Serietips: Etterforskningen

«Etterforskningen» er den mye omtalte danske TV-serien om politietterforskningen rundt det såkalte «Ubåtdrapet» i 2017. Peter Madsen ble dømt for å ha drept og partert den svenske journalisten Kim Wall, før han kvittet seg med kroppsdelene og senket sin egen ubåt for å skjule sine spor. Over seks episoder møter vi ikke gjerningsmannen eller offeret en eneste gang. Alt handler om det tittelen sier; Etterforskningen.

«Etterforskningen» er den mye omtalte danske TV-serien om politietterforskningen rundt det såkalte «Ubåtdrapet» i 2017. Peter Madsen ble dømt for å ha drept og partert den svenske journalisten Kim Wall, før han kvittet seg med kroppsdelene og senket sin egen ubåt for å skjule sine spor. Over seks episoder møter vi ikke gjerningsmannen eller offeret en eneste gang. Alt handler om det tittelen sier; Etterforskningen.

Dansk TV-serie (2020) – 6 episoder – Viaplay

Først av alt så må jeg si at dette er en utrolig verdig og respektfull TV-serie både overfor offer, hennes familie og politi og påtalemyndigheters arbeid. Det er ingenting som overdramatiseres, det er ingen groteske detaljer som vies plass i TV-ruta, og det er faktisk også langt på vei en respektfull behandling av Peter Madsen selv i og med at hans vesen og person ikke får brette seg ut i form av en eller annen skuespiller. Han beskyttes mot seg selv, og om bare en brøkdel av det som kom fram om ham i mediestormen under etterforskningen er et tegnende bilde av den han er, så tror jeg vi som seere skal være glade for at han ikke får mer plass i denne serien.

Det er et paradoks at den desidert mest spektakulære drapssaken i Skandinavias samlede krimhistorie, faktisk dokumenteres gjennom den mest nedtonede, langsomme og alvorstunge krimserien jeg kan huske å ha sett. Det er et alvor og en tristesse som gjennomsyrer alle karakterene. En slags bedrøvelig melankoli som ikke en eneste gang ødelegges av sensasjonelle funn eller påklistrede cliffhangere. Det er nøysomt, nitidig og neddempet politiarbeid som står i fokus. Tidvis er den trøstesløse og alvorstunge stemningen så påtrengende at en kjenner ubehaget rent fysisk i brystet mens en sitter i sofaen. Lange, dvelende scener der det ikke trekkes på et smilebånd, der ingen karakterer beveger seg, og tausheten deres ligger som en trykkoker i rommet. Ufattelig godt skuespill, og sjeldent vellykket.

Så hvordan kan dette bli så spennende når en faktisk røsker bort alt som vanligvis er med på å skape spenning? Ikke en eneste actionscene. Ingen krangling og høylytte konflikter. Ingen grøssende scener med morbide detaljer. Ingen truende protagonist og ingen spektakulære krumspring av noe slag. Likevel altså … Du blir trollbundet fra første stund. Sitter limt til sofaen til siste scene har feidet ut. Svaret er såre enkelt. Drapssaken er i seg selv så dramatisk, at den trenger ingen ytterligere dramaturgi. Bare det å se ubåten bli løftet opp av havet får deg til å snappe etter pusten. Ingen trenger å si noe. Vi vet alle hva som foregikk inni den.

Og så er det sant å si svært interessant å bevitne ekte politiarbeid slik det faktisk utføres, og at ikke alle de kjedelige sekvensene klippes bort for å øke tempo og driv. Vi blir gjerne med en skuespiller i flere minutter mens hun blar i et dokument uten å finne noe som helst av interesse. Vi blir med ut med dykkerne gang på gang på gang, og står i båten med dem og venter på at noen skal komme opp med enda et resultatløst søk. Vi kjenner på frustrasjonen i at det går så uendelig sakte framover, samtidig som vi ser det samme som politietterforskerne. Bit for bit kommer det bittesmå ting på plass, og danner et bilde av den mest grusomme ugjerningen vi noen sinne har hørt om.

