En sikker Tour de France-vinner

Stikkord

, , , , , , , , , ,

Dødt løpÅrets beste krimbok er lest! Kurt Aust sin Tour de France-thriller, «Dødt løp» tok pusten fra meg i første stigning, og slapp ikke taket før jeg var velberget tilbake på Champs Elysee i Paris. Fy flate så interessant og spennende denne touren var! Jeg elsket hver eneste tempoetappe og hårnålssving, og Aust har klart mesterstykket å skrive spennende krim samtidig som han skildrer et heseblesende sportsevent fra innsiden. Jeg trodde ikke det var mulig. Jeg tok feil! Félicitation! Monsieur Aust.

I morgen (lørdag) starter årets Tour de France på sykkel. Jeg har aldri vært fascinert av den sporten. Hater intenst å sitte på et sykkelsete (det vil ikke endre seg), og har gjespet meg gjennom korte 10 minutters-sekvenser med sykkelsport uten at det noen gang har fenget meg. Har aldri skjønt vitsen med å glo i timevis hver eneste dag på 200 mann som sykler i flokk, der alt blir avgjort de siste 100 meterne likevel. Litt som femmila i langrenn med fellesstart.

I år kommer jeg til å se på en del, det er det ingen tvil om. For Kurt Aust har åpnet øynene mine for en sport som inneholder så vanvittig mye mer enn oksespurter med Thor Hushovd, eviglange sekvenser med innhenting av grupper i brudd, og søvndyssende diskusjoner om hvem som har dopet seg dette året. Tour de France har nerve, taktikk, disposisjoner, lagspill og tvekamper. Det er en sport der strålende idrettsutøvere med tusenvis av treningstimer bak seg ofrer seg selv for lagkompisen uten å nøle. Innerst inne visste jeg jo at det var slik, men det var først da jeg leste Kurt Austs 430 sider lange thriller «Dødt løp» at jeg for alvor forsto hva som ligger bak prestasjonene i Tour de France. Dette er det løpet der ALLE gir absolutt 100%. Ekstrem fart gjennom samfulle 21 etapper. En påkjenning på kropp og psyke vi bare kan ane konturene av der vi sitter i godstolen. Boka gir deg en pekepinn.

Men, først og fremst så er «Dødt løp» en spenningsbok. Det er en thriller der korrupsjon, doping, gambling og drap går hånd i hånd med store idrettsskildringer. Kort fortalt handler det om den unge norske syklisten Erik Norse som får innpass på et TdF-lag (Bank White) mot at han hjelper Interpol med å avsløre en gruppe kriminelle som samarbeider tett med noen av syklistene i årets tour for å skaffe seg store gevinster. Dette er kriminelle som ikke har noen skrupler med å ty til drap for å kunne løse inn gevinsten på tourens siste dag. Jeg TROR på historien og plottet. Slike ting som dette har vi sett foregå innen idretten. At Interpol ville benyttet seg av en syklist er vel heller tvilsomt, men jeg kjøper det. Sier som min venn Tom Egeland. Så lenge det KUNNE skjedd, så er det greit.

Vi følger Erik Norse på hans strabasiøse ferd gjennom Tour de France, etappe for etappe. Det er så intenst spennende å følge Eriks jeg-perspektiv fra sykkelsetet at jeg har nesten ikke ord. Jeg hiver etter pusten for å se hvordan Erik klarer seg i løpet, og det er kjempespennende å oppleve en syklist sine innerste tanker og disposisjoner gjennom et så langt løp. Subplottet omhandler en to år gammel sak der Erik ble dømt for uaktsomt drap etter å ha kjørt i fylla og krasjet med et tre. (Aner vi en parallell til Petter Northug?) Hans kjæreste ble drept i ulykken, og Erik sonet seks måneder. Historien rundt det som skjedde blir langsomt rullet opp mellom beskrivelsene av etappene, og noen sekvenser der vi følger etterforskningen.

Boka er nesten helt umulig å legge fra seg når en først har startet. Til det er sykkelløpet alt for spennende. Det er det som blir motoren i fortellingen. Subplottene er mye roligere og mer omstendelige sekvenser. Tempoet er skyhøyt i en del av etappebeskrivelsene, og Aust bruker språket bevisst for å øke tempo og intensitet i disse partiene. Samtidig har han evnen til å variere. Det er også en god del skildringer der vi virkelig får bruke hele sanseapparatet i alt det vakre rundt dette løpet. Naturen, fjellene, publikum, gleden, pulsen … Kort sagt alt det som er med på å skape Tour de France til den ikoniske posisjonen den har fått innen idrettsverden. Aust viser gang på gang god historisk innsikt, og evne til å fortelle denne historien gjennom karakterene på en naturlig og fin måte. Smart gjort.

