ildvitnetLars Kepler er et pseudonym som benyttes av det svenske forfatterekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril når de sammen skriver kriminalromaner om den finsksvenske kriminaletterforskeren Joona Linna. Jeg mener fremdeles at «Hypnotisøren» er noe av det største makkverket utgitt mellom stive permer innen kriminallitteraturen. Oppfølgeren «Paganinikontrakten» er i beste fall litt treig og langtrukken. Men, med den tredje boka,  «Ildvitnet» blir alt tilgitt. Den er et adrenalinsjokk av de helt sjeldne.

Jeg har vært ganske ensom i min unisone kritikk av Lars Kepler-bøkene. De har vært langtrukne, fulle av latterlige logiske brister, og ekstremt spekulative når det kommer til bestialitet, vold og blod. Hver gang jeg har vært kritisk har dyktige krimkjennere bedt meg være tålmodig, og bare lese videre. «Det snur i den tredje boka» sa en av Norges ledende krimforfattere til meg etter forrige anmeldelse. Så derfor gav jeg Kepler en tredje og siste sjanse for et par uker siden. Egentlig i mangel av å finne noe annet som fenget umiddelbar interesse som lydbok på Storytel. Vi kan trygt si at det ble en åpenbaring. skjønner jeg Kepler-hysteriet som rir Europa.

I Ildvitnet befinner vi oss på et ungdomshjem, Birgittagården, en institusjon for unge jenter som sliter med ulike blandinger av atferds-, stoff og psykiske problemer. De har et kyndig personale omkring seg, stedet er ikke lukket i vanlig forstand. Nattevakten er hvilende. Jentene kan altså komme seg ut. Dermed kan også andre komme seg inn, nattestid. Morderen kom seg inn – eller var han/hun inne? Ei av jentene, Miranda, tas av dage i et skrekkelig blodbad, sykepleieren på nattevakt lider samme skjebne. Det tar ikke lang tid før Joona Linna er inne i bildet, riktignok i en slags rådgiverrolle – han er fremdeles nesten-suspendert etter hendelsene i forrige bok da han advarte en gruppe venstreorienterte ungdommer mot en kommende razzia fra sikkerhetspolitiet. Linna må derfor finne seg i en sideordnet posisjon og mye dritt fra den lokale etterforskningsledelsen. Joona er imidlertid ikke en som lar seg vippe av pinnen: Vicky, ei av jentene, er forsvunnet, hun kan til og med være morderen. Snart er hun på flukt mot Stockholm med en liten gutt på slep.

Dette er anslaget i romanen, og tempoet skrus oppover for hver side du leser. Det blir etterhvert en intens leseopplevelse som fillerister deg i godstolen. Jeg har tidligere brukt mye tid og plass på å poengtere hvorfor jeg mener Kepler ikke har skrevet gode kriminalromaner. Nå skal jeg altså gjøre det motsatte. Det kan fort oppfattes som en kanossagang av de helt sjeldne, men så stor kvalitetsforskjell er det faktisk på den tredje boken i forhold til de to første at det er helt på sin plass.

Jeg nevnte tempoet. Hvordan kan en klare å opprettholde et halsbrekkende høyt tempo i en roman på over 500 sider? Det er noen få forfattere som har dette i seg. I Norge har vi Jo Nesbø som er den mest naturlige å sammenligne med. Skal en klare å holde et så høyt tempo og driv som det disse gjør, må en være en mester i plotting. Hver eneste scene skal fungere som en katapult som skyter deg inn i neste.Da tenker jeg ikke på så enkle ting som cliffhangere. Det har alle krimforfattere i sine romaner, og alt for mange av dem bruker kun den teknikken for å tvinge leseren til å lese neste kapittel. Nei, jeg tenker på overraskende twister som får deg til å gispe etter luft. Kjære karakterer i intens livsfare (med vissheten om at forfatteren ikke nøler med å ta livet av dem i bakhodet). Mye bruk av bevegelse, der karakterene til enhver tid er på vei fra noe og til noe dramatisk. På et annet sted, i et annet miljø. Ingen lange kontor og møtescener der spor og motiv drøvtygges. Alle slike betraktninger skjer hos karakterene mens de befinner seg i en intens situasjon på vei fra eller til en ny konflikt. I tillegg holdes antagonisten skjult for leseren til siste fjerdedel av boka, og forfatteren bruker gjerne flere mindre antagonister på veien som effektive hinder, og for å skape spenningstopper underveis. I denne boka er det for eksempel en ekstremt spennende dykkerscene etter en tredjedel av boka, og en scene på et slakteri som nesten gav meg hjertestans  omtrent halvveis ut i romanen. Ingen av disse har noe som helst med den egentlige antagonisten å gjøre.