Serien omhandler også politiets kontakt med de etterlatte, og sorgen de føler er så merkbar at den flytter inn i deg som TV-seer. Det er nesten uutholdelig til tider å følge Jens Möllers besøk hos Kim Walls foreldre. Panikken, sorgen, forbannelsen, raseriet, fortvilelsen … Alt er der, men den kommer ikke til uttrykk i et eneste ord, handling eller tåre fra skuespillerne. Den bare er der. Innkapslet i hvert eneste ansiktsuttrykk.

Dette er ikke en serie for deg som ønsker fart, spenning og drama. Det er en krimserie for deg som setter pris på å få lære politiets virkelige arbeid å kjenne. Og det er en krimserie for deg som rett og slett setter pris på høy kvalitet i alle ledd av en TV-produksjon.

Tips til krimserie: QUICKSAND (Netflix)

Det finnes gode filmatiseringer av krimbøker, og det finnes helt fantastiske … «Quicksand» er en oppsiktsvekkende god filmatisering av Malin Persson Giolitos rettsalsdrama «Størst av alt» fra 2017. Sjelden har jeg sett skuespillere gjøre et så treffende og skremmende portrett av sine litterære skikkelser. Det gjør fysisk vondt, det river i sjela, og TV-serien står ikke noe tilbake for bokens fortettede drama. Anbefales på det sterkeste!

Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til at «Størst av alt» skulle omgjøres til en miniserie på Netflix. Jeg klarte ikke helt å se hvordan det skulle kunne gjøres uten at det skulle gå på bekostning av den indre dramaturgien, og den underliggende spenningen som du finner i boken. Jeg så for meg et litt kjedelig og langtekkelig rettsalsdrama uten de helt store høydepunktene. Så feil kan en altså ta … Om noe så er kanskje de seks episodene i denne miniserien enda bedre og mer spennende enn boken historien er hentet fra.

Mye av årsaken til dette ligger i castingen, i skuespillernes prestasjoner, og i valget Netflix har gjort ved å la bakhistorien til rettssaken få så mye rom og boltringsplass. Anslaget med skoleskytingen er (som vi vet) svært heftig, og kan ta pusten fra selv den mest hardbarkede leser. I filmatiseringen er denne scenen gjort så skremmende at vi gulper gallesyre etter de første tre minuttene. Derfra og ut er du hektet. Så enkelt er det faktisk. Selv om jeg kjente historien, og visste om twistene som skulle komme, så opplevdes serien som intens, pulserende og opprivende. Dramaturgien, scriptet, manuset og actingen er usedvanlig stramt komponert og godt gjort.

Felix Sandman i rollen som skoleskyteren Sebastian

Jeg har lyst til å framheve en av skuespillerne spesielt, og det er Felix Sandmans tolkning av skoleskyteren Sebastian. En skulle ikke tro at en så ung skuespiller hadde et så stort register å spille på, men her er Sebastians sammensatte personlighet portrettert med en innsikt som fikk meg til å måpe av beundring. Han er noe av det mest skremmende jeg har sett, samtidig så sjarmerende, så sårbar, så leken og så intenst til stede i både smerte, sorg, forelskelse, hat glede og pur galskap. jeg ble ekstremt imponert. Her i Norge kjenner vi skuespilleren best fra en av birollene som den elskovssyke 19 åringen Jonas i suksessen «Hjem til jul». Det ikke mange vet, er at Felix Sandmans tolkning av Sebastian Fagerman var hans aller første filmrolle, noe som gjør det nesten ufattelig at han spiller så bra.

«Quicksand» var den første svenskspråkligee Netflix-serien da den kom i 2019, og den gjorde umiddelbar suksess både her i Norden, og i andre deler av verden. Anmeldelsene har variert fra de helt strålende til noen litt mer midt på treet, og det er nok ikke tilfeldig. Dette er en serie som enten treffer deg med full kraft, eller bommer totalt. Det er en enten/eller serie. For meg var den et blinkskudd, og et eksempel på filmatisering av krimbøker til etterfølgelse. Slik kan, og bør det gjøres.

Trailer til serien på Netflix