TV-serietips: Baneheia

Denne seks episoders dokumentaren som du finner på Discovery+ tar for seg drapene av to unge jenter i turområdet Baneheia utenfor Kristiansand i mai 2000. En sak som har ridd gjenopptakelseskommisjonen i flere runder de siste årene i og med at den ene av de to dømte, Viggo Kristiansen, aldri har innrømmet å ha vært med på ugjerningen

Denne seks episoders dokumentaren som du finner på Discovery+ tar for seg drapene av to unge jenter i turområdet Baneheia utenfor Kristiansand i mai 2000. En sak som har ridd gjenopptakelseskommisjonen i flere runder de siste årene i og med at den ene av de to dømte, Viggo Kristiansen, aldri har innrømmet å ha vært med på ugjerningen

La det være sagt først som sist. Til å være en TV-dokumentar om en kriminalsak, så er denne urovekkende lite balansert. Det er Viggo Kristiansens familie, hans forsvarsteam, journalister som taler hans sak og andre eksperter som også uttaler seg til forsvar for hans bevisrekke som danner grunnlaget. Medtiltalte Jan Helge Andersen, hans familie og ofrenes familier har nektet å bidra til dokumentaren. Det samme har ledende politimenn som var aktive i etterforskningen og dommere og jurister fra rettssakene. Når det er sagt, så har de alle fått mulighet til å uttale seg i saken, og kanskje har det vært vanskelig å hoste opp noen som var villige til å stå last og brast med det som (tilsynelatende) må være norsk rettshistorie sin svakeste bevisrekke noensinne.

I krimdokumentarene om Birgitte Tengs-saken på Karmøy, om Theresesaken, og Arnfinn Nesset-saken, så har de alle hatt en viss balanse. En motpol som dokumentarens gravende journalister kunne bryne seg på. Det mangler altså her. Likevel … Dette er en svært god serie som gravde dype spor i meg som seer. Om bare en brøkdel av det som blir framlagt her viser seg å ha et fnugg av sannhet i seg, så burde det reise seg et folkekrav om at Viggo Kristiansen får tatt opp saken sin på nytt i retten. Jeg har mange runder som lekdommer i lagmannsretten bak meg, og vet hva som ligger i begrepet «rimelig tvil». Dokumentaren levner ingen tvil om at den er til stede, men som sagt så har den en voldsom slagside.

DNA-sporet som i 2001 ble framlagt av retten som et uomtvistelig bevis mot Kristiansen er så tynt at jeg fikk frysninger på ryggen da det ble dokumentert i serien. Det er, og har alltid vært, en oppfattelse hos oss som ikke kjenner saken fra andre steder enn media, at det DNA-beviset var totalt fellende og ødeleggende. Det er det definitivt IKKE. Når en uavhengig ekspert fra Danmark hentes inn av gjenopptakingskommisjonen for å bedømme DNA-beviset, ja så forkastes konklusjonen fra disse rettsmedisinerne på bakgrunn av en teknikalitet i svaret de gav. De svarte mer bombastisk og klarere enn de hadde blitt bedt om å gjøre i oppdraget …

Det samme kan en si om mobil-sporet som viser at Kristiansens mobil var i aktivitet flere ganger i det aktuelle tidsrommet, men umulig kunne befunnet seg i Baneheia da den ble brukt. Der kastet retten på båten den beste ekspertisen fra Telenor, de samme ekspertene som de har brukt til å bevise skyld i mange andre saker. Denne gangen var de plutselig ikke til å stole på.

Disse to tingene alene slår beina under aktoratets bevisførsel den gangen. Det eneste de står igjen med da er medtiltalte Jan Helge Andersens forklaring som spriker i alle fullstendig umulige retninger, og er så full av hull og logiske brist, at det er skremmende at han i det hele tatt ble satt lit til.

Som sagt … En dokumentar med tidenes største slagside. Hadde den hatt bedre vekting, så er det liten tvil om at den ville blitt den beste norske true crime-serien de siste årene. Vi som har sett den sitter igjen med en emmen bismak i kjeften. Litt fordi den er så ensidig vinklet, men like mye for at denne mannen ikke har fått prøve saken sin på nytt i norsk rettsvesen. En fair trial. Det tror jeg alle parter ville vært tjent med her.

Krimserietips: Unbelievable (Netflix)

Denne amerikanske krimserien fra 2019 er basert på virkelige hendelser, og manusforfatterne har hatt som mål å komme så tett opp til overgrepene, til ofrene og til etterforskningen som det er mulig å komme. Sammen med svært dyktige karakterskuespillere gjør dette serien til et drama som oppleves så nært, ekte og upolert at det kryper inn i deg fra første stund. Den har blitt nominert til, og vunnet, en drøss med priser. Fullt fortjent! Dette er en diamant i Netflix krimkatalog.

Faksimile fra KK.no:
https://www.kk.no/underholdning/marie-adler-om-netflix-serien–jeg-grat-ganske-mye/71672532

Denne amerikanske krimserien fra 2019 er basert på virkelige hendelser, og manusforfatterne har hatt som mål å komme så tett opp til overgrepene, til ofrene og til etterforskningen som det er mulig å komme. Sammen med svært dyktige karakterskuespillere gjør dette serien til et drama som oppleves så nært, ekte og upolert at det kryper inn i deg fra første stund. Den har blitt nominert til, og vunnet, en drøss med priser. Fullt fortjent! Dette er en diamant i Netflix krimkatalog.

Som krimforfattere leser min kone og jeg mye bøker, og vi ser mange filmer og krimserier. Det er en viktig del av researcharbeidet vårt. Da er vi selvsagt opptatt av at vi kommer nært opp mot virkeligheten. Det er slike bøker og serier som gjerne gir oss det lille ekstra. I så måte var «Unbelievable» noe av det beste vi har sett på lenge.

Serien bygges opp rundt en serieovergripers herjinger i USA for noen år tilbake. Gjerningsmannen fikk holde på bortimot uforstyrret over lang tid til tross for at overgrepene hadde tydelige fellestrekk. Grunnen til det var at han opererte i flere stater, og at politiet ikke så mønsteret fordi de satt på hver sin tue og etterforsket overgrepet som en enkeltstående hendelse. Det er først når en kvinnelig etterforsker får høre om en lignende hendelse fra et annet distrikt via sin ektemann, at ballen begynner å rulle. To kvinner gjør et helt vanvittig etterforskningsarbeid over flere måneder for å prøve å se sammenheng mellom sakene.

Samtidig følger vi i serien spesielt ett av ofrene, 16 år gamle Marie Adler, som ikke blir trodd av politiet og som blir dolket i ryggen av alle etter overgrepet. Hun blir mer eller mindre tvunget til å si at hun har diktet opp overgrepet, og lider voldsomt under konsekvensene av dette. Som en jente med en lang historie med «problematferd» og en lang historie med stadig nye fosterhjem, blir hun et enkelt offer for systemet. Ingen tror på det hun sier, og alle fordømmer henne.

Her forteller skaperne om bakgrunnen for den virkelige historien som serien er basert på.

Hva er det så som gjør denne serien til noe spesielt? Noe du absolutt bør se så snart du har en ledig helg til overs? Det handler i første rekke om to ting. et første så er skuespillerprestasjonene helt i verdensklasse. De to kvinnelige detektivene blir portrettert med så mye pondus, troverdighet og styrke at jeg tidvis ble sittende å måpe av beundring. Så sterke karakterer kan ikke diktes opp, og skuespillerne må ha lagt ned et vanvittig arbeid i å finslipe dem. Også et par av ofrene spilles med hjerteskjærende troverdighet. Det blir så nært å møte disse overgrepsutsatte kvinnene at det er på grensen til å bli invaderende der du sitter i TV-stua. Når en i tillegg vet at dette er ekte kvinner, og at deres historier er saumfart med luper for at de skal komme nærmest mulig det som virkelig skjedde, ja da blir dette rett og slett sterkt. Jeg måtte hive etter pusten flere steder.

Miniserien bestående av åtte episoder er altså basert på en sann historie, og tar utgangspunkt i den Pulitzer-vinnende artikkelen «An Unbelievable Story of Rape», skrevet av journalistene T. Christian Miller og Ken Armstrong.

Trailer til miniserien «Unbelievable»