Et stille skrik fra Fossum

Stikkord

, , , , , ,

Hviskeren«Hviskeren» av Karin Fossum. Mange mener dette er den sterkeste Sejer-romanen hun har skrevet. Det kastes seksere på terningen oftere enn Donald Trump slenger ut fornærmelser. En stilistisk krimroman. Et dyptpløyende psykologisk drama. En urovekkende historie. En menneskeskjebne som griper fatt i leseren, og som berører deg for alltid. Ja, jeg har sett alt dette stå skrevet. Kvaliteten er av meget høy klasse, om det er det ingen tvil. Men, er det spennende lesing for en som liker krim? Nei, det er det etter min mening ikke.

Som sagt. Jeg har ingen problemer med å se kvaliteten i denne romanen. Karin Fossum skriver sterkt, opprivende og imponerende godt. Det er flinkis-krim slik bare hun klarer. «Hviskeren» står som en påle i hennes forfatterskap, og jeg er ikke i tvil om at det er en av de bøkene hun vil bli husket for i ettertiden. Jeg er oppriktig glad jeg leste den, men for meg personlig ble dette en ganske kjedelig og langdryg affære.

Boken har bare tre spenningspunkt. Hva er det Ragna Riegel, som sitter fengslet, har gjort? Hvorfor har hun gjort det? og … Med hennes personlighetsforstyrrelse, hva er virkelighet og hva er fantasi? Det er dette alt kretser rundt. Vi får Ragna Riegels historie fortalt helt fra de første tegnene på at noe er galt kommer, og fram til det grufulle skjer. Fortalt av henne selv til Konrad Sejer i avhør. I ørsmå glimt får vi innsyn i Sejers tanker, men dette er «Hviskerens» historie, og det er fra hennes forvridde hjerne vi blir fortalt «sannheten».

Dette er med andre ord en krimhistorie fortalt med en upålitelig fortellerstemme. Ragnas versjon er en skrudd versjon av hva som egentlig skjer. Eller er den egentlig det? Kanskje det er dette som er sannheten, men at alle normale mennesker rundt henne mistror og misforstår? Konrad Sejer inkludert. «Du får svaret på siste side«, fortalte min kone meg. Nei, det gjør du ikke. Du får, slik jeg ser det, i alt fire ulike mulige løsninger. Eller tolkninger på løsninger om du vil. Vi får en åpen slutt, som mange av ubegripelige grunner elsker.

«Så deilig at en må tenke seg til hva som egentlig skjedde«, sa en av anmelderne. Nei, det er det ikke. I en krimroman vil jeg ha svar. Og med det sagt så sitter jeg vel i tidenes største glasshus. Slutten i min egen roman «Maestro» bærer vel preg av en del usikkerhet rundt hva det var som egentlig skjedde. (Svaret kommer i «Hjerteknuser»).

Jeg har vel sagt det flere ganger, og jeg gjentar sikkert meg selv til det kjedsommelige. Karin Fossums bøker fra og med hun skrev «Elskede Poona» og fram til nå, har i beste fall kun vært interessante for meg. De oppleves ikke som underholdende krimromaner, men som seriøs og litt traust litteratur. Karin Fossum anno 2016 er glitrende krim for de som egentlig ikke er så glad i krim. De som synes den sjangeren har en tendens til å bli uviktig og grunn. At krimlitteraturen ikke sier noe viktig om samfunnet og om mennesket. Min anbefaling går derfor til dere. Om dere unngår krimhylla av den grunn, så anbefaler jeg en dose 2000-talls Fossum. DU vil ikke bli skuffet, i motsetning til meg …

Raskt oppsummert: Strålende skrevet. Glitrende litteratur. Viktig bok om menneskeskjebner og psykisk helse. Søvndyssende hverdagsfortelling fra et grått liv. Åpen slutt som du må tolke selv.


Her er noen bloggere som ELSKER boken, bare så det er sagt:

Utklipp av anmeldelser fra aviser på Forlagsliv (Cappelen Damm)

Glitrende anmeldelse fra Artemisias Verden

Tine Sundal er begeistret

Bjørnebok mener Hviskeren er en juvel

Ann Christin Berg ble betatt av Ragna Riegel

En klar kandidat til U-prisen

isilds-vredeIsilds vrede av John Olav Oldertrøen er ingen kriminalroman. Det er en fantasybok primært beregnet på voksne barn og ungdom, og ellers for alle oss som fremdeles har litt av barnet i oss. Det er ikke ofte jeg leser ungdomslitteratur, men det hender. Jeg tror jeg skal gjøre det oftere. Oldertrøens «Isilds vrede» er noe av det aller beste jeg noen gang har lest for denne aldersgruppen, og jeg kan ikke forstå annet enn at vi her har en soleklar kandidat til U-prisen 2016/2017. Jeg har i dag sendt denne anmeldelsen til Foreningen Les! for å gjøre dem oppmerksomme på godbiten.

