StormenFrode Granhus ble nominert både til Bokhandlerprisen og Rivertonprisen for sin andre bok om politietterforsker Rino Carlsen. «Stormen» tok bok-Norge med storm, for å være litt tørrvittig. Det er ikke uten grunn. Sjelden har språk, landskap, menneskeskjebner og spenning stått så godt til hverandre som i denne kriminalromanen. Her knaker det i veggene mens du leser, og uhyggen kommer krypende innpå deg som mørke lumske skyer fra havet.

Det er alltid en utfordring å lese bøker som har fått såpass gode kritikker og opptil flere nominasjoner. Det er lett å få for høye forventninger, og også lett for at en blir farget av at dette skal være bra. En leser med en indre stemme som hele veien forteller deg at dette er kvalitet. Alt blir tolket i beste mening med andre ord, og kritikken blir fort feid under teppet. Jeg har derfor forsøkt å nulle meg selv ut, og kun tenkt som jeg ville gjort det om Frode Granhus var en umerritert norsk forfatter. Hva ville jeg pekt på? Hvilke kvaliteter finner jeg? Hva er det som ikke fungerer optimalt?

La oss begynne med selve historien, og ta det derfra. Et skjelett dukker opp på et avsidesliggende og fraflyttet fiskevær i Lofoten etter at en høststorm har laget en flenge i berget. Skjelettet er av en gutt som er blitt mishandlet på det mest grusomme, og det dateres tilbake til begynnelsen av 1960-tallet. Samtidig blir en eldre mann som har blitt kraftig forbrent og invalidisert i en ulykke utsatt for sadistisk tortur av en pleier ved det lokale sykehjemmet. Men, han er ute av stand til å kunne melde fra om mishandlingen ettersom brannen har ødelagt både taleevnen og synet hans. Når Rino Carlsen ankommer det lille tettstedet Reine for et halvårig vikariat, så er det disse to sakene han må ta tak i. To saker som hver på sin måte river opp forferdelige sår i lokalsamfunnet, og som forteller om uforståelige overgrep som har blitt dysset ned og tiet om alt for lenge.

Først av alt må jeg berømme Granhus for å behandle såpass vanskelige temaer som det denne boka handler om med en så stor respekt, innsikt og ømhet. Det er sårt, vondt og ubegripelig på en og samme tid, men det er ekte. Ikke ett sekund tenkte jeg at dette var oppdiktet. Temaene og menneskeskjebnene  blir beskrevet med en ekstremt god penn, og karakterene, både dagens og de historiske, var så ekte og troverdige at jeg kunne føle pusten deres gjennom trykksverten i boka. Den sorgen, fortvilelsen, og det raseriet som beskrives gjennom Roald, Berger og Boas skjebner er hjerteskjærende godt beskrevet.

Det samme må sies om naturen. Kun en nordlending kunne beskrevet dette trolske landskapet så godt. Det er vilt, røft, storslått, vakkert og stormfullt. Været og landskapet følger nervetrådene i boka, og jeg følte det nesten som jeg satt i en holk ute på åpent hav mens jeg leste. Vi som har bodd i Nord vet at været, naturen og folkeslaget er ett. Det er stormfullt. Denne romanen er et studie i landskaps og miljøskildringer. Jeg kommer definitivt til å bruke bruddstykker fra denne boka i mine egne forelesninger om skildringer som litterært virkemiddel til høstens nye håpefulle ungdommer.

På disse to områdene scorer Granhus innertier på innertier, og jeg skjønner hvorfor både lesere, anmeldere og juryer har latt seg rive med. Boken er i tillegg et enormt skritt i riktig retning sammenlignet med hans forrige Rino Carlsen-bok  «Malstrømmen». Den hadde et så komplisert plott at en helst burde være førsteamanuensis plott-tolking for å klare å henge med i svingene. I «Stormen» er linjene renere, plottet strammere, historien mer troverdig, og persongalleriet langt mer oversiktlig. Meget bra gjort.

Alt i alt så er dette en svært sterk bok. Den er både sår og varm samtidig. Det er ikke ofte en kan bruke de superlativene på en krimroman. Samtidig så er det enkelte ting jeg som leser henger meg opp i. Jeg klarer ikke helt å innfinne meg med den bunnløse sadismen som den forbrente mannen blir utsatt for. Selv om motivene er sterke for å skade ham, så klarer jeg ikke helt å se at noen ville få seg til å gå så langt som det som blir gjort her. Jeg mener også at denne sadismen blir litt for mye utbrodert i boka. Et typisk «nordic noir»-trekk, men jeg personlig er ingen stor fan av denne måten å skape uhygge på. En annen ting som jeg slet med var å klare å nøste alle trådene. Det ble en del rot mot slutten som gjorde at jeg egentlig aldri helt forsto hvem som var «Djevelen», og om det var en eller flere som sto bak disse overgrepene mot den forkrøplede mannen på sykehjemmet. Jeg finner det også litt rart at det som sto på «lappen som vinden tok» ble direkte motsagt av budbringeren da han overleverte lappene tidligere. Hvorfor gjorde han det? Løsningen på skjelettgåten var etter mitt syn ganske innlysende, men der ser jeg at mange andre har blitt veldig overrasket. Jeg mener også at actionscenen som skulle avslutte skjellett-tråden fikk en alt for brå slutt, og en politimann ville vel aldri avsluttet der han gjorde uten å sette himmel og jord i bevegelse for å søke etter vedkommende? Selv om det virket fullstendig håpløst?

Med andre ord … Det er noe småplukk å utsette, spesielt mot slutten. Men det er jo akkurat det det er … Småplukk. Stormen er en usedvanlig velskrevet og spennende krimfortelling med et vanskelig, alvorlig og svært viktig tema som bakteppe. Frode Granhus skildrer dette såre og vonde med gullpenn. Alt satt inn i et majestetisk landskap der vær og vind former både mennesker, skjebner, og gamle synder.

PS! Jeg jobber frilans som konsulent på manus innen krim og YA-litteratur hos Schibsted Forlag, men har ikke hatt noe med denne utgivelsen eller med forfatterens andre bøker å gjøre. Jeg skriver av prinsipp aldri anmeldelser eller omtaler av bøker som jeg har jobbet med for dette eller andre forlag. Jeg velger også bøker kun ut fra egeninteresse, ikke ut fra hva forlagene ønsker jeg skal lese og skrive om. Se forøvrig min etiske plattform for mer informasjon om min habilitetsvurdering  i slike saker.

Huset mellom natt og dagDet er mange år siden det kom ut en virkelig god norsk science fiction-roman. Å skrive innen denne sjangeren er en hårfin balanse mellom troverdighet og tull, tøys og fjas. De fleste faller ned på feil side med god margin. Jeg er en av mange som har sett fram til at også norske etablerte forfattere tør å våge seg ut på denne glattisen. Nå er ventetiden definitivt over. Ørjan N. Karlssons «Huset mellom natt og dag» er et heseblesende og velskrevet actioneventyr fra en dystopisk verden i år 2105.

La meg begynne med en advarsel…. Denne boka leser du ikke om du er diagnostisert med et dårlig hjerte eller høyt blodtrykk. Jeg ønsker ikke å være en indirekte årsak til at ditt navn står hugget inn i marmor på en kirkegård. Sånn … Nå er det sagt. Flåsete? Ja, litt … Men, det understreker det som er hovedpoenget mitt når det gjelder denne boka. Den har et så skyhøyt tempo i handling og actionsekvenser at den bokstavelig talt leses mens du holder pusten. Vår helt, norske Marko Eldfell, befinner seg i akutt livsfare fra første til siste side. Det er en heseblesende jakt på ham som aldri gir deg rom for å få så mye som en bitteliten pust i bakken. Boka er et adrenalinrush! Marko Eldfell intet mindre enn en slags framtidsversjon av John McClane i ADHD-utgave. Yippee-ki-yay, motherfucker!

Selve historien utspiller seg altså knapt hundre år fram i tid. Verden er delt inn i enklaver der en må være velstående for å få innpass. Alle andre lever på utsiden av enklavene i en verden av kaos, vold, kriminalitet og bunnløs fattigdom. En av dem er altså vår norske helt Marko Eldfell. I fem år har han vært på flukt fra de enerådige «Maskene» etter å ha desertert fra NATO-styrkene etter en millitæraksjon i Georgia. Han er injisert med en genmodifisering som gjør ham i stand til å slå på spesielle egenskaper ved behov. Egenskaper som gjør ham sterkere, raskere, mer årvåken og i stand til å handle mer rasjonelt i pressede situasjoner. Ikke superkrefter (det ville vært usedvanlig teit), men på en måte superdopet med kroppens egne hormoner og egenskaper. Alt styrt gjennom en slags innebygget dataapplikasjon i det som forfatteren har gitt navnet iSfæren. Denne egenskapen er en del av et mennesklig millitært eksperiment som Marko og en del andre soldater i NATO-styrken var en del av. Problemet er at hver gang han bruker denne egenskapen så lyser han opp som en rød nødrakett på Maskenes radar. Det blir med andre ord en konstant og vedvarende jakt på Marko gjennom hele boken.

