRAR – AGNES LOVISE MATRE

«Skinnet bedrar er krim for den som er lei av tullete overdrivelser, eplekjekke replikker, og hauger med lik. I et finstemt, ofte poetisk språk, får vi isteden både vestlandsnaturen og menneskenaturen servert i akkurat passe porsjoner. Dette er godt gjort, og vitner om at forfatteren mener alvor, ikke bare når det gjelder å smi en spennende fortelling … Som første bok ut i en planlagt serie, er dette en meget solid grunn å bygge videre på. Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre.» Ingvar Ambjørnsen (Dagbladet)

«Dette er krim av godt merke. Matre har et perfekt språkøre for sjanger og politisjargong, karakterene er interessante, og den intime måten hun skildrer miljøet og naturen i den lille Hardangerbygda på, gir romanen en fascinerende og troverdig ramme» Kjersti Gullvåg, Hamar Arbeiderblad

GOD SOMMER – ALLE MINE LESERE 🙂

Petrona award til Gunnar Staalesen

Gunnar StaalesenUnder gallamiddagen på årets Crime Fest i Bristol ble Gunnar Staalesen tildelt The Petrona award for beste engelsk-oversatte nordiske krim. Han fikk prisen for «Where roses never die» (Der roser aldri dør) i konkurranse med fem andre nordiske krimforfattere. Det er andre gang en nordmann vinner prisen som har fem års jubileum dette året.

The Petrona award gis ut årlig under Crime Fest i Bristol, og er en pris som raskt har nådd høy anerkjennelse i krimverdenen. Prisen er oppkalt etter bloggeren som gikk under navnet Petrona, og som var spesielt interessert i krimsjangeren som har fått merkelappen «Nordic noir». Den ble delt ut første gang i 2013. Tidligere vinnere av prisen er Liza Marklund (2013), Leif GW Persson (2014), Yrsa Sigurdardottir (2015), og Jørn Lier Horst (2016).

Det er heller ikke mange norske krimforfattere som har hatt æren av å komme på shortlistene til denne prisen. Thomas Enger, Hans Olav Lahlum, Karin Fossum og Agnes Ravatn er de eneste i tillegg til de to vinnerne. Som en del av dere sikkert har lagt merke til, så ble det en del debatt i Norge rundt nominasjonen av Agnes Ravatn sin bok «The bird tribunale» som her hjemme har blitt karakterisert som en skjønnlitterær roman, men som i Storbritannia altså fikk merkelappen krim. I et intervju med nettstedet Bok365 uttalte hun følgende etter å ha blitt nominert til den prestisjetunge prisen:

– Jeg er jo litt overrasket over å bli nominert til en krimpris. Selv har jeg aldri tenkt på boken som en krim, men den er jo lansert som psykologisk thriller, og er dermed innenfor det utvidete krimbegrepet.

Where roses never dieÅrets vinner ble altså «The grand old man» innen norsk krim, Gunnar Staalesen. Boken han får prisen for er en stille og litt tilbakelent krimroman som på mange måter er like mye en roman til ettertanke, som en spenningsroman. «Der hvor roser aldri dør» kom ut på norsk i 2012, og fikk blant annet terningkast 6 i Trønder-Avisa, og en rekke femmere fra de store mediene i Norge. Adresseavisas anmelder, Ole Jacob Hoel, påpeker noe av det samme som jeg hevder etter å ha lest boka:

«Det er et mørke i Der hvor roser aldri dør som Staalesen sjelden har vært i nærheten av tidligere».

Handlingen tar utgangspunkt i en såkalt «Cold case» der Varg Veum får i oppdrag å gjøre et siste forsøk på å finne ut av hva som egentlig skjedde med en liten jente som forsvant sporløst fra en av Bergens forsteder i 1977. I det ene øyeblikket lekte hun pent i sandkassen sin mens moren kikket på henne fra kjøkkenvinduet. Like etter var hun borte. Sporløst. Foreldelsesfristen er i ferd med å renne ut, og moren gjør et siste desperat forsøk ved å leie inn Veum for å grave i gamle synder og hemmeligheter.

