Tom Kristensen – GEIR TANGEN

2016-12-16-1

Vi er inne i tiden da alle norske bloggere, anmeldere og forfattere velger ut sine favoritter av årets bøker som de presenterer for sine lesere. Siden jeg havner i alle tre kategorier, kan jeg selvsagt ikke være noe dårligere. Mine fem tips til julegave til krimelskeren blir presentert i dette innlegget. Jeg elsker norsk krim, leser svært mye norsk krim, og har derfor valgt meg ut de fem norske krimbøkene som jeg mener var de beste i året som gikk.

Det bør vel nevnes at det er en god del norske krimbøker som jeg ikke har rukket å lese enda. Unni Lindell, Anne Holt, Chris Tvedt, Hans Olav Lahlum, Jørgen Brekke og Gunnar Staalesen har for eksempel alle gitt ut nye krimbøker i år med glitrende anmeldelser i avisene. Så lenge jeg ikke har lest dem, kommer de heller ikke med på min liste Min liste er utarbeidet etter mine egne favoritter i året som gikk. Fem kandidater som alle bør være brennhete med tanke på nominasjon til Rivertonprisen i mars.

Listen er ikke rangert selv om den er nummerert, bare så det er sagt. Ved hvert bilde følger det en tekst der jeg forteller hvorfor jeg mener akkurat denne boken fortjener å være en gave under juletreet til krimelskeren. Klikker du på bildet vil du komme direkte til en bestillingsside på Haugen Bok. Jeg er ikke sponset av dem, men vet at de leverer hyperraskt, og at du derfor trolig vil rekke å få bøkene i postkassen din før julefreden senker seg til neste helg.

Marit Reiersgård – Paradisbakken

Denne sprudlende dama fra Lier skriver bedre og bedre krimbøker. Hun ble Rivertonnominert for sin forrige bok om politiettrforskerne Verner Jakobsen og bitte Røed «Jenta uten hjerte», og jeg har tidligere snakket varmt om hennes første krim «Stolpesnø». Med årets utgivelse «Paradisbakken» har hun tatt enda et steg i riktig retning. Fortettet, spennende, godt driv, artig mysterium og en svært spennende avslutning. Jeg leste boka på litt over ett døgn, og det er ikke ofte jeg lar meg fenge slik. Marit Reiersgård har alltid vært språklig svært dyktig, men i «Paradisbakken» er også krimplottet glitrende underholdning. Vil du gi en krimroman som holder høy litterær kvalitet i tillegg, ja så er dette absolutt et godt tips.

Jan-Erik Fjell – Lykkejegeren

En av to seksere jeg har gitt på terningen til norske krimromaner i år. Utvilsomt min store favoritt i året som har gått. Fjells femte bok om Kripos-etterforsker Anton Brekke er uten sidestykke hans klart beste krimroman så langt. Den er nervepirrende, engasjerende, spennende, interessant, mystisk og fullspekket av strålende karakterer. Ikke minst gjorde bihistorien fra Las Vegas på 1970-tallet noe med meg som leser. Det er fem måneder siden jeg leste boken, og fremdeles kan jeg gi et detaljert handlingsreferat. Ja, jeg kunne holdt et helt foredrag på en og en halv time om alt som er bra med denne krimperlen. Språket, plottet, karakterene, mysteriet … Dette er en bok i WOW-kategorien for meg. Dette er en god bokgave til krimleseren som er litt frelst i gamle biler, høy sigarføring, lekre damer og som har en hang til gambling.

