bookonthebeachI dag passerte jeg en milepæl da jeg postet min anmeldelse av Chris Tvedt og Elisabeth Guldbransens krimroman Den blinde guden. Det var bokanmeldelse nummer 100 siden jeg startet bokbloggen i oktober 2012. Ja, jeg er litt stolt. Jeg har skrevet om hver eneste bok jeg har lest bortsett fra bøker jeg har vært konsulent for hos Juritzen og Schibsted. I starten leste jeg og anmeldte jeg bøker innen alle sjangre, men det siste året har jeg i større grad konsentrert meg om krim. På veien har det blitt både latter og tårer. Ellevill begeistring og tenners gnissel.

Øverst i venstre hjørne finner du en alfabetisk oversikt over alle mine 100 bokanmeldelser. Det er en base med boktips som jeg håper er til glede for alle dere bokelskere der ute som trenger en guide i jungelen. Som sagt mest krim og thrillere, men også en del annet knask.

Her er en oversikt over de ti bokanmeldelsene som har vært de mest populære, og som har fått flest klikk fra dere lesere. Det er gøy å se at det finnes en rekke ukjente navn og debutanter på den listen sammen med de store navnene. Det viser at vi som bokbloggere har en misjon. Vi kan gjøre de usynlige synlige. De som knapt får en liten omtale i en riksavis dersom de er heldige kan altså løftes fram av oss som ikke har redaksjonelle føringer om å kun skrive om toppselgerne. Det har en verdi etter min mening. Jeg leser og skriver om begge deler. Prøver å vekte nye navn med gamle travere. Litt av formålet mitt med bokbloggen er å løfte fram de som ikke blir hørt i form av intervjuer, omtaler og altså … anmeldelser.

Hver av anmeldelsene har et sitat fra teksten min som sier noe om hva jeg mente om boka. Ved å klikke på bildet kommer du inn på selve anmeldelsen. Kos deg:)

PS! Jeg feirer med en liten giveaway. På fredag trekker jeg en av de som har kommentert på innlegget, og de får ett eksemplar av den boka som kom på 11.plass på denne lista, og som derfor aldri fikk sole seg i glansen i dette innlegget. Hvilken bok det er forblir et mysterium fram til fredag ;)

Smertens aveny omslag1. Roar Sørensen – Smertens aveny 

Selv om det er en klassisk kriminalfortelling, så er det kanskje først og fremst en naturalistisk skildring av livet i et typisk Fillepinsk horestrøk. Det er så sterkt beskrevet, og med så mange motbydelige detaljer at jeg flere ganger måtte legge boken fra meg. Det ble for nært og mektig til at jeg klarte det i store mengder.  Boken oser av bitende samfunnskritikk fra første bokstav. Mot et pill råttent og korrupt system på Fillepinene, men også mot en norsk fordømmende selvforherligelse som jeg ikke har sett maken til. Roar Sørensen er modig. Han sier alt det vi andre knapt tør tenke. Han våger å være kontroversiell. Ikke fordi at det selger bøker, men rett og slett fordi han dyrker ærligheten.

Panserhjerte2. Jo Nesbø – Panserhjerte

Panserhjerte en roman der alle tenkelige følelser og prøvelser blir påtvunget vår kjære antihelt. Vi forstår allerede etter noen få sider hva det er Harry kommer til å bli utsatt for denne gangen, og vi har en vag anelse om hvordan han vil klare å komme seg ut av uføret også. Det er ikke der spenningen ligger. Den ligger i de overraskende vendingene. Det uventede. Det klaustrofobiske. Og …. I det uendelige følelsesspillet som Harry må ta del i. Panserhjerte er ekstremt og ulidelig spennende lesing. Ble ferdig i natt, men kjenner det fremdeles i kroppen. Rastløsheten. Uroen. Kvalmen … Det sitter i noen dager etter en Harry Hole roman. Akkurat som en flaske Jim Beam…

På direkten3. Anne Cecilie Remen – På direkten

Det jeg likte best ved denne kriminalromanen var Remens evne til å bygge opp troverdige karakterer. Hver eneste person står fram med et liv, en historie og med styrker og svakheter. De er ekte, og det finnes ingen krimklisjeer så langt øyet kan se når det kommer til karakterbygging. Det krever stor plass og en stødig hånd for en forfatter å legge såpass mye inn i hver karakter. For leseren kan det virke uvant å komme så nært innpå hver eneste person, men samtidig så gjorde det noe med meg når jeg hadde trålt meg gjennom de første 200 sidene. Jeg levde meg mye mer inn i dramaet som begynte å utspille seg. Når Remen økte spenningen og dramaturgien så kjente jeg nesten på en fysisk angst for karakterene som ble utsatt for de ulike påkjenningene. Jeg følte faktisk at jeg kjente dem. De var mennesker av kjøtt og blod.