Spenningen i boka ligger i selve mysteriet. Hva var det som egentlig skjedde med lille Mette Misvær? Dess lengre ned i dritten Varg Veum graver, dess vondere ting er det som kommer opp i dagen. Det som skjer og har skjedd i denne historien påvirker Veum, og det påvirker leseren. Det ligger et vemod, en nostalgi, en sang i moll om brutte håp og illusjoner i akkurat denne krimromanen. Og selv om det kanskje ikke er en Varg Veum-roman på sitt aller mest spennende, så er det utvilsomt en Staalesen-roman på sitt aller beste. At han vinner denne prisen for akkurat «Where roses never die» er slik sett ingen stor overraskelse. Sjelden har Varg vært mer erkebritisk mystery-crime enn det han er i denne historien. Det er iallfall min påstand.

FacebookPS! Fredag kommer Gunnar Staalesen til KRIMFEST HAUGESUND der han skal bokbade meg og Agnes i forbindelse med lanseringen av våre to nyeste krimromaner «Skinnet bedrar» og «Hjerteknuser». Han vil også stille til et mestermøte med en annen av norsk litteraturs store navn gjennom 40 år, Knut Faldbakken. Marit Reiersgård er det tredje norske krimnavnet på plakaten denne kvelden. Vi er selvsagt veldig stolte over å kunne presentere en rykende fersk Petrona award-vinner for vårt publikum 26.mai. Håper mange tar turen for å høre på ham og oss. Meld gjerne din interesse på Facebookarrangementet vi har opprettet. GRATIS ADGANG og hyggelige priser i baren.

 

Den %&¤#! vanskelige andreboka!

hjerteknuser

Hørt det før …? Om ikke må du ha vært både døv og blind. Forfattere som stønner og vrir seg i avmakt over hvor vanskelig det er å skrive oppfølgeren til en bok som har solgt godt og fått gode kritikker. Blant norske krimforfattere er lista lang over debutantsuksesser som har gått skikkelig på snørra i heat nummer to. Nå står jeg selv på startstreken med innbytterpuls, løs mage, og heroinknekk i knærne, og trøster meg selv med at de fleste av dem har klart å reise seg igjen. Lurer dere litt på hvordan det egentlig har vært for meg dette året? Hvordan Hjerteknuser ble til? Hvordan det føles å skulle bli kastet til ulvene med den %&¤#! vanskelige andreboka? Vel … Her er svaret.

Jeg skal være ærlig med dere … Akkurat nå har jeg det helt jævlig. Når du har lest gjennom og omskrevet en bok 15 ganger (!) så ser du ingenting annet enn vesentlige feil og mangler. Alt er crap, makkverk, banaliteter, selvfølgeligheter, logiske brisk, enkle løsninger, tomprat og oppbrukte klisjeer. I forrige uke var jeg i studio hos Lydbokforlaget for å lese inn Hjerteknuser, og mens min lydtekniker Jostein var fra seg av godord og skryt over hvor spennende dette var, så lurte jeg på om han hadde røykt gymsokkene sine til frokost. Det er bare slik det er, har jeg forstått … Å møte forfattere to uker før en utgivelse er som å møte en deprimert svartsynt dommedagspredikant dagen etter han har begått samtlige syv dødssynder i svarteboka. Det kommer til å gå til helvete! Ikke i stillhet, men med basuner og Gjallarhorn til offentlig fornedrelse.

Det spørsmålet som jeg har fått oftest de siste par månedene er følgende: «Jaja Tangen, hvordan blir det å følge opp den suksessen du har hatt med Maestro da?» Hvordan det blir …? La meg si det slik … Det som skjedde med Maestro kom så uventet på meg at jeg selv nå, halvannet år etterpå, ikke klarer å sette pekefingeren på hva det var som traff innertier hos lesere og anmeldere med den boka. Jeg kan si litt om hvordan det føles. La oss bruke et bilde fra fotballbanen. Du står på 40 meters hold og skal ta frispark. Du brenner av, og ballen klistrer seg i vinkelen til full jubel fra tribunene. Selv står du litt forfjamset og kikker ned på fotballstøvlene dine, mens du tenker: Hva faen var det som skjedde nå? Du vet at du har gjort alt riktig. Et perfekt spark på ballen. Men du har ikke et snøfnuggs sjanse i helvete til å begripe hva det var du gjorde rett denne gangen. Neste hjemmekamp legges ballen ned på nytt på samme sted, lagkameratene gliser og klapper deg på ryggen, treneren viser tommel opp, og du hører jubelen og forventningen suse fra tribunen. Hvordan føler du deg da …?

