Lyden av asfaltKan alle de som føler seg vellykka
vær så snill og gå hjem
Dette er et privat lite treff
for oss verdiløse menn  …

Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer. Det er lyden av asfalt.

Kanskje var det en skjebnens ironi at den første boka til Tigerforlaget skulle ta pulsen på Tigerstaden? Kanskje var det nøye planlagt og kalkulert? Ikke vet jeg, men det er hevet over enhver tvil at forlaget med dette grepet har tenkt å sette et tydelig avtrykk etter seg. En så sterk og brutalt ærlig bok vitner om et forlag som mener alvor. Som ikke har tenkt å stå med lua i hånda mens Store-Slegga  Aschehoug forsyner seg av de beste manuskriptene. Lyden av Asfalt oser av vitalitet. I Yngve Kveines språkdrakt blir det en mektig leseopplevelse for alle oss som har vært en av gutta.

Kanskje stusser du litt over denne formuleringen? Du som kjenner meg vet godt at jeg aldri har tilbrakt et eneste sekund på østkanten av Oslo. Jeg er en av bønda i peanøtthjerneforbundet. Trygt og godt plassert i ei nasjonalromantisk småbygd i hjertet av Hardanger. Født 10 år for seint til å være hippie, og fem år for tidlig til å dyrke Jokke. Likevel var jeg en av gutta. En av den gjengen som alltid sto på siden av og så på alle de kule typene som kapra alle damene.

For dette er en sang for alle oss
verdiløse menn
en sang for de som alltid blir dumpa
og sitter ribba igjen

Vi blir aldri innvidd i de innviddes gjeng
de lukter oss på avstand
vi er verdiløse menn

I følelser, tanker, ord og handlinger er hovedpersonen og hans lille klikk fra Sleggas Penthouse også min gjeng. Mine venner. Mitt liv. Ikke Tony, Slegga og Hevneren, men kanskje Håkken, Willy og Junior. Lyden av asfalt kunne like gjerne vært Lukten av Epleblomster. Når Yngve Kveine forteller om uante mengder med øl, galloperende hormoner og uoppnåelige berter, så tenker jeg at du Yngve, du skulle ha blitt med oss. Du ville følt deg hjemme. Du ville ledd av de samme grovisene og hata de samme folka.

Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg
hvis jeg var deg så ville jeg spandert en fyll på meg
tenk på alt det morsomme vi sammen kunne gjort
hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg

Som sagt så var jeg for bittelitt for gammel, og bodde for langt ute i gokk til å bli en av blodfansen til Jokke & Valentinerne. Vi måtte pent ta til takke med å digge det som NRK fant det for godt å spille på radio. I ettertid har jeg imidlertid hatt stor glede av denne musikken, og det var med en viss ærefrykt jeg satte meg ned og lyttet til låtene mens jeg leste boka. En øvelse jeg anbefaler på det sterkeste til dere som ikke er like bevandret i Jokkes musikalske univers. Referansene i boka er nesten overtydelige. I både ord og handling så dukker Jokkes sangtekster opp fra første til siste side. Det er gjennomført, for å si det sånn. På grensen til å bli religiøst. Noen ganger svært vellykket, andre ganger med en anelse tvangstrøye over seg. Jokkes sanger danner altså bakteppet for denne romanen, men det er gjort med verdighet og respekt. Som Joachim selv, så blir det ikke lagt skjul på noe som helst i denne oppvekstromanen. Du kommer langt innenfor det mange vil kalle forfatterens intimsone. I enkelte partier føles det nesten som blotting og utlevering. Scenene, tankene og ordene er alt for ekte til at de kan være noe annet enn selvopplevde. Det er noe Knausgårdsk over nakenheten for å si det slik.

En annen ting som er særegent ved denne romanen er at den er så gjennomført på det språklige. Det vil være feil å si at den er skrevet på dialekt, som enkelte hevder. Det er den ikke. Men, det er brukt a-endinger og diftonger slik vi kjenner det fra østkant-Oslo dialekten. Her det «veit», «sleit» og «leita», ikke «vet», «slet» og «letet». Det er «gutta», «skoa» og «husa», ikke «guttene», «skoene» og «husene». Personlig synes jeg det var et gjennomtenkt, gjennomført og lykkelig valg av forfatteren. Språket står i stil med innholdet. Blir en del av totalpakken. En ærlig, jordnær røst fra dypet av Bredtvet.

