Spikrer Kyrre Kaupang til krimkartet

Posted on

Kongens rådMed sin tredje bok om den norske etterretningsorganisasjonen «Stiftelsen» har Ørjan N. Karlsson for alvor spikret Kyrre Kaupang på det norske krimkartet. I «Kongens råd» ser vi en rutinert krimforfatters håndverk slå ut i full blomst. Boken er ikke bare spennende og morsom som de to foregående også var, den har i tillegg et strammere plott og en tydeligere retning. Både actionsekvenser, historiske subplott og etterforskningstaktiske grep er mer gjennomført i denne romanen. Karlsson er mindre utbroderende, og har fått på plass et fargerikt persongalleri.

Alt i alt er dette altså en innertier fra den allsidige forfatteren. Han har skrevet flere rene actionbøker med utgangspunkt i norske elitesoldater, andre spenningsbøker, og ifjor kom hans første science fiction roman, «Huset mellom natt og dag«. En adrenalinsprøyte av de helt sjeldne. Det er derfor ikke spesielt overraskende at Karlsson skriver svært spennende i tempo-partiene av en krimroman. I tillegg har han hele veien hatt humoren som sitt varemerke. Små utspekulerte sammenligninger som på sitt forunderlige vis krydrer romanene om Kyrre Kaupang med en solid dæsj latterkuler. Noen kritikere mener disse små morsomhetene virker oppkonstruerte og og malplasserte. Jeg kunne ikke vært mer uenig. De gir forfatteren et særpreg. Et fingeravtrykk. De gjør at Ørjan Karlsson skiller seg ut i mengden av norske krimforfattere, og jeg godter meg hver gang de dukker opp. Det vi ser er imidlertid at han har dempet dette uttrykket noe, og det er greit. I «Gerhardsens testamente» og i «Hauges direktiv» haglet de tettere enn bortforklaringene til justisminister Anders Anundsen i asylbarnsaken. (Se, jeg kan kunsten jeg og ;)

Litt av poenget med Ørjan Karlssons krimbøker er at man må godta konseptet fra starten av. Den berømmelige «James Bond effekten», om du vil. Altså at dette er pur galskap fra starten av, og at du må riste av deg noen fordommer når det gjelder logikk og sannsynlighetsregning. Kyrre Kaupang er ikke bare en utrolig fyr, han befinner seg også i et utrolig univers. Et univers der en må være rimelig konspiratorisk i tankegangen for å godta pakken. Kaupang er nemlig en slags etterretningsagent i de hemmelige tjenestene. De som er så hemmelige at ikke en gang de offisielle hemmelige tjenestene (PST) vet noe om dem. Vi snakker om spionorganisasjonen «Stiftelsen«. Opprettet i et tett og nært samarbeid mellom trekløveret Einar Gerhardsen, Haakon Lie og Jens Christian Hauge, og selvsagt det amerikanske CIA rett etter andre verdenskrig.

I denne romanen avdekker Stiftelsen en enda mer hemmelig forsamling, nemlig «Kongens råd«. I sin tid opprettet av gamle Kong Haakon for å få et bedre innblikk i hva som egentlig rørte seg i de politiske korridorene på Stortinget og i Regjeringen. Nå, i vår tid, et slags kartell av folk med makt som «snakker sammen». Hva skjer når denne indre kjernen av maktmennesker blir infiltrert av mennesker med et annet lands agenda og interesser som sin fanesak? Vel, det blir bråk … og da er det godt vi har Kyrre & co til å ordne opp etter kalaset. Drapet på to ambassadører vikles tett inn i en historie som starter nyttårsaften i 1958, og som etterhvert vikles inn i selveste Treholt-saken. Dette er en interessant historie som fungerer svært godt som et subplott. Morsomt å følge Karlsson sin konspiratoriske hjerne boltre seg i Arne Treholt sin skjebne.

