Mine nominasjoner til Bokbloggerprisen 2014

Fjorårets vinner av Bokbloggerprisen, Agnes Ravatn. Fotokilde: www.knirk.no
Fjorårets vinner av Bokbloggerprisen, Agnes Ravatn. Fotokilde: http://www.knirk.no

For andre gang skal landets bokbloggere stemme frem de to beste norske utgivelsene i året som gikk. Ifjor var det Agnes Ravatn som vant kategorien for skjønnlitteratur med «Fugletribunalet». I åpen klasse var det Ruth Lillegraven som vant med sin diktsamling «Urd». Fram til og med i går kunne alle landets bokbloggere nominere inntil syv titler i hver av de to kategoriene. Her er mine syv skjønnlitterære nominasjoner fra 2014.

Resultatet av nominasjonene vil bli å se i en langliste som blir offentliggjort på denne siden 12.januar. Noe senere kommer tre av disse bøkene på en kortliste. En i hver kategori. Det er ennå ikke klart når denne blir offentliggjort. Denne listen skal/kan samleses i en periode på 6 måneder fram til den endelige avstemmingen i august. De to vinnerne av Bokbloggerprisen offentliggjøres under en prisutdeling på Oslo bokfestival i september 2015.

Men … Frem til vi kommer dit er det altså ennå lang tid, og vi som blogger om bøker har fremdeles et berittiget håp om at det er våre bøker som blir stemt frem dette året. Av erfaring vet jeg at krim ikke står svært høyt i kurs i utdeling av litterære priser, men det hindrer ikke meg i å nominere dem. Seks av mine syv nominasjoner er krimbøker, enkelt og greit fordi dette hovedsaklig er en krimblogg, og det er innenfor den sjangeren jeg først og fremst leser bøker og har min kompetanse.

Ønsker du å lese hele min anmeldelse av disse bøkene klikker du ganske enkelt på bildet av omslaget. Jeg ønsker mine forfattere lykke til i prosessen, og håper en eller flere av disse bøkene blir å finne på langlisten 12.januar.

1. YNGVE KVEINE – LYDEN AV ASFALT (Tigerforlaget)

Lyden av asfaltDette er vel den tittelen jeg har mest forhåpninger til under årets nominasjon. Enkelt og greit fordi den ikke er en krimutgivelse, og at den med det trolig treffer en bredere gruppe av landets bokbloggere. Den har også vært en av bokhøstens store snakkiser i bokbloggkretser, og jeg ser mange har lest den og gitt gode anmeldelser av boken. Kveine er debutant, og boken handler om en ung gutts oppvekst på østkanten av Oslo på nittitallet. Boken er nært knyttet opp til Joachim Nielsens tekster og musikk. Kapitteloverskriftene er blant annet hentet fra Jokke & Valentinernes låter, og handlingen er delvis et speilbilde av tekstene. Lyden av asfalt var også det nye Tigerforlagets første utgivelse, og boken er i skrivende stund ute i sitt tredje opplag.

Jeg skrev følgende om boken i min anmeldelse i høst:

Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer. Det er lyden av asfalt.

2. TOM EGELAND – DEN 13. DISIPPEL (Aschehoug)

Den13disippel2014 var mitt store «Bjørn Beltø-år». Jeg bestemte meg i januar for å gå løs på hele serien, og lese en bok hver måned fram til utgivelsen av Den 13.disippel kom ut i mai. Jeg holdt det jeg lovte, og selv om jeg var farlig nær en overdose Beltø, så må jeg si det var en fantastisk opplevelse. Egelands univers er et eventyr fra første til siste bok. I sin siste bok bestemte Egeland for å tone det hele ned etter to-tre utgivelser som var ganske så spektakulære når det kommer til fantasi og konspirasjoner. I Den 13.disippel tar Egeland oss med tilbake til stemningen, stilen og spenningen som vi fikk i den første boken i serien «Sirkelens ende». Vi er på jakt etter Jesus egentlige historie i denne boka. I Beltø-universet betyr ikke det nødvendigvis at vi jakter sannheten, men spennende og spektakulært er det alltid.