Gjennom konfrontasjoner med albansk mafia havner Marko og hans alkoholiserte legevenn Lenny til slutt i en situasjon de ikke kommer seg ut av uten hjelp. Da kommer hjelpen fra en mystisk mann med bowlerhatt som henter dem ut av uføret på uforklarlig vis. Derfra skal du få lese selv, for dersom jeg sier mer om handlingen så forsvinner mye av spenningeni boka. Den er nemlig nært knyttet opp til hva som skjer videre med Marko.

Jeg skal holde meg for god til å utgi meg som en ekspert på science fiction. Til det har jeg lest alt for lite av det vi må kalle referanselitteratur innen sjangeren. Jeg kan derfor kun uttale meg om selve leseopplevelsen. Jeg aner egentlig ikke om dette var spesielt bra, eller helt ordinært. Det jeg kan si er at dette var spennende fra start til slutt. Ørjan Karlsson har klart å skape en fiktiv framtidsversjon som jeg klarer å leve meg inn i. Det høyteknologiske samfunnet som handlingen spiller seg ut i er kanskje ikke troverdig, men jeg kjøper pakka. Dette er jo fiction. Det ligger i selve begrepet. Premissene ligger i et samfunn der genteknologi, millitærteknologi og datateknologi er kommet svært langt. Jeg tror ikke vi er kommet dit allerede i 2105, men så ville jeg jo ledd høyt om noen prøvde å overbevise meg i 1984 at jeg om 30 år ville ha en egen telefon der hele verden var en digital lekeplass og mulighetene var nær sagt ubegrenset for å kunne hente ned all informasjon og kunnskap som finnes i verden. Med andre ord så kjøper jeg pakken, selv om det er drøyt å forholde seg til genmanipulerte supermennesker, utbrudd av genpester som skaper aliens-lignende vesener som kommuniserer via telepati, personlige 3D-printere som kan skape alle mulige gjenstander du måtte ha behov for på 15 minutter osv.osv.

Tempoet er som sagt heseblesende, og spenningen dirrer på hver eneste side. Det er med andre ord en morsom leseopplevelse. Det er gøy. Det er underholdning. Boka er en testosteronbombe jeg ikke har lest lignende av. Tror nok ikke dette fenger like godt hos den feminine delen av vår befolkning, men hvem vet. Det er vel en og annen sci-fi entusiast også på spinnesiden vil jeg tro. Karlsson bruker sine kunnskaper og evner til å formidle action og krigsscener som han også viste prov på i sine første bøker. Han kan dette med høyoktan action, for å si det slik. I tillegg så skriver han godt og fengende. Klarer å skape interessante karakterer, selv om noen av antagonistene blir i overkant todimensjonale og ensporede.

Jeg har hatt en fantastisk morsom reise verden rundt med Marko Eldfell, og gleder meg skikkelig til neste kapittel i sci-fi eventyret. Der ligger det jeg kanskje vil trekke fram som et minus. Boka er ikke avsluttende. Du får ikke mer enn første del av historien i denne boka. Det er som om du skulle lest Ringenes Herre, og så avsluttet der første film slutter. Ingen av gåtene er besvart. Målet er ikke nådd. Alt henger til tørk og venter på neste bok … Jeg mener det er et drawback. Boka hadde stått utmerket godt på egne ben med en avslutning der vi fikk en slags foreløpig slutt med åpning for nye eventyr. Å avslutte som siste episode av en sesong i en såpeserie der alt står på vent i ulidelig spenning er et billig trekk for å sikre seg salg av neste bok. Her hadde Karlsson hatt litt å lære av den gamle romansåpedronninga Margit Sandemo. Hun skrev 48 bøker om isfolket, men hver eneste bok hadde en slutt, men også en pekepinn på en fortsettelse. Men, hvem vet …? Kanskje det er et typisk sjangertrekk for sci-fi? Jeg vet jo ikke, jeg er bare en begeistret nybegynner innen sjangeren.

Boka kommer ut på Vendetta Forlag i august

 

Den siste pilegrimenOpp med hånda de som hadde hørt noe om Gard Sveen før han plutselig var en av fem nominerte til Rivertonprisen i vår … Joda, vi som følger med visste han hadde gitt ut bok, men kanskje ikke så mye mer enn det. Så vinner han prisen i konkurranse med blant andre Jo Nesbø. To måneder senere vinner han «Glassnøkkelen» for fjorårets beste nordiske krim. Det var med en viss flau smak i munnen jeg børstet støv av det ett år gamle  leseeksemplaret fra Vigmostad & Bjørke. Som krimblogger kunne ikke «Den siste pilegrimen» stå ulest.