I boka følger vi hovedpersonen fra før han begynner på skolen på begynnelsen av åttitallet og helt fram til vår egen tid. Hovedvekten av handlingen ligger imidlertid i tidsommet fra 1990 til 1997. Det er så gjenkjennbart for oss som var unge den gangen at det er på grensen til å bli rene deja vu-opplevelsen. Vi fryder oss sammen med gjengen. Hver og en av dem sylskarpe og ekte karakterer. De har personlighet, pondus og sjel. Vi kjenner dem igjen med andre navn fra en annen tid og et annet sted, men vi kjenner dem. Vi har alle hatt en Snikern i gjengen, eller en som Slegga. En som ordner opp, fikser og organiserer der vi andre flippa ut. Bikarakterene er om mulig enda sterkere. «Spettet» for eksempel. Herregud for en type. Dersom en aldri har vært en 14 år gammel underutviklet spjæling i guttedusjen, ville en ikke trodd at slike typer som Spettet fantes. Men, han er ikke karikert. Han er der ute et sted. Jeg unngår ham. Har ham ikke som venn på Facebook, men jeg vet at han er der ute. Flekser muskler foran speilet, og har et haleheng av imponerte læresveiner diltende etter seg. Selv nå 30 år senere …

For å gjøre en lang historie ikke fullt så lang. Jeg har lest mange oppvekstromaner. Flere fra min egen tid også. Aldri har jeg følt det på samme måten. Aldri har forfatteren truffet så til de grader blink i sine skildringer av tanker og gjerninger. Det er vemodig å lese Lyden av asfalt. Kveine har vært ærlig nok til å ikke påtvinge oss en sukkersøt avslutning der nerdene tar hevn. Gjengen fra boka kommer aldri til himmelen, men ikke til helvete heller. De forblir i skjærsilden til evig tid. Sammen med Jokke.

Jeg stikker nå
klokka er snart fem
Jeg går og når den første banen hjem
For i kjøleskapet hjemme er det øl …
I kjøleskapet hjemme er det øl!

(Ved å klikke på tekstutdragene kommer du til You-tube videoer av sangene)

Honningkrukken(Om fransken min er riv ruskende gal, så får dere skyte på Google Translate, ikke på meg:-)

Mon dieu, for en bok jeg har lest! Du verden … Kjære Gert Nygårdshaug og alle krimelskere der ute. Jeg ber aller nådigst om unnskyldning for at jeg aldri har lest disse bøkene tidligere. 11 i tallet om vinelskeren og hobbykodeknekkeren Fredric Drum. Den første, Honningkrukken, skrevet allerede i 1985 (!) Nå, nesten 30 år senere, lest av meg. En umiddelbar forelskelse. Fra første setning var jeg trollbundet. Helge Winther-Larsens stemme på lydboken fra Storytel har fulgt meg i syv fantastiske timer med spenning, gåter, koder og mystikk. Incroyable magnifique! Crime suprême!

Jeg legger fransken (som jeg ikke behersker) på hylla, og lar resten av superlativene hagle på norsk. Jeg har lenge visst om Gert Nygårdshaugs forfatterskap. Har vært i nok fuktige lag med gode krimvenner til å forstå at jeg manglet en diamant i samlingen min. Likevel har det blitt med tanken. Å starte på en urgammel krimbok fra 1985, ville det kunne fenge meg i det hele tatt? Ville ikke både språk og handling ha gått ut på dato for lengst? Svaret er altså NEI! Da jeg omsider snublet over hele samlingen med Fredric Drum-bøker inne på Storytel, så kostet det jo ikke noe å prøve ut den første boka. Bergatt ble jeg sittende, liggende, kjørende og joggende med Honningkrukken på ørene i samfulle syv timer. En herlig røverhistorie som selv Knut Faldbakken lot seg fengsle av i sin anmeldelse i Dagbladet tilbake i november 1985. En stjerne var født…

Honningkrukken er altså den første boka der vi møter restauranteieren, vinkjenneren og kodeknekkeren Fredric Drum i egen person. Selveste Pilegrimen! En ung utgave (32 år), og en sympatisk fyr på alle måter. En lun kar med en passelig dose selvironi for å ikke framstå som alt for snobbete. En utforsker. En særing. En nysgjerrigper. Drum er en karakter det er umulig å ikke bli glad i. I alle fall dersom du er en smule frankofil, slik som meg. Settingen, miljøet og handlingen er som støpt for de av oss som er fortapt i idylliske franske småbyer med store vingårder og kjølige vinkjellere. Selv om jeg aldri har vært i Bordaux (jeg foretrekker Provence) så ble jeg umiddelbart sendt avgårde på en imaginær reise til solmette dager, ferske croissanter, fargerike vindusskodder, små fortauskafeèr og utsøkt rødvin. Mye rødvin ….

Allerede på første side er Fredric Drum i ferd med å møte en alt for tidlig død. Han faller ned i et dypt hull i bakken langt borte fra der folk ferdes. Et sted han utvilsomt aldri vil bli funnet. På mirakuløst vis kommer han seg ut, og dumper bokstavelig talt inn i et skremmende mysterium der han ikke aner noe om at han faktisk spiller en av hovedrollene. Syv mennesker er sporløst forsvunnet fra den lille byen St.Emilion, og ingen forstår hvorfor. Aller minst Fredric Drum, som kun er på en gjestevisitt i byen for å kjøpe inn vin til sin nye eksklusive restaurant i Oslo. Han finner etterhvert ut at fallet i skogen ikke var en ulykke. Noen vil ta ham av dage. Men hvorfor? Hva er det han vet? Hvorfor er han en trussel? Hvilke koblinger kan dette ha til de syv forsvunne personene i byen? Spørsmålene er mange, og som leser så klør du deg i hodet sammen med Drum. Hva i all verden er sammenhengen? Mysteriet sluker deg med hud og hår.