Jeg skrev følgende i min anmeldelse av Den 13.disippel i mai:

Tom Egelands siste bok om arkeologen Bjørn Beltø er en nytelse for alle oss som elsker å undre. Vi som ikke tror vi har svarene på alle livets gåter. Vi som fremdeles lurer på hva som er der mellom himmel og jord. Det som vi aner, men som vi ikke kan se. Vi som av og til kikker opp på himmelen, ut i universet, inn i evigheten, og spør oss selv slik Pink Floyd en gang gjorde… «Is there anybody out there…?«

Du som er på jakt etter en anmeldelse som gir denne pallevelteren av en hypet Egeland-bok et realt spark bak, kan bare slutte å lese med en gang. Denne anmeldelsen er viet i superlativenes tegn. Det er er en hyllest til en fantastisk fin bok. En bok som går dypere inn i mitt kristne grunnfjell enn jeg noen gang trodde var mulig. En bok som gjorde noe med meg. Som rørte meg. Som løftet meg.

3. JO NESBØ – SØNNEN (Aschehoug)

SønnenDette er boken alle leste ifjor, og som alle har ment noe om. En kan si mye rart om Jo Nesbø, men at fyren selger bøker er det liten tvil om. Så kan en alltids spørre seg hvorfor det er slik? Er det fordi forlag, media og bokhandlere hyper hverandre opp i et astronomisk tempo hver gang Nesbø har noe på gang, eller er det fordi han rett og slett skriver knakende gode bøker? Svaret ligger naturligvis et sted midt imellom, men jeg mener oppriktig at det er på høy tid å anerkjenne vår største litterære eksport siden Hamsun for det han gjør. Ikke fordi han skriver stor litteratur, men fordi han skriver bøker som en hel verden elsker å lese. «Sønnen» var hans første voksenutgivelse siden «Hodejegerne» som ikke hadde Harry hole i hovedrollen, og det knyttet seg stor spenning til dette. I Sønnen leker Nesbø seg med Oslos underverden og med Bibelen. Boken har så mange allusjoner til bibelhistorien at den er et studie i seg selv. samtidig er det en beinhard, røff og ærlig bok om de som vanker i Tigerstadens mørkeste bakgater.

Jeg skrev følgende i min anmeldelse av «Sønnen» i vår:

Etter ti bøker med Harry Hole i hovedrollen tok Jo Nesbø sjansen, og lot «Sønnen» slippe til. For en karakter …! Har vi noensinne sett en lignende type gå bananas i en norsk krimthriller? Sonny Lofthus er kanskje den mest sammensatte karakteren jeg har lest om siden jeg fikk Hafez Al Assad i fanget i Jussi Adler Olsens Kvinnen i buret. En ting kan jeg umiddelbart si. Nesbø fungerer akkurat like godt uten gode gamle Harry H.

Er det ikke gøy når en karakter er så annerledes, så sammensatt, og så uimotståelig uforutsigbar at en som leser gir seg ende over? Det er jo disse vi er på jakt etter hele veien, er det ikke?

4. LENE LAURITSEN KJØLNER – HØYT HENGER DE (Schibsted)

Høyt henger deÅ bruke sosiale medier aktivt for å profilere seg selv som bokdebutant er blitt viktigere og viktigere i dagens bokbransje. Bøkene selger ikke seg selv uansett hvor bra de er. Det kreves massiv oppmerksomhet og medieomtale for at bokhandlerindustrien skal få øynene opp for nye stemmer. Lene Lauritsen Kjølner gjorde dette da hun debuterte ifjor. Hun turte å gå høyt ut, og skaffet seg tidlig en stor tilhengerskare som framsnakket hennes debutroman «Høyt henger de». Når det er sagt, så hjelper det lite dersom produktet ikke holder mål. Det gjorde det til de grader for Kjølner. Hun skriver gnistrende godt, og har lansert en herlig karakter i Olivia Henriksen. En middelaldrende, selvironisk og litt bitter dame som kaster seg ut i et krimmysterium i beste Agatha Christie -stil. Her ligger også selve hemmeligheten ved Kjølners suksess. En svært sterk katrakter, kombinert med at hun våger seg utpå og bryter med sjangeren. Slentrende humor, koselige varme skildringer, og en kriminalhistorie omtrent blottet for bestialsk vold og blod.Kjølner velger med andre ord å gå motstrøms, og hun gjør det med stil.

