USA – GEIR TANGEN

KRIM-SERIE PÅ ØVERSTE HYLLE!

THE NIGHT OF (2016) – HBO MAX

Jeg lovet dere fem brilliante krim-serie tips på TV i løpet av januar, og på onsdag fikk dere tips om den enestående serien «Mare of Easttown». I dag skal dere få en seks år gammel klassiker som jeg tror har gått under radaren hos mange av dere. «The night of» er kanskje noe av det aller beste som er laget av amerikanske krimserier de siste ti årene. Dette er kvalitet i absolutt alle ledd, og en serie som får selv A-mennesker til å binge til klokka fire på morgenen for å se ferdig.

Du vet den følelsen når ALT sitter? Skuespill, plott, foto, drama, spenning, mysterier og stemning. Du skjønner det alt fra første scene av. Dette er KVALITET! «The night of» er en slik serie, og kanskje er det ikke så rart dersom en ser på castingen, på produksjonen og på manusutviklerne. Det er navn som får alle kjennere til å heve øyenbrynene og nikke mot TV-skjermen av forventning. Gutta i OP-5 (Aslak Nore og Asbjørn Slettemark) listet i sin tid opp flere navn som alle var gode grunner til å se serien. TV-serien er skrevet av Richard Price, den knallgode New York-krimforfatteren som også skrev The Wire sammen med George Pelecanos og Dennis Lehane. Skuespilleren John Turturro er en herlig type, og i denne serien spiller han advokaten Jack Stone, en ambulansejagende advokat som øyner sitt livs sjanse en sen kveld utenfor arresten. Med aggressiv fotsopp som sitt største problem kan du trygt si at han er en atypisk antihelt. Han spiller så knakende godt at det er en fryd å se ham. I rollen som den unge og uheldige (?) gutten Nasir som blir tiltalt for mord, finner vi Riz Ahmed. Han spiller rollen som en nerdete, forsiktig, sympatisk og skikkelig, men også impulsiv og potensielt gatesmart gutt, og Riz Ahmed gir karakteren alle disse kvalitetene på imponerende vis.

Det er altså mye som ligger til rette for en strålende seeropplevelse, og du kommer ikke til å bli skuffet. I stedet for å være en klassisk whodunnit, er det seriens premiss å få oss til å åpne øynene for hvordan systemet egentlig arbeider når Nasir blir siktet for drap. Vi får innblikk i hvordan advokatene lager avtaler under bordet, hvordan politiet etterforsker beviser, hvordan vokterne i fengselet gjør sine avtaler med de innsatte, og hva som egentlig skal til for å overleve som muslim tiltalt for mord på en hvit kvinne i et amerikansk fengsel post 9/11.

Serien handler på mange måter om hva hver og en av oss er villig til å gjøre for å overleve både på begge sider av loven. Det er ikke vakkert, men det er gjenkjennelig. I denne serien oppfører ikke heltene seg som helter. De gjør alvorlige feil, og de er irriterende og usympatiske til tider, men samtidig så gjør alle sammen så godt som de kan. De er rett og slett bare helt normale mennesker, og derfor virker det også så ufattelig sterkt når de viser medmenneskelighet og søker rettferdighet. Det minner oss på at vi mennesker, tross våre feil og mangler, gjør hva vi kan med de kort som vi har på hånden.
Nettstedet «Vi elsker serier» (DK)

Serien er mørk og stemningsfull. Den tar seg tid til å dvele i øyeblikkene, og skrider langsomt fram. Du får rikelig med anledning til å gruble over spor, muligheter og teorier, og du kommer til å få opptil flere bøtter med iskaldt vann nedover ryggen i løpet av de åtte episodene. Vær klar over at første episode er nesten like lang som en spillefilm, men det grepet er altså gjort for at du skal komme skikkelig inn i drapsgåten før de begynner å nøste i den. Det er bare en sesong av serien, og HBO har akkurat kansellert tanken om en ny sesong til tross for den enorme suksessen.

13.januar 2022 – ©Geir Tangen

Boka om hvem som helst?

