Iskald krim i trygge omgivelser

Stikkord

, , , , , , ,

Aldri før har vedvarende sprengkulde vært tilsvarende godt skildret som i Frode Granhus siste krimbok, Forliset. Det er min påstand, og det kan hende jeg tar feil. Men, det er en hustrig opplevelse å lese denne romanen. Den biter i kinnene og gir deg frysninger. Ikke bare av kulde, men også når det kommer til en krypende uhygge. Dette er Granhus’ varemerke. Den majestetiske lofotnaturen. Det ekstreme været. Den snikende følelsen av at noe er galt. Fryktelig galt …

Han tar ingen sjanser denne gangen, Frode Granhus. Han manøvrerer krimplottet sitt i vante og trygge omgivelser. De som elsker bøkene hans får akkurat det de forventer. Han har rett og slett tatt tak i det han kan aller best, og gitt oss enda mer av det. Du finner knapt et mer urnorsk og vakkert nordnorsk landskap enn i Reine i Lofoten. Hans tyske forlag trenger ikke å nøle når de skal velge seg motiver til omslag. Her er det både høye, massive fjell med sny på toppan, og den ene røde rorbua etter den andre. Naturen er mektig og flott, og det er noe som gir Granhus sine krimbøker det lille ekstra. X-faktoren som vi andre leter etter.

Et annet kjennetegn ved hans krimbøker er at værforholdene griper inn og blir en vesentlig del av handlingen. I «Stormen» fra 2012 skaper uværet et helvete for både karakterer og lesere. Og den drepende varmen i «Djevelanger» fra 2014, er så intens at jeg svettet mens jeg leste. Mulig det var av spenning, men skildringene var altså så gode at det føltes på kroppen. I «Forliset» gjør han det igjen. Bitende kulde så langt nede på kvikksølvskalaen at de fleste av oss vinterkalde nordmenn aldri har opplevd lignende. Ikke bare en dag eller to, men sprengfrost i en hel måned. Denne kulden setter stemningen for handlingen. Gjerningene som boka skildrer er også iskalde og hjerteløse. Kulden kommer ikke bare til deg fra istappene i takskjegget, men like mye fra karakterene i boka.

Frode Granhus er en mester på å skape et dirrende, smygende ubehag som ligger under overflaten hele boka gjennom. Selv om det ikke skjer så mye handlingsmessig, så merker du likevel at hårene på håndbaken reiser seg sakte men sikkert mens du leser. Det blir kanskje feil å karakterisere det som psykologiske thrillere, men leseopplevelsen er litt av den samme. det er noe med språket, med skildringene, med karakterene, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. Det er dette jeg forventer å få når jeg leser Frode Granhus, og «Forliset» skuffer ikke i så måte. Når det er sagt så må også Granhus passe seg så han ikke går i den fella at han skriver den samme boka igjen og igjen. Det er bra å etterkomme trofaste lesere sine forventninger, men denne krimromanen ville også hatt godt av noe nytt og friskt blod. Enten i form av uforutsigbare handlingstråder, eller i form av opprivende kriser hos en eller flere av hovedkarakterene.

Dramaet på Reine denne gangen vikler seg rundt et likfunn av en mann som ligger pakket inn i plast inni en fisketønne som står fast i isråket. Vår kjære lensmann nøster tråder tilbake til et forlis for tjue år siden der halve besetningen om bord på en fiskeskøyte mistet livet. Ulykken var uforståelig den gang, og den blir ikke mindre mystisk dess mer krimhelten vår graver i saken. Løsningen til det hele ligger imidlertid enda lengre tilbake i tid, og alt som skjer nå er tragiske konsekvenser av det som hendte den gang da.

Jeg vil gi ros til Frode Granhus for sekvensene i boka der en ung psykolog forsøker å hjelpe ei narkoman jente på en rehabiliteringsinstitusjon ute i havgapet. Samtalene dem imellom er direkte uhyggelige, og skaper massevis av suspense til historien. Det samme gjelder pasienten som ligger lenket fast til en sykehusseng i ukesvis uten å vite hva det er som feiler ham, og hvorfor sykepleierne er så avvisende. Creepy! Samtidig blir nok både løsning og opprulling av saken alt for opplagt denne gangen. Her har jeg sett Granhus har hatt bedre tak om twistene før. Men, spennende er det. Og kaldt. Noe så inni helvetes kaldt!


