unge voksne – GEIR TANGEN

Ein smashy tittel frå Samlaget som truleg har narra mang ei ung sjel til å kasta seg rundt på skulebiblioteket det siste året. Lett å tenkje at tittelen ikkje heilt held det den lovar, men langt på veg klarar Lars Mæhle også det kunststykket. Denne ungdomsromanen er ein tankevekkar du trygt kan tilrå til unge lesarar.

Lars Mæhle vant Uprisen for sin fantasyroman «Landet under isen» i 2010. Han vart og nominert til den samme prisen for denne boka. Ingen fantasy, og heller ingen pris denne gongen, men nok ein gong ei god bok for unge. Ei bok som eg trur kan skapa debatt i klasserommet dersom du vel å ta den som felleslesing.

På vaskeseddelen står det følgjande om denne romanen:

Vemund er ein vanleg 16-åring. Likevel viklar han seg inn i eit usunt miljø rundt eit treningssenter. Kvifor?

Leiaren i gruppa, Two-Face, er ein fascinerande, men skremmande skikkelse. Han avgjer alle viktige vegval med myntkast: På den eine sida av mynten står det «I Love You». Da blir valet godt. På den andre sida står det «Fuck Off». Da blir handlinga vond …

Fuck Off I Love You er ei sterk og spennande forteljing som tar opp viktige spørsmål: Kor mykje kan vi styre livet vårt? Kva gjer vi ut frå fri vilje? Og kva blir bestemt ut frå faktorar vi ikkje kan rå over?

Som vaksen så lyt eg alltid setja meg mentalt attende i tid når eg skal vurdere bøker som er skrivne for ungdom. Eg er ikkje i det minste tvil om at denne historien ville ha tatt meg med storm då eg var 15-16 år gamal. Om den klarar å gripa dei unge like godt i dag er eg meir i tvil om. Det vert kanskje litt for lite juicy for ein del av dei, men det er godt mogeleg eg teg feil her.

Eg likte starten utruleg godt. Og slutten. Dei to delane bergtok meg, og gjorde at eg sat att med mykje etter å ha lest boka. Ikkje minst alle spørsmåla som vert stilt gjennom Vemunds handlingar. Det er lett å døma han der og då, men eg veit ikkje om eg ville valt noko annleis då eg var 16. Truleg hadde eg gjort dei samme dumme tabbane, og gått skikkeleg på trynet.

Kva er det som avgjer kva val me tek? Kven kan setja seg til domar over kva som er rett og gale til ei kvar tid? Kor lett er det å bli ført med straumen bort frå alt det du trur på og elskar? Kan det å vera ein del av noko vera større og viktigare enn å stå¨for noko? Er me alltid ansvarlege for alle val me tek i livet?

Spørsmåla er mange, og eg trur det ville vore ein fryd å ta debatten i klasserommet. Eg har 10.klasse i år og, og trur nesten eg vil freista å leggje opp boka som pensum. Den triggar ettertanken, og stiller gode moralske og etiske spørsmål undervegs.

Boka er sterk på karakterteikning trass i at boka er ei tynn lefse. Her kjem alle karakterane tydeleg fram, og det er nok mange unge gutar som vil kjenne seg att i Vemund. Han er hysterisk morosam i form av å vere så keitete. Eg lo høgt då han gong på gong brukte frasa «Same for meg» i situasjonar der ein helst skulle ropt JA, og jubla. Som då hans store kjærleik endeleg gjev etter på festen, og spør han om dei skal kline litt:

«Same for meg», seier Vemund. 🙂

Det er ikkje så mykje Vemunds aktive val som øydelegg for han. Det er dei passive. Det at han aldri tør å ta ein konflikt. At han aldri står opp for det han meiner. At han ikkje tør å sei venene imot. At han aldri gjev beskjed om kva som er gale.

Språket i «Fuck off – I love you» er strålande, som alltid når Mæhle skriv. Det påpeikte eg og i min omtale av vaksenkrimmen han gav ut i vår. «Den mørke porten». Tykkjer likevel han har litt å gå på når det kjem til dramaturgi. Det manglar litt på å bli skikkeleg spanande i begge desse bøkene. Men, for all del… Boka er svært bra, og har du ikkje lese ho enno, ja så er det eit godt tips til ein kveld du er åleine. Den tek berre ein kveld å lese med sine dryge 150 sider. Når du har lest opninga så legg du ho ikkje frå deg med det fyrste.

I dag vil jeg starte med å hylle noen mennesker som alt for sjelden får sin fortjente ros av oss lesere. Joel Tippie, Thomas B og Nicolas Vesin har laget omslaget til Divergent for Schibsted Forlag. Etter min mening et suverent stykke arbeid som gir leseren leselyst. Godt håndverk som jeg tror treffer målgruppen rett i hjertet.

Divergent er en bok som har vært mye omtalt, og det er mange som har ventet på at den norske utgaven skulle komme. Nå er den altså endelig her, og jeg er en av de heldige som har fått den i hus allerede. Leselisten for mai er proppet allerede, men jeg ser ikke bort i fra at andre bøker må vike plassen for denne.

Forfatteren bak denne verdenssuksessen er 25 år gamle Veronica Roth. Det er ikke ofte vi ser så unge forfattere slå gjennom internasjonalt med en debutroman og samtidig motta strålende kritikker over hele fjøla. Slikt skaper nysgjerrighet og interesse selv hos oss som vanligvis leser litt andre typer bøker enn dette.

Da jeg første gang hørte om boka så ble jeg litt undrende … Hva er divergent for noe? Hva betyr det? Vel, svaret skal du faktisk få av meg her. Om du blir klokere av det er vel heller tvilsomt, men likevel :

Divergent er historien om Beatrice Rice, kalt Tris, som lever i et framtidig Chicago. Samfunnet er delt inn i ulike grupper som dyrker frem ulike idealer. På 16 årsdagen må alle gjennom en test for å finne sin gruppe. Testen viser deg hvilken gruppe du er mest egnet til, men du må velge selv. For Tris blir dette valget vanskelig, og hun skjønner etterhvert at hun er fanget i et farlig spill hvor kaos og uærlighet hersker. Spillet blir stadig farligere idet makthaverne skjønner hvem Tris egentlig er…

Dette er første bok i en serie, og det er lett å dra paralleller til Suzanne Collins Dødslekene. Sammenligningen er ikke så dum. Ung jente som protagonist i et fremtidig drama der livet står på spill. Er det dette dere forståsegpåere kaller en dystopi? Arrester meg gjerne om jeg tar feil.

Som dere forstår så er hovedmålgruppen til Divergent ungdom eller unge voksne. Jeg er ingen av delene lenger (noe jeg merket til gangs etter å ha spilt min første fotballkamp på over 20 år i dag), men jeg har ungdom rundt meg på alle kanter hver eneste dag som norsklærer i ungdomsskolen. Dersom boken er så bra som jeg håper så legger jeg den inn på matpauselesingslista til min nye 8.klasse fra høsten av. (Ja, kjære kolleger vi må ta fram igjen høytlesingsstunden i matpausen)

Uansett så ser jeg fram til å lese denne. Elsket filmatiseringen av Dødslekene, og har derfor fått øynene opp for at jeg kanskje har gått glipp av noe morsomt med denne nye bølgen av bøker for unge voksne. Boken er i salg, så her er det bare å springe til butikken. Trenger du mer overbevisning så kan du lese anmeldelsen i Dagbladet her