Magien lever!

Divergent Opprøreren«Opprøreren» er undertittelen på bok nr.2 i Divergentserien til Veronica Roth. I Norge utgitt av Schibsted Forlag. Første bok «Divergent» kom ut i fjor vår, og skapte enorm begeistring hos mange. Blant annet meg. Når oppfølgeren kommer råder det alltid en viss skepsis og spenning. Vil en klare å gjenskape det som var så genialt sist gang? Dere kan trygt lene dere tilbake og slappe av. Andre del av eventyret om Tris og Four holder heldigvis mål. Divergent-magien lever!

Jeg var enormt spent. Forsto ikke helt hvordan en kunne dra denne historien videre og samtidig klare å holde på den spenningen som første bok hadde. Jeg har sett nok av eksempler på det motsatte. «Opp i flammer» er skremmende mye dårligere enn «Dødslekene«. Det samme må vi dessverre si om «Monsterhavet«. Oppfølgeren til «Lyntyven«. I filmens verden er dette nær sagt en regel. Jeg trenger vel knapt nevne «Hangover 2«? Eller enda verre … «Hangover 3«? (Grøss!)

Heldigvis unngår Veronica Roth å havne i samme selskap. Hun har klart å dra med seg spenningen, gløden, intensiteten, mystikken og de gode karakterene fra første til andre bok. Den har ikke blitt en blek kopi, men står godt på egne ben. Når det er sagt, så er det en sannhet med modifikasjoner. Det er fullstendig nytteløst å lese «Opprøreren» uten å ha lest første bok. Da gir ikke boken deg noe som helst. Karakterene blir ikke presentert på nytt og fraksjonssystemet i Divergent får ikke noen videre forklaring i starten av bok 2. Det forutsettes med andre ord at dette er kjente detaljer. Tris sine valg i denne boken bestemmes også i stor grad av de traumene hun opplevde i bok 1. For oss som har lest Divergent så er det en greit nok. Historien starter på sekundet der Divergent slutter, og vi går rett inn i nye actionfylte konflikter og dramatiske hendelser. Merket godt at i og med at persongalleriet ikke var helt ferskt for meg så ble det litt forvirrende å holde styr på alt i starten. Men, det løste seg i løpet av noen sider.

Tempoet i «Oppfølgeren» er skrudd opp flere hakk. Det er heseblesende action fra start til mål, og boken har et mye mørkere preg over seg. Det er langt mellom gledescenene for å si det slik. Det er krig mellom fraksjonene, og kampscenene er mange og hyppige. I tillegg så er konfliktnivået mellom karakterene høyt. De mistror hverandre, lurer hverandre og skifter stadig parti. En aner virkelig ikke hvem en kan stole på og ikke. Dette er et konstant spenningspunkt som ligger og vibrerer i oss mens vi leser. Alle fraksjonene er mer og mindre delt i lojale og forrædere, og midt oppi det hele så pågår det maktkamper innad i de ulike fraksjonene også. Et annet kompliserende moment for leseren er at «De fraksjonsløse» nå får en stor og viktig rolle i historien. Til sammen så skaper dette et inntrykk av KAOS! Det er jo ikke positivt? Ingen har vel lyst til å lese kaotiske fortellinger? Nei, men det er så absolutt troverdig. Hadde dette skjedd i virkeligheten så ville det vært kaos. Borgerkrigslignende tilstander med mange grupperinger og allianser mot hverandre er svært sjeldent ryddige og oversiktelige. Derfor treffer Roth godt også med dette. Men, for leseren gjelder det å holde tunga rett i munnen, for det er MYE å holde styr på i denne boka. Mange navn, fraksjoner, delfraksjoner, divergenter, overløpere, forrædere, fraksjonsløse osv.osv.