Syklistene og de andre karakterene er også gode karakterer som fort kunne blitt veldig like og karikerte. Det er de IKKE. Hver og en av dem har svært ulike karaktertrekk, men det er ikke konstruert på en kunstig måte. Vi forstår at dette er karaktertrekk som alltid vil oppstå i toppidrett. De kyniske, de altoppofrende, de slue, de bøllete, de usikre, de vennlige osv.osv. Skal du nå toppen i en slik idrett som dette så må du ha spisskompetanse knapt noen andre har. En vilje som langt overgår husmortrim på lørdager.

For å gjøre en lang historie kort. Uansett om du liker sykkelsport eller ikke, så kan jeg love deg en spennende stund med «Dødt løp». Historien er godt fortalt av en forfatter som har en meget god penn. Han kan sitt håndverk! Dersom det skulle vise seg at du ER sykkelentusiast, og at du faktisk LIKER å se på TdF. Ja, da er det bare å springe (eller kanskje aller helst sykle) til nærmeste bokhandel. Da MÅÅÅ du bare lese denne boka. Tour de France starter i morgen i Utrecht. Tør jeg forslå ett kapittel hver dag frem til målgang? Hadde ikke det vært kult? Men, jeg tror jeg kan love deg at du sprekker, og at du kommer til krysse mållinjen i Paris lenge før mannen med gul trøye. Men, hva gjør vel det så lenge du sitter med en sikker vinner i hendene? Dødt løp er det. En sikker vinner. Dersom slike finnes …

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

Sjarmerende forutsigbar høstkrim

Stikkord

, , , , , , , , , ,

Djevelens gifteringVidar Sundstøl er definitivt et av de store norske krim-navnene i Norge. Det beviste han til fulle med sin Minnesota-trilogi. Slik sett er det et skup for Juritzen Forlag at han nå skriver for dem etter en årrekke på Tiden. I høst kommer hans nye krimroman Djevelens giftering. Det er bare å glede seg. Dere har fine lesetimer foran dere. Vidar Sundstøl KAN skrive, og at han skriver stavkirke-krim fra indre Telemark er rett og slett litt sjarmerende.

Det er ikke spesielt vanlig å skrive stavkirke-krim, og jeg tror ikke bygdene i indre Telemark har alt for mange hardbarkede detektiver å by på fra før. Ganske originalt og nytenkende. I tillegg mestrer Sundstøl å gjøre de to hovedpersonene og lokalmiljøet både troverdig og levende. Jeg koste meg med Djevelens giftering fra første til siste side. Tok den frem i hver ledige anledning, og de drøyt 300 sidene gikk unna som en vind.

Dette til tross for at selve krimhistorien var av det forutsigbare slaget. En gammel politikollega av Max Fjellanger hadde tatt sitt liv (eller hadde han det?), og Max bestemmer seg for å gå selvmordet litt nærmere etter sømmene. Det virket som om den døde ex-politimannen hadde vært på sporet av to forsvinningsgåter som tilsynelatende ikke hang sammen (eller gjorde de det?). Han får hjelp av den unge og kvinnelige  kriminteresserte bibliotekaren som året før hadde blitt gjort til latter for at hun trodde en av forsvinningene hadde noe med et gammelt sagn og rituale ved stavkirka å gjøre. Noe den selvsagt ikke hadde. (eller hadde den det?) Sammen finner de svar på gåtene rundt den gamle Nikuls-tilbedelsen i lokalmiljøet, og de finner tråder og sammenkoblinger som fører dem farlig nær en sannhet de ikke skal vite om.

Kort sagt ganske A4 når det kommer til kriminalfortellinger. Det var vel bare en gang jeg nesten ble lurt, og det var da jeg i et kort øyeblikk ble i tvil om at en av karakterene kanskje ikke hadde noe å gjøre med mysteriet likevel, men det viste seg heldigvis at vedkommende var akkurat så sentral som jeg hadde forutsett et par hundre sider tidligere. Boken er med andre ord ikke spesielt skremmende eller ekstremt spennende, men likevel så er det en bok jeg vil gi et høyt terningkast på. Den har nemlig en god del andre ting som gjør den svært så fornøyelig å lese.

Karakterene og lokalmiljøet har jeg nevnt. De to hovedpersonene Max og Tirill er bunnsolide, herlige, menneskelige og ekte personer som vi umiddelbart forelsker oss i. De har noe urnorsk godt, solid, traust og ærgjerrig over seg. De søker Sannheten. Det samme kan jeg si om de ulike bikarakterene som opptrer i historien. Den mystiske og litt skremmende lokale lensmannen, den notorisk kriminelle bygdetullingen som er den som har stått bak alt som er og har vært galt i alle år, den forsmådde og forføreriske hustruen som Max forelsker seg i, Fagidioten av en lokalhistoriker som ofrer både liv og helse for å grave opp gamle segner og historier, den malplasserte kvinnelige presten som er på kant med bygdesamfunnet osv-osv. Kort sagt, FARGERIKT! Det er herlig å lese om alle disse typene, og Vidar Sundstøl makter på forunderlig vis å blåse liv i hver og en av dem. Bare dyktige forfattere gjør slikt.

