Noen små tips til sylferske forfattere

Først av alt … GRATULERER med å ha jobbet fram ditt første manus. Det er en milepæl som jeg selv husker som noe helt vanvittig stort. Men, det er nå utfordringene kommer, og jeg kan love deg at de står i kø. I dag tenkte jeg at jeg ville si noe til deg som fersk forfatter om det å få tilbud om utgivelse fra forlag, hva du bør tenke gjennom og litt om dine rettigheter.

Foto: stoatphoto/Shutterstock/NTB scanpix

Å komme i mål med et førsteutkast til et bokmanus er en enorm jobb som du først av alt bør klappe deg selv på skuldra av. Det er en prestasjon de færreste av oss drømmere klarer å fullføre. Så kommer den utfordrende tiden der du går og venter på svar om det er noen som vil gi ut det du har skrevet. Mange møter veggen, noen møter sjarlataner som driver med humbug og lureri, enkelte møter et uendelig rom med stillhet der lite og ingenting skjer, og noen ytterst få får et tilbud fra en seriøs aktør. Hva kan, og bør du gjøre?

IKKE VÆR LOJAL

Det er stor forskjell på å fullføre et førsteutkast av en roman, og på å ha et dokument på datamaskinen som noen i forlags-Norge gidder å lese. Jeg kan nesten garantere deg at manuset trenger mange gjennomganger før det er så bra at noen der ute fatter interesse. Men, det er en helt annen skål, selvsagt. Nå tar vi utgangspunkt i at det du har skrevet er godt nok. At det er noe som faktisk har en sjanse til å bli utgitt. Da er første bud å ikke være lojal. Høres rart ut, ikke sant? Men, det har seg nemlig slik at det finnes bare ett menneske i hele verden som ønsker å ivareta dine interesser som ny forfatter, og det er deg selv. Forlagene ønsker gjerne at du bare sender manuset ditt til dem og ingen andre forlag. Så foretar de en vurdering, og antar manuset eller refuserer det. En prosess som gjerne tar 5-10 uker (om du i det hele tatt får et svar da). Grunnen til at de ønsker at du bare sender til dem, er at dersom dette viser seg å være gull, så vil de ikke at noen andre skal få tak i det før dem 😉 Det finnes bare en taper i det spillet, og det er deg. «Hva gjør jeg om flere antar manuset mitt da?» … Jo, det skal jeg fortelle deg. Da kan du VELGE hvem du vil ha. Å sende inn et manus er ingen forpliktelse overfor forlaget, det er et tilbud til dem. Det er du som selger som bestemmer hvem som skal få tilslaget. Du risikerer selvsagt å få 23 avslag i løpet av noen få uker, men nå var vi jo enige om at manuset ditt var bra nok, så da dropper vi det dilemmaet 😉

IKKE SI JA TIL HVEM SOM HELST

Det er fristende å rope høyt JA og HALLELUJA! når et forlag antar manuset ditt. Er det snakk om ett av de fem store forlagene Gyldendal, Aschehoug, Cappelen, Vigmostad eller Capitana, da er det en «no-brainer» etter min mening. Å bli antatt på så store forlag er et nåløye som er ufattelig trangt. Vi har også en rekke andre mindre, men svært seriøse forlag, som har drevet i flere tiår som for eksempel Kolon, Oktober og Kagge. Det er det samme der. Et stort, høyt og tydelig JA. Vel å merke etter at du har purret på de fem store. Problemet kommer først når du kun blir antatt av mindre forlag. Da må du faktisk være på vakt. Ikke alle aktører der ute er seriøse. Noen utgir seg for å være ordinære forlag, men er egentlig ikke noe annet enn avanserte selvpubliseringsløsninger. Andre er så nystartede at de kan ikke vise til en eneste utgivelse fra før, eller i det minste en utgivelse som har solgt mer enn noen få hundre eksemplarer, Andre igjen tilbyr rene «slavekontrakter» som gjør at du knapt nok vil sitte igjen med et øre selv, og atter andre lover deg gull og grønne skoger, men er ikke i nærheten av å kunne oppfylle noe av det de sier. Du må med andre ord IKKE si ja til hvem som helst.

