TRISt avslutning FOUR Divergent

Divergent 3Jada, Veronica Roth, jeg vet du har brukt mye tid i amerikanske medier for å forklare hvorfor tredje og siste bok i Divergent-serien ble som den ble. Det betyr ikke at jeg er nødt til å like det. Det betyr ikke at det er genialt fordi det var tenkt slik fra starten av. Det betyr ikke at slutten blir logisk og oppklarende. Det betyr ikke at det er godt skrevet. Det betyr egentlig bare at du har gått på trynet med fullt overlegg.

Alle som har lest bloggen min de siste tre årene vet at jeg har satt denne ungdomsserien svært høyt. Divergent er noe av det beste vi har sett av dystopier beregnet for young adults på en årrekke. Jeg forgudet den første boken, og elsket den andre. Den tredje hater jeg. Fra begynnelse til slutt. Jeg finner dessverre svært lite igjen av den magien som skapte de to første bøkene. Divergent – De lojale –  er rett og slett svært dårlig håndverk fra forfatterens side. La meg prøve å forklare hvorfor:

I sine to første bøker har den allvitende fortellerstemmen vært hos Tris, og bare hos henne. Vi har fulgt Tris i alle scener. Dette har skapt en mystikk rundt hva de andre rundt henne egentlig mener, tenker og gjør. I denne siste boken hopper synsvinkelen mellom Tris og Tobias (Four) , noe som gjør det ekstremt forvirrende. Ørten ganger i løpet av lesingen tok jeg meg selv i å ha glemt at forfatteren hadde skiftet perspektiv, og det var så utrolig irriterende.Helt på grensen til å være kommunikasjons-forstyrrende, for å si det slik.  Fortellerstemmene er nemlig dønn like, og jeg er jo vant til å se ALT fra Tris sin synsvinkel. Dette grepet fungerte dårlig. I tillegg til at skiftene ble forvirrende, så avsløres jo Four sine tanker og hva han gjør hele veien. Dermed så forsvinner også mye av mystikken og undringen som har skapt en nerve i de to foregående bøkene.

En annen ting som gjorde at dette evinnelige perspektivskiftet ikke fungerte var at Tobias (Four) tenker som en jente. Han går rundt og grubler på banale nyforelskede fjortis-tanker. Sorry Veronica, men 17-18 år gamle gutter tenker ikke slik om du aldri så mye skulle ønsket det. De tenker … Ja, jeg tror faktisk jeg skal la den ballen ligge. Vi vet hva de tenker, og det egner seg ikke på trykk… Four sitt perspektiv mister all troverdighet, og han går fra å være en mystisk machohelt til å bli en sentimental romantiker. Han er så full av soft-spots at hele illusjonen om en tøff og usårbar karakter forsvinner ned i avløpsrøret. Ikke bra.

Et tredje moment som jeg vil påpeke er motoren og drivet. I første bok er fraksjonselementet så spennende i seg selv at det skaper et enormt driv i fortellingen, og avslutningen er eksplosiv. Den andre boken er langt mer kaotisk, men drivet holdes oppe av det ene adrenalinkicket etter det andre. Tempoet er skyhøyt fra start til mål. I tredje bok skjer det , tja om jeg er snill så kan jeg vel si fint lite. Tris, Tobias og en del andre av gjengen tusler omtrent uten motstand ut av byen, og inn i den verdenen som er utenfor. Det viser seg å være et vitenskapssenter som driver Chicago-eksperimentet. Der inne går det minst 40 sider mellom hver gang det skjer noe som pirrer nysgjerrigheten. Tempo, driv og spenning er som blåst bort. Igjen står vi med interne stridigheter mellom de som er igjen av gjengen, personalet på vitenskapssenteret, og den seigtflytende kjærlighetshistorien mellom Tris og Four. Noen svippturer ut i utkanten forhindrer meg ikke fra å gjespe langtrukkent i lesestolen.

Vi gir oss dessverre ikke der. Vi er nødt til å nevne plottet, og da spesielt avslutningen. Derfor ….

SPOILER -ALERT!!!!

Om du fremdeles leser det jeg skriver så kommer det av at du enten har lest boka, eller at du ikke har tenkt å lese den uansett. Greit nok. Vi snakker om plottet her.

En dystopi med serumer, høyteknologi, samfunn delt inn i fraksjoner, fryktlandskaper osv.osv er jo ikke troverdig i utgangspunktet. Derfor kan det virke litt fordummende når jeg nå begynner å snakke om troverdighet. Men, selv en sci-fi roman, en fantasyfortelling, en dystopi, en spøkelseshistorie eller et eventyr er avhengig av at leseren tror på det som skjer. I de to første bøkene levde jeg meg inn i fantasiverdenen som Veronica Roth skapte for meg, og jeg kan kjøpe løsningen i bok 3 med at Chicago og fraksjonssystemet er et resultat av et mennesklig eksperiment satt i verk av vitenskapsmenn. Men, der stanser det også. Alt vaset rundt rene og skadede gener, en regjering som lar vitenskapsmennene holde på med menneskene som om de var rotter i et dyreforsøk, og at hele verden holdes i sjakk i ekstrem fattigdom av at de venter på positive resultater fra Chicago. Nei, Sorry Sam, men den blir for dum. Enda verre er det at disse «skadede» blir tatt imot med åpne armer i vitenskapssenteret, og på noen få dager blir de gitt tillit langt ut over det som ville vært troverdig i enhver organisasjon. Ikke nok med det, men opprørere blant dem får lov til å vandre mer eller mindre fritt rundt og ødelegge, og det er først i aller siste scene det vekkes mistanke mot komplottet som pågår. Svakt.

Så har vi det som en hel verden av Divergent-lesere har reagert mest på. Å ta livet av Tris mot slutten av boka. En ting er at det er trist og leit, og alt det der, men hvorfor i alle dager gjøre det? Det er jo helt unødvendig. Selv jeg klarer å tenke ut minst fire fem andre, overraskende slutter som ikke innebærer å ta livet av Tris. En trenger ikke la hun og Four vandre inn i solnedgangen av den grunn. Hun har vært hovedpersonen gjennom hele serien. Serien handler om HENNE. Alle perspektiver (bortsett fra siste bok) er sett med hennes øyne. Skal du ta livet av hovedpersonen din så skal det være fordi ingen andre løsninger vil være troverdige. I denne boken er det ikke slik. Veronica Roth sier at det var bestemt fra starten av, siden det egentlig var Four som var hennes hovedperson. Det var ham hun startet å skrive om. Dessuten var Tris så selvdestruktiv, og hadde omtrent gått i døden i begge de foregående bøkene. Likevel blir det helt feil. Mye av spenningen som bøkene har bygget opp har vært rundt hennes rolle i det fremtidige samfunnet, og rundt henne og Fours romantiske tråd. Det blir et svik mot leserne å ende opp med å viske henne bort fra kartet, og la Four stå igjen som den sterke vinneren som fikk mammaen sin tilbake, halve kongeriket til odel og eie, men altså ingen prinsesse.

Veronica Roth har sågar gitt ut en ekstra bok i serien for å gi leserne Tobias sin synsvinkel helt fra starten (Boka har naturlig nok fått navnet FOUR), bare for å vise leserene at det egentlig var han og ikke Tris som var hovedpersonen i Divergent. Boka inneholder ingenting nytt, og består av noveller der Tobias opplever det Tris gjorde sett gjennom sine egne øyne. Slikt kaller jeg spekulativt. En tyner noen spinoff-kroner til ut av en sørgelig historie som en egentlig ikke klarte å sy helt sammen til slutt. Jeg er spent på om filmselskapet velger å gå får den opprinnelige slutten, eller om de lager en alternativ for kinogjengerne. Boka hadde ikke nødvendigvis blitt bedre av en Hollywood-ending, men da hadde jeg i hvert fall kunnet legge fra meg den siste boka med et smil.

Min anmeldelse av første bok i Divergent-serien

Min anmeldelse av andre bok i Divergent-serien

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

100 anmeldelser på bloggen

bookonthebeachI dag passerte jeg en milepæl da jeg postet min anmeldelse av Chris Tvedt og Elisabeth Guldbransens krimroman Den blinde guden. Det var bokanmeldelse nummer 100 siden jeg startet bokbloggen i oktober 2012. Ja, jeg er litt stolt. Jeg har skrevet om hver eneste bok jeg har lest bortsett fra bøker jeg har vært konsulent for hos Juritzen og Schibsted. I starten leste jeg og anmeldte jeg bøker innen alle sjangre, men det siste året har jeg i større grad konsentrert meg om krim. På veien har det blitt både latter og tårer. Ellevill begeistring og tenners gnissel.

Øverst i venstre hjørne finner du en alfabetisk oversikt over alle mine 100 bokanmeldelser. Det er en base med boktips som jeg håper er til glede for alle dere bokelskere der ute som trenger en guide i jungelen. Som sagt mest krim og thrillere, men også en del annet knask.

Her er en oversikt over de ti bokanmeldelsene som har vært de mest populære, og som har fått flest klikk fra dere lesere. Det er gøy å se at det finnes en rekke ukjente navn og debutanter på den listen sammen med de store navnene. Det viser at vi som bokbloggere har en misjon. Vi kan gjøre de usynlige synlige. De som knapt får en liten omtale i en riksavis dersom de er heldige kan altså løftes fram av oss som ikke har redaksjonelle føringer om å kun skrive om toppselgerne. Det har en verdi etter min mening. Jeg leser og skriver om begge deler. Prøver å vekte nye navn med gamle travere. Litt av formålet mitt med bokbloggen er å løfte fram de som ikke blir hørt i form av intervjuer, omtaler og altså … anmeldelser.

Hver av anmeldelsene har et sitat fra teksten min som sier noe om hva jeg mente om boka. Ved å klikke på bildet kommer du inn på selve anmeldelsen. Kos deg:)

PS! Jeg feirer med en liten giveaway. På fredag trekker jeg en av de som har kommentert på innlegget, og de får ett eksemplar av den boka som kom på 11.plass på denne lista, og som derfor aldri fikk sole seg i glansen i dette innlegget. Hvilken bok det er forblir et mysterium fram til fredag 😉

Smertens aveny omslag1. Roar Sørensen – Smertens aveny 

Selv om det er en klassisk kriminalfortelling, så er det kanskje først og fremst en naturalistisk skildring av livet i et typisk Fillepinsk horestrøk. Det er så sterkt beskrevet, og med så mange motbydelige detaljer at jeg flere ganger måtte legge boken fra meg. Det ble for nært og mektig til at jeg klarte det i store mengder.  Boken oser av bitende samfunnskritikk fra første bokstav. Mot et pill råttent og korrupt system på Fillepinene, men også mot en norsk fordømmende selvforherligelse som jeg ikke har sett maken til. Roar Sørensen er modig. Han sier alt det vi andre knapt tør tenke. Han våger å være kontroversiell. Ikke fordi at det selger bøker, men rett og slett fordi han dyrker ærligheten.

Panserhjerte2. Jo Nesbø – Panserhjerte

Panserhjerte en roman der alle tenkelige følelser og prøvelser blir påtvunget vår kjære antihelt. Vi forstår allerede etter noen få sider hva det er Harry kommer til å bli utsatt for denne gangen, og vi har en vag anelse om hvordan han vil klare å komme seg ut av uføret også. Det er ikke der spenningen ligger. Den ligger i de overraskende vendingene. Det uventede. Det klaustrofobiske. Og …. I det uendelige følelsesspillet som Harry må ta del i. Panserhjerte er ekstremt og ulidelig spennende lesing. Ble ferdig i natt, men kjenner det fremdeles i kroppen. Rastløsheten. Uroen. Kvalmen … Det sitter i noen dager etter en Harry Hole roman. Akkurat som en flaske Jim Beam…

På direkten3. Anne Cecilie Remen – På direkten

Det jeg likte best ved denne kriminalromanen var Remens evne til å bygge opp troverdige karakterer. Hver eneste person står fram med et liv, en historie og med styrker og svakheter. De er ekte, og det finnes ingen krimklisjeer så langt øyet kan se når det kommer til karakterbygging. Det krever stor plass og en stødig hånd for en forfatter å legge såpass mye inn i hver karakter. For leseren kan det virke uvant å komme så nært innpå hver eneste person, men samtidig så gjorde det noe med meg når jeg hadde trålt meg gjennom de første 200 sidene. Jeg levde meg mye mer inn i dramaet som begynte å utspille seg. Når Remen økte spenningen og dramaturgien så kjente jeg nesten på en fysisk angst for karakterene som ble utsatt for de ulike påkjenningene. Jeg følte faktisk at jeg kjente dem. De var mennesker av kjøtt og blod.

Lyden av asfalt4. Yngve Kveine – Lyden av asfalt

Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer.Du kommer langt innenfor det mange vil kalle forfatterens intimsone. I enkelte partier føles det nesten som blotting og utlevering. Scenene, tankene og ordene er alt for ekte til at de kan være noe annet enn selvopplevde. Det er noe Knausgårdsk over nakenheten for å si det slik. Det er lyden av asfalt.

Divergent5. Veronica Roth – Divergent

Divergent er uten sidestykke det beste jeg noensinne har lest av ungdomslitteratur . Boken slår fullstendig knockout på Dødslekene og all annen lignende litteratur jeg har lest. Du spør deg kanskje hvorfor jeg  sammenligner denne boken med akkurat Dødslekene? Det er fordi begge er dystopier. En verden i framtiden der mennesket er underlagt en dysfunksjonell makt og et system, og der de som oftest må gjennomgå en kamp for å overvinne denne overmakten. Divergent har en fantastisk dystopisk verden å by på til leseren. En verden der alle mennesker er delt inn i fraksjoner etter hvilken egenskap de dyrker. De uselviske som ofrer seg selv for å hjelpe andre. De lærde som dyrker kunnskap og klokhet. De sannferdige som ikke evner å være uærlige og som alltid er til å stole på. De fredsommelige som aldri går i konflikter med andre og som dyrker omsorg og kjærlighet. Og til slutt de fryktløse som tør der ingen andre våger og som er i stand til å forsvare verden mot ytre farer.

Mannen-som-ikke-ville6. Vidar H. Andersen – Mannen som ikke ville

«Mannen som ikke ville» er historien om han som vi alle kjenner, men aldri blir kjent med. Han vi ser hver dag, men som vi aldri legger merke til. Han som gjemmer seg i mengden, og bare flyter med på lasset. Alltid punktlig. Ryddig, strukturert og totalt uten ambisjoner. Tilsynelatende grå, kjedelig og pregløs. Men … Er det egentlig sånn det er? Vidar H. Andersen har en særegen litterær stemme. Det viste han helt tydelig med sin debutroman «Mysteriet», og han manifesterer dette uttrykket i «Mannen som ikke ville». Uttrykket er naturlig, umiddelbart, barnslig, enfoldig og litt troskyldig. Naivisme handler om det umiddelbare, enkle og troskyldige. Blander du dette med minimalisme, som betyr å begrense alt, og kun ta med det nakne, uvaskede og enkle i språket, så står du egentlig med fasiten i hendene. «Mannen som ikke ville» er et prakteksempel på slik litteratur.

Mysteriet7. Vidar H. Andersen – Mysteriet

I sin romandebut gjør Vidar Andersen kunststykket å legge alle vedtatte normer til side. For å ha baller nok til å gjøre noe slikt er det ikke nok med hår på brystet, her bør en ha et asketisk ønske om å bli stett til evig pine. Å fjerne alt som kan lukte «litterært» er som selvdrap å regne i de rette kretser. Nja, tenker du kanskje … Det finnes jo eksempler på suksessfulle naivister der ute. Vi har sett og lest både «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant» av Jonas johansson og «Harens år» av Arto Paasilinna. De gjør mye av det samme, men det er en vesentlig forskjell…. De gjør det med humor. Bøkene er og skal være morsomme. Vidar H Andersen bruker naivismens grep i krimlitteraturen. Det er noe helt nytt. Kan en bok være både naivistisk og samtidig spennende? Hadde du spurt for en uke siden så ville jeg fått latterkrampe, og svart et høyt og tydelig NEI. Nå derimot, er fliret tørket bort en gang for alle. Det er mulig. Det går faktisk an å skrive en handlingsfokusert også-fortelling på 564 sider og samtidig gjøre det ulidelig spennende. Boken er intet mindre enn en mystisk genistrek!

Marekors 8. Jo Nesbø – Marekors

Når siste side var lest så var jeg faktisk andpusten og måtte snappe etter luft.  Jeg er en snill mann. Jeg sier aldri stygge ting, og jeg føyer meg lett for andres behov og krav. Men, dersom noen hadde prøvd å snakke til meg i løpet av de siste hundre sidene ville jeg glefset til dem og bedt dem stikke hodet sitt opp et visst sted. Det sier vel det meste. Nesbø driver leseren til vannvidd mot slutten av denne intens spennende Harry Hole krimmen. Mur deg inne, og send SMS til dine venner om at du vil bli utilgjengelig på ubestemt tid. Marekors er en av de mest spennende bøkene jeg har lest, og den er adskillig bedre enn sine fire forgjengere. Når nakkehårene reiser seg gang på gang hos en voksen mann som har lest et sted mellom 200-300 krimbøker opp gjennom årene, ja da har forfatteren gjort noe riktig.

politi9. Jo Nesbø – Politi

Ja, jeg er kritisk. Sikkert for kritisk også … Slik er det gjerne når forventningene når slike høyder som alt oppstyret rundt «Politi» skapte. Dette var boken alle skulle lese, og elske, i sommer. Sekserne haglet i pressen, og krimelskere landet rundt ble slørete i blikket og småkåte bare boka ble nevnt. Jeg forventet en ekstase av de helt sjeldne, og ble selvsagt skuffet. Fordelen med mange perspektivskifter er at du kan kjøre en hel haug med parallelle handlinger for å øke spenningen. Bakdelen er at det tar mye tid og plass å få alle disse historiene i gang skikkelig slik at leseren engasjerer seg i hver og en av dem. En annen bakdel er at det blir så mange å holde styr på etterhvert at det blir en prøvelse å huske hvem, hva, hvor og når … Noen steder var forvirrelsen total hos meg. Jeg måtte bla meg tilbake. Lese scener opp igjen. Motoren stanset, og jeg måtte starte på nytt. Da jeg hadde trålt meg gjennom de første 150 sidene vurderte jeg seriøst å begynne forfra igjen, for jeg hadde tydeligvis mistet masse viktig informasjon på veien.

Lydløs Trompetisme10. Marit Persheim – Lydløs trompetisme

Dette trekket med fantasisprang er et lykketreff i boka. Den gir boka en nødvendig snert, et faenskap om du vil, som gjør at karakteren Margit Pedersen blir mer tredimensjonal. Hun framstår som naivismens gudmor i all sin barnslighet. Det er som å lese om en sandkassetreåring i fullvoksen størrelse. Det er morsomt, men også noesåjeævliginnihelsikes irriterende. Jeg har så vondt av stakkars Otto. Han er så sørgelig i all sin tålmodighet at han får selv Jesus til å virke som en kruttønne med amfetaminabstinenser. Hadde noen spilt sur trompet i stua mi dag ut og dag inn ville jeg med stor sannsynlighet stått tiltalt for overlagt partering (og drap). Lydløs trompetisme handler om et sett hverdagsmennesker som er så grå og hverdagslige at det i seg selv blir morsomt. Foruten Margit, så framstår alle karakterer endimensjonalt gjennom hennes øyne. Nok et godt trekk fra forfatteren. I det store og hele så er dette en bok som vil gi deg en artig lesestund. Til tider hysterisk morsom i sin banalitet, andre ganger humrende morsom med sitt øye for de små trivialiteter vi alle sliter med i det daglige.

Magien lever!

Divergent Opprøreren«Opprøreren» er undertittelen på bok nr.2 i Divergentserien til Veronica Roth. I Norge utgitt av Schibsted Forlag. Første bok «Divergent» kom ut i fjor vår, og skapte enorm begeistring hos mange. Blant annet meg. Når oppfølgeren kommer råder det alltid en viss skepsis og spenning. Vil en klare å gjenskape det som var så genialt sist gang? Dere kan trygt lene dere tilbake og slappe av. Andre del av eventyret om Tris og Four holder heldigvis mål. Divergent-magien lever!

Jeg var enormt spent. Forsto ikke helt hvordan en kunne dra denne historien videre og samtidig klare å holde på den spenningen som første bok hadde. Jeg har sett nok av eksempler på det motsatte. «Opp i flammer» er skremmende mye dårligere enn «Dødslekene«. Det samme må vi dessverre si om «Monsterhavet«. Oppfølgeren til «Lyntyven«. I filmens verden er dette nær sagt en regel. Jeg trenger vel knapt nevne «Hangover 2«? Eller enda verre … «Hangover 3«? (Grøss!)

Heldigvis unngår Veronica Roth å havne i samme selskap. Hun har klart å dra med seg spenningen, gløden, intensiteten, mystikken og de gode karakterene fra første til andre bok. Den har ikke blitt en blek kopi, men står godt på egne ben. Når det er sagt, så er det en sannhet med modifikasjoner. Det er fullstendig nytteløst å lese «Opprøreren» uten å ha lest første bok. Da gir ikke boken deg noe som helst. Karakterene blir ikke presentert på nytt og fraksjonssystemet i Divergent får ikke noen videre forklaring i starten av bok 2. Det forutsettes med andre ord at dette er kjente detaljer. Tris sine valg i denne boken bestemmes også i stor grad av de traumene hun opplevde i bok 1. For oss som har lest Divergent så er det en greit nok. Historien starter på sekundet der Divergent slutter, og vi går rett inn i nye actionfylte konflikter og dramatiske hendelser. Merket godt at i og med at persongalleriet ikke var helt ferskt for meg så ble det litt forvirrende å holde styr på alt i starten. Men, det løste seg i løpet av noen sider.

Tempoet i «Oppfølgeren» er skrudd opp flere hakk. Det er heseblesende action fra start til mål, og boken har et mye mørkere preg over seg. Det er langt mellom gledescenene for å si det slik. Det er krig mellom fraksjonene, og kampscenene er mange og hyppige. I tillegg så er konfliktnivået mellom karakterene høyt. De mistror hverandre, lurer hverandre og skifter stadig parti. En aner virkelig ikke hvem en kan stole på og ikke. Dette er et konstant spenningspunkt som ligger og vibrerer i oss mens vi leser. Alle fraksjonene er mer og mindre delt i lojale og forrædere, og midt oppi det hele så pågår det maktkamper innad i de ulike fraksjonene også. Et annet kompliserende moment for leseren er at «De fraksjonsløse» nå får en stor og viktig rolle i historien. Til sammen så skaper dette et inntrykk av KAOS! Det er jo ikke positivt? Ingen har vel lyst til å lese kaotiske fortellinger? Nei, men det er så absolutt troverdig. Hadde dette skjedd i virkeligheten så ville det vært kaos. Borgerkrigslignende tilstander med mange grupperinger og allianser mot hverandre er svært sjeldent ryddige og oversiktelige. Derfor treffer Roth godt også med dette. Men, for leseren gjelder det å holde tunga rett i munnen, for det er MYE å holde styr på i denne boka. Mange navn, fraksjoner, delfraksjoner, divergenter, overløpere, forrædere, fraksjonsløse osv.osv.

