Anmelder «Djevelmasken» for VG

Djevelmasken er Tom Egelands sjette roman om arkeologen Bjørn Beltø. I dagens VG kan du lese min anmeldelse av boken. En langt mer lavmælt fortelling der Egeland går dypere inn i små menneskers tro og tvil. Mye av tempoet, drivet og spenningen er tonet ned. Les min VG-anmeldelse ved å klikke på faksimilen her:

VG anmeldelse Tom Egeland

ANMELDELSE: DJEVELMASKEN av TOM EGELAND

Vil du se andre mediers anmeldelse av samme bok, klikk på lenkene nedenfor:

DAGBLADET (4)

Mine nominasjoner til Bokbloggerprisen 2014

Fjorårets vinner av Bokbloggerprisen, Agnes Ravatn. Fotokilde: www.knirk.no
Fjorårets vinner av Bokbloggerprisen, Agnes Ravatn. Fotokilde: http://www.knirk.no

For andre gang skal landets bokbloggere stemme frem de to beste norske utgivelsene i året som gikk. Ifjor var det Agnes Ravatn som vant kategorien for skjønnlitteratur med «Fugletribunalet». I åpen klasse var det Ruth Lillegraven som vant med sin diktsamling «Urd». Fram til og med i går kunne alle landets bokbloggere nominere inntil syv titler i hver av de to kategoriene. Her er mine syv skjønnlitterære nominasjoner fra 2014.

Resultatet av nominasjonene vil bli å se i en langliste som blir offentliggjort på denne siden 12.januar. Noe senere kommer tre av disse bøkene på en kortliste. En i hver kategori. Det er ennå ikke klart når denne blir offentliggjort. Denne listen skal/kan samleses i en periode på 6 måneder fram til den endelige avstemmingen i august. De to vinnerne av Bokbloggerprisen offentliggjøres under en prisutdeling på Oslo bokfestival i september 2015.

Men … Frem til vi kommer dit er det altså ennå lang tid, og vi som blogger om bøker har fremdeles et berittiget håp om at det er våre bøker som blir stemt frem dette året. Av erfaring vet jeg at krim ikke står svært høyt i kurs i utdeling av litterære priser, men det hindrer ikke meg i å nominere dem. Seks av mine syv nominasjoner er krimbøker, enkelt og greit fordi dette hovedsaklig er en krimblogg, og det er innenfor den sjangeren jeg først og fremst leser bøker og har min kompetanse.

Ønsker du å lese hele min anmeldelse av disse bøkene klikker du ganske enkelt på bildet av omslaget. Jeg ønsker mine forfattere lykke til i prosessen, og håper en eller flere av disse bøkene blir å finne på langlisten 12.januar.

1. YNGVE KVEINE – LYDEN AV ASFALT (Tigerforlaget)

Lyden av asfaltDette er vel den tittelen jeg har mest forhåpninger til under årets nominasjon. Enkelt og greit fordi den ikke er en krimutgivelse, og at den med det trolig treffer en bredere gruppe av landets bokbloggere. Den har også vært en av bokhøstens store snakkiser i bokbloggkretser, og jeg ser mange har lest den og gitt gode anmeldelser av boken. Kveine er debutant, og boken handler om en ung gutts oppvekst på østkanten av Oslo på nittitallet. Boken er nært knyttet opp til Joachim Nielsens tekster og musikk. Kapitteloverskriftene er blant annet hentet fra Jokke & Valentinernes låter, og handlingen er delvis et speilbilde av tekstene. Lyden av asfalt var også det nye Tigerforlagets første utgivelse, og boken er i skrivende stund ute i sitt tredje opplag.

Jeg skrev følgende om boken i min anmeldelse i høst:

Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer. Det er lyden av asfalt.

2. TOM EGELAND – DEN 13. DISIPPEL (Aschehoug)

Den13disippel2014 var mitt store «Bjørn Beltø-år». Jeg bestemte meg i januar for å gå løs på hele serien, og lese en bok hver måned fram til utgivelsen av Den 13.disippel kom ut i mai. Jeg holdt det jeg lovte, og selv om jeg var farlig nær en overdose Beltø, så må jeg si det var en fantastisk opplevelse. Egelands univers er et eventyr fra første til siste bok. I sin siste bok bestemte Egeland for å tone det hele ned etter to-tre utgivelser som var ganske så spektakulære når det kommer til fantasi og konspirasjoner. I Den 13.disippel tar Egeland oss med tilbake til stemningen, stilen og spenningen som vi fikk i den første boken i serien «Sirkelens ende». Vi er på jakt etter Jesus egentlige historie i denne boka. I Beltø-universet betyr ikke det nødvendigvis at vi jakter sannheten, men spennende og spektakulært er det alltid.

