Dødens codexJeg har vært svært så begeistret for Gert Nygårdshaugs to første bøker om Frederic Drum. Honningkrukken (1985) og Jegerdukken (1987). I sin tredje bok, Dødens Codex (1990), gjør forfatteren noe helt uforståelig. Han skriver en tilnærmet kopi av sin første Drum-bok. Jeg begriper ikke helt poenget med dette, og velger å se på det som et lite feilskjær på vei mot nye og bedre Drum-eventyr. Boka er en liten nedtur opp mot de to første, det må jeg ærlig innrømme, men Frederic Drum er fremdeles en av de herligste krimheltene jeg har sett innen norske thrillere.

I Dødens Codex er Frederic på vei til den lille byen Ofanis Italia for å tyde noe som lokale arkeologer har funnet på stedet. Samtidig vil han besøke sin kjæreste fra første bok, Genevieve Brisson som er til behandling på Ofanis sitt fantastiske sykehus. For å gjøre en lang historie kort. Frederic blir utsatt for gjentatte drapsforsøk, koden virker uløselig, byens innfødte er mistenksomme og merkelige skruer, mennesker dør rundt Frederic, og han ender til slutt hos fangenskap hos antagonisten, men kommer seg unna i siste liten. Lyder kjent? «Never change a winning team» er det noe som heter, men det får da være måte på …

Selv om drapsforsøkene er ulike, og noe av handlingen rundt kodeløsningen er annerledes, ja så er likhetene flere enn ulikhetene for å si det slik. Det starter med at Drum befinner seg i akutt livsfare som han ser ut til å ikke komme seg ut av. I Honningkrukken har han falt ned i et hull han ikke kommer seg opp fra, mens i Dødens Codex sitter han fast på en berghylle han ikke kommer seg opp eller ned fra. Så går veien videre inn til den lille merkelige byen. I første bok den lille franske landsbyen St.Emilion, i denne boka den lille sør-italienske landsbyen Ofanis. Så drikkes det store mengder vin på den lokale og koselige fortausrestauranten. Fransk i den første, italiensk i den tredje. Mange og lange fabuleringer rundt knekking av koden (Linier B-koden i Honningkrukken, Codex Ofanis i denne boken). Begge bøkene inneholder også flere besøk på store vinslott, og ganske like refleksjoner hver gang Frederic er i livsfare etter et nytt utspekulert drapsforsøk. Begge gangene skjønner ikke Frederic noe av hvorfor noen vil ta livet av ham, og begge ganger har løsningen direkte koblinger til Norge.

Jeg kunne nevnt mange flere likheter, men lar det ligge. Point taken, for å si det slik. Når det er sagt så må det ikke misforstås … Historien er svært spennende, og til tider så nervepirrende at det ikke er til å holde ut. Forfatteren er så utspekulert når det kommer til oppfinnsomme drapsmetoder at det er en fryd å lese. I tillegg så skriver han utrolig godt. Det er høy klasse på det litterære, akkurat som i de to foregående bøkene om Frederic Drum. Karakterene er interessante og plottet har driv og spenning fra start til mål. Vendepunktene er mange, og jeg er aldri i nærheten av å finne ut av hvem som er bakmannen. Boken har twister og skarpe svinger som gjør det til en fornøyelse å lese.

Likevel mener jeg dette er et skritt tilbake for Nygårdshaug. Eventuelt et hvileskjær dersom det tar seg opp igjen i neste bok. Det er ikke bare på grunn av alle likhetene med Honningkrukken. Det er også fordi historien rundt, og tydingen av Codex Ofanis, er så komplisert og høytravende intellektuelt at en stakkar med bare fem års høyere utdanning ikke har nubbesjans til å henge med i svingene. Den antikke historien og filosofien er full av filosofer, retninger og tenkere innen mange grener, og det er et kunststykke å klare å holde rede på dem alle. I denne boken blir alt dette sauset sammen til en gryterett der det er komplett umulig å skille skit og kanel. Det er flere latinske ord og vendinger i denne boken enn i en hvilken som helst doktoravhandling  på legestudiene. Jeg blir ikke bare forvirret, jeg befinner meg til tider fullstendig i tåkeheimen på Finnmarksvidda. Skjønner ingenting, og sliter kraftig med å få alle de latinske frasene til å gi noen som helst mening. Kort sagt … Jeg er på bærtur, og det hjelper ikke at jeg har Nygårdshaug med meg som guide heller. Etter en stund blir alle disse latinspråklige og filosofiske tankesprangene bare kjedelige og uinteressante, og det er dessverre ganske mange av dem.