En annen ting som er med på å forsterke inntrykket av kaos er Tris. Hovedpersonen vår befinner seg i en tilstand jeg som lege uten å nøle ville diagnostisert som bipolar. Hun er ødelagt psykisk, og svinger som en jojo i både humør og tilregnelighet. Hun er ikke lett å bli klok på i denne oppfølgeren, og tanker og handlinger står ofte i grell kontrast til hverandre. Nok en gang så kan en jo kritisere dette med tanke på at karakteren bryter med en rekke karaktertrekk. Men, med tanke på de enorme psykiske påkjenningene hun gikk igjennom mot slutten av første bok, så er det helt på sin plass at hun har et indre kaos. Noe annet ville vært merkelig. Enorme svingninger i forholdet til Four gjør at vi som lesere til tider blir litt frustrerte og oppgitt over hennes tanker, reaksjoner og valg. Men, som sagt, så ville nok de fleste 16 år gamle jenter vært psykiske vrak med de tingene som har skjedd og som skjer rundt henne. Skyldfølelse, angst, mindreverdighetskomplekser, sinne, og suisidale tanker. Alt er der.

Ut over det at boken kan oppleves som et følelsesmessig og handlingsmessig kaos, så har jeg egentlig bare en ting å sette pekefingeren på. Det er at det på en del steder er alt for bråe hopp i scener. Vi følger Tris i alle scener, men ganske ofte befinner hun seg plutselig på et nytt sted uten noen logisk tråd som forklarer hvorfor. Dette tyder på at forfatter og forlag har hatt det en smule mer travelt med bok 2. Ellers så er det ingenting å utsette på dramaet i «Opprøreren». Den har driv, intens spenning, gåtefulle mysterier, fantastiske kampscener og et utspekulert plott. Mer ytre handling, men likevel et intenst indre drama hos karakterene. Krigen og konflikten i byen kan lett speiles til vår tids kaotiske borgerkriger med mange fraksjoner og uklare allianser. Maktspillet og de skjulte agendaene ligger og ulmer hos alle fraksjonenes ledere.

Jeg leste boken på to dager, og det var en intens og heftig leseopplevelse. De siste 200 sidene er umulig å lese med opphold. Boken blir med deg mens du spiser, mens andre ser på TV og til og med på toalettet. Det ble bare fire timer søvn i natt, for å si det slik.

I min anmeldelse av Divergent så sier jeg at det er det beste jeg har lest av tilsvarende ungdomslitteratur, noe som forøvrig også er kommet med som en blurb på omslaget til «Opprøreren». Jeg står ved påstanden også etter å ha lest denne boken. Bok nummer to skuffer ikke, og jeg gleder meg skikkelig til å se filmatiseringen av «Divergent» som kommer nå i vår. Du kan se trailer fra filmen her.

Trolig vil filmen lokke enda flere nye blodfans til å kaste seg over denne boken. Det kan de trygt gjøre. De har svært mye å glede seg til. Veronica Roth er en fantastisk forteller, og plottet er magisk.

(Jeg skylder mine lesere å gjøre oppmerksom på at jeg jobber som manuskonsulent for Schibsted Forlag, men jeg har ikke hatt noe som helst med denne utgivelsen å gjøre. Anmeldelsen er skrevet med et 100% ærlig sinn, og er ikke farget av at jeg leser andre manus fra dem)