Hva skal vi med voldsorgier?

Blodet spruter, hjernemassen skvetter og beinpiper glinser hvitt. Det bades i ekskrementer og parteres over en lav sko. Gjerne mens gjerningsmannen nynner på en gammel barnesang. Hvorfor, spør mange lesere seg, er det nødvendig å gå til slike ytterligheter? Trenger vi virkelig å få det avkappede hvitløksmarinerte lårbenet dandert på et fat til lunsj?

Svaret er selvsagt nei. Vi lesere trenger absolutt ikke få alle disse motbydelige detaljene presentert ned til minste lille tånegl. Det er unødvendig. Likevel gjøres det av stadig flere krimforfattere. Side opp og side ned med ekstreme torturscener, burleske drapsmetoder, og en hel lærebok i rettsmedisinens mørkeste avkroker. Hva er vitsen? I denne lille artikkelen vil jeg forsøke å forklare, og kanskje gi tematikken en forfatters perspektiv.

Om jeg nevner forfattere som Lars Kepler, Stefan Ahnhem, Ingar Johnsrud og til en viss grad Jo Nesbø, så vil ubehagelige volds-scener være ett (av flere) fellestrekk. Alle er bestselgere med en enorm leserskare. Det overrasker ingen å få servert hjernegrøt, utspekulerte og fantasirike drapsmetoder og lemlestede lik i deres bøker. Mange mener også at dette er en moderne «trend» innen krim, og at det gjøres utelukkende for å selge bøker. Der er jeg uenig. Så morbide tror jeg ikke leserne våre er at de kjøper disse bøkene bare fordi det er store mengder detaljrike voldsskildringer. Det ligger noe annet bak. Noe dypere og kanskje mer forståelig. Både ved lesernes fascinasjon og ved forfatternes motiver.

Fascinasjon for det groteske

Denne morbide fascinasjonen for ekstrem voldsbruk har til alle tider vært et moment i vår kultur. Om du leter i urgamle skrifter så kan en bli mørkredd av mindre. Det finnes nesten ikke grenser for hvor langt våre forfedre var villig til å gå for å straffe, skremme eller hevne hverandre. Og den morbide fantasien hadde tilsynelatende ingen grenser. Dere kjenner sikkert til heavy-metal bandet «Iron Maiden»? Bandnavnet er hentet fra et middelaldersk torturinstrument der en person blir plassert i en stående kiste der stålpigger er sveiset fast på innsiden av lokket. Når lokket skyves igjen og låses, så spiddes det stakkars offeret av piggene. Grusomt … Og tro ikke at dette var en rask møte å dø på! Neida, piggene var omhyggelig plassert på steder der de ikke berørte vitale organer. Denne fascinasjonen for groteske detaljer har naturlig nok blitt fanget opp av oss krimforfattere også. Vi ønsker å skremme og sjokkere deg som leser. Jo Nesbøs «Panserhjerte» er et godt eksempel. Her vises det til et annet torturinstrument fra middelalderen som gikk under navnet «Leopolds hjerte», og som var en metallkule der pigger under et fjærbelastet trykk springer ut i det øyeblikket offeret ikke klarer å bite hardt nok igjen. Jeg har også hentet middelaldersk inspirasjon i min tredje bok der jeg brukte en levende rotte innesperret i et bur på magen til et fastbundet offer. Buret var uten bunn, og den eneste måten for rotta å komme seg ut i friheten på, var å gnage seg gjennom bløtvevet … Hvorfor? Dette gir jo bare avsmak?

Å strekke strikken litt lenger

Som forfatter så har vi gjerne flere motiver for å gå til slike ytterligheter. En ting kan selvsagt være å skremme leseren skikkelig. Altså å fremskaffe redsel og frykt hos leseren. Vi krimforfattere skriver spenningslitteratur, og da er det et mål å gjøre lesingen til en så spennende reise som overhodet mulig. I den sammenhengen er den ekstreme volden et av flere verktøy som brukes for å skremme leseren. Dilemmaet er at for å kunne klare å skremme, så må en være grensesprengende. Altså være villig til å flytte grensene litt lenger enn andre har gjort tidligere. Dette fordi leseren ikke blir tilsvarende skremt når det er noe en har både lest, hørt og sett mange ganger tidligere. Nesbø og Kepler gikk over noen grenser i voldsskildringer med sine første bøker som skremte vannet av leserne. Tilsvarende stunt i dag skaper stort sett bare et skuldertrekk hos mange lesere. Grensen må flyttes for å oppnå effekt.