Øistein Borge – Den syvende demonen

Jeg håper Font Forlag vet hvilket kupp de har gjort ved å satse på denne forfatteren. Hans debutkrim er en soleklar favoritt til neste års «Nytt Blod»-pris. Jeg klarer ikke helt å se hvem som skal kunne utfordre ham på den lista. Dette er første bok i en serie, og neste bok kommer allerede nå i vinter/vår. Boken bærer overhodet ikke preg av å være skrevet av en krimdebutant. Plottet er så snedig, utspekulert og ambisiøst at det krever mot å sette det ut i livet. Språklig henger lista svært høyt. Dette er en forfatter som oser av fortellerglede og fortellerevne. Mysteriet stifter deg fast til boksidene, og helten som etterforsker er en fyr vi blir svært glade i. En god og svært sterk politi-karakter. Åpningsscenene er heftige, og boka har svært godt driv. Skildringene fra vakre Provence lokker og lurer oss frankofile, men det er likevel selve krimhistorien som fenger mest. Min andre sekser på terningen i år.

Torkil Damhaug – En femte årstid

Denne boka figurerer vel på så godt som alle lister i år. Den er ikke oppskrytt. Det er en annerledes krimbok. En bok for den kresne leseren. Damhaug er svært litterær, og han bryter med de fleste konvensjoner om hvordan en skal skrive krimromaner. En langt mer vellykket variant av «den upålitelige fortelleren» enn for eksempel «Hviskeren» av Karin Fossum etter min mening. Boken er creepy, og spenningen ligger som tåkebanker over boksidene. Jeg personlig trekker litt for en hasardiøs avslutning som jeg ikke helt klarer å tro på, men boken fenget meg og fengslet meg fra begynnelse til slutt. En opplagt kandidat til Rivertonprisen for 2016. I og med at han har fått den før, så skal det alltid litt mer til å få den igjen, men Damhaug har virkelig gitt leseren noe å tygge på med denne romanen. En bok som kryper inn under huden på deg, og som blir der.

Tom Kristensen – Pandora

Snakker vi norske thrillere så er det ingen over, ingen ved siden, og ingen i nærheten av Tom Kristensen. Årets utgivelse ,»Pandora» var en gyser fra første side. Høyt tempo, internasjonalt miljø, storpolitikk, terror, flukt, jakt, drap … You name it, Tom Kristensen has it. Her går det unna så det griner i svingene. Boka er samfunnsmessig høyaktuell, og den klarer også på et finurlig vis å presentere dilemmaene vi i vesten står ovenfor i kampen mot terror. Det er vel få bøker jeg har kost meg slik med å lese i år som denne thrilleren. Her er det høyoktan og flybensin som gjelder. En må være beredt på å bli sendt ut på en heseblesende reise gjennom flere verdensdeler, og med en antagonist som virkelig får det til å gå kaldt ned over ryggen på deg. Vi håper at virkeligheten i terrorbekjempelsen er langt unna dette scenarioet, men aner at det er faretruende nært opptil hva som faktisk kan og vil skje. Boken er en tankevekker. Jeg trekker også her for en avslutning som ikke står helt i stil med resten. Men spennende er det!

PS! Å presentere slike lister er alltid litt ekkelt. Jeg har flere gode forfattervenner som jeg gjerne skulle gitt en plass på lista. mange savner nok navn som Jørn Lier Horst, Tom Egeland, Gard Sveen, Ingar Johnsrud, Lene Lauritsen Kjølner og Jørgen Jæger her. Alle har gitt ut nye bøker i år, men etter min mening når ingen av disse bøkene opp til disse fem, så får det heller våge seg at jeg kan se langt etter å bli framsnakket av disse i tiden som kommer 😉

PSS! Ingen av disse fem bøkene er den mest spennende boken jeg har lest i år. Den prisen går til Ørjan Nordhus Karlssons «Speilets bakside». En science fiction-roman av et enormt format. Like god som første bok i serien «Huset mellom natt og dag». Men, det er ikke krim, så da kommer ikke tipset med her … (Eller forresten, det gjorde det visst likevel)

Å skrive thrillere handler om å spille på vår frykt. Sette oss inn i de mest skremmende situasjoner vi kan tenke oss, og dra oss gjennom et inferno av angst og naken redsel. En thrillerforfatter søker alltid dette origopunktet der leserens frykt og forfatterens ord går hånd i hånd mot avgrunnen. I Norge har vi ikke mange som behersker denne spenningssjangeren til fingerspissene, men vi har Tom Kristensen. I sin siste thriller «Pandora» gjør han akkurat det som jeg beskrev i starten. «Pandora» er en sitrende og intens thriller. Spennende fra første side, med et godt tempo og driv, men med en slutt som jeg kribler i fingrene etter å skrive om.

