Virus – GEIR TANGEN

Skumle Virus i gammel innpakning

Paul Mc Euen er trolig en av nåtidens mest geniale forskere, og har blitt nevnt som potensiell Nobelprisvinner i sitt fag. Det finnes knapt noen som vet mer om hvilke potensielle biologiske farer som truer oss enn ham, og derfor heller ingen som kan komponere et mer skremmende plott rundt biologisk krigføring i vårt moderne samfunn. Likevel sitter jeg igjen med en uforløst spenning etter å ha lest hans kritikerroste «Virus».

La det være sagt med en gang. «Virus» er godt skrevet og har et stramt og strukturert plott. Thrilleren har utvilsomt et «pageturner»-preg over seg, og jeg leste de siste 150 sidene i ett strekk. Det er heller ingen tvil om at McEuen kan sitt fag til fingerspissene. Er aldri i tvil om at det han presenterer for leserne er umuligheter med dagens (eller morgendagens) teknologi.

Noe av det som pirret meg var at denne boken ifølge forlaget Bazar og en del anmeldere skulle være en slags moderne versjon av de klassiske epedimi-thrillerne som kom som perler på en snor etter at «Kina-syndromet» herjet på kinolerretene. Skummelt virus slippes ut på befolkningen. En slags «pest» brer seg, før helten (som er en av få overlevende) redder alt og alle. «Virus» er aldri slik. Du sitter som leser og forventer at noe slikt skal skje. At boken skal følge oppskriften. Men, så tar den en annen og mer uventet retning.

Paul McEuen tar i stedet for å følge Stephen Kings «The Stand»-oppskrift (som forøvrig er noe av det mest fantastiske jeg har lest) en Dan Brown-vri. Historien blir en skattejakt for å finne nye tråder i en rebus av symboler og gjemsel. Hovedpersonene sendes ut i et heseblesende jag etter løsningen på gåten, samtidig som de fotfølges av bokens antagonist i form av en sosiopatisk kinesisk dame med sans for det sadistiske.

Fungerer dette grepet? Jo, jeg vil påstå det. Vi liker vel alle oppjagede «springforlivetogløsgåtensamtidigforduharfandenihelene»-bøker, gjør vi ikke? Problemet er at vi har sett det før, og det er såpass forutsigbart at du faktisk må VÆRE Dan Brown for å få det til å fungere optimalt. Det er ikke fullt så kult med skattejakt og gåter når leseren løser dem 200 sider før helten. Jeg forsto løsningen med en gang den ble presentert. Da var ikke boken mer enn en tredjedel på vei. De siste 2/3 var en ørkesløs transportetappe for å få bekreftet teorien min. Skal du først holde en hemmelighet skjult for leseren så må du som forfatter legge ut nok villspor til at leseren ikke forstår bildet for tidlig. Der mener jeg Paul McEuen ennå har en vei å gå.

Språket er en annen ting som det burde vært jobbet med her. Dette er en technothriller, og slik sett så tåler vi en del tekniske detaljer og fremmmedartede ord og vendinger. Men bevare meg vel da …??? Det burde jo være mulig å dempe technospråk-onanien bittelittegranne? Bare av og til? Gi oss et lite pusterom? Når historiens niåring tydeligvis overgår min egen intelligens med ca.100 så blir det hele litt for genialt etter min smak. I alle fall når historiens fire genier presterer kunststykket å ikke se den helt åpenbare og banale løsningen.

Vel … Det var litt om hva jeg var litt kritisk til. Når det er sagt så skal vi ikke glemme følgende. Dette er McEuens første thriller. Imponerende debut, for å si det mildt. Dan Brown var ikke en gang i nærheten med «Den digitale festningen» og «Iskaldt bedrag». McEuen kan kunsten å gjøre scener spennende. Han bruker cliffhangere på en svært god måte. Nesten litt Läckberg-aktig akkurat der. (Det er hennes store spesialitet til de av dere som måtte undre). Jeg synes også han klarer å tyne de verste egenskapene et menneske kan inneha til ytterpunktet. Det er skremmende, urovekkende og skummelt til tider her. Jeg føler de mekaniske mikrorobotene med barberbladføtter kravle i min egen mage mens jeg leser. Det er creepy og guffent. Karakterene er nok i overkant stereotype, men vi blir knyttet til dem likevel, og jeg kjenner godt på klaustrofobien og skrekken når de havner i klørne på den kinesiske hunndjevelen.

