TV-serie – GEIR TANGEN

TV-SERIE MED KRIMGÅTEN I FOKUS

Jeg har lovet dere fem suverene krimserietips på TV i løpet av januar. Alle serier som vi uten å blunke har gitt terningkast 6 fra sofaen vår. Tidligere i måneden tipset jeg dere om «Mare of Easttown» og om «The night of». Begge to serier som du finner på HBO Max. I dag er det første sesong av en serie som ligger ute med tre av fire sesonger på på Netflix, som ligger i godteposen til dere. Serien heter «The Sinner», og høstet i år to Golden Globe-nominasjoner. Den skiller seg ut ved at mysteriet og krimgåten er så sjokkerende og altoppslukende, at alt annet feies til side for å finne svarene.

THE SINNER – NETFLIX (3 sesonger 2017-2021)

Utgangspunktet for første sesong av denne serien er så grøssende bra at det bare er å lene seg tilbake fra første stund. Vi møter en ung kvinne som heter Cora. Lykkelig gift, og med en god jobb, og mor til en liten gutt. Hun tar med seg familien på stranda for å bade. Mens Cora sitter på håndkleet og skreller en pære til guttungen, dukker det opp tre ungdommer som blir sittende og fjolle og spille av musikk rett foran dem. Cora reiser seg, går bort og stikker den ene av ungdommene i hjel med en rekke knivstikk. Scenen kommer så uventet på deg at du bør passe deg for ikke å falle ut av stolen. Scenen er blodig, grotesk, ekstremt voldelig og langt unna det du viser til familien til fredgs-tacoen for å si det slik.

Med over 20 vitner og en uforbeholden tilståelse blir Cora pågrepet og satt i arrest. Politiet har alt de trenger. Tilståelse, vitner, drapsvåpen og tekniske spor som bekrefter hendelsesforløpet. Det eneste de mangler er motiv. Det er en no-brainer å dra denne saken gjennom retten, men politietterforsker Harry Ambrose (i fantastiske Bill Pullmans skikkelse) nøler. Han klarer ikke å slå seg til ro med at det ikke ligger et motiv til grunn for handlingen.

The joy of The Sinner is getting to watch the murderer do everything in her power to just get the ordeal over with. A more traditional show would turn the relationship between her and the detective into a cat and mouse, but that isn’t really the case here. The mouse is splayed out on the floor begging to be eaten and the cat can’t understand why.
The Guardian

På samme måte starter egentlig de to neste sesongene også. I sesong 2 dreper en 13 år gammel gutt begge foreldrene sine med gift mens de er på en utflukt til Niagra Falls, og i sesong 3 er det en flink og sympatisk lærer som plutselig får besøk av en gammel «venn» og ender opp med å la ham dø heller enn å ringe lege når de blir utsatt for en trafikkulykke.

Det er med andre ord de store mysteriene og det fullstendig uforståelige som danner grunnlaget for denne mørke og mystiske serien med politietterforsker Harry Ambrose. Vi skjønner ikke hvorfor de grusomme hendelsene skjer, og spenningen ligger som oftest ikke i hva eller hvem, men i hvorfor. Alle tre sesonger er svært avhengighetsskapende, med første sesong som den aller beste av dem. Bill Pullman bærer hovedkarakteren på skuldrene gjenomm samfulle tre sesonger på en imponerende måte. Det kommer også en fjerde sesong. Den hadde premiere i USA i oktober.

Når krim og thriller møtes er jeg solgt – dette er sjangeren for meg! Serien er genial, mørk, ulidelig spennende og rar på samme tid. Og det beste er at du blir overrasket gjentatte ganger over alt som skjer. Det er umulig å forutse hendelser, og man sitter igjen med en ubehagelig følelse i hele kroppen, når løsningen kommer for en dag. Terningkast 6!
Kristin Gjelsvik

GLITRENDE TV-KRIM!

Krimserier på TV er digg! I løpet av et år så slukes det en del både bra og mindre bra, men for de av oss som ser en del, så er det en stadig kilde til frustrasjon at det kan være ganske vanskelig å finne fram i jungelen av kanaler. Hva er spennende og hva er søppel? Jeg tenkte jeg ville gi dere fem tips i januar til serier som vi to hjemme har storkost oss med det siste året. Verdt å sjekke ut om du er på jakt etter en knakende god krimserie. I dag tipser vi om «Mare of Easttown»

MARE OF EASTTOWN (2021) – HBO MAX

En krimserie av svært høy kvalitet med ekte mennesker og virkelighetsnær etterforskning. I denne serien så er det dramaet som gjør den til en soleklar terningkast 6. Den er varm, hjerteskjærende, interessant, morsom og spennende, med sammensatte rollefigurer og gode skuespillere, og med en gnistrende Kate Winslet i spissen. I tillegg byr krimgåten på både spenning og gisp. Kate Winslet er så ufattelig dyktig i rollen som etterforskeren Mare at det er en fryd å se. Hun gir serien egenart – hun klarer å gjøre Mare Sheenan til en helstøpt og minneverdig figur med nyanser og dybde. Dette er «hverdagsgrå krimkunst» sier Filmpolitiet, og jeg kunne ikke vært mer enig. Hovedpersonen er en sliten politietterforsker i en småby så liten at skillene mellom jobb og privatliv knapt eksisterer. Anmelder Sigurd Vik i NRK bruker følgende karakteristikk som jeg glatt skriver under på:

Her er det mer enn nok næring i jordsmonnet til at det er interessant å marinere en saktegående drapsetterforskning i småbyslarv, gamle hierarki, tynnslitte familiebånd og vonde hemmeligheter. Alt holdt i et gråtonet, realistisk og akkurat passe sorgmuntert uttrykk.
Sigurd Vik – NRK

I «Mare of Easttown» treffer vi politietterforskeren Mare, som bor sammen med moren, datteren og barnebarnet, med eks-mannen i nabohuset. Easttown er en liten by der alle kjenner alle, og når en ung kvinne blir drept, er det mange berørte, og etter hvert flere mistenkte. Dessuten ligger forsvinningen av en annen ung kvinne ett år tidligere allerede tungt over byen. Mare får motvillig selskap av den unge politietterforskeren Zabel , og hun forsøker å takle jobben samtidig med et trøblete familieliv og en personlig sorg hengende tungt over seg. Mare er en dyktig etterforsker, men er så stappfull av innestengte følelser at de stadig tyter ut og tar over for profesjonaliteten. Det er mange karakterer å forholde seg til, men de er så godt tegnet at det er lett å følge dem og bli engasjert i de ulike historiene deres. Og her er det stappfullt av interessante historier og engasjerende drama.

Det er enn så lenge bare en sesong (7 episoder) å se på HBO Max, men med en slik suksess, så er det iallfall håp om at det vil komme flere sesonger.

12.januar 2022 – ©Geir Tangen

TV-serietips: Baneheia

Denne seks episoders dokumentaren som du finner på Discovery+ tar for seg drapene av to unge jenter i turområdet Baneheia utenfor Kristiansand i mai 2000. En sak som har ridd gjenopptakelseskommisjonen i flere runder de siste årene i og med at den ene av de to dømte, Viggo Kristiansen, aldri har innrømmet å ha vært med på ugjerningen

La det være sagt først som sist. Til å være en TV-dokumentar om en kriminalsak, så er denne urovekkende lite balansert. Det er Viggo Kristiansens familie, hans forsvarsteam, journalister som taler hans sak og andre eksperter som også uttaler seg til forsvar for hans bevisrekke som danner grunnlaget. Medtiltalte Jan Helge Andersen, hans familie og ofrenes familier har nektet å bidra til dokumentaren. Det samme har ledende politimenn som var aktive i etterforskningen og dommere og jurister fra rettssakene. Når det er sagt, så har de alle fått mulighet til å uttale seg i saken, og kanskje har det vært vanskelig å hoste opp noen som var villige til å stå last og brast med det som (tilsynelatende) må være norsk rettshistorie sin svakeste bevisrekke noensinne.

I krimdokumentarene om Birgitte Tengs-saken på Karmøy, om Theresesaken, og Arnfinn Nesset-saken, så har de alle hatt en viss balanse. En motpol som dokumentarens gravende journalister kunne bryne seg på. Det mangler altså her. Likevel … Dette er en svært god serie som gravde dype spor i meg som seer. Om bare en brøkdel av det som blir framlagt her viser seg å ha et fnugg av sannhet i seg, så burde det reise seg et folkekrav om at Viggo Kristiansen får tatt opp saken sin på nytt i retten. Jeg har mange runder som lekdommer i lagmannsretten bak meg, og vet hva som ligger i begrepet «rimelig tvil». Dokumentaren levner ingen tvil om at den er til stede, men som sagt så har den en voldsom slagside.

DNA-sporet som i 2001 ble framlagt av retten som et uomtvistelig bevis mot Kristiansen er så tynt at jeg fikk frysninger på ryggen da det ble dokumentert i serien. Det er, og har alltid vært, en oppfattelse hos oss som ikke kjenner saken fra andre steder enn media, at det DNA-beviset var totalt fellende og ødeleggende. Det er det definitivt IKKE. Når en uavhengig ekspert fra Danmark hentes inn av gjenopptakingskommisjonen for å bedømme DNA-beviset, ja så forkastes konklusjonen fra disse rettsmedisinerne på bakgrunn av en teknikalitet i svaret de gav. De svarte mer bombastisk og klarere enn de hadde blitt bedt om å gjøre i oppdraget …

Det samme kan en si om mobil-sporet som viser at Kristiansens mobil var i aktivitet flere ganger i det aktuelle tidsrommet, men umulig kunne befunnet seg i Baneheia da den ble brukt. Der kastet retten på båten den beste ekspertisen fra Telenor, de samme ekspertene som de har brukt til å bevise skyld i mange andre saker. Denne gangen var de plutselig ikke til å stole på.

Disse to tingene alene slår beina under aktoratets bevisførsel den gangen. Det eneste de står igjen med da er medtiltalte Jan Helge Andersens forklaring som spriker i alle fullstendig umulige retninger, og er så full av hull og logiske brist, at det er skremmende at han i det hele tatt ble satt lit til.

Som sagt … En dokumentar med tidenes største slagside. Hadde den hatt bedre vekting, så er det liten tvil om at den ville blitt den beste norske true crime-serien de siste årene. Vi som har sett den sitter igjen med en emmen bismak i kjeften. Litt fordi den er så ensidig vinklet, men like mye for at denne mannen ikke har fått prøve saken sin på nytt i norsk rettsvesen. En fair trial. Det tror jeg alle parter ville vært tjent med her.