Mine anmeldelser av Frode Granhus sine tidligere krimromaner:

MALSTRØMMEN, STORMEN, DJEVELANGER, KISTEMAKEREN

Jo Nesbø – Tørst: Hvor blodtørstig er du?

Stikkord

, , , , , , ,

Boken alle skal lese i år. «Tørst» av Jo Nesbø. Harry Hole tilbake på hesten. Jo Nesbø tilbake på sporet. Balansen er gjenopprettet. Verden går videre. Å anmelde denne boken er enkelt. Jeg kunne skrevet hva som helst, og sluppet unna med det. Jeg kunne slaktet den, og argumentert med at Jo Nesbø skriver den samme boken om igjen og om igjen. Eller jeg kunne hyllet den i euforiske vendinger, og vist til hvor genial Jo Nesbø er som får oss til å tørste etter mer hver eneste gang. En Coca Cola-oppskrift som alle andre kan prøve å kopiere, men som likevel aldri blir like god som originalen.

Så hva blir det til? Blodig slakt eller manna fra himmelen? Vel … Vil det i det hele tatt være interessant å lese hva jeg mener om denne boka? Mediene mener visst det. En avis presterte til og med å bruke en halvside på å fortelle at jeg ennå ikke hadde lest Tørst, men at den sto høyt på leselista mi … Kanskje jeg heller skal la mine meninger ligge for en gangs skyld, og i stedet fortelle dere hvorfor disse bøkene om Harry Hole engasjerer så voldsomt, og hva som er grunnen til at Jo Nesbø ikke forandrer oppskriften?

Vi gjør det … Og da må vi begynne med begynnelsen. Og med begynnelsen tenker jeg her på det sekundet leseren plukker boka ut fra sjokkselgeren på Rema1000, og bestemmer seg for at denne skal han eller hun ha. Premissene er selvsagt lagt til rette for kjøpet ved at boka er å finne overalt. Ikke bare fremst ved kassa i bokhandelen, men også ved siden av rollerburgeren på Seven Eleven, og like ved hylla med billigklærne på Sparkjøp. Dessuten snakker alle om boka. Mediene snakker ustanselig, vi bokelskere snakker i det uendelige, krimforfattere blir dratt ut fra skrivestua og børstet støv av for å uttale seg om Jo Nesbø og den nye boka, og folk snakker seg imellom og til folk de møter på veien. Det er som å snakke om været. Noe enkelt og håndgripelig som den andre garantert kan si noe om han også.

MEN … Ville dette skjedd dersom boka (eller de tidligere bøkene) ikke var noe helt utenom det vanlige? Nei, det ville ikke det. Nesbø har et skrivetalent vi andre kan drømme om, og en Coca Cola-oppskrift som er åpen og hemmelig på en og samme tid. Det er ikke vanskelig å følge oppskriften, og få det til å smake som Cola. Men, vi mangler den siste lille hemmelige ingrediensen som gjør at det bare blir en drikk med Cola-smak, ikke ekte vare. Bøkene om Harry Hole har denne hemmelige ingrediensen, denne X-faktoren, som gjør at bøkene får dette nesten mytiske og magiske ved seg.

Slik er det med «Tørst» også. Det er en Harry Hole roman akkurat slik vi forventer at den skal være. Den inneholder de riktige elementene, og som lesere blir vi hektet. Elementene skal jeg ramse opp for dere, og med det gi dere en analyse av hvorfor dette fungerer så godt. Følg oppskriften, og du vil få noe som smaker Cola, men jeg kan love dere at det vil mangle «noe» likevel. Det lille ekstraordinære som utgjør den store forskjellen. Dette «noe» er det bare Nesbø selv som kan tilsette. Men, her har dere oppskriften iallfall:

DET SPEKTAKULÆRE

I «Tørst» møter vi en vampyrist som biter sine ofre i halsen med et sylskarpt jerngebiss. Det er så hårreisende langt utenfor den morbide fantasien som de fleste av oss krimforfattere har. Det er spektakulært, grusomt, grufullt og inn i helskies usannsynlig. Våre redaktører ville bare ristet bedrøvet på hodet og bedt oss trykke på delete-knappen fort som fy. Akkurat derfor vekker det oppsikt. Det er noe som bare Nesbø slipper unna med. Fordi han har gjort det før. Eller rettere sagt, fordi han har gjort det med glitrende resultater før. En splitter pine gal drapsmann som gjemmer seg inni snømenn, eller en annen som dreper sine ofre ved å putte «Leopolds eple» inn i munnen deres, og vente til trykkbelastede springfjærer får et dusin nåler til å springe ut i alle retninger gjennom hodet på stakkaren. Det er hinsides alt det vi andre kunne klart å komme på, og kommet unna med, med æren i behold. Kepler kan utstyre sine sprø drapsmenn med hareører og barnesanger spilt inn på bånd. Samuel Bjørk kan få morderen til å ikle seg uglefjær når han skal gjennomføre sine morbide ritualer, men det smaker bare Cola. Det er ikke ekte vare. Det mangler det lille ekstra som bare Nesbø får til. Han er en mester i å gjøre det spektakulære troverdig. Få oss til å tro på konseptet. Vi godtar at dette er mulig i Nesbøs verden. I Harry Holes univers.