Jeg vil begynne med å avklare mitt forhold til forfatteren. John Olav Oldertrøen er en av disse forfatterne som har skrevet og skrevet og skrevet i årevis, men aldri gitt ut noe tidligere. Han er en kresen perfeksjonist. Jeg ble kjent med ham gjennom at jeg var konsulent på ett av hans manus. En fantastisk ungdomsroman som dessverre ennå ikke har sett dagens lys. Deretter møtte jeg ham på Lahlums krimfestival i 2014. Han var også en av mine testlesere på Maestro. Jeg er derfor ikke helt uhildet i denne anmeldelsen.

Så over til Isilds vrede. En «Øko-Fantasy» hevder LIV forlag. Sjangeren finnes ikke, men den er ganske dekkende. Dette er en fantasybok med et klart og tydelig budskap om at vi må ta bedre vare på den verdenen vi lever i. Hovedpersonen er en gutt på 12 år som flytter med foreldrene til bestemorens gamle gård langt inni hjertet av Norge. Der hvor de finnes alle de gamle mytene og eventyrene. Dit som du ikke ville løftet på et øyebryn om du møtte huldra på en spasertur, eller om Nøkken vinket til deg fra den lille innsjøen.

Denne gutten er ikke som alle oss andre. Han begynner å høre og se ting vi andre ikke sanser. Han kan lytte til samtaler som foregår langt borte, og han kan lese andre sine tanker, og drive telepati. På vei ut i skogen for å finne en fin plass til å bygge en trehytte, møter han en forunderlig jente som tar ham med på en reise vi alle bare kunne drømme om. Jenta er en hulder, og reisen går til Åsgård. Gudenes hjem i Norrøn mytologi.

For å si det slik … Har du ikke allerede blitt hekta på historien gjennom alle de små mystiske hendelsene som skjer, ja så blir du det fra dette øyeblikk. Det blir en forunderlig reise inn i vår gamle gudetro godt ispedd vår tradisjonelle norske folketro. Her er det huldrer og troll, fjøsnisser og lysalver, dverger og gudeskikkelser, Åsgårdsreia og Fenrisulven, gjenferd og halvdøde … Ja, du tror det ikke før du leser det. En vanvittig spennende historie utspiller seg i grenselandet mellom vår verden og naturkreftenes verden.

Dette er en bok om tro og tvil, om valg og konsekvenser, om vennskap og kjærlighet, om natur og teknologi, om balanse og ubalanse … Ja, det er rett og slett en bok som setter tankene i sving selv hos en inntørket 46-åring. Jeg er til vanlig norsklærer i ungdomsskolen, og denne fantasyromanen kommer til å stå øverst på min anbefalingsliste til jenter og gutter som er glad i spenning og fantasy, eller til elever som er fasinert av det norrøne.

Språket og komposisjonen er dessuten en fryd for øyet. Dette er en forfatter som kan språk. Som vet hvordan han skal balansere det for å gjøre det tilgjengelig for ungdommer. Ikke for enkelt, og ikke for vanskelig. Han bruker både språk og litterære virkemidler slik at hver eneste scene i boka har et driv og en spenning i seg. Selv om vi tidlig forstår hvordan dette kommer til å ende, så fryder vi oss over at vi får være med på reisen. Det er rett og slett en glitrende godt fortalt historie som vekker nysgjerrighet, begeistring og glede hos en gammel norsklærer.

Jeg vil berømme LIV forlag som har turt å satse på en norsk fantasybok beregnet på yngre ungdommer. Dette gir ikke nødvendigvis klingende mynt i kassa, men det vil overraske meg stort om ikke dette blir en favoritt blant de leserne som finner skatten i skolebibliotekhylla. Merk dere navnet Oldertrøen, folkens. Han har garantert mer på lager. Dette er en debut det lukter svidd av!

Boka om hvem som helst?

Stikkord

, , , , , ,

boka-om-baltimorefamilien«Boka om Baltimorefamilien» er Jöel Dickers første roman etter verdenssuksessen med «Sannheten om Harry Quebert-saken». En bok som jeg fremdeles ser på som topp 3 av alt jeg har lest av krim. Denne romanen derimot … Den fikk jeg aldri grepet om. Jeg slet meg gjennom den med mye sukking og stønning underveis. Absolutt ingen krim, men en skjønnlitterær historie om en familie og en tragedie som rammet dem.

Det er forunderlig dette med bøker. Av og til elsker vi dem, mens andre ganger kan samme forfatter komme opp med noe som ikke treffer oss i det hele tatt. For meg ble «Boka om Baltimorefamilien» et mageplask av de helt sjeldne. Magien fra forrige bok var blåst bort. Ikke en eneste gang på de nesten 500 sidene tenkte jeg at dette var spennende. For det meste var det bare forvirrende og frustrerende.

Så er det engang slik at min opplevelse ikke nødvendigvis er sannheten. Når jeg opplever forfatterens stemme som grenseløst naiv og full av pinligheter, så kan det like gjerne være forfatteren som gir oss hovedpersonens naivitet på et sølvfat. Det er jo hans tanker som barn og ungdom vi får servert. Det kan altså være et litterært grep. Men, det kan også være en forfatter som har mistet grepet fullstendig. Jeg håper på det første, og frykter for det siste.

Nå skal det også sies at jeg er krimblogger og krimforfatter. Jeg er svært ensporet, og har både tunnelsyn og skylapper når det kommer til all annen litteratur. For meg så er ordinær skjønnlitteratur kjedelig. Det sier mer om meg enn om litteraturen, for å si det slik. Jeg er utdannet nok til å forstå at jeg tar feil.

Mens Dickers første roman var en fantastisk oppslukende krimbok som jeg elsket, så er denne boka en langt mer alvorlig og dyptgripende historie om en familie i forfall, hemmeligheter, sjalusi og prisen en må betale for rikdom og berømmelse. Det er en bok om fasader og fasadefall. En bok om svulstige drømmer og tapet av disse. En bok om kjærlighet, familiebånd, vennskap, hat og misunnelse. Ser vi slik på det så fortjener den så absolutt både høye terningkast og mange lesere. Men for meg som er på jakt etter spenning og mystikk, så blir dette veldig tamt og langdrygt.

Det som likevel burde være allment er det som handler om språk og struktur. Jeg nevnte at språket var svært naivt. Det er det, men vi kan plusse på karakterenes tanker og handlinger også. De er så kvalmende snille, oppofrende og omtenksomme at jeg gremmes gjennom bokens første 300 sider. Til tider er tankereferat og dialoger direkte pinlige i sin naivitet. Det er en bok om engler. Ikke mennesker. Så endrer det seg riktignok mot slutten, men de siste 100 sidene fungerer mer som en evigvarende forsvarstale. En oppsummering om alt som likevel viste seg å være galt i den fantastiske Baltimorefamilien.

Strukturen er en annen ting som gjør boken til en prøvelse. Det hoppes i hytt og pine mellom nåtid og et utall hendelser i fortid. Frem og tilbake hele veien. Aldri i livet om en leser vil klare å holde på den tidsriktige røde tråden. Vi er i 2010, så er vi i 2012, i 1994, 2001 og tilbake til 2012, så 1968, 1994 igjen, plutselig 1999, 2010, og så 2003 … Ja, jeg trenger vel ikke se mer. Det er et kaos av en annen verden å holde styr på handlingsrekken i denne boka. Hele veien kretser det rundt en tragedie som skal skje i 2004. En tragedie jeg ikke klarer å tro på dessverre. Den blir for enkel og dum den også. Oppegående og intelligente studenter handler ikke slik disse guttene gjør.

Så har vi en stor logisk brist som irriterer. Boka har samme hovedperson som i Sannheten om Harry Quebert-saken. Men det finnes ikke ett eneste likhetstrekk mellom den hysteriske og spinnville mammaen han har i første bok, og den sindige og kjærlige grå musa vi møter i denne. Marcus Goldman har rett og slett byttet mor mellom de to bøkene. Merkelig …

En siste ting. Jeg sliter med at tankereferater og synsvinkel skifter fra avsnitt til avsnitt i samme kapittel. Ofte er jeg langt inne i en ny synsvinkel før jeg skjønner at jeg tror det er feil person som tenker. Det allvitende er noe annet. Hovedpersonen er forfatteren av boka, og vi følger hans barne og ungdomstid,  men av en eller annen grunn vet han alt kamerater og familie tenker, gjør og sier når han selv ikke er til stede. En elitist vil sikkert høvle meg ned og påstå at dette bare underbygger faktum, at dette egentlig er en bok om en bok, og at det er den oppdiktede boka som forfatteren i boka skriver, som vi leser … He he🙂 tok dere den?

Uansett om dette er glitrende litteratur (og det kan det godt være) eller en tragisk oppfølger til en strålende krimroman, så er enden på visa at jeg skal gjøre opp min egen mening om den. Det ligger vel i kortene at det ikke var en av de jeg setter fremst i bokhylla. Til det gav den meg for lite. Samtidig er jeg ikke fremmed for at selve historien om Baltimorefamilien fenget meg litt. Det var en bok til ettertanke, og den sier mye om hvor galt det kan gå når det meste i livet bygges på fasader og løgn. Jeg har ikke gitt opp Jöel Dicker, men jeg håper han har tenkt å vende tilbake til min enkle verden. Krimverdenen.

Les gjerne min euforiske hyllest til «Sannheten om Harry Quebert-saken»