Hver dag fra 1-24.desember vil jeg presentere dere for en krimbok litt utenfor bestselgerlistene som jeg mener dere burde lest, med et påfølgende spørsmål. Hver sjette dag, altså den 6.desember, 12.desember, 18.desember og 24.desember trekker jeg en vinner blant de som har ett eller flere riktige svar, og som da kan velge seg en av de seks foregående bøkene gratis tilsendt som en liten julegave til seg selv. Alt dere trenger å gjøre er altså å svare riktig på spørsmålet, og poste det som kommentar i bloggen. Ikke på Facebook
Hver dag fra 1-24.desember vil jeg presentere dere for en krimbok litt utenfor bestselgerlistene som jeg mener dere burde lest, med et påfølgende spørsmål. Hver sjette dag, altså den 6.desember, 12.desember, 18.desember og 24.desember trekker jeg en vinner blant de som har ett eller flere riktige svar, og som da kan velge seg en av de seks foregående bøkene gratis tilsendt som en liten julegave til seg selv. Alt dere trenger å gjøre er altså å svare riktig på spørsmålet, og poste det som kommentar i bloggen. Ikke på Facebook.
Svaret 19.desember på hvem som var Ellen G. Simensens parhest i podkasten Helte Kriminelt var ELIN BREND BJØRHEI
Fem av i alt 47 riktige innkommende svar er trukket ut til å bli med i kampen videre om en bokpremie på julaften:
Heidi Haugen, Trude Holdal, Ingebjørg Helen Sæthre, Mona Olaisen og Øystein Slinning
20.desember:
HELGE THIME-IVERSEN – X
Juritzen Forlag 2013
Min omtale:
Denne krimromanen vet jeg faktisk ikke om eksisterer i butikkhyllene. Forlaget er spist opp av Strawberry, og forfatteren har for lengst tuslet videre til et nytt hjem. Det jeg vet er at den iallfall finnes i lydbokformat under en helt annen tittel; «Mordgåten«. Historien er spennende og engasjerende fra første stund. Forfatteren drar oss med på en geografisk rundreise i Norges land på jakt etter neste finger. Jeg fryder meg hver gang jeg oppdager hvor trill rundt forfatteren har klart å lure meg . Jeg blir fintet ut over sidelinja gang på gang, og jeg tok meg selv i å le flere ganger over måten X nok en gang kom seg under radaren min. Dessuten trigger gåten og kodene meg noe enormt. Jeg grubler, tenker og funderer. På jobben, i bilen, på fotballkamp, på rusletur i regnet … Tenk det. En ny og fersk krimforfatter har altså klart kunststykket å drive en garvet krimelsker med minst 800 krimromaner på harddisken fullstendig til vanvidd. Det sier noe om kvalitet, folkens. Det sier noe om at forfatteren har lykkes. Jeg blir engasjert og revet med av X. Den river og sliter i meg hvert ledige sekund jeg har. Når så løsningen kommer så tenker jeg bare … : Åh! Selvsagt! Hvordan i Hel%&&%¤ kunne jeg unngå å se den?
Helge Thime-Iversen skriver svært godt. Han har et beskrivende språk spekket med detaljer og stemninger. På den måten klarer han å skape klare bilder i hodene våre. Både uhyggen, desperasjonen, vemmelsen og spenningen formidles med en kløktig og god penn. Jeg ser noen kritiserer hans ordrikhet. Drit og dra! Det var faktisk noe av det jeg likte aller best. Jeg mener Thime-Iversen klarer den balansegangen på en strålende måte. I min verden senkes ikke spenningen av at han bruker noe tid på å sette oss i stemning eller bruker litt flere ord på en miljøbeskrivelse. Uansett … En ting er helt sikkert. Helge Thime-Iversen har levert fra seg en X-tremt spennende debutroman i en X-tremt vanskeligsjanger. Da synes jeg han fortjener litt X-tra applaus… Et 3 X 3 Hurra faktisk!
Dagens spørsmål:
Hvilken skuespiller er det som leser inn krimbøkene til Helge Thime-Iversen?
Tips: Jeg fant begge bøkene hans som lydbøker på haugenbok.no, men du kan jo lete andre steder dersom du heller vil det?
