Petrona award til Gunnar Staalesen

Gunnar StaalesenUnder gallamiddagen på årets Crime Fest i Bristol ble Gunnar Staalesen tildelt The Petrona award for beste engelsk-oversatte nordiske krim. Han fikk prisen for «Where roses never die» (Der roser aldri dør) i konkurranse med fem andre nordiske krimforfattere. Det er andre gang en nordmann vinner prisen som har fem års jubileum dette året.

The Petrona award gis ut årlig under Crime Fest i Bristol, og er en pris som raskt har nådd høy anerkjennelse i krimverdenen. Prisen er oppkalt etter bloggeren som gikk under navnet Petrona, og som var spesielt interessert i krimsjangeren som har fått merkelappen «Nordic noir». Den ble delt ut første gang i 2013. Tidligere vinnere av prisen er Liza Marklund (2013), Leif GW Persson (2014), Yrsa Sigurdardottir (2015), og Jørn Lier Horst (2016).

Det er heller ikke mange norske krimforfattere som har hatt æren av å komme på shortlistene til denne prisen. Thomas Enger, Hans Olav Lahlum, Karin Fossum og Agnes Ravatn er de eneste i tillegg til de to vinnerne. Som en del av dere sikkert har lagt merke til, så ble det en del debatt i Norge rundt nominasjonen av Agnes Ravatn sin bok «The bird tribunale» som her hjemme har blitt karakterisert som en skjønnlitterær roman, men som i Storbritannia altså fikk merkelappen krim. I et intervju med nettstedet Bok365 uttalte hun følgende etter å ha blitt nominert til den prestisjetunge prisen:

– Jeg er jo litt overrasket over å bli nominert til en krimpris. Selv har jeg aldri tenkt på boken som en krim, men den er jo lansert som psykologisk thriller, og er dermed innenfor det utvidete krimbegrepet.

Where roses never dieÅrets vinner ble altså «The grand old man» innen norsk krim, Gunnar Staalesen. Boken han får prisen for er en stille og litt tilbakelent krimroman som på mange måter er like mye en roman til ettertanke, som en spenningsroman. «Der hvor roser aldri dør» kom ut på norsk i 2012, og fikk blant annet terningkast 6 i Trønder-Avisa, og en rekke femmere fra de store mediene i Norge. Adresseavisas anmelder, Ole Jacob Hoel, påpeker noe av det samme som jeg hevder etter å ha lest boka:

«Det er et mørke i Der hvor roser aldri dør som Staalesen sjelden har vært i nærheten av tidligere».

Handlingen tar utgangspunkt i en såkalt «Cold case» der Varg Veum får i oppdrag å gjøre et siste forsøk på å finne ut av hva som egentlig skjedde med en liten jente som forsvant sporløst fra en av Bergens forsteder i 1977. I det ene øyeblikket lekte hun pent i sandkassen sin mens moren kikket på henne fra kjøkkenvinduet. Like etter var hun borte. Sporløst. Foreldelsesfristen er i ferd med å renne ut, og moren gjør et siste desperat forsøk ved å leie inn Veum for å grave i gamle synder og hemmeligheter.

Spenningen i boka ligger i selve mysteriet. Hva var det som egentlig skjedde med lille Mette Misvær? Dess lengre ned i dritten Varg Veum graver, dess vondere ting er det som kommer opp i dagen. Det som skjer og har skjedd i denne historien påvirker Veum, og det påvirker leseren. Det ligger et vemod, en nostalgi, en sang i moll om brutte håp og illusjoner i akkurat denne krimromanen. Og selv om det kanskje ikke er en Varg Veum-roman på sitt aller mest spennende, så er det utvilsomt en Staalesen-roman på sitt aller beste. At han vinner denne prisen for akkurat «Where roses never die» er slik sett ingen stor overraskelse. Sjelden har Varg vært mer erkebritisk mystery-crime enn det han er i denne historien. Det er iallfall min påstand.

FacebookPS! Fredag kommer Gunnar Staalesen til KRIMFEST HAUGESUND der han skal bokbade meg og Agnes i forbindelse med lanseringen av våre to nyeste krimromaner «Skinnet bedrar» og «Hjerteknuser». Han vil også stille til et mestermøte med en annen av norsk litteraturs store navn gjennom 40 år, Knut Faldbakken. Marit Reiersgård er det tredje norske krimnavnet på plakaten denne kvelden. Vi er selvsagt veldig stolte over å kunne presentere en rykende fersk Petrona award-vinner for vårt publikum 26.mai. Håper mange tar turen for å høre på ham og oss. Meld gjerne din interesse på Facebookarrangementet vi har opprettet. GRATIS ADGANG og hyggelige priser i baren.

 

Den %&¤#! vanskelige andreboka!

hjerteknuser

Hørt det før …? Om ikke må du ha vært både døv og blind. Forfattere som stønner og vrir seg i avmakt over hvor vanskelig det er å skrive oppfølgeren til en bok som har solgt godt og fått gode kritikker. Blant norske krimforfattere er lista lang over debutantsuksesser som har gått skikkelig på snørra i heat nummer to. Nå står jeg selv på startstreken med innbytterpuls, løs mage, og heroinknekk i knærne, og trøster meg selv med at de fleste av dem har klart å reise seg igjen. Lurer dere litt på hvordan det egentlig har vært for meg dette året? Hvordan Hjerteknuser ble til? Hvordan det føles å skulle bli kastet til ulvene med den %&¤#! vanskelige andreboka? Vel … Her er svaret.

Jeg skal være ærlig med dere … Akkurat nå har jeg det helt jævlig. Når du har lest gjennom og omskrevet en bok 15 ganger (!) så ser du ingenting annet enn vesentlige feil og mangler. Alt er crap, makkverk, banaliteter, selvfølgeligheter, logiske brisk, enkle løsninger, tomprat og oppbrukte klisjeer. I forrige uke var jeg i studio hos Lydbokforlaget for å lese inn Hjerteknuser, og mens min lydtekniker Jostein var fra seg av godord og skryt over hvor spennende dette var, så lurte jeg på om han hadde røykt gymsokkene sine til frokost. Det er bare slik det er, har jeg forstått … Å møte forfattere to uker før en utgivelse er som å møte en deprimert svartsynt dommedagspredikant dagen etter han har begått samtlige syv dødssynder i svarteboka. Det kommer til å gå til helvete! Ikke i stillhet, men med basuner og Gjallarhorn til offentlig fornedrelse.

Det spørsmålet som jeg har fått oftest de siste par månedene er følgende: «Jaja Tangen, hvordan blir det å følge opp den suksessen du har hatt med Maestro da?» Hvordan det blir …? La meg si det slik … Det som skjedde med Maestro kom så uventet på meg at jeg selv nå, halvannet år etterpå, ikke klarer å sette pekefingeren på hva det var som traff innertier hos lesere og anmeldere med den boka. Jeg kan si litt om hvordan det føles. La oss bruke et bilde fra fotballbanen. Du står på 40 meters hold og skal ta frispark. Du brenner av, og ballen klistrer seg i vinkelen til full jubel fra tribunene. Selv står du litt forfjamset og kikker ned på fotballstøvlene dine, mens du tenker: Hva faen var det som skjedde nå? Du vet at du har gjort alt riktig. Et perfekt spark på ballen. Men du har ikke et snøfnuggs sjanse i helvete til å begripe hva det var du gjorde rett denne gangen. Neste hjemmekamp legges ballen ned på nytt på samme sted, lagkameratene gliser og klapper deg på ryggen, treneren viser tommel opp, og du hører jubelen og forventningen suse fra tribunen. Hvordan føler du deg da …?

Svaret er enkelt … Naivt, kanskje, men enkelt. Bøker er magi. Eller rettere sagt … Bøker kan være magi. Og vi vet svært sjelden hvorfor de er magiske. Vi kan tolke dem etter beste evne, peke på mulige årsaker, og gjøre oss til bedrevitere som kan forklare hvorfor noe blir en suksess mens andre ting ikke blir det. Det finnes studielinjer ved universitetet som kan fortelle meg fasiten på hvorfor Hemingways «Den gamle mannen og havet» er så genial. Men, jeg begriper fremdeles ikke at den er det? Det er ikke vanskelig å peke på hvorfor JK Rowlings Harry Potter ble en verdenssuksess, men hvorfor skjønte ikke de første 12 forlagene som leste manuset at dette var genialt? La oss ta et eksempel fra Norge og Sverige. I Sverige er Christoffer Carlsson en megastjerne for sine bøker om den litt lurvete politimannen Leo. Bøkene nærmer seg en halv million solgte eksemplarer. I Norge står bøkene hans og samler støv i de innerste krokene på bokhandelen eller i kasser hos Bazar Forlags støvete kjeller. Ingen vil ha dem. Eller la oss ta en annen bok … Akademimordene av Martin Olczac utgitt hos blodkommersielle Juritzen i 2014. Boken inneholder ALT som en storselger-krim skal ha. Den oppfyller hvert eneste kriterium i salgssuksesshåndboka, men … NEI. Hvorfor gikk verden bananas da Dan Brown kom med DaVinci koden? Den forrige boka om Robert Langdon, Engler & Demoner var langt mer spennende og spektakulær, men den solgte ikke et spøtt før DaVinci koden kom. Alt dette er fordi noen bøker er magiske, og magi kan ikke forklares.

Nå vil enkelte av dere tro at jeg framhever Maestro som en slik magisk bok. Det gjør jeg definitivt ikke. Det jeg prøver å si er at jeg på ett eller annet finurlig vis klarte å skrive noe som traff leseren, men som jeg altså ikke klarer å definere selv. Alle som har lest både Maestro og Hjerteknuser har så langt hevdet at Hjerteknuser er enda bedre. Det burde roet meg. Gjort meg trygg. Fått meg til å møte verden og anmeldelsene med hevet hode. Gitt meg selvtillit. Slik er det altså ikke … Jeg er redd for at det var et snev av bøkenes magi i Maestro som nå gjør at jeg kommer til å falle gjennom denne gangen. Møte samme skjebne som Jan Erik Fjell, Øystein Wiik og Jørgen Brekke, bare for å nevne tre aktuelle norske krimforfattere. Fantastisk dyktige krimforfattere som skrev en debutkrim som tok av på alle mulige måter, men som så traff asfalten så neseblodet sprutet med sin andre bok i serien. De brukte mange bøker på å bygge seg opp til toppen ipåtrynetgjen. Trøsten er at de alle tre, og flere med dem, har klart det med glans.

Å jobbe med Hjerteknuser dette siste året har vært en følelsesmessig berg-og-dalbane for meg. Vanskelig …? Ja, men ikke slik jeg trodde. Jeg hadde en forestilling om at når forfattere snakket om den vanskelige andreboka, så dreide det seg om at hjernen var tom. At det ikke var flere gode ideer der. At det var vanskelig å skrive. Det har det ikke vært. Jeg har hamret hull i tastaturet i ren og skjær iver og skrivelyst. Ideen kom i forkant av påsken i fjor, planleggingen av de syttifire scenene var ferdig i mai, og råmanuset var klart på PCèn i midten av september. 120.000 ord. Over 400 sider. Viljar og Lotte hadde kravlet seg gjennom nok et helvete i Haugesunds krinkler og kroker. Men, det var nå det vanskelige begynte … Å jobbe så tett med så tøffe og dyktige folk som redaktørene ved Gyldendal Norsk Forlag betyr i klartekst at de ikke lar deg slippe unna med en dritt. Ting er ikke bra nok før det er steinbra. Alle steiner blir snudd i jakten på den beste løsningen, den beste strukturen, komposisjonen og spenningskurven. Hver eneste scene skal ha et driv, et formål og en indre suspense. Karakterene skal utvikles, og hver minste tråd er en kime til diskusjon og debatt. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har skrevet i alt 15 versjoner av Hjerteknuser. Det er mye, og det har tatt tid. Siste og endelige versjon gikk til trykking i slutten av april. Altså syv måneder etter at den første versjonen var ferdig skrevet. Og jeg har jobbet fulltid som forfatter dette året … Jeg har grått, bannet høyt, klort hull i hodebunnen og hatt dager der selv ikke Jan Fredrik Karlsen ville fått meg i bedre humør. Gyldendal har gitt meg motstand som har vært svært vanskelig å takle tider, men som jeg er evig takknemlig for nå i etterkant. Sluttproduktet ble noe annet enn jeg hadde sett for meg. Det ble mye bedre. (og nå hører jeg altså Styggen som sitter på ryggen min og ler høyt av meg …)

2017-05-15I dag er det ganske nøyaktig 10 dager igjen til jeg og teamet på Gyldendal slipper Hjerteknuser ut til leserne. Som dere forstår så gruer jeg meg for det som måtte komme, men samtidig så er det noe som forteller meg at dette er en bedre historie med mer substans og mening enn Maestro. Karakterene har dypere grunn, og flere av dem må gjennom langt tøffere prøvelser denne gang. Selv om også dette er en underholdningskrim, så har jeg ting jeg gjerne vil si noe om. Ta opp til debatt. Jeg ønsker å si noe om ungdom som tråkker feil, om hvor tynn linjen er mellom å være en lovlydig samfunnsborger og en kriminell, hvor lite som skal til for å havne skeivt ut i livet, om farlige høyreekstreme krefter, om hvor vanskelig det er å vokse opp med en ADHD-diagnose … Kort sagt, jeg legger litt av sjela mi på kjøttvekta denne gangen. Ja, det er blodig, morbid og skummelt, men det er forhåpentligvis også gripende og skremmende til tider.

Hvorfor gjør jeg dette? Det ville jo vært langt enklere å følge samme oppskrift som sist? Never change a winning team, er det jo noe som heter. Jeg kunne skrevet en historie med et metaperspektiv som ligner, med de samme karakterene i en ny setting med en ny seriedrapsmann som veivet sin taktstokk over byen. Det finnes nok av eksempler på krimforfattere som gjør akkurat det. Skriver den samme boken om igjen gang på gang. Men, når jeg først bestemte meg for å gjøre dette til en trilogi, så bestemte jeg meg samtidig for at bøkene skulle være ulike på sitt vis. Jeg bestemte meg for at jeg ville forsøke å strekke Viljar og Lotte lengre enn det et menneske vanligvis ville tåle, og jeg ville bruke anledningen til å fortelle en historie som gjennom tre bøker ville være noe større og mer dyptpløyende enn copycatmorderen i Maestro. En trilogi som viser oss hvor lite som skiller mennesket fra dyrene,  moral fra umoral og heltemodige gjerninger fra avskyelige handlinger. Stort ….? Ja, det er det. Det er et hårete mål, og det kan godt hende jeg tryner så det synger etter, men jeg vil iallfall forsøke. Den pertentlige Lotte Skeisvoll og den uryddige Viljar Ravn Gudmundsson knyttes sammen i et skjebnefellesskap som vil være ethvert menneskes største mareritt. Når alt kommer til en ende i tredje bok Død manns tango, er det disse to som blir tvunget til å besvare et av de største og vanskeligste spørsmål som finnes. Hva spørsmålet er, og hvilket svar de ender opp med å gi oss, må dere nok vente enda et år på . Enn så lenge håper jeg dere vil ta imot min Hjerteknuser med en god porsjon raushet og omtanke. Jeg er utrolig glad i ham, selv om han driver meg til vanvidd i bekymring om dagen.

FacebookTil alle dere som er i Haugesund 26.mai … Dere er hjertelig velkommen til lansering av Hjerteknuser og min kones krimroman Skinnet bedrar. KRIMFEST HAUGESUND inviterer Gunnar Staalesen, Knut Faldbakken og Marit Reiersgård til å dele festen med oss. Flott musikk, gode priser i baren og gratis adgang. Nachspiel på indre kai etterpå.

Jeg ser ikke bort ifra at Viljar Ravn Gudmundsson stikker innom for å dele en kald pils med oss også 😉 Klikk HER for å melde din interesse på Facebook.

Hilsen Geir

På tide å stikke fingeren i jorda…

Geir Tangen. FOTO: HAAKON NORDVIK

Jeg har grublet lenge. Har forsøkt på mange måter å kunne holde trøkket oppe, men innser nå at det er på tide å stoppe med anmeldelser av krimbøker på denne bloggen. Stadig oftere det siste året har jeg havnet i situasjoner som har gjort at jeg har måttet ta en ekstra kikk i speilet. Er det etisk riktig av meg å anmelde denne romanen? Vil noen tro jeg kritiserer han eller henne fordi jeg vil framheve mitt eget forfatterskap? Klarer jeg å være kritisk nok til en forfatter jeg spiser lunsj med når jeg treffer ham, eller hva med hun som er på samme forlag eller agentur som meg …?

En annen ting er det faktum at jeg ved å uttale meg om kvaliteten på andre sine krimbøker, også under linjene egentlig sier at «dette ville jeg klart bedre selv«. Noe som ikke er i nærheten av sannheten. Jeg tok en runde da jeg ga ut «Maestro» i januar 2016, men den gangen kom jeg fram til at det ville være mulig å fortsette å anmelde. Jeg kunne ha to hatter. Anmelderen og bokbloggeren var en ting, forfatteren en annen. Ett og et halvt år senere ser jeg at det blir vanskeligere og vanskeligere å skille mitt forfatterskap og mine bøker fra rollen som en offentlig stemme. Stadig flere av våre nye og håpefulle forfatterstemmer ønsker at jeg skal lese bøkene deres, og uttale meg om dem.

Jeg mener jeg har klart å være kritisk nok der det har vært nødvendig, også ovenfor norske forfattere som jeg kjenner godt. Jeg mener også at jeg ikke har skamrost bøker som ikke fortjener det, selv om jeg har kjent forfatteren personlig. Det jeg imidlertid har gjort noen ganger det siste året er å legge vekk bøker som ikke fenger meg. Ikke noe dramatisk i det, for så vidt. Det gjør vel de fleste boklesere, men når intensjonen var å skrive en omtale eller en anmeldelse som skulle publiseres på bloggen, da blir det problematisk. Å kun fullføre krimromaner jeg liker, fører jo også til at overvekten av positive anmeldelser på bloggen etter hvert begynner å bli pinlig stor.

La det være sagt med en gang … Jeg har til dags dato, ikke en eneste gang, latt noe som helst annet enn selve teksten avgjøre hvordan jeg skriver om bøkene jeg har lest. Dere kan stole på at når jeg har vært kritisk eller euforisk, så har det vært fordi jeg enten hater eller elsker det jeg har lest. Jeg har også alltid forsøkt å balansere anmeldelsene ved å peke på hva som fungerer og ikke, og gjerne også hvorfor det blir bra eller dårlig. Men … som sagt, uten at det har vært min intensjon, så kan dette fort bli oppfattet som om jeg gir meg ut for å være en bedreviter. DET ER JEG IKKE!

Å skrive krim er, motsatt mot det mange tror, noe av det vanskeligste en kan begi seg ut på. Du skal treffe leseren på utrolig mange nivåer for at det skal bli vellykket. Det skal ikke bare være velskrevet. Det skal ha driv, spenning, tvister, tempo, mystikk, suspense, litt grøss og gjerne en oppklaring som syr det hele sammen. Vi er som krimforfattere alle sammen dømt til å mislykkes på ett eller flere av disse punktene. Derfor er det også ganske enkelt å være krimkritiker. Du vil alltid finne noe å ta forfatteren for. Jeg har forsøkt siden jeg startet i 2012 å være en offentlig stemme som snakker varmt om krimlitteratur, rett og slett fordi jeg elsker sjangeren. Å snakke varmt om noe som så mange elitister ser på som mainstream underholdning uten kulturell verdi, har vært vanskelig til tider. men det har også vært gøy og givende.

BLOGGEN FORTSETTER, og jeg vil fremdeles legge ut poster med generelle boktips, hvilke nyheter som er på vei, spennende trender, konkurranser, hva jeg har tenkt til å lese osv.osv Men, jeg kommer altså ikke til å skrive flere blogganmeldelser her inne på en stund. Jeg merker at det å ikke være selektiv når jeg plukker ut bøker, holde vennskap og forfatterskap adskilt, og det å kunne framstå som troverdig i det jeg holder på med blir stadig vanskeligere. Da er det bedre å gi seg mens leken er god. Fortsett gjerne å lese bloggen min, jeg håper det vil komme en del av interesse selv om bokanmeldelsene forsvinner. Alle tidligere anmeldelser blir dessuten liggende. Jeg står inne for hver eneste en av dem 🙂 I menyen øverst finner dere over 200 anmeldelser av krimbøker. Der er det mye knask!

Tusen takk til alle dere som har fulgt meg og heiet underveis. Nå er det bare to uker til min andre bok «Hjerteknuser» står i butikkhyllene. Jeg gleder meg!

GEIR TANGEN