Som dere forstår så er jeg svært godt fornøyd med den tredje boken i Kaupang-serien. De som kjenner meg vet at jeg er en stor tilhenger av Karlssons bøker, så akkurat det kommer vel ikke som noen stor overraskelse. Men, jeg understreker det jeg sa i starten. «Kongens råd» er skarpere, mer fortettet, har bedre dramaturgi, og et langt bedre register av karakterer. Tidligere virket noen av disse karakterene litt firkantede og forutsigbare. Nå synes jeg de trer fram fra skyggene som helstøpte og interessante mennesker. Det kan hende at dette er et resultat av forlagsbyttet, men det kan like gjerne være at Karlsson selv har bestemt seg for å ta tak i disse tingene. Resultatet er uansett utsøkt. «Stiftelsen» blir bare mer og mer interessant i sin sammensetning av artige og sterke karakterer.

«Kongens råd» slår Ørjan N. Karlsson til ridder av det runde bord i Rivertonklubben. Dette var en helstøpt spionkrim! Jeg vil ha mer!

Du aner ikke hva helvete er …

Posted on

bokbloggeir:

Av og til skulle jeg ønske jeg var født med min kones gullpenn. Hun skriver så sterkt … Dette blogginnlegget vil jeg gjerne at dere leser, og del det med andre. Du må ikke sove!

Originally posted on agnesmatre:

Foto:The Guardian Foto:The Guardian

– Hvordan har du det?

Et helt vanlig spørsmål. En frase. A matter of speaking.
– Jo takk, bare bra, svarer vi som oftest.
I dag fikk jeg en tankevekker.

Hva betyr det egentlig å ha det bra? Maslow sier at mennesker må ha ulike behov dekket før en kan utvikle seg. En trenger ikke være psykolog for å forstå at en trenger mat, vann, søvn og andre grunnleggende behov for å i det hele tatt overleve.
Når disse behovene er dekket, så søker vi sikkerhet og beskyttelse. Siden kommer tilhørighet og kjærlighet. Først da kan en begynne å tenke på status, selvaktelse og til slutt selvrealisering både personlig og åndelig. Det slår meg at jeg har dekket alle behov i Maslows pyramide, og mest sannsynlig har du det også. Jeg kan med andre ord svare med hånden på hjertet:

Begynn på bunnen og lev deg oppover i pyramiden. Begynn på bunnen og lev deg oppover i pyramiden.

– Ja jeg har…

View original 1 179 more words

Horst bryter lydmuren

Posted on

Jakthundene2012 var Jørn Lier Horst sitt store år. Vi fikk forsmaken året i forveien da «Vinterstengt» vant Bokhandlerprisen, men i 2012 smadret den tidligere politimannen alle UP`s radarmålere med «Jakthundene«. Først fikk han Rivertonprisen for beste norske kriminalroman, og ikke lenge etter la han hele Norden for sine føtter og vant den prestisjetunge Glassnøkkelen for samme roman. Vi ser gjerne på Vinterstengt som hans definitive nasjonale gjennombrudd. Med Jakthundene tok Horst William Wisting med ut i den vide verden. Jeg forstår hvorfor.

Det er ikke uten grunn at denne Wisting-romanen er så bejublet. Den har nemlig det aller meste av det en god og fortettet krim skal ha. Nerve, spenning, dramatikk, action og et tilsynelatende uløselig mysterium. Noen kaller det «pageturnere» fordi en ikke klarer å legge boka fra seg. En må hele tiden vende om til en ny side, bare for å oppdage at også den siden trenger en fortsettelse, osv.osv. Som leser så sluker disse bøkene deg med hud og hår. Drivet og spenningen er såpass intenst at en hele veien vender tilbake til godstolen og boka. De 359 sidene ble lest på en drøy helg, noe som er uvanlig fort til meg å være. Da får jeg ikke gjort mye annet vettugt. Plenen står meg faktisk til anklene, og løvetannen har reist seg lang og rak. Plenklipperen dukket aldri opp denne finværshelga i Haugesund. I min krimverden betyr det at jeg har funnet gull.

