Jeg er pilegrim«Jeg er pilegrim» av Terry Hayes er utvilsomt en STOR internasjonal spionthriller. Det fikk jeg se med egne øyne på årets sommerferie. På Schipol i Amsterdam og i hver eneste franske bokhylle sto det paller med denne romanen utstilt i sjokkselgere. I bagasjen hadde jeg selv med meg en ARC-kopi på norsk. Det var med nød og neppe den gikk gjennom vektkontrollen. 779 sider hardkokt spenning ble nesten i meste laget …

Ingressen har dobbel bunn. Dette er en bok som i filmindustriens mekka, Hollywood, ville fått betegnelsen «Blockbuster». Den er omtalt som intet mindre enn den største spionthrilleren som er utgitt på flere år. Forleggere verden rundt har siklet etter å få de nasjonale rettighetene, og filmproduksjon i nevnte Hollywood er allerede kommet langt. I Norge er det Bazar som nok en gang har fått storfisk på kroken. De har fra før storselgere som Paulo Cohelo, Sarah Lark, Patrick Rothfuss og Dan Brown i sin stall. Det er ingenting som tyder på at Terry Hayes vil bli et mindre aktuelt navn denne bokhøsten.

«Jeg er pilegrim» er en herlig røverhistorie som river leseren med på en reise jorden rundt på jakt etter en mann med en grusom plan og med alle forutsetninger for å klare å gjennom føre den. Vi har å gjøre med en overhengende apokalyptisk fare av uante dimensjoner som truer Amerikas befolkning. En terrorhandling verden aldri har sett maken til. Slikt har en tendens til å bli ulidelig spennende. Det hele er så intelligent plottet, tenkt og skrevet, at det er en sann fryd å lese for oss thrillerentusiaster. Sidene vendes hyppigere enn Miley Cirus – skandaler når tabloidpressen.

Samtidig som jeg er oppegående nok til å se at denne boken oser av kvalitet og spenning gjennom samfulle 779 sider, så må jeg si jeg undres hvorfor Hayes forlegger ikke har brukt kjøttøksa for å kvitte seg med alt daukjøttet? Slik boka framstår nå så er det en tungvekter av en murstein. Fantastisk godt skrevet. Glitrende skildringer. Strøkent plott. Nervepirrende, interessant og gøyal. Men, hadde en kuttet 250 sider ville den vært genial. Noe av spenningen forsvinner i ørkesløse tanker, skildringer og vandringer rundt hovedpersonens tidligere liv. Hovedpersonens forhold til sine fosterforeldre, til kunst, hans oppvekst og hvordan han ble rekruttert inn i tjenestene er nok tenkt som viktig for karakterbyggingen, men det framstår mer som seigtflytende fyllmasse dessverre. Det samme gjelder også en god del av forhistorien til antagonisten. Det hjelper oss å forstå hvorfor han handler som han gjør, men det hadde vært nok med 5 sider, ikke 50.

Det er vanskelig å si så mye om handlingen i denne boka uten å røpe viktige detaljer. Jeg holder meg derfor til helt generelle vendinger. «Jeg er pilegrim» handler om USA`s kanskje aller dyktigste agent. Intuitiv, observant, snarrådig og rasjonell. Ingen actionhelt, men en genial og skruppelløs etterforsker og sporfinner. Han blir først dratt inn i et tilsynelatende uløselig kriminalmysterium der drapsmannen har brukt agentens egen bok for å gjennomføre det perfekte mord. Noe senere blir han viklet inn i jakten på en navnløs terrorist, som har en plan som vil få 9/11 til å ligne en kinaputt. Problemet er at ingen vet hvem han er, hva han har planlagt, hvor han befinner seg, og når han har tenkt å gjennomføre planen sin. Med andre ord en helt umulig oppgave i utgangspunktet.

I boka følger vi agenten og antagonisten svært tett. Noe som gjør at vi (faktisk) blir glad i dem begge. Vi ville kanskje mistet noe av dette aspektet ved å kutte de nevnte 250 sidene, men du verden så mye mer fortettet spenningen ville blitt da. Mot slutten merket jeg at det gikk litt på tålmodigheten løs. Det satt til side så er altså denne mursteinen noe av det bedre jeg har lest innen sjangeren på lenge. Dan Browns «Inferno» var vel den forrige virkelig store. Boken kan sammenlignes med denne storselgeren på flere nivåer. Mangler nok litt på driv og mystikk opp mot ringreven Brown, men er langt bedre på både troverdighet og plott. Det skisseres et ekstremt skremmende scenario for leseren som jeg har få problemer med å sluke med både hud og hår. Der Brown forteller strålende eventyr, så er Hayes faretruende nær virkelighetens største mareritt. Liker du spionthrillere i verdensformat så er denne boka en sikker vinner.