Eksemplene er mange og groteske. Stefan Ahnhem lot en stakkar ligge fastbundet på et tak i sterk sol med glassbiter pekende mot seg slik at når solen nådde et visst punkt så gikk strålene gjennom glasset og rett på den bare huden. Øystein Wiik har kjørt en fyr gjennom en fileterings-agnmater på sjøen, druknet en bonde i en gjødselbinge og eliminert alle spor etter et menneske ved å legge det i et badekar med saltsyre. Jørgen Brekke har flådd et menneske mens det ennå var i live. Fyren hang til tørk og pustet fremdeles da politiet kom til åstedet. Han har dessuten servert oss en klassisk levergryte i «Menneskehunger» som fikk en del av oss til å gulpe opp igjen middagen den dagen.

Dette høres jo forferdelig banalt ut. Voldsspiralen bare øker og øker, og det er en klappjakt på stadig mer vold, mer blod og mer ekstremiteter. Heldigvis går det en grense der den skremmende volden bare blir fordummende og frivillig/ufrivillig morsom. Litt det samme som vi har sett med grøsserfilmer som vipper over i splatter-sjangeren. Det blir overdrevet vold for voldens skyld, og da er det verken spennende eller skremmende lenger, bare humoristisk. På samme måte er det med bøker også. Noen av krimbøkene jeg har lest de siste årene har vært så voldelige at de blir morsomme og absurde, rett og slett fordi det er så overdrevet. Dette fungerer dersom det er det forfatteren har ønsket å oppnå. Men ofte er det ikke det, og da ser vi at forfatteren fort får en veldig begrenset tilhengerskare. Noe av det verste jeg leser er evigvarende torturscener med avklipping av fingrer og tær, negler og tenner som blir trukket ut, elektrosjokk i pungen osv.osv. Det blir bare slitsomt.

Naturalistiske voldsskildringer

Når det er sagt, så finnes det eksempler på at voldsscener blir bevisst brukt for å markere og tydeliggjøre overfor leseren hvor brutal og ødeleggende vold kan være. En slags naturalistisk tilnærming til det voldelige der en ikke sparer på noe, og viser med all tydelighet hvor jævlig volden oppleves for offeret. Slike scener setter et uutslettelig inntrykk, og oppleves ytterst ubehagelige å lese. Min kones voldtektsskildring fra «Kledd naken» hører absolutt hjemme her. Mer usminket voldtekt enn det du får der skal du lete lenge etter. Et nyere eksempel finner vi i Karin Fossums «Bakom synger døden». Her er det snakk om blind vold som utbroderes med så spesifikke detaljer at det ryster leseren. Det er så massivt, så skremmende og så ufattelig stygt at det sjokkerer i all sin naturalistiske tilnærming. Dessuten kommer det plutselig og uventet på deg, akkurat som blind vold ofte gjør.

Å gjøre antagonisten mer skremmende

For mange krimforfattere er det å vise en gjerningsmann som er villig til å utføre ekstreme handlinger, en motivasjon i seg selv. Det å synliggjøre at gjerningsmannen er grenseløs, ikke har noen skrupler ved å bruke vold og å drepe, eller for den saks skyld også gjerne nyter volden eller har seksuelle preferanser i den retning (sadist),. Det er en måte å vise hvor store utfordringer helten står ovenfor i møte med dette uhyret. Om en sammenligner det med klassisk litteratur, så kan vi si at en som forfatter gjør dragen som ridderen skal drepe både større, mer aggressiv og farligere. Det er altså en måte å gjøre antagonisten sterkere på. For at Harry Potter skulle bli såpass spennende, måtte Voldemort være rå, brutal, hensynsløs, ond og elske å påføre andre smerte og lidelse. Ellers ville motstanden blitt for puslete.