Alt i alt så er dette så absolutt lesbart, men det er krevende lesing for dem som er ukjent med terrenget i en technothriller. Jeg har sansen for akkurat det, men dette var kanskje en overdose? Uansett så er det en smakssak, og jeg ser andre anmeldere hyller akkurat dette punktet i denne thrilleren. McEuen har skaffet seg en stor tilhengerskare med denne debuten, og jeg er blant dem som håper han fortsetter i samme stil. Jeg er smittet av Virus, og trives med den tilstanden.

Koser meg med Virus

I dag har jeg store ambisjoner om å være smittespreder. Jeg har et Virus som dere bør få kjenne på, smake på og nyte. Ikke superlativer jeg vanligvis bruker om virus som herjer i kroppen, men dette er altså Virus med stor V. Paul McEuens Virus. Du kan trygt åpne alle luftveier og la deg infisere …

Her er en smakebit fra thrilleren «Virus», og vi går inn i historien når Nobelprisvinner Liam Conner har blitt kidnappet og blir forsøkt presset til å røpe hvor han oppbevarer det dødelige viruset Uzumaki som han holder skjult for omverdenen. Et virus det ikke finnes noen kur mot, og som sprer seg raskere enn noe annet. Utpresseren har akkurat tvunget ham til å svelge en «kravler». En bitteliten minirobot med sylskarpe ben, og det er utpresseren som sitter med fjernkontrollen til kravleren ….

Han kjente kravleren bevege seg ned gjennom spiserøret, den intense sviingen når beina flenget opp det myke vevet. Han prøvde å skrike, men kunne ikke bevege kjeven, kunne ikke løfte tungen. Han var avstengt, fastfrosset, lyden av skriket var fanget i hodet hans.

Hun fjernet hendene sine, og han hev etter pusten mellom sammenbitte tenner så brystet gikk som en blåsebelg. Han prøvde å forstå hva som holdt på å skje.

Hun trykket inn knappen, og munnen hans åpnet seg igjen. Hun brukte en liten lommelykt for å kikke inn. «Bra,» sa hun.

Hun gjentok denne pinefulle prosessen tre ganger til, inntil han hadde fire kravlere i magen. Liam kjempet for å beholde fatningen, for å døyve panikken. Han måtte holde seg sterk. Han visste hva hun ville ha. Han kunne ikke la henne få det. Uansett hva som krevdes. Uansett hvor mye han måtte lide.

Hun holdt den hanskekledde hånden opp foran ham med krumme fingre, som om hånden hennes var en edderkopp. «Ti sekunder,» sa hun.

Hun rørte på fingrene og kravlene våknet til liv. Hele kroppen hans ble stukket i brann, tennene hakket mot hverandre med en voldsom kraft. Magen vred seg i krampe fra den glødende sola som plutselig ble tent i ham. Synet hvitnet. Han hadde aldri kjent en lignende smerte; det buktende, baksende uhyret i magen hans sendte ut bølge etter bølge av smerte. Tiden saknet.

Slik kan det altså gjøres … Å bli kuttet opp innvendig av bittesmå roboter med barberbladføtter … Jeeeez … Hvor tar de det fra alle disse forfatterne? Jeg grøsser, vemmes, og koser meg. Makabert og spennende. Biter negler her jeg sitter. Skjønt jeg las jo «Panserhjerte» denne uka, så er det er egentlig bare neglebånd igjen på fingrene.

«Virus» er technokrim fra øverste hylle, og sidene slukes raskere enn katten får i seg leverpostei på en heldig dag. Boken har blitt priset overalt hvor den har kommet ut så langt, og jeg begynner å forstå hvorfor etter å ha trålet meg gjennom en fjerdedel av boka på under et døgn.