Jeg skrev følgende i min anmeldelse av «Høyt henger de» i vår:

Høyt henger de» er befriende annerledes i både stil, plott og i det fortellertekniske. Boken er en pussig crossover mellom krim, chic-lit og bygdefortelling.Fortellerstemmen har et selvironisk skråblikk på verden og på det som skjer rundt henne som er utrolig forfriskende og artig. Olivia har en indre «bitch» i seg som omverden aldri får se, men som vi lesere heldigvis får lov til å oppleve. Olivias tanker og betraktninger rundt folk og fe på det lille tettstedet fremkaller latteren flere ganger. Hun er syrlig, spydig og bitende, men samtidig svært selvironiserende.

5. FRODE EIE LARSEN – DU SKAL LIDE (LIV forlag)

Du skal lideEn annen forfatter som jeg trålet hele bibliografien til ifjor var Frode Eie Larsen. En forholdsvis fersk og ukjent stemme i krimlandskapet inntil ifjor. Med sin fjerde bok «Du skal lide» gikk han endelig gjennom lydmuren, og ble et kjent navn også for de med mindre kjennskap til norske krimforfattere. Larsen har gått gradene. Fra å selvpublisere sin første bok for noen år siden, til å bli et navn på alles lepper i høst. I «Du skal lide» viser han også at han har lært mye i krimfaget på veien. Svært sterke bikarakterer, og et bakteppe rundt krimhistorien som river deg i sjela,  gjør at jeg har valgt å nominere ham i år. Han har skrevet en spennende historie som henger godt sammen fra begynnelse til slutt, og «Du skal lide» har også fått svært gode anmeldelser i pressen denne høsten. Larsen er en forfatter som hele veien tar nye skritt. Fra første stund har han mestret actionsekvenser på et høyt nivå. Dernest kom karakterbyggingen på plass i hans tredje bok, Jordtårer. Nå fungerer hele pakka fra start til mål, og jeg kaster meg med glede inn i jubeldansen. «Du skal lide» starter med et smell da en bombe går av på Farris bad, og med at forfatteren Tanber Thyve som var i Larvik våkner opp på et fremmed hotellrom i Berlin uten å skjønne noe som helst.

I min anmeldelse av «Du skal lide skrev jeg følgende i høst»:

Du skal lide er mer spennende, har bedre driv, og et spenstigere plott enn de tre foregående bøkene. I tillegg ser vi en særegen forfatterstemme som fungerer bedre og bedre.  I motsetning til i Larsens to første bøker, har antagonisten denne gangen en råskap og ondskap ved seg som vi tror på. Det ligger en traume i hans liv som gradvis avdekkes underveis, og som ville gjort selv Jesus til psykotisk drapsmann. Det gjør fysisk vondt i kroppen å lese historien som avdekkes rundt denne personen.

6. ØRJAN N: KARLSSON – HUSET MELLOM NATT OG DAG (Vendetta)

Huset mellom natt og dagIkke krim faktisk … Dette er science fiction på høyoktan. Ørjan Karlsson er nok mest kjent for sine to (snart tre) bøker innen den litt unorske sjangeren spionthriller. Gerhardsens testamente og Hauges direktiv er to av bøkene jeg har kost meg mest med de siste årene, og Hauges direktiv var en av de jeg nominerte til Bokbloggerprisen ifjor. Det var derfor med en smule nysgjerrighet jeg kastet meg ut av komfortsonen, og leste hans sci-fi roman «Huset mellom natt og dag» i sommer. Det ble en leseopplevelse jeg knapt kan huske å ha hatt på år og dag. Historien er så heseblesende, og holder så høyt tempo at jeg anbefaler å ha nitroglyserin innen en armlengdes avstand dersom du sliter litt med et humpende hjerte. Sammen med den norske ex-soldaten Marko Eldfell sendes vi hodestups inn i den ene klappjakten etter den andre i et framtids-Europa som ikke er spesielt lystig, for å si det slik. Boka er utrolig spennende fra start til mål med eneste minus at den stanser midt i en cliffhanger.

I min anmeldelse i sommer skrev jeg følgende om «Huset mellom natt og dag»:

La meg begynne med en advarsel…. Denne boka leser du ikke om du er diagnostisert med et dårlig hjerte eller høyt blodtrykk. Jeg ønsker ikke å være en indirekte årsak til at ditt navn står hugget inn i marmor på en kirkegård. Sånn … Nå er det sagt. Flåsete? Ja, litt … Men, det understreker det som er hovedpoenget mitt når det gjelder denne boka. Den har et så skyhøyt tempo i handling og actionsekvenser at den bokstavelig talt leses mens du holder pusten. Vår helt, norske Marko Eldfell, befinner seg i akutt livsfare fra første til siste side. Det er en heseblesende jakt på ham som aldri gir deg rom for å få så mye som en bitteliten pust i bakken. Boka er et adrenalinrush! Marko Eldfell intet mindre enn en slags framtidsversjon av John McClane i ADHD-utgave. Yippee-ki-yay, motherfucker!

