Lovende norsk krimdebut

Stikkord

, , , , , , ,

trekkfugleneErling Greftegreff er nok et navn de fleste av dere ikke kjenner til, men han er altså en av årets krimdebutanter. Hans roman «Trekkfuglene» kom ut på LIV forlag i høst, og er en treffsikker spenningsroman. Politimannen og forfatteren skriver godt, og har snekret sammen et persongalleri som engasjerer leseren. Det er noen dramaturgiske grep med plottet som jeg ikke kjøper helt, men romanen holder så absolutt mål. Spennende, velskrevet og ambisiøs.

Å debutere som krimforfatter på årets høstliste er en uriaspost jeg ikke unner min verste fiende. Side om side med Unni Lindell, Anne Holt, Jørn Lier Horst, Gunnar Staalesen, Ingar Johnsrud, Lars Kepler og Jan-Erik Fjell skulle altså Erling Greftegreff forsøke å få sin fortjente plass i butikkvinduene. Det var en kamp han var dømt til å tape, men romanen er såpass god at den hadde fortjent langt mer oppmerksomhet enn det den har fått. Etter min mening en god kandidat til neste års «Nytt blod-pris» for beste krimdebutant.

«Trekkfuglene» er en politikrim, og siden Greftegreff selv er politimann så kan vi regne med at det meste av det som skjer er innenfor rimelighetens grenser når det gjelder politiarbeid, sjargong, maktkamp og etterforskning. Jeg liker de to hovedkarakterene Wilhelm og Mia spesielt godt. Det er disse to som hever denne krimromanen fra å være noe middelmådig til å bli noe som virkelig fortjener spalteplass. Den aldrende og slitne Wilhelm med dårlig rykte og en intens uvilje mot å drive etterforskning, opp mot den unge og uerfarne Mia som ikke takler «gatas parlament», men som har et gnistrende hode når det kommer til gravende politiarbeid. De er et umake par, men forholdet dem imellom, og det de gjør sammen engasjerer meg fra første side av. Begge to svært gode karakterer med mange lag og flere sider. Politihelter som jeg gleder meg til å lese mer om dersom det blir flere krimbøker fra Greftegreff.

Boka veksler også veldig godt mellom spenningssekvenser, internt drama på politistasjonen, etterforskningsarbeid og tilbakeblikk til den bakenforliggende historien. Det som utløser voldsspiralen på Hønefoss og i Jevnaker.

Det hele starter med et dobbeltdrap i Norge der to eldre og enslige menn blir drept samme natt. Blodig og brutalt. Den ene av noe som må være en profesjonell drapsmann, den andre tilsynelatende i ren affekt. Sistnevnte blir da også raskt arrestert av politiet, men velger å forholde seg stum. Han er asylsøker fra Sør Afrika, og har tilhold på det lokale asylmottaket. Snart finner Wilhelm og Mia flere og flere tråder som strekker seg til Sør Afrika, og det blir etter hvert klart at drapene på de to gamle mennene henger sammen. De er også gamle venner som har vært i Sør Afrika gjentatte ganger på jakt.

Den profesjonelle drapsmannen har en egen synsvinkel i boka, og sekvensene med ham i hovedrollen har en svært god nerve og mye spenning. Vi aner hvor fremmedgjort en Sør Afrikaner blir på flukt i et iskaldt vinterlandskap, og han er en skremmende antagonist som løfter romanen. Svakheten i denne krimdebuten er etter min mening troverdigheten i hvordan det uprofesjonelle drapet henger sammen med det profesjonelle. Jeg tror ikke et sekund på den løsningen som blir presentert der. Den framstår som svært amatørmessig og usikker av bakmannen for aksjonen. Det ville aldri kunne skje på en slik måte etter min mening. Det samme mener jeg om etterforskeren Kjekshus sin plutselige inngripen i Wilhelm og Mias sak. Så dumme politimenn får jeg håpe ikke finnes i det virkelige politiet. Det er også en svakhet sett fra leserens synspunkt at Kjekshus ikke får som fortjent. En annen ting er at det enkelte steder ser ut til at handlingen skifter både tid og sted uten at vi får et nytt kapittel. Det er litt forvirrende, og bør være noe forfatter og forlag passer ekstra på ved neste korsvei.

Ellers må jeg si at Greftegreff imponerer i sin debut som krimforfatter. «Trekkfuglene» har så absolutt noe å gjøre der ute i vrimmelen av god norsk høst-krim. Boken er både tøff spenning, og en bok til ettertanke. Forfatteren har et godt språk, og evnen til å fortelle en historie. «Trekkfuglene» er et strålende julegavetips til krimlesere som har alt annet. Debuten til Erling Greftegreff  er svært lovende, og jeg ser fram til å høre mer fra Wilhelm og Mia i årene som kommer.