God søndag da folkens … Spørs om jeg får sove i natt 😉

Spennende måned i Mai

Mai er utvilsomt den travleste tiden som ungdomsskolelærer. Elevene skal forberedes og gjennomføre skriftlig eksamen. I tillegg så er jeg både sensor og sitter i oppmannskorpset for norskeksamen i grunnskolen. Det betyr at det blir redusert tid til lesing og bloggskriving, men jeg har plukket meg ut en 4-5 titler som ligger på vent i bokhylla.

Først av alt så har vi «Panserhjerte» av Jo Nesbø. Burde vært ferdig med den i april, men ligger bittelitt etter skjema. Har imidlertid gjort unna 2/3 av boka, så den blir nok ferdig til helga. Vanvittig spennende bok, og så langt kanskje den beste jeg har lest om Harry Hole, men det hele avhenger jo av hvordan det hele ender. Fikk skikkelig åndenød i natt når jeg leste om Harry, Kaja og finnen på Håvasshytta … De som har lest boken vet hva jeg mener. (Puh!)

En annen bok som utrolig nok har begynt å samle støv i bokhylla er «Marco-Effekten» av Jussi Adler Olsen. Hvordan det overhodet er mulig undrer jeg på selv også. Trolig så er det min dårlige samvittighet som har spilt meg et puss. Jeg hadde lest og anmeldt så mange Aschehougbøker i tiden rundt påske at jeg var redd for å bli sett på som forlagsblogger. Samtidig sto det bok på bok fra andre like giverglade forlag på vent. Jeg elsker denne serien, og dirrer av forventning til hvordan det går med Carl og Assad i Avdeling Q.

«X» av Helge Thime-Iversen skal leses i Mai. Min første Juritzenbok etter at jeg startet bokbloggen. Har ikke mottatt noe av dem før. Så, helt ut av det blå ramlet det 5-6 bøker ned i postkassa på ei uke. Helge er en lokal forfatter som bor i Haugesund, og jeg gleder meg stort til å lese hva det er han har kokt ihop til oss krimelskere. Er boka så bra som jeg tror så ser jeg ikke bort ifra at det dukker opp et forfatterintervju når jeg har lest boka. Jeg ser fram til et nytt forfatterbekjentskap, og ny norsk krim er aldri et minus i min bok i alle fall.

Mai er nest siste måned av min «Harry Hole» utfordring. Har igjen «Gjenferd» før jeg (som resten av Norge) skal lese Politi i juni. Jeg har forstått gjennom mange kanaler at Gjenferd er en bok der vi møter en halvdød Harry Hole, og at han her settes på verre prøver enn noen gang. Jeg har etterhvert blitt så glad i karakteren at jeg både gruer meg og gleder meg til å lese dette. Uansett så ligger boken klar for lesing hjemme, og jeg håper virkelig min venn i Aschehoug har merket seg anmelderbestillingen min på «Politi«.

Jeg har ganske lenge hatt «Virus» av Paul Mc Euen på vent. Denne boken fra Bazar virker forlokkende på alle måter, men har hele veien blitt skjøvet ut i kulden til fordel for andre titler som jeg bare må lese. Vet jo også at det snart kommer en Dan Brown bok fra Bazar, og har ikke veldig lyst til å be om den før jeg har lest og omtalt Virus. Noen av dere rister sikkert på hodet av en slik holdning. Jeg MÅ jo ikke lese og skrive om alle bøker jeg mottar, og det gjør jeg heller ikke, men jeg mener det er et poeng at når vi har en ordning der jeg benytter meg av anmeldereksemplarer, så bør jeg også vise at jeg er såpass seriøs at jeg faktisk omtaler en del av bøkene jeg får.

Vel … Som dere ser så blir det ikke bare elevtekster i mai, men det skal kanskje godt gjøres å tråle alle disse fem bøkene i en så hektisk tid. Vi får se hvordan vi ender ut når første sommerdag kikker inn dørene om en knapp måned.