Lukter nytt blod

Fjorårets vinner Lene Lauritsen Kjølner. Foto: Tønsberg Blad

Fjorårets vinner Lene Lauritsen Kjølner. Foto: Tønsberg Blad

Om ikke så veldig lenge vil vi få vite hvilke norske krimforfattere som blir nominert til årets «Maurits Hansen-pris» for beste krimdebutant i 2015. Prisen kalles også «Nytt blod-prisen», og har blitt delt ut under Kongsberg krimfestival hvert år siden 2009. Jeg har mine meninger om hvem som blir årets utvalgte, og etter å ha truffet innertier på vinneren de siste to årene, så er det litt fristende å dele mine spådommer med dere.

I fjor høst sto en svært glad og noe fortumlet Lene Lauritsen Kjølner på podiet og tok imot prisen som beste 2014-debutant for sin første krimroman «Høyt henger de«. Et strålende valg av juryen. Hun har skapt sin helt egne fortellerstil, og et eget univers ute på Ankerholmen. Fornøyelig småpludrende og morsom kosekrim. En kan ikke la være å smile når en leser hennes historier om privatdetektiv Olivia Henriksen.

Året før var det Gard Sveen som mottok prisen for «Den siste pilegrimen«. En krimroman som stakk av med tre priser samme år. Beste debutant (Nytt blod), Beste norske krimroman (Riverton), og beste nordiske krimroman (Glassnøkkelen). Siden den gang har han også mottatt flere internasjonale priser for sin debut. Et selvsagt, men likevel helt riktig valg av juryen.

I år er det mer åpent. Vi har mange gode kandidater, og det kommer an på hva det er juryen velger å legge vekt på som vil avgjøre denne gangen. Jeg presenterer med dette de fire som jeg tror og håper blir nominert til prisen, med min helt subjektive begrunnelse til dette, og deretter noen «dark horses» som dere kanskje bør se opp for:

Omslag-stjerner-over-mørke-underIngebjørg Berg Holm for «Stjerner over – Mørke under»

Denne jenta fra Bergen har skrevet en historisk krim som blåste beina under meg da jeg leste den. Språket er helt vidunderlig vakkert, og stemningen i romanen har en dyster og mørk undertone som vibrerer fra første til siste side. Å skrive 1800-talls bondekrim er IKKE lett, og jeg er imponert over hvor godt hun klarer å balansere det litterære med det krimplott-tekniske. Hun ble også nominert til Riverton-prisen i vinter for denne debutromanen. Les min anmeldelse av boka her.

 

wienerbrorskapetIngar Johnsrud for «Wienerbrorskapet»

Juryen har en gang tidligere (Jørgen Brekke i 2012) valgt å gi prisen til en debutant som ikke går av veien for bestialske drap, og mye blod og vold. Det er til tider nesten spekulativt det Ingar Johnsrud gjør i sin debutroman, men du verden så spennende han skriver. Dessuten er boka blitt en enorm internasjonal suksess. Den er solgt til over 20 land, og den tidligere VG-journalisten har fått mye god kritikk for Wienerbrorskapet. Om juryen velger denne boken så er det forståelig ut fra bokens suksess, men jeg mener det finnes et par kandidater som er hakket bedre. Les min anmeldelse av boka her.

 

MonopolHelle Stensbak for «Monopol»

Vi liker det når noen tør å skille seg litt ut, slik Lene Lauritsen Kjølner gjorde det med sin første krim. Helle Stensbak har skrevet en veldig spesiell krimbok. Selve drapene og etterforskingen av disse er ganske A4, men bokens «stemme» og utforming skiller seg voldsomt ut. Boken er krydret med en hel rekke svart-hvitt fotografier fra stedene der scenene i boka foregår. Kunstneriske flotte fotografier som setter sitt preg på romanen. Stilig gjort. I tillegg merker vi Helle Stensbaks kjærlighet til Oslo veldig godt. Den strømmer mot oss i melankolske harmonier. Musikk, berømmelse, mafia og finansliv danner bakteppe for romanen med en sterk og voksen krimheltinne. Les min anmeldelse her

 

NådegiverenJan Boris Stene for «Nådegiveren»

En ekte norsk Sherlock Holmes-historie fra Trondheim midt under første verdenskrig. En hel rekke paralleller kan trekkes til Sherlock og Dr.Watson. Den geniale og eksentriske detektiven, og hans doktor-venn som fungerer som løpegutt, bare for å nevne det mest innlysende. Historien er snekret sammen med alt hva en Sherlock-historie skal ha av elementer. Samtidig så er språket, karakterene og miljøet tidsriktig korrekt. En snål bok som jeg likte, selv om jeg også ser noen åpenbare svakheter. Tror imidlertid at dersom juryen velger en «historisk krim» så ligger Ingebjørg Berg Holm hakket foran. Les min anmeldelse her.

