YA – GEIR TANGEN

Jeg er veldig glad for at ingen fortalte meg hva dette var for noe før jeg startet på boka. Da ville jeg vært full av forutinntatte holdninger før jeg satte meg ned. Det var jeg altså ikke, og bokas innledning var som å få et slag midt i ansiktet. Det som foregikk med de stakkars søte, små og ikke minst tillitsfulle barna nede i den kjelleren gjorde så vondt å lese at det skar i meg. Samtidig så begynte undringen å komme. Det var noe som ikke stemte her. En trenger da ikke et kobbel av soldater for å passe på uskyldige små barn som er fastbundet og kjølhalt til en rullestol?

NB! Menneskebarnet lanseres 15.september på Schibsted forlag. Jeg var manuskonsulent på denne boka, og las derfor originalutgaven på engelsk. Denne anmeldelsen er ikke basert basert på den oversatte utgaven.

Boka handler om 10 år gamle Melanie som holdes fanget i en kjeller sammen med en rekke andre barn. De er strengt bevoktet av militære vakter, rulles inn og ut av cellene fastspent til rullestoler, og undervises av voksne i et klasserom. En av lærerne er Helene Justineau, og Melanie knytter seg ekstremt følelsesmessig til denne læreren. Synsvinkelen ligger hos jenta i starten, og vi blir vitne til det som ser ut som svært grove overgrep mot små barn. Voksne som behandler barna som om de var i en konsentrasjonsleir. Vi forstår også at barna blir hentet av et legeteam ledet av Dr. Caldwell en og annen gang, og at de som blir hentet aldri kommer tilbake.

Samtidig blir vi også vitne til en fantastisk lærer som gir av seg selv, og som virkelig bryr seg om barna, selv om alle andre behandler dem som dyr. Dette setter Melanie ekstremt pris på, og hun ser fram til dagene der det er Helene Justineau som skal ha dem. Når vi som lesere har latt oss sjokkere og forstyrre lenge nok over de vanvittige overgrepene, så snur synsvinkelen. Det er da vi forstår hva denne historien egentlig er.

Jeg vil ikke røpe hva som ligger bak her, og kommer derfor ikke til å si noe mer om det, men i en ordinær thriller av dette slaget ligger det meste av spenningen rundt tre hovedelementer. Jakten, Flukten og Kampen. Det er mye action, mye død, og mye blod… Denne er ikke noe unntak i så måte dersom en ser bort fra bokas svært så atypiske innledning. Så langt er det jo mye som tyder på at dette er enda en thriller som det går tolv på dusinet av, men det er det altså ikke. Forfatteren har foretatt et genialt grep ved å la oss som lesere få følge historien gjennom en liten jente sin synsvinkel. Så langt jeg vet så er dette helt unikt, og det er dette som gjør at denne thrilleren blir så mye mye mer enn enda en bok i mengden.

Dette skaper ikke bare en ny synsvinkel, det gir også boka en helt ny dimensjon, der leseren blir utfordret til å tenke rundt de mest eksistensielle spørsmål som finst. Hvem er vi egentlig? Hva er det som skiller oss fra dyrene? Hvor går grensen for hva som er mennesklig? Finnes det så viktige mål at de helliger ethvert middel tenkelig. Hvor langt ville du vært villig til å gå for å redde vår eksistens?

Boken er så absolutt en voksenbok, eller i det minste en YA-bok. Rent personlig mener jeg den har såpass mange preferanser til historie, filosofi, religion, mytologi, avansert biokjemi, nevrologi og etikk at jeg vanskelig kan se at yngre lesere vil ha særlig utbytte av teksten annet enn spenningen i kvartettens kamp for å overleve på sin vei til Beacon. De vil trolig ikke se det enorme teppet som ligger bak selve teksten her.

La det være sagt først som sist. JEG ELSKER DENNE BOKA! Den er helt fantastisk. Den er så kompleks og så tankevekkende at du blir fullstendig satt ut mens du leser. Når sannheten bak historien gikk opp for meg så var det jo et sjokk, og det satte plutselig hele historien i et helt annet perspektiv. Med ett så kunne jeg forstå brutaliteten og hensynsløsheten. Men, samtidig så visste jeg så mye mer gjennom lille Melanie sin synsvinkel. På mange måter blir den tradisjonelle historien snudd på hodet i denne romanen.

