Ett knepp opp for Horst

Horst-FeliciaForsvant-PO.epsI forgårs ble Jørn Lier Horst nominert til Bokhandlerprisen 2013 for Hulemannen. En pris han også vant for to år siden med Jakthundene. Tidligere i år vant han Rivertonprisen. Det går med andre ord stadig fremover med ex-politimannen. Det gjør det med min lesing av Horst-serien også. Hans andre bok om William Wisting gikk unna på rekordtid, og var ett knepp opp i kvalitet og spenning i forhold til debuten med «Nøkkelvitnet». 

«Felicia forsvant» er akkurat som Horst sin første bok «Nøkkelvitnet» basert på en virkelig hendelse. En uløst forsvinningssak som ligger langt tilbake i tid. Så spinner Horst sin historie videre i sitt Wisting-univers, og gjør det på en måte som får leseren til å klistre seg til boksidene som fluer på fluepapir.

Denne krimboken er nesten umulig å legge fra seg. Den har en sårhet og en nærhet til ofrene som var mangelvare i den første boken. Gåtene er flere og mer innfløkte, og twistene som Horst spiller ut lurer oss gang på gang. I tillegg til dette så har forfatteren skrudd opp tempoet littegrann. Ikke mye. Ett knepp opp, som de sier i skiskytterverdenen. Ikke mer. Det gjøres med små og enkle grep i språk og komposisjon, og det fungerer strålende. Der jeg stoppet opp og grublet litt rundt mordgåten i den første boka, blir jeg nå drevet framover noen sider til gang på gang.

Felicia forsvant handler om to forsvinningsgåter. Omtrent samtidig som veivesenet graver opp et skap med et gammelt skjelett som viser seg å være forsvunnede Felicia Natholm, så forsvinner det en ny jente i samme område. Den gamle saken fra 1979 og den nye fra 2004 har så mange likhetstrekk både i sak og persongalleri at William Wisting og hans kompanjonger ikke kan la være å trekke tråden mellom de to sakene. Mens foreldelsesfristen for Felicia-saken nærmer seg time for time, så øker også dramatikken rundt den nye forsvinningen. Wisting settes etterhvert på langt større prøvelser i denne saken, og for hver gang han tror han har fått løsningen servert på et fat så snur saken seg på hodet og geiper til ham.

Jeg ble glad i Horst sin «slow-crime» stil fra første side i hans første bok, og det gleder meg å se at han holder fast ved dette elementet også i bok nummer to. Det kler et norsk politiapparat i en sovende liten sommerby at ting går rolig for seg. Her er det få biljakter, skuddvekslinger, bomber og granater. Hovedpersonene blir ikke jaktet på av bandittene som en rev under høstjakta i Yorkshire. Det pusler og tusler seg sakte men sikkert fremover mot en løsning ved hjelp av godt, grundig og ærlig politiarbeid. Troverdig, nært og ekte.

Det er avhør, undersøkelser av spor, gransking av åsteder og en liten porsjon Poirotisk magefølelse som fører Wisting og hans team nærmere og nærmere en løsning. På mange måter føler jeg meg langt nærmere virkeligheten i Horst sine bøker enn det jeg gjør i en Harry Hole-krim, eller på en gåtevandring med Robert Langdon. Det i seg selv gjør disse krimbøkene interessante og spennende. Ingenting er mer skremmende enn sannheten.

Så er spørsmålet hva det er som gjenstår for at jeg skal nå toppscore for Horst sine krimbøker? Vel, det er det faktisk litt vanskelig å sette fingeren på, for noe av det jeg ønsker vil på mange måter true en del av det jeg elsker ved disse bøkene. Felicia forsvant er spennende, men aldri nervepirrende. Jeg biter ikke negler, og jeg kjefter ikke på kona når hun avbryter meg i lesingen. Men, samtidig så er jeg litt redd for at det å skape enda mer dramaturgi vil ødelegge for troverdigheten og sindigheten som disse bøkene er tuftet på. Jørn Lier Horst sa selv til meg at jeg måtte lese de første bøkene hans med en viss rundhåndet romslighet. De blir bedre etterhvert utover i serien, påstår han.

Ja … Blir de neste bøkene så mye bedre enn de to første så kan det fort gå inflasjon i gode anmeldelser hos meg. Det har jeg ingenting imot i så fall. Jeg merker meg framgangen fra første til andre bok. Skarpere og mer treffende karakterer. Bedre replikkvekslinger. En anelse høyere tempo. Flere twister og gåter. Dette lover godt for lesing av resten av Wisting-serien. Enn så lenge så krysser jeg fingrene for at det blir Horst som vinner Bokhandlerprisen i år … Eller forresten … Det kunne vært grådig gøy med en pris til pseudonymet Samuel Bjørk for «En engel henger alene i skogen» også. Da får vi trolig  vite hvem han er? Kanskje vi snakker om en og samme person???

Solid krim av Horst

NøkkelvitnetOm vi ser bort fra Jo Nesbø, så er det ett navn som lyser sterkere enn alle andre på den norske krimhimmelen om dagen, og det er Jørn Lier Horst. I 10 år har han levert oss politikrim fra Stavern med William Wisting i hovedrollen. Etter å ha lest hans debut, Nøkkelvitnet, så skjønner jeg at jeg har gått glipp av noe stort, og jeg gleder meg til de gjenværende åtte bøkene i serien.

Nøkkelvitnet overrasket meg fra første stund. Jeg hadde forventet meg mye mer action og driv. En sønderrevet politimann i vill jakt på skruppelløse banditter. Det fikk jeg ikke, og TUSEN TAKK for det! Nøkkelvitnet er en krimroman etter god gammel oppskrift. Det er nedpå, rolig og avdempet. Det er seriøst politiarbeid, og et mysterium som nøstes opp sakte men sikkert. Det er spor, avhør og etterforsking … Ikke blodbad, biljakter og parteringsdrap gjort av rituelle seriemordere. Kort sagt … I motsetning til de aller fleste som skriver krim, så er Horst troverdig.

Noe av forklaringen bak dette ligger i at historien som fortelles har sitt utspring i en ekte kriminalsak. Ramm-saken fra slutten av 90-tallet har en rekke fellestrekk med William Wistings første sak, ikke bare navnet (den drepte heter Pramm i stedet for Ramm). Flere av omstendighetene rundt drapet er like, og som Horst selv skriver i etterordet, så er kanskje det som skiller seg mest fra virkeligheten at forfatteren har tatt seg friheten til å løse drapsgåten.

Historien starter med at Wisting og hans etterforskingsteam må legge fra seg etterforskingen av et ran på grunn av manglende spor og fremdrift. Sommerferien er bare timer unna, men Wisting og hans menn får aldri den sommerferien de har ventet på. Et lik blir funnet i Stavern. En eldre mann som har blitt mishandlet til døde i sitt eget hjem, og som først blir funnet en uke senere. Vi følger Wisting gjennom etterforskingsarbeidet, og blir vitne til at saken tar flere overraskende vendinger på veien mot sin løsning.

Som sagt så er dette en god gammeldags politikrim. William Wisting er mye mer Hercule Poirot enn han er Harry Hole, for å si det sånn. Min første tanke etter å ha lest «Nøkkelvitnet», var at dette var «Mord og Mysterier» i bokform. Vi følger etterforskeren svært tett. Vi får vite alle viktige og uviktige detaljer fra åsteder, avhør, rundspørringer og andre ting som kan føre politiet nærmere løsningen. Svarene på drapsgåten ligger foran oss som lesere på samme måte som de ligger foran Wisting i hans notater. Vi er med. Vi spekulerer. Vi tenker og drøfter. Lager oss teorier, og forkaster dem etterhvert som vi leser.

Det er ren og skjær nytelse å lese slik krim. En historie som er så troverdig fortalt at den pirrer Hardygutten frem i oss. (Eller din indre lille Nancy Drew, dersom du er kvinne). Vi som leser krim har nemlig en ting til felles … Vi elsker å løse mysterier! Det kribler i magen når vi tror vi vet svaret, men likefullt fryder vi oss når vi oppdager at vi er blitt lurt. Det hører med.

En ting er at selve plottet i «Nøkkelvitnet» er så nær virkeligheten at boksidene lukter både blod og formalin, men karakterene har også dette realistiske og jordnære ved seg. Vi tror på dem. De eksisterer. De er der ute. På det lokale lensmannskontoret, eller på politihuset ned i byen. Jørn Lier Horst er politimann selv, og han har valgt å være ærlig og troverdig når det kommer til politifolk og politiarbeid. Det skal han ha cred for. At rolig, temposvak realisme skal selge i vårt århundre er nemlig ingen selvfølge. Enhver forfatter vil føle seg fristet til å klistre litt ekstra blod, vold og faenskap til virkeligheten. Det selger bedre … Horst derimot gjør ikke dette i Nøkkelvitnet, og akkurat det var det som hevet denne krimromanen flere hakk.

Jeg er kjempeglad for at jeg har kjøpt inn hele serien om Wisting (9 bøker så langt). Dette er en politikrimsjanger som jeg elsker. Dersom de resterende bøker holder samme nivå, så undres jeg ikke hvorfor Horst har blitt så umåtelig populær de siste årene. En hyggelig mann er han iallfall. Jeg fikk muligheten til å møte ham, og slå av en prat under Oslo bokfestival forrige helg. Han sa han var leser av bokbloggen min, og at han var litt nervøs over at jeg skulle ta fatt på hans Wisting-serie. Han hadde nemlig sett min anmeldelse av «Politi».

Vel, Jørn …. Dette var vel ikke noe å være redd for, var det vel? 😉