En annen ting som er med på å forsterke inntrykket av kaos er Tris. Hovedpersonen vår befinner seg i en tilstand jeg som lege uten å nøle ville diagnostisert som bipolar. Hun er ødelagt psykisk, og svinger som en jojo i både humør og tilregnelighet. Hun er ikke lett å bli klok på i denne oppfølgeren, og tanker og handlinger står ofte i grell kontrast til hverandre. Nok en gang så kan en jo kritisere dette med tanke på at karakteren bryter med en rekke karaktertrekk. Men, med tanke på de enorme psykiske påkjenningene hun gikk igjennom mot slutten av første bok, så er det helt på sin plass at hun har et indre kaos. Noe annet ville vært merkelig. Enorme svingninger i forholdet til Four gjør at vi som lesere til tider blir litt frustrerte og oppgitt over hennes tanker, reaksjoner og valg. Men, som sagt, så ville nok de fleste 16 år gamle jenter vært psykiske vrak med de tingene som har skjedd og som skjer rundt henne. Skyldfølelse, angst, mindreverdighetskomplekser, sinne, og suisidale tanker. Alt er der.

Ut over det at boken kan oppleves som et følelsesmessig og handlingsmessig kaos, så har jeg egentlig bare en ting å sette pekefingeren på. Det er at det på en del steder er alt for bråe hopp i scener. Vi følger Tris i alle scener, men ganske ofte befinner hun seg plutselig på et nytt sted uten noen logisk tråd som forklarer hvorfor. Dette tyder på at forfatter og forlag har hatt det en smule mer travelt med bok 2. Ellers så er det ingenting å utsette på dramaet i «Opprøreren». Den har driv, intens spenning, gåtefulle mysterier, fantastiske kampscener og et utspekulert plott. Mer ytre handling, men likevel et intenst indre drama hos karakterene. Krigen og konflikten i byen kan lett speiles til vår tids kaotiske borgerkriger med mange fraksjoner og uklare allianser. Maktspillet og de skjulte agendaene ligger og ulmer hos alle fraksjonenes ledere.

Jeg leste boken på to dager, og det var en intens og heftig leseopplevelse. De siste 200 sidene er umulig å lese med opphold. Boken blir med deg mens du spiser, mens andre ser på TV og til og med på toalettet. Det ble bare fire timer søvn i natt, for å si det slik.

I min anmeldelse av Divergent så sier jeg at det er det beste jeg har lest av tilsvarende ungdomslitteratur, noe som forøvrig også er kommet med som en blurb på omslaget til «Opprøreren». Jeg står ved påstanden også etter å ha lest denne boken. Bok nummer to skuffer ikke, og jeg gleder meg skikkelig til å se filmatiseringen av «Divergent» som kommer nå i vår. Du kan se trailer fra filmen her.

Trolig vil filmen lokke enda flere nye blodfans til å kaste seg over denne boken. Det kan de trygt gjøre. De har svært mye å glede seg til. Veronica Roth er en fantastisk forteller, og plottet er magisk.

(Jeg skylder mine lesere å gjøre oppmerksom på at jeg jobber som manuskonsulent for Schibsted Forlag, men jeg har ikke hatt noe som helst med denne utgivelsen å gjøre. Anmeldelsen er skrevet med et 100% ærlig sinn, og er ikke farget av at jeg leser andre manus fra dem)

Frisk fantasydebut av Enger

Den onde arven«Den onde arven» er krimforfatter Thomas Engers første YA-roman. En spennende fantasyroman, eller kanskje heller en ungdomsthriller med visse paranormale elementer. En frisk og annerledes historie som vil pirre leselysten hos mange unge når den kommer ut i høst.

Jeg har lest en del romaner i det siste som har vært myntet på unge voksne. Dystopier, thrillere og bøker som grenser opp mot fantasysjangeren. Det var derfor med stor interesse jeg fikk tilsendt Thomas Engers bidrag til denne lesegruppen fra Gyldendal Forlag i sommer. Boken kommer ikke ut før 1.september, men om du liker YA-bøker, så kan du krysse av denne på leselisten din for høsten med en gang.