Svaret er enkelt … Naivt, kanskje, men enkelt. Bøker er magi. Eller rettere sagt … Bøker kan være magi. Og vi vet svært sjelden hvorfor de er magiske. Vi kan tolke dem etter beste evne, peke på mulige årsaker, og gjøre oss til bedrevitere som kan forklare hvorfor noe blir en suksess mens andre ting ikke blir det. Det finnes studielinjer ved universitetet som kan fortelle meg fasiten på hvorfor Hemingways «Den gamle mannen og havet» er så genial. Men, jeg begriper fremdeles ikke at den er det? Det er ikke vanskelig å peke på hvorfor JK Rowlings Harry Potter ble en verdenssuksess, men hvorfor skjønte ikke de første 12 forlagene som leste manuset at dette var genialt? La oss ta et eksempel fra Norge og Sverige. I Sverige er Christoffer Carlsson en megastjerne for sine bøker om den litt lurvete politimannen Leo. Bøkene nærmer seg en halv million solgte eksemplarer. I Norge står bøkene hans og samler støv i de innerste krokene på bokhandelen eller i kasser hos Bazar Forlags støvete kjeller. Ingen vil ha dem. Eller la oss ta en annen bok … Akademimordene av Martin Olczac utgitt hos blodkommersielle Juritzen i 2014. Boken inneholder ALT som en storselger-krim skal ha. Den oppfyller hvert eneste kriterium i salgssuksesshåndboka, men … NEI. Hvorfor gikk verden bananas da Dan Brown kom med DaVinci koden? Den forrige boka om Robert Langdon, Engler & Demoner var langt mer spennende og spektakulær, men den solgte ikke et spøtt før DaVinci koden kom. Alt dette er fordi noen bøker er magiske, og magi kan ikke forklares.

Nå vil enkelte av dere tro at jeg framhever Maestro som en slik magisk bok. Det gjør jeg definitivt ikke. Det jeg prøver å si er at jeg på ett eller annet finurlig vis klarte å skrive noe som traff leseren, men som jeg altså ikke klarer å definere selv. Alle som har lest både Maestro og Hjerteknuser har så langt hevdet at Hjerteknuser er enda bedre. Det burde roet meg. Gjort meg trygg. Fått meg til å møte verden og anmeldelsene med hevet hode. Gitt meg selvtillit. Slik er det altså ikke … Jeg er redd for at det var et snev av bøkenes magi i Maestro som nå gjør at jeg kommer til å falle gjennom denne gangen. Møte samme skjebne som Jan Erik Fjell, Øystein Wiik og Jørgen Brekke, bare for å nevne tre aktuelle norske krimforfattere. Fantastisk dyktige krimforfattere som skrev en debutkrim som tok av på alle mulige måter, men som så traff asfalten så neseblodet sprutet med sin andre bok i serien. De brukte mange bøker på å bygge seg opp til toppen ipåtrynetgjen. Trøsten er at de alle tre, og flere med dem, har klart det med glans.

Å jobbe med Hjerteknuser dette siste året har vært en følelsesmessig berg-og-dalbane for meg. Vanskelig …? Ja, men ikke slik jeg trodde. Jeg hadde en forestilling om at når forfattere snakket om den vanskelige andreboka, så dreide det seg om at hjernen var tom. At det ikke var flere gode ideer der. At det var vanskelig å skrive. Det har det ikke vært. Jeg har hamret hull i tastaturet i ren og skjær iver og skrivelyst. Ideen kom i forkant av påsken i fjor, planleggingen av de syttifire scenene var ferdig i mai, og råmanuset var klart på PCèn i midten av september. 120.000 ord. Over 400 sider. Viljar og Lotte hadde kravlet seg gjennom nok et helvete i Haugesunds krinkler og kroker. Men, det var nå det vanskelige begynte … Å jobbe så tett med så tøffe og dyktige folk som redaktørene ved Gyldendal Norsk Forlag betyr i klartekst at de ikke lar deg slippe unna med en dritt. Ting er ikke bra nok før det er steinbra. Alle steiner blir snudd i jakten på den beste løsningen, den beste strukturen, komposisjonen og spenningskurven. Hver eneste scene skal ha et driv, et formål og en indre suspense. Karakterene skal utvikles, og hver minste tråd er en kime til diskusjon og debatt. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har skrevet i alt 15 versjoner av Hjerteknuser. Det er mye, og det har tatt tid. Siste og endelige versjon gikk til trykking i slutten av april. Altså syv måneder etter at den første versjonen var ferdig skrevet. Og jeg har jobbet fulltid som forfatter dette året … Jeg har grått, bannet høyt, klort hull i hodebunnen og hatt dager der selv ikke Jan Fredrik Karlsen ville fått meg i bedre humør. Gyldendal har gitt meg motstand som har vært svært vanskelig å takle tider, men som jeg er evig takknemlig for nå i etterkant. Sluttproduktet ble noe annet enn jeg hadde sett for meg. Det ble mye bedre. (og nå hører jeg altså Styggen som sitter på ryggen min og ler høyt av meg …)