Samtidig med at den gåtefulle historien spiller seg ut for oss lesere, så dras vi inn i mye annet spennende. Drums kjærlighet til vin gjør at vi får et fantastisk vinkurs helt gratis. Spennende og interessant dersom du er litt glad i god rødvin. Det stopper ikke der. Drum er også opptatt av gamle skrifter, og tydingen av disse. Vi blir presentert for et gammelt skrift ved navn Liniær B, som i følge boka skal være utydete skrifter fra det gamle Kreta. Også her blir vi dratt med inn i Drums forunderlige verden, og lar oss rive med i hans forsøk på å tyde skriftene. Gert Nygårdshaug har dessuten en fantastisk evne til å skildre omgivelser og miljø på en måte som gjør at du føler du er der sammen med Drum og de andre i St.Emilion. Språket er strøkent, lekkert og lekende. Når alt dette smelter sammen med en usedvanlig spennende historie, ja da blir det gull. Noen av scenene var så nervepirrende at jeg stoppet bilen for å ikke komme for fort fram til endestasjonen, eller la på et par ekstra kilometer på joggeturen. Det er ikke ofte jeg kjenner på en slik leseglede.

Som dere forstår, er jeg nyfrelst, og jeg er svært glad for at jeg fremdeles har 10 godbiter til i vente på Storytel. Morsomt å kunne veksle så lett mellom lydbok og ebok, forresten. Snedig løsning som jeg likte. Det er også med stor glede jeg ser at det er samme oppleser på de fleste av bøkene hans. Helge Winther-Larsens stemme var som skapt til denne fortellingen. Det er egentlig bare en ting å si :

Très bon, moniseur Nygårdshaug, Très très bon!

 

 

Du skal lideHan fekk sagt det han gamle Ivar, og i rein inspirasjon frå han vert dette innlegget skrive på nynorsk. Det er bokhaust, og gode tider for alle dei som vil selja nye åndsverk til oss bokormar. Ein eller annan stad inni denne jungelen av bøker ligg denne hausten sine bestseljarar. Me kan skimta kven det er som stikk av med dei største blautkakestykkene, men me veit aldri.

Her i heimen står postkassa og skrik om nåde nesten kvar einaste dag. Postmannen er lutrygga og skakk etter tunge bør, og burde strengt tatt hatt risikotillegg på denne ruta. Frå Vigmostad i nord til Bazar i sør kjem det last på last med brune og kvite pakkar. Alle med eit von om at akkurat eg vil finne glede i å lese og skrive om det dei har på menyen. Eg tek gladeleg imot, og har ingen vanskar med finna plass til dei alle saman. Eg tener ikkje noko som helst på den vesle hobbyen min, og eg vel sjølv kva bøker eg til sist plukkar ut frå hylla. Då er det greit. Eg eig ikkje dårleg samvit for at nokre av bøkene aldri får den omtalen forlagsfolka har håp om å få. Slik er det berre. Alle kan ikkje få. Det er umogeleg å vita akkurat kva titlar som fenger mest interesse der og då når eg står føre bokhylla og klør meg i hovudet.

Litt veit eg likevel. Det er nokre av desse bokpakkane som har eit føremon hjå meg. For det fyrste så les eg helst krim. Ifjor sendte mellom anna Juritzen og Bazar meg mange titlar med fargerike damer med ryggen til, ikledd ballkjoler frå forrige århundre. Dei kan ikkje ha lest mykje på bloggen min då, tenkjer eg. Men, eg gav til slutt beskjed. Eg er litt miljøbevisst, og det var ikkje reint få trer som måtte til pers for å halda meg oppdatert med bøker eg aldri kom til å lese. No kjem det mest krim, og stort sett berre det. Fine greier.

Vil du hamna langt framme på leselista mi er det også eit stort pluss om forfattaren er norsk krimforfattar, og gjerne debutant. Å sende meg bok nummer 7 i ein serie betyr i beste fall at boka vil få ein omtale av meg når eg har lest dei seks fyrste. Ein gong ut i 2016 med andre ord. Eg les dessutan ein del utanlandsk krim og thrillere, men kun dersom historien verkeleg triggar meg, eller dersom det er ei bok eg har høyrt mykje bra om frå før.

Aller størst sjanse til å bli lest har likevel dei krimforfattarane som eg allereie har forelska meg i, og som eg har lest meg opp på. I haust betyr det mellom anna nye eventyr med Thomas Enger, Aslak Nore, Frode Eie Larsen og Lars Mæhle. Eg har gleda meg stort til desse bøkene. Andre forfattarar er eg i ferd med å lese meg gjennom, så det vert nok ei og anna bok med Jørn Lier Horst, Gert Nygårdshaug, Chris Tvedt, Frode Granhus, Sonja Holterman og Jørgen Jæger også.

Nye namn for meg denne hausten er Eirik Wekre, Torkild Wiik, Jens Lapidus, Thor Brad og Michael Katz Krefeld.

Det vert med andre ord vanskeleg å velje denne hausten og, men du verden for eit luksusproblem det er. Her er mine 10 favorittar som eg gler meg mest til i haust. Kva er dine?