En spennende julegave?

Posted: 15. desember 2014 in Mitt tematips
Stikkord: , , , , ,

julekrimVi elsker å få bøker til jul! Slik er det bare … Helt siden den gang Hardy-guttene og Nancy Drew lå og ventet under du grønne glitrende, så har vi elsket harde pakker. Og bare så det er sagt … Det skal være krim & spenning. Mystikk, mysterier, neglebiting, skrekk og gru. Neglrotbetennelse er et brennsikkert nyttårstegn for meg.

Hva er vel da bedre enn for meg å få lov til å gi dere noen glitrende tips innen krim, thrillere og spenningsbøker til julepresanger. Ta utskrift av bloggen og begi deg ut på julebokhandel. Her har dere mine beste anbefalinger fra leseåret 2014:

Jeg er pilegrim1. En internasjonal toppthriller.

Terry Heyes «Jeg er pilegrim» er en hardkokt thriller fra første til siste side. En skikkelig testosteronthriller med høy James Bond og Jason Bourne – faktor over seg. Intenst spennende, fascinerende plott, tankevekkende tematikk, og en svært god penn. Boken er en murstein, og vil ruve under juletreet. Dette er en feinscmecker-bok for den rutinerte krim og thriller-elskeren. Boken er gitt ut i 2014 på Bazar Forlag, og Haugen Bok lover enn så lenge levering før jul om du bestiller den ved å klikke på bildet her.

Sønnen2. Vi savner ikke Harry

Mange som er litt skeptiske hver gang jo Nesbø finner det for godt å gi ut en thriller uten godeste Harry H i førersetet. I år gjorde han det imidlertid igjen, og vi savner ikke Harry denne gangen heller. Sønnen står fantastisk godt på egne ben. Et knakende godt persongalleri fører oss gjennom Oslos underverden på en måte ingen har gjort siden Ambjørnsen midt på 80-tallet. Alle allusjonene til Bibelhistorien er både gode, morsomme og tankefulle. De gir romanen en ny dimensjon. Det er rått, brutalt og voldelig. Samtidig er det både sårt, vart og emosjonelt. Rett og slett en helstøpt røverroman med mange sider. Utgitt på Aschehoug i 2014.

Sannheten om Harry Quebert3. Slowcrime på sitt aller beste

I «Sannheten om Harry Quebert-saken» vil du møte det beste som er skrevet innen det jeg kaller «slowcrime» på veldig lenge. Det er en lekker og smått genial historie som brettes ut i langsomme drag over hundrevis av sider med ren og skjær nytelse. Ja, jeg vet det høres nesten litt fluffy ut å si det slik, men dette var en bok å bli forelsket i, for å si det slik. Et gammelt drap på et lite sted kommer til overflaten i det som ser ut til å være et opplagt hendelsesforløp. Etterhvert kommer flere og flere bygdehemmeligheter for en dag, og vi ender opp i det reneste Twin Peaks – vanvidd med nye twister på annenhver side mot slutten.Boken kom ut på Pax Forlag i 2014

Den siste pilegrimen4. En verdig vinner

Denne norske gullfuglen kom ut i 2013, men det var nok først i år folk fikk øynene opp. Debutanten Gard Sveen stakk nemlig ikke bare av med Rivertonprisen for fjorårets beste norske kriminalroman. Han tok med seg Glassnøkkelen for beste nordiske krim i samme vending. Aldri før har en debutant gjort noe lignende. Den siste pilegrimen er en historisk krim der vi bringes tilbake til 2.verdenskrig i den ene plottråden, mens vi befinner oss i en drapsetterforskning i nåtid i den andre plottråden. Det hele er skrevet med en fantastisk god penn, en historisk grundighet, og et utrolig levende persongalleri. Å mixe fortid og nåtid er slettes ikke alltid en heldig øvelse, men Sveen gjør det svært bra. Dette er høykvalitetskrim for den som kun tar til takke med det aller beste sjangeren har å by på. Julegave til folk med peiling. Utgitt på Vigmostad & Bjørke i 2013.