Uansett vektklasse, «Jeg er pilegrim» blir en hyllevelter i norske bokhandlere, kiosker og kolonialforretninger i høst. Det trenger en ikke være orakelet i Delfi for å kunne spå. Det er nok å svippe innom en hvilken som helst bokhandel i Europa. Du kan allerede høre golvbjelkene knake under sjokkselgerne…

StormenFrode Granhus ble nominert både til Bokhandlerprisen og Rivertonprisen for sin andre bok om politietterforsker Rino Carlsen. «Stormen» tok bok-Norge med storm, for å være litt tørrvittig. Det er ikke uten grunn. Sjelden har språk, landskap, menneskeskjebner og spenning stått så godt til hverandre som i denne kriminalromanen. Her knaker det i veggene mens du leser, og uhyggen kommer krypende innpå deg som mørke lumske skyer fra havet.

Det er alltid en utfordring å lese bøker som har fått såpass gode kritikker og opptil flere nominasjoner. Det er lett å få for høye forventninger, og også lett for at en blir farget av at dette skal være bra. En leser med en indre stemme som hele veien forteller deg at dette er kvalitet. Alt blir tolket i beste mening med andre ord, og kritikken blir fort feid under teppet. Jeg har derfor forsøkt å nulle meg selv ut, og kun tenkt som jeg ville gjort det om Frode Granhus var en umerritert norsk forfatter. Hva ville jeg pekt på? Hvilke kvaliteter finner jeg? Hva er det som ikke fungerer optimalt?

La oss begynne med selve historien, og ta det derfra. Et skjelett dukker opp på et avsidesliggende og fraflyttet fiskevær i Lofoten etter at en høststorm har laget en flenge i berget. Skjelettet er av en gutt som er blitt mishandlet på det mest grusomme, og det dateres tilbake til begynnelsen av 1960-tallet. Samtidig blir en eldre mann som har blitt kraftig forbrent og invalidisert i en ulykke utsatt for sadistisk tortur av en pleier ved det lokale sykehjemmet. Men, han er ute av stand til å kunne melde fra om mishandlingen ettersom brannen har ødelagt både taleevnen og synet hans. Når Rino Carlsen ankommer det lille tettstedet Reine for et halvårig vikariat, så er det disse to sakene han må ta tak i. To saker som hver på sin måte river opp forferdelige sår i lokalsamfunnet, og som forteller om uforståelige overgrep som har blitt dysset ned og tiet om alt for lenge.

Først av alt må jeg berømme Granhus for å behandle såpass vanskelige temaer som det denne boka handler om med en så stor respekt, innsikt og ømhet. Det er sårt, vondt og ubegripelig på en og samme tid, men det er ekte. Ikke ett sekund tenkte jeg at dette var oppdiktet. Temaene og menneskeskjebnene  blir beskrevet med en ekstremt god penn, og karakterene, både dagens og de historiske, var så ekte og troverdige at jeg kunne føle pusten deres gjennom trykksverten i boka. Den sorgen, fortvilelsen, og det raseriet som beskrives gjennom Roald, Berger og Boas skjebner er hjerteskjærende godt beskrevet.

Det samme må sies om naturen. Kun en nordlending kunne beskrevet dette trolske landskapet så godt. Det er vilt, røft, storslått, vakkert og stormfullt. Været og landskapet følger nervetrådene i boka, og jeg følte det nesten som jeg satt i en holk ute på åpent hav mens jeg leste. Vi som har bodd i Nord vet at været, naturen og folkeslaget er ett. Det er stormfullt. Denne romanen er et studie i landskaps og miljøskildringer. Jeg kommer definitivt til å bruke bruddstykker fra denne boka i mine egne forelesninger om skildringer som litterært virkemiddel til høstens nye håpefulle ungdommer.

På disse to områdene scorer Granhus innertier på innertier, og jeg skjønner hvorfor både lesere, anmeldere og juryer har latt seg rive med. Boken er i tillegg et enormt skritt i riktig retning sammenlignet med hans forrige Rino Carlsen-bok  «Malstrømmen». Den hadde et så komplisert plott at en helst burde være førsteamanuensis plott-tolking for å klare å henge med i svingene. I «Stormen» er linjene renere, plottet strammere, historien mer troverdig, og persongalleriet langt mer oversiktlig. Meget bra gjort.

Alt i alt så er dette en svært sterk bok. Den er både sår og varm samtidig. Det er ikke ofte en kan bruke de superlativene på en krimroman. Samtidig så er det enkelte ting jeg som leser henger meg opp i. Jeg klarer ikke helt å innfinne meg med den bunnløse sadismen som den forbrente mannen blir utsatt for. Selv om motivene er sterke for å skade ham, så klarer jeg ikke helt å se at noen ville få seg til å gå så langt som det som blir gjort her. Jeg mener også at denne sadismen blir litt for mye utbrodert i boka. Et typisk «nordic noir»-trekk, men jeg personlig er ingen stor fan av denne måten å skape uhygge på. En annen ting som jeg slet med var å klare å nøste alle trådene. Det ble en del rot mot slutten som gjorde at jeg egentlig aldri helt forsto hvem som var «Djevelen», og om det var en eller flere som sto bak disse overgrepene mot den forkrøplede mannen på sykehjemmet. Jeg finner det også litt rart at det som sto på «lappen som vinden tok» ble direkte motsagt av budbringeren da han overleverte lappene tidligere. Hvorfor gjorde han det? Løsningen på skjelettgåten var etter mitt syn ganske innlysende, men der ser jeg at mange andre har blitt veldig overrasket. Jeg mener også at actionscenen som skulle avslutte skjellett-tråden fikk en alt for brå slutt, og en politimann ville vel aldri avsluttet der han gjorde uten å sette himmel og jord i bevegelse for å søke etter vedkommende? Selv om det virket fullstendig håpløst?

Med andre ord … Det er noe småplukk å utsette, spesielt mot slutten. Men det er jo akkurat det det er … Småplukk. Stormen er en usedvanlig velskrevet og spennende krimfortelling med et vanskelig, alvorlig og svært viktig tema som bakteppe. Frode Granhus skildrer dette såre og vonde med gullpenn. Alt satt inn i et majestetisk landskap der vær og vind former både mennesker, skjebner, og gamle synder.

PS! Jeg jobber frilans som konsulent på manus innen krim og YA-litteratur hos Schibsted Forlag, men har ikke hatt noe med denne utgivelsen eller med forfatterens andre bøker å gjøre. Jeg skriver av prinsipp aldri anmeldelser eller omtaler av bøker som jeg har jobbet med for dette eller andre forlag. Jeg velger også bøker kun ut fra egeninteresse, ikke ut fra hva forlagene ønsker jeg skal lese og skrive om. Se forøvrig min etiske plattform for mer informasjon om min habilitetsvurdering  i slike saker.

Huset mellom natt og dagDet er mange år siden det kom ut en virkelig god norsk science fiction-roman. Å skrive innen denne sjangeren er en hårfin balanse mellom troverdighet og tull, tøys og fjas. De fleste faller ned på feil side med god margin. Jeg er en av mange som har sett fram til at også norske etablerte forfattere tør å våge seg ut på denne glattisen. Nå er ventetiden definitivt over. Ørjan N. Karlssons «Huset mellom natt og dag» er et heseblesende og velskrevet actioneventyr fra en dystopisk verden i år 2105.

La meg begynne med en advarsel…. Denne boka leser du ikke om du er diagnostisert med et dårlig hjerte eller høyt blodtrykk. Jeg ønsker ikke å være en indirekte årsak til at ditt navn står hugget inn i marmor på en kirkegård. Sånn … Nå er det sagt. Flåsete? Ja, litt … Men, det understreker det som er hovedpoenget mitt når det gjelder denne boka. Den har et så skyhøyt tempo i handling og actionsekvenser at den bokstavelig talt leses mens du holder pusten. Vår helt, norske Marko Eldfell, befinner seg i akutt livsfare fra første til siste side. Det er en heseblesende jakt på ham som aldri gir deg rom for å få så mye som en bitteliten pust i bakken. Boka er et adrenalinrush! Marko Eldfell intet mindre enn en slags framtidsversjon av John McClane i ADHD-utgave. Yippee-ki-yay, motherfucker!

Selve historien utspiller seg altså knapt hundre år fram i tid. Verden er delt inn i enklaver der en må være velstående for å få innpass. Alle andre lever på utsiden av enklavene i en verden av kaos, vold, kriminalitet og bunnløs fattigdom. En av dem er altså vår norske helt Marko Eldfell. I fem år har han vært på flukt fra de enerådige «Maskene» etter å ha desertert fra NATO-styrkene etter en millitæraksjon i Georgia. Han er injisert med en genmodifisering som gjør ham i stand til å slå på spesielle egenskaper ved behov. Egenskaper som gjør ham sterkere, raskere, mer årvåken og i stand til å handle mer rasjonelt i pressede situasjoner. Ikke superkrefter (det ville vært usedvanlig teit), men på en måte superdopet med kroppens egne hormoner og egenskaper. Alt styrt gjennom en slags innebygget dataapplikasjon i det som forfatteren har gitt navnet iSfæren. Denne egenskapen er en del av et mennesklig millitært eksperiment som Marko og en del andre soldater i NATO-styrken var en del av. Problemet er at hver gang han bruker denne egenskapen så lyser han opp som en rød nødrakett på Maskenes radar. Det blir med andre ord en konstant og vedvarende jakt på Marko gjennom hele boken.