7. KJELL ERLING BARDAL – ET BLÅTT SJAL AV BLY (Fair Forlag)

Et-blaatt-sjal-av-bly_product_fullDenne utgivelsen ble jeg først klar over i månedsskiftet november/desember da forfatter Frode Granhus gikk ut på sin facebookside og twitterkonto og anbefalte den på det varmeste. Han omtalte boken som «… en litterær krim…» noe som pirret min nysgjerrighet med en gang. Granhus viste til det vakre språket med sin hentydning, noe jeg kan skrive under på her og nå. Jeg er faktisk ikke mer enn drøyt halvferdig med denne boka, men jeg nyter hver eneste setning, og leser så sakte som jeg bare klarer. Bardal skriver rett og slett helt fantastisk. Noen steder på grensen til poetisk. En soleklar sekser på terningen dersom siste halvdel av boka holder samme kvalitet som den første. Handlingen er hentet fra Alstahaug i Nordland med de syv søstre som nærmeste referansepunkt. Et storslått landskap som blir beskrevet på en måte som gjør at jeg kribler av lyst til å reise nordover på ferie i år, og ikke sørover som vanlig. Vi møter en «jeg-person» som reiser hjem igjen til Alstahaug etter mange år i landflyktighet som «søring». Han er hentet inn som foredragsholder på årets Petter Dass-festival, og bosetter seg sammen med sin litt eksentriske storebror i deres felles barndomshjem. Mystiske ting skjer rundt dem. Hodeskaller av russiske fanger fra et senket tysk frakteskip blir smuglet, en felles venn av brødrene blir myrdet, og det jaktes på en ravfigur som i følge mytene skulle vært en del av en verdifull kunstskatt ombord på det samme skipet som ble senket. Alt dette vikles sammen med en skjør og vakker kjærlighetshistorie, og krydret med urkraften til den nord-norske folkesjela.

Anmeldelsen av denne boka kommer først når den er ferdiglest, men jeg kan si så mye som at her kommer superlativene til å hagle tettere enn noen gang før. 🙂

Det var mine syv bidrag. Så får vi håpe at noen av dem blir å finne på langlista. Ifjor var det kun Nesbøs «Politi» som nådde opp av krimtitlene, men jeg krysser fingrene for at det blir annerledes i år. Jeg er spesielt godt fornøyd med at jeg nominerer hele tre debutanter i år. Det lover godt for framtida.

«I Åpen klasse» har jeg kun nominert to bøker. Egon Holstads flotte bok om «Den norske kaffesjela», og Erika Fatlands fantastiske reiseskildring i «Sovjetistan».

100 anmeldelser på bloggen

bookonthebeachI dag passerte jeg en milepæl da jeg postet min anmeldelse av Chris Tvedt og Elisabeth Guldbransens krimroman Den blinde guden. Det var bokanmeldelse nummer 100 siden jeg startet bokbloggen i oktober 2012. Ja, jeg er litt stolt. Jeg har skrevet om hver eneste bok jeg har lest bortsett fra bøker jeg har vært konsulent for hos Juritzen og Schibsted. I starten leste jeg og anmeldte jeg bøker innen alle sjangre, men det siste året har jeg i større grad konsentrert meg om krim. På veien har det blitt både latter og tårer. Ellevill begeistring og tenners gnissel.

Øverst i venstre hjørne finner du en alfabetisk oversikt over alle mine 100 bokanmeldelser. Det er en base med boktips som jeg håper er til glede for alle dere bokelskere der ute som trenger en guide i jungelen. Som sagt mest krim og thrillere, men også en del annet knask.