Vel … Gert Nygårdshaug har nok en gang skrevet en usedvanlig spennende thriller med gode karakterer og ulidelig nervepirrende enkeltscener, men denne gangen føler jeg han er litt på tomgang, og det virker på meg som om det har vært viktigere å imponere leseren med sin vanvittige kunnskap enn det har vært å underholde. Når det er sagt, så var aviskritikkene på Dødens Codex strålende den gangen boken kom ut i 1990, så det er jo godt mulig det er jeg som fremdeles befinner meg i tåkeheimen.

En flyktning krysser sitt spor

Posted: 16. september 2014 in Bokanmeldelser
Debutant Yngve Kveine var en av stemmene du kunne høre på Debutantfestivalen i Oslo i helga. Les Merete Holtans intervju med ham ved å klikke på bildet. Foto: Torbjørn Brovold

Debutant Yngve Kveine var en av stemmene du kunne høre på Debutantfestivalen i Oslo i helga. Les Merete Holtans intervju med ham ved å klikke på bildet. Foto: Torbjørn Brovold

Tigerstaden. En by med kvasse klør, struttende muskler og skinnende pels. Smyger seg  på myke poter langs asfaltelver mellom praktbygg og murkolosser. En urban neon-junkie som aldri hviler. En pulserende maurtue av stemninger og spenninger. En multikulturell palett av smaker og lukter. Seier og nederlag. Sorg og glede. Kontrastenes by … Spraglete i gult og sort.  Stor, stolt og farlig. En by der hvilepuls er blasfemi , og veien til byens hjerte går gjennom rovdyrets rastløse blodbaner. Jeg lever i Oslo. En kortpustet, sitrende rus av liv og leven. Nyter villskapen et minutt, en dag, en helg … Men aldri lengre.

Slik er Oslo. Tigerstaden. Navnet stammer fra Bjørnstjerne Bjørnson. Han skrev diktet «Sidste sang», der han beskrev den farlige og ubarmhjertige storbyen. I dag kan vi kanskje le av dette. Byen er visstnok en av verdens tryggeste hovedsteder, men for meg så er Oslo fremdeles forbundet med harehjerte og krypende noia. En vedvarende rastløshet. En uro. En sitrende spenning. Jeg hater det, og elsker det. Nyter hvert øyeblikk jeg har i byen mens jeg lengter hjem til tryggheten. Merker at villdyret i meg våkner. Tigeren. Kjenner at jeg i en annen tid, i en annen dimensjon, i et annet liv kunne latt meg rive med og latt byen sluke meg. Levd livet på kanten av stupet. Kastet meg med i festen. Vært en del av den strømmende massen. Blodrush.

Jeg gjør det ikke. Nøyer meg med de få timene og dagene jeg får. Puster ut når landingshjulene tar bakken her på vestlandet, og jeg atter en gang kan skru ned termostaten. Nyter den 25.timen. Kjenner nærhet til tilværelsens uutholdelige letthet. Liker den. Det er trygt og godt. Et liv pakket inn i vatt og bomull. Jeg mangler kanskje jetmotoren som kreves for å leve jetsetlivet i Tigerstaden. Min motor krever blybensin, ikke flybensin. Likevel tar jeg meg alltid i å lengte tilbake. Tilbake til helga som var. Den pulserende byen. Kulturen. Festivallivet. Festene. Forfatterne. Forlagsfolka. Slampoesien.