Gjennom konfrontasjoner med albansk mafia havner Marko og hans alkoholiserte legevenn Lenny til slutt i en situasjon de ikke kommer seg ut av uten hjelp. Da kommer hjelpen fra en mystisk mann med bowlerhatt som henter dem ut av uføret på uforklarlig vis. Derfra skal du få lese selv, for dersom jeg sier mer om handlingen så forsvinner mye av spenningeni boka. Den er nemlig nært knyttet opp til hva som skjer videre med Marko.

Jeg skal holde meg for god til å utgi meg som en ekspert på science fiction. Til det har jeg lest alt for lite av det vi må kalle referanselitteratur innen sjangeren. Jeg kan derfor kun uttale meg om selve leseopplevelsen. Jeg aner egentlig ikke om dette var spesielt bra, eller helt ordinært. Det jeg kan si er at dette var spennende fra start til slutt. Ørjan Karlsson har klart å skape en fiktiv framtidsversjon som jeg klarer å leve meg inn i. Det høyteknologiske samfunnet som handlingen spiller seg ut i er kanskje ikke troverdig, men jeg kjøper pakka. Dette er jo fiction. Det ligger i selve begrepet. Premissene ligger i et samfunn der genteknologi, millitærteknologi og datateknologi er kommet svært langt. Jeg tror ikke vi er kommet dit allerede i 2105, men så ville jeg jo ledd høyt om noen prøvde å overbevise meg i 1984 at jeg om 30 år ville ha en egen telefon der hele verden var en digital lekeplass og mulighetene var nær sagt ubegrenset for å kunne hente ned all informasjon og kunnskap som finnes i verden. Med andre ord så kjøper jeg pakken, selv om det er drøyt å forholde seg til genmanipulerte supermennesker, utbrudd av genpester som skaper aliens-lignende vesener som kommuniserer via telepati, personlige 3D-printere som kan skape alle mulige gjenstander du måtte ha behov for på 15 minutter osv.osv.

Tempoet er som sagt heseblesende, og spenningen dirrer på hver eneste side. Det er med andre ord en morsom leseopplevelse. Det er gøy. Det er underholdning. Boka er en testosteronbombe jeg ikke har lest lignende av. Tror nok ikke dette fenger like godt hos den feminine delen av vår befolkning, men hvem vet. Det er vel en og annen sci-fi entusiast også på spinnesiden vil jeg tro. Karlsson bruker sine kunnskaper og evner til å formidle action og krigsscener som han også viste prov på i sine første bøker. Han kan dette med høyoktan action, for å si det slik. I tillegg så skriver han godt og fengende. Klarer å skape interessante karakterer, selv om noen av antagonistene blir i overkant todimensjonale og ensporede.

Jeg har hatt en fantastisk morsom reise verden rundt med Marko Eldfell, og gleder meg skikkelig til neste kapittel i sci-fi eventyret. Der ligger det jeg kanskje vil trekke fram som et minus. Boka er ikke avsluttende. Du får ikke mer enn første del av historien i denne boka. Det er som om du skulle lest Ringenes Herre, og så avsluttet der første film slutter. Ingen av gåtene er besvart. Målet er ikke nådd. Alt henger til tørk og venter på neste bok … Jeg mener det er et drawback. Boka hadde stått utmerket godt på egne ben med en avslutning der vi fikk en slags foreløpig slutt med åpning for nye eventyr. Å avslutte som siste episode av en sesong i en såpeserie der alt står på vent i ulidelig spenning er et billig trekk for å sikre seg salg av neste bok. Her hadde Karlsson hatt litt å lære av den gamle romansåpedronninga Margit Sandemo. Hun skrev 48 bøker om isfolket, men hver eneste bok hadde en slutt, men også en pekepinn på en fortsettelse. Men, hvem vet …? Kanskje det er et typisk sjangertrekk for sci-fi? Jeg vet jo ikke, jeg er bare en begeistret nybegynner innen sjangeren.

Boka kommer ut på Vendetta Forlag i august