Det andre som gjør at jeg anbefaler denne boken er språket. jeg har lest snart 150 krimbøker de siste 30 månedene, og jeg kan regne på en hånd de som skriver så godt som Sundstøl. Han har en språklig nådegave. Formulerer seg rent, presist og med en touch av en X-faktor som gjør det hele så behagelig og fint å lese. Her kan vi virkelig bruke floskelen om at språket flyter godt. Du merker det i hver eneste lille detalj underveis.

Så får det heller våge seg at vi vet godt hvem som har gjort det, hva de har gjort, hvorfor de gjør det, og når de kommer til å møte hovedpersonene til duell. Det gjør ikke så mye. Av og til er det bare fint å lese.

Andre bloggere om Djevelens giftering (utgivelse høsten 2015)

Artemisias Verden     Med bok og palett     

Omtale på bok365.no

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

TRISt avslutning FOUR Divergent

Stikkord

, , , , , , , ,

Divergent 3Jada, Veronica Roth, jeg vet du har brukt mye tid i amerikanske medier for å forklare hvorfor tredje og siste bok i Divergent-serien ble som den ble. Det betyr ikke at jeg er nødt til å like det. Det betyr ikke at det er genialt fordi det var tenkt slik fra starten av. Det betyr ikke at slutten blir logisk og oppklarende. Det betyr ikke at det er godt skrevet. Det betyr egentlig bare at du har gått på trynet med fullt overlegg.

Alle som har lest bloggen min de siste tre årene vet at jeg har satt denne ungdomsserien svært høyt. Divergent er noe av det beste vi har sett av dystopier beregnet for young adults på en årrekke. Jeg forgudet den første boken, og elsket den andre. Den tredje hater jeg. Fra begynnelse til slutt. Jeg finner dessverre svært lite igjen av den magien som skapte de to første bøkene. Divergent – De lojale –  er rett og slett svært dårlig håndverk fra forfatterens side. La meg prøve å forklare hvorfor:

I sine to første bøker har den allvitende fortellerstemmen vært hos Tris, og bare hos henne. Vi har fulgt Tris i alle scener. Dette har skapt en mystikk rundt hva de andre rundt henne egentlig mener, tenker og gjør. I denne siste boken hopper synsvinkelen mellom Tris og Tobias (Four) , noe som gjør det ekstremt forvirrende. Ørten ganger i løpet av lesingen tok jeg meg selv i å ha glemt at forfatteren hadde skiftet perspektiv, og det var så utrolig irriterende.Helt på grensen til å være kommunikasjons-forstyrrende, for å si det slik.  Fortellerstemmene er nemlig dønn like, og jeg er jo vant til å se ALT fra Tris sin synsvinkel. Dette grepet fungerte dårlig. I tillegg til at skiftene ble forvirrende, så avsløres jo Four sine tanker og hva han gjør hele veien. Dermed så forsvinner også mye av mystikken og undringen som har skapt en nerve i de to foregående bøkene.

En annen ting som gjorde at dette evinnelige perspektivskiftet ikke fungerte var at Tobias (Four) tenker som en jente. Han går rundt og grubler på banale nyforelskede fjortis-tanker. Sorry Veronica, men 17-18 år gamle gutter tenker ikke slik om du aldri så mye skulle ønsket det. De tenker … Ja, jeg tror faktisk jeg skal la den ballen ligge. Vi vet hva de tenker, og det egner seg ikke på trykk… Four sitt perspektiv mister all troverdighet, og han går fra å være en mystisk machohelt til å bli en sentimental romantiker. Han er så full av soft-spots at hele illusjonen om en tøff og usårbar karakter forsvinner ned i avløpsrøret. Ikke bra.

Et tredje moment som jeg vil påpeke er motoren og drivet. I første bok er fraksjonselementet så spennende i seg selv at det skaper et enormt driv i fortellingen, og avslutningen er eksplosiv. Den andre boken er langt mer kaotisk, men drivet holdes oppe av det ene adrenalinkicket etter det andre. Tempoet er skyhøyt fra start til mål. I tredje bok skjer det , tja om jeg er snill så kan jeg vel si fint lite. Tris, Tobias og en del andre av gjengen tusler omtrent uten motstand ut av byen, og inn i den verdenen som er utenfor. Det viser seg å være et vitenskapssenter som driver Chicago-eksperimentet. Der inne går det minst 40 sider mellom hver gang det skjer noe som pirrer nysgjerrigheten. Tempo, driv og spenning er som blåst bort. Igjen står vi med interne stridigheter mellom de som er igjen av gjengen, personalet på vitenskapssenteret, og den seigtflytende kjærlighetshistorien mellom Tris og Four. Noen svippturer ut i utkanten forhindrer meg ikke fra å gjespe langtrukkent i lesestolen.

