Lite blod – masse potens!

Stikkord

, , , , , , , , , , , ,

Mere blodHøstens «må leses» er unnagjort. Mere blod av Jo Nesbø. Hans andre bok i Blood on snow-universet. Hvor langt ute på Finnmarksvidda Nesbø har vært for å finne på denne tittelen vet jeg ikke, men den har lite og ingenting med historien som fortelles å gjøre. Men … så er det vel det eneste med denne romanen som ikke er bra også. Mere blod er et herlig, spenstig, vitalt og friskt pust fra Jo Nesbø. Han skriver glitrende, og jeg kan ikke gjøre annet enn å reise meg fra bakerste rad og applaudere. 

Han har fått ufortjent mye kritikk for sitt nye prosjekt den godeste Nesbø. Og, for enhver annen forfatter ville det trolig vært et selvskudd å våge seg ut på noe slikt som dette. Å gjenskape 70-tallkrimmens smusslitteratur slik han gjør er rett og slett ganske hårete av en etablert og anerkjent moderne krimforfatter. For de av dere som ikke vet hva «Blood on snow»-prosjektet til Nesbø egentlig går ut på, så anbefaler jeg dere å lese min anmeldelse av Blod på snø fra i vår. Kort fortalt skriver Jo Nesbø en av sine karakterer (en norsk krimforfatter på 70-tallet) fra en kommende bok sine kriminalromaner. «Forfatteren» av Blod på snø og Mere blod vet vi altså ikke hvem er ennå. Det kommer … Og for de av dere som måtte tro at dette bare er enda en måte å skvise penger ut av godtroende lesere på, så tro om igjen. Hver eneste krone av overskuddet på Blood on snow-bøkene går til veldedighet.

Språket, dialogen, stilen, humoren, handlingen … Alt er retro 70-talls i  begge disse bøkene. Samtidig så kjenner vi igjen Nesbøs gnistrende penn i hver eneste linje. Jeg likte den første boka godt, men jeg elsker Mere blod. Den fenget meg umiddelbart og holdt meg fanget til siste dråpe var melket ut av sidene. Jeg merker at Nesbø har kost seg mens han har skrevet denne boka. Alt det som kanskje manglet av overskudd i Gjenferd og Politi er blåst bort. Det virker som om Nesbø selv synes det er deilig å slippe Harry Hole ut på de evige jaktmarker. (Skjønt, jeg har en mistanke om at han vil returnere)

I Mere blod er overskuddet der. Lysten til å fortelle en knakende god historie. Vi merker at energien og potensen er tilbake. Nesbø skriver med senkede skuldre, og han leker seg med karakterer, språk, twister og handling. Hmmm … Ble jeg en tanke euforisk nå? Vel, la oss se litt på historien da.

Vi møter Jon som er på rømmen. Han er en av Fiskerens pengeinnkrevere, men har stjålet av lasset, og har halve Oslos underverden i hælene. Av alle gudsforlatte steder dumper han ned midt på tjukkeste Finnmarksvidda. Blant spinnville samer og fromme Læstadianere prøver han å gjemme seg fra Fiskerens leiemordere i et lite skur av en jakthytte. Eneste selskap er en ensom rein som finner ut at den skal slå leir ved hytta. Jon har skiftet navn til Ulf. Fått låne seg en rifle, og etterhvert også blitt kjent med bygdas kirketjener Lea, hennes sønn Knut, og et oppkomme av en samisk lurendreier, Mattis. Jon blir etterhvert dratt inn i et drama i bygda, samtidig som forfølgerne begynner å nærme seg. Ingen unnslipper Fiskerens håndlangere. Oppgjøret må komme.

Samtidig som handlingen utspiller seg blir vi kjent med årsakene til at Jon stjal pengene, og hvordan han unnslapp Fiskerens klør i Oslo. Som i Blod på snø blir vi umåtelig glad i hovedpersonen. Men, det stanser ikke der. Også romanens tre andre karakterer, Lea, Knut og Mattis kryper inn under huden på oss og gjør noe med oss. Glitrende naturskildringer fra Finnmarksvidda spøtes finmasket sammen med fantastiske miljøbeskrivelser fra den lille bygda. Det er nesten så en får lyst til å flytte oppover.

