KarmaFemte bok i serien om lensmann Ole Vik fra Fjellberghavn heter Karma, og er et fyrverkeri av en krimroman. Her tar bergensforfatteren skrittet fullt ut, og forlater kosekrimmens angoramyke tepper for godt. Ole Vik og hans medhjelper Cecilie Hopen blir dratt langt utenfor komfortsonen, og vi aner langt mer kynisme og hardcore fra Jægers penn nå enn det vi kunne se i hans første bøker.

Jeg skriver ingen ordinær anmeldelse av Karma, men lar det bli med en personlig og subjektiv anbefaling, og et handlingsresymè. Grunnen til dette er at jeg er i en situasjon der jeg i mitt arbeid som frilanser og konsulent har jobbet, og skal jobbe videre med Jægers forfatterskap. Det vil dermed bli feil av meg å skrive anmeldelser og anbefalinger av hans bøker uten å opplyse dere om at jeg er uhildet, og ikke kan framstå som objektiv utad. Viser til mine etiske retningslinjer her.

Dette er altså Jørgen Jægers femte frittstående bok om lensmann Ole Vik.En mann forsøker å ta livet av seg på Korsneset i Bergen, men en turgåer griper inn. Da politiet ankommer, er mannen død og turgåeren sporløst forsvunnet. IT-medarbeider Sebastian Maddox blir funnet død i en bakgård. Har han tatt sitt eget liv, slik det ser ut til? Det avdekkes imidlertid en rekke uregelmessigheter i etterforskningen, og lensmann Ole Vik blir bedt om å gjennomgå saken på nytt. Etter hvert trer konturene av en kynisk bakmann frem – en mann som hensynsløst dreper enhver som står i veien for ham. Mannen kaller seg ”Karma”. Men hvem er han? Ole Vik har bare noen få timer til å finne det ut.

I denne boken blir vi også kjent med nye deler av Ole Viks familie. Hans søster Tone og hennes mann Georg har sentrale roller i denne kriminalfortellingen. I tillegg til selve drapsgåtene tar Jæger opp en god del andre problematiske samfunnsforhold i Norge. Elementer som norsk innvandringspolitikk, alkoholisme og økonomisk hvitsnippkriminalitet står alle sentralt. Handlingen er dessuten forflyttet fra fiktive Fjellberghavn til virkelige Bergen og Os. Det aller meste skjer på det nedlagte millitærområdet ved Korsneset på Os. En del av Ulven leir.

Det niende prinsippHan er kanskje ikke Jesus, men på sin reise til Egypts pyramider begår Frederic Drum kunststykket å stå opp fra det døde. Det niende prinsipp er Gert Nygårdshaugs fjerde roman om sin eventyrhelt Frederic Drum, og det er ikke bare Drum som er oppstanden. Det er også forfatteren selv. Det niende prinsipp er en forfriskende bok for de av oss som er glad i denne serien. Der Dødens Codex var en blek kopi av Honningkrukken, så er Det niende prinsipp en vitamininnsprøytning av nye momenter, gåter og spennende intriger.

Det er en grunn til at jeg fosser av gårde med Gert Nygårdshaugs Drum-serie. En ting er Helge Winther-Larsens fengende innlesing av bøkene på Storytel. Det er en nytelse å lytte til hans tolkning av bøkene. En annen ting er Nygårdshaugs fantastiske miks av fantasi og virkelighet. Det er ingen tvil om at vår kjære Tom Egeland har funnet mye inspirasjon her da han i sin tid skapte Bjørn Beltø. Oldtidsminner, gamle skrifttegn, mysterier fra historiske kulturer. Myter, religion og uløste gåter. Alt er der. Det samme er den underfundige intelligente humoren som vi finner både hos Beltø og Drum. Selvironien, nysgjerrigheten og det litt klønete perfekt innpolstret i romanenes karakterer. Jeg vil ikke kalle Tom Egeland en copycat, men Beltø blir for meg en slags duplett av Drum.

I Det niende prinsipp prøver Frederic Drum å finne tilbake til seg selv etter den beintøffe behandlingen han fikk i tredje bok, Dødens codex. Han slapper av ved Alexandrias strender i Egypt, men blir som vanlig ikke værende lenge før han befinner seg midt oppi en ny opprivende gåte som krever ham med både hud og hår. Han overlever med nød og neppe et overfall og et ran på stranden, og våkner til live på et engelsk hospital i Kairo. Kommer seg etterhvert på beina, og bestemmer seg for å oppsøke den myteomspunnede Kheopspyramiden. Der blir han vitne til funnet av et fjerde mordoffer inne i Kheops sarkofag. Senere samme dag blir han klar over at det uforståelige har inntruffet. Det er i følge både politi og nyheter ham selv som er tatt av dage. Forkledd besøker han likhuset for å ta seg selv i øyesyn. Det han ser der inne snur opp ned på alt som er virkelig i Drums verden, og sender ham ut på en sinnssyk reise som nær får ham til å gå fra vettet. Dette er et mysterium han MÅ løse. Om ikke står hele hans eksistens i fare.

Nygårdshaugs bøker om Frederic Drum har i seg like deler med intens spenning, morsomme mysterier og interessante historiske fortellinger. Bøkene er som skapt for dem som synes Dan Brown og Tom Egelands bøker er forfriskende. pirrende og spennende.  Gert Nygårdshaug er etter min mening en tanke mer sofistikert og utfordrende intellektuelt. Han har et litterært anstrøk ved bøkene sine, samtidig som han viser den samme konspiratoriske evnen til å klekke ut «umulige» plott som blir troverdige i sin fiktive verden. Det er en fryd å lese disse bøkene uansett om du er interessert i oldtidshistorie eller ei. Med på veien får du også noen kulinariske tips og en guide i vinens smakfulle verden. I Det niende prinsipp lærer du mer om egyptisk historie og gudelære fra faraotiden enn du trodde var mulig. Likevel klarer Nygårdshaug det verken Brown eller Egeland klarer. Han komprimerer det hele inn på 250 sider i stedet for 750 sider. Samtidig er tempoet høyt, twistene mange og spenningen intens.

Dette er altså nok en fantastisk Drum-historie som jeg koste meg med i samfulle åtte timer boken varte på Storytel. Jeg anbefaler lydboken på det varmeste. Det er noe underliggende i disse bøkene som jeg ikke helt får taket på, og som får meg til å gruble. Er det en parallell virkelighet her? Finnes det en bakenforliggende årsak til at vår kjære Drum kommer opp i alle disse situasjonene? I alle bøkene finnes det noe som ligger like under overflaten og dirrer, men som vi som lesere ikke får helt grepet om. Hva er dette noe? Jeg vil ikke bli overrasket om det skulle komme en semitrailer inn fra venstre her og smadre alt det vi har trodd på så langt. Uansett så pirrer dette noe meg slik at jeg vegrer meg for å lese andre bøker om dagen. Jeg vil til bunns i gåten Frederic Drum, og gang på gang legges andre bøker bort til fordel for neste kapittel av hans mytiske og mystiske verden. Femte bok, Cassandras finger, ligger klar på avspilleren. Det er vel bare å hoppe i det, er det ikke?

bookonthebeachI dag passerte jeg en milepæl da jeg postet min anmeldelse av Chris Tvedt og Elisabeth Guldbransens krimroman Den blinde guden. Det var bokanmeldelse nummer 100 siden jeg startet bokbloggen i oktober 2012. Ja, jeg er litt stolt. Jeg har skrevet om hver eneste bok jeg har lest bortsett fra bøker jeg har vært konsulent for hos Juritzen og Schibsted. I starten leste jeg og anmeldte jeg bøker innen alle sjangre, men det siste året har jeg i større grad konsentrert meg om krim. På veien har det blitt både latter og tårer. Ellevill begeistring og tenners gnissel.