2017-05-15I dag er det ganske nøyaktig 10 dager igjen til jeg og teamet på Gyldendal slipper Hjerteknuser ut til leserne. Som dere forstår så gruer jeg meg for det som måtte komme, men samtidig så er det noe som forteller meg at dette er en bedre historie med mer substans og mening enn Maestro. Karakterene har dypere grunn, og flere av dem må gjennom langt tøffere prøvelser denne gang. Selv om også dette er en underholdningskrim, så har jeg ting jeg gjerne vil si noe om. Ta opp til debatt. Jeg ønsker å si noe om ungdom som tråkker feil, om hvor tynn linjen er mellom å være en lovlydig samfunnsborger og en kriminell, hvor lite som skal til for å havne skeivt ut i livet, om farlige høyreekstreme krefter, om hvor vanskelig det er å vokse opp med en ADHD-diagnose … Kort sagt, jeg legger litt av sjela mi på kjøttvekta denne gangen. Ja, det er blodig, morbid og skummelt, men det er forhåpentligvis også gripende og skremmende til tider.

Hvorfor gjør jeg dette? Det ville jo vært langt enklere å følge samme oppskrift som sist? Never change a winning team, er det jo noe som heter. Jeg kunne skrevet en historie med et metaperspektiv som ligner, med de samme karakterene i en ny setting med en ny seriedrapsmann som veivet sin taktstokk over byen. Det finnes nok av eksempler på krimforfattere som gjør akkurat det. Skriver den samme boken om igjen gang på gang. Men, når jeg først bestemte meg for å gjøre dette til en trilogi, så bestemte jeg meg samtidig for at bøkene skulle være ulike på sitt vis. Jeg bestemte meg for at jeg ville forsøke å strekke Viljar og Lotte lengre enn det et menneske vanligvis ville tåle, og jeg ville bruke anledningen til å fortelle en historie som gjennom tre bøker ville være noe større og mer dyptpløyende enn copycatmorderen i Maestro. En trilogi som viser oss hvor lite som skiller mennesket fra dyrene,  moral fra umoral og heltemodige gjerninger fra avskyelige handlinger. Stort ….? Ja, det er det. Det er et hårete mål, og det kan godt hende jeg tryner så det synger etter, men jeg vil iallfall forsøke. Den pertentlige Lotte Skeisvoll og den uryddige Viljar Ravn Gudmundsson knyttes sammen i et skjebnefellesskap som vil være ethvert menneskes største mareritt. Når alt kommer til en ende i tredje bok Død manns tango, er det disse to som blir tvunget til å besvare et av de største og vanskeligste spørsmål som finnes. Hva spørsmålet er, og hvilket svar de ender opp med å gi oss, må dere nok vente enda et år på . Enn så lenge håper jeg dere vil ta imot min Hjerteknuser med en god porsjon raushet og omtanke. Jeg er utrolig glad i ham, selv om han driver meg til vanvidd i bekymring om dagen.

FacebookTil alle dere som er i Haugesund 26.mai … Dere er hjertelig velkommen til lansering av Hjerteknuser og min kones krimroman Skinnet bedrar. KRIMFEST HAUGESUND inviterer Gunnar Staalesen, Knut Faldbakken og Marit Reiersgård til å dele festen med oss. Flott musikk, gode priser i baren og gratis adgang. Nachspiel på indre kai etterpå.

Jeg ser ikke bort ifra at Viljar Ravn Gudmundsson stikker innom for å dele en kald pils med oss også 😉 Klikk HER for å melde din interesse på Facebook.

Hilsen Geir