Thomas Enger er mest kjent som forfatteren bak krimbøkene om nettjournalisten Henning Juul. En krimserie i seks deler, der de første tre er utgitt, og har oppnådd stor internasjonal suksess. Nå beveger Enger seg inn i ukjent terreng både når det gjelder sjanger og målgruppe. Jeg var spent på om han ville klare denne overgangen, og på om han ville klare å bruke krimsjangerens virkemidler for å bygge opp spenning og mysterier myntet på et yngre publikum. Det synes jeg han klarer med glans.

Thomas Enger har solgt en kvart million bøker om sin krimhelt Henning Juul. Nå kommer hans første bok for ungdom.
Thomas Enger har solgt en kvart million bøker om sin krimhelt Henning Juul. Nå kommer hans første bok for ungdom.

Historiens utgangspunkt er mystisk, annerledes og gåtefull. Samtidig har historien velkjente momenter i seg fra fantasysjangeren. Her har vi kampen mellom de gode og onde kreftene, magiske penner som gir umenneskelig styrke og klarsyn, urkraften fra de fire elementene, gamle slektsgåter og den svakes uunngåelige kamp mot overmakten. En trent leser nikker anerkjennende til disse kjennetegnene.

Selve historien handler om 16 år gamle Julie som bor i en liten engelsk landsbygd sammen med sin bestefar. På bokens vaskeseddel kan vi lese følgende:

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.

Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd i familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne …

Uten at jeg skal røpe så mye mer av handlingen, så kan jeg vel si såpass som at gjenstanden hun finner har uante krefter, og at ravnene på plenen forsvinner en etter en …

Som voksen leser vil jeg selvsagt si at både oppbygging, dramaturgi og løsning blir for enkel og forutsigbar, men jeg er lærer for ungdom i riktig aldersgruppe, og jeg er helt sikker på at historien vil fenge mange av dem. Fallgruven en del YA-forfattere går i er jo at de gjør ting alt for komplisert og innviklet både når det gjelder språk og handling. Enger har forstått poenget, og holder det enkelt og forståelig fra start til mål.

En av Engers største styrker (ref. Henning Juul-serien) er karakteroppbygging. Han er flink til å skape typer som skiller seg ut, og som er levende. Det gjør han også i denne boken. Julie er en jente vi blir glad i og tror på fra første side. Det samme gjelder flere av de andre karakterene. Det finnes imidlertid et par unntak. Politietterforskeren blir alt for grå, og Enger kunne med fordel gitt Julies venner mer plass og rom.

Historiens svakhet ligger i en forventning som skapes rundt det vi tror er antagonisten. Vi får tidlig inntrykk av en svært farlig, mektig og truende skikkelse i form av «Den røde dame». Denne forventningen innfris ikke, den glir bare sakte bort i sanden. Jeg kunne også tenkt meg et sterkere, tøffere og farligere oppgjør ved romanens høydepunkt. Her virker det nesten som forfatteren holder igjen litt for å ikke skremme leserne for mye.

Likevel, så må jeg si at Thomas Enger har bevist at han kan mye mer enn å skrive seriekrim. «Den onde arven» er en god og spennende bok som jeg utvilsomt vil anbefale til mine leseglade elever i 10.klasse. Den engasjerer, og den skaper undring og mystikk. En god historie som er godt fortalt, rett og slett.

Besøk gjerne forfatterens hjemmeside her

Fuck off – I love you!

Fuck off I love youEin smashy tittel frå Samlaget som truleg har narra mang ei ung sjel til å kasta seg rundt på skulebiblioteket det siste året. Lett å tenkje at tittelen ikkje heilt held det den lovar, men langt på veg klarar Lars Mæhle også det kunststykket. Denne ungdomsromanen er ein tankevekkar du trygt kan tilrå til unge lesarar.

Lars Mæhle vant Uprisen for sin fantasyroman «Landet under isen» i 2010. Han vart og nominert til den samme prisen for denne boka. Ingen fantasy, og heller ingen pris denne gongen, men nok ein gong ei god bok for unge. Ei bok som eg trur kan skapa debatt i klasserommet dersom du vel å ta den som felleslesing.

På vaskeseddelen står det følgjande om denne romanen:

Vemund er ein vanleg 16-åring. Likevel viklar han seg inn i eit usunt miljø rundt eit treningssenter. Kvifor?

Leiaren i gruppa, Two-Face, er ein fascinerande, men skremmande skikkelse. Han avgjer alle viktige vegval med myntkast: På den eine sida av mynten står det «I Love You». Da blir valet godt. På den andre sida står det «Fuck Off». Da blir handlinga vond …

Fuck Off I Love You er ei sterk og spennande forteljing som tar opp viktige spørsmål: Kor mykje kan vi styre livet vårt? Kva gjer vi ut frå fri vilje? Og kva blir bestemt ut frå faktorar vi ikkje kan rå over?

Som vaksen så lyt eg alltid setja meg mentalt attende i tid når eg skal vurdere bøker som er skrivne for ungdom. Eg er ikkje i det minste tvil om at denne historien ville ha tatt meg med storm då eg var 15-16 år gamal. Om den klarar å gripa dei unge like godt i dag er eg meir i tvil om. Det vert kanskje litt for lite juicy for ein del av dei, men det er godt mogeleg eg teg feil her.

Eg likte starten utruleg godt. Og slutten. Dei to delane bergtok meg, og gjorde at eg sat att med mykje etter å ha lest boka. Ikkje minst alle spørsmåla som vert stilt gjennom Vemunds handlingar. Det er lett å døma han der og då, men eg veit ikkje om eg ville valt noko annleis då eg var 16. Truleg hadde eg gjort dei samme dumme tabbane, og gått skikkeleg på trynet.

Kva er det som avgjer kva val me tek? Kven kan setja seg til domar over kva som er rett og gale til ei kvar tid? Kor lett er det å bli ført med straumen bort frå alt det du trur på og elskar? Kan det å vera ein del av noko vera større og viktigare enn å stå¨for noko? Er me alltid ansvarlege for alle val me tek i livet?

Spørsmåla er mange, og eg trur det ville vore ein fryd å ta debatten i klasserommet. Eg har 10.klasse i år og, og trur nesten eg vil freista å leggje opp boka som pensum. Den triggar ettertanken, og stiller gode moralske og etiske spørsmål undervegs.

Boka er sterk på karakterteikning trass i at boka er ei tynn lefse. Her kjem alle karakterane tydeleg fram, og det er nok mange unge gutar som vil kjenne seg att i Vemund. Han er hysterisk morosam i form av å vere så keitete. Eg lo høgt då han gong på gong brukte frasa «Same for meg» i situasjonar der ein helst skulle ropt JA, og jubla. Som då hans store kjærleik endeleg gjev etter på festen, og spør han om dei skal kline litt:

«Same for meg», seier Vemund. 🙂

Det er ikkje så mykje Vemunds aktive val som øydelegg for han. Det er dei passive. Det at han aldri tør å ta ein konflikt. At han aldri står opp for det han meiner. At han ikkje tør å sei venene imot. At han aldri gjev beskjed om kva som er gale.

Språket i «Fuck off – I love you» er strålande, som alltid når Mæhle skriv. Det påpeikte eg og i min omtale av vaksenkrimmen han gav ut i vår. «Den mørke porten». Tykkjer likevel han har litt å gå på når det kjem til dramaturgi. Det manglar litt på å bli skikkeleg spanande i begge desse bøkene. Men, for all del… Boka er svært bra, og har du ikkje lese ho enno, ja så er det eit godt tips til ein kveld du er åleine. Den tek berre ein kveld å lese med sine dryge 150 sider. Når du har lest opninga så legg du ho ikkje frå deg med det fyrste.