Øverst i venstre hjørne finner du en alfabetisk oversikt over alle mine 100 bokanmeldelser. Det er en base med boktips som jeg håper er til glede for alle dere bokelskere der ute som trenger en guide i jungelen. Som sagt mest krim og thrillere, men også en del annet knask.

Her er en oversikt over de ti bokanmeldelsene som har vært de mest populære, og som har fått flest klikk fra dere lesere. Det er gøy å se at det finnes en rekke ukjente navn og debutanter på den listen sammen med de store navnene. Det viser at vi som bokbloggere har en misjon. Vi kan gjøre de usynlige synlige. De som knapt får en liten omtale i en riksavis dersom de er heldige kan altså løftes fram av oss som ikke har redaksjonelle føringer om å kun skrive om toppselgerne. Det har en verdi etter min mening. Jeg leser og skriver om begge deler. Prøver å vekte nye navn med gamle travere. Litt av formålet mitt med bokbloggen er å løfte fram de som ikke blir hørt i form av intervjuer, omtaler og altså … anmeldelser.

Hver av anmeldelsene har et sitat fra teksten min som sier noe om hva jeg mente om boka. Ved å klikke på bildet kommer du inn på selve anmeldelsen. Kos deg:)

PS! Jeg feirer med en liten giveaway. På fredag trekker jeg en av de som har kommentert på innlegget, og de får ett eksemplar av den boka som kom på 11.plass på denne lista, og som derfor aldri fikk sole seg i glansen i dette innlegget. Hvilken bok det er forblir et mysterium fram til fredag ;)

Smertens aveny omslag1. Roar Sørensen – Smertens aveny 

Selv om det er en klassisk kriminalfortelling, så er det kanskje først og fremst en naturalistisk skildring av livet i et typisk Fillepinsk horestrøk. Det er så sterkt beskrevet, og med så mange motbydelige detaljer at jeg flere ganger måtte legge boken fra meg. Det ble for nært og mektig til at jeg klarte det i store mengder.  Boken oser av bitende samfunnskritikk fra første bokstav. Mot et pill råttent og korrupt system på Fillepinene, men også mot en norsk fordømmende selvforherligelse som jeg ikke har sett maken til. Roar Sørensen er modig. Han sier alt det vi andre knapt tør tenke. Han våger å være kontroversiell. Ikke fordi at det selger bøker, men rett og slett fordi han dyrker ærligheten.

Panserhjerte2. Jo Nesbø – Panserhjerte

Panserhjerte en roman der alle tenkelige følelser og prøvelser blir påtvunget vår kjære antihelt. Vi forstår allerede etter noen få sider hva det er Harry kommer til å bli utsatt for denne gangen, og vi har en vag anelse om hvordan han vil klare å komme seg ut av uføret også. Det er ikke der spenningen ligger. Den ligger i de overraskende vendingene. Det uventede. Det klaustrofobiske. Og …. I det uendelige følelsesspillet som Harry må ta del i. Panserhjerte er ekstremt og ulidelig spennende lesing. Ble ferdig i natt, men kjenner det fremdeles i kroppen. Rastløsheten. Uroen. Kvalmen … Det sitter i noen dager etter en Harry Hole roman. Akkurat som en flaske Jim Beam…

På direkten3. Anne Cecilie Remen – På direkten

Det jeg likte best ved denne kriminalromanen var Remens evne til å bygge opp troverdige karakterer. Hver eneste person står fram med et liv, en historie og med styrker og svakheter. De er ekte, og det finnes ingen krimklisjeer så langt øyet kan se når det kommer til karakterbygging. Det krever stor plass og en stødig hånd for en forfatter å legge såpass mye inn i hver karakter. For leseren kan det virke uvant å komme så nært innpå hver eneste person, men samtidig så gjorde det noe med meg når jeg hadde trålt meg gjennom de første 200 sidene. Jeg levde meg mye mer inn i dramaet som begynte å utspille seg. Når Remen økte spenningen og dramaturgien så kjente jeg nesten på en fysisk angst for karakterene som ble utsatt for de ulike påkjenningene. Jeg følte faktisk at jeg kjente dem. De var mennesker av kjøtt og blod.