Det er ytterst sjelden en debutant går hen og vinner Rivertonprisen. Det har faktisk ikke skjedd i Norge siden Jo Nesbø gjorde det med «Flaggermusmannen» i 1997. At en norsk debutant vinner Glassnøkkelen samme år som Riverton har vel aldri skjedd. Det er med andre ord smått historisk det vi har vært vitne til denne våren. What’s all the fuzz about, spør du kanskje? Ikke så rart … Det gjorde jeg også. Hverken tittel, omslag eller vaskeseddel var av det spektakulære slaget. Det var traust haust med havregraut, for å si det slik. Hverdagslig, smågrått og en aaaanelse kjedelig? Hvem kunne ane at det mellom disse to permene lå både gull og diamanter og ventet på leseren?

Jeg skal være forsiktig for å ikke bli alt for svulstig i mine superlativer i denne anmeldelsen, men det er ikke lett. Denne boka har alt det jeg elsker ved krim. Et utspekulert mysterium jeg ikke finner løsningen på før helt til slutt. Tvers gjennom solide og troverdige karakterer. Et «slow-crime plot» der folk ikke blir drept og partert på annenhver side. En historie som har flere lag enn den åpenbare spenningsverdien. Et godt språk der forfatteren tør å være skildrende og beskrivende. Alt dette har «Den siste pilegrimen». Jeg kunne med andre ord satt punktum her. «Den siste pilegrimen» er utvilsomt det beste håndverket jeg har sett innen norsk krim på mange år. At boken har vunnet to så høytstående priser er både rett og rimelig.

Skal jeg sammenligne denne boka  med noe lignende innen moderne nordisk krim , så måtte det være «En usynlig» av Pontus Ljunghill eller «Akademimordene» av Martin Olczak. Gard Sveens bok er hakket mer temposterk og spennende enn Ljunghills mesterstykke, og ikke fullt så oppjaget og blodig som Olczaks fantastiske bok. En sammensmelting av to av de beste bøkene jeg har lest med andre ord. Siden jeg befinner meg i Frankrike i skrivende stund sier jeg bare «Voila!«

«Den siste pilegrimen» er en sterk historie om Agnes Gerner, en ung motstandsjentes kamp for overlevelse som infiltratør under andre verdenskrig. Hennes umulige kjærlighet som balanserer på en knivsegg der et feil ord eller en uforsiktig handling vil føre til den visse død. Samtidig følger vi en ti år gammel historie om politietterforskeren Tommy Bergmann, og hans innbitte kamp for å finne svarene rundt gåten omkring Agnes Gerners, en liten jente og en husholderske sin død i 1942, da de tre skjelettene omsider blir funnet i Nordmarka 60 år senere. Løsningen er et kinderegg av ulike følelser for den som leser. Jeg kjente både på sorg, empati og lettelse i en og samme stund.

Det er som sagt lett å slippe superlativene løs på løpende bånd, men jeg velger å peke på en ting som jeg mener må ha vært avgjørende for at Sveen har vunnet både Riverton og Glassnøkkelen. Det er karakterene. Jeg har ALDRI (ja, jeg mener det alvorlig) møtt så troverdige og helstøpte karakterer i en roman. De er så levende, så ekte, og så utrolig virkelige at jeg nesten mangler ord. Hva er det forfatteren gjør? Hvordan får han det til? Det han skriver om og rundt disse menneskene blir så mye mer levende inni hodet mitt enn det andre romanfigurer blir. Jeg føler at jeg kjenner dem alle sammen. Det gjelder ikke bare de to hovedpersonene Tommy og Agnes. Det gjelder hver eneste biperson i hele romanen. De står fram med kjøtt, blod og SJEL. I mine øyne er dette et kunstverk. Et studium i karakterbygging. Kjære alle forlagsredaktører … Gi boka i gave til deres egne norske forfattere, og be dem lese for å lære litt.

Hadde jeg undervist på et litt høyere nivå enn ungdomsskole så ville jeg brukt denne boka flittig. Den er strålende på alle måter, og jeg klarer ikke å finne en norsk krimtittel de seneste tre årene som holder dette nivået. Til vinteren eller våren kommer den andre boka om  Tommy Bergmann. Vi kan vel trygt si at det blir «Den vanskelige andreboka» etter den suksessen Sveen har oppnådd med denne. Til gjengjeld vil en vinner av «Glassnøkkelen» bli solgt til så mange land, at jeg tror han vil ha til smør på maten selv om han ikke skulle klare å opprettholde det fantastiske nivået fra debuten.

Skal du lese en eneste krimbok i år (og ikke er blant dem som elsker blodig hardcorekrim med tempo som gir deg angina pectoris) ja, så må du lese denne.