KrypetDebutanten Ragnar Enger har gjort et solid håndverk med sin kriminalroman «Krypet» som kom ut på Cappelen Forlag i februar. En fortettet kriminalfortelling der mysteriet står i sentrum, og språket skiller seg fra det som er mainstream. En spennende pageturner som kryper inn under huden på deg. 

Ragnar Enger klarte ifjor det kunststykket det er å bli antatt hos ett av de store forlagene på aller første forsøk. Han sendte inn et manus, og vips – så var det gjort. Da er det lett å tro at dette er noe helt genialt som skiller seg fra alt annet en har lest, eller i motsatt ende at det har gått for fort i svingene, og at forfatteren ville hatt godt av å gå noen runder med manuset først. Krypet er ingen av delene. Det er rett og slett en godt skrevet og spennende kriminalfortelling. Hverken mer eller mindre.

I Krypet møter vi en mannlig politietterforsker og hans to medhjelpere på drapsavsnittet. Vi møter en tilbakevendt norsk psykiater som har vært profiler for FBI mens han bodde i statene, en leiemorder på oppdrag i Norge, og vi møter en forkrøplet og skadeskutt storfamilie som blir rammet av stadige tragiske voldshandlinger. Et enkelt og uvanlig begrenset persongalleri med andre ord. Historien er også ganske enkel. For 17 år siden blir en alkoholiker sperret inne med livstidsdom etter å ha drept en rekke unge jenter i Oslo. Nå skjer det samme igjen, men mannen er fremdeles innesperret. Drapene er svært voldelige, og spor peker i retning av en sinnsforvirret person. Derfor hentes den hjemkomne psykiateren inn til politiet for å bistå dem. Med hans hjelp kommer de skritt for skritt nærmere drapsmannen samtidig som en tragisk familiehistorie rulles opp. Oppi alt dette befinner det seg altså en leiemorder som har fått i oppgave å drepe morderen før politiet finner fram til ham eller henne.

Ragnar Enger har lært seg kunsten med effektive cliffhangere, og bruker dette bevisst ved slutten av de fleste kapitler. Dette gjør at leseren gjerne vil lese videre, og slik sett drives gjennom romanen. Mysteriet løses gradvis gjennom hele boka, og dette er med på å holde interessen oppe hos leseren. Det er en god motor og et godt driv. Svært få dødscener. En annen ting som er med på å øke motoren er forfatterens evne til å være ekstremt rasjonell i det han forteller oss. Jeg skal prøve å forklare:

Det brukes korte setninger. Språket er nakent og effektivt. Han forteller det han må, og lar resten være opp til leseren å tenke seg til. Hver eneste side inneholder viktig informasjon for saken og oppklaringen, og lite annet. Det er lett å trekke tråder til naivistisk litteratur her, men det er det altså ikke. Til det er forfatteren alt for opphengt i detaljer. Han bruker ganske detaljrike rombeskrivelser og situasjonsbeskrivelser. Det samme gjelder ytre personbeskrivelser. Forfatteren mener disse tingene er viktige for leseren, og derfor setter han av plass til det. I naivistisk litteratur gjøres ikke dette. Der settes fokuset på handlingen og dialogene. Det er det som skjer, og hvordan mennesker responderer på dette som er viktig, ikke stedsbeskrivelser, miljøskildringer og dyptpløyende stemningsskildringer. Jeg vil heller kalle Krypet en rasjonalistisk kriminalfortelling. Forfatteren har barbert historien for alt som ikke trenger å være der etter hans mening, og står igjen med en litt naken, røff og maskulin krim der uvesentligheter forblir uvesentligheter. Det er effektivt, og det øker uten tvil motoren i fortellingen. Vi kommer raskere fra det ene spenningspunktet og til det neste.

Problemet er at dette grepet også fjerner alle følelsesmessige aspekter ved historien. Karakterene blir veldig konturløse, og jeg merker at det engasjerer meg ikke nevneverdig hvordan det går med dem. Om de lever eller dør går ikke inn på meg. Jeg har ikke lært dem å kjenne uansett. Når stemninger, følelser og skildringer fjernes så effektivt som det Enger gjør her så står vi igjen med noe som nesten ligner sakspapirer. Mye tørre fakta. Lite sjel. Derfor håper jeg personlig at Ragnar Enger skriver 100 sider lengre neste gang. Gi plass til emosjonene og skildringene. De er etter min mening med på å skape stemning, spenning og engasjement.

