Vigmostad & Bjørke – GEIR TANGEN

Spenstig «dør-til-dør krim»

«Stråmann» er det jeg gjerne betegner som en dør-til-dør krim. Altså en krimroman der en utelukkende følger i helten/antiheltens hæler gjennom hele romanen. Den har bare ett perspektiv, og det er gjennom hovedpersonens øyne. Ekteparet Tore Aurstad og Carina Westberg har forlatt den historiske Oslo-krimmen til fordel for en moderne historie i denne første boka med antihelten Robert Vinter i hovedrollen.

Den klassiske detetektivromanen er bygget opp som en dør-til-dør krim, og vi har for eksempel Gunnar Staalesens «Varg Veum»-bøker som følger samme lest. Det har sine fordeler ved at det aller meste av historien kan holdes skjult for leseren på samme måte som det er skjult for helten. Vi får ikke vite noe før helten finner ut av det. Men det har også sine klare svakheter i at både fortellerstemme, perspektiv og handling fort blir veldig ensformig. En følger «detektiven» fra dør til dør og på hvert eneste skritt han tar. En må være tilskuer til alle samtaler og spørrerunder, og alt som skjer av skumle og spennende ting må nødvendigvis skje med hovedpersonen. Da blir det fort ualminnelig mange slåsskamper med innleide muskelbunter, likfunn der en selv blir mistenkt for drapet, biler som forfølger en, innbrudd hjemme om natta, kidnappinger der en er svinebundet og må komme seg løs osv.osv

I «Stråmann» har Aurstad og Westberg skrevet en spennende historie rundt miljøkriminalitet og avfallshåndtering. Akkurat da Robert Vinter trodde at livet skulle nå nye høyer, smeller det. Han blir avslørt som en fusker i bokfaget, og familien blir mistenkt for å stå bak en eksplosjon på et gjenvinningsanlegg. Robert må ta et tvilsomt skribentoppdrag, og snart er han truet fra flere hold. I møte med en avdanket suksessforfatter, en sleip søppelbarn og en grisk bokbransje må Robert Vinter være tøffere enn han trodde var mulig — for å redde seg selv og familien sin fra gribbene.

Plottet er kanskje litt forutsigbart, og det er en del scener en har lyst til å skumlese fordi en vet hva som skjer. Men, krimparet skriver godt, og det er kult skrudd sammen. Den siste twisten kunne de imidlertid spart seg. Da merket jeg at det ble en rundtur for mye med karusellen, jeg mista troen på fiksjonen, og falt av. Det beste med romanen, og det som gjør den lesverdig, er de gode karakterene i hovedpersonen Robert, og bestekameraten hans, den hardrock-elskende lokaljournalisten. Et herlig par. Masse kule musikkpreferanser, gjenkjennelig bygdemiljø, og friske dialoger dem imellom. I tillegg til at dette rett og slett er en spennende fortelling. Det frister mer enn nok til at jeg kommer til å oppsøke oppfølgeren som kommer denne våren. Og … det er jo ikke helt ille å bli sammenlignet med Varg Veum da. Tror Robert ville likt det 😉

©Geir Tangen 03.02.22

Krimdebutant kjører full pakke!

Ole Asbjørn Ness er ikke et nytt navn på den norske forfatterhimmelen. Han har to seriøse skjønnlitterære romaner på samvittigheten fra før av, og har vunnet Tarjei Vesaas debutantpris. Når han nå entrer krim og spenningsarenaen med «Fem dager i mai», så gjør han det med null ærefrykt, og han peiser på med alt han har av skyts fra første bokstav av. Romanen har en del konnotasjoner til Hjort & Rosenfeldts krimbøker uten at det refereres direkte til dem, men det er slikt jeg liker, og når det gjøres med en så dyktig penn som dette så blir det bare kult.

Historien er enkel. En ung, kvinnelig blogger forsvinner. Kun politispaner Johnny Abrahamsen tar den bekymrede moren alvorlig. Mens Norge feirer den første nasjonaldagen etter pandemien, befinner han seg i et kappløp med en skrudd gjerningsmann på jakt etter flere kvinner. Gjennom fem dager i mai som ingen nordmenn vil glemme, erfarer Abrahamsen at all ekstremisme forenes i kvinnehat, og at han viser seg å være sin egen verste fiende. Det er høyt tempo, tøft, kult og fascinerende å bli med Ness på denne reisen. En thriller jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble hekta . Det er sjelden jeg leser en bok ut på litt over et døgn. Ja, jeg har lest tilsvarende historier før. Hundre ganger, minst … Men, i likhet med min interesse for fotball, så sluttet jeg ikke å se fotballkamper da jeg hadde sett min første. At kampene ligner hverandre, og at jeg har sett både dribleraid og saksespark tidligere, gjør ikke spenningen mindre av den grunn. Derfor bryr jeg meg heller ikke om en krimforfatter gjør noe som har vært gjort før, så lenge utførelsen er så blendende som den er her.

La oss være ærlige her … Om du først har bestemt deg for å skrive en spenningsroman, hvorfor ikke gjøre det fullt og helt, kjøre the full monty, med hele sjela blottet, og gå inn i det med hud og hår? Hvorfor ikke gjøre det akkurat så skamløst virkningsfullt som det Ole Asbjørn Ness gjør i sin krimdebut «Fem dager i mai»? Ikke en kjeft skal fortelle meg at ikke Ness har tilegnet seg absolutt alle triksene i thriller-håndboka. Han bruker hvert eneste ett av dem uten blygsel, og det er bevisst krimhåndverk fra første til siste bokstav. Vi snakker tross alt om en seriøs forfatter. Denne karen vet nøyaktig hva han gjør. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Og det funker som faen.

Så kan en gjerne gjøre seg selv til en surmaga kritiker i VG, skrive anmelder-satire, og mene at alt dette er overfladisk, spekulativt, fullt av krimklisjeer, og en utnyttelse av billige horrortriks. Gjerne det, om en ønsker å briske seg med elitistiske preferanser. Personlig kunne jeg ikke gitt mer balla i en kritikers røst enn jeg gjør her. Ness ville skrive en drivende god spenningsroman. Han har brukt alle verktøyene i verktøykassa for å få det til, og har lykkes langt bedre enn de fleste av oss andre som driver med dette. «Fem dager i mai» er råspennende, velskrevet, og en adrenalin-thriller som holdt meg våken til langt på natt. Da har forfatteren lykkes. Ferdig snakka!

Om du helst IKKE vil lese en thriller som mikser grov utnyttelse av unge, vakre kvinner, ispedd en god dose ytterliggående islam og høyreekstremisme, og med en sex-avhengig rebell av en politimann på vei nedover i karriereløpet. Vel, da kan du la være å lese denne. For så skrinn er ramma faktisk, men herrejemini så spennende boka er. For meg er det mer enn nok!

Om du vil lære boka og forfatteren å kjenne, så kan du se dette ypperlige intervjuet om «Fem dager i mai»:

En poetisk testosteronpakke

Krimdebutant Anders Moes «Knokkelstøv» er på alle mulige måter en annerledes roman enn det vi vanligvis møter i denne sjangeren. En ting er at det er en røverroman, altså at en følger skurken på hans ferd i underverdenen, men den skiller seg også ut med et poetisk, nesten drømmende språkbilde og en tidshorisont som strekker seg over et helt tiår. «Knokkelstøv» er definitivt en debut dere bør merke dere.

«Knokkelstøv» er en litterær røverroman om en torpedo som prøver å finne en vei ut av all den destruktive volden og døden han påfører andre. Han får hastverk med å komme seg ut av all dritten han sleper på da hans kone blir drept i en bilulykke, og han blir sittende alene igjen med ansvaret for tenåringsdatteren Tina. Å bryte med fortiden viser seg imidlertid å gi hovedpersonen langt mer eksistensielle problemer enn han så for seg. Kjærligheten til datteren driver ham i en retning, men hans natur, den han har blitt, er en stadig tilbakevendende demon som river ham i stykker.

Boka er nesten for en kortroman å regne med sine 200 sider, og jeg veksler litt mellom å kategorisere den som en litterær fortelling fra Oslos underverden, eller en gangsterthriller skrevet med en poetisk undertone. «Knokkelstøv» lar seg rett og slett ikke plasseres i bås slik de fleste romaner i spenningssjangeren gjør. Og det er greit. Vi skal ikke på død og liv alltid spikre en historie inn i en ramme. For mange forfattere blir det raskt til en tvangstrøye som gjør det mindre inspirerende å skrive. Her skal forlagets redaktører ha skryt for at de har latt Anders Moe få lov til å fortelle den historien han vil, slik han vil fortelle den. Det gir teksten en ekstra egde og røffhet. Det er noe upolert her som kler historien godt.

Spenningen ligger naturlig nok i om hovedpersonen makter å rive seg løs fra de destruktive kreftene som styrer ham, og i så fall hvordan det kan skje. Men, like så mye dreier det seg om en indre reise mot det skjebnebestemte og underliggende i et menneske. Det er lett å trekke tråder tilbake til naturalismen i litteraturhistorien der ingen mennesker kan fri seg fra det åket de bærer på av arv fra fortiden. En tanke om at mennesker er livsslaver som er forhåndsdømt til å være det de alltid har vært. At endring ikke er mulig.

Er det vellykket? Som spenningsroman har den flere åpenbare mangler, men det veies langt på vei opp av det poetiske språket, nerven, dramaet og dypdykket ned i et ødelagt sinn. Dette er fascinerende lesing, og noe helt annet enn du vil finne i en A4-krimroman på bestselgermonteret. Samtidig så mener jeg at avslutningen ble for drømmende, for abstrakt, for flytende. Det var vanskelig for meg å skille drømmer, hallusinasjoner, fantasier, og virkelighet når hovedpersonen skal ta sitt endelige oppgjør, og det er en dødssynd. Spesielt i spenningsromaner. Men, så spørs det er om det er det Anders Moe har skrevet da …