En bortgjemt krim-skatt for de kresne

Stikkord

, , , , , ,

den-fallende-detektivenAndre bok om politietterforskeren Leo Junker kom ut på norsk i høst. «Den fallende detektiven«. Jeg har sagt det tidligere, men sier det gjerne igjen … Det er utrolig at Christoffer Carlsson ikke har en større fan-skare i Norge enn det han faktisk har. I Sverige har krimserien på tre bøker om Leo Junker solgt over 200.000 eksemplarer. Han har vunnet den høyest hengende krim-prisen i Sverige, og han har vært nominert til Glassnøkkelen. Bøkene gjør det godt i stort sett alle land de blir utgitt i, bortsett fra i Norge. Hva er det vi ikke har skjønt?

Denne bokomtalen er merket med «Produktplassering» ettersom Christoffer Carlsson har samme agent som meg i Stockholmsbaserte Ahlander Agency, og jeg anser derfor ikke meg selv for å være tilstrekkelig habil.

Hadde jeg hatt svaret på hvorfor Carlsson sliter med å nå gjennom i Norge på strak hånd, så ville nok salgsavdelingen i Bazar Forlag omfavnet meg, men så enkelt er det dessverre ikke. Svaret er sammensatt.

«Den fallende detektiven» er en strålende oppfølger av første bok om Leo Junker «Den usynlige mannen fra Salem». Vi snakker om en krimforfatter som evner å leke seg med språket, og som skriver litterært og vakkert. Han har sin helt særegne stil, sin egen stemme, som flyter ut mellom boksidene, og som gjør krimbøkene hans til en nytelse å lese, og et studie for oss som fikler rundt med gamle klisjetunge fraser. Dette er IKKE mainstream-krim, for å si det slik. Både handling, miljø, og språk skiller seg fra det meste av det vi ser stå utstilt i paller hos bokhandlerne i Norge.

inneholderproduktplasseringHistorien som fortelles er hentet fra Stockholms mest grumsete underverden, og den er en bajonett som stikker rett inn i det svenske politiske landskapet med økt fremmedfiendtlighet, polarisering, populisme og pop-kultur på den ene siden, og venstreradikale krefter, fremmedgjorte innvandrere og intellektuelle på den andre siden. En heksegryte en bør holde fingrene unna, men som langt på vei speiler et svensk ideal-samfunn som er i ferd med brytes ned bit for bit. Vi ser Joachim Zander gjør mye av det samme i sin siste bok «Broren». Integrering som ikke fungerer, og som i sin tur gir næring til nasjonalistiske strømninger. Strømninger som deretter blir pyntet og polert til noe som kan ha en stemme i Riksdagen.

Det er i dette landskapet vi beveger oss i «Den fallende detektiven«. På ytterste høyrefløy der nynazister opererer, og oppfatter Sverigedemokratene som forrædere mot sin egen rasepolitikk. På ytterste venstrefløy der politiske idealister, venstre-radikale og feminister er blindet for at det finnes noen som helst problemer med et multikulturelt Sverige. En forsker blir funnet død i Stockholm rett før jul. En forsker som har drevet sitt arbeid akkurat med disse grupperingene. Politietterforsker Leo Junker er så vidt friskmeldt og kommet seg tilbake i jobb, og må jobbe ikke bare mot forbryterne, men også mot sine egne i etterretningstjenesten. Han sliter i tillegg med sine egne demoner både privat og når det gjelder sin rusavhengighet.

Bøkene om Leo Junker er litt «filthy» i stilen. Det er noe rått, uslipt og genuint i de mørke skildringene fra Stockholm disse desemberdagene. Carlssons særegne språk sammen med hans nære skildringer graver oss ned i noe som minner meg om en svart-hvitt gangster-film fra New York på femti-tallet. Det er noe i stemningen som legger et lokk på alt som heter glad-Stockholm med shopping i Drottninggatan, clubbing på Stureplan, og en promenad langs Djurgården. Dette Stockhom finnes liksom ikke i Carlssons bøker. I stedet får vi servert et Stockholm som er langt mørkere, skitnere og mer tungsinnet. Det er nesten som om selve «håpet» er borte fra gatene. Jeg liker det. Jeg kjenner det kribler litt i meg over å få bli satt inn i denne sinnsstemningen. Leo Junker er blitt en litt rufsete kompis som jeg likevel ser fram til å møte igjen, og igjen.