Noe av det vanskeligste for en krimforfatter er å skape troverdige skikkelige karakterer som vi som lesere knytter bånd til og blir glad i. Sjangeren krever såpass mye tempo, driv og motor at det ofte går på bekostning av det å skildre mennesker på en måte som griper oss. Nesbø klarer det med lille Knut. Den lille gutten er bokas store stjerne. En karakter jeg aldri kommer til å glemme. Alt han gjør og sier har så mye undertekst i seg at det river i sjela å lese det. Det er vondt, godt, trist og morsomt på en og samme tid.

På mange måter oppsummerer de ordene hele romanen også. Det er mye smerte, sorg og ensomhet. Samtidig er det en hjertevarme og en tilhørighet til både natur og mennesker som setter seg i blodet på leseren. Språket, dialogene og flere av situasjonene både med Mattis og Knut er hysterisk morsomme. Jeg lo godt gjentatte ganger av gullkorn fra deres munn. Samtidig er det noe trist i begge disse karakterene sin historie som gir dem en dybde vi sjelden ser i krimromaner. Predikatentens datter Lea også, for så vidt. Jon er også et slikt menneske. En som har følt på livet, som har sett døden i hvitøyet, og som har skjønt at det finnes et blått lys i øynene hos noen mennesker som er verdt å ta vare på. Å kjempe for. Å dø for.

Det er ikke mange milliliter blod som blir spilt i denne romanen av Jo Nesbø, men det er gallon på gallon med gnistrende fortellerglede. Det var vel Åge Hareide som en gang etterlyste mer «stake» hos spillerne sine i landskamp. Vel, Nesbø var halvslapp i sine siste to Harry Hole-bøker. Det er godt å se at han har fått tilbake potensen.

Mine anmeldelser av tidligere Nesbø-bøker:

Marekors, Frelseren, Snømannen,  Panserhjerte, Gjenferd, Politi, Sønnen, Blod på snø

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

Et menneskebarn du aldri vil glemme

Stikkord

, , , , , , ,

MenneskebarnetJeg er veldig glad for at ingen fortalte meg hva dette var for noe før jeg startet på boka. Da ville jeg vært full av forutinntatte holdninger før jeg satte meg ned. Det var jeg altså ikke, og bokas innledning var som å få et slag midt i ansiktet. Det som foregikk med de stakkars søte, små og ikke minst tillitsfulle barna nede i den kjelleren gjorde så vondt å lese at det skar i meg. Samtidig så begynte undringen å komme. Det var noe som ikke stemte her. En trenger da ikke et kobbel av soldater for å passe på uskyldige små barn som er fastbundet og kjølhalt til en rullestol?

NB! Menneskebarnet lanseres 15.september på Schibsted forlag. Jeg var manuskonsulent på denne boka, og las derfor originalutgaven på engelsk. Denne anmeldelsen er ikke basert basert på den oversatte utgaven.

Boka handler om 10 år gamle Melanie som holdes fanget i en kjeller sammen med en rekke andre barn. De er strengt bevoktet av militære vakter, rulles inn og ut av cellene fastspent til rullestoler, og undervises av voksne i et klasserom. En av lærerne er Helene Justineau, og Melanie knytter seg ekstremt følelsesmessig til denne læreren. Synsvinkelen ligger hos jenta i starten, og vi blir vitne til det som ser ut som svært grove overgrep mot små barn. Voksne som behandler barna som om de var i en konsentrasjonsleir. Vi forstår også at barna blir hentet av et legeteam ledet av Dr. Caldwell en og annen gang, og at de som blir hentet aldri kommer tilbake.

Samtidig blir vi også vitne til en fantastisk lærer som gir av seg selv, og som virkelig bryr seg om barna, selv om alle andre behandler dem som dyr. Dette setter Melanie ekstremt pris på, og hun ser fram til dagene der det er Helene Justineau som skal ha dem. Når vi som lesere har latt oss sjokkere og forstyrre lenge nok over de vanvittige overgrepene, så snur synsvinkelen. Det er da vi forstår hva denne historien egentlig er.

Jeg vil ikke røpe hva som ligger bak her, og kommer derfor ikke til å si noe mer om det, men i en ordinær thriller av dette slaget ligger det meste av spenningen rundt tre hovedelementer.  Jakten, Flukten og Kampen. Det er mye action, mye død, og mye blod… Denne er ikke noe unntak i så måte dersom en ser bort fra bokas svært så atypiske innledning. Så langt er det jo mye som tyder på at dette er enda en thriller som det går tolv på dusinet av, men det er det altså ikke. Forfatteren har foretatt et genialt grep ved å la oss som lesere få følge historien gjennom en liten jente sin synsvinkel. Så langt jeg vet så er dette helt unikt, og det er dette som gjør at denne thrilleren blir så mye mye mer enn enda en bok i mengden.

Dette skaper ikke bare en ny synsvinkel, det gir også boka en helt ny dimensjon, der leseren blir utfordret til å tenke rundt de mest eksistensielle spørsmål som finst. Hvem er vi egentlig? Hva er det som skiller oss fra dyrene? Hvor går grensen for hva som er mennesklig? Finnes det så viktige mål at de helliger ethvert middel tenkelig. Hvor langt ville du vært villig til å gå for å redde vår eksistens?

Boken er så absolutt en voksenbok, eller i det minste en YA-bok. Rent personlig mener jeg den har såpass mange preferanser til historie, filosofi, religion, mytologi, avansert biokjemi, nevrologi og etikk at jeg vanskelig kan se at yngre lesere vil ha særlig utbytte av teksten annet enn spenningen i kvartettens kamp for å overleve på sin vei til Beacon. De vil trolig ikke se det enorme teppet som ligger bak selve teksten her.

La det være sagt først som sist. JEG ELSKER DENNE BOKA! Den er helt fantastisk. Den er så kompleks og så tankevekkende at du blir fullstendig satt ut mens du leser. Når sannheten bak historien gikk opp for meg så var det jo et sjokk, og det satte plutselig hele historien i et helt annet perspektiv. Med ett så kunne jeg forstå brutaliteten og hensynsløsheten. Men, samtidig så visste jeg så mye mer gjennom lille Melanie sin synsvinkel. På mange måter blir den tradisjonelle historien snudd på hodet i denne romanen.

Jeg mener alvor når jeg sier at dette rent litterært faktisk er en svært så dyptpløyende historie. Det gav meg tanker til hvordan tyskerne i sin tid faktisk kunne behandle jødene som de gjorde i konsentrasjonsleirene. Hva som fikk tyske leger til å begå verdenshistoriens mest grufulle overgrep gjennom et utall av eksperimenter og torturmetoder. Preferansene mellom Melanie og Dr.Kaldwell kan langt på vei sammenlignes med preferansene mellom en tysk lege og vitenskapsmannn og jøder i fangenskap under 2.verdenskrig.

Det stopper ikke her. Det finnes massevis av koblinger inn mot gammel gresk mytologi, og andre myter. Den engelske tittelen «The girl with all the gifts» viser jo til Pandora. Jenta som hadde alle gavene, og som slapp løs all verdens ulykker da hun åpnet dem. Dette viser jo til Melanie i fra første setning av boka, og avslutningen er jo spektakulær, utradisjonell og VELDIG annerledes slik de fleste slike thrillere avsluttes. Jeg synes den var nydelig, og jeg ville blitt svært skuffet om en så dyp bok skulle ende triviellt med at de kom seg til Beacon og løste alle problemer.

Jeg anbefaler dere å lese Menneskebarnet i høst. Dere vil ikke bli skuffet. Det er en helt genial bok langt utenom det vanlige, og den har så mange lag med preferanser at det er smått utrolig. Den er svært spennende, og den griper deg om hjertet. Boken er av et helt annet format enn tilsvarende sjangerlitteratur både når det gjelder plott, språk, perspektiv, karakterer og allmenn interesse.

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

En stjerne er født

Stikkord

, , , , , , , , ,

Omslag-stjerner-over-mørke-underStjerner over – Mørke under er Ingebjørg Berg Holms debutroman. La det være sagt med en eneste gang … Maken til krimdebut skal du lete lenge etter. Romanens form er så hårete og vågal at den mangler sidestykke blant andre norske krimdebutanter de siste årene. Vi snakker historisk krim fra tjukkeste Hurum-landet i år 1875. Lenger unna det som er politisk korrekt innen moderne norsk krim kommer du ikke. Da er det så ubeskrivelig deilig når det lykkes. Stjerner over – Mørke under er så vakker, vemodig og gnistrende godt skrevet at en skulle tro en hadde med en veteran i faget å gjøre.

Denne krimromanen er som dere forstår noe helt utenom det vanlige. Vi møter en nyansatt lensmann i Hurum som får i oppdrag å løse en drapsgåte. En mann er funnet drept i skogen. Han er plassert under et bjørketre, og det avsløres snart at mannen er en tidligere levemann fra Holte gård som reiste til Canada for mange år tilbake. Året er 1875, og vi møter et norsk bondesamfunn som vi kjenner igjen fra historiebøkene. Samfunnet er klassedelt mellom de skriftlærde som for eksempel lensmann og prest, og de som jobber i tjeneste på gårder. Embetsmenn er høyt aktet og respektert av lekfolket, og det de sier er loven. Ingen kan motsi dem.

Selve mordgåten og løsningen av den er ikke det som gjør denne romanen så spesiell. Mysteriet er bra det, og løsningen henger så absolutt på greip. Men, det som gjør at akkurat denne romanen blir en fryd å lese er nærheten til karakterene, de fantastisk vakre beskrivelsene, og troverdigheten i både miljøskildringer og språk. Dessuten skildrer boken religiøse konflikter, kjønnskamp og en kamp for menneskeverdet i datiden på en gnistrende måte. De to sistnevnte ligger vel å merke mye i undertekstene, men vi ser dem likevel som ulmende glør like under overflaten. Det er både en indre og en ytre dramatikk i teksten som griper meg som leser, og som får meg interessert.

Skildringene av «byttingen» Jørgen og hans «svekk» er vonde og gripende å lese med vår tids innsikt i hva slike mennesker har av verdi. Den gang ble de behandlet som trollpakk, og omtalt som noe djevelsk og farlig. Overtro og kvakksalveri førte til mishandling og grov omsorgssvikt. Samtidig klarer forfatteren å vise hvordan den utstøtte Kveker-familien på Holte klarer å ta vare på denne gutten oppi alt det vonde. Det er rørende lesing. At det var mennene i familien som framsto som omsorgspersoner for Jørgen, mens kvinnene drev med forbanning og overtro, synes jeg gav historien en ekstra dimensjon.

Jeg nevnte det språklige. Boken er skrevet i brevs form som et personlig brev fra lensmannen til sin storebror som har flyttet til Amerika. Dette grepet gjør at hele historien får en ekstra dimensjon av nærhet. Noe som er et genialt grep ettersom historien befinner seg ganske fjernt fra vår tid. Lensmannens personlige betraktninger og funderinger er fine, og mange av spørsmålene han stiller seg er vesentlige samfunnsspørsmål, og spørsmål som angår mellommenneskelige relasjoner. Vi ser mennesker i en ny tid. En ny oppvåkning, med nye verdier og normer. Dette gir historien ekstra krydder, og gjør at vi leser med spenning og interesse også i de partiene der selve drapsgåten er omstendelig og stillestående.

Naturskildringene er helt fantastiske. Det er en trolsk og eventyraktig stemning som ligger som et slør over hele historien, og skaper en mystisk stemning rundt alt som skjer. Overto og gamle segner flyter sammen med skildringer av naturen fra mennesker som sto langt nærmere skogen, vannet og fjellene enn det vi gjør i dag. Det er lett falle ned i en nasjonalromantisk klisjèsuppe når en skal prøve på dette litterære grepet, men forfatteren er svært flink til å balansere skildringene og gi dem sitt eget særpreg. Dette er så absolutt en roman av høy litterær kvalitet.

Jeg har til tross for alt dette valgt å ikke gi den full pott. Grunnen er et fortellerteknisk grep som ikke fungerte. Flere scener i boka blir beskrevet gjennom en synsvinkel i ett kapittel, for så å bli beskrevet på nytt i en ny synsvinkel i neste kapittel. dette gjør at motoren stopper, og det til tider blir veldig omstendelig og seigtflytende. Å skrive samme scene flere ganger men sett fra ulike øyne er sjelden vellykket, og det blir det ikke denne gangen heller. hadde det ikke vært for det grepet ville dette vært en soleklar sekser på terningen fra meg. Stjerner over – Mørke under er annerledes, spesiell, interessant, spennende, vakker og en liten litterær perle. Det er bare å gratulere debutanten. Det vil ikke overraske meg om hun skulle gå hen å bli Riverton-nominert for denne romanen.

Andre bloggere om boka: Tine Sundal, Artemisas verden, Beathes bokhjerte, Karis bokprat

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5
Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 032 andre følgere