DET UTRYGGE

Dette punktet er svært viktig i Nesbøs bøker, og er en dirrende undertone som ligger og vibrerer gjennom samfulle 526 sider i «Tørst». Utryggheten. Vi føler oss overhode ikke trygge på hva som kommer til å skje på veien fram til Harry Hole går ut som seierherre. Og, denne vissheten om det uvisse bruker Nesbø i hver eneste scene for å få oss til å gispe etter luft når trusselen er nær, kikke en annen vei enn vi burde, og til å konstruere et drama der vi aldri føler oss ovenpå. Når som helst smeller jernkjevene rundt halsen vår. Denne utryggheten hos oss lesere har Nesbø skapt gjennom serien. Gang på gang har han sjokkert oss ved å la det som ikke skulle skje hende gang på gang. Han har bygget opp kjære og nydelige karakterer gjennom tre-fire bøker, for å så å la drapsmannen rive hjertet deres ut med bare nevene og vise det fram til oss. Vi står oppreist i godstolen og roper et høyt NEEEEEEEEIIIII! Det er hjerteskjærende vondt, og det skaper en intens følelse av …. (trommevirvel) … Utrygghet. Vi stoler ikke på Jo Nesbø. På hva han kan finne på å gjøre. Han er notorisk utro mot krimkonseptet, utro mot sine egne karakterer, og utro mot oss lesere. En dreper ikke de vi er blitt glade i, men Nesbø gjør. Gang på gang. Derfor føler vi oss aldri sikre på at dette vil gå bra. Tvert imot så er vi ganske sikre på at det ikke gjør det. Det er denne følelsen som gjør at du synes det er så vanvittig spennende å lese Harry Hole-bøkene, mens lignende scener i andre bøker får oss til å gjespe. Nesbø har kombinasjonen av det spektakulære, det morbide, og det utrygge.

DET STRUKTURELLE

Struktur? Noe så kjedelig faktisk? Ja, for å skrive kriminallitteratur handler faktisk i stor grad om akkurat dette. Det er ikke nok å ha den gode pennen og den gode ideen. En må også ha evnen til å kunne komponere spenning. Det er et håndverk. Det er ikke tilfeldig hvordan historien bygges opp, hvor i romanen det er grenseløst spennende, og hvor det ikke er det. Det handler om struktur. Å skape spenning. Å skape uhygge. På de riktige stedene og på riktig måte. La oss ta to helt banale triks i krimhåndboka som eksempel. Cliffhangere er det ene. Det er så grunnleggende at vi lærer det på ungdomsskolen. Å stanse en fortelling der den er på sitt mest spennende uten å fortelle hvordan det går, for så å gå inn i en ny scene med andre karakterer. I «Tørst» lar Nesbø oss gjennomleve leser-traumet gang på gang. Uten å røpe noe av handlingen (og hvordan det går) så sender han altså en av Harrys nærmeste inn i et drama der vedkommende svever mellom liv og død med dårlige odds, for å så å forlate oss lesere i det han stormer inn på sykehuset. Vi må vente før vi får svaret på om han eller hun overlever. Enkel basic strukturell oppbygging av spenning. Et annet eksempel er å benytte seg av «de tre dører». Altså la leseren forstå at drapsmannen slår til igjen (skjuler seg bak en av dørene), samtidig som han bygger opp sannsynligheten for hvem dette faktisk er i ferd med å skje med likt mellom flere karakterer. Du som leser veksler mellom hvem du tror er offeret, og panikken kryper opp gjennom luftrøret ditt mens du leser. Nesbø bruker dette trikset gjentatte ganger, men det er helt tydelig i starten på romanen da vi har tre personer som alle har vært involvert i en Tinder-date, og for hver scene du leser så blir du skråsikker på at det er den du leser om nå som kommer til å bli drept. Jeg kunne gitt dere en liste på 10 andre slike strukturelle knep, og vist dere hvor dyktig Nesbø er til å bruke disse om hverandre, kombinere dem, og bryte med konvensjonen her og der. Alt i en (ondsinnet) plan om å drive leseren til vanvidd. Jo Nesbø planlegger spenningen og strukturerer den bedre enn noen andre i Norge.