«Boka om Baltimorefamilien» er Jöel Dickers første roman etter verdenssuksessen med «Sannheten om Harry Quebert-saken». En bok som jeg fremdeles ser på som topp 3 av alt jeg har lest av krim. Denne romanen derimot … Den fikk jeg aldri grepet om. Jeg slet meg gjennom den med mye sukking og stønning underveis. Absolutt ingen krim, men en skjønnlitterær historie om en familie og en tragedie som rammet dem.

Det er forunderlig dette med bøker. Av og til elsker vi dem, mens andre ganger kan samme forfatter komme opp med noe som ikke treffer oss i det hele tatt. For meg ble «Boka om Baltimorefamilien» et mageplask av de helt sjeldne. Magien fra forrige bok var blåst bort. Ikke en eneste gang på de nesten 500 sidene tenkte jeg at dette var spennende. For det meste var det bare forvirrende og frustrerende.

Så er det engang slik at min opplevelse ikke nødvendigvis er sannheten. Når jeg opplever forfatterens stemme som grenseløst naiv og full av pinligheter, så kan det like gjerne være forfatteren som gir oss hovedpersonens naivitet på et sølvfat. Det er jo hans tanker som barn og ungdom vi får servert. Det kan altså være et litterært grep. Men, det kan også være en forfatter som har mistet grepet fullstendig. Jeg håper på det første, og frykter for det siste.

Nå skal det også sies at jeg er krimblogger og krimforfatter. Jeg er svært ensporet, og har både tunnelsyn og skylapper når det kommer til all annen litteratur. For meg så er ordinær skjønnlitteratur kjedelig. Det sier mer om meg enn om litteraturen, for å si det slik. Jeg er utdannet nok til å forstå at jeg tar feil.

Mens Dickers første roman var en fantastisk oppslukende krimbok som jeg elsket, så er denne boka en langt mer alvorlig og dyptgripende historie om en familie i forfall, hemmeligheter, sjalusi og prisen en må betale for rikdom og berømmelse. Det er en bok om fasader og fasadefall. En bok om svulstige drømmer og tapet av disse. En bok om kjærlighet, familiebånd, vennskap, hat og misunnelse. Ser vi slik på det så fortjener den så absolutt både høye terningkast og mange lesere. Men for meg som er på jakt etter spenning og mystikk, så blir dette veldig tamt og langdrygt.

Det som likevel burde være allment er det som handler om språk og struktur. Jeg nevnte at språket var svært naivt. Det er det, men vi kan plusse på karakterenes tanker og handlinger også. De er så kvalmende snille, oppofrende og omtenksomme at jeg gremmes gjennom bokens første 300 sider. Til tider er tankereferat og dialoger direkte pinlige i sin naivitet. Det er en bok om engler. Ikke mennesker. Så endrer det seg riktignok mot slutten, men de siste 100 sidene fungerer mer som en evigvarende forsvarstale. En oppsummering om alt som likevel viste seg å være galt i den fantastiske Baltimorefamilien.

Strukturen er en annen ting som gjør boken til en prøvelse. Det hoppes i hytt og pine mellom nåtid og et utall hendelser i fortid. Frem og tilbake hele veien. Aldri i livet om en leser vil klare å holde på den tidsriktige røde tråden. Vi er i 2010, så er vi i 2012, i 1994, 2001 og tilbake til 2012, så 1968, 1994 igjen, plutselig 1999, 2010, og så 2003 … Ja, jeg trenger vel ikke se mer. Det er et kaos av en annen verden å holde styr på handlingsrekken i denne boka. Hele veien kretser det rundt en tragedie som skal skje i 2004. En tragedie jeg ikke klarer å tro på dessverre. Den blir for enkel og dum den også. Oppegående og intelligente studenter handler ikke slik disse guttene gjør.

Så har vi en stor logisk brist som irriterer. Boka har samme hovedperson som i Sannheten om Harry Quebert-saken. Men det finnes ikke ett eneste likhetstrekk mellom den hysteriske og spinnville mammaen han har i første bok, og den sindige og kjærlige grå musa vi møter i denne. Marcus Goldman har rett og slett byttet mor mellom de to bøkene. Merkelig …

En siste ting. Jeg sliter med at tankereferater og synsvinkel skifter fra avsnitt til avsnitt i samme kapittel. Ofte er jeg langt inne i en ny synsvinkel før jeg skjønner at jeg tror det er feil person som tenker. Det allvitende er noe annet. Hovedpersonen er forfatteren av boka, og vi følger hans barne og ungdomstid, men av en eller annen grunn vet han alt kamerater og familie tenker, gjør og sier når han selv ikke er til stede. En elitist vil sikkert høvle meg ned og påstå at dette bare underbygger faktum, at dette egentlig er en bok om en bok, og at det er den oppdiktede boka som forfatteren i boka skriver, som vi leser … He he 🙂 tok dere den?

Uansett om dette er glitrende litteratur (og det kan det godt være) eller en tragisk oppfølger til en strålende krimroman, så er enden på visa at jeg skal gjøre opp min egen mening om den. Det ligger vel i kortene at det ikke var en av de jeg setter fremst i bokhylla. Til det gav den meg for lite. Samtidig er jeg ikke fremmed for at selve historien om Baltimorefamilien fenget meg litt. Det var en bok til ettertanke, og den sier mye om hvor galt det kan gå når det meste i livet bygges på fasader og løgn. Jeg har ikke gitt opp Jöel Dicker, men jeg håper han har tenkt å vende tilbake til min enkle verden. Krimverdenen.

Les gjerne min euforiske hyllest til «Sannheten om Harry Quebert-saken»

En ikke fullt så flink pike …

Sommerens store snakkis i krim-Norge er allerede kåret. Det er «Piken på toget» av Paula Hawkins. Bazar Forlag har gjort en kjempejobb med å «hype» boka inn mot et forventningsfullt publikum, og heldigvis så holder boka mye av det som forlaget lover. «Piken på toget» er en fengende fortelling der du ikke kan stole et eneste sekund på fortelleren. Det gjør at du som leser blir fengslet i et mysterium som vokser, og i et miljø der ingen karakterer har sitt på det tørre. Her finnes ingen «Flink pike». Dette er uskikkelige piker og menn vevd sammen i et skjebnefellesskap som sakte men sikkert får frem det aller verste i dem.

Først en advarsel: Er du på utkikk etter en skikkelig nervepirrende krim som får deg til å hive etter pusten i redsel og frykt, ja så kan du like godt sette denne boka tilbake i hylla. Da kan du lese «Stalker» av Lars Kepler for eksempel. Er du derimot på jakt etter en bok som limer deg til boksidene, og som ikke slipper tak i deg før siste side er lest, så kan så absolutt «Piken på toget» være noe for deg. Romanen har nemlig en historie som fascinerer deg, skaper undring, jager deg videre, og som får deg til å traske hvileløst omkring hver gang du er forhindret fra å lese. Jeg opplevde mye av det samme med «Flink pike» som mange sammenligner denne boka med, men også med «Sannheten om Harry Quebert-saken» som var fjorårets sommerlesing for mange. Jeg skjønner godt sammenligningen, og vil prøve å forklare hvorfor.

Alle disse tre bøkene har nemlig ett fellestrekk. Den upålitelige fortelleren. Forfatteren som duller deg inn i en trygg «sannhet» som han i neste omgang gruser til det ugjenkjennelige. Du blir lurt trill rundt, og alt du trodde var virkelighet, viser seg å være dikt og forbannet løgn. En upålitelig forteller har hele tiden en joker i bakhånd, og som leser vet du etterhvert at du blir lurt, men du blir like sjokkert hver gang når jokeren kommer på bordet. I «Flink pike» får vi servert historien fra en synsvinkel i starten. En synsvinkel der vi forstår at hovedpersonen har et ganske så fordreid bilde på virkeligheten. For sannheten står nemlig skrevet i pikens dagbok. Så viser det seg i andre del av boka at dagboka er ren dikting som er skapt for å nagle hovedpersonen til et drap som aldri har skjedd. I «Sannheten om Harry Quebert-saken» får vi hovedpersonens synsvinkel hele veien, men vi blir lurt trill rundt av at en av karakterene lider av en mental forstyrrelse som gjør at alt denne personen sier viser seg å være oppdiktet. Dette får fatale konsekvenser for hovedpersonen.