For det er noe helt spesielt ved Oslo Bokfestival. Der finner du alt det, og alle dem, du aldri ser eller hører i den angoramyke trygge hverdagen her hjemme. På bokfestivalen møter du folk som kan si ord som fitte og pikk, og få det til å høres ut som en romantisk, poetisk og høykulturell hyllest til kjærligheten. Du møter noen folk som faktisk mener at det er livsviktig å sleike asfalten foran innkjøpssjefene i Interpress og Bladcentralen, og andre som heller ville latt seg gjelde med sløve rustne redskaper enn å nedverdige seg til å hilse på de samme folka. Du møter folk som sitter ærbødig og nikker og klapper til litterære opplesninger selv ikke forfatteren forstår et fnugg av, og andre som blir mo i knærne av å få signert den fillete pocketutgaven av Jojo Moyes hyllevelter «Et helt halvt år».  Etterpå, når stillheten senker seg, møtes de alle til fest. Bladfyker og kjendiser. Redaktører og debutanter. Diktere og surkålpoeter. Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Dansende til skeive toner i natta fra en discjockey med flere versaler i artistnavnet enn klisjèer i en Hotel Cæcar-dialog.

Mitt oase under Oslo Bokfestival var den nystartede Debutantfestivalen. Foto: Debutantfestivalen. Pressefoto

Min oase under Oslo Bokfestival var den nystartede Debutantfestivalen. Foto: Debutantfestivalen. Pressefoto

Oslo Bokfestival er et bilde på selve byen. Mangfoldet. Kontrastene. Tigerstripene. Alle er der. Hastigt. Plutselig til stede, for så å forsvinne. Ut en dør, og inn den neste. Pulsen går. Det ropes, diskuteres, debatteres og leses fra mangfoldige scener på flere steder samtidig. Alt skjer her. Nå. Ingen tid å miste. Pulsen går. Carpe diem! Grip dagen, og grip hardt om programmet. Mister du det vet du aldri hva du går glipp av. Om 15 minutter. På en annen scene. Et annet sted. Pulsen går. Det er over før du vet ordet av det, og det er det faktisk … Alt er sagt og gjort på 30 timer. Ska du verra med så heng på. Pulsen går …

Selv fant jeg roen hos debutantene på den nystartede Debutantfestivalen. Men, selv der var sceneskiftene hurtigere enn frekvensen på snus-spytting i Indre Namdalen. De nye stemmene kom og gikk. Hektisk programmert inn i en dans som økte i intensitet og styrke gjennom samfulle timer festivalen varte. Det var likevel noe eget å være der. Å høre disse uslipte stemmene lese sine tekster. Stolte og blyge. Brusende fjær og lutende rygger. Up and coming. Knocked out and confused. Begge deler. Kontraster. Spraglete striper. Tigerstad … Tigerforlag … Tiger …

Jeg er glad jeg er hjemme. Jeg lengter tilbake …

 

Av jord er du kommetHun var tilsynelatende glemt, men her er hun nevnt … Elisabeth Guldbransen. Den friske, rødhårete bergensdama. Den mer kjente forfatteren Chris Tvedt sin kone. I februar 2012 debuterte hun som krimforfatter uten at mer enn en liten håndfull mennesker var klar over det. På omslaget til Av jord er du kommet, første bok om politietterforsker Edvard Matre, står nemlig kun ektemannen. Litt trist egentlig, for debuten er ikke noe å skjemmes over.

I oppfølgeren Den blinde guden som kom ifjor, og i Djevelens barn som kommer neste uke, er hun imidlertid med. Vel å merke med liten skrift, men likevel … Ekteparet selv tar dette økonomisk motiverte forlagsgrepet med stoisk ro og en god dose bergensk humor. Vi får tro at skepsisen etterhvert har lagt seg på Cappelen Damm sine kontorer nå. Ekteparet Tvedt/Guldbransen skriver nemlig god krim uavhengig av bokstavstørrelse.