Jeg mener alvor når jeg sier at dette rent litterært faktisk er en svært så dyptpløyende historie. Det gav meg tanker til hvordan tyskerne i sin tid faktisk kunne behandle jødene som de gjorde i konsentrasjonsleirene. Hva som fikk tyske leger til å begå verdenshistoriens mest grufulle overgrep gjennom et utall av eksperimenter og torturmetoder. Preferansene mellom Melanie og Dr.Kaldwell kan langt på vei sammenlignes med preferansene mellom en tysk lege og vitenskapsmannn og jøder i fangenskap under 2.verdenskrig.

Det stopper ikke her. Det finnes massevis av koblinger inn mot gammel gresk mytologi, og andre myter. Den engelske tittelen «The girl with all the gifts» viser jo til Pandora. Jenta som hadde alle gavene, og som slapp løs all verdens ulykker da hun åpnet dem. Dette viser jo til Melanie i fra første setning av boka, og avslutningen er jo spektakulær, utradisjonell og VELDIG annerledes slik de fleste slike thrillere avsluttes. Jeg synes den var nydelig, og jeg ville blitt svært skuffet om en så dyp bok skulle ende triviellt med at de kom seg til Beacon og løste alle problemer.

Jeg anbefaler dere å lese Menneskebarnet i høst. Dere vil ikke bli skuffet. Det er en helt genial bok langt utenom det vanlige, og den har så mange lag med preferanser at det er smått utrolig. Den er svært spennende, og den griper deg om hjertet. Boken er av et helt annet format enn tilsvarende sjangerlitteratur både når det gjelder plott, språk, perspektiv, karakterer og allmenn interesse.

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

«Opprøreren» er undertittelen på bok nr.2 i Divergentserien til Veronica Roth. I Norge utgitt av Schibsted Forlag. Første bok «Divergent» kom ut i fjor vår, og skapte enorm begeistring hos mange. Blant annet meg. Når oppfølgeren kommer råder det alltid en viss skepsis og spenning. Vil en klare å gjenskape det som var så genialt sist gang? Dere kan trygt lene dere tilbake og slappe av. Andre del av eventyret om Tris og Four holder heldigvis mål. Divergent-magien lever!

Jeg var enormt spent. Forsto ikke helt hvordan en kunne dra denne historien videre og samtidig klare å holde på den spenningen som første bok hadde. Jeg har sett nok av eksempler på det motsatte. «Opp i flammer» er skremmende mye dårligere enn «Dødslekene«. Det samme må vi dessverre si om «Monsterhavet«. Oppfølgeren til «Lyntyven«. I filmens verden er dette nær sagt en regel. Jeg trenger vel knapt nevne «Hangover 2«? Eller enda verre … «Hangover 3«? (Grøss!)

Heldigvis unngår Veronica Roth å havne i samme selskap. Hun har klart å dra med seg spenningen, gløden, intensiteten, mystikken og de gode karakterene fra første til andre bok. Den har ikke blitt en blek kopi, men står godt på egne ben. Når det er sagt, så er det en sannhet med modifikasjoner. Det er fullstendig nytteløst å lese «Opprøreren» uten å ha lest første bok. Da gir ikke boken deg noe som helst. Karakterene blir ikke presentert på nytt og fraksjonssystemet i Divergent får ikke noen videre forklaring i starten av bok 2. Det forutsettes med andre ord at dette er kjente detaljer. Tris sine valg i denne boken bestemmes også i stor grad av de traumene hun opplevde i bok 1. For oss som har lest Divergent så er det en greit nok. Historien starter på sekundet der Divergent slutter, og vi går rett inn i nye actionfylte konflikter og dramatiske hendelser. Merket godt at i og med at persongalleriet ikke var helt ferskt for meg så ble det litt forvirrende å holde styr på alt i starten. Men, det løste seg i løpet av noen sider.

Tempoet i «Oppfølgeren» er skrudd opp flere hakk. Det er heseblesende action fra start til mål, og boken har et mye mørkere preg over seg. Det er langt mellom gledescenene for å si det slik. Det er krig mellom fraksjonene, og kampscenene er mange og hyppige. I tillegg så er konfliktnivået mellom karakterene høyt. De mistror hverandre, lurer hverandre og skifter stadig parti. En aner virkelig ikke hvem en kan stole på og ikke. Dette er et konstant spenningspunkt som ligger og vibrerer i oss mens vi leser. Alle fraksjonene er mer og mindre delt i lojale og forrædere, og midt oppi det hele så pågår det maktkamper innad i de ulike fraksjonene også. Et annet kompliserende moment for leseren er at «De fraksjonsløse» nå får en stor og viktig rolle i historien. Til sammen så skaper dette et inntrykk av KAOS! Det er jo ikke positivt? Ingen har vel lyst til å lese kaotiske fortellinger? Nei, men det er så absolutt troverdig. Hadde dette skjedd i virkeligheten så ville det vært kaos. Borgerkrigslignende tilstander med mange grupperinger og allianser mot hverandre er svært sjeldent ryddige og oversiktelige. Derfor treffer Roth godt også med dette. Men, for leseren gjelder det å holde tunga rett i munnen, for det er MYE å holde styr på i denne boka. Mange navn, fraksjoner, delfraksjoner, divergenter, overløpere, forrædere, fraksjonsløse osv.osv.

En annen ting som er med på å forsterke inntrykket av kaos er Tris. Hovedpersonen vår befinner seg i en tilstand jeg som lege uten å nøle ville diagnostisert som bipolar. Hun er ødelagt psykisk, og svinger som en jojo i både humør og tilregnelighet. Hun er ikke lett å bli klok på i denne oppfølgeren, og tanker og handlinger står ofte i grell kontrast til hverandre. Nok en gang så kan en jo kritisere dette med tanke på at karakteren bryter med en rekke karaktertrekk. Men, med tanke på de enorme psykiske påkjenningene hun gikk igjennom mot slutten av første bok, så er det helt på sin plass at hun har et indre kaos. Noe annet ville vært merkelig. Enorme svingninger i forholdet til Four gjør at vi som lesere til tider blir litt frustrerte og oppgitt over hennes tanker, reaksjoner og valg. Men, som sagt, så ville nok de fleste 16 år gamle jenter vært psykiske vrak med de tingene som har skjedd og som skjer rundt henne. Skyldfølelse, angst, mindreverdighetskomplekser, sinne, og suisidale tanker. Alt er der.

Ut over det at boken kan oppleves som et følelsesmessig og handlingsmessig kaos, så har jeg egentlig bare en ting å sette pekefingeren på. Det er at det på en del steder er alt for bråe hopp i scener. Vi følger Tris i alle scener, men ganske ofte befinner hun seg plutselig på et nytt sted uten noen logisk tråd som forklarer hvorfor. Dette tyder på at forfatter og forlag har hatt det en smule mer travelt med bok 2. Ellers så er det ingenting å utsette på dramaet i «Opprøreren». Den har driv, intens spenning, gåtefulle mysterier, fantastiske kampscener og et utspekulert plott. Mer ytre handling, men likevel et intenst indre drama hos karakterene. Krigen og konflikten i byen kan lett speiles til vår tids kaotiske borgerkriger med mange fraksjoner og uklare allianser. Maktspillet og de skjulte agendaene ligger og ulmer hos alle fraksjonenes ledere.

Jeg leste boken på to dager, og det var en intens og heftig leseopplevelse. De siste 200 sidene er umulig å lese med opphold. Boken blir med deg mens du spiser, mens andre ser på TV og til og med på toalettet. Det ble bare fire timer søvn i natt, for å si det slik.

I min anmeldelse av Divergent så sier jeg at det er det beste jeg har lest av tilsvarende ungdomslitteratur, noe som forøvrig også er kommet med som en blurb på omslaget til «Opprøreren». Jeg står ved påstanden også etter å ha lest denne boken. Bok nummer to skuffer ikke, og jeg gleder meg skikkelig til å se filmatiseringen av «Divergent» som kommer nå i vår. Du kan se trailer fra filmen her.

Trolig vil filmen lokke enda flere nye blodfans til å kaste seg over denne boken. Det kan de trygt gjøre. De har svært mye å glede seg til. Veronica Roth er en fantastisk forteller, og plottet er magisk.

(Jeg skylder mine lesere å gjøre oppmerksom på at jeg jobber som manuskonsulent for Schibsted Forlag, men jeg har ikke hatt noe som helst med denne utgivelsen å gjøre. Anmeldelsen er skrevet med et 100% ærlig sinn, og er ikke farget av at jeg leser andre manus fra dem)