Her er en oversikt over de ti bokanmeldelsene som har vært de mest populære, og som har fått flest klikk fra dere lesere. Det er gøy å se at det finnes en rekke ukjente navn og debutanter på den listen sammen med de store navnene. Det viser at vi som bokbloggere har en misjon. Vi kan gjøre de usynlige synlige. De som knapt får en liten omtale i en riksavis dersom de er heldige kan altså løftes fram av oss som ikke har redaksjonelle føringer om å kun skrive om toppselgerne. Det har en verdi etter min mening. Jeg leser og skriver om begge deler. Prøver å vekte nye navn med gamle travere. Litt av formålet mitt med bokbloggen er å løfte fram de som ikke blir hørt i form av intervjuer, omtaler og altså … anmeldelser.

Hver av anmeldelsene har et sitat fra teksten min som sier noe om hva jeg mente om boka. Ved å klikke på bildet kommer du inn på selve anmeldelsen. Kos deg:)

PS! Jeg feirer med en liten giveaway. På fredag trekker jeg en av de som har kommentert på innlegget, og de får ett eksemplar av den boka som kom på 11.plass på denne lista, og som derfor aldri fikk sole seg i glansen i dette innlegget. Hvilken bok det er forblir et mysterium fram til fredag 😉

Smertens aveny omslag1. Roar Sørensen – Smertens aveny 

Selv om det er en klassisk kriminalfortelling, så er det kanskje først og fremst en naturalistisk skildring av livet i et typisk Fillepinsk horestrøk. Det er så sterkt beskrevet, og med så mange motbydelige detaljer at jeg flere ganger måtte legge boken fra meg. Det ble for nært og mektig til at jeg klarte det i store mengder.  Boken oser av bitende samfunnskritikk fra første bokstav. Mot et pill råttent og korrupt system på Fillepinene, men også mot en norsk fordømmende selvforherligelse som jeg ikke har sett maken til. Roar Sørensen er modig. Han sier alt det vi andre knapt tør tenke. Han våger å være kontroversiell. Ikke fordi at det selger bøker, men rett og slett fordi han dyrker ærligheten.

Panserhjerte2. Jo Nesbø – Panserhjerte

Panserhjerte en roman der alle tenkelige følelser og prøvelser blir påtvunget vår kjære antihelt. Vi forstår allerede etter noen få sider hva det er Harry kommer til å bli utsatt for denne gangen, og vi har en vag anelse om hvordan han vil klare å komme seg ut av uføret også. Det er ikke der spenningen ligger. Den ligger i de overraskende vendingene. Det uventede. Det klaustrofobiske. Og …. I det uendelige følelsesspillet som Harry må ta del i. Panserhjerte er ekstremt og ulidelig spennende lesing. Ble ferdig i natt, men kjenner det fremdeles i kroppen. Rastløsheten. Uroen. Kvalmen … Det sitter i noen dager etter en Harry Hole roman. Akkurat som en flaske Jim Beam…

På direkten3. Anne Cecilie Remen – På direkten

Det jeg likte best ved denne kriminalromanen var Remens evne til å bygge opp troverdige karakterer. Hver eneste person står fram med et liv, en historie og med styrker og svakheter. De er ekte, og det finnes ingen krimklisjeer så langt øyet kan se når det kommer til karakterbygging. Det krever stor plass og en stødig hånd for en forfatter å legge såpass mye inn i hver karakter. For leseren kan det virke uvant å komme så nært innpå hver eneste person, men samtidig så gjorde det noe med meg når jeg hadde trålt meg gjennom de første 200 sidene. Jeg levde meg mye mer inn i dramaet som begynte å utspille seg. Når Remen økte spenningen og dramaturgien så kjente jeg nesten på en fysisk angst for karakterene som ble utsatt for de ulike påkjenningene. Jeg følte faktisk at jeg kjente dem. De var mennesker av kjøtt og blod.

Lyden av asfalt4. Yngve Kveine – Lyden av asfalt

Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer.Du kommer langt innenfor det mange vil kalle forfatterens intimsone. I enkelte partier føles det nesten som blotting og utlevering. Scenene, tankene og ordene er alt for ekte til at de kan være noe annet enn selvopplevde. Det er noe Knausgårdsk over nakenheten for å si det slik. Det er lyden av asfalt.

Divergent5. Veronica Roth – Divergent

Divergent er uten sidestykke det beste jeg noensinne har lest av ungdomslitteratur . Boken slår fullstendig knockout på Dødslekene og all annen lignende litteratur jeg har lest. Du spør deg kanskje hvorfor jeg  sammenligner denne boken med akkurat Dødslekene? Det er fordi begge er dystopier. En verden i framtiden der mennesket er underlagt en dysfunksjonell makt og et system, og der de som oftest må gjennomgå en kamp for å overvinne denne overmakten. Divergent har en fantastisk dystopisk verden å by på til leseren. En verden der alle mennesker er delt inn i fraksjoner etter hvilken egenskap de dyrker. De uselviske som ofrer seg selv for å hjelpe andre. De lærde som dyrker kunnskap og klokhet. De sannferdige som ikke evner å være uærlige og som alltid er til å stole på. De fredsommelige som aldri går i konflikter med andre og som dyrker omsorg og kjærlighet. Og til slutt de fryktløse som tør der ingen andre våger og som er i stand til å forsvare verden mot ytre farer.

Mannen-som-ikke-ville6. Vidar H. Andersen – Mannen som ikke ville

«Mannen som ikke ville» er historien om han som vi alle kjenner, men aldri blir kjent med. Han vi ser hver dag, men som vi aldri legger merke til. Han som gjemmer seg i mengden, og bare flyter med på lasset. Alltid punktlig. Ryddig, strukturert og totalt uten ambisjoner. Tilsynelatende grå, kjedelig og pregløs. Men … Er det egentlig sånn det er? Vidar H. Andersen har en særegen litterær stemme. Det viste han helt tydelig med sin debutroman «Mysteriet», og han manifesterer dette uttrykket i «Mannen som ikke ville». Uttrykket er naturlig, umiddelbart, barnslig, enfoldig og litt troskyldig. Naivisme handler om det umiddelbare, enkle og troskyldige. Blander du dette med minimalisme, som betyr å begrense alt, og kun ta med det nakne, uvaskede og enkle i språket, så står du egentlig med fasiten i hendene. «Mannen som ikke ville» er et prakteksempel på slik litteratur.

Mysteriet7. Vidar H. Andersen – Mysteriet

I sin romandebut gjør Vidar Andersen kunststykket å legge alle vedtatte normer til side. For å ha baller nok til å gjøre noe slikt er det ikke nok med hår på brystet, her bør en ha et asketisk ønske om å bli stett til evig pine. Å fjerne alt som kan lukte «litterært» er som selvdrap å regne i de rette kretser. Nja, tenker du kanskje … Det finnes jo eksempler på suksessfulle naivister der ute. Vi har sett og lest både «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant» av Jonas johansson og «Harens år» av Arto Paasilinna. De gjør mye av det samme, men det er en vesentlig forskjell…. De gjør det med humor. Bøkene er og skal være morsomme. Vidar H Andersen bruker naivismens grep i krimlitteraturen. Det er noe helt nytt. Kan en bok være både naivistisk og samtidig spennende? Hadde du spurt for en uke siden så ville jeg fått latterkrampe, og svart et høyt og tydelig NEI. Nå derimot, er fliret tørket bort en gang for alle. Det er mulig. Det går faktisk an å skrive en handlingsfokusert også-fortelling på 564 sider og samtidig gjøre det ulidelig spennende. Boken er intet mindre enn en mystisk genistrek!

Marekors 8. Jo Nesbø – Marekors

Når siste side var lest så var jeg faktisk andpusten og måtte snappe etter luft.  Jeg er en snill mann. Jeg sier aldri stygge ting, og jeg føyer meg lett for andres behov og krav. Men, dersom noen hadde prøvd å snakke til meg i løpet av de siste hundre sidene ville jeg glefset til dem og bedt dem stikke hodet sitt opp et visst sted. Det sier vel det meste. Nesbø driver leseren til vannvidd mot slutten av denne intens spennende Harry Hole krimmen. Mur deg inne, og send SMS til dine venner om at du vil bli utilgjengelig på ubestemt tid. Marekors er en av de mest spennende bøkene jeg har lest, og den er adskillig bedre enn sine fire forgjengere. Når nakkehårene reiser seg gang på gang hos en voksen mann som har lest et sted mellom 200-300 krimbøker opp gjennom årene, ja da har forfatteren gjort noe riktig.