Lyden av asfalt4. Yngve Kveine – Lyden av asfalt

Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer.Du kommer langt innenfor det mange vil kalle forfatterens intimsone. I enkelte partier føles det nesten som blotting og utlevering. Scenene, tankene og ordene er alt for ekte til at de kan være noe annet enn selvopplevde. Det er noe Knausgårdsk over nakenheten for å si det slik. Det er lyden av asfalt.

Divergent5. Veronica Roth – Divergent

Divergent er uten sidestykke det beste jeg noensinne har lest av ungdomslitteratur . Boken slår fullstendig knockout på Dødslekene og all annen lignende litteratur jeg har lest. Du spør deg kanskje hvorfor jeg  sammenligner denne boken med akkurat Dødslekene? Det er fordi begge er dystopier. En verden i framtiden der mennesket er underlagt en dysfunksjonell makt og et system, og der de som oftest må gjennomgå en kamp for å overvinne denne overmakten. Divergent har en fantastisk dystopisk verden å by på til leseren. En verden der alle mennesker er delt inn i fraksjoner etter hvilken egenskap de dyrker. De uselviske som ofrer seg selv for å hjelpe andre. De lærde som dyrker kunnskap og klokhet. De sannferdige som ikke evner å være uærlige og som alltid er til å stole på. De fredsommelige som aldri går i konflikter med andre og som dyrker omsorg og kjærlighet. Og til slutt de fryktløse som tør der ingen andre våger og som er i stand til å forsvare verden mot ytre farer.

Mannen-som-ikke-ville6. Vidar H. Andersen – Mannen som ikke ville

«Mannen som ikke ville» er historien om han som vi alle kjenner, men aldri blir kjent med. Han vi ser hver dag, men som vi aldri legger merke til. Han som gjemmer seg i mengden, og bare flyter med på lasset. Alltid punktlig. Ryddig, strukturert og totalt uten ambisjoner. Tilsynelatende grå, kjedelig og pregløs. Men … Er det egentlig sånn det er? Vidar H. Andersen har en særegen litterær stemme. Det viste han helt tydelig med sin debutroman «Mysteriet», og han manifesterer dette uttrykket i «Mannen som ikke ville». Uttrykket er naturlig, umiddelbart, barnslig, enfoldig og litt troskyldig. Naivisme handler om det umiddelbare, enkle og troskyldige. Blander du dette med minimalisme, som betyr å begrense alt, og kun ta med det nakne, uvaskede og enkle i språket, så står du egentlig med fasiten i hendene. «Mannen som ikke ville» er et prakteksempel på slik litteratur.

Mysteriet7. Vidar H. Andersen – Mysteriet

I sin romandebut gjør Vidar Andersen kunststykket å legge alle vedtatte normer til side. For å ha baller nok til å gjøre noe slikt er det ikke nok med hår på brystet, her bør en ha et asketisk ønske om å bli stett til evig pine. Å fjerne alt som kan lukte «litterært» er som selvdrap å regne i de rette kretser. Nja, tenker du kanskje … Det finnes jo eksempler på suksessfulle naivister der ute. Vi har sett og lest både «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant» av Jonas johansson og «Harens år» av Arto Paasilinna. De gjør mye av det samme, men det er en vesentlig forskjell…. De gjør det med humor. Bøkene er og skal være morsomme. Vidar H Andersen bruker naivismens grep i krimlitteraturen. Det er noe helt nytt. Kan en bok være både naivistisk og samtidig spennende? Hadde du spurt for en uke siden så ville jeg fått latterkrampe, og svart et høyt og tydelig NEI. Nå derimot, er fliret tørket bort en gang for alle. Det er mulig. Det går faktisk an å skrive en handlingsfokusert også-fortelling på 564 sider og samtidig gjøre det ulidelig spennende. Boken er intet mindre enn en mystisk genistrek!