«You can`t always get what you want» synger Rolling Stones, og slik er det for meg med Pandora. En vanvittig spennende thriller. Å lese «Pandora» er som å springe i skogen med ei mannevond bikkje i hælene. Ikke ett lite sekunds pause på veien. Tempoet øker for hver meter. Hjertet hopper til tider nesten ut av halsgropa. Likevel … I det du leser siste side vil du kanskje føle deg snytt. Det er en intelligent, jordnær, troverdig og oppklarende avslutning. Men, jeg mener den er feil. Den står ikke i stil med det som Tom Kristensen legger opp til. Det spilles opp til et cresendo som vil blåse ut trommehinnene på deg gjennom 400 sider, men så kommer det i stedet et rolig pianostykke som feider inn i stillheten. Så kan en jo spørre seg om epilogen kanskje er en prolog …?

Når det er sagt, så er det også det eneste jeg har å utsette på denne thrilleren. Den er så intrikat i tematikk, spenning, action og finurlige twister at en kan ikke unngå å bli begeistret underveis. «Pandora» er en dagsaktuell terrorthriller med alle ingredienser som skal til for å skremme løsunger på oss. Vi kommer ubehagelig nært innpå ISIL og deres terroraksjoner. Et cruiseskip i Karibien blir utsatt for et utspekulert Anthrax-angrep (miltbrann) fra en kvinnelig passasjer, og jeg merker allerede der at jeg er hektet. Angrepet er svært troverdig. Antagonisten er akkurat så iskald og kynisk som hun må være. Bakmennene opererer på en måte som virker sannsynlig. Amerikanske agenter går hensynsløst fram for å stanse terroren, og i kjølvannet av alt dette ligger det uskyldige mennesker som må lide skjebner vi bare kan ane rekkevidden av.

Romanen har i tillegg et personlig drama som både interesserer og engasjerer. Hovedpersonen Omar er en ung homofil muslim i en familie av ytterliggående konservative islamister. En indre spenning der Omar drives fra skanse til skanse mellom lojaliteten til sine nærmeste, og troen på et sekulært samfunn der liberale muslimer lever i pakt med vestlige verdier. Han slites mellom to ytterpoler der faren mistenkes for å være «Oksen», ISILs finansielle bakmann, og kjæresten John som er CIA-agent, og som har vervet ham som dobbeltagent. I dette spillet blir Omar liten. Fryktelig liten … Og rundt ham veves nettet av nye terroraksjoner som kan kobles mot familien hans, og et stadig økende press fra hans kontakter i CIA.

Det som kjennetegner Tom Kristensens thrillere er kombinasjonen av det virkelighetsnære og troverdige på den ene siden, og enkeltmenneskers skjebne som brikker i store maktspill på den andre. Dette kommer kanskje enda sterkere til uttrykk i «Pandora». Det høye tempoet er til stede i form av svært korte kapitler og hurtige sceneskift. Spenningen ligger i hovedpersonenes umulige valg og ekstreme dilemmaer. Som leser vet vi hele tiden at det vil gå galt, og det gjør det gang på gang. Det er en nedadgående spiral, som må kulminere i en katastrofe for de involverte. Så kan vi, som sagt, diskutere til morgenen gryr om slutten var et riktig valg. Jeg mener nei, men jeg sitter ikke på fasiten. For alt jeg vet kan Tom Kristensen ha en klar baktanke med å gjøre det akkurat slik. Det gjenstår å se. Enn så lenge velger jeg å applaudere spenningens mester for nok en halsbrekkende thriller. I norsk målestokk er ingen i nærheten av Kristensen innen denne sjangeren.