Jeg skrev følgende i min anmeldelse av Den 13.disippel i mai:

Tom Egelands siste bok om arkeologen Bjørn Beltø er en nytelse for alle oss som elsker å undre. Vi som ikke tror vi har svarene på alle livets gåter. Vi som fremdeles lurer på hva som er der mellom himmel og jord. Det som vi aner, men som vi ikke kan se. Vi som av og til kikker opp på himmelen, ut i universet, inn i evigheten, og spør oss selv slik Pink Floyd en gang gjorde… «Is there anybody out there…?«

Du som er på jakt etter en anmeldelse som gir denne pallevelteren av en hypet Egeland-bok et realt spark bak, kan bare slutte å lese med en gang. Denne anmeldelsen er viet i superlativenes tegn. Det er er en hyllest til en fantastisk fin bok. En bok som går dypere inn i mitt kristne grunnfjell enn jeg noen gang trodde var mulig. En bok som gjorde noe med meg. Som rørte meg. Som løftet meg.

3. JO NESBØ – SØNNEN (Aschehoug)

SønnenDette er boken alle leste ifjor, og som alle har ment noe om. En kan si mye rart om Jo Nesbø, men at fyren selger bøker er det liten tvil om. Så kan en alltids spørre seg hvorfor det er slik? Er det fordi forlag, media og bokhandlere hyper hverandre opp i et astronomisk tempo hver gang Nesbø har noe på gang, eller er det fordi han rett og slett skriver knakende gode bøker? Svaret ligger naturligvis et sted midt imellom, men jeg mener oppriktig at det er på høy tid å anerkjenne vår største litterære eksport siden Hamsun for det han gjør. Ikke fordi han skriver stor litteratur, men fordi han skriver bøker som en hel verden elsker å lese. «Sønnen» var hans første voksenutgivelse siden «Hodejegerne» som ikke hadde Harry hole i hovedrollen, og det knyttet seg stor spenning til dette. I Sønnen leker Nesbø seg med Oslos underverden og med Bibelen. Boken har så mange allusjoner til bibelhistorien at den er et studie i seg selv. samtidig er det en beinhard, røff og ærlig bok om de som vanker i Tigerstadens mørkeste bakgater.

Jeg skrev følgende i min anmeldelse av «Sønnen» i vår:

Etter ti bøker med Harry Hole i hovedrollen tok Jo Nesbø sjansen, og lot «Sønnen» slippe til. For en karakter …! Har vi noensinne sett en lignende type gå bananas i en norsk krimthriller? Sonny Lofthus er kanskje den mest sammensatte karakteren jeg har lest om siden jeg fikk Hafez Al Assad i fanget i Jussi Adler Olsens Kvinnen i buret. En ting kan jeg umiddelbart si. Nesbø fungerer akkurat like godt uten gode gamle Harry H.

Er det ikke gøy når en karakter er så annerledes, så sammensatt, og så uimotståelig uforutsigbar at en som leser gir seg ende over? Det er jo disse vi er på jakt etter hele veien, er det ikke?

4. LENE LAURITSEN KJØLNER – HØYT HENGER DE (Schibsted)

Høyt henger deÅ bruke sosiale medier aktivt for å profilere seg selv som bokdebutant er blitt viktigere og viktigere i dagens bokbransje. Bøkene selger ikke seg selv uansett hvor bra de er. Det kreves massiv oppmerksomhet og medieomtale for at bokhandlerindustrien skal få øynene opp for nye stemmer. Lene Lauritsen Kjølner gjorde dette da hun debuterte ifjor. Hun turte å gå høyt ut, og skaffet seg tidlig en stor tilhengerskare som framsnakket hennes debutroman «Høyt henger de». Når det er sagt, så hjelper det lite dersom produktet ikke holder mål. Det gjorde det til de grader for Kjølner. Hun skriver gnistrende godt, og har lansert en herlig karakter i Olivia Henriksen. En middelaldrende, selvironisk og litt bitter dame som kaster seg ut i et krimmysterium i beste Agatha Christie -stil. Her ligger også selve hemmeligheten ved Kjølners suksess. En svært sterk katrakter, kombinert med at hun våger seg utpå og bryter med sjangeren. Slentrende humor, koselige varme skildringer, og en kriminalhistorie omtrent blottet for bestialsk vold og blod.Kjølner velger med andre ord å gå motstrøms, og hun gjør det med stil.

Jeg skrev følgende i min anmeldelse av «Høyt henger de» i vår:

Høyt henger de» er befriende annerledes i både stil, plott og i det fortellertekniske. Boken er en pussig crossover mellom krim, chic-lit og bygdefortelling.Fortellerstemmen har et selvironisk skråblikk på verden og på det som skjer rundt henne som er utrolig forfriskende og artig. Olivia har en indre «bitch» i seg som omverden aldri får se, men som vi lesere heldigvis får lov til å oppleve. Olivias tanker og betraktninger rundt folk og fe på det lille tettstedet fremkaller latteren flere ganger. Hun er syrlig, spydig og bitende, men samtidig svært selvironiserende.