DET GJENKJENNBARE

Det siste punktet jeg tar med her er «Det gjenkjennbare». Du forventer noe som leser når du går inn i en ny Harry Hole roman. Det er et paradoks, men det ligger faktisk en trygghet i å vite at det kommer til å skje de jævligste ting. Mennesker elsker det gjenkjennbare. Det bekreftende. Vi forventer at Harry Hole bryter reglene, selv om det alltid fører med seg at noen uskyldige dør. Vi forventer at han sprekker på drikkingen minst en gang i hver roman, og at han da ødelegger noe helt fundamentalt i livet sitt. Vi forventer at Harry Hole blir utsatt for disse spektakulære innretningene, og at han klarer å snu dem til sin fordel. Alt dette er gjenkjennbart. Hans nærmeste kjære (Rakel og Oleg) skal på ett eller annet vis utsettes for noe jævelskap, og vi forventer at Beavis & Butthead setter kjepper i hjulene som de korrupte og udugelige politifolkene de er. De har gjort det siden sjette bok etter at Harry endelig fikk has på den forrige korrupte politimannen i Marekors. De er der igjen og igjen og skaper nytt drama. Truls Berntsens forelskelse i Mikael Bellmans kone, Ulla. Oleg og Harrys alltid like gripende bånd til hverandre. Harrys tilbakevendende moralske spørsmål der han må velge mellom privat lykke eller fellesskapets beste. Jo Nesbøs språklige finurligheter som fargelegger Oslos skyggesider bedre enn noen andre. osv.osv. Alt er der og vi kjenner det igjen. Det er som å møte en gammel venn etter noen år. Vi finner tonen raskt så snart vi oppdager at den andre ikke har forandret seg. Og det har ikke Jo Nesbø. Det har ikke Harry Hole. Og det har ikke resten av universet heller. Vi forventer at oppskriften ikke brytes. Det er som med Hardy-guttene. Tenk om vi hadde åpnet en av bøkene en gang tilbake i nittenhundreogpilogbue og funnet ut at Faren til Frank og Joe hadde funnet seg en elskerinne og stukket av til Bali for å pleie kjærligheten? Eller at Chet hadde reist til Canada for å studere, og ikke ville komme hjem igjen? KRISE! Det ville vært å bryte det usynlige båndet mellom forfatter og leser. Det ville vært avtalebrudd. Derfor holder Jo Nesbø seg til oppskriften, og derfor kjøper du «Tørst» i butikken. Uansett hvor den måtte ligge. Det er den boka du vil ha. For du vet hva du får, og du liker det gjenkjennbare.

Så til slutt … For dere som tålmodig har lest dere så langt i min amatør-analyse av Harry Hole seriens popularitet. Hvor god er «Tørst» målt opp mot de andre ti bøkene i serien? Svaret er 4. Den er svakere enn Panserhjerte, Marekors og Snømannen (i den rekkefølgen), men milevis bedre enn de to siste bøkene om Harry Hole, Gjenferd og Politi (som befinner seg på de to nederste plassene). Så da vet du det, og mer trenger du egentlig ikke å vite. Da er det bare å kjenne etter … Er du tørst?


MINE ANMELDELSER AV HARRY HOLE-SERIEN:

(De fire første leste jeg før jeg startet bloggen)

MAREKORS FRELSEREN SNØMANNEN PANSERHJERTE GJENFERD POLITI

Mine beste tips til PÅSKEKRIM

Stikkord

, ,

Jeg har de siste dagene blitt spurt av ganske mange om jeg kan komme med noen gode tips til påskekrim. Vel, jeg er jo aldri vanskelig å be, så her har dere sytten krimromaner jeg har lest og anmeldt det siste året, og som jeg vil anbefale til dere. Dette er skikkelige godbiter i ulike subsjangre innenfor kriminallitteraturen, og de jeg har likt best av de nesten 60 bøkene jeg har lest i 2016 og 2017, så det bør være noe her for enhver smak. Da er det bare å legge beina høyt, finne plass i godstolen, og for all del ikke glemme låse døra …

 

Den syvende demonen – Øistein Borge

Forlag: Font

Fjorårets beste norske krimdebut. Punktum. Vi møter Kripos-etterforsker Bogart Bull som sendes til den franske Rivieraen for å løse et drap på en gammel rik nordmann som bor der nede. Trådene i etterforskningen går gjennom norsk og internasjonal kunsthistorie og tilbake til andre verdenskrig.

Jeg ble fenget av språket, intensiteten og det strålende plottet i denne spennende historien fra første stund. Det tror jeg at jeg kan love deg at du blir også. Dette er politikrim. Ikke høyoktan med masse fart og blodige detaljer, men en krimroman der karakterene gnistrer og historien er en vakker skreddersøm. LES MIN ANMELDELSE HER.

 

En femte årstid – Torkil Damhaug

Forlag: Cappelen Damm

Årets Rivertonvinner! Trenger vel slik sett ingen ekstra presentasjon. En femte årstid ble altså kåret til den beste norske kriminalromanen i 2016, og jeg applauderer valget. Dette er psykologisk krim på sitt aller beste. Det er creepy og mørkt, og desperasjonen til karakterene kommer smygende ut fra hver eneste bokside. Fikk terningkast 6 i både VG og Stavanger Aftenblad.

Historien handler om en gjeng ungdommer der en etter en av dem forsvinner, og politietterforskerens datter er en av de forsvunne. Vi møter denne jentas perspektiv gjennom dagboknotater hun har skrevet, og det er mildt sagt skremmende lesing. Dette er en thriller der du ikke kan stole på forfatteren ett eneste sekund. Rett og slett en gyser, selv om jeg mener avslutning ble litt i meste laget. LES MIN ANMELDELSE HER.

 

Djevelmasken – Tom Egeland

Forlag: Aschehoug

Jeg anmeldte selv denne boka for VG, og gav den terningkast 4, men det var helt på nippet til å bli til 5. Djevelmasken er en erke-typisk Bjørn Beltø historie med så mange artige historiske tråder tilbake til okkultisme, religion, overtro og norsk folklore at det i seg selv er verdt hver eneste sekund lesing. Tempoet er noe lavere i denne enn i de foregående bøkene om Bjørn Beltø, men det litterære språket, skildringene og det mellommenneskelige dramaet er strålende. I Djevelmasken er det små menneskers tvil, tro og mørke hemmeligheter som spiller hovedrollen.

En gammel djevelmaske og en historie som spinner over tre tidsperioder danner grunnlaget for dette eventyret, der Bjørn Beltø faktisk holder seg på norsk jord. Tre ganger har mennesker lidd en dramatisk død ved den lokale kirka i bygda Juvdal i Telemark, og mytene rundt dødsfallene gjør at Beltø blir koblet inn.  LES MIN VG-ANMELDELSE HER

 

Broren – Joakim Zander

Forlag: Gyldendal

Dette er en forfatter som dessverre ikke er kjent for så mange i Norge. han er svensk, og har hatt stor internasjonal suksess med sin første bok «Svømmeren» fra 2014, og denne boken som kom på norsk i 2016. Zander har en litterær penn som vi alle kan misunne ham, samtidig som han klarer å skrive svært spennende thrillere. Denne boken er ingen kriminalroman i ordets rette forstand, men en god spenningsroman er det så absolutt.

Vi møter ei svensk jente av utenlandsk opprinnelse som leter etter broren sin som hun trodde døde som IS-soldat i Syria, men som hun plutselig fant et bilde av på nettet. Tilbake i Stockholm skjønner hun fort at hun ikke er spesielt velkommen, og hun må bevege seg i miljøer der hun er utstøtt og jaget. Dramaet bygger seg opp til en intens thriller mot slutten. Joakim Zanders skildringer av et multikulturelt Stockholm i full oppløsning er skremmende. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Lykkejegeren – Jan Erik Fjell

Forlag: Juritzen

Etter MIN mening fjorårets beste krimroman. Lykkejegeren er en helstøpt kriminalroman etter min mening, med en finurlig drapsgåte, gode og levende karakterer, en dæsj humor, og et strålende subplott fra 70-tallets Las Vegas. Jan Erik Fjell sprudler nesten over av fortellerglede i denne femte boka om Kripos-etterforsker Anton Brekke. Tørrlagt spilleavhengig og på farlig oppdrag i Las Vegas … JADDA, det må jo bare gå fullstendig til helvete!  Lettbeint og artig politikrim uten for mye blod og gørr. En sekser på terningen fra meg.

Historien starter med at en bilmekaniker finner knokler fra en menneskehånd i understellet på en gammel Cadillac. Samtidig sender Kripos Anton Brekke til Fredrikstad for å etterforske drapet på en middelaldrende kvinne. Vi skjønner snart at historiene henger sammen med noe som foregikk i Las Vegas på 70-tallet. En intenst spennende historie som vi altså får være med på i jevnlige tilbakeblikk. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Dødens Disippel – Hjorth & Rosenfeldt

Forlag: Aschehoug

Her kunne jeg for så vidt valgt ut hvilken som helst av de fem bøkene Hjorth & Rosenfeldt har skrevet om psykologen og narsissisten Sebastian Bergmann. De er rett og slett strålende bøker aller sammen. Dødens disippel er imidlertid den beste av dem, og nummer to i serien. Det er ubehagelig lesing, og dette er ikke krim for sarte sjeler for å si det slik. Her må du tåle en dose skrekk og gru, og scener som får magen til å vrenge seg både en og to ganger. Det beste er likevel karakteren Sebastian Bergmann. En ufyselig type som vi rett og slett elsker. Som jeg sier i min anmeldelse: Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Historien er vevd sammen av to tråder. En rekke drap på kvinner i Stockholm, som alle etter hvert viser seg å ha en tilknytning til Sebastian Bergmann. samtidig følges tråden fra bok 1 videre der Bergmann gjør alt han kan for å ødelegge forholdet mellom hans datter og hennes stefar, for på den måten å komme nærmere datteren. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Pandora – Tom Kristensen

Forlag: Aschehoug

Norges beste thrillerforfatter er Tom Kristensen. Hans spenningsromaner har et internasjonalt snitt over seg som får meg til å trekke paralleller tilbake til både McClean og Bagley på sitt beste. Det er høyt tempo, intens spenning og en handling som hele tiden jager deg fremover. Kristensen kan kunsten å skrive slik at du aldri klarer å legge det bort. Dette er en av hans beste, selv om jeg var litt misfornøyd med slutten.

I Pandora er det internasjonal terror som står på dagsordenen. Et cruiseskip blir angrepet med biologisk terror ved at et virus slippes ut blant passasjerene, et annet sted i verden litt senere blir et hotell angrepet med miltbrann. Det er spektakulært utført, og sprer intens frykt i turistnæringen. I en bihistorie følger vi en gutt som blir vervet av CIA for å spionere på sin egen far. Han kan virke som en av bakmennene. Og det hele ender til slutt i en voldsom finale i Oslo. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Kaninjegeren – Lars Kepler

Forlag: Cappelen Damm

Jeg har hørt de som skryter Kaninjegeren opp i skyene, og de som mener dette ble for voldsomt. Jeg elsket boken, men er selvsagt enig med dem som synes selve løsningen var «way over the top». Det som gjør at jeg likevel anbefaler denne Kepler-romanen er den intense spenningen som dette forfatterparet byr på. Det er til tider så creepy og spennende at en kan få pusteproblemer. Dessuten er Kepler det vi kan kalle Konsept-krim. Du må godta konseptet før du leser. Dette er blodig, avskyelig, makabert og spik spenna galskap fra ende til annen.

Seriedrapsmenn som ikler seg hareører, og spiller av barnesanger før de dreper er vel i seg selv kinky nok til at enkelte melder pass. Men, ikke vår venn Joona Linna. Han gyver løs på mysteriet, og avslører etter hvert en helt annen plan som ligger bak drapene enn det man venter seg. Her er det action, futt og fart fra begynnelse til slutt, og du bør helst ha tatt en dose kvalmestillende før du leser. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Der hvor roser aldri dør – Gunnar Staalesen

Forlag: Gyldendal

Jeg har endelig kommet i gang med Staalesens Varg Veum-romaner. i går ble det kjent at Gunnar Staalesen ble nominert til Patrona-award for beste skandinaviske krimroman i England for akkurat denne boken. Der hvor roser aldri dør er en stille, tilbakelent og litt forsiktig krim, der mysteriet står i hovedsetet, og jakten på løsningen er det viktigste. En britisk-inspirert Veum-krim dette, vil jeg påstå. Gunnar Staalesens flotte skildringer, nære karakterbeskrivelser og gode dialoger hever romanen enda ett hakk.