I «Piken på toget» blir vi forledet til å tro på karakterene sett gjennom denne pikens øyne. Hennes versjon blir mellom linjene lagt fram som fasiten, men det viser seg ganske snart å være totalt feil. Piken er tungt inne i alkoholismen, og hva hun gjør, tenker, hører og sier når hun er beruset stemmer ikke med virkeligheten. Dessuten har hun store hull i hukommelsen. «Blackouts» som skaper frustrasjon og redsel både hos hovedpersonen og hos leseren. Vi får aldri hele bildet, for Rachel husker jo egentlig ikke hva som skjedde. Eller gjør hun det? Synsvinklene skifter dessuten mellom alkoholikeren Rachel i nåtid, hennes ex-mann sin nye kone Anna også i nåtid, og den forsvunne Megan i fortid. Alle tre synsvinkler er i jeg-format, noe som er et velkjent forfattertriks for å øke troverdigheten til karakteren. En jeg-person lyver ikke. Han eller hun er til å stole på, for vi får alltid vite hvordan ting egentlig henger sammen. Det blir som å lese dagbøker fra hendelsene. Vi tror på dagbøker. De forteller sannheten. Vi glemmer at det er den subjektive sannheten som kommer for en dag.

Handlingen i «Piken på toget» tar utgangspunkt i den sterkt alkoholiserte Rachel som gjennom togvinduet observerer et par som bor i et hus langs togsporet. Hun ser dem hver dag, og danner seg egne bilder av hvordan disse to har det. En dag ser hun imidlertid at en annen mann kommer ut i hagen og kysser den kvinnen hun har fulgt i årevis fra togvinduet. Dagen etter forsvinner denne kvinnen sporløst. Her ligger mysteriet. Hva har skjedd? Rachel gjør hva hun kan for å «hjelpe» etterforskningen, men roter seg med det inn i dramaet med hud og hår. I starten virker alt så troskyldig og idyllisk, men ganske fort kommer udyrene til overflaten. Ikke en eneste av de involverte karakterene er til å stole på. Det lille nabolaget er så langt fra en idyll som det går an å komme. Her er det utroskap over en lav sko, mengder av vold i nære relasjoner, tungt rusmisbruk og drøssevis av hemmeligheter, skjulte agendaer og løgner. For hver gang du tror du har skjønt noe, kaster Hawkins deg rundt i en ny loop med den upålitelige fortellerstemmen sin, og du er back to basic.

Jeg vil ikke kalle boka en krim. Ja, det er et mysterium og en savnet kvinne som det kan ha skjedd noe forferdelig med. Likevel, så er det ikke løsningen på Megan-gåten som driver leseren. Det er de evinnelige twistene som gjør at du blir både forundret, forbannet og enda mer nysgjerrig. Det er som å se på et trylletriks gang på gang. Du vet det er noe lureri, men du klarer ikke å se trikset uansett hvor mange ganger du ser. Til slutt blir det en besettelse. Du bare MÅ finne ut av hva som egentlig ligger bak det forbaskede trikset.

Kvaliteten i romanen ligger i tillegg til den upålitelige fortelleren i Paula Hawkins fantastiske evne til å skildre en alkoholikers mareritt. Her er det ingen romantisering ute og går. Alle vi som i en eller annen periode av livet har kjent en alkoholiker, kjenner så alt for godt igjen hver minste lille detalj i det som blir beskrevet. Ingen forfatter skriver i et vakuum sies det, og jeg vil våge å påstå at enten så har Hawkins selv en historie med alkoholisme i bagasjen, ellers så har hun hatt en alkoholiker tett innpå kroppen for en lengre periode av sitt liv. Så bra kan det ikke skildres gjennom research alene. Det må personlige erfaringer til. Dessuten synes jeg hun skriver veldig godt, og i motsetning til flere som har «slaktet» boka, så mener jeg hun har klart å skape flere gode og troverdige karakterer. Sammensatte mennesker som alle har en historie å fortelle.

Det er litt kleint å skulle skryte av en «snakkis» som alle hyper og hauser opp, men for en gangs skyld mener jeg virkelig at hypen er velbegrunnet. Det er ingen tilfeldighet at denne boken har slått så godt an i alle land den har blitt lansert i. Det handler til syvende og sist om kvalitet. OG om et knippe fæle og uskikkelige piker.