Et halvt år til med arbeid

Stikkord

, , , , , , , , ,

maestro scaredMaestro er et halvt år unna bokhyllene. Flere og flere ønsker å tegne seg opp på listen over dem som vil ha den i posten fra meg på lanseringsdatoen. Det føles litt rart å forhåndsselge en bok som ikke er ferdig … Samtidig gjør akkurat det at både jeg og min redaktør Monika Nordland Yndestad legger oss ekstra hardt i selen for at folk ikke skal bli skuffet. «Men, hva er det du jobber med nå da, er ikke boken ferdig?» spør folk meg … Vel, her er en liten sniktitt inn i en forfatters hverdag ETTER en er antatt.

«Gratulerer med å bli antatt. Gled deg, det er NÅ arbeidet virkelig begynner» skrev forfatter Tom Egeland på veggen min i mars. Han utdypet det for en uke siden i en personlig melding. Han hevder at det er den jobben han gjør i akkurat denne fasen som er den jobben han elsker i prosessen. «Det er da en kan gjøre alle ordene om til litteratur» mener Egeland.

Ja, det er det … Han har helt rett, men du verden så mye jobb det er.

Etter en er antatt så blir en satt i kontakt med en redaktør. Redaktøren leser gjennom manuset ditt slik det framstår da du leverte det inn til vurdering. Selv er jeg så heldig at jeg har fått en svært dyktig og pirkete redaktør i den prisvinnende krimforfatteren Monika Yndestad. Alle forlag har stort sett gode redaktører som gjør en kjempejobb i samarbeid med forfatteren. Dette er en beinhard jobb som er krevende, og som en får lite eller ingen kreditt for når boken først er utgitt. Jeg fikk selv prøve ut denne jobben da jeg vikarierte i to måneder for Anne Kristin Strøm i juritzen forlag på Jørgen Jægers kommende krim «Monster».

Å gå gjennom manuset for femte gang kan være litt av en prøvelse!

Å gå gjennom manuset for femte gang kan være litt av en prøvelse!

Hva er det en redaktør gjør? Jo, som sagt, i starten så leser han eller hun manuskriptet, og gir framovermeldinger til forfatteren. Peker på gode eller svake deler av romanen. Kommer med tips til hva forfatteren bør gjøre for å få historien til å henge bedre sammen. Det kan være karakterer som bør gjøres tydeligere, fjernes eller gis andre egenskaper. Det kan være løse tråder i manuset. Det kan være partier der driv og spenning forsvinner, og en må legge inn nye scener som får opp igjen tempoet. Eller fjerne dem for samme formål. Som dere forstår … Det er gjerne de store linjene en tar først. Men, samtidig så jobber en kontinuerlig også med mindre avsnitt der ting ikke er bra. Det er like greit å påpeke ting en ser med en gang, ellers går det kanskje i glemmeboka til neste gang.

Så kommer første redigering på epost til forfatteren. Da begynner jobben for hans del. En skal skrive om romanen i takt med det redaktøren har påpekt. I denne delen av prosessen har ofte forfatter og redaktør tett kontakt. En ringes og mailes for å diskutere hvordan en skal løse store og små floker. Nye scener skrives, andre tas bort. Veldig mye må skrives om. For min del i Maestro har vi hatt hovedfokus på synsvinkel i første gjennomgang. Jeg har gjennomgående hatt opptil flere synsvinkler (Hvilke øyne vi ser historien gjennom) i samme kapittel. Et typisk eksempel er dialoger der to av hovedpersonene snakker sammen, og jeg som forfatter har latt leseren få vite hva begge tenker. Det funker dårlig. Leseren blir forvirret, og det blir ikke bra. Jeg har hatt scener der jeg har fulgt en person inn i scenen, og en annen person ut av den. Ikke bra. I tillegg har redaktøren min tatt tak i subplottet og sagt ganske rett ut at det fungerer ikke slik det står. Det bremser handlingen på steder der det er viktig at tempoet holdes oppe. Her må det gjøres så omfattende endringer at vi har valgt å la alle disse kapitlene ligge foreløpig, for så å ta dem for seg selv i neste gjennomgang.

Min fantastiske redaktør Monika Nordland Yndestad. Forfatteren av "Jentene fra baletten" og "Gapestokk". Foto: Bergen Bibliotek

Min fantastiske redaktør Monika Nordland Yndestad. Forfatteren av «Jentene fra baletten» og «Gapestokk». Foto: Bergen Bibliotek

I denne delen har jeg blant annet skrevet en helt ny start (som dere kan lese om dere vil nederst i blogginnlegget) ettersom den jeg hadde satte fokus på en person som ikke var hovedpersonen i historien. Det er jo strengt tatt en nybegynnerfeil, men slik er det … Samtidig, mens en leser og jobber gjennom for første gang ser en ting som ikke var så bra som en først trodde, og da går en gjerne inn og endrer disse. Men, det er viktig at en ikke gjør masse som redaktøren ikke har påpekt. Da får jo hun/han en helt ny roman å forholde seg til, og det er ikke meningen.

Når denne jobben er gjort går det omskrevne manuset tilbake til redaktøren. Første redigering er ferdig. Så leser redaktøren gjennom på nytt. I den delen setter en gjerne fokuset på noe nytt. Kanskje er det å kutte i tekst. For min kone sin del var det der fokuset lå i andre del. Hun måtte kutte hele kapitler og lange sekvenser for å øke tempoet og intensiteten i historien. (Hennes andre bok «Kledd naken» kommer 18.september) Jeg gruer meg litt til denne delen fordi jeg vet det er så mye. For eksempel så vet jeg at det fra side 80 til side 160 er nesten hundre sider med folk som går ut og inn av kontorer og babler sammen uten at det skjer en dritt. Slik kan vi ikke ha det. Den delen må komprimeres og/eller kuttes ellers tar leseren livet av seg i ren kjedsomhet. Kanskje må det legges inn nye spenningstopper her som ennå ikke er tenkt ut eller skrevet? Hvem vet? Lange meningsløse dialoger må bort. Er det ikke livsviktig for selve handlingen eller for karakterbyggingen, så skal det bort. Jeg vet for eksempel at jeg har en «skyggescene» der hovedpersonen min Viljar Ravn Gudmundsson skygger en mystisk person i gud vet hvor mange sider, og det er bare gjort for å forsterke mistanken mot denne personen. Har INGENTING med den egentlige handlingen å gjøre. Rimelig sikker på at den scenen er borte vekk når vi kommer til 1.februar. Men, det er ikke bare store kutt som gjøres. Også mindre. Jeg skrev for eksempel en halv side om hvordan politistasjonen i Haugesund så ut fra utsiden …. Helt unødvendig og ganske meningsløst. Det holder med en linje eller to.

I tredje, fjerde og kanskje femte runde mellom redaktør og forfatter begynner en å gå mer og mer ned i detaljer. Små setninger som må skrives om eller fjernes. Datoer som ikke stemmer. Tunge setninger som gjøres enklere. En finpusser og vrir på manuset helt til både redaktør og forfatter er fornøyd. Det som er litt viktig å tenke på i prosessen er at det likevel er DIN roman, ikke redaktørens. Det betyr at dersom dere er uenige om noe, så er det forfatteren som bestemmer. Jeg har allerede i første gjennomgang som jeg holder på med gitt beskjed til redaktøren om partier, setninger eller sekvenser jeg vil beholde slik de står. Kanskje forsvinner de senere, kanskje ikke. Det er jeg som avgjør det.

Det er dager en helst bare vil snu seg mot veggen, gråte en skvett, og glemme hele greia ....

Det er dager en helst bare vil snu seg mot veggen, gråte en skvett, og glemme hele greia 

Når arbeidet med redaktør er ferdig sendes manuset til språkvasker. Han eller hun er et petimeter når det kommer til språk, og her rettes det i alle skrivefeil, tegnsettingsfeil, dårlige setninger osv.osv. Denne sendes tilbake til forfatteren, som da må gå gjennom romanen enda en gang. Nå med fokus på mikroplanet. Bittesmå detaljer som kan være forskjellen på om en utgivelse blir tatt seriøst eller ikke. Dette er pirkearbeid, og en tålmodighetsprøve. Her nytter det ikke å tenke pytt pytt … Her må du være våken når du jobber. Ved slutten av denne prosessen er arbeidet så godt som i boks for mange forfattere. Herfra tar forlaget seg av resten, men i noen forlag må forfatteren inn også etter brekking. (Å sette opp hver side som en bokside). Kikke på orddelinger, marger, luft mellom avsnitt og lignende. Skal en gjøre endringer nå, så må de være så små at brekkeren slipper å sette opp hele boken på nytt. Det betyr at en kan ikke plutselig komme på at en vil skrive inn et nytt avsnitt et sted eller stryke et annet.

Til slutt så tar de fleste gode forlag forfatteren med i arbeidet med omslag, design, baksidetekst, tekst på innbretter osv. Men, forfatteren kan ikke lenger KREVE så mye. En får være med, og en får komme med innspill, men det meste bestemmer forlaget. Vi har sett noen grusomme eksempler den siste tida på forlag som har latt forfatteren få bestemme design av omslag, der resultatet har vært så amatørmessig at en mister all lyst til å lese boka.

Så er det bare å vente på at suksessen eller fiaskoen skal slå inn. Uansett resultat. På lanseringsfesten er det forfatteren som er stjerna på scenen. I bakgrunnen står det kanskje en redaktørdame, en forlegger, en ombrekker, en designer og en salgskonsulent og smiler. De entrer ikke scenen. For dem er nesten all jobben gjort. Babyen er født, og må klare å stå på egne ben. Noen står fjellstøtt, mens andre går i rett i knestående eller sjangler seg videre med skadeskutte vinger.

Sånn … Ble du noe klokere? Iallfall et langt svar til alle dem som måtte tro at de får lov til å sniklese Maestro allerede nå. Jobben min er såvidt begynt. Vil du lese de ti første sidene av romanen min slik de fremstår i dag, så skal du få en sniktitt under her. Får du lyst til å lese resten av romanen når den kommer så sett deg opp på lista mi ved å trykke HER. Da får du den signert med personlig hilsen fra en dødssliten men lykkelig forfatter.

God JULi da folkens :)

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

En backlist-suksess

Stikkord

, , , , , ,

Fare for gjentakelseChris Tvedt har etablert seg på topplisten over norske krimforfattere. Den tidligere advokaten selger nok til å ha til salt i grøten for å si det slik. Men, det har ikke alltid vært slik. Dette er historien om en bok som møtte sitt publikum flere år etter lansering. 

Fare for gjentakelse er Tvedts andre bok om advokaten Mikael Brenne. Den første, Rimelig tvil, var en suksess som gjorde at den nybakte forfatteren la lovsamlingen på hylla, og satset alt på forfattergjerningen. Alt lå til rette for suksessdebutanten. Så kom nedturen…

Av grunner jeg ikke har helt oversikt over ble Fare for gjentakelse en flopp for Tvedt og Cappelen Damm. Noen få hundre eksemplarer ble solgt. Dette til tross for gode anmeldelser.

Nå åtte år senere nærmer boken seg et tosifret antall opplag. Jeg tok den med meg på ferie hit til Spania, og må ærlig talt si at jeg ikke skjønner et spøtt av hvorfor denne ikke slo an umiddelbart. Romanen er både velskrevet og råspennende. Historien kryper inn i deg fra første side. Den er uhyggelig og rå for de av oss som har et snev av forestillingsevne.

Advokat Mikael Brenne klarer helt uventet å frifinne en sadistisk psykopat fra drapet på en liten jente, men saken plager Mikael etter rettssaken. Han begynner å lure på om alibiet er fabrikkert. Ved å rote i det ormehullet setter Mikael både seg selv og sine nærmeste i fare.