politi9. Jo Nesbø – Politi

Ja, jeg er kritisk. Sikkert for kritisk også … Slik er det gjerne når forventningene når slike høyder som alt oppstyret rundt «Politi» skapte. Dette var boken alle skulle lese, og elske, i sommer. Sekserne haglet i pressen, og krimelskere landet rundt ble slørete i blikket og småkåte bare boka ble nevnt. Jeg forventet en ekstase av de helt sjeldne, og ble selvsagt skuffet. Fordelen med mange perspektivskifter er at du kan kjøre en hel haug med parallelle handlinger for å øke spenningen. Bakdelen er at det tar mye tid og plass å få alle disse historiene i gang skikkelig slik at leseren engasjerer seg i hver og en av dem. En annen bakdel er at det blir så mange å holde styr på etterhvert at det blir en prøvelse å huske hvem, hva, hvor og når … Noen steder var forvirrelsen total hos meg. Jeg måtte bla meg tilbake. Lese scener opp igjen. Motoren stanset, og jeg måtte starte på nytt. Da jeg hadde trålt meg gjennom de første 150 sidene vurderte jeg seriøst å begynne forfra igjen, for jeg hadde tydeligvis mistet masse viktig informasjon på veien.

Lydløs Trompetisme10. Marit Persheim – Lydløs trompetisme

Dette trekket med fantasisprang er et lykketreff i boka. Den gir boka en nødvendig snert, et faenskap om du vil, som gjør at karakteren Margit Pedersen blir mer tredimensjonal. Hun framstår som naivismens gudmor i all sin barnslighet. Det er som å lese om en sandkassetreåring i fullvoksen størrelse. Det er morsomt, men også noesåjeævliginnihelsikes irriterende. Jeg har så vondt av stakkars Otto. Han er så sørgelig i all sin tålmodighet at han får selv Jesus til å virke som en kruttønne med amfetaminabstinenser. Hadde noen spilt sur trompet i stua mi dag ut og dag inn ville jeg med stor sannsynlighet stått tiltalt for overlagt partering (og drap). Lydløs trompetisme handler om et sett hverdagsmennesker som er så grå og hverdagslige at det i seg selv blir morsomt. Foruten Margit, så framstår alle karakterer endimensjonalt gjennom hennes øyne. Nok et godt trekk fra forfatteren. I det store og hele så er dette en bok som vil gi deg en artig lesestund. Til tider hysterisk morsom i sin banalitet, andre ganger humrende morsom med sitt øye for de små trivialiteter vi alle sliter med i det daglige.

Dette er en sang for alle oss … Verdiløse menn!

Lyden av asfaltKan alle de som føler seg vellykka
vær så snill og gå hjem
Dette er et privat lite treff
for oss verdiløse menn  …

Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer. Det er lyden av asfalt.

Kanskje var det en skjebnens ironi at den første boka til Tigerforlaget skulle ta pulsen på Tigerstaden? Kanskje var det nøye planlagt og kalkulert? Ikke vet jeg, men det er hevet over enhver tvil at forlaget med dette grepet har tenkt å sette et tydelig avtrykk etter seg. En så sterk og brutalt ærlig bok vitner om et forlag som mener alvor. Som ikke har tenkt å stå med lua i hånda mens Store-Slegga  Aschehoug forsyner seg av de beste manuskriptene. Lyden av Asfalt oser av vitalitet. I Yngve Kveines språkdrakt blir det en mektig leseopplevelse for alle oss som har vært en av gutta.

Kanskje stusser du litt over denne formuleringen? Du som kjenner meg vet godt at jeg aldri har tilbrakt et eneste sekund på østkanten av Oslo. Jeg er en av bønda i peanøtthjerneforbundet. Trygt og godt plassert i ei nasjonalromantisk småbygd i hjertet av Hardanger. Født 10 år for seint til å være hippie, og fem år for tidlig til å dyrke Jokke. Likevel var jeg en av gutta. En av den gjengen som alltid sto på siden av og så på alle de kule typene som kapra alle damene.

For dette er en sang for alle oss
verdiløse menn
en sang for de som alltid blir dumpa
og sitter ribba igjen

Vi blir aldri innvidd i de innviddes gjeng
de lukter oss på avstand
vi er verdiløse menn

I følelser, tanker, ord og handlinger er hovedpersonen og hans lille klikk fra Sleggas Penthouse også min gjeng. Mine venner. Mitt liv. Ikke Tony, Slegga og Hevneren, men kanskje Håkken, Willy og Junior. Lyden av asfalt kunne like gjerne vært Lukten av Epleblomster. Når Yngve Kveine forteller om uante mengder med øl, galloperende hormoner og uoppnåelige berter, så tenker jeg at du Yngve, du skulle ha blitt med oss. Du ville følt deg hjemme. Du ville ledd av de samme grovisene og hata de samme folka.

Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg
hvis jeg var deg så ville jeg spandert en fyll på meg
tenk på alt det morsomme vi sammen kunne gjort
hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg

Som sagt så var jeg for bittelitt for gammel, og bodde for langt ute i gokk til å bli en av blodfansen til Jokke & Valentinerne. Vi måtte pent ta til takke med å digge det som NRK fant det for godt å spille på radio. I ettertid har jeg imidlertid hatt stor glede av denne musikken, og det var med en viss ærefrykt jeg satte meg ned og lyttet til låtene mens jeg leste boka. En øvelse jeg anbefaler på det sterkeste til dere som ikke er like bevandret i Jokkes musikalske univers. Referansene i boka er nesten overtydelige. I både ord og handling så dukker Jokkes sangtekster opp fra første til siste side. Det er gjennomført, for å si det sånn. På grensen til å bli religiøst. Noen ganger svært vellykket, andre ganger med en anelse tvangstrøye over seg. Jokkes sanger danner altså bakteppet for denne romanen, men det er gjort med verdighet og respekt. Som Joachim selv, så blir det ikke lagt skjul på noe som helst i denne oppvekstromanen. Du kommer langt innenfor det mange vil kalle forfatterens intimsone. I enkelte partier føles det nesten som blotting og utlevering. Scenene, tankene og ordene er alt for ekte til at de kan være noe annet enn selvopplevde. Det er noe Knausgårdsk over nakenheten for å si det slik.

En annen ting som er særegent ved denne romanen er at den er så gjennomført på det språklige. Det vil være feil å si at den er skrevet på dialekt, som enkelte hevder. Det er den ikke. Men, det er brukt a-endinger og diftonger slik vi kjenner det fra østkant-Oslo dialekten. Her det «veit», «sleit» og «leita», ikke «vet», «slet» og «letet». Det er «gutta», «skoa» og «husa», ikke «guttene», «skoene» og «husene». Personlig synes jeg det var et gjennomtenkt, gjennomført og lykkelig valg av forfatteren. Språket står i stil med innholdet. Blir en del av totalpakken. En ærlig, jordnær røst fra dypet av Bredtvet.

I boka følger vi hovedpersonen fra før han begynner på skolen på begynnelsen av åttitallet og helt fram til vår egen tid. Hovedvekten av handlingen ligger imidlertid i tidsommet fra 1990 til 1997. Det er så gjenkjennbart for oss som var unge den gangen at det er på grensen til å bli rene deja vu-opplevelsen. Vi fryder oss sammen med gjengen. Hver og en av dem sylskarpe og ekte karakterer. De har personlighet, pondus og sjel. Vi kjenner dem igjen med andre navn fra en annen tid og et annet sted, men vi kjenner dem. Vi har alle hatt en Snikern i gjengen, eller en som Slegga. En som ordner opp, fikser og organiserer der vi andre flippa ut. Bikarakterene er om mulig enda sterkere. «Spettet» for eksempel. Herregud for en type. Dersom en aldri har vært en 14 år gammel underutviklet spjæling i guttedusjen, ville en ikke trodd at slike typer som Spettet fantes. Men, han er ikke karikert. Han er der ute et sted. Jeg unngår ham. Har ham ikke som venn på Facebook, men jeg vet at han er der ute. Flekser muskler foran speilet, og har et haleheng av imponerte læresveiner diltende etter seg. Selv nå 30 år senere …

For å gjøre en lang historie ikke fullt så lang. Jeg har lest mange oppvekstromaner. Flere fra min egen tid også. Aldri har jeg følt det på samme måten. Aldri har forfatteren truffet så til de grader blink i sine skildringer av tanker og gjerninger. Det er vemodig å lese Lyden av asfalt. Kveine har vært ærlig nok til å ikke påtvinge oss en sukkersøt avslutning der nerdene tar hevn. Gjengen fra boka kommer aldri til himmelen, men ikke til helvete heller. De forblir i skjærsilden til evig tid. Sammen med Jokke.

Jeg stikker nå
klokka er snart fem
Jeg går og når den første banen hjem
For i kjøleskapet hjemme er det øl …
I kjøleskapet hjemme er det øl!

(Ved å klikke på tekstutdragene kommer du til You-tube videoer av sangene)