Varg Veum får denne gangen i oppdrag å løse en forsvinningssak fra 70-tallets Bergen, der ei lita jente forsvant sporløst fra sandkassen sin inne i en liten bygård i utkanten av byen. Gjennom samtaler med de involverte og nøsting i tråder som politiet aldri klarte å fange opp, finner Veum svar som får leseren til å gispe. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Dødelig applaus – Øystein Wiik

Forlag: Aschehoug

Sjelden har jeg blitt så positivt overrasket som da jeg leste Øystein Wiiks debutroman «Dødelig applaus» i romjula. Den er hysterisk bra! Boken sprudler av overskudd, og har en krimhistorie som tok pusten fra meg fra begynnelse til slutt. Opera-kritiker Tom Hartmann går bokstavelig talt gjennom både ild og vann i denne heidundrende thrilleren av en bok. Her er det høyt tempo, masse spenning, plutselige twister og spektakulære drap. Rett og slett moro! Klar sekser på terningen.

Boken starter med drapet på verdens største operastjerne under en forestilling i det nye operabygget i Oslo. Defra går ferden videre til Wien både for hartmann og drapsmannen. Da tenor nummer to må bøte med livet på spektakulært vis, er det Hartmann selv som blir hovedmistenkt i saken, og en ellevill jakt begynner. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Paradisbakken – Marit Reiersgård

Forlag: Gyldendal

Marit Reiersgårds tredje krimroman er hennes beste. Her briljerer hun tidvis i et svært sammensatt plott, der hun også har tilført en del svært spennende scener som gjør boka til en sidevender. Dette er klassisk politikrim, men med en dæsj av Reiersgårds sedvanlige sans for det litt makabre og morsomme. Hun portretterer en venninnegjeng over middagshøyden på en levende og artig måte, samtidig som hun lurer leseren gang på gang til å tro at en er på sporet av løsningen.

Foreldelsesfristen er også i denne romanen navet som det hele kretser rundt. Ei jente ble funnet drept i Paradisbakken for mange år siden, og Verner Jacobsen har bestemt seg for å ta en siste kikk på saken før den må arkiveres som uløst for alltid. Da dukker en av jentas venninner fra den gang opp død i et utstillingsvindu midt i byens gågate. Det henger sammen, men ikke slik du tror … LES MIN ANMELDELSE HER

 

På overflaten flyter vannliljene – Frode Eie-Larsen

Forlag: LIV

Eie-Larsen viser i denne boken at han har litterære kvaliteter som putter ham inn blant de beste krimforfatterne i Norge. Det er en sår og følelsesladet historie som fortelles mellom linjene. En historie om svik, om savn, om kjærlighet og om forspilte sjanser. Det er på mange måter en krimroman om alt det som kunne vært og burde blitt. Om brustne håp og drømmer. En krim for de som ønsker å nyte en godt komponert og velskrevet historie, uten å bli lesset ned med blod og skrekk. Tempoet er bedagelig, mysteriet pirrende og den underliggende stemningen mørk og fascinerende.

Det er i Larvik Håndballklubb det skjer denne gangen. Lagets profilerte trener forsvinner sporløst, og politietterforskeren Eddi Stubb får i oppdrag å spore ham opp. Det blir snart klart at treneren er tatt av dage og dumpet i et vann, men innen de finner ham dukker det opp enda et lik. Ei dame som tilsynelatende er drept på samme måte, og dumpet i et tjern. Jakten på drapsmannen sender Stubb ikke bare på dypt vann, men også til Italia, der løsningen ligger og venter. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Trekkfuglene – Erling Greftegreff

Forlag: LIV

Her har vi en av dem jeg tror vil bli nominert til beste krimdebutant i 2016. Erling Greftegreff er selv politimann, og han har skrevet en skikkelig politikrim som er troverdig, skremmende og godt fortalt. Greftegreff har et naturtalent når det kommer til å skrive spennende scener som får leseren til å reise seg i stolen, og han klarer å skru sammen en svært sammensatt historie på en måte som imponerte meg. Dette er faktisk en av de krimbøkene jeg husker aller best fra 2016. Hele historien sitter som spikret. En god debut!

Historien er todelt. En som utspiller seg her i Norge der vi følger en litt uvillig og sliten politimann og hans svært så ivrige og dyktige kvinnelige politibetjent i jakten på en bestialsk drapsmann som går løs på Romerike. Den andre utspiller seg i Sør Afrika, og har (selvsagt) tråder som spinner sammen leiemorderen i Norge med dramaet på andre siden av jordkloden. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Utmarker – Arne Dahl

Forlag: Cappelen Damm

Skulle jeg valgt EN av disse 20 bøkene, så ville det nok blitt denne. Den har alt! Et uforståelig mysterium, en dirrende undertone av skrekk, en upålitelig forteller som sjokkerer leseren, en nerve som hakker deg i småbiter og et glitrende litterært språk som i seg selv er en nytelse. Utmarker har blitt omtalt som Sveriges beste kriminalroman noensinne! Det sier ikke rent lite … Den har fått så mange seksere på terningen at jeg ikke orker å nevne alle her en gang. Dette er rett og slett en «må lese» krim. Det er hans første bok i en splitter ny krimserie.