TA EN GRUNDIG SJEKK AV FORLAGET

Hvilke titler og forfattere har dette forlaget i sine kataloger? Har du i det hele tatt hørt om disse før (andre steder enn på facebook, insta og twitter). Ta en tur i bokhandelen der du bor. Sjekk om du finner noen av bøkene dette forlaget har gitt ut. Finner du dem ikke, så spør betjeningen. Er det ingen titler der, så er det i seg selv et stort varsko. Sjekk Brønnøysundregisteret. Er forlaget registrert i momsregister og firmaregister? På Proff.no kan du se årsresultater de siste år. Er forlaget helt nystartet, så kan du be om å få vite hvilke andre forfattere de har. Er de medlem av Forleggerforeningen? Spør forlaget om hvem som er redaktører. Hvem de bruker som språkvaskere. Spør etter navn, og sjekk dem opp. Er dette fagfolk som kan vise til erfaring innen forlagsvirksomhet tidligere? Se på titlene forlaget har gitt ut før. Ser omslaget fint og proft ut? Hva med forlagsprofilen, virker den seriøs? Hvordan er innbinding og trykk? Er dette en bok du ville tatt med deg fra bokhandelen selv?

BRUK KJENTMANN

Om ikke de tipsene du fikk i forrige avsnitt hjelper deg til å ta en avgjørelse, så skal du vite at det finnes hjelp der ute. Både Forfatterforbundet og Forfatterforeningen vil kunne gi deg gode tips og veiledning, og du trenger ikke være medlem for å spørre om slik assistanse. Be dem se gjennom kontrakten din FØR du skriver under på noe. At noen påstår at det er en normalkontrakt du har fått, så betyr ikke det at det faktisk er det. Her er det så ufattelig mange forfattere som har blitt lurt, og har du først undertegnet på noe, ja da er det vanskelig å trekke seg. Folkene i Forfatterforbundet og Forfatterforeningen er flinke folk, og de vil DITT beste. Bruk dem. Du kan også snakke med andre forfattere som kjenner forlags-Norge godt, og be dem om råd og veiledning. Det er din bok, og derfor må du passe på at barnet ditt havner i de rette hender. Lytt også til den store horden av andre skrivere der ute. Meld deg inn i grupper som «Skriverne» på Facebook for eksempel, og aldri vær redd for å stille spørsmål.

INGEN SIER JA – GO INDIE?

Ja, det er jo et alternativ, men jeg ville jo spurt meg selv om manuset virkelig er godt nok når jeg får 23 avslag fra forlagene. Kan det være at det er manuset det er noe galt med, og ikke de hersens forlagsredaktørene? Just sayin … Bestemmer du deg likevel for å gi ut selv, så søk hjelp. Mye hjelp. Skaff deg MASSE kunnskap først om hva en selvpublisering faktisk innebærer og koster. Det er ikke gratis, og det kommer til å koste deg ekstremt mange timer med arbeid. Men, til gjengjeld sitter du med spakene selv. Da er det du som styrer skuta, og bestemmer retningen. Bare vær klar over at det ikke er en easy fix. og en rask vei til tusenvis av lesere, for det er det virkelig ikke.

Fin torsdag da folkens … Og lykke til!

Forlagsindustrien på godt og vondt

slått i hodet med bokNesten ingen folkeslag leser så mye litteratur som nordmenn. Salgstall og utlånstall viser dette. Antallet biblioteker, bokhandlere og forlag ligger skyhøyt over land det er naturlig å sammenligne seg med dersom en ser på det i forhold til befolkningsgrunnlaget. Vi har støtte, stipend og tilskuddsordninger til forfattere som langt overgår det de fleste andre har. Likevel så murres det i litteraturmiljøer. Dagens ordninger er ikke gode nok.

Dette er ikke et nytt innlegg i boklovdebatten. Den lar jeg ligge. Det er heller ikke et innspill i litteraturhusdebattene som går sin seiersgang i hver minste avkrok av dette landet. Det jeg ønsker å se litt på er den harmen som bobler mot forlagsindustrien i Norge. Det brukes ord som kartellvirksomhet, mafiatendenser og bokmonopol. Sterke ord. Ord som stigmatiserer, mistenkeliggjør og hinter om skjulte agendaer. Er det slik det er? Finnes det et snev av sannhet i forlagenes påståtte begjær etter å mele sin egen kake uten tanke for at de er viktige kulturbærere?

Jeg er ikke Orakelet i Delfi. Jeg har ingen fasitsvar. Jeg har ingen geniale løsninger, eller avslørende og kompromitterende beviser. Jeg er bare meg. En enkel bokblogger som leser mye om litteratur, og som gjør meg mine egne tanker. Bakgrunnen for innlegget er basert på egne erfaringer på godt og vondt i møte med norske forlag, og på erfaringer jeg har lest at andre har gjort seg.

En av påstandene som kommer for en dag så ofte at det har blitt en opplest og vedtatt sannhet, er påstanden om at det er de tre store forlagene som er premissleverandører for alt innen norsk litteratur. Cappelen Damm, Aschehoug og Gyldendal. De bestemmer hvilke bøker som skal bli salgssuksesser og ikke. Dette gjøres visstnok gjennom enorme markedsføringsbudsjetter, gjennom kontroll over hylleplass og innkjøp hos brorparten av norske bokhandlerkjeder, og gjennom samarbeid med landets største litteraturmiljøer som for eksempel forfatterforeningen, forleggerforeningen, de største litteraturfestivalene, og med kulturredaksjonene i de store mediene. Dette er den oppleste og vedtatte sannhet hos forlagskritikerne og de tastaturtøffe debattantene.

Ingen skal få meg til å tro at Siss Vik lar seg manipulere av de store forlagene.
Ingen skal få meg til å tro at Siss Vik lar seg manipulere av de store forlagene.

Stemmer dette? Jeg mener nei. Bildet er adskillig mer nyansert enn som så. Ingen skal få meg til å tro at NRKs Siss Vik lar seg diktere av Aschehoug når hun legger planen for vårens utgaver av Bokprogrammet. Jeg vet med sikkerhet at Gyldendal ikke har diktert min lokale Ark-bokhandel i hvilke bøker han får lov til å stille ut i vinduet. Forrige gang jeg kikket der var det faktisk ikke en eneste Gyldendal-tittel i det vinduet … Jeg vet også ved førstehåndskjennskap at det å bli utgitt på Cappelen Damm ikke betyr at du finnes i hver eneste bokhandel og hvert eneste bibliotek, eller at det brukes en eneste krone i markedsføring på denne utgivelsen.

Å bli antatt på Aschehoug, Gyldendal eller Cappelen Damm er ikke ensbetydende med store markedskampanjer, bilde på postere på busstoppen, eller utsolgte opplag på 10.000. Det er faktisk ikke slik at hver eneste kulturredaksjon kaster seg over deg bare fordi det er et bilde av et grantre på bokryggen din. Vi må utvide rammen. Se et større bilde. Det er en del andre ting som også er avgjørende når det kommer til å bli sett, hørt og solgt som forfatter i Norge.

Arve Juritzen bruker et begrep som "kartellvirksomhet" om de store norske forlagene. Ganske sterke ord fra en så synlig forlagsredaktør.
Arve Juritzen bruker et begrep som «kartellvirksomhet» om de store norske forlagene. Ganske sterke ord fra en så synlig forlagsredaktør.

Etter min mening kan vi først av alt droppe tanken rundt «de tre store». Den klubben har langt flere medlemmer enn som så. Dersom du i tillegg til de tre tar med Schibsted, Bazar, Juritzen, Oktober, Pirat, Vigmostad & Bjørke, og Samlaget så har vi altså 10 store og mellomstore forlag i Norge. Med stor sannsynlighet vil brorparten av sjokkselgerne i bokhandelen inneholde titler fra disse 10 med noen få hederlige unntak. At folk som Arve Juritzen skriker seg hes på at bøker fra hans forlag ikke får nok hylleplass og oppmerksomhet blir bare patetisk. Det står Juritzen-bøker overalt.  I tillegg har vi noen forlag der de fleste titler (i alle fall de største) kommer ut i omtrent alle bokhandlere og biblioteker, og får en OK hylleplass. Eksempler på slike forlag er etter min mening Pantagruel, Silke og Pax.

Faksimile Dagbladets Krimbilag denne uken
Faksimile Dagbladets Krimbilag denne uken

Noe av kritikken mot forlagsindustrien i Norge har gått på akkurat dette. Det er kun noen forlag (les listen over) som blir «godtatt» som seriøse og/eller store nok til å bli tatt med i beregningen. Et godt eksempel på dette er Dagbladets litteraturmagasin i forbindelse med krimfestivalen i helga. Svært mange forfattere og bøker blir behørig omtalt, selv om de har bøker som ikke blir utgitt denne våren. Derimot blir for eksempel Roar Sørensens «Smertens Aveny» (Commentum forlag) og Vidar H. Andersens «Mysteriet» (Nova Forlag) ikke nevnt med ett eneste ord. Dette til tross for at begge gir ut nye og aktuelle krimbøker nå til påske. Hvorfor? Vel, det må nesten Dagbladet eller Krimfestivalens ledelse svare for, men det er nærliggende å tro at det er fordi forlagene deres ikke blir sett på som store og seriøse nok. Dette til tross for likeverdige medlemskap i Forleggerforeningen.

Jeg har jo opplevd mye av det samme rundt utgivelsen av min kones roman «Stryk meg over håret» på Commentum i høst. Boken blir tatt inn av et fåtall bokhandlere. Forlaget tør ikke oppnevne noen av sine titler til Kulturrådets Innkjøpsordning fordi de er redd for å bli nullet, og de økonomiske konsekvensene av det ville bli for store. Bibliotekene får dermed ikke leseeksemplarer, og må kjøpe inn boken basert på at jungeltelegrafen når fram. Tittelen blir aldri brukt bokhandlernes salgskampanjer hverken på nett eller i papir.  Avisredaksjonene anmelder ikke boken. Forlaget har ikke økonomisk rygg til å bære store reklamekampanjer. Det er utrolig fort gjort å bli gjemt og glemt.

På små forlag handler det om å GJØRE seg synlig. Her en reportasje på tre sider om Agnes Matre i KK i februar
På små forlag handler det om å GJØRE seg synlig. Her en reportasje på tre sider om Agnes Matre i KK i februar

Heldigvis var vi en av dem som klarte å nå ut likevel. Gjennom aktiv og massiv (gratis) markedsføring på sosiale medier, kontakt med bokbloggere, nyhetsbrev på mail, og selvsagt jungeltelegrafen. Likevel, til tross for en enorm suksess og stor synlighet, så tilsvarer ikke salget mer enn et lite førsteopplag hos de store forlagene. Hvorfor? Jo, fordi boken ikke er en del av et system der en blir distribuert ut til hver minste lille krok i landet. For forfattere som ikke blir utgitt på de ti største forlagene så må en mase seg inn i det gode selskap i hver eneste bokhandel, på hvert eneste bibliotek, på hver eneste litteraturfestival, i hver eneste avis og på hver eneste fjernssynsstasjon. En blir aldri invitert. Aldri inkludert. Aldri tatt med som en selvfølge.