5. FRODE EIE LARSEN – DU SKAL LIDE (LIV forlag)

Du skal lideEn annen forfatter som jeg trålet hele bibliografien til ifjor var Frode Eie Larsen. En forholdsvis fersk og ukjent stemme i krimlandskapet inntil ifjor. Med sin fjerde bok «Du skal lide» gikk han endelig gjennom lydmuren, og ble et kjent navn også for de med mindre kjennskap til norske krimforfattere. Larsen har gått gradene. Fra å selvpublisere sin første bok for noen år siden, til å bli et navn på alles lepper i høst. I «Du skal lide» viser han også at han har lært mye i krimfaget på veien. Svært sterke bikarakterer, og et bakteppe rundt krimhistorien som river deg i sjela,  gjør at jeg har valgt å nominere ham i år. Han har skrevet en spennende historie som henger godt sammen fra begynnelse til slutt, og «Du skal lide» har også fått svært gode anmeldelser i pressen denne høsten. Larsen er en forfatter som hele veien tar nye skritt. Fra første stund har han mestret actionsekvenser på et høyt nivå. Dernest kom karakterbyggingen på plass i hans tredje bok, Jordtårer. Nå fungerer hele pakka fra start til mål, og jeg kaster meg med glede inn i jubeldansen. «Du skal lide» starter med et smell da en bombe går av på Farris bad, og med at forfatteren Tanber Thyve som var i Larvik våkner opp på et fremmed hotellrom i Berlin uten å skjønne noe som helst.

I min anmeldelse av «Du skal lide skrev jeg følgende i høst»:

Du skal lide er mer spennende, har bedre driv, og et spenstigere plott enn de tre foregående bøkene. I tillegg ser vi en særegen forfatterstemme som fungerer bedre og bedre.  I motsetning til i Larsens to første bøker, har antagonisten denne gangen en råskap og ondskap ved seg som vi tror på. Det ligger en traume i hans liv som gradvis avdekkes underveis, og som ville gjort selv Jesus til psykotisk drapsmann. Det gjør fysisk vondt i kroppen å lese historien som avdekkes rundt denne personen.

6. ØRJAN N: KARLSSON – HUSET MELLOM NATT OG DAG (Vendetta)

Huset mellom natt og dagIkke krim faktisk … Dette er science fiction på høyoktan. Ørjan Karlsson er nok mest kjent for sine to (snart tre) bøker innen den litt unorske sjangeren spionthriller. Gerhardsens testamente og Hauges direktiv er to av bøkene jeg har kost meg mest med de siste årene, og Hauges direktiv var en av de jeg nominerte til Bokbloggerprisen ifjor. Det var derfor med en smule nysgjerrighet jeg kastet meg ut av komfortsonen, og leste hans sci-fi roman «Huset mellom natt og dag» i sommer. Det ble en leseopplevelse jeg knapt kan huske å ha hatt på år og dag. Historien er så heseblesende, og holder så høyt tempo at jeg anbefaler å ha nitroglyserin innen en armlengdes avstand dersom du sliter litt med et humpende hjerte. Sammen med den norske ex-soldaten Marko Eldfell sendes vi hodestups inn i den ene klappjakten etter den andre i et framtids-Europa som ikke er spesielt lystig, for å si det slik. Boka er utrolig spennende fra start til mål med eneste minus at den stanser midt i en cliffhanger.

I min anmeldelse i sommer skrev jeg følgende om «Huset mellom natt og dag»:

La meg begynne med en advarsel…. Denne boka leser du ikke om du er diagnostisert med et dårlig hjerte eller høyt blodtrykk. Jeg ønsker ikke å være en indirekte årsak til at ditt navn står hugget inn i marmor på en kirkegård. Sånn … Nå er det sagt. Flåsete? Ja, litt … Men, det understreker det som er hovedpoenget mitt når det gjelder denne boka. Den har et så skyhøyt tempo i handling og actionsekvenser at den bokstavelig talt leses mens du holder pusten. Vår helt, norske Marko Eldfell, befinner seg i akutt livsfare fra første til siste side. Det er en heseblesende jakt på ham som aldri gir deg rom for å få så mye som en bitteliten pust i bakken. Boka er et adrenalinrush! Marko Eldfell intet mindre enn en slags framtidsversjon av John McClane i ADHD-utgave. Yippee-ki-yay, motherfucker!

7. KJELL ERLING BARDAL – ET BLÅTT SJAL AV BLY (Fair Forlag)

Et-blaatt-sjal-av-bly_product_fullDenne utgivelsen ble jeg først klar over i månedsskiftet november/desember da forfatter Frode Granhus gikk ut på sin facebookside og twitterkonto og anbefalte den på det varmeste. Han omtalte boken som «… en litterær krim…» noe som pirret min nysgjerrighet med en gang. Granhus viste til det vakre språket med sin hentydning, noe jeg kan skrive under på her og nå. Jeg er faktisk ikke mer enn drøyt halvferdig med denne boka, men jeg nyter hver eneste setning, og leser så sakte som jeg bare klarer. Bardal skriver rett og slett helt fantastisk. Noen steder på grensen til poetisk. En soleklar sekser på terningen dersom siste halvdel av boka holder samme kvalitet som den første. Handlingen er hentet fra Alstahaug i Nordland med de syv søstre som nærmeste referansepunkt. Et storslått landskap som blir beskrevet på en måte som gjør at jeg kribler av lyst til å reise nordover på ferie i år, og ