BrennemerketEystein Hanssen er en av mine absolutte favoritter innen norsk krim og thrillere. Nå i januar kom hans femte bok i serien om politietterforsker Elisabeth Sunee Rahtke, eller «Elli» som hun heter i bøkene. «Brennemerket» skiller seg litt fra de fire foregående ved at nesten all handling er lagt til Bangkok i stedet for Oslo. I tillegg er tempoet mye høyere, og vi har ikke noen drapsgåte som blir fulgt fra start til mål. Boken er først og fremst en actionthriller der vi følger Elli på hennes personlige vendetta mot sin nemesis, søsterens drapsmann, Karl Rise.

Det Eystein Hanssen etter min mening er best i Norge på (innen sin sjanger), er å sette problemer under debatt. Han peker på samfunnstrekk som ikke fungerer, dilemmaer og utfordringer vårt samfunn står ovenfor, mennesker som befinner seg på utsiden av vårt velsmurte maskineri. Gjennom sine krimbøker lyser det et oppriktig ønske om å vise leserne hvordan samfunnet vårt egentlig er, og hva som fungerer og ikke fungerer med det. Når Eystein Hanssen belyser for eksempel menneskehandel (De ingen savner 2010) eller narkotikapolitikk (Triangel 2012) så gjør han det med en inderlighet og grundighet som ingen andre i Norge. Han tør å gi de svakeste av de svake en stemme og et ansikt. En skjønner når en leser bøkene hans at det ikke finnes enkle løsninger på problemene, at alle saker har minst to sider, og at det ikke er gjort i en håndvending å få bukt med problematikken. Vi blir rett og slett klokere og rausere mennesker av å lese disse bøkene.

I «Brennemerket» gjør han også dette, men denne gangen er det ikke først og fremst et norsk problem. I alle fall ikke primært. Prostitusjon av unge jenter i Bangkoks horestrøk er hjerteskjærende lesing, og nordmenn bidrar i større og større grad til å finansiere denne trafikken. Likevel blir avstanden veldig lang til Thailand for oss som aldri har vært der. Den aktuelle samfunnsproblematikken som vi i Hanssens tidligere bøker har fått tett på kroppen, er denne gangen såpass langt unna, at det er lett å tenke «Slikt skjer jo der, men ikke her …» . Det gjør at vi som lesere distanserer oss fra problematikken i langt større grad i denne femte boka enn det vi har gjort i hans fire foregående. Utfordringen ligger også i skildringene av et fremmed landskap, en fremmed kultur og en fremmed religion. Dette tar mye plass i «Brennemerket», og det er ingen tvil om at Hanssen har gjort leksa si. Vi møter et troverdig Bangkok, for å si det slik. Likevel, så er det fremdeles på andre siden av jordkloden, og det blir et problem. Mange forfattere skriver godt fra andre steder på jorden enn vår lille navle her i nord, og de gjør det helt utmerket. MEN, Eystein Hanssens styrke har alltid vært i det nære. I det å skildre VÅRT samfunn uten det sedvanlige sosialdemokratiske filteret som blender oss. Nå gjør han det samme med Thailand, men det føles ikke like ubehagelig for meg.

I tillegg forsvinner mye av det etterforskningstaktiske i og med at det/de drapene som blir begått er gjort av en person vi vet hvem er. Det er søsterens drapsmann fra ti år tilbake, Karl Rise. Boken blir derfor først og fremst en 350 sider lang klappjakt frem og tilbake gjennom Thailand der Elli, Wattana og Nereng prøver å finne Rise, Olsen og Hòk for å arrestere dem, mens de tre på sin side jakter Elli & Co for å rydde dem av veien. En slags «hauk over due» – lek som fungerer som romanens forskaling. I denne jakten fram og tilbake oppstår det etterhvert en god del kaos i actionsekvensene. Det er både spennende og nervepirrende lesing, men til tider skjer ting så fort at jeg som leser må gå tilbake gang på gang for å lese på nytt. Det er for å få med meg hva som egentlig skjedde, ettersom det ble forvirrende ved første gjennomlesing. Jeg vil ikke gå så langt som å si at disse scenene ikke fungerer, for det gjør de, men de er litt kaotiske. Jeg sliter også med en del sekvenser som jeg oppfatter som klare logiske brist, men jeg har aldri vært i Bangkok, og ting foregår sikkert litt annerledes der nede enn her hjemme.

Som sagt, spennende er det likevel. Høyt tempo, mye action, nervepirrende scener, eksotisk miljø og gode karakterer på protagonist-siden. Blant skurkene, antagonistene, er det derimot litt mer ensidige og enkle karakterer som mangler den nødvendige dybden. Som leser gjør ikke det ikke så mye at det er slik. Innen actionthrillersjangeren godtar vi litt enklere karakterer. Det er tempoet og spenningen som står i sentrum. Eystein Hanssen kan dette faget til fingerspissene. Jeg synes imidlertid han er hakket skarpere på hjemmebane innen sjangeren krim, enn han er på bortebane som thrillerforfatter. For Elli sin del blir det samme innvending. Denne gangen ble hun for mye Modesty Blaise, og for lite Sarah Lund.

 

 

Savner degI forrige uke leste jeg (eller snarere lyttet jeg) meg gjennom min første bok av Harlan Coben. «Tett på» ble en svært positiv overraskelse. Jeg må si jeg har sansen for måten Coben klarer å gjøre det hverdagslige og alminnelige skremmende på. Jeg har ikke sett andre forfattere klare å gjøre dette grepet på en såpass vellykket måte tidligere. I dag sendte jeg linken av gårsdagens anmeldelse til Inger Skarre i Cappelen Damm, og fikk svar på tiltale umiddelbart.

– Vil du ha den nyeste boken av Harlan Coben tilsendt, kanskje?

Ja, takk sier jeg da. Coben gav så absolutt mersmak, og han er brennaktuell på norsk med thrilleren «Savner deg«. En typisk Coben-thriller der nettdating er tematikken. Etter å ha lest vaskeseddelen på boka, må jeg si at jeg gleder meg til den dumper ned i postkassa mi om noen dager. Bare hør her:

Kat Donovan, NYPD-etterforsker, prøver å spore opp en savnet kvinne, samtidig som hun i all hemmelighet forsøker å finne ut hvem som drepte hennes far nesten 20 år siden. En venninne mener hun trenger adspredelse, og insistere på at Kat skal prøve onlinedating. I jungelen av profiler dukker plutselig et kjent ansikt opp. Det føles som om verden eksploderer, og følelser Kat har ignorert i mange år slår henne i hodet. Den som stirrer tilbake fra PC’en er hennes eks-forlovede Jeff, mannen som knuste hjertet hennes 18 år siden. Hun kontakter ham, men han mener fortid bør være fortid. Men slik er det aldri i en bok skrevet av Harlan Coben …
De forskjellige handlingstrådene griper inn i hverandre på de mest urovekkende og overraskende måter, og i likhet med andre Coben-thrillere er dette en bok du leser nærmest i ett strekk.

Jeg er stygt redd jeg har en ny skremmende opplevelse i vente for å si det slik. Noen av dere her inne som har lest hans siste bok allerede, og som kan si noe om denne er bra? I så fall setter jeg pris på en kommentar. Uansett så er det like herlig hver gang å oppdage en ny forfatter som har noe å gi meg. Jeg begynner jo å bli en smule belest innen krim og thrillersjangeren, og derfor også mer og mer kresen. Jeg krever at forfatteren har noe på hjertet, og det virker det så absolutt som Harlan Coben har.

Det er liten tvil om at denne boka klarer å snike seg inn på den ekstremt spennende leselista mi for våren 2015. Der kryr det allerede av krim og thrillernyheter, men jeg skal alltids klare å skvise inn en til.

Les om flere bøker på vent her

Les om flere bøker på vent her

Tusen takk til Inger for anmeldereksemplar, og takk til John Olav Oldertrøen i skrivehula.no , og til forfatter Jan Erik Fjell for å ha satt meg på sporet av denne amerikanske godbiten av en thrillerforfatter.

Vil du se flere bøker som bokbloggerne har på vent, så finner du oversikten hos Beathes bokhylle ved å trykke på bildet til venstre.

Hold tettEr det lov å si at en åpner en bok med en viss ærefrykt? Jeg følte det iallfall litt slik da jeg satte i gang Storytel-spilleren for å lytte meg gjennom min første bok av Harlan Coben. En forfatter som jeg har hørt sinnsykt mye om, men aldri lest tidligere. Mannen som fikk Jan Erik Fjell til å begynne som forfatter, og som alle krimentusiaster har posters av på veggene. (Om noe så sinnsvakt hadde eksistert) Hold tett er en av Harlan Cobens mange frittstående thrillere. Spenningsbøker han har skrevet ved siden av serien der vi følger Myron Bolitar. Mitt møte med Coben ble en oppvåkning. Jeg skjønner tegninga, og forstår hvorfor folk er begeistret.

Harlan Coben gjør det som trolig er aller vanskeligst innen spenningslitteratur. Han skriver om folk som meg og deg, og helt vanlige og dagligdagse valg vi tar. Valg som får ekstremt fatale konsekvenser, og det skremmende er at jeg blir sittende og tenke at dette kunne faktisk vært meg. Helt seriøst … Dette kunne skjedd meg, og jeg ville trolig gått rett i den samme fella. Joda, det er jo en psykopat av en annen verden inni denne boka også, men det er ikke han som gjør boka spennende. Han er bare et ekstra krydder.

Det som er spennende er at en rekke personer, la oss gjerne kalle dem hverdagsmennesker, gjør noen små ting vi alle kunne gjort. Ting som vanligvis ville blitt forbigått i stillhet. Så hender det noe som får den første dominobrikka til å velte, og før du vet ordet av det raser hele tilværelsen sammen. Det er utrolig fascinerende lesing. Og i dette ligger også alt det som er så vanvittig skremmende. Ja, jeg kunne utmerket godt vært en Mike Bay som lot meg lokke av kona til å sjekke hva guttungen min egentlig holdt på med på dataen, uten å tenke over hvilke konsekvenser det kunne få at jeg faktisk fikk vite ting jeg ikke skulle visst om hans liv. Ja, jeg kunne også vært læreren Joe som i et ubetenksomt øyeblikk sier noe i klasserommet som gjør at en elev ender opp som et mobbeoffer. Det er bare et lite sekunds irritasjon, og en ironisk kommentar som skal til. Ja, jeg kunne utvilsomt vært den faren som bekymrer seg litt over at sønnen virker litt deprimert til tider, men som velger å tro at alt er i orden, og ikke tar den lille fortrolige praten om livet og hva som kan være vanskelig. Små ubetydelige valg og handlinger, og vips så befinner du deg i et mareritt som du aldri vil komme deg ut av. Cobens mantra er: Det kunne skjedd deg, bare se her ….

I denne boka møter vi altså hverdagsmennesker som på ulykksalig vis havner midt oppe i det som vi alle ser på som det verst tenkelige. At sønnen din forsvinner. At barnet ditt tar selvmord. At noe skal skje med dem du er aller mest glad i, og at du etterpå ser at du kunne gjort noe for å forhindre det. Samtidig som Coben beskriver denne skrekken vi alle har på en intens og troverdig måte som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss, så klarer han også kunststykket å beskrive alle de små hverdagslige handlingene på en svært igjenkjennbar måte. Gang på gang tenkte jeg: JA! Slik er det. Akkurat slik oppleves den eller den situasjonen. Små hverdagslige episoder som vi gjennomgår hver eneste dag uten å tenke på dem. Her materialiserer de seg, og gjør miljøet, karakterene og historiene svært levende.

Handlingen går i korte trekk ut på at et foreldrepar i en forstad til New York bestemmer seg for å installere et spionprogram på tenåringssønnens datamaskin fordi han har forandret seg slik i det siste. Samtidig så blir en kvinne drept og dumpet i et horestrøk, en annen kvinne forsvinner sporløst fra et kjøpesenter, og en alenefar fortviler over en ung datter som har blitt et mobbeoffer på skolen på grunn av en ubetenksom kommentar fra en lærer. Dette sammen med at den overvåkte sønnens beste kamerat begår selvmord, og han selv med ett blir savnet, skaper rammen for historien.

Vi møter panikken hos foreldre som er redde for barna sine på ulike måter, og hva de gjør for å beskytte dem. Hele veien stilles det moralske spørsmål til leseren gjennom karakterenes tanker eller handlinger. Spørsmål som får oss som lesere til å stanse opp og tenke. Hva ville jeg gjort? Kan en slik handling forsvares? Ville det gjort det annerledes om jeg hadde valgt annerledes? Hva er riktig, og hva er galt? Boken fikk meg også til å se på overvåkningssamfunnet og informasjonssamfunnet med nye øyne. Jeg har alltid sagt at overvåkning er til det gode. De som ikke har noe å skjule plages jo heller ikke av å bli sett? Etter å ha lest denne thrilleren har jeg fått en oppvåkning. Overvåkning er ikke greit uansett. Det er ikke meningen at alle skal vite alt om oss. Noe er privat, og bør kanskje få lov til å være akkurat det?

Boka er egentlig mer skremmende enn den er spennende. Men, jeg forstår mine bokvenners begeistring.Boka var en tankevekker, og i tillegg ganske bra spenningslitteratur.