NB! Ingen av svarene dere legger inn i kommentarfeltet vil bli godkjent av meg før fristen er ute kl.18.00, så det hjelper ikke å vente på at noen andre kommenterer før deg 😉
Det er en uskrevet regel i litteratur-Norge at en forfatter ALDRI skal svare en anmelder offentlig når en har fått en dårlig kritikk. Dette er noe omtrent alle forfattere respekterer mer eller mindre motvillig. De siste to dagene har imidlertid det motsatte skjedd. I går tok Vidar H. Andersen et kraftig oppgjør med anmelder Ståle Hovdenakk i VG, og i dag følger Helge Thime-Iversen opp med en bredside mot samme avis og Ingvar Ambjørnsen. Dette er interessant. Ser vi en ny trend der forfatterne ikke lenger finner seg i å bli kritisert uten å kunne ta til motmæle?
Jeg har lenge ventet på at dette skulle skje. En del aviser, bloggere og tidsskrifter har i økende grad kuttet bokanmeldelser inn til beinet, og anmelderne skal skrive sin faglige vurdering av boka i bittesmå artikler, som mest av alt ligner notiser. Når en skryter så gjør det jo ikke så mye, men når en slakter … ? Fortjener ikke forfatteren og leserne å få en skikkelig og grundig grunngivelse for hvorfor noe er et «makkverk» eller en «Lite troverdig klisjèbombe»? Både Andersen og Thime-Iversen påpeker akkurat dette i sine innlegg. Det er ikke terningkastet og det at anmelderen ikke likte boka de reagerer på. Det er at begrunnelsen til totalslakten er så overfladisk og lite gjennomtenkt av anmelderen. Når anmelderen bruker sterke ord så bør han vel også presentere sterke begrunnelser for dette?
Jeg er personlig uenig i begge de to VG-anmeldelsene av «Mysteriet» og «X» . Det vil dere se om dere leser mine omtaler som det er linket til ved å klikke på bokomslagene her inne. Men, det er ikke poenget mitt. Poenget er at forfattere er så forsvarsløse når slikt skjer. Vi opplevde noe av det samme her hjemme. Min kones bok «Stryk meg over håret» fikk en hel drøss med gnistrende anmeldelser, men ble totalslaktet ett sted. Da kunne vi ikke gå ut å si det som helt åpenbart var sannheten. Nemlig at anmelderen utvilsomt bare hadde lest litt av boken, og det faktum at han var en 73 år gammel pensjonert mannlig lektor, og at det dermed var så totalt skivebom på målgruppen som det går an å komme for den boken. Vi kunne ikke si noe. Måtte bare holde kjeft, for en anmeldelse er ikke noe man diskuterer. Den bare er. Fremdeles står den der … Høyt oppe på Googles søkemotor … Full av helt åpenbare feil og mangler … Til evig tid. Er det greit?
Jeg synes de to forfatterne tar opp en hanske som har blitt liggende alt for lenge på bakken. De er modige som tør å gjøre det. Jeg kan si meg enig i en god del av det de sier, men ikke alt. Jeg gir dere de to forfatternes uttalelser i sin helhet her, så kan dere selv vurdere. Er dette på sin plass? Er det sutring? Har de et poeng og to, eller blir dette bare indignert oppgulp fra fornærmede kunstnere?
HELGE THIME-IVERSEN (Forfatter av «X» – Juritzen 2013)
Klikk på bildet for å lese MIN anmeldelse av «X»
Et lite hjertesukk som har vært stengt inne litt for lenge.
Inspirert av Vidar H. Andersens oppgjør med anmeldelsen av hans Mysteriet i VG tar jeg bladet litt fra munnen jeg også.
Selveste Ingvar Ambjørnsen anmeldte X for VG og ga den terningkast 2 i fjor sommer. Det er ingen hemmelighet, og i seg selv er det egentlig helt greit også. Ikke alle elsker boken min, det har jeg ett hundre prosent forståelse for. NRK P1 elsket den, VG «hatet» den, Haugesunds Avis og Bergens Tidende lå et sted midt imellom. Så skal ikke forfattere kommentere negative anmeldelser, og det hadde jeg heller ikke tenkt å gjøre, men flere har kommentert nettopp denne anmeldelsen overfor meg og kommet med spørsmål om den, så nå tar jeg altså bladet fra munnen (der har jeg brukt den klisjeen to ganger).
Det første jeg vil si er at når en etablert, ekstremt velfortjent, anerkjent forfatter totalslakter en debutant i landets største avis, så er han fullt klar over hvilken kraft hans mening har. Da mener jeg at han for det første bør vise litt respekt og for det andre komme med noe konkret. Så vidt jeg kunne se var det tre elementer han kritiserte. 1. Plottet er «spinnvilt» med en «gærning» som flyr landet rundt og dreper folk. 2. Hovedpersonen har et alkoholproblem (les: klisjé) og 3. Forlaget skryter for mye av boken på omslaget. Så føyer han til at det er 400 sider med underholdende tull og tøys.