 

Kledd-naken høyoppløstDark horses!

Et hvert hesteveddeløp har noen outsidere som kan komme opp og kuppe det som i utgangspunktet kan virke som opplagte valg. Så også i dette heatet. Jeg er som sagt svært subjektiv, og mener derfor at min egen kone Agnes Matre med «Kledd naken» burde være en kandidat. Ikke en krim akkurat, men så absolutt en svært spennende thriller. Ekstremt høyt karaktersnitt hos leserne på bokelskere.no (5,28 av 6) forteller om lesere som har latt seg begeistre. En annen kandidat er etter min mening Bjørn Olav Jahr. «Hvem drepte Birgitte Tengs» er en dokumentarisk bok om drapet på Birgitte Tengs, og det kan jo tenkes at juryen har føringer som gjør at «True Crime»-bøker ikke medregnes. At det må være fiktive historier skrevet som skjønnlitteratur. Espen Holms «Tilfellet Blumenfeld» med handlingstråder tilbake til andre verdenskrig kan også være en kandidat, men så svært mange andre ser jeg rett og slett ikke. Det skal bli spennende å se når navnene kommer.

Fortsatt god sommer, folkens:)

 

 

Dakota død

Stikkord

, , , ,

Dakota rødDet er litt trist å måtte si det, men Lene Lauritsen Kjølners tredje bok om privatdetektiv Olivia Henriksen ble en gedigen nedtur for meg. Jeg har likt hennes to første bøker i serien veldig godt, og jublet da hun vant «Nytt blod-prisen» for «Høyt henger de». I «Hvorfor spurte de ikke Evensen» som kom i fjor har hun tatt solide grep, og løftet seg flere hakk … Det er derfor med undring jeg registrerer at tredje bok, «Dakota rød» ender med et skikkelig mageplask.

Av og til kan det være fryktelig vanskelig å være bokblogger. Noen forfattere er så sympatiske og herlige mennesker, at det kjennes vondt å ikke kunne skryte av bøkene deres. Lene Lauritsen Kjølner er en av disse. Maken til sprudlende og generøs dame skal du lete lenge etter. Jeg står først i køen til å unne henne all den suksessen hun har oppnådd, og det står respekt av at hun har skapt en helt ny sjanger innen norsk krim. Samtidig må jeg være ærlig, og denne gangen falt hennes krimroman fullstendig gjennom på alt for mange områder. I likhet med at jeg skrøt av hennes to første, må jeg kritisere denne.

Jeg vet ikke hva Lene og hennes redaktør hos Vigmostad & Bjørke har tenkt. Kanskje ble det for fristende å please segmentet av kvinnelige lesere som egentlig ikke liker krim, men som aller helst leser ukeblader? Det er viktig å treffe sin målgruppe. En skriver for sine lesere. Men, her har Kjølner gjort grep som gjør at hun mister veldig mange av oss som er dedikerte krim-lesere, og jeg kan (dessverre) garantere omtrent hundre prosent av hennes mannlige lesere.

«Dakota rød» er ingen spenningsroman. Den er faktisk på grensen til å bli en feature-artikkel i et interiørmagasin. Side opp og side ned med beskrivelser av hus, hjem, arkitektur, rom, tapeter, farger, nipsgjenstander og rustikke detaljer. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne mens jeg leste. Når en krimscene mot slutten av en kriminalroman består av to sider interiørdetaljer og en halv side dialog med et mulig vitne (som viste seg å ikke ha sett noe spesielt likevel), da er det noe som har gått fullstendig galt etter min mening. Her burde Kjølner fått mye mer motstand fra sin redaktør.

Det andre som gjør at «Dakota rød» faller gjennom er den totale mangelen på konflikt og motstand. Olivia er aldri i fare. Det nærmeste hun kommer er en brukket negl på en seiltur og at hun sklir over ende i en gjødselbinge. Hun er heller ikke i konflikt med noen som helst i romanen. Alle er snille og hyggelige. Alle vil henne godt. Kjærligheten blomstrer. Vennene er lykkelige. Broren er lykkelig. De mistenkte drapsmennene er lykkelige, og hunden er kjempelykkelig den også. Det er sommer, sol og fint vær. Champagnen står på kjøl. Det er bare harmoni og fløyelsmyke rosa dunputer på hver eneste bokside. Hvor er BITCHEN Olivia blitt av??? Hun som hadde en skikkelig uppercut-holdning til alt og alle hun møtte. Bein i nesa. Kjapp i replikken. Det var jo der humoren i disse bøkene lå. Ikke bare i at hun er deilig selvironisk.