Høyt henger de5. Norges Miss Marple

Liker du ikke at det er så blodig og skummelt kanskje? For meg er det fullstendig ubegripelig … Men, deg om det. Vi må jo ha et krimalternativ til deg som helst hadde sett at Bergerac og Derrick var det mest utspekulerte verdens kriminelle hadde å by på. Du bør unne deg et møte med herlige Olivia. Selvutnevnt middelaldrende fraskilt (og litt bitter) detektiv. Hun driver sin egen etterforskning av nabolagets drapsmysterium, og går Chief Inspector Barnaby en høy gang. Det er lettbeint og humoristisk. Litt chic-lit i stilveien, og utrolig sjarmerende bygdekrim fra en av årets aller mest spennende debutanter. Høyt henger de kom ut på Schibsted Forlag i år, og har vist seg å bli en av årets lesefavoritter i bokhylla mi.

Manualen6. Kul, ung og livsfarlig

Shane Kuhn kom opp med Manualen på Pantagruel i år, og tok meg med storm. Dette var nemlig noe helt annerledes. Noe som brøt med alle de vante krim & thriller merkelappene. En tvers gjennom psykopatisk og beregnende leiemorder som hovedperson. En nøyaktig oppskrift på hvordan man gjennomfører bestillingsdrap uten å bli tatt. Sært? Ja, så absolutt. Kult? Jepp! Det er faktisk knalltøft. Definitivt den mest spennende manualen jeg har lest noen gang. Dette er tipset til familiens hipsterleser. Han som synes Nesbø er urgammel og utgått, og som ikke forstår hvorfor noen gidder å se på mainstream-krim som «Forbrytelsen» og «Broen» på TV. Det er jo sååååå 2012 …

Akademimordene7. Svensk innertier

Få andre krimbøker har gitt meg en bedre leseopplevelse i år enn Martin Olczaks fantastiske krimroman «Akademimordene». Det var kjempegøy å lese en så helstøpt krim som dette. Hvert eneste lille tannhjul er så velsmurt at det er en sann fryd. Det er kanskje det nærmeste jeg noen gang har vært oppskriften på det utbrukte uttrykket «pageturner». Høyt tempo, masse kule twister, interessant og gåtefull bakgrunnshistorie, og en antagonist som virker fullstendig iskald og uovervinnelig. At ikke denne krimromanen har fått mer oppmerksomhet her i Norge er fullstendig uforståelig for meg. Dette er den perfekte gave til den som har lest alt, men som alltid er på leting etter en skjult skatt. Boken kom ut i 2014 på juritzen Forlag.

Den 13 disippel8. På jakt etter Jesus

Ikke veldig originalt å dra fram denne bestselgeren i årets anbefalinger kanskje, men du verden for en roman. Herrejemini for en herlig historie Tom Egeland har skrudd sammen som det femte Bjørn Beltø-eventyret. Her er det mystikk, gåter, spenning, undring, gamle koder og skumle sekter om hverandre. Alt hva som er forventet av en skikkelig Dan Brown roman … (Nei, sorry … Tom Egeland, selvsagt. Lett å blande de to der gitt. ) Denne gangen går Beltø til religionens vugge for å finne svar, og i det hellige land finnes de under et teppe av morkne codexer, slitte papyrusruller og gamle segner. Uhyggelig og koselig på en og samme tid. Egelands beste siden Sirkelens ende, faktisk. Kom ut i år på Aschehoug Forlag.

Du skal lide9. Hva med en serie?

Hva med å gi en hel serie til jul? Vi har en haug med nye norske krimhelter der ute som kommer i stadig større opplag, og med nye kapitler nesten hvert eneste år. Jeg kan trygt anbefale noen av dem. Syvende kapittel i Ole Vik-serien kom ut på Juritzen i januar. Ridderkorset er hans beste så langt, og en skikkelig creepy norsk krimthriller. Alle syv bøkene fra Fjellberghavn finnes som pocket, og kan gis som en samlet pakke. En annen seriehelt jeg vil anbefale er Rino Carlsen. Frode Granhus sin krimserie fra det ramsalte Lofoten er helstøpt kvalitetskrim. Tre bøker så langt i serien. Malstrømmen, Stormen, og årets utgivelse Djevelanger. Alle på Schibsted. Et siste serietips? Bli kjent med de fantastiske karakterene i Frode Eie Larsens krimunivers fra Larvik. Fire bøker så langt, og de tar kvantesprang i kvalitet fra bok til bok. De to siste, Jordtårer (2013) og Du skal lide (2014) er helt suverene krimbøker fra lille LIV – forlag.

Lyden av asfalt10. Æsj! Krim …?

