William Wisting – GEIR TANGEN

Grenseløst godt gjort!

Å påstå at Jørn Lier Horst sin siste Wisting-roman «Grenseløs» er grenseløst spennende blir feil å si, men den er likevel en perle av et kunstverk innen sjangeren politi-krim. En fantastisk historie for alle oss som elsker ETTERFORSKNING! Jeg kan knapt huske å ha lest en norsk krimroman med et så dedikert og helhjertet fokus på å løse kriminalsaken.

Grunnen er såre enkel. I «Grenseløs» er det ikke bare politiets to synsvinkler som er viet etterforskningen, men samtlige andre karakterer som opptrer i boka er har det samme fokuset i form av at de er aktive deltakere i fenomenet «Crowdsolving». Altså et nettbasert forum der folk fra hele verden bidrar aktivt for å løse et kriminalmysterium. Også datteren Lines synsvinkel vies deltakelse i dette forumet. Det høres kanskje litt kjedelig ut å følge en kriminalsak fra så mange perspektiver, og der de fleste av dem stort sett sitter foran en PC og tenker eller refererer hva som er kommet fram på forumet, men for oss som elsker å grave i selve mysteriet, så er dette en gavepakke av en bok. Det er utrolig fascinerende å se saken bli løst gjennom så mange ivrige deltakere som hver på sitt vis kommer opp med små biter av et enormt puslespill. For MEG så var dette så spennende at jeg satt ytterst på stolen og leste i hvert eneste ledige øyeblikk jeg hadde. Og det altså uten en eneste actionscene før vi kommer på de siste sidene.

Det burde egentlig ikke gå an å skrive en hel krimroman med folk som graver på nettet og som sitter på møter, og samtidig klare å komme opp med nok driv og spenning til at det blir engasjerende, men her gjør Horst dette til skamme. Elsker du true-crime serier, så er dette en innertier!

14.desember 2021 – ©Geir Tangen

Klassisk helstøpt Wisting

Jørn Lier Horsts fjerde cold-case bok med William Wisting føyer seg pent inn i rekken av helstøpte kriminalromaner der en gammel sak hentes opp og etterforskes på nytt med ferske øyne og nye etterforskningsmetoder. Konseptet er enkelt og forutsigbart, men Horst kan kunsten å få det til å skinne. Noe det altså gjør enda en gang. Sak 1569 er ikke blant hans mest spektakulære romaner, men den er etter min mening blant de aller beste han har skrevet.

I «Sak 1569» ledes William Wisting inn i en gammel drapssak fra 1999 av en anonym tipser. Saken virker helt opplagt, og gjerningsmannen ble tatt like etter. Det er flere år siden han slapp ut etter ferdig soning. I utgangspunktet er det absolutt ingenting som tilsier at saken trenger å gjennomgås på nytt. Men tipseren leder Wisting på sporet av små detaljer og rutinesvikt i etterforskningen den gang. Nok til at han blir nysgjerrig. Gjennom brev i postkassen får en ferierende Wisting stadig flere tråder å nøste opp i, og ganske snart viser det seg å være alvorlige mangler som er blitt oversett den gangen. Inn fra sidelinja kommer også Stiller i Kripos sin Cold-Case gruppe inn i bildet. Sporene peker mot flere mulige gjerningsmenn. Kan nye etterforskningsmetoder slå sprekker i den gamle saken der tenåringen Danny Monrad ble dømt, og sonet 15 år i fengsel?

Det er noe helt spesielt med meg og Jørn Lier Horst sine fire siste cold-case bøker om William Wisting. Bøkene treffer en nerve i meg som gjør at jeg blir oppslukt og revet med. Mysteriene er så interessante, og etterforskningen så spennende at jeg drives fra side til side, mens det ene planlagte gjøremålet etter det andre blir skjøvet fram i tid. Bøkene engasjerer. Jeg er glad i Wisting som type og som menneske. Jeg liker saker som løses med langsomt nitidig arbeid framfor adrenalindrevet jakt på morderen. Jeg nyter å bli værende i de små detaljene, i grublingen, i resonneringen og i de små-små skrittene som tas på veien mot den endelige løsningen. Jeg gisper sjelden etter luft, blir aldri mørkredd, og er ikke i nærheten avå falle av stolen av forferdelse. Men jeg koooooser meg. Med fem o-er.

PS! Når romaner er så godt skrevet som denne så blar jeg meg forbi små skjønnhetsfeil og brister med et skjevt flir om munnen. Det betyr ingenting. Men, det er en korrekturleser som ikke har hatt sin stolteste dag på jobb når alle «frem» har blitt rettet til «fram» uten tanke for at en må hake av for «bare hele ord» i dokumentet. I Sak 1569 finner vi altså merkelige nyord som «framdeles» og «frammed» … 😉

Se og hør Sven Nordin lese første kapittel av Sak 1569

Nostalgi for Wisting-fans

Når det mørkner er en artig liten tidsreise tilbake til tidlig 80-tall. En ung, frisk og pågåenge William Wisting tar sine første skritt som politibetjent. Hans første sak er på mange måter selve arnestedet for det som skal bli et langt liv som etterforsker. Det er litt rart å lese om den purunge Wisting, men for oss som har fulgt ham i ti bøker, så er det en koselig reise inn i nostalgien.

Denne omtalen er merket med produktreklame ettersom Jørn Lier Horst kommer ut på mitt eget forlag, Gyldendal.

Er du på jakt etter en neglebitende spenningsroman som får harehjertet til å hoppe ut av brystkassa, så er nok ikke «Når det mørkner» et riktig valg. Boken er først og fremst en kjærkommen gave til alle Wisting-fans der ute. Vi har en spesiell interesse i å lese om hans fortid. Om hvor det hele begynte. Hvem var William Wisting før det mørknet?

Svaret får du i denne ganske korte kriminalromanen, og det er utrolig morsomt å se hvordan Jørn Lier Horst klarer å flette inn begynnende karaktertrekk i både William, kona hans, dattera Line og en del andre karakterer. Vi kjenner igjen Williams rastløshet, nysgjerrighet, grundighet og utholdenhet. Den er der allerede i 1983, men har litt andre former. Hvordan gåtene og puslespillet fascinerer han langt mer enn å jage i hælene på forbrytere nattestid. Han gjør det også i denne romanen, men han er ingen adrenalinjunkie, den godeste Wisting. Vi aner en personlighet som har evnen til å snakke med folk, og få dem til å fortelle langt mer enn de hadde tenkt. En person som forstår forbryterne og hvordan de tenker.

Handlingen er enkel, men så absolutt tidsriktig. Politibetjent William Wisting er på nattevakt da han må ut på et oppdrag. Et ran av en nattsafe, og en biljakt som setter Wisting på et spor der han finner en hytte som har vært brukt nylig, og som kanskje kan knyttes til ugjerningen. Samtidig har han hjulpet en eldre venn med å finne fram til en gammel Minerva, en veteranbil fra 1920-tallet som har stått forlatt på en låve i over 60 år. Ved nærmere undersøkelser viser det seg at den gamle bilen har opptil flere kulehull. Slik Wisting ser det så kan dette dreie seg om en gammel uoppklart drapssak, og han starter sin egen etterforskning på fritiden.

Det er en herlig nostalgitripp for oss som husker starten av 80-tallet. Der adresser og telefonnummer måtte letes opp i svære telefonkataloger, gamle aviser måtte leses på mikrofilm på biblioteket, og all kontakt med bedrifter eller det offentlige måtte skje innenfor kontortid. Etter det var folk ikke å få tak i. Også hjemmeforholdene i denne boka gjenspeiler fint hvor langt samfunnet var kommet. Fremdeles hadde kvinnen hovedansvaret for barna, selv om pappa av og til fikk lov til å være barnevakt, eller være med på trilletur. «Far» har en egen divan på et kontor der han kan sove middag i fred og ro, og det er han som har hovedansvar for å skaffe inntekter til husholdningen. Samtidig er det en brytningstid der vi ser at det forventes mer enn det av mannen. Han skal i større grad være tilgjengelig også på hjemmebane.

Når det gjelder spenningen i denne boka, så er den kanskje ikke den helt store. det blir aldri skikkelig nervepirrende, men det gjør ingenting. Dette er interessant, koselig og underholdende fra første til siste side. Vi smiler og godter oss, samtidig som vi undres litt over krimgåtene som den unge Wisting tusler med. Mitt personlige høydepunkt var selvsagt da jeg plutselig oppdaget at Jørn Lier Horst hang til intertekstualitet plutselig gjorde at jeg møtte på selveste Geir Tangen mot slutten. Uthengt som en simpel nattsafe-raner. Kun i en liten setning, men jeg hoppet høyt i solstolen da jeg så det. En artig liten gest fra min forfatterkollega på Gyldendal, og sikkert en liten «hevn» for at jeg tok meg friheten til å låne ett av hans drap i sluttscenen av «Maestro». Det var morsomt å se, og jeg fikk meg en god latter.

Som sagt i starten. Skal du finne en skikkelig spennende bladvender i bokhylla, så finnes det langt skarpere titler blant høstens norske krimutgivelser. Jan Erik Fjells «Lykkejegeren» og Ingar Johnsruds «Kalypso» bare for å nevne to, men har du lest og likt Jørn Lier Horst tidligere bøker om William Wisting, ja så vil du elske denne. Den er fornøyelig, fin og pirrer nysgjerrigheten på alle måter.

Her er mine tidligere anmeldelser av Jørn Lier Horst sine 10 bøker om William Wisting: