Tar skrittet opp blant de beste

paradisbakkenMarit Reiersgård Bredesern har begått tre krimromaner de seneste årene. «Stolpesnø» (2012), Jenta uten hjerte (2014) og Paradisbakken (2016). Med sin siste krimroman mener jeg hun for alvor har tatt steget inn blant våre beste krimforfattere. Det tar tid å bli virkelig god i dette gamet, og i «Paradisbakken» har Marit Reiersgård kvittet seg med alle barnesykdommer. Plottet er utspekulert og godt, språket flyter fint hele veien, spenningen er skrudd opp flere hakk og mysteriet pirrer nysgjerrigheten.

Dette innlegget er merket med produktreklame ettersom Marit Reiersgård i likhet med meg gir ut sine bøker på Gyldendal norsk Forlag, og jeg kjenner henne ganske godt gjennom flere møter de siste årene.

Jeg bruker vanligvis rundt en uke på å lese en roman, noen ganger ned i tre fire dager, andre ganger flere uker. «Paradisbakken» ble lest på litt over 24 timer. Det sier litt om hvor mye den engasjerte meg. Av årets norske krimutgivelser har jeg plassert henne på min personlige Topp5-liste. Grunnen til det er enkel. Romanen har svært få svakheter og dødpunkter. Helstøpt er et adjektiv som sikkert brukes for mye i slike anmeldelser, men på «Paradisbakken» synes jeg superlativet passer svært godt. Boken bør være en dark horse med tanke på nominasjoner til Rivertonprisen i mars. Ikke minst med tanke på at hun ble nominert med sin forrige bok «Jenta uten hjerte». Denne er etter min mening langt sterkere.

inneholderproduktplasseringVi møter altså politietterforskerne Verner Jakobsen og Bitte Røed for tredje gang i denne romanen. Et herlig par som på hver sin måte krydrer historiene som fortelles. Denne gangen er det en «cold case» fra nittitallet som får snøballen til å rulle. Etterforskningen etter et uoppklart drap på ei jente i Paradisbakken på Lier, fører i neste omgang til et nytt drap. En av jentas beste venninner dukker plutselig opp i et butikkvindu. Død og til utstilling for allmennheten. Isolert sett et raffinert og morsomt grep fra vindusdekoratør og forfatter Reiersgård. Det som imidlertid engasjerer meg som leser er alle trådene som spinnes mellom fortid og nåtid, mellom vennskap og fiendskap, mellom hemmeligheter og familiebånd. Plottet er komplekst, og selv om jeg klarte å løse flere av plott-twistene ganske tidlig, så er det ikke for opplagt.

Det Marit Reiersgård virkelig har forbedret seg på i tillegg til selve plottet er spenningssekvensene. I de to første bøkene så hanglet akkurat denne biten litt, men i «Paradisbakken» er det opptil flere neglebitende sekvenser som holder leseren våken. Det var ikke snakk om å legge boka fra seg etter at halve romanen var lest. Språklig har forfatteren vært en mester fra første stund, og på det planet holder hun koken fremdeles. Hun har en egen evne til å formulere seg på en særegen og fin måte, og vi er mange krimforfattere som har mye å lære av Reiersgård her. Dette er ingen selvsagt ting for de som måtte tro det. Å gi rom for å være litterær betyr at en gjerne må forsake tempo og driv, og klare begge deler er godt gjort.

Til de av dere som ennå ikke har oppdaget denne perlen i norsk krimlitteratur, så vil dere ikke bli skuffet om dere går til innkjøp av hennes tre bøker i serien. Det er noe Karin Fossumsk over måten hun skriver på og komponerer plottene sine. Samtidig tendenserer dette aldri til å bli for tungt og seigt slik vi ser i noen av Fossums bøker. Dette er rett og slett god politikrim med etterforskere som er levende, artige og virkelighetsnære. Som sagt … Dette er en godbit dere bør unne dere.

Mine anmeldelser av Marit Reiersgårds to tidligere bøker i serien:

STOLPESNØ

JENTA UTEN HJERTE 

Ei jente med hjerte for krim

JentaproduktMarit Reiersgård har gitt ut tre bøker om sitt radarpar Verner Jacobsen og Bitte Røed. Drapsetterforskere, hverdagsmennesker, og levende eksempler på at krimsjangeren klarer seg fint uten actionhelter og adrenalinjunkies. Den siste boken hennes, Paradisbakken, er en av vårens mestselgende norske kriminalromaner. For sin forrige, Jenta uten hjerte, ble hun Rivertonnominert, og hennes første, Stolpesnø, er oversatt til en rekke språk. Dette innlegget er en oppfordring fra meg til alle dere som liker de litt stille og rolige krimbøkene der etterforskningen, det sosiale samspillet og krimgåten står i fokus. Her har dere spenning, nydelig språk, fiffige drapsmysterium og sosialrealistisk krim på sitt beste.