Marekors 8. Jo Nesbø – Marekors

Når siste side var lest så var jeg faktisk andpusten og måtte snappe etter luft.  Jeg er en snill mann. Jeg sier aldri stygge ting, og jeg føyer meg lett for andres behov og krav. Men, dersom noen hadde prøvd å snakke til meg i løpet av de siste hundre sidene ville jeg glefset til dem og bedt dem stikke hodet sitt opp et visst sted. Det sier vel det meste. Nesbø driver leseren til vannvidd mot slutten av denne intens spennende Harry Hole krimmen. Mur deg inne, og send SMS til dine venner om at du vil bli utilgjengelig på ubestemt tid. Marekors er en av de mest spennende bøkene jeg har lest, og den er adskillig bedre enn sine fire forgjengere. Når nakkehårene reiser seg gang på gang hos en voksen mann som har lest et sted mellom 200-300 krimbøker opp gjennom årene, ja da har forfatteren gjort noe riktig.

politi9. Jo Nesbø – Politi

Ja, jeg er kritisk. Sikkert for kritisk også … Slik er det gjerne når forventningene når slike høyder som alt oppstyret rundt «Politi» skapte. Dette var boken alle skulle lese, og elske, i sommer. Sekserne haglet i pressen, og krimelskere landet rundt ble slørete i blikket og småkåte bare boka ble nevnt. Jeg forventet en ekstase av de helt sjeldne, og ble selvsagt skuffet. Fordelen med mange perspektivskifter er at du kan kjøre en hel haug med parallelle handlinger for å øke spenningen. Bakdelen er at det tar mye tid og plass å få alle disse historiene i gang skikkelig slik at leseren engasjerer seg i hver og en av dem. En annen bakdel er at det blir så mange å holde styr på etterhvert at det blir en prøvelse å huske hvem, hva, hvor og når … Noen steder var forvirrelsen total hos meg. Jeg måtte bla meg tilbake. Lese scener opp igjen. Motoren stanset, og jeg måtte starte på nytt. Da jeg hadde trålt meg gjennom de første 150 sidene vurderte jeg seriøst å begynne forfra igjen, for jeg hadde tydeligvis mistet masse viktig informasjon på veien.

Lydløs Trompetisme10. Marit Persheim – Lydløs trompetisme

Dette trekket med fantasisprang er et lykketreff i boka. Den gir boka en nødvendig snert, et faenskap om du vil, som gjør at karakteren Margit Pedersen blir mer tredimensjonal. Hun framstår som naivismens gudmor i all sin barnslighet. Det er som å lese om en sandkassetreåring i fullvoksen størrelse. Det er morsomt, men også noesåjeævliginnihelsikes irriterende. Jeg har så vondt av stakkars Otto. Han er så sørgelig i all sin tålmodighet at han får selv Jesus til å virke som en kruttønne med amfetaminabstinenser. Hadde noen spilt sur trompet i stua mi dag ut og dag inn ville jeg med stor sannsynlighet stått tiltalt for overlagt partering (og drap). Lydløs trompetisme handler om et sett hverdagsmennesker som er så grå og hverdagslige at det i seg selv blir morsomt. Foruten Margit, så framstår alle karakterer endimensjonalt gjennom hennes øyne. Nok et godt trekk fra forfatteren. I det store og hele så er dette en bok som vil gi deg en artig lesestund. Til tider hysterisk morsom i sin banalitet, andre ganger humrende morsom med sitt øye for de små trivialiteter vi alle sliter med i det daglige.