Den mest lettvinte måten

Skal vi være ærlige, så er ekstrem voldsbruk et ganske «billig» virkemiddel, og når en forfatter gang på gang tyr til dette virkemiddelet for å sjokkere eller gjøre motstanderen skummel nok, ja så vitner det om en manglende evne til å skrive så godt at en klarer å skremme leseren på andre måter. La det være sagt med en gang, bare så ingen misforstår, både Nesbø, Ahnhem, Brekke, Wiik og Kepler har bare voldsbruken som et supplement. De skriver knakende god spenningslitteratur, og til tider er det både friskt, morsomt, treffende og komplekst. De jeg sikter til her er de som bare bruker vold igjen og igjen og igjen, og det volden ikke ser ut til å ha noe som helst formål. Det blir for enkelt, og havner fort i søpla hjemme hos meg.

Ha en fredelig og rolig søndag alle sammen 🙂

Vold er defintivt en naturlig del av kriminallitteraturhistorien … Som min kjære kollega Knut Nærum presenterer for oss her på 15 minutter 🙂

Dyptpløyende krim fra Helvete

Helvete åpentIngen skal påstå at han har gjort det lett for seg selv Gard Sveen, med sin oppfølger til «Den siste pilegrimen», «Helvete åpent«.  Han vant både Rivertonprisen, Glassnøkkelen og prisen for årets beste krimdebutant for pilegrimen, og kunne med enkelthet ha surfet videre på samme lest. Det gjør han definitivt ikke. «Helvete åpent» er en thriller som krever svært mye av leseren. Det er mørkt. Det er intenst. Det er komplekst, og det er en roman som utfordrer leseren på alle plan. Dette er krim for de kresne. De som har vært ute en høstnatt før, og som har sett Helvete åpent rett i hvitøyet.

I fjor sommer skrev jeg blant annet at Gard Sveens første bok var en studie i karakterbygging. Han har et unikt talent på dette. Han skaper karakterer som blir med deg lenge etter at du har lagt boka fra deg, og er i gang med nye bøker. I «Helvete åpent» som kom nå i høst tar han dette et skritt lengre. Han utfordrer leseren til å bli med på en intens reise inn i de mørkeste menneskesinn, og lar oss få ta del i galskapen som befinner der. Det krever mye hår på brystet å våge seg på et slikt stykke arbeid, for det skal noe til å gjøre så forstyrrede mennesker troverdige og ekte i et bokunivers.

Jeg skal prøve å forklare hva det er jeg mener. Hovedpersonen i Gards bøker, Tommy Bergmann, er ikke bare politi … Han har også en veldig mørk og vond side som tidligere konemishandler, og en som tyr til vold når ting blir vanskelig. I «Helvete åpent» møter vi hans innerste tanker og drifter rundt denne karaktersvikten. Det er syke tanker som fremkaller syke gjerninger. Ofte mangler rasjonaliteten vi vanligvis vil klistre på en slik voldsmann, men faktum er at dersom det fantes en slik rasjonalitet og en bevissthet rundt valg av handlinger, ville vi hatt med en sosiopat å gjøre. En som ønsker å skade andre mennesker. Tommy er ikke slik. Han ønsker å være god, og han skammer seg over det han har gjort. Samtidig sliter han med å forstå hva som utløste det hele. Han sammenligner seg selv med drapsmennene han jakter på.

Det stanser ikke her. I Helvete åpent får vi kjennskap til personligheter langt sykere enn det Bergmann selv er. Vi blir med inn i tankebanene til voldsmenn, drapsmenn, paraniod schizofrene, overgripere og offer for disse menneskenes handlinger. Sveen tar oss med mye lenger inn i disse menneskenes mørkeste avkroker enn det jeg har sett andre krimforfattere klare å gjøre tidligere. Det skal han ha massevis kudos for, men samtidig kan vi lure på hvorfor?