Selve mysteriet som Enger har konstruert er svært bra. Det fenger og gjør leseren interessert og nysgjerrig.Jeg så løsningen alt for fort, men jeg ser av andre anmeldelser at de aller fleste ikke så den løsningen komme i det hele tatt, og at avslutningen derfor ble enormt spennende. Ragnar Enger kan kunsten å skrive et godt krimplott, og han har en egen skrivestil som jeg vet mange lesere liker godt. At jeg personlig foretrekker mursteinkrim som biter meg i sjelens mørkeste avkroker, vel det er jo mitt problem. Ragnar Enger har gjort det han har ønsket å gjøre, og det har han virkelig fått til. En debut han bør være stolt av. Ikke mange som får det såpass bra til på første forsøk.

Les mitt debutantintervju med Ragnar Enger her

Besøk bokens facebookside her

Donald forbannetDet er en uskrevet regel i litteratur-Norge at en forfatter ALDRI skal svare en anmelder offentlig når en har fått en dårlig kritikk. Dette er noe omtrent alle forfattere respekterer mer eller mindre motvillig. De siste to dagene har imidlertid det motsatte skjedd. I går tok Vidar H. Andersen et kraftig oppgjør med anmelder Ståle Hovdenakk i VG, og i dag følger Helge Thime-Iversen opp med en bredside mot samme avis og Ingvar Ambjørnsen. Dette er interessant. Ser vi en ny trend der forfatterne ikke lenger finner seg i å bli kritisert uten å kunne ta til motmæle?

Jeg har lenge ventet på at dette skulle skje. En del aviser, bloggere og tidsskrifter har i økende grad kuttet bokanmeldelser inn til beinet, og anmelderne skal skrive sin faglige vurdering av boka i bittesmå artikler, som mest av alt ligner notiser. Når en skryter så gjør det jo ikke så mye, men når en slakter … ? Fortjener ikke forfatteren og leserne å få en skikkelig og grundig grunngivelse for hvorfor noe er et «makkverk» eller en «Lite troverdig klisjèbombe»? Både Andersen og Thime-Iversen påpeker akkurat dette i sine innlegg. Det er ikke terningkastet og det at anmelderen ikke likte boka de reagerer på. Det er at begrunnelsen til totalslakten er så overfladisk og lite gjennomtenkt av anmelderen. Når anmelderen bruker sterke ord så bør han vel også presentere sterke begrunnelser for dette?

Jeg er personlig uenig i begge de to VG-anmeldelsene av «Mysteriet» og «X» . Det vil dere se om dere leser mine omtaler som det er linket til ved å klikke på bokomslagene her inne. Men, det er ikke poenget mitt. Poenget er at forfattere er så forsvarsløse når slikt skjer. Vi opplevde noe av det samme her hjemme. Min kones bok «Stryk meg over håret» fikk en hel drøss med gnistrende anmeldelser, men ble totalslaktet ett sted. Da kunne vi ikke gå ut å si det som helt åpenbart var sannheten. Nemlig at anmelderen utvilsomt bare hadde lest litt av boken, og det faktum at han var en 73 år gammel pensjonert mannlig lektor, og at det dermed var så totalt skivebom på målgruppen som det går an å komme for den boken. Vi kunne ikke si noe. Måtte bare holde kjeft, for en anmeldelse er ikke noe man diskuterer. Den bare er. Fremdeles står den der … Høyt oppe på Googles søkemotor … Full av helt åpenbare feil og mangler … Til evig tid. Er det greit?

Jeg synes de to forfatterne tar opp en hanske som har blitt liggende alt for lenge på bakken. De er modige som tør å gjøre det. Jeg kan si meg enig i en god del av det de sier, men ikke alt. Jeg gir dere de to forfatternes uttalelser i sin helhet her, så kan dere selv vurdere. Er dette på sin plass? Er det sutring? Har de et poeng og to, eller blir dette bare indignert oppgulp fra fornærmede kunstnere?