Vi gir oss dessverre ikke der. Vi er nødt til å nevne plottet, og da spesielt avslutningen. Derfor ….

SPOILER -ALERT!!!!

Om du fremdeles leser det jeg skriver så kommer det av at du enten har lest boka, eller at du ikke har tenkt å lese den uansett. Greit nok. Vi snakker om plottet her.

En dystopi med serumer, høyteknologi, samfunn delt inn i fraksjoner, fryktlandskaper osv.osv er jo ikke troverdig i utgangspunktet. Derfor kan det virke litt fordummende når jeg nå begynner å snakke om troverdighet. Men, selv en sci-fi roman, en fantasyfortelling, en dystopi, en spøkelseshistorie eller et eventyr er avhengig av at leseren tror på det som skjer. I de to første bøkene levde jeg meg inn i fantasiverdenen som Veronica Roth skapte for meg, og jeg kan kjøpe løsningen i bok 3 med at Chicago og fraksjonssystemet er et resultat av et mennesklig eksperiment satt i verk av vitenskapsmenn. Men, der stanser det også. Alt vaset rundt rene og skadede gener, en regjering som lar vitenskapsmennene holde på med menneskene som om de var rotter i et dyreforsøk, og at hele verden holdes i sjakk i ekstrem fattigdom av at de venter på positive resultater fra Chicago. Nei, Sorry Sam, men den blir for dum. Enda verre er det at disse «skadede» blir tatt imot med åpne armer i vitenskapssenteret, og på noen få dager blir de gitt tillit langt ut over det som ville vært troverdig i enhver organisasjon. Ikke nok med det, men opprørere blant dem får lov til å vandre mer eller mindre fritt rundt og ødelegge, og det er først i aller siste scene det vekkes mistanke mot komplottet som pågår. Svakt.

Så har vi det som en hel verden av Divergent-lesere har reagert mest på. Å ta livet av Tris mot slutten av boka. En ting er at det er trist og leit, og alt det der, men hvorfor i alle dager gjøre det? Det er jo helt unødvendig. Selv jeg klarer å tenke ut minst fire fem andre, overraskende slutter som ikke innebærer å ta livet av Tris. En trenger ikke la hun og Four vandre inn i solnedgangen av den grunn. Hun har vært hovedpersonen gjennom hele serien. Serien handler om HENNE. Alle perspektiver (bortsett fra siste bok) er sett med hennes øyne. Skal du ta livet av hovedpersonen din så skal det være fordi ingen andre løsninger vil være troverdige. I denne boken er det ikke slik. Veronica Roth sier at det var bestemt fra starten av, siden det egentlig var Four som var hennes hovedperson. Det var ham hun startet å skrive om. Dessuten var Tris så selvdestruktiv, og hadde omtrent gått i døden i begge de foregående bøkene. Likevel blir det helt feil. Mye av spenningen som bøkene har bygget opp har vært rundt hennes rolle i det fremtidige samfunnet, og rundt henne og Fours romantiske tråd. Det blir et svik mot leserne å ende opp med å viske henne bort fra kartet, og la Four stå igjen som den sterke vinneren som fikk mammaen sin tilbake, halve kongeriket til odel og eie, men altså ingen prinsesse.

Veronica Roth har sågar gitt ut en ekstra bok i serien for å gi leserne Tobias sin synsvinkel helt fra starten (Boka har naturlig nok fått navnet FOUR), bare for å vise leserene at det egentlig var han og ikke Tris som var hovedpersonen i Divergent. Boka inneholder ingenting nytt, og består av noveller der Tobias opplever det Tris gjorde sett gjennom sine egne øyne. Slikt kaller jeg spekulativt. En tyner noen spinoff-kroner til ut av en sørgelig historie som en egentlig ikke klarte å sy helt sammen til slutt. Jeg er spent på om filmselskapet velger å gå får den opprinnelige slutten, eller om de lager en alternativ for kinogjengerne. Boka hadde ikke nødvendigvis blitt bedre av en Hollywood-ending, men da hadde jeg i hvert fall kunnet legge fra meg den siste boka med et smil.

Min anmeldelse av første bok i Divergent-serien

Min anmeldelse av andre bok i Divergent-serien

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5
Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 984 andre følgere