Lyden av asfalt4. Yngve Kveine – Lyden av asfalt

Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer.Du kommer langt innenfor det mange vil kalle forfatterens intimsone. I enkelte partier føles det nesten som blotting og utlevering. Scenene, tankene og ordene er alt for ekte til at de kan være noe annet enn selvopplevde. Det er noe Knausgårdsk over nakenheten for å si det slik. Det er lyden av asfalt.

Divergent5. Veronica Roth – Divergent

Divergent er uten sidestykke det beste jeg noensinne har lest av ungdomslitteratur . Boken slår fullstendig knockout på Dødslekene og all annen lignende litteratur jeg har lest. Du spør deg kanskje hvorfor jeg  sammenligner denne boken med akkurat Dødslekene? Det er fordi begge er dystopier. En verden i framtiden der mennesket er underlagt en dysfunksjonell makt og et system, og der de som oftest må gjennomgå en kamp for å overvinne denne overmakten. Divergent har en fantastisk dystopisk verden å by på til leseren. En verden der alle mennesker er delt inn i fraksjoner etter hvilken egenskap de dyrker. De uselviske som ofrer seg selv for å hjelpe andre. De lærde som dyrker kunnskap og klokhet. De sannferdige som ikke evner å være uærlige og som alltid er til å stole på. De fredsommelige som aldri går i konflikter med andre og som dyrker omsorg og kjærlighet. Og til slutt de fryktløse som tør der ingen andre våger og som er i stand til å forsvare verden mot ytre farer.

Mannen-som-ikke-ville6. Vidar H. Andersen – Mannen som ikke ville

«Mannen som ikke ville» er historien om han som vi alle kjenner, men aldri blir kjent med. Han vi ser hver dag, men som vi aldri legger merke til. Han som gjemmer seg i mengden, og bare flyter med på lasset. Alltid punktlig. Ryddig, strukturert og totalt uten ambisjoner. Tilsynelatende grå, kjedelig og pregløs. Men … Er det egentlig sånn det er? Vidar H. Andersen har en særegen litterær stemme. Det viste han helt tydelig med sin debutroman «Mysteriet», og han manifesterer dette uttrykket i «Mannen som ikke ville». Uttrykket er naturlig, umiddelbart, barnslig, enfoldig og litt troskyldig. Naivisme handler om det umiddelbare, enkle og troskyldige. Blander du dette med minimalisme, som betyr å begrense alt, og kun ta med det nakne, uvaskede og enkle i språket, så står du egentlig med fasiten i hendene. «Mannen som ikke ville» er et prakteksempel på slik litteratur.

Mysteriet7. Vidar H. Andersen – Mysteriet

I sin romandebut gjør Vidar Andersen kunststykket å legge alle vedtatte normer til side. For å ha baller nok til å gjøre noe slikt er det ikke nok med hår på brystet, her bør en ha et asketisk ønske om å bli stett til evig pine. Å fjerne alt som kan lukte «litterært» er som selvdrap å regne i de rette kretser. Nja, tenker du kanskje … Det finnes jo eksempler på suksessfulle naivister der ute. Vi har sett og lest både «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant» av Jonas johansson og «Harens år» av Arto Paasilinna. De gjør mye av det samme, men det er en vesentlig forskjell…. De gjør det med humor. Bøkene er og skal være morsomme. Vidar H Andersen bruker naivismens grep i krimlitteraturen. Det er noe helt nytt. Kan en bok være både naivistisk og samtidig spennende? Hadde du spurt for en uke siden så ville jeg fått latterkrampe, og svart et høyt og tydelig NEI. Nå derimot, er fliret tørket bort en gang for alle. Det er mulig. Det går faktisk an å skrive en handlingsfokusert også-fortelling på 564 sider og samtidig gjøre det ulidelig spennende. Boken er intet mindre enn en mystisk genistrek!