Dette kunne vært en anmeldelse av «Jenta uten hjerte» som jeg leste i påsken, men som dere ser så er dette innlegget merket med «produktplassering» ettersom Marit kommer ut på Gyldendal forlag, som jeg også har signert for nå i vår. Jeg anmelder ikke bøker fra Gyldendal lengre. Men, jeg går altså ikke av veien for å gi dere en og annen produktmerket anbefaling 🙂

Marit Reiergård foto: Julie Pike
Marit Reiergård
Foto: Julie Pike

Vi kjenner alle Karin Fossum, og hennes bøker om Konrad Sejer. Marit Reiersgård er etter min mening en arvtaker ikke bare geografisk (Det er Lier-området utenfor Drammen i disse bøkene også), men også i skrivemåte, drama og tematikk. Hennes bøker balanserer hårfint grensegangen mellom sosialdrama og kriminallitteratur. Hun har en egen evne til å rette fokuset mot skjevheter i samfunnet, vår tids samfunnsproblemer, og enkeltmenneskers skjebner på en god måte. Samtidig består koloritten i Reiergårds bøker av livet på politikontoret og på hjemmebane med de to hovedkarakterene Bitte og Verner i fokus. Etterforskningen får alltid god plass, drapsmysteriene holdes levende fra begynnelse til slutt og det er en solid dose realisme i alt som skjer. Her er det totalt fravær av spinnville biljakter og halsbrekkende stunts, seriekannibaldrapsmenn med hypnotisk påvirkningskraft, eller genidetektiver uten et snev av sosiale antenner som finner spor og løsninger som kun forfatteren har forutsetninger for å kunne se.

Verner og Bitte er ikke kjederøykende skorsteiner med whiskyflasker i skrivebordsskuffa, udiagnostiserte psykiske lidelser i klesskapet, eller en ex-kriminell heroinistbakgrunn gjemt unna på loftet. De er Bitte og Verner. Politifolk. Familiefolk. Hverdagsmennesker. Verner Jacobsens største særtrekk som politimann er at han smug-strikker. Ja, du leste riktig … Han strikker! Bitte Røed på sin side er en smule korpulent, og sliter med sitt eget selvbilde. Sammen er de forbryternes store skrekk … Eller kanskje ikke? De er vel rett og slett helt ordinære mennesker i vanlige jobber, jobber som tilfeldigvis innbefatter en rekke uoppklarte drap, og sosiale skjebner. Vil du ha blod, gørr, voldsscener, torturredskaper og sex-bestialiteter … ? Les Kepler, ikke Reiersgård.

TV-serien "Broadchurch" er ingen dum sammenligning når det gjelder Marit Reiersgårds bøker.
TV-serien «Broadchurch» er ingen dum sammenligning når det gjelder Marit Reiersgårds bøker.

Jeg nevnte Fossums Sejer-bøker. De er det nærmeste jeg kommer Marit Reiersgård sjangermessig tror jeg. Er du hekta på krimserier på TV, så vil jeg si at en sammenligning med britiske Broadchurch slettes ikke er dum. Det er små bygder og lokalsamfunn som rives opp av en tragisk hendelse, og jobben med å gjenopprette balansen går til de sindige, rolige og dyktige politifolkene ved det lokale lensmannskontoret. Løsningen på drapsgåten er som regel et sammentreff av uheldige omstendigheter, skakk-kjørte sosiale relasjoner og et lokalsamfunn der det å holde på hemmeligheter ofte er viktigere enn å finne riktige svar.

Det jeg mener Marit Reiersgård er spesielt dyktig til i sine krimbøker, er å gi drapsmannen eller kvinnen et menneskelig ansikt. Når siste side er lest forstår vi hvorfor det gikk så galt for vedkommende, og vi tar oss selv i å tenke at dette også kunne skjedd oss, gitt at premissene var de samme. Den tynne, skjøre linjen mellom mønsterborger og drapsmann er selve utstillingsvinduet for Marits to første bøker. Hennes siste skiller seg litt ut i så måte har jeg forstått, men den har jeg ikke fått lest ennå.

Jeg mener av hele mitt hjerte at de av dere som har sansen for den rolige kriminalfortellingen, bør prøve å lese Reiersgårds bøker. Jeg har selv stor glede av dem, selv om jeg utvilsomt er en større tilhenger av uptempo krimromaner med mye hyl og spetakkel. «Stolpesnø» og «Jenta uten hjerte» gav meg et litterært pusterom der språket sto i fokus, og et lite friminutt til ettertanke rundt de egentlige årsakene til at kriminelle handlinger oppstår.

Marit Reiersgårds tre bøker om Bitte Røed og Verner Jacobsen
Marit Reiersgårds tre bøker om Bitte Røed og Verner Jacobsen