Hva er det Gard Sveen egentlig vil med å sende oss bokstavelig talt til Helvete gjennom disse psykisk syke menneskenes liv, tanker og handlinger? Har han et budskap? Er det en baktanke med å dra oss gjennom alt dette? Jeg tror det er det. Jeg tror Sveen forsøker å fortelle om et samfunn som ikke lenger klarer å ivareta en av de svakeste grupperingene vi har, nemlig de med psykiske vansker. Han ønsker å fortelle oss hvilke konsekvenser en slik neglisjerende holdning til denne gruppen kan få. Når vi ikke klarer å følge opp disse menneskene og deres plager. Hva kan skje da?  Et annet budskap jeg mistenker Gard Sveen for å ha er å vise oss hvor skjør og tynn linjen er mellom mentalt frisk og mentalt syk. Det samme med den flortynne grensen mellom politi og røver. Flere ganger stiller Bergmann seg dette spørsmålet. Er jeg egentlig som dem? Spørsmålet er legitimt, for hans tanker er faretruende nære de tankene drapsmannen bruker når fasaden rundt ugjerningene blir bygget.

Det som gjør det hele så krevende er at Sveen aldri velger å forenkle dette kompliserte bildet for oss. Han gir oss de syke tankene til karakterene uansett hvor usammenhengende og ulogiske de kan virke. Han gir oss de urasjonelle gjerningene og valgene. Det ulogiske, det ville, det syke … Noen lesere kan tro at dette handler om små og store logiske brist i karakterenes handlingsmønster, men det er ikke det. Jeg kan gi et konkret eksempel: Når den unge kvinnelige politietterforskeren velger å la være å hente barnet sitt i barnehagen fordi hun må plotte inn data i en liste som tilsynelatende er fullstendig uten mål og mening, da vil de fleste lesere tenke at «Nei, det blir for dumt». Sannheten er at for et menneske som henne, som helt tydelig lider av et «flink pike» syndrom vil det ALDRI være godt nok å bare gjøre jobben sin. Det viktige er egentlig ikke resultatet av jobben som blir gjort, men det å kunne VISE at en har gjort noe som ingen andre gjør eller får til. Hennes angst, tvangshandlinger og vrangforestillinger går hele veien hånd i hånd med den flinke, rasjonelle og svært intelligente politietterforskeren hun faktisk er. Syk og frisk samtidig. Tommy Bermann det samme. Syk og frisk samtidig.

Det samme kan vi til en viss grad si om antagonistene i denne krimromanen. Vi er aldri helt sikre på om de egentlig er friske eller syke. Om de er rasjonelle eller utilregnelige. Om de styrer eller blir styrt. Det er utrolig godt gjort av en forfatter å klare å gjøre dette, og det er spesielt uvanlig at en begir seg ut på slike litterære prosjekt i en krim. Leseren må være påskrudd fra første bokstav for å henge med, og en må ha evnen til å kunne tenke utenfor firkanten av det en forventer av en kriminalhistorie. Dette stikker nemlig dypere. Mye dypere, og til tider er det et sant helvete å både lese og forstå alt det som skjer. Dette er ikke lettvekter-krim. Det er ikke kosekrim. Og det er definitivt ikke krim for de av dere som synes det å finne ut hvem som er drapsmannen i en Criminal Mind-episode blir i overkant komplisert. Det er nemlig gjort et finmasket hardangersømarbeid også når det kommer til plottet. Ja, jeg fant rimelig tidlig ut hvem som sto bak, men det var likevel utrolig inspirerende å lese hvordan denne karakteren ble tegnet for leseren. Da er det ikke så viktig hvem som står bak. Dette er nemlig ikke en «Whodidit-krim» heller.

Jeg anbefaler Helvete åpent til alle dere som ønsker å bli litt utfordret i denne sjangeren. Gard Sveen mener alvor, og han har virkelig gjort et arbeid med å få oss lesere til å grave enda litt dypere inn i menneskesinnet enn det vi kjenner er behagelig. For dypt, dypt der inne står nemlig Helvete åpent og venter på deg …