Det er en klisje å si at bøker er vanskelige å legge fra seg, men denne boken er det. Spenningstoppene kommer så tett, og både indre og ytre dramatikk er av en slik karakter, at du hele veien rives med av fortellingen.

Jeg har lest en god del av Chris Tvedt nå, og har etterhvert forstått litt av hva det er som gjør ham til en så god spenningsforfatter. Det er intensiteten i scenene. En kommer nærmere og tettere innpå i Tvedt sine bøker, og en spenningscene blir alltid avløst av noe som skaper ny spenning eller umiddelbar ny interesse.

I Fare for gjentakelse er ett av hovedmomentene som skaper driv vår  egen rettferdighetssans. Vi ser det urimelige og opprivende i det som skjer, og vi setter vår lit til Mikael. At han ville finne frem. At han vil ordne opp i det som er i ubalanse. Samtidig forstår vi dilemmaene han settes opp mot. Han må gå på akkord med seg selv, familiens sikkerhet, og ikke minst sin egen profesjon for å løse floken.

Dette er virkelig god spenningslitteratur folkens. Velskrevet god krim, rett og slett.

Ikke på blindspor

Stikkord

, , , , , , , ,

IMG_4958Jørn Lier Horst sin ferskeste krim «Blindgang» har alt det som vi elsker ved en skikkelig Wisting-roman. Litt mer rolig og tilbakelent i formen enn for eksempel «Vinterstengt» og «Jakthundene», men historien er sylskarp glitrende politikrim. Horst briljerer i Blindgang, og gjør det han kan aller best. Å skrive interessante, spennende og underfundige plot. 

Blindgang er «Who did it» krim der alle komponenter er skrudd sammen akkurat slik vi som liker denne typen krim ønsker det. Drapet er mystisk. En gåte som må løses. Sporene kommer langsomt, og villsporene er akkurat så skjult at vi går på limpinnen. Historiene vikles inn i hverandre, og ingenting er slik vi trodde det hang sammen. Fokuset ligger hele veien på selve politiarbeidet. Langsomt og nitidig etterforskningsarbeid som litt etter litt gir resultater.

I tillegg til dette synes jeg Wistings datter Line har en langt bedre rolle i denne boka opp mot de tre forrige. Hun har vært et hektisk og oppjaget element som på mange måter har irritert meg mer enn hun har bidratt til å gjøre fortellingene gode. Denne gangen er hun mer perifer, men samtidig viktigere. Snedig gjort. Jeg liker den nye Line. Hun har flere menneskelige karaktertrekk i Blindgang, og det er både fint og spennende å følge den høygravide jenta som selvsagt også denne gangen bidrar til den endelige løsningen.

I Blindgang dreier historien seg rundt en 6 måneder gammel forsvinning i Stavern. En taxisjåfør som det lenge har gått en del kriminelle rykter om blir sporløst borte, og hverken ha eller drosjen har dukket opp et halvt år senere. Så kommer det inn et tips fra Wistings tidligere samboer Susanne. Hun har overhørt en ny gjest ved kafeen som har sett drosjen stå på sin egen låve. Jakten begynner, og når en pistol blir levert inn fra et dødsbo viser det seg at saken henger sammen med et drap i Kristiansand. Wisting må kjempe mot egne ledere og trakke på kollegaer for å komme til bunns i sin egen sak.

Midt oppi alt dette begynner et gryende trekantdrama å ta form rundt Wistings private sfære.

Det er en fryd å lese fagmannen Horst sine betraktninger rundt politietaten og moderne politietterforskning. Han holder både interessen og spenningen ved like fra første til siste side. Krydret med et effektivt litterært språk, gode skildringer og troverdige karakterer, blir dette nok en herlig Wisting-roman. Litt tilbake til røttene der etterforskningen hadde hovedfokus. Tempoet er litt lavere, og actionscenene færre. Men, det gjør seg godt. Dette er rett og slett en god historie som er gnistrende godt fortalt. Full pott på terningen fra meg denne gangen. Er du Wisting-fan så kan du glede deg!

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 019 andre følgere