Marit Reiersgård Bredesern har begått tre krimromaner de seneste årene. «Stolpesnø» (2012), Jenta uten hjerte (2014) og Paradisbakken (2016). Med sin siste krimroman mener jeg hun for alvor har tatt steget inn blant våre beste krimforfattere. Det tar tid å bli virkelig god i dette gamet, og i «Paradisbakken» har Marit Reiersgård kvittet seg med alle barnesykdommer. Plottet er utspekulert og godt, språket flyter fint hele veien, spenningen er skrudd opp flere hakk og mysteriet pirrer nysgjerrigheten.
Dette innlegget er merket med produktreklame ettersom Marit Reiersgård i likhet med meg gir ut sine bøker på Gyldendal norsk Forlag, og jeg kjenner henne ganske godt gjennom flere møter de siste årene.
Jeg bruker vanligvis rundt en uke på å lese en roman, noen ganger ned i tre fire dager, andre ganger flere uker. «Paradisbakken» ble lest på litt over 24 timer. Det sier litt om hvor mye den engasjerte meg. Av årets norske krimutgivelser har jeg plassert henne på min personlige Topp5-liste. Grunnen til det er enkel. Romanen har svært få svakheter og dødpunkter. Helstøpt er et adjektiv som sikkert brukes for mye i slike anmeldelser, men på «Paradisbakken» synes jeg superlativet passer svært godt. Boken bør være en dark horse med tanke på nominasjoner til Rivertonprisen i mars. Ikke minst med tanke på at hun ble nominert med sin forrige bok «Jenta uten hjerte». Denne er etter min mening langt sterkere.
Vi møter altså politietterforskerne Verner Jakobsen og Bitte Røed for tredje gang i denne romanen. Et herlig par som på hver sin måte krydrer historiene som fortelles. Denne gangen er det en «cold case» fra nittitallet som får snøballen til å rulle. Etterforskningen etter et uoppklart drap på ei jente i Paradisbakken på Lier, fører i neste omgang til et nytt drap. En av jentas beste venninner dukker plutselig opp i et butikkvindu. Død og til utstilling for allmennheten. Isolert sett et raffinert og morsomt grep fra vindusdekoratør og forfatter Reiersgård. Det som imidlertid engasjerer meg som leser er alle trådene som spinnes mellom fortid og nåtid, mellom vennskap og fiendskap, mellom hemmeligheter og familiebånd. Plottet er komplekst, og selv om jeg klarte å løse flere av plott-twistene ganske tidlig, så er det ikke for opplagt.
Det Marit Reiersgård virkelig har forbedret seg på i tillegg til selve plottet er spenningssekvensene. I de to første bøkene så hanglet akkurat denne biten litt, men i «Paradisbakken» er det opptil flere neglebitende sekvenser som holder leseren våken. Det var ikke snakk om å legge boka fra seg etter at halve romanen var lest. Språklig har forfatteren vært en mester fra første stund, og på det planet holder hun koken fremdeles. Hun har en egen evne til å formulere seg på en særegen og fin måte, og vi er mange krimforfattere som har mye å lære av Reiersgård her. Dette er ingen selvsagt ting for de som måtte tro det. Å gi rom for å være litterær betyr at en gjerne må forsake tempo og driv, og klare begge deler er godt gjort.
Til de av dere som ennå ikke har oppdaget denne perlen i norsk krimlitteratur, så vil dere ikke bli skuffet om dere går til innkjøp av hennes tre bøker i serien. Det er noe Karin Fossumsk over måten hun skriver på og komponerer plottene sine. Samtidig tendenserer dette aldri til å bli for tungt og seigt slik vi ser i noen av Fossums bøker. Dette er rett og slett god politikrim med etterforskere som er levende, artige og virkelighetsnære. Som sagt … Dette er en godbit dere bør unne dere.
Mine anmeldelser av Marit Reiersgårds to tidligere bøker i serien:
GEIR TANGEN 