HELGE THIME-IVERSEN (Forfatter av «X» – Juritzen 2013)

Klikk på bildet for å lese MIN anmeldelse av "X"

Klikk på bildet for å lese MIN anmeldelse av «X»

Et lite hjertesukk som har vært stengt inne litt for lenge.
Inspirert av Vidar H. Andersens oppgjør med anmeldelsen av hans Mysteriet i VG tar jeg bladet litt fra munnen jeg også.
Selveste Ingvar Ambjørnsen anmeldte X for VG og ga den terningkast 2 i fjor sommer. Det er ingen hemmelighet, og i seg selv er det egentlig helt greit også. Ikke alle elsker boken min, det har jeg ett hundre prosent forståelse for. NRK P1 elsket den, VG «hatet» den, Haugesunds Avis og Bergens Tidende lå et sted midt imellom. Så skal ikke forfattere kommentere negative anmeldelser, og det hadde jeg heller ikke tenkt å gjøre, men flere har kommentert nettopp denne anmeldelsen overfor meg og kommet med spørsmål om den, så nå tar jeg altså bladet fra munnen (der har jeg brukt den klisjeen to ganger).
Det første jeg vil si er at når en etablert, ekstremt velfortjent, anerkjent forfatter totalslakter en debutant i landets største avis, så er han fullt klar over hvilken kraft hans mening har. Da mener jeg at han for det første bør vise litt respekt og for det andre komme med noe konkret. Så vidt jeg kunne se var det tre elementer han kritiserte. 1. Plottet er «spinnvilt» med en «gærning» som flyr landet rundt og dreper folk. 2. Hovedpersonen har et alkoholproblem (les: klisjé) og 3. Forlaget skryter for mye av boken på omslaget. Så føyer han til at det er 400 sider med underholdende tull og tøys.
Plottet er altså hovedankepunktet hvis jeg har forstått ham rett. Nei, jeg mener ikke at plottet er veldig realistisk i den forstand at jeg tror noe slikt faktisk vil skje noen gang (på flere andre plan mener jeg likevel at det er realistisk). Men var det spennende? Var det intrikat? Var det underholdende? Og uten at jeg vet hva Ingvar Ambjørnsen mener om noen av disse bøkene – er plottet så mye mer realistisk i Nesbøs Snømannen og Panserhjerte, Tom Egelands Lucifers evangelium, eller Jørgen Brekkes Nådens omkrets? (jeg liker for øvrig alle).
Ambjørnsen nevnte ingen andre av byggesteinene en bok består av. Ikke ett ord om språk, beskrivelser, karakterer, dialog, spenningsoppbygging eller noe annet enn plottet. Det kan godt være han mener at alt er like dårlig, og at det ikke finnes noe positivt her, men han sa ingenting om det (faktisk skrev han at boken var underholdende, at forfatteren tydeligvis har kost seg med manuset, og at det innimellom smittet over på ham). Min ambisjon var å skrive en underholdende krimbok. Ja, det er elementer av både historie, samfunnskritikk, hverdagsrealisme og karakterers personlige problemer som tas opp, men hovedpoenget mitt har vært å underholde. Ikke å skrive et høyverdig skjønnlitterært mesterverk basert på en sann historie.
Jeg skal tåle både toere og enere om de skulle dukke opp, men da forventer jeg en viss saklig, konkret kritikk. Jeg stiller spørsmålstegn ved at VG lot en så slett, skuldertrekkende og intetsigende anmeldelse stå på trykk. Ambjørnsen gjorde akkurat det samme da han ga terningkast 1 til Stein Morten Liers Bunnen av himmelen på akkurat samme grunnlag i 2011. Jeg har ikke lest den boken, men jeg vet at ett av hovedankepunktene hadde å gjøre med en konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad i moderne tid. Realistisk? Nei. Men Ingvar Ambjørnsen hadde ikke trengt å lese boken en gang for å komme til den konklusjonen. Det står bakpå omslaget. Og når han så det, og ikke klarte å svelge den kamelen, så aksepterte han ikke bokens premisser. Da burde han lagt den fra seg og bedt VG om å gi den til noen andre. Deretter kunne han skrevet en artikkel om krimlitteraturens blindspor, hvis det er det korstoget han ønsker å lede an.
Jeg jobber for tiden med en ny bok. Den kommer ikke til å være mer realistisk enn X, men forhåpentligvis med en beslektet type spenning og mystikk, og med mye realisme i alt det urealistiske. Når den en gang forhåpentligvis kommer ut, så tar jeg imot de terningkast som måtte komme, men dersom noen anmeldere, bloggere eller hvem det måtte være, leser på bokens bakside og ser at dette i utgangspunktet ikke er noe for dem – ikke les. Og for all del ikke anmeld den. Det holder å si at du ikke liker den type bøker. Det er helt greit.

http://pluss.vg.no/2013/07/14/1288/1288_21100547

 

VIDAR H. ANDERSEN (Forfatter av «Mysteriet» – Nova Forlag 2013)

Les MIN anmeldelse av "Mysteriet" ved å klikke på bildet.

Les MIN anmeldelse av «Mysteriet» ved å klikke på bildet.

JEG MÅ TA BLADET FRA MUNNEN FORDI NOK ER NOK!
Jeg kan godt få terningkast 2 med en begrunnelse i VG, men å bli uthengt som homohater og tillagt meninger som andre anmeldere har publisert, før Hovdenakk leser boken er langt under beltestedet og langt forbi det en seriøs anmelder skal gjøre. Å gi lave terningkast krever faktisk mer en forklaring enn høye terningskast. Som redaktør i Norges fremste litterære magasin, Prosa, burde Hovdenakk selv eller VG`s redaktører vise integritet og la en annen anmelde boken på nytt på skikkelig vis, eller sørge for å fjerne hele makkverket sitt. Når det gjelder Hovdenakk`s påstand: «homofili langt på vei sidestilles med perversitet, vold og svik» har jeg følgende å si: Hvis han faktisk hadde lest boken skikkelig, så hadde også han, som de fleste lesere, sett at seksuelle legninger sidestilles i boken og ikke omvendt. Ingen andre har påstått en slik fremstilling. Hovdenakk står dermed alene med sin oppfatning og syn på andre menneskers legning, som han nødvendigvis måtte ha tenkt over, for å komme frem til en slik konklusjon etter å ha lest min bok. Jeg har ingen negative meninger om homofili, bare positive. Det påståes også at jeg nesten har begått plagiat av Stieg Larsson`s bøker. «vil så gjerne være Stieg Larsson». Dette finner jeg veldig krenkende. Anmelderens meninger om at jeg vil være lik Larsson er bare så altfor tydelig hentet direkte fra bokbloggere som har anmeldt boken før ham, og de kommentarer forlaget har valgt å trykke på baksiden av boken. Han har så gjort seg opp en slags dømmende mening om dette. Jeg har nok med å være meg selv, om jeg ikke skal være noen andre i tillegg. Det er noe de fleste vet. Hadde anmelderen så mye som undersøkt bare en smule om meg, så ville han skjønt hvor mye en slik påstand sårer.

Jeg vil også si at det i hovedsak IKKE er jeg som reagerer mest på dette makkverket av en «anmeldelse» som ligger ute til evig tid hos VG og skader forfatterskapet mitt så kraftig. Men det er jeg som til stadighet må svare på reaksjonene. Jeg synes selvfølgelig det er trist å bli behandlet så lite respektfullt av Hovdenakk og VG, men det er lesere av boken som reagerer ganske kraftig. De som kanskje kunne vært mange flere hvis det ikke var for at hver gang noen søker på min bok på nettet, så kommer denne «anmeldelsen» øverst i alle søkemotorer og gir dermed et utrolig negativt førsteinntrykk av mitt arbeid.

Jeg er nå veldig lei av å måtte forklare dette dårlige arbeidet fra Sindre Hovdenakk og svare på spørsmål om hvorfor han har hengt meg ut som han har gjort, som en dårlig forfatter, når så mange lesere mener motsatt. Det vet jeg nemlig ikke. Jeg henviser derfor nå og fremover til ham og kommentarfeltet til «anmeldelsen» hos VG.

Takk til dere som går inn og har gått inn på VG`s kommentarfelt under «anmeldelsen» av boken min og forsvarer den overfor det utrolig dårlige arbeidet.

DødssymfoniJørgen Jæger har etablert seg i norgestoppen som krimforfatter. Det har han ikke minst bevist gjennom sin siste roman Ridderkorset som har vært en bestselger for juritzen forlag. Jeg og lensmann Ole Vik har etter hvert blitt gode litterære kompiser i og med at jeg har satt meg som mål å bli ferdig med hele Jørgen Jægers bibliografi i løpet av 2014. Hans tredje bok «Dødssymfoni» var for meg personlig en nedtur etter å ha lest hans forrige bok «Kameleonene«. Jeg vil prøve å peke på hvorfor.