Har du en venn eller slektning som ikke liker krim? Ja, det er fryktelig irriterende, og idioti på neandertalernivå å ikke la seg rive med av en god thriller. Det verste er at disse menneskene i tillegg ofte hever seg over alle andre, og leverer frasen «Du, jeg leser ikke krim jeg …» som om det skulle vært et kvalitetsstempel. Vel, har du slike tøffelgutter med myke innleggssåler på gavelista, så har jeg heldigvis redningen. Kjøp inn Tigerforlagets og Yngve Kveine sin debutroman. En oppvekstroman fra Oslo Øst på nittitallet. «Lyden av asfalt» er rett og slett en fantastisk leseperle. Svært godt skrevet, fengende, sårt, vart og gripende. Unge gutter i en opprivende tid med Jokke & Valentinerne som musikalsk bakteppe. Bedre blir det ikke. Eller det er jo ikke helt sant…. Det kunne jo vært krim

 

Trenger du flere tips på gode krimbøker? Ta gjerne en tur innom mitt lille galleri på 104 bokanmeldelser fra de siste to årene. Du vil finne et arsenal av lesetips og gavetips der. God jul da folkens!

 

 

Stryk meg over håret v01.jpg11. En siste oppfordring

PS! Og bare så det er sagt … Har du ennå ikke lest denne nydelige perlen av en bok, ja så er det jaggu meg på tide. Min fantastiske kone sin debutroman finnes fremdeles der ute, og ved å sende meg en PM på facebook eller på bokbloggeir@gmail.com  så får du den signert fra forfatteren. ;)

 

Thomas Enger er en av de aller mest spennende forfattere vi har fått opp og fram i Norge de siste fem årene. Hans bøker om nettjournalisten Henning Juul har begeistret krimelskere i mange land, og han har solgt over 300.000 bøker internasjonalt. Hans første ungdomsbok «Den onde arven» vant U-prisen for 2013. Våpenskjold er hans fjerde og nest siste Juul-bok, og den kom ut nå i høst. Boken har fått lunkne kritikker i motsetning til hans tidligere utgivelser. Jeg må nok dessverre henge meg på massene denne gangen,

Det hender en sjelden gang at romanfigurer går så inn under huden på deg at de rett og slett blir levende, viktige skikkelser i livet ditt. I min verden lever Harry Hole i en litt guffen kjellerbolig på Grefsen. Jeg ser etter ham når jeg passerer Skippergata på Oslotur. Ja, jeg vet det er sært, men jeg ville ikke blitt overrasket om jeg plutselig en dag møtte William Wisting eller Elli Rathke på bussen, eller om jeg ble stanset i en rutinekontroll på vestlandet av Ole Vik og Cecilie Hopen. Slik er det bare. Enkelte av disse figurene får en hel spesiell plass i hjertet ditt, og de er skapt av ekstremt dyktige forfattere som har klart å puste liv i dem. Ekte liv. Liv som vi tror på. Henning Juul er en slik karakter. Det skamferte nettjournalisten som fikk ansiktet ødelagt, og som ble frarøvet den lille sønnen sin i en påsatt brann i 2007. Helt fra første side i første bok har Henning vært ekte. Han puster. Han lever.

I høst kom fjerde og nest siste bok om Henning Juul. Våpenskjold. Når en byr på en så levende karakter som Henning Juul, blir det om mulig enda mer trist når historien rundt ham ikke fungerer. I de tre første bøkene går det greit, selv om de alle har sine skjønnhetsfeil. Men, denne gangen klapper det litt sammen dessverre. Boken var rett og slett litt kjedelig. Drivet og motoren var ikke der. Jeg tok meg selv i å tenke at det egentlig var meg revnende likegyldig hvem av Hellberg-familien som hadde begått drapet på Daniel Schynmann, og om de klarte å finne Noras savnede venninne i live eller ikke var heller ikke så viktig. Det meste handlet hele veien om å komme seg frem til neste avsnitt eller kapittel der vi kunne få vite noe mer om Henning, og mordbrannen.

Nora (Hennings ex-kone) er ikke en karakter som vi har noe nært forhold til. Selv om hun deler skjebne med Henning når det gjelder Jonas-saken, så har hun startet på nytt med ny kjæreste og ny familie. Hun er en tanke uinteressant. Som i forrige bok har forfatteren altså valgt å gi hovedperspektivet til en av bikarakterene sine. Sist gang søsteren, som var minister i regjeringen. Denne gangen Hennings ex-kone, som er journalist i Aftenposten. Prosjektet til Enger med å gi disse karakterene en viktig og framtredende rolle som gjennom serien dermed belyser Henning og saken hans fra ulike vinkler, er en kul tanke. Vi får sett hovedpersonen og historien gjennom mange sett med øyne, og gradvis åpnes mysteriet seg foran oss. I neste bok som kommer til sommeren får vi endelig svaret. Men, problemet er at disse karakterene får alt for store sko å fylle. Se for deg en Harry Hole-bok der Harry bare er en bikarakter som lusker i bakgrunnen av historien. De fleste av oss ville hatt mer Harry, for det er han som er kul! Slik er det her også. Vi vil ha Henning Juul, ikke den jævla ex-en hans!