Christoffer Carlsson

Christoffer Carlsson

Hva er det som gjør at dette ikke har slått an i Norge slik det har gjort i mange andre land? Ikke minst i Sverige. Det handler iallfall IKKE om at vi ikke liker svensk krim. Vi elsker svensk krim i Norge. (Toppen av salgslistene akkurat nå: Lars Kepler med Kaninjegeren) Det handler heller ikke om at Carlsson er et svakt navn som ingen i bok-kretser har hørt om. Han blir sett på som noe av det beste nabolandet vårt har å by på i denne sjangeren. Nei … Mine teorier på hva som er svaret peker mot helt andre elementer:

For det første så er det noe veldig «unorsk» med titlene til Christoffer Carlsson. Det funker i Sverige, men kanskje ikke like godt her. Vi vil ha enkle og gjerne skremmende titler. Ikke lange og kompliserte. Ofte kun ett ord. «Panserhjerte», «Snømannen», «Uglen», «Hviskeren». Til nøds to ord som «Helvete åpent» eller «Dakota rød». Om vi ser på titlene til Christoffer Carlsson så virker de veldig gammelmodige i stilen, og frister ikke norske krimlesere umiddelbart. «Tilfellet Vincent Franke», «Den enøyde kaninen», «Den usynlige mannen fra Salem», «Den fallende detektiven». Tankene faller tilbake til kjipe tegneseriehefter fra 1920-tallet, ikke til moderne og skremmende krimbøker og thrillere (som det faktisk er)

Omslagene Bazar Forlag har valgt underbygger inntrykket til titlene, dessverre. De virker gammelmodige, litt for stilistiske, og litt merkelige. Jeg får igjen denne følelsen av gammelmanns-bøker. Ikke noe som øker leselysten. Misforstå meg rett … Omslagene er kule og originale, men det er ingenting ved dem som signaliserer at vi snakker om en moderne Stockholm Noir-krim.

Så har vi rekkefølgen bøkene er utgitt i. Her har Bazar selvsagt gjort det riktige, og gitt ut bøkene i den rekkefølgen de har blitt utgitt, men Christoffer Carlssons to første utgivelser (Tilfellet Vincent Franke og Den enøyde kaninen) er ganske sære litterære eksperimenter, og treffer ganske smalt. Det vil si at da Carlsson for første gang ble presentert for det norske publikum, ja så var det med noe ganske annet enn hans krimserie om Leo Junker. Dette traff ikke det norske publikum, og de som kjenner det norske markedet tror jeg forstår at «Tilfellet Vincent Franke» ikke nødvendigvis var en døråpner. Neste bok var heller ingen höjdare, og da bok 3 kom var kanskje norske bokhandlere lei av å ha stabler med bøker de ikke fikk solgt, og de som hadde valgt å lese syntes kanskje denne Carlsson-fyren ble litt i særeste laget. Ikke vet jeg … Men, det er noe som gjør at en såpass god krimserie som denne om Leo Junker ikke har tatt av her i Norge. Et lite forlag som Bazar er jo også langt mer avhengig av å treffe innertier fra første bok av når de skal gi ut et forfatterskap. Bok handlerkjedene blir skeptiske til innkjøp når tidligere bøker har vist lite salg.

Kanskje kan forklaringen ligge i stemningen i bøkene som er litt black&white, litt dyster, litt filthy. Vi er ikke så vant med det her i vest. Det kan være både rått, brutalt og sjokkerende, men dystert og grått derimot …? Leif GW Persson har jo litt av det samme, og er jo heller ikke blitt en skikkelig hit i Norge ennå. Er det denne skrivemåten som forklarer det? At vi er mer vant til krimlitteratur der vi har større avstand til gjerningsmennene, der sporene er tydelige og politifolka enten er svært korrupte drittsekker eller svært kloke og ryddige etterforskere? Harry Hole er jo på mange måter unntaket som bekrefter regelen i Norge. Det er ikke like mye krutt i støvlene til Konrad Sejer og Ole Vik for å si det sånn.

Jeg vet ikke … Jeg bare tenker. Men, jeg tenker også på deg som leser. Du bør gi Christoffer Carlssons to første bøker om Leo Junker et forsøk. Jeg vet du ikke vil angre. Det er annerledes og pirrende å lese krim skrevet med en såpass god litterær penn som denne. Carlssons bøker hadde rett og slett fortjent en bedre skjebne enn den de har fått i Norge.