Marekors 8. Jo Nesbø – Marekors

Når siste side var lest så var jeg faktisk andpusten og måtte snappe etter luft.  Jeg er en snill mann. Jeg sier aldri stygge ting, og jeg føyer meg lett for andres behov og krav. Men, dersom noen hadde prøvd å snakke til meg i løpet av de siste hundre sidene ville jeg glefset til dem og bedt dem stikke hodet sitt opp et visst sted. Det sier vel det meste. Nesbø driver leseren til vannvidd mot slutten av denne intens spennende Harry Hole krimmen. Mur deg inne, og send SMS til dine venner om at du vil bli utilgjengelig på ubestemt tid. Marekors er en av de mest spennende bøkene jeg har lest, og den er adskillig bedre enn sine fire forgjengere. Når nakkehårene reiser seg gang på gang hos en voksen mann som har lest et sted mellom 200-300 krimbøker opp gjennom årene, ja da har forfatteren gjort noe riktig.

politi9. Jo Nesbø – Politi

Ja, jeg er kritisk. Sikkert for kritisk også … Slik er det gjerne når forventningene når slike høyder som alt oppstyret rundt «Politi» skapte. Dette var boken alle skulle lese, og elske, i sommer. Sekserne haglet i pressen, og krimelskere landet rundt ble slørete i blikket og småkåte bare boka ble nevnt. Jeg forventet en ekstase av de helt sjeldne, og ble selvsagt skuffet. Fordelen med mange perspektivskifter er at du kan kjøre en hel haug med parallelle handlinger for å øke spenningen. Bakdelen er at det tar mye tid og plass å få alle disse historiene i gang skikkelig slik at leseren engasjerer seg i hver og en av dem. En annen bakdel er at det blir så mange å holde styr på etterhvert at det blir en prøvelse å huske hvem, hva, hvor og når … Noen steder var forvirrelsen total hos meg. Jeg måtte bla meg tilbake. Lese scener opp igjen. Motoren stanset, og jeg måtte starte på nytt. Da jeg hadde trålt meg gjennom de første 150 sidene vurderte jeg seriøst å begynne forfra igjen, for jeg hadde tydeligvis mistet masse viktig informasjon på veien.

Lydløs Trompetisme10. Marit Persheim – Lydløs trompetisme

Dette trekket med fantasisprang er et lykketreff i boka. Den gir boka en nødvendig snert, et faenskap om du vil, som gjør at karakteren Margit Pedersen blir mer tredimensjonal. Hun framstår som naivismens gudmor i all sin barnslighet. Det er som å lese om en sandkassetreåring i fullvoksen størrelse. Det er morsomt, men også noesåjeævliginnihelsikes irriterende. Jeg har så vondt av stakkars Otto. Han er så sørgelig i all sin tålmodighet at han får selv Jesus til å virke som en kruttønne med amfetaminabstinenser. Hadde noen spilt sur trompet i stua mi dag ut og dag inn ville jeg med stor sannsynlighet stått tiltalt for overlagt partering (og drap). Lydløs trompetisme handler om et sett hverdagsmennesker som er så grå og hverdagslige at det i seg selv blir morsomt. Foruten Margit, så framstår alle karakterer endimensjonalt gjennom hennes øyne. Nok et godt trekk fra forfatteren. I det store og hele så er dette en bok som vil gi deg en artig lesestund. Til tider hysterisk morsom i sin banalitet, andre ganger humrende morsom med sitt øye for de små trivialiteter vi alle sliter med i det daglige.

Den blinde gudenDen blinde guden er Chris Tvedt og Elisabeth Guldbransens oppfølger til kriminalromanen Av jord er du kommet. En helt grei debut av forfatterekteparet blir fulgt opp med en suveren andrebok. Det var en sann  fryd å lytte til Lasse Lindtners stemme som gav liv liv Tvedt og Guldbransens rike persongalleri. Jeg kjedet meg ikke ett eneste sekund. Både tempo, plott, spenningskurve og språk er strammet inn og finpusset. Den blinde guden framstår tett opp til det jeg vil kalle en komplett kriminalroman.

Det er ingen selvfølgelighet at en vil klare å følge opp en suksesshistorie slik ekteparet gjør med denne boken. Det var mange som var både nervøse og skeptiske på forlagshuset Cappelen foran utgivelsen av deres første krim sammen. Så skeptiske var de at de faktisk utelot Elisabeth fra omslaget. Chris Tvedt hadde nylig vunnet Rivertonprisen for sin siste bok om advokaten Mikael Brenne, og så skulle han plutselig skifte både hovedperson og form på sitt forfatterskap. Det var drøyt. Det kreves litt pubertalhår på strategiske steder for å tørre å gjøre et slikt stunt. Så lykkes han til de grader, og etter å ha lest bok nummer to fra forfatterne Tvedt & Guldbransen vil jeg faktisk si at det var en nødvendig vitamininnsprøyting i bergenserens forfatterskap at kona kom inn i manesjen og tok grep. Fremdeles står hun med liten skrift under ektemannen. I 2014 er slikt bare teit, så dersom dette ikke er ekteparets eget ønske håper jeg Cappelen snarest legger fra seg det smålige skillet.