Skulle konflikten og spenningen ligge i om broren ble skuffet da hun ville flytte for seg selv? Eller i at kjæresten hennes ble observert på biblioteket i samtale med en dame? Vel, i så fall så befinner vi oss på et ganske pent og pyntelig spenningsnivå til krimroman å være, gjør vi ikke? Det trenger ikke være blodig, men det må ikke bli fullstendig blodfattig heller.

Som sagt så er det vanskelig å skrive denne anmeldelsen. Ikke bare fordi jeg liker forfatterens sprudlende vesen, men like mye fordi jeg elsker Olivia Henriksen. Hele mitt bilde av henne blir ødelagt når hun faktisk begynner å bry seg om kjoler, sminke, fransk manikyr og interiør. Hun forsvinner mellom hendene på meg når hun slutter å være fresh og bitchy, og begynner å bli amorøs og naivt lykkelig. Olivia-serien og Ankerholmen mister sitt helt spesielle særpreg når det faktisk foregår mer vold og spenning i en Pippi-episode fra 1974. Det kan godt hende at Vigmostad & Bjørke gjerne vil at Lene Lauritsen Kjølners serie fra Ankerholmen skal bevege seg i retningen å bli rosakrim. Det er utvilsomt et enormt marked der ute som gjerne vil ha den typen lesestoff, men Kjølner kommer til å miste både meg og de fleste andre krimelskere på veien dit, dessverre.

Jeg har ikke gitt opp. Jeg har tro på at Kjølner tar den hvite hansken jeg har kastet. Ser fram til fjerde bok neste vår, og satser på at vi da får full krig på Ankerholmen med trøkk, spenst og sjarme. En Olivia Henriksen som gir fra seg litt juling i kampen mot skikkelige kriminelle, og som har fått liv i den indre bitchen igjen.

Alle gode ting er fem

Stikkord

, , , , ,

LykkejegerenJan Erik Fjell kom som et uskrevet blad inn og tok tittelen som «den neste store» med debutromanen «Tysteren» i 2010. Juritzen klinte til med et hysterisk opplag, og han vant Bokhandlerprisen på første forsøk. Siden har det gått langt tråere for den sympatiske østfoldingen. Men, han har lagt stein på stein etter at oppfølgeren «Skyggerom» flyttet ham ut fra prinse-suiten i 2011. I august kommer hans femte krimbok med Anton Brekke i hovedrollen med tittelen «Lykkejegeren«. Kjære portier … Det er på tide å gi mannen nøkkelen tilbake. Han tok ikke heisen opp igjen. Han gikk trappene. Det står det respekt av for en mann i rullestol.

Jeg har lest «Lykkejegeren» og er mildt sagt begeistret. Du verden for en god kriminalroman Jan Erik Fjell har skrevet. Jeg skjønte det allerede da jeg leste «Hevneren» i 2013 at det var noe på gang, og «Rovdyret» fra 2014 var enda et hakk bedre. Med «Lykkejegeren» feier Fjell beina under alle oss andre som har skrevet krimromaner i 2016. Fristende å ta en Bjørge Lillelien nå … «Torkil Damhaug, Jørgen Brekke, Marit Reiersgård, Øistein Borge, Tom Egeland og Geir Tangen … Gå og legg dere, your books took a hell of a beating!» Jan Erik Fjell spiller i en annen liga med «Lykkejegeren».

Tar jeg for hardt i, og er litt flåsete nå? Ja, kanskje det, men det jeg prøver å si er at jeg er så imponert over den jobben Fjell har gjort. Ikke bare veien han har gått de siste tre-fire årene, men hvor godt han har skrudd sammen denne historien. Jeg skal prøve å forklare:

Å skrive en krimroman er ikke enkelt, for de av dere som måtte tro det. Det er en svært kompleks konstruksjon der hver eneste bit er ekstremt viktig, og dersom en skrue mangler, faller hele konstruksjonen sammen. Jeg sammenligner gjerne en krimroman med et stykke ingeniørkunst der forfatteren er både oppfinner, arkitekt, materialforedler, og byggherre på en og samme tid. I «Lykkejegeren» ser vi en maskin som best kan sammenlignes med et sveitsisk urverk.