Mine bokomtaler av to av Christoffer Carlssons tidligere utgivelser:

TILFELLET VINCENT FRANKE

DEN USYNLIGE MANNEN FRA SALEM (Leo Junker #1)

Råsterk, men kaoitisk Kepler

Stikkord

, , , , , , ,

kaninjegerenLars Kepler har gjort det igjen. Skrevet en så infam, grusom og grensesprengende spennende krim at den pusher smerteterskelen til leserne til det ytterste. «Kaninjegeren» er en heseblesende leseopplevelse. Den sprenger grenser, sjokkerer og setter enda en gang en ny standard for tempokrim. Samtidig så er Lars Kepler så ambisiøse i å skape komplekse plott at det til tider oppleves svært kaotisk og uoversiktelig. For å bruke en hopp-metafor, så hopper de hele bakken ned til sletta, men må ta seg for med henda i landingen.

Vekslingen mellom suspence (det krypende, ubehagelige og nervepirrende) og actionsekvenser (drivende handling) er Keplers varemerke. Det er både skummelt, spooky, creepy og ubehagelig. Samtidig er det et voldsomt tempo i alt som skjer. Joona Linna og Saga Bauer springer fra sted til sted, det skytes, sloss, drepes og jaktes i et hysterisk jag på Kaninjegeren. Og … Midt oppi alt dette er det så mange navn, skiftende synsvinkler, nye og gamle karakterer at det etter hvert blir bortimot umulig å holde oversikten. Som en godt trent krimleser mister jeg faktisk grepet fullstendig mot slutten. Det viser seg nemlig at Kepler har lagt inn enda et element i den allerede uoversiktelige komposisjonen. Den upålitelige fortelleren. Det viser seg at vi ikke kan stole på den ene av synsvinklene som vi har blitt presentert for. Denne synsvinkelens tankereferater og skildringer stemmer ikke med det som egentlig skjer. En av de sentrale hendelsene i romanen viser seg å ha skjedd på en helt annen måte enn vi er blitt fortalt.

Dette er jo ikke noe nytt. vi har sett det mange ganger de siste par årene. «Piken på toget» av Paula Hawkins, «Flink pike» av Gillian Flynn og «Hviskeren» av Karin Fossum bare for å nevne tre av dem. Det gjør noe med historiene når denne ingrediensen tilsettes et krimplott. Det skaper kaos og uorden. Spenningen i at en ikke helt vet hva som er virkelighet, og hva som er forvridd virkelighet. Men, når ingrediensen slippes ned i et plott som allerede er ganske kaotisk og sammensatt, da risikerer en å miste selv drevne lesere. Det føler jeg er litt av ankepunktet mot «Kaninjegeren». En leser kan lures, narres og avledes … Det er greit, men en skal ikke føre leseren bak lyset.

Når det er sagt … Jeg tror ikke du klarer å finne noe mer halsbrekkende spennende lesestoff i bokhyllene denne krimhøsten enn «Kaninjegeren». Som spenningsforfattere befinner Kepler-paret seg skyhøyt over det de fleste av oss andre klarer å skru sammen av jævelskap. Det er så utstudert og fantasifullt at jeg ikke kan gjøre annet enn å bøye meg i støvet. 520 sider er ikke en eneste side for mye, og du bør sette av mye lesetid dersom du tør å begynne på denne, for dette er en krimroman som garantert vil få deg til å avlyse alle avtaler du måtte ha. Anslaget er nesten like skremmende som «Stalker», og drivet er skrudd til enda et hakk, selv om de fleste av oss ikke anså det som fysisk mulig.

Som dere ser så har jeg ikke sagt så mye om selve handlingen her, og jeg vil anbefale dere å ikke lese baksideteksten heller. Den sier alt for mye, og dreper en god del av mystikken og spenningen i romanen. Kort fortalt har vi med en kaldblodig drapsmann å gjøre, som piner og avliver sine ofre, etter at de først får høre en barneregle om ti kaniner som forsøker å komme til himmelen bli sunget for dem. Boken handler om jakten på denne «Kaninjegeren», og den blir så intens og heftig at det suger livskraften ut av deg. Jeg kan vel si det så enkelt som at dersom du er Kepler-fan fra før, ja så innfrir «Kaninjegeren» alle dine forhåpninger og vel så det. Er du blant dem som synes at Kepler er litt for heftig og voldelig? … Skygg banen! Her spares det ikke på noe som helst. Om du syntes det var blodig tidligere …😉


Her er mine anmeldelser av Lars Keplers fem tidligere krimromaner om Joona Linna og Saga Bauer:

HYPNOTISØREN , PAGANINIKONTRAKTEN, ILDVITNET, SANDMANNEN, STALKER