Ekteparet skriver så det gnistrer av tastaturet. Historien har så mange lag av gåter og mysterier at det er en fryd å lese. I tillegg problematiserer forfatterne den skjøre linjen mellom helt og skurk, håndhever og lovbryter, god og ond. Dette gir romanen en ekstra dimensjon som er både interessant og spennende. Tankespinnene og de faktiske gjerningene som utspiller seg i boka utfordrer meg som leser, og gjør meg til et klokere menneske. Ikke verst av en kriminalroman.

Det er ikke ofte at jeg hevder noe nærmer seg en komplett kriminalroman. Da skal det ikke være mange svake punkt å ta tak i. Jeg finner egentlig bare ett, og det er at vi vet så tidlig hvem forbryterne er, og det tar noe av spenningen bort fra selve etterforskningen. Heldigvis blir det forfattergrepet erstattet av en del thrillerelementer som tar vare på spenningen, samtidig som spenningen øker i intensitet i alle subplottene. Dessuten er det altså i etterforskningen av denne forbrytergjengen at vi finner dette elementet som lokker frem våre egne tanker rundt etikk og moral. Som helhet blir derfor romanen både spennende og interessant hele veien fra første til siste side.

En advarsel er imidlertid på sin plass. Det er nesten en umulighet å lese denne romanen uten å ha lest forløperen Av jord er du kommet først. De henger svært tett sammen, og mye av etterforskningen rundt det uløste i første bok fortsetter i denne boken. Det samme forstår jeg skjer også i den høstferske romanen fra Tvedt/Guldbransen, Djevelens barn. Epilogen på Den blinde guden kunne vært prologen på Djevelens barn. Disse tre romanene MÅ LESES I REKKEFØLGE for å få maksimalt ut av leseopplevelsen. Historiene henger nøye sammen og karakterene utvikler seg dramatisk i takt med den opprivende handlingen i bøkene.

På bakgrunn av dette vil jeg derfor ikke si så veldig mye om handlingen i Den blinde guden. Nesten uansett hva jeg sier, avslører jeg viktige detaljer fra første bok. Jeg hater slike spoilere selv, og ber derfor om forståelse for manglende handlingsreferat her. Det eneste jeg kan si er at dette forfatterprosjektet får min sterkeste anbefaling etter å ha lest denne boken. Det er et drama så intenst, ekte, spennende og utfordrende at det vil forundre meg stort om ikke noen produsenter tar tak i det og lager TV-serie. Bøkene er som skapt for TV, og jeg kjenner jeg kribler i kroppen bare ved tanken på å få se Edvard Matre og Tommy Bergersen i levende live på skjermen. I tilfelle en TV-produsent ser dette … Kan du være så snill å gi rollen som Tommy til Stig Henrik Hoff? Fy flate så bra han ville vært i den rollen!

Jeg har dessuten en bekjennelse å komme med. Jeg har gjort en dødssynd i vår familie. Jeg «glemte» å avbestille Djevelens barn som månedens bok i Tanums krimbokklubb. Tilgi meg … ;)

Min anmeldelse av første bok i serien:

Av jord er du kommet

 

Linnes dystre lærdomGrieg møter bygdedyret … Høyres det dystert ut? Det er nettopp det det er. Det er Linnès dystre lærdom. Lars Mæhle si andre krimbok om psykologen Ina Grieg. Men, ikkje dystert som i dårleg, traurig eller keisamt … Nei, tvert om! Denne boka er ein fryd for alle oss som elskar krim. For alle oss som likar det litterære. For alle oss som saknar fleire krimforfattarar på nynorsk. Det dystre eg peikar på her er det motlause, lagnadsbestemte og ravmørke som ligg i små avkrokar hjå oss alle, og som berre ventar på å springe ut når du minst ventar det. Det vesle sekundet i livet som veltar all logikk, og sender deg på hovudet ut i elendet.

Det er Andre von Linnè sin dystre lærdom … At alt han trudde på, alt det han var blitt til gjennom sine teoriar om artsbestemming innan planteriket, med eitt sto for fall når det synte seg at artar kan endra seg. Mutere. Ta ei ny form. Dette er utgangspunktet til Lars Mæhles ferske roman. At menneske er i endring. At dei kan gjera det uventa, det uforståelege.  Eit godt anslag for ein krimroman der ein psykolog kler hovudrolla. Eg ser at somme anmeldarar, mellom anna Aftenbladet sin,  ikkje meiner dette er godt nok handverk frå forfattaren, men eg er ikkje samd i dette. Eg tykkjer dette er usedvanleg godt skrive. Ei god historie, vakkert og stemningsskapande språk, gode karakterar. Eit skritt i rett retning dersom ein ser attende til Den mørke porten som kom ifjor. På meg så verkar det som om forfattaren har tatt tak i dei mest openberre feila i si fyrste bok om Ina Grieg. Han har stramma inn plottet, skjult spora på krimgåta litt betre, og langt på veg og klart å skapa ei rollebesetning som me trur på. Det glepp litt her og der i dette reisverket, men ikkje verre enn at me som er røynde krimlesarar kjøper pakken.

Eg er langt meir einig med Aftenposten sin anmeldar. Han peikar på noko av det som gjer Lars Mæhle si krimbok til noko anna enn all den fyllmassen me vert servert frå dei fleste i dag. Pål Gerhard Olsen peikar på at boka er ein tiltalande kriminalroman. Uten overdriven bruk av morbide verkemidler får den formulert mykje vettugt om oppvekst og venskap, og om den norske væremåten. Han seier og at historia er på sitt beste i dei sugande, regnvåte naturskildringane som på virkningsfullt vis setjer dei minst tiltalande sidene av menneskesinnet i relieff. Lars Mæhle skriv så uendeleg vakkert om både menneske og natur. Han skapar stemning og spenning gjennom ord og språk. Det mørke, dystre og farlege er til stades som ei klam regnvåt t-skjorte på kroppen gjennom heile romanen. Det er uhyggeleg, lummert og til tider nesten trolsk.

Sjølve plottet er for så vidt rimeleg enkelt. Ina Grieg er invitert attende til barndomsbygda Skårnes for å delta på ein klassefest. Reunion 20 år etter. Vonde ungdomsminne kjem til overflata, og Ina tek tak i ei av dei store gåtene frå den gongen. Klassevenninna som forsvann sporlaust frå bygda, og som aldri vart funne att. All mistanken som vart retta mot særingen Tom Kaser, og alle spora som tyda på at han hadde drepe henne. No skal altså gjengen samlast igjen, og Tom Kaser er attende i bygda han og. Gjennom boka syner dei ulike karakterane at dei har endra seg sidan den gongen frå 20 år sidan. Ingenting er slik det eingong var, men likevel ligg forsvinninga der som ein kreftsvulst og forpestar bygdemiljøet. Gjev næring til det store bygdedyret.

Her tykkjer eg Lars Mæhle verkeleg har tatt tak i noko heilt essensielt. Korleis eit lite bygdesamfunn som kan synast som verdas tryggaste stad å vekse opp, ofte har i seg så mykje ondskap, jævelskap og openberre overgrep som ingen tør å ta tak i. Det er berre slik det er … At naboen slår kona si, eller at kjøpmannen drikk seg snydens kvar dag er ikkje noko som folk legg seg opp i. Det er berre slik det er … Alle kjenner alle, og alle beskyttar kvarandre uansett kva dei måtte finne på å gjere. Mæhle tek tak i dette og filleristar lesaren med oppvekstskildringar som gjer vondt langt inn i beinmargen. Her er det utspekulert mobbing, utfrysing av folk som er annleis, og grov vald i nære relasjonar som aldri vert tatt tak i av nokon. Det er berre slik det er. Skårnes er ikkje ein unik stad. Alle me som har trådd våre barnesko i små bygder veit om dette bygdedyret, og kva skade det kan gjere dersom det får fatt i oss. Etter mi meining treff Lars Mæhle spikaren på hovudet gong på gong i denne boka, og dei litt merkelege karakterane fins der ute alle som ein. Dei er ekte menneske av kjøtt og blod. Einstøingar og tullebukkar, ja … men verkelege menneske som bur på bygda. I Skårnes, og i mange andre liknande bygder rundt om i Noreg.

Linnès dystre lærdom er ei god krimbok med djupare botn enn det vi finn i mange andre krimromanar. Den har eit nydeleg språk, og boka er stemningsskapande og til tider beint fram uhyggeleg. Den er så absolutt spanande, og har gode karakterar, sjølv om enkelte hendingar ikkje alltid rimer heilt med kva val menneske normalt sett ville gjort. Forfattaren har tatt nokre snarvegar i plotting her og der, men alt i alt så er dette nesten ubetydeleg. Boka skil seg ut som ei av dei aller beste norske krimbøkene eg har lest i år.