Handlingen starter med en svensk politietterforsker som sammen med Deltagruppen stormer et hus hvor de mener en jente er holdt fanget. De finner bare spor etter det som har vært et slags torturkammer i kjelleren der jenta har vært, men også spor etter flere andre jenter som har vært der før. Utenfor står en dame på sykkel, og den historien som venter bak denne kvinnen vil ta pusten fra deg … LES MIN ANMELDELSE HER

 

Den som forvolder en annens død – Chris Tvedt

Forlag: Cappelen Damm

Mikael Brenne er tilbake, og det bedre enn noen gang. Seks års pause fra den bergenske advokathelten har ikke gått ut over vitaliteten og spensten til Chris Tvedt i hans fortellinger fra rettsdramaer. Tvedt er den ubestridte ener innen sjangeren advokat-krim i Norge, og han skriver svært spennende bøker. Den som forvolder en annens død ble nominert til Rivertonprisen for dette comebacket, og det skjønner jeg veldig godt. Boken har en intens nerve som drives frem av relasjonene mellom karakterene. Hele serien anbefales på det varmeste.

I den sjette kriminalromanen om Mikael Brenne havner advokaten i en skikkelig klemme når han skal forsvare en mann han er mer eller mindre sikker på er en drapsmann og en uhelbredelig voldsmann. Brenne gjør en nybegynnerfeil da han kaller inn et vitne som han stiller et spørsmål han ikke aner svaret på. Det brutale svaret endrer Mikaels liv radikalt, og vikler ham inn i en virvelvind av farlige hendelser. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Lille Linerle – Myriam H. Bjerkli

Forlag : LIV

Om en isolert sett ser på en kriminalfortelling, og skal vurdere en roman utfra dette, så er Myriam H. Bjerkes «Lille Linerle» den sterkeste fortellingen jeg har lest. Den er utspekulert jævlig, gripende, grusom og mørk. Så kan det selvsagt hevdes at dette ikke er en krimroman i og med at selve etterforskningen ikke er det som står i hovedfokus. Det er en crossover mellom krim, thriller og skjønnlitterær fortelling. Oppklaringen av dramaet har også noen svakhetspunkter, men det som står igjen er en gnistrende godt fortalt, og uhyggelig skremmende historie som setter spor i leseren.

I Lille Linerle møter vi ei lita jente som blir kidnappet av en mann fra huset der hun og moren bor. Alle, inkludert moren, tror etter hvert at hun har druknet i sjøen, og tar opp igjen sine vanlige liv. En verkende sorg ligger igjen, men sorgen svinner hen ettersom tiden går. Innesperret i en kjeller lever jenta videre i et stadig tettere bånd med sin kidnapper og overgriper. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Det som aldri dør – Øistein Borge

Forlag: Font

Vi tar med den nyeste til Øistein Borge også i denne oversikten. Den er akkurat ute i butikkene, og er en helstøpt krimroman på mange måter. Vi får et dypdykk inn i den betente nord-irske konflikten fra 60 og 70-tallets Belfast, samtidig som vi får følge oppklaringen av en drapsgåte fra moderne tid. Det er en mørk og litt dyster stemning i boka, noe som også preger karakterene. Dette er ikke action-krim eller eventyr som sender deg i en berg-og-dalbane, men et drama som er scenisk beskrevet i dystre farger, med mørke familiehemmeligheter som et pikant krydder. Borge skriver knakende godt, og det er jo aldri et minus heller.

Bogart Bull er i Belfast for å besøke sin morfar, men blir kalt ut til et oppdrag fra den norske regjering da et norsk ektepar blir funnet drept i utkanten av byen. Han bistår det nord-irske politiet i arbeidet, samtidig som han graver i morfarens hemmeligheter fra 30 år tilbake i tid. En gripende bihistorie forteller om hvordan det var å leve i Nord-Irland under konflikten som pågikk, og sakte men sikkert veves historiene inn i hverandre  på forunderlig vis. LES MIN ANMELDELSE HER