I Våpenskjold følger vi altså Hennings ex-kone Nora i hennes jakt på en studievenninne som er forsvunnet sporløst. Hun tilhører den rike Hellberg-familien i Tønsberg, og sammen med et drap på en svensk pensjonist, utvikler dette seg til å bli en klassisk kriminalhistorie der gåten er hvem i den rike familien er det som har begått drap og kidnapping for å skjule familiens hemmeligheter. Alt er forutsigbart, og ikke så rent lite søvndyssende. Det skjer lite av spenning annet enn at Nora går fra familiemedlem til familiemedlem og intervjuer den ene etter den andre. Til slutt finner hun løsningen, men da blir hun selvsagt fjernet til Henning og Iver klarer å redde henne ut av uføret. Det som derimot er spennende og interessant i denne boka er sekvensene der vi følger Henning i Oslo. Der sitter vi på kanten av stolen og leser. Holder pusten i spenning. Rives med av hjerteskjærende følelser. Det er ekte. Det er levende, og det pulserer. Historien rundt mordbrannen engasjerer fremdeles etter fire bøker, men det merkes at hver eneste lille detalj nå må strekkes ut til det uutholdelige for at ikke spenningen skal ødelegges foran den store finalen i siste bok, Banesår, til sommeren.

Enn så lenge får vi håpe at siste bok handler om Henning. De tre siste bøkene har jeg rett og slett følt meg litt snytt. Mer som den gangen jeg ønsket meg Tarzan-blader til 9-årsdagen, og pappa kom hjem med fem blader «Korak». Serien om Tarzans sønn var fin den, men det var jo ikke Tarzan?

Mine anmeldelser av bok nr 2 og 3 i serien om Henning Juul.

Fantomsmerte

Blodtåke

ildvitnetLars Kepler er et pseudonym som benyttes av det svenske forfatterekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril når de sammen skriver kriminalromaner om den finsksvenske kriminaletterforskeren Joona Linna. Jeg mener fremdeles at «Hypnotisøren» er noe av det største makkverket utgitt mellom stive permer innen kriminallitteraturen. Oppfølgeren «Paganinikontrakten» er i beste fall litt treig og langtrukken. Men, med den tredje boka,  «Ildvitnet» blir alt tilgitt. Den er et adrenalinsjokk av de helt sjeldne.

Jeg har vært ganske ensom i min unisone kritikk av Lars Kepler-bøkene. De har vært langtrukne, fulle av latterlige logiske brister, og ekstremt spekulative når det kommer til bestialitet, vold og blod. Hver gang jeg har vært kritisk har dyktige krimkjennere bedt meg være tålmodig, og bare lese videre. «Det snur i den tredje boka» sa en av Norges ledende krimforfattere til meg etter forrige anmeldelse. Så derfor gav jeg Kepler en tredje og siste sjanse for et par uker siden. Egentlig i mangel av å finne noe annet som fenget umiddelbar interesse som lydbok på Storytel. Vi kan trygt si at det ble en åpenbaring. skjønner jeg Kepler-hysteriet som rir Europa.

I Ildvitnet befinner vi oss på et ungdomshjem, Birgittagården, en institusjon for unge jenter som sliter med ulike blandinger av atferds-, stoff og psykiske problemer. De har et kyndig personale omkring seg, stedet er ikke lukket i vanlig forstand. Nattevakten er hvilende. Jentene kan altså komme seg ut. Dermed kan også andre komme seg inn, nattestid. Morderen kom seg inn – eller var han/hun inne? Ei av jentene, Miranda, tas av dage i et skrekkelig blodbad, sykepleieren på nattevakt lider samme skjebne. Det tar ikke lang tid før Joona Linna er inne i bildet, riktignok i en slags rådgiverrolle – han er fremdeles nesten-suspendert etter hendelsene i forrige bok da han advarte en gruppe venstreorienterte ungdommer mot en kommende razzia fra sikkerhetspolitiet. Linna må derfor finne seg i en sideordnet posisjon og mye dritt fra den lokale etterforskningsledelsen. Joona er imidlertid ikke en som lar seg vippe av pinnen: Vicky, ei av jentene, er forsvunnet, hun kan til og med være morderen. Snart er hun på flukt mot Stockholm med en liten gutt på slep.

Dette er anslaget i romanen, og tempoet skrus oppover for hver side du leser. Det blir etterhvert en intens leseopplevelse som fillerister deg i godstolen. Jeg har tidligere brukt mye tid og plass på å poengtere hvorfor jeg mener Kepler ikke har skrevet gode kriminalromaner. Nå skal jeg altså gjøre det motsatte. Det kan fort oppfattes som en kanossagang av de helt sjeldne, men så stor kvalitetsforskjell er det faktisk på den tredje boken i forhold til de to første at det er helt på sin plass.

Jeg nevnte tempoet. Hvordan kan en klare å opprettholde et halsbrekkende høyt tempo i en roman på over 500 sider? Det er noen få forfattere som har dette i seg. I Norge har vi Jo Nesbø som er den mest naturlige å sammenligne med. Skal en klare å holde et så høyt tempo og driv som det disse gjør, må en være en mester i plotting. Hver eneste scene skal fungere som en katapult som skyter deg inn i neste.Da tenker jeg ikke på så enkle ting som cliffhangere. Det har alle krimforfattere i sine romaner, og alt for mange av dem bruker kun den teknikken for å tvinge leseren til å lese neste kapittel. Nei, jeg tenker på overraskende twister som får deg til å gispe etter luft. Kjære karakterer i intens livsfare (med vissheten om at forfatteren ikke nøler med å ta livet av dem i bakhodet). Mye bruk av bevegelse, der karakterene til enhver tid er på vei fra noe og til noe dramatisk. På et annet sted, i et annet miljø. Ingen lange kontor og møtescener der spor og motiv drøvtygges. Alle slike betraktninger skjer hos karakterene mens de befinner seg i en intens situasjon på vei fra eller til en ny konflikt. I tillegg holdes antagonisten skjult for leseren til siste fjerdedel av boka, og forfatteren bruker gjerne flere mindre antagonister på veien som effektive hinder, og for å skape spenningstopper underveis. I denne boka er det for eksempel en ekstremt spennende dykkerscene etter en tredjedel av boka, og en scene på et slakteri som nesten gav meg hjertestans  omtrent halvveis ut i romanen. Ingen av disse har noe som helst med den egentlige antagonisten å gjøre.

Hele veien er det små eller store momenter i scenene som gjør at spenningen er til stede. Vi møter blant annet en kvinne som jobber som vaskehjelp mot kost og losji hos sine voldelige fosterforeldre. Et så enkelt grep som at hun til stadighet låner penger fra morens kontantbeholdning gjør at vi sitter og venter på hva som skjer dersom hun blir oppdaget. Med andre ord, spennende og nervepirrende, for vi blir veldig glad i dette litt trøstesløse vesenet. Det samme kan sies om rikmannskvinnen som har vært fostermor til jenta som mistenkes for det bestialske dobbeltdrapet. Vi blir kjent med henne gjennom flere scener, men spenningen holdes ved like i disse scenene fordi det er så innlysende at hun skjuler en stor og grusom hemmelighet. Vi VIL vite hva det er hun skjuler, og leser derfor videre i høyt tempo.

Når forfattere mestrer dette grepet med å holde tempoet og drivet oppe gjennom en hel roman så gjør det ikke noe at romanen er en murstein. Vi så noe av det samme i Paganinikontrakten også. Kepler var på riktig vei der, men det var alt for mange stein døde kapitler som bremset tempoet. I «Ildvitnet» maktet ekteparet å holde drivet oppe fra start til mål, og det attpåtil nesten uten en eneste logisk brist. Det er et kvantesprang i kvalitet, og gjør at jeg nå for aller første gang vil anbefale Kepler til mine krimvenner. I tillegg gjør jeg en kardinalsynd i samme slengen. -Vær så snill å begynn Kepler-lesingen med bok nummer 3. Drit i de to første! Hypnotisøren egner seg best som dasspapir og Paganinikontrakten som sovemedisin. Historien om Joona Linna kan utmerket godt begynne da han stiger inn på Birgittagården i «Ildvitnet». Du har faktisk ikke gått glipp av noe av betydning.