Av jord er du kommet er altså første bok ut i denne nye serien. En klassisk politikrim. Trygt og godt plott, godt skrevet, og med en passelig mengde med twister og turner til at leserne lar seg rive med. Handlingen plassert i deres egen hjemby Bergen, og karakterene har passelig med særegenheter til at de blir interessante. Spørsmålet er om det blir litt for trygt og A4-format over denne krimromanen? Det er ikke tatt noen nevneverdige sjanser. Om det er ekteparet eller om det er forlaget som har lagt seg i cruisecontrol med denne utgivelsen vet jeg ikke, men konspirasjonsteoretikeren i meg heller mot det siste alternativet. De var nok livredde når Chris etter å ha vunnet Rivertonprisen i 2010, plutselig fikk det for seg å parkere sitt alter ego gjennom mange år, advokaten Mikael Brenne.

Som alltid når vi har med Chris Tvedt å gjøre så snakker vi om solid håndverk fra start til mål. Dette presiserer også Dabladets anmelder Torbjørn Ekelund i sin anmeldelse:

Av jord er du kommet» fremstår som en god og tydelig fortelling. Tvedt benytter seg av få og enkle virkemidler, han er flink til å skape hele og troverdige karakterer og til å gjøre bihistoriene relevante.

Kilde: forlagsliv.no

Kilde: forlagsliv.no

Men, det er akkurat her mitt ankepunkt ligger. Det blir for safe, for trygt og for opplagt til at det engasjerer mer enn sånn passe. Bihistorien om Edvard Matres opphav er svært bra, men den opptar bare en liten del av historien. Resten av boken blir klassisk politikrim på automatgir. Det som anmelderne imidlertid IKKE visste da de skrev om boka for drøye to og et halvt år siden var altså at det dreide seg om to forfattere. Ikke en. Sett i det perspektivet blir denne romanen et imponerende skue. Vi vet av erfaring fra blant andre pseudonymet Lars Kepler at to forfattere ikke nødvendigvis er av det gode. Ofte blir forfatterstemmene svært ulike. Handlingen og karakterene spriker i både skildring og driv. Det er ikke tilfelle med denne. Her har ekteparet snekret sammen en solid krim uten det minste spor av ulike stemmer.

Tredje bok, "Djevelens barn" lanseres neste uke

Tredje bok, «Djevelens barn» lanseres neste uke

Etter min mening er denne boka et fundament. En grunnmur. En kraftig og trygg konstruksjon som kan bære det som måtte komme av nye historier fra ekteparets hånd.  Skulle de skrive noe sammen, måtte Chris Tvedt ut av «Mikael Brenne-bobla». Det sier seg selv. Karakteren Mikael Brenne var som limt til Tvedts skjortekrage. Det ville blitt en tvangstrøye. Valget falt altså på den rolige og sympatiske politimannen Edvard Matre. I denne historien en fersk etterforskningsleder som må ta med seg KRIPOS-teamet sitt til Bergen for å løse en rekke mord på prostituerte jenter. En bergensk utgave av Jack the ripper går løs i byen, og det blir opp til Matre og hans to medhjelpere å finne løsningen. Etterforskingen går i vante former gjennom håpløshet og motløshet før de endelig finner den lille tråden som gjør at de kan begynne å nøste. På veien kommer det et par oppskriftsmessige twister som sender oss lesere ut i nye funderinger, før det hele lander i en akseptabel løsning.

Jeg forstår at det måtte bli slik med denne romanen. Ny grunn skulle pløyes for en nyfødt krimhelt. Et nølende forlag som nok aller helst ville hatt mer av det som Chris Tvedt hadde hatt slik suksess med. En medforfatter som ikke skulle nevnes ved navn. Det er som en fotballspiller som havner feilvendt inn i forsvarsmuren. Da er det tryggest med en støttepasning bakover. Være sikker på at ballen er i laget. Jeg har stor tro på at Tvedt og Guldbransen kommer til å bli et friskt pust på den norske forfatterhimmelen. Jeg vet at de allerede i bok nummer to har tatt overraskende grep, og den boka fikk blant annet terningkast 6 i VG. Jeg gleder meg med andre ord skikkelig til å ta fatt på begge de to kommende bøkene om Matre.