En krimroman skal være spennende. Det skal være en gåte eller et mysterium som skal løses. Romanen skal ha et driv som gjør at leseren aldri rekker å kjede seg. Den skal være troverdig innenfor sitt fiktive univers. Karakterene vi møter skal selvsagt også være troverdige, interessante, og ha et liv og en historie å fortelle oss. Det skal ikke være lett, men heller ikke umulig å se løsningen underveis. Hovedhistorien skal helst ha et biplott som holder samme spenningsnivå, og disse to skal elegant flettes sammen på en troverdig måte. Romanen skal så langt det lar seg gjøre være historisk korrekt dersom ikke all handling foregår i nåtid, og etterforskning, miljø, steder og hendelser skal være etterprøvbare. I tillegg til dette skal karakterer i en serieroman utvikle seg fra roman til roman. Karakterene skal være dynamiske, ikke statiske. Historien skal gjerne ha flere twister der leseren blir lurt, og sannheten viser seg som noe helt annet enn det en trodde. Til sist bør ikke språket stå tilbake for det vi leser hos andre skjønnlitterære forfattere. Gjerne skal romanen også si noe viktig om samtiden vi lever i, og sosiokulturelle utfordringer samfunnet vårt står ovenfor.

Som dere ser … Dette er ikke lett! Når vi i tillegg vet at serieromaner helst bør komme i intervaller på 12-15 måneder for å holde leseren varm, ja da skjønner dere kanskje hvorfor jeg lar meg begeistre av denne sjangeren og dens kunstnere.

Det er dette jeg poengterer med «Lykkejegeren» av Jan Erik Fjell. Denne gangen er alt på plass. En murstein på 560 sider som ikke er kjedelig ett eneste sekund. Glitrende karakterer som puster, lever og engasjerer. Et biplott som det lukter svidd av. Et mysterium som skaper interesse, nysgjerrighet og som utfordrer meg som leser. Viktige samfunnsproblemer til debatt. Vi snakker her om temaer som ensomhet, spilleavhengighet, organisert kriminalitet og krigsforbrytelser. I tillegg skriver forfatteren bedre og bedre. Han har utviklet språket i riktig retning fra bok til bok, og er nå helt på nivå med flere av de beste krimforfatterne våre.

Historien i Lykkejegeren engasjerer som sagt fra første side av. Levningene av det som en gang har vært en menneskehånd blir funnet i en gammel Cadillac som er inne til overhaling hos et lokalt verksted i Østfold. Bilen er uregistrert, og etter en stund settes bilens mysterium i sammenheng med funnet av en drept kvinne på gjenvinningsanlegget. Anton Brekke i Kripos får i oppgave å løse drapet. Samtidig følger vi handlingen i Las Vegas tilbake til 70-tallet, der en norsk danser og lykkejeger gjør stor suksess, og ender opp som hovedattraksjon i Vegas sitt største danseshow. Hun innleder et forhold til stedets eier. En forretningsmann som ikke går av veien for å ty til alle midler for å nå sine ambisiøse mål. Etter hvert skjønner vi at disse to historiene er tett vevd inn i hverandre, og spilleavhengige Anton Brekke sendes til las Vegas for å bistå det lokale politiet i å rulle opp den gamle saken, som også settes i sammenheng med et nylig begått drap i byen.

Som dere ser … En kompleks historie med flere bihistorier skrevet over forskjellige tiår på vidt forskjellige steder i verden. Vi som leser og skriver krim skjønner med en gang at dette ikke har vært spesielt enkelt for forfatteren. Han har gjort det ekstremt vanskelig for seg selv. Ikke tatt noen snarveier. Samtidig har han gjort et helt fantastisk arbeid med å skape de nye karakterene vi møter i romanens bihistorie fra Vegas. Forretningsmannens livvakt, Hayden Quest, er om mulig den beste karakteren jeg har truffet i en krimroman på lang tid. Gnistrende skildret med en tyngde som setter lange skygger. En person vi blir svært glad i og fascinert av underveis. Samtidig er han en veldig mørk sjel med mange fryktelige hemmeligheter. Utvilsomt en farlig mann. Godt gjort å få til å skape en slik type med troverdighet. Finansmannen Applebaum og danseren Sol er to andre som også skildres med hjertet utenpå tastaturet.

Boken er også effektiv til tross for at den er på hele 560 sider. det er tempo hele veien. Enten i form av gåter, mysterier, intens spenning, eller engasjerende handling. Jeg klarte ikke finne en eneste scene som ikke lokket fram interessen hos meg. Dette er rett og slett helstøpt, og dere kan virkelig glede dere til en godbit når boken kommer i salg i august. Jeg triller en soleklar sekser på terningen. Den første til en krimroman i år. Ørjan N. Karlsson fikk det samme for «Speilets bakside«, men det er en sci-fi roman med et helt annet rammeverk.

Årets klareste anbefaling i krimbokhylla!

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 299 andre følgere