Hele veien er det små eller store momenter i scenene som gjør at spenningen er til stede. Vi møter blant annet en kvinne som jobber som vaskehjelp mot kost og losji hos sine voldelige fosterforeldre. Et så enkelt grep som at hun til stadighet låner penger fra morens kontantbeholdning gjør at vi sitter og venter på hva som skjer dersom hun blir oppdaget. Med andre ord, spennende og nervepirrende, for vi blir veldig glad i dette litt trøstesløse vesenet. Det samme kan sies om rikmannskvinnen som har vært fostermor til jenta som mistenkes for det bestialske dobbeltdrapet. Vi blir kjent med henne gjennom flere scener, men spenningen holdes ved like i disse scenene fordi det er så innlysende at hun skjuler en stor og grusom hemmelighet. Vi VIL vite hva det er hun skjuler, og leser derfor videre i høyt tempo.

Når forfattere mestrer dette grepet med å holde tempoet og drivet oppe gjennom en hel roman så gjør det ikke noe at romanen er en murstein. Vi så noe av det samme i Paganinikontrakten også. Kepler var på riktig vei der, men det var alt for mange stein døde kapitler som bremset tempoet. I «Ildvitnet» maktet ekteparet å holde drivet oppe fra start til mål, og det attpåtil nesten uten en eneste logisk brist. Det er et kvantesprang i kvalitet, og gjør at jeg nå for aller første gang vil anbefale Kepler til mine krimvenner. I tillegg gjør jeg en kardinalsynd i samme slengen. -Vær så snill å begynn Kepler-lesingen med bok nummer 3. Drit i de to første! Hypnotisøren egner seg best som dasspapir og Paganinikontrakten som sovemedisin. Historien om Joona Linna kan utmerket godt begynne da han stiger inn på Birgittagården i «Ildvitnet». Du har faktisk ikke gått glipp av noe av betydning.

hysjHei! Her er jeg :) 

Noen av dere faste lesere har sikkert lurt på hva jeg driver med om dagen. Få bloggoppdateringer, og heller spinkelt med bokanmeldelser. Ingen brannfakler i den litterære debatten. Vel … ryktene om min død er betydelig overdrevet. Jeg har bare hatt litt mer å henge fingrene i på andre plan de siste ukene. Spennende nye prosjekter som dere forhåpentligvis med tid og stunder skal få ta del i. Det betyr ikke at jeg har lagt bokbloggen på hylla, men at den har vært nedprioritert i en liten periode.

Den viktigste grunnen til at dere hører litt lite fra meg om dagen er min egen skriving. Jeg har som de fleste av dere vet fullført mitt første bokmanus på sensommeren, og for tre uker siden ble jeg invitert til et av våre forlagshus på møte for å diskutere manuset som de hadde lest. Det var et svært inspirerende møte som gav meg masse mot og stor tro på bokprosjektet mitt. Bare det å bli invitert til et stort forlag var overveldende, og langt mer enn jeg hadde trodd i første omgang.

Møtet var en berg og dalbane av følelser. Jeg fikk masse ros, men også inni hampen mye kjeft. Begge deler behørig pakket inn i velkjente litterære fraser og retorikk. Jeg fikk passet påskrevet på hva jeg var god på, og hva det var som overhodet ikke fungerte i romanen. De kom med innspill, tips, råd og formaninger. Diskuterte manuset mitt på en grundig måte, og tok meg på alvor. For en førstereisgutt som meg var dette et strålende møte med en forlagsbransje som gjerne blir fremstilt som litt arrogant, selvopphøyd og eplekjekk. Myth busted! for å si det med en velkjent allusjon.

Mitt møte med dette forlaget har sendt meg ut på en ny reise inn i min fiktive krimverden. Masse endringer skal gjøres. Nye karakterer tar form. Romanens hovedplott får en annen twist, og to nye subplott ser dagens lys. Scener slettes, og nye kommer til. Andre files, slipes og eltes til de passer i den formen jeg og forlaget ble enige om. Skurker blir helter, og helter blir skurker. Tematikk og stemning skal samkjøres. Med andre ord MYE jobb. Men, du verden hvor deilig det er å jobbe med dette når du vet at det sitter noen der ute som har tro på prosjektet. Noen som skryter av deg, og som gir deg mot og inspirasjon. Jeg unner alle forfatterspirer den opplevelsen jeg fikk.

Ennå er det langt fram. Jeg har brukt mange lange dager på å bli bedre kjent med karakterene mine, og på å sy sammen historien på nytt. Nå henger den sammen, og jeg ser allerede nå hvor mye bedre dette kommer til å bli. De to første scenene er henholdsvis skrevet og omskrevet, og jeg kribler i fingrene etter å få mer tid og rom til å skrive i ro og mak. I en verden der en har en svært krevende jobb, en aktiv familie og minimalt med stillerom disponibelt så er skrivestunder nesten for kapital å regne. Samtidig var et av de beste tipsene jeg fikk med meg på veien å ikke være overivrig. Ikke rushe frem for å bli fortest mulig ferdig med neste utkast. La den omstrukturerte historien få tid til å synke inn i meg og ta form. Ikke like lett når det prikker i fingrene etter å ha fått tidenes inspirasjonsboost.

I tillegg til dette har jeg kastet meg over et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Å få lov til å være med å jobbe sammen med en etablert forfatter som ønsker å bruke meg som redaktør på sin neste bok. Avtalen er i boks med forlaget, og vi starter på arbeidet i desember. Dette er kjempespennende for meg, og en oppgave jeg virkelig ser fram til å sette i gang med. Jeg er hundre prosent sikker på at vi kommer til å få det til, og det er en fantastisk mulighet for meg å få lov til å jobbe i en slik prosess.

Som dere ser så skjer det mye her på hjemmebane om dagen, og jeg er midt inne i min mest spennende høst noensinne. Gleder meg over å få være så privilegert at jeg får disse mulighetene til å boltre meg i alt det jeg synes er så gøy. Livet er herlig dere! Ha en fin høstdag der du er…

Geir

KarmaFemte bok i serien om lensmann Ole Vik fra Fjellberghavn heter Karma, og er et fyrverkeri av en krimroman. Her tar bergensforfatteren skrittet fullt ut, og forlater kosekrimmens angoramyke tepper for godt. Ole Vik og hans medhjelper Cecilie Hopen blir dratt langt utenfor komfortsonen, og vi aner langt mer kynisme og hardcore fra Jægers penn nå enn det vi kunne se i hans første bøker.

Jeg skriver ingen ordinær anmeldelse av Karma, men lar det bli med en personlig og subjektiv anbefaling, og et handlingsresymè. Grunnen til dette er at jeg er i en situasjon der jeg i mitt arbeid som frilanser og konsulent har jobbet, og skal jobbe videre med Jægers forfatterskap. Det vil dermed bli feil av meg å skrive anmeldelser og anbefalinger av hans bøker uten å opplyse dere om at jeg er uhildet, og ikke kan framstå som objektiv utad. Viser til mine etiske retningslinjer her.

Dette er altså Jørgen Jægers femte frittstående bok om lensmann Ole Vik.En mann forsøker å ta livet av seg på Korsneset i Bergen, men en turgåer griper inn. Da politiet ankommer, er mannen død og turgåeren sporløst forsvunnet. IT-medarbeider Sebastian Maddox blir funnet død i en bakgård. Har han tatt sitt eget liv, slik det ser ut til? Det avdekkes imidlertid en rekke uregelmessigheter i etterforskningen, og lensmann Ole Vik blir bedt om å gjennomgå saken på nytt. Etter hvert trer konturene av en kynisk bakmann frem – en mann som hensynsløst dreper enhver som står i veien for ham. Mannen kaller seg ”Karma”. Men hvem er han? Ole Vik har bare noen få timer til å finne det ut.

I denne boken blir vi også kjent med nye deler av Ole Viks familie. Hans søster Tone og hennes mann Georg har sentrale roller i denne kriminalfortellingen. I tillegg til selve drapsgåtene tar Jæger opp en god del andre problematiske samfunnsforhold i Norge. Elementer som norsk innvandringspolitikk, alkoholisme og økonomisk hvitsnippkriminalitet står alle sentralt. Handlingen er dessuten forflyttet fra fiktive Fjellberghavn til virkelige Bergen og Os. Det aller meste skjer på det nedlagte millitærområdet ved Korsneset på Os. En del av Ulven leir.