Hva så? Er ikke dette greit da? «Survival of the fittest». Ingen ønsker kommunisttilstander. Når en velger å gi boken sin ut på et lite forlag, ja så er jo dette en del av «pakka» som en må godta. «Er boken god nok så selger den» er et uttrykk som forlagene ofte bruker. Men, det stemmer ikke. Hadde det vært sant så ville Roar Sørensen solgt fletta av Lars Kepler denne våren. Det kommer han garantert ikke til å gjøre. Hadde det vært sant at gode bøker selger best så ville folk knapt ha hørt om «Fifty shades of Grey». Det handler og markedsliberalisme. Bøker som markedsføres bredt og stort selger bra. Bøker som selger bra får de beste plassene i butikken både i bokhandelen, på biblioteket og i nettbokhandelen. Bøker som blir sett blir lest. Bøker som blir lest blir en snakkis. Snakkiser selger enda mer enn de kanskje fortjener. Gode salgstall gjør at en blir solgt videre til andre land. Slik går spiralen, og den skal det intet mindre enn et mirakel av en bok til for å klare å bryte for et «lite» forlag. De makter ikke å starte nederst i spiralen, og går derfor glipp av hele turen. Akkurat det kan synes urettferdig for noen. En starter med et tidshandicap på 10.000 meter, og en får i tillegg hinder i løpebanen som en må over i motsetning til de andre. Da skal en være jævlig god for å klare å vinne løpet.

Hvorfor finner vi ikke forfatteren bak "Brente barn skyr ilden" i dobbeltside i Dagbladets litteraturmagasin? Er det fordi forlaget heter Panthera, og ikke Cappelen?
Hvorfor finner vi ikke forfatteren bak «Brente barn skyr ilden» i dobbeltside i Dagbladets litteraturmagasin? Er det fordi forlaget heter Panthera, og ikke Cappelen?

Mitt hovedpoeng er at vilkårene for forfattere er ikke like i Norge. Det er en forskjell på å bli utgitt på Cappelen Damm og på å bli utgitt på Panthera Forlag. Det betyr ikke at det er umulig å slå igjennom på Panthera, det er bare langt vanskeligere. Det betyr heller ikke at du er sikret suksess, heder og ære om du blir utgitt på Cappelen Damm. Men, veien er nok kortere og lettere.

Det er utvilsomt en uting at forlagene eier de største bokhandlerkjedene. Det gjør nåløyet for smalere titler og mindre forlag å komme igjennom enda mindre. Det er også en uting at forlagene må dekke store kostnader ved å bli nullet på innkjøpsordningen. Det fører til at de små vegrer seg fra å melde inn titler, mens de store har rygg til å takle et lite tap, og melder inn hele høstlista. Ordningen favoriserer med andre ord ikke nødvendigvis de beste titlene, men derimot de rikeste forlagene. Jeg synes også det er for lettvint av landets ulike kulturredaksjoner å bare skumme overflaten av bokmarkedet og forholde seg utelukkende til titler fra de største forlagene.

Det jeg derimot synes er helt greit er at vi har forlag med varierende grad av suksess, og som dermed har anledning til å profilere sine egne titler mer. Å beskylde dem for proteksjonisme eller kartellvirksomhet bare fordi de ønsker å selge sine egne boktitler i størst mulig grad blir for dumt. Det er også for dumt å tro eller å påstå at de store forlagene kun tenker på egen profitt. Ja, de vil selvsagt også tjene penger. Enhver bedrift har dette som sitt primære mål. Jeg synes imidlertid de største forlagene i Norge viser en imponerende evne til å ta inn smale titler som umulig kan bli salgssuksesser. Dette gjør de fordi de er seg bevisst sin oppgave som kulturbærer. For å ha råd til å tape penger på alle disse høylitterære smale titlene så er de avhengig av noen hylleveltere også, og derfor benytter de seg av de enorme salgsapparatene  de har. Det er ingen tvil om at Lars Keplers «Sandmannen» er med på å finansiere utgivelsen av Siri M. Kvammes «Nattgjengar». Uten «Fifty Shades of Grey» ville Gyldendal hatt langt mindre spillerom til å gi ut høyverdig lyrikk for voksne. Porno til massene gir faktisk poesi til kultureliten. Slik er det, og etter min mening så er dette helt rett. Prisen å betale for dette er altså at det er tøft å være liten.

Da har en to valg. En kan kjøpe seg større og større etterhvert (som for eksempel Vigmostad & Bjørke) eller en kan nøye seg med å være mindre, og selge sine bøker i mindre opplag til sitt eget begrensede distribusjonsnett. Dersom forfatterne har problemer med det, ja så bør de kanskje prøve enda hardere å bli antatt på ett av de 10 store. Er det å banne i kjerka, eller?