Jeg har lest Jægers tre første krimromaner om Ole Vik. Jeg ser at han språklig sett bare blir bedre og bedre for hver bok. Han er mye mer bevisst på hva som skal males ut og hva som skal knappes inn. Jeg ser også at han er blitt langt mer stødig i bruk av litterære virkemidler. Likevel ble hans tredje bok altså et lite skritt i feil retning. For meg ble plottet (altså mysteriet og oppklaringen av dette) alt for opplagt i Dødssymfoni. Jeg hadde omtrent halvparten igjen av boka da jeg visste nøyaktig hva som hadde skjedd, og hvordan dette ville ende. I tillegg var altså forbryteren den første jeg gjettet på at det var. Det var før det var gått 70 sider. Nå kan det jo hende at det er jeg som er genial. Jeg ser så absolutt ikke bort ifra det  ;) , men sannsynligheten for at andre genier tenker slik som meg er faretruende stor, og da mister maestroen sitt publikum.

Det er svært vanskelig å komme med konstruktiv kritikk uten å røpe store deler av handlingen, i alle fall når det kommer til at det er selve plottet som mangler noe vesentlig. Jeg vil likevel prøve her. Det som skal være den store twisten og overraskelsen til slutt er alt for innlysende. Løsningen ligger helt oppe i dagen, og har gjort det lenge når slutten først kommer. Allerede ved det første avhøret av den hovedmistenkte så sier han en ting som gjør at jeg tenker «aha!». Han er påståelig og sta på noe som han har observert fra sitt stuevindu, og som virker fullstendig urimelig i hans situasjon å stå fast på. Da det være noe i det han så som var riktig. Der og da forsto jeg resten av handlingen, og det er jo ikke et pluss i en bok som helst skal være spennende til siste slutt.

Boken hadde dessuten etter min mening kun to virkelige kandidater til «bad-boy-prisen». Når så absolutt alle bevis vender seg mot den ene av dem. Klare og fellende beviser til og med, ja da forstår krimleseren at «han er det i hvert fall ikke». Da var det bare en kandidat igjen, og det stemte på en prikk. Det hele ble med andre ord for opplagt. Allerede ved første undersøkelse i huset forstår vi at det er noe galt med den ene mistenkte sine forklaringer, og resten av boken blir derfor bare en langsom og omstendelig opprulling av hva som har skjedd og hvorfor.

I første bok «Skyggejakten» lurte Jæger meg trill rundt med twisten mot slutten. Jeg bommet grovt på morderen. Det var gøy! I den andre boken «Kameleonene» var tempoet høyt og dramaet intenst. De vi var mest glade i befant seg svevende mellom liv og død. Jeg leste den med hjertet i halsen. Det var gøy! Denne gangen klarte ikke Jæger det samme dessverre. Tempoet var skrudd kraftig ned igjen, og selv om forbrytelsene var gåtefulle og intrikat satt sammen, så var gjerningsmannen alt for opplagt. Det var ikke gøy!

Likevel så koste jeg meg med boken. Ikke minst fordi jeg er blitt uendelig glad i de sterke og sympatiske karakterene til Jørgen Jæger. Subplottet med Cecilie Hopens dramatiske opplevelse var det som drev meg gjennom sidene. Den var sterk, ekte og engasjerende. Kunne utmerket godt fungert som hovedplott. Litt synd at den ble løst slik som den ble inne på Kvammens kontor. Den scenen var etter min mening ikke troverdig. Jeg tror ikke politifolk går til slike skritt. Mulig jeg tar feil, og at den indre justisen fungerer slik, men jeg tror og håper ikke det stemmer. Ellers så synes jeg som sagt at miljøet og karakterene i Fjellberghavn er fantastiske. Jæger skriver troverdig og med hjertet i hånda når han beskriver den lille bygdas nære relasjoner, og de som bor og lever på sånne steder.

Jeg er ikke skremt, og gleder meg skikkelig til neste bok som er «Blodskrift«. Lensmann Ole Vik og hans kollegaer har krøpet inn under huden på meg, og funnet et sted inni mitt kriminelle hjerte. Det skal mer til enn en skarve dødssymfoni for å stanse det hjertet.