Slike intense pageturnere har gjerne ett fellestrekk. Det er tempo. Ting skjer så fort at leseren knapt henger med i svingene. Martin Olczaks «Akademimordene» er et glitrende eksempel på en slik roman. Joakim Zanders «Svømmeren» det samme. Begge inne blant de ti beste krimromanene jeg har lest etter at jeg begynte å blogge om krim og thrillerlitteratur. Men, «Jakthundene» er ikke slik. Den har actionsekvenser, og den har scener der det går unna, men for det meste går det for seg i pene og pyntelige former. Her er det ikke drøssevis av drap, skumle desperadoer som jager protagonisten fra skanse til skanse,  eller skumle og creepy scener som får deg til å gjemme deg under teppet. Den skiller seg fra andre pageturner-romaner ved at den fanger deg inn i dramaet. I det totalt urettferdige, og i den håpløse situasjonen William Wisting havner i. Vi føler med ham, og vi blir engasjerte supportere som står på sidelinjen og heier oss hese. Dette må du komme deg ut av William! Dette klarer du!

jeg tror grunnen til at akkurat «Jakthundene» har oppnådd slik suksess er at den er et deilig krim-kinderegg. Du får alt du ønsker av en krim.

1. Den gamle og egentlig uløste Cecilia-saken er en krimgåte som pirrer nysgjerrigheten fra første stund. Det er noe Adler-Olsen aktig over denne delen av historien. Jakten på gamle spor i nedstøvede og glemte dokumenter. Finne tråder en ikke så for 17 år siden. Dette er med på å holde interessen oppe gjennom hele romanen. Det er ikke snakk om å legge boka fra seg før en vet hvem som plantet bevisene.

2. Datteren Lines ville ferd rundt om på østlandet for å finne en drapsmann som har overfalt henne, samtidig som hun ønsker å hjelpe sin far ut av det dramaet han befinner seg i, har et langt høyere driv og tempo ved seg. Hun befinner seg til stadighet i akutt fare, og samtlige scener der hun har hovedrollen er heseblesende og jagende. Her hiver jeg etter pusten mens jeg blar. Dette er første gangen Jørn Lier Horst virkelig har fått til sidekicket sitt skikkelig. Applaus fra krimbloggeren for den utviklingen.

3. Kjente og kjære karakterer blir skumle typer. Et godt grep i moderne krimserier er at du ikke kan stole på noen (aller minst på manusforfatteren). Det finnes ikke helter og banditter lengre. Alle har sine positive sider og sine skumle og mørke skyggesider. Vi vet aldri hvem som er venn og hvem som er fiende. Dette har vært et problem for Host tidligere ettersom karakterene har vært veldig tydelig inndelt i politi/røver. Nå er alle mistenkte, og alle har sine skumle motiver og baktanker. Alle hadde i sin tid alt å tjene på å fabrikkere beviser, og også alt å vinne på å skjule dette med alle tilgjengelige midler i nåtid. Denne intense utrygghetsfølelsen ligger som et lokk på en trykkoker gjennom hele historien.

1.juni kommer den 10. boken om William Wisting. Den har fått tittelen "Blindgang"
1.juni kommer den 10. boken om William Wisting. 

Med «Jakthundene» bryter Horst lydmuren påstår jeg i overskriften. På mange måter er det helt korrekt. Med denne romanen kom det definitive gjennombruddet, og Horst viser tydelig at han har fått et godt og solid balletak på plotting og driv. Personlig synes jeg kanskje «Vinterstengt» er hakket bedre, men det tror jeg har mest med smak og behag å gjøre. Kvalitetsmessig er nok «Jakthundene» enda et riktig skritt i riktig retning. Nå venter en signert utgave av «Hulemannen» i bokhylla mot slutten av måneden, før jeg er klar for hans tiende Wisting-bok i juni. Den har fått tittelen «Blindgang». Jeg gleder meg til begge.