Plottet er altså hovedankepunktet hvis jeg har forstått ham rett. Nei, jeg mener ikke at plottet er veldig realistisk i den forstand at jeg tror noe slikt faktisk vil skje noen gang (på flere andre plan mener jeg likevel at det er realistisk). Men var det spennende? Var det intrikat? Var det underholdende? Og uten at jeg vet hva Ingvar Ambjørnsen mener om noen av disse bøkene – er plottet så mye mer realistisk i Nesbøs Snømannen og Panserhjerte, Tom Egelands Lucifers evangelium, eller Jørgen Brekkes Nådens omkrets? (jeg liker for øvrig alle).
Ambjørnsen nevnte ingen andre av byggesteinene en bok består av. Ikke ett ord om språk, beskrivelser, karakterer, dialog, spenningsoppbygging eller noe annet enn plottet. Det kan godt være han mener at alt er like dårlig, og at det ikke finnes noe positivt her, men han sa ingenting om det (faktisk skrev han at boken var underholdende, at forfatteren tydeligvis har kost seg med manuset, og at det innimellom smittet over på ham). Min ambisjon var å skrive en underholdende krimbok. Ja, det er elementer av både historie, samfunnskritikk, hverdagsrealisme og karakterers personlige problemer som tas opp, men hovedpoenget mitt har vært å underholde. Ikke å skrive et høyverdig skjønnlitterært mesterverk basert på en sann historie.
Jeg skal tåle både toere og enere om de skulle dukke opp, men da forventer jeg en viss saklig, konkret kritikk. Jeg stiller spørsmålstegn ved at VG lot en så slett, skuldertrekkende og intetsigende anmeldelse stå på trykk. Ambjørnsen gjorde akkurat det samme da han ga terningkast 1 til Stein Morten Liers Bunnen av himmelen på akkurat samme grunnlag i 2011. Jeg har ikke lest den boken, men jeg vet at ett av hovedankepunktene hadde å gjøre med en konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad i moderne tid. Realistisk? Nei. Men Ingvar Ambjørnsen hadde ikke trengt å lese boken en gang for å komme til den konklusjonen. Det står bakpå omslaget. Og når han så det, og ikke klarte å svelge den kamelen, så aksepterte han ikke bokens premisser. Da burde han lagt den fra seg og bedt VG om å gi den til noen andre. Deretter kunne han skrevet en artikkel om krimlitteraturens blindspor, hvis det er det korstoget han ønsker å lede an.
Jeg jobber for tiden med en ny bok. Den kommer ikke til å være mer realistisk enn X, men forhåpentligvis med en beslektet type spenning og mystikk, og med mye realisme i alt det urealistiske. Når den en gang forhåpentligvis kommer ut, så tar jeg imot de terningkast som måtte komme, men dersom noen anmeldere, bloggere eller hvem det måtte være, leser på bokens bakside og ser at dette i utgangspunktet ikke er noe for dem – ikke les. Og for all del ikke anmeld den. Det holder å si at du ikke liker den type bøker. Det er helt greit.
VIDAR H. ANDERSEN (Forfatter av «Mysteriet» – Nova Forlag 2013)
Les MIN anmeldelse av «Mysteriet» ved å klikke på bildet.
JEG MÅ TA BLADET FRA MUNNEN FORDI NOK ER NOK!
Jeg kan godt få terningkast 2 med en begrunnelse i VG, men å bli uthengt som homohater og tillagt meninger som andre anmeldere har publisert, før Hovdenakk leser boken er langt under beltestedet og langt forbi det en seriøs anmelder skal gjøre. Å gi lave terningkast krever faktisk mer en forklaring enn høye terningskast. Som redaktør i Norges fremste litterære magasin, Prosa, burde Hovdenakk selv eller VG`s redaktører vise integritet og la en annen anmelde boken på nytt på skikkelig vis, eller sørge for å fjerne hele makkverket sitt. Når det gjelder Hovdenakk`s påstand: «homofili langt på vei sidestilles med perversitet, vold og svik» har jeg følgende å si: Hvis han faktisk hadde lest boken skikkelig, så hadde også han, som de fleste lesere, sett at seksuelle legninger sidestilles i boken og ikke omvendt. Ingen andre har påstått en slik fremstilling. Hovdenakk står dermed alene med sin oppfatning og syn på andre menneskers legning, som han nødvendigvis måtte ha tenkt over, for å komme frem til en slik konklusjon etter å ha lest min bok. Jeg har ingen negative meninger om homofili, bare positive. Det påståes også at jeg nesten har begått plagiat av Stieg Larsson`s bøker. «vil så gjerne være Stieg Larsson». Dette finner jeg veldig krenkende. Anmelderens meninger om at jeg vil være lik Larsson er bare så altfor tydelig hentet direkte fra bokbloggere som har anmeldt boken før ham, og de kommentarer forlaget har valgt å trykke på baksiden av boken. Han har så gjort seg opp en slags dømmende mening om dette. Jeg har nok med å være meg selv, om jeg ikke skal være noen andre i tillegg. Det er noe de fleste vet. Hadde anmelderen så mye som undersøkt bare en smule om meg, så ville han skjønt hvor mye en slik påstand sårer.
Jeg vil også si at det i hovedsak IKKE er jeg som reagerer mest på dette makkverket av en «anmeldelse» som ligger ute til evig tid hos VG og skader forfatterskapet mitt så kraftig. Men det er jeg som til stadighet må svare på reaksjonene. Jeg synes selvfølgelig det er trist å bli behandlet så lite respektfullt av Hovdenakk og VG, men det er lesere av boken som reagerer ganske kraftig. De som kanskje kunne vært mange flere hvis det ikke var for at hver gang noen søker på min bok på nettet, så kommer denne «anmeldelsen» øverst i alle søkemotorer og gir dermed et utrolig negativt førsteinntrykk av mitt arbeid.
Jeg er nå veldig lei av å måtte forklare dette dårlige arbeidet fra Sindre Hovdenakk og svare på spørsmål om hvorfor han har hengt meg ut som han har gjort, som en dårlig forfatter, når så mange lesere mener motsatt. Det vet jeg nemlig ikke. Jeg henviser derfor nå og fremover til ham og kommentarfeltet til «anmeldelsen» hos VG.
Takk til dere som går inn og har gått inn på VG`s kommentarfelt under «anmeldelsen» av boken min og forsvarer den overfor det utrolig dårlige arbeidet.
Om ni måneder deles den aller første bokbloggerprisen ut i Norge. En todelt pris som vil gå til to norske forfattere med utgivelser i 2013. Den ene prisen er forbeholdt skjønnlitterære romaner, den andre en mer åpen kategori hvor poesi, novellesamlinger, faglitteratur, barne og ungdomslitteratur m.m. vil få plass. Her er mine nominerte bøker:
Under årets bokbloggtreff på Oslo Bokfestival ble vi informert om statuttene for prisen, og hvordan nominasjonsprosessen og kåringen vil foregå. Det er kun bokbloggere som har anledning til å nominere og stemme, og det vil bli laget en shortliste for hver av de to kategoriene basert på våre nominasjoner. Denne blir publisert kort tid etter at nominasjonsfristen går ut, og det vil bli satt opp leseringer der vi får anledning til å lese gjennom de titlene på shortlista som vi ikke allerede har lest.
Jeg har gått gjennom 2013-titlene som jeg har lest med både lys, lykt og lupe, og har kommet fram til følgende titler som jeg vil nominere. (Jeg er jo krimelsker, så dere vil derfor stort sett finne denne sjangeren nominert blant de skjønnlitterære)
Skjønnlitterære romaner:
1. Roar Sørensen – Smertens Aveny (Commentum)
Denne boken fortjener all rosen den har fått … En kan mene mangt og meget om Roar Sørensen, men skrive det kan han. Boken er forrykende, og hadde fortjent langt mer oppmerksomhet fra krim-Norge enn det den har fått.Utrolig imponert over hvordan Sørensen klarer å skape det jeg mener er en slags moderne naturalisme. Det oser kvalitet av denne boken, og han tør og våger å være både ærlig og motbydelig detaljert i sine skildringer av et fattig og skruppelløst samfunn der nordmenn har slått rot. Langt borte fra vårt bedagelige sosialdemokratiske himmelrike av melk og honning. Min anmeldelse av boka finner du her.
2. Vidar H. Andersen – Mysteriet (Nova)
En omstridt bok. Noen elsker den, andre ikke. Uansett om en mener at dette er en genial roman eller et makkverk, så har Andersen gjort noe helt nytt med krimsjangeren. Han har strippet språket og handlingen for alle overflødige skildringer, og levert et kunststykke av en naivistisk krimroman. VG`s anmelder er uenig med meg, og sikkert andre også. At dette var en roman som enten ville hente seksere eller toere på terningen påpekte jeg tydelig i min anmeldelse av «Mysteriet» i vår. Hans egenart i form og uttrykk skiller seg svært mye fra oppskriften, men jeg likte det. Nei …. JEG ELSKET DET! Historien om Else kan jeg nesten gjengi i detalj, og det til tross for at boka er en murstein på over 500 sider. Den gjorde noe med meg som få andre bøker i år har gjort. Andersens krimdebut er svært annerledes enn dusinvaren du finner av tradkrim, og han tør å være akkurat det.
3. Helge Thime-Iversen – X (juritzen)
Vi bokbloggere liker debutanter. Ukjente navn som plutselig kommer opp av ingenting og har noe på hjertet. Thime-Iversen var en av dem i 2013. En heidundrende seriemorderkrim som tok pusten fra meg. Et vannvittig tempo og en intensitet som krever en god penn. Handlingen sender oss som lesere på en halsbrekkende rundreise i Norge, og flere av scenene i boka er rene gysere. Slutten var litt hiaka-hoaka, men til debutant å være så er denne høyoktan-krimmen svært lovende. Tåler du blod, skrekk, fart og action, så bør du lese min anmeldelse av X, og komme deg til nærmeste bokhandel.
4. Thomas Enger – Blodtåke (Gyldendal)
Engers tredje bok om nettjournalisten Henning Juuls vei mot å oppklare brannen som tok livet av hans seks år gamle sønn er utvilsomt den beste så langt. Her har forfatteren landet. Han senker tempoet, og tar seg tid til å være både litterær og skildrende. Selv de roligste partiene i boka er en fryd å lese, og det blir aldri kjedelig. Antagonistens uhyggelige tanker og lyster blir dryppet på leseren fra start til mål. Hans lyst til å “slukke lyset” i levende øyne gir oss en krypende og creepy stemning som vi kjenner godt igjen fra psykologiske thrillere. Samtidig så skildres et medie-Norge som er skremmende realistisk i all sin motbydelighet. Her skjermes ingen i jakten på neste offer for den offentlige gapestokk. Enger blir bedre og bedre, og som dere kan lese ut av min anmeldelse av Blodtåke, så er han nå farlig nær ved å bli en personlig favoritt.
5. Ørjan N. Karlsson – Hauges Direktiv (Juritzen)
Ørjan N. Karlsson ble en åpenbaring for meg i 2013. Han har en skrivemåte som treffer meg rett i hjertet. Slentrende, ironisk, småmorsom og treffende. Hans to bøker i triologien om den norske spionorganisasjonen «Stiftelsen» er noe av det aller beste jeg har lest i året som har gått. Gerhardsens Testamente var super, og Hauges Direktiv ikke stort dårligere. Hans humoristiske skrivemåte kombinert med hans evne til å skape spennende plott og politiske intriger som holder leseren fanget, er ganske unik i norsk sammenheng. Karlsson fortjener all mulig ros for Hauges Direktiv. Kyrre Kaupang er en spennende karakter, og den flytende overgangen mellom fantasi og virkelighet når det gjelder det storpolitiske spillet er rett og slett fascinerende. I min anmeldelse av Hauges Direktiv skriver jeg at boken er konspirasjonskrim på høyoktan, og på et helt annet kvalitetsnivå enn det vi vanligvis ser fra norske forfattere. Knallgøy, humoristisk og svært spennende.
6. Samuel Bjørk – Det henger en engel alene i skogen (VB Forlaget)
Årets beste tittel og bokomslag! Men, det er ikke derfor jeg nominerer pseudonymet Samuel Bjørk til Bokbloggerprisen 2013. Boken er en heseblesende og spennende jakt på en seriemorder der det gikk kaldt nedover ryggen på meg mer enn en gang. Jeg skriver i min anmeldelse av boken at denne krimmen grep meg etter nakkeskinnet fra første side, og slapp ikke taket før jeg var kjølhalt, ribbet og partert. Det ligger en nervetråd og dirrer gjennom hele denne boka. Noe vederstyggelig som kryper under huden. Noe som får deg til å skule litt mistenksomt rundt deg mens du leser. Historien er uhyggelig. Den er mørk og vond, men samtidig spennende og interessant. Den godeste Samuel kan nemlig sitt fag. Han bruker omtrent alle triks som står i boka for å finte deg ut, og for å skape den uhyggen han er på jakt etter. Han vet hvor han skal trykke for å sette deg som leser i ubalanse.Dette er en «oppskriftskrim». Samuel Bjørk viker ikke en tomme fra sjangeren, og er ikke redd for å bli satt i bås som klisjèbefengt krimforfatter.
Denne nominasjonen kommer nok som en stor overraskelse på mange, men dess mer jeg tenkte over det dess mer sto denne boken fram som ett av årets høydepunkt. Det er ni måneder siden jeg leste den, men jeg kan fremdeles gjengi handling og karakterer med 100% nøyaktighet. Jeg tar meg selv i å sitere på Persheimsk vis stadig oftere. Neida! …. Joda 🙂 Som debutant har altså Marit Persheim klart å fenge en hardbarket krimelsker med sine enkle og naivistisk fortalte historie. Småmorsomt og litt Arto Paasilinnask. Jeg humret og lo hele veien og koste meg med Margit, Otto, Claes, Teppedama og alle de andre. I min anmeldelse sier jeg at trekket med fantasisprang som Persheim bruker (I ren Ally Mc Beal-stil) er et lykketreff i boka. Den gir boka en nødvendig snert, et faenskap om du vil, som gjør at karakteren Margit Pedersen blir mer tredimensjonal. Hun framstår som naivismens gudmor i all sin barnslighet. Det er som å lese om en sandkassetreåring i fullvoksen størrelse. Det er morsomt, men også noesåjeævliginnihelsikes irriterende. Jeg har så vondt av stakkars Otto. Han er så sørgelig i all sin tålmodighet at han får selv Jesus til å virke som en kruttønne med amfetaminabstinenser.
Annen litteratur:
1. Frode Håkonsen – Marengshjerte (Nova)
Denne diktsamlingen har jeg plukket fram fra hylla gang på gang på gang siden jeg fikk den på forsommeren. Diktene er så nakne, og følelsene ligger utenpå hvert eneste dikt. Dette er ekte! Dette er ord som griper deg i hjerterota og fillerister sjela di! Dette er vakkert, gripende og dypt. Hver strofe er som en sang i seg selv. Dette kommer altså fra en debutant. Helt ut av ingenting sto han der med marengshjertet sitt i hånda. En sterk og gripende opplevelse for meg som leser. Min anmeldelse av Marengshjerte var av det euforiske slaget for å si det sånn, og en soleklar nominasjon i denne kategorien.
2. Thomas Enger – Den onde arven (Gyldendal)
En av flere gode ungdomsbøker jeg har lest i år. Dette er Engers debut som forfatter for den yngre garde, og han treffer allerede på første forsøk. Boken har en nerve, en mystikk og en spenning som gjør at selv voksne finner det fengende. Det er en bok som kanskje kan være litt vanskelig å kategorisere, men den er en slags fantasyroman. Historiens utgangspunkt er mystisk, annerledes og gåtefull. Samtidig har historien velkjente momenter i seg fra fantasysjangeren. Her har vi kampen mellom de gode og onde kreftene, magiske penner som gir umenneskelig styrke og klarsyn, urkraften fra de fire elementene, gamle slektsgåter og den svakes uunngåelige kamp mot overmakten. En trent leser nikker anerkjennende til disse kjennetegnene. Jeg skrev om boken i august, og sa da blant annet at Thomas Enger har bevist at han kan mye mer enn å skrive seriekrim. «Den onde arven» er en god og spennende bok som jeg utvilsomt vil anbefale til mine leseglade elever i 10.klasse. Den engasjerer, og den skaper undring og mystikk. En god historie som er godt fortalt, rett og slett.
Ingen flere nominerte her. Ville gjerne nominert «Dagane grå» av Odd Eirik Færevåg i åpen klasse, men han er min kollega på skolen der jeg jobber, og jeg anser meg derfor inhabil. «Hevneren» av Jan Erik Fjell ville også blitt nominert på skjønnlitteratur, men den jobbet jeg som konsulent på, og de kortene vil jeg ikke blande sammen.
Dersom noen av dere lurer på hva som har vært mine kriterier for de jeg tenker å nominere, så er svaret enkelt. Boken skal berøre meg! Skille seg ut, og gjøre noe med meg som leser. Jeg bruker ikke andre kriterier, og så får dere eventuelt kritisere meg for det. For meg er litteratur noe som skal røre ved nervestrengene mine. Gjør det ikke det, ja så må de gjerne hete hva de vil og ha vunnet all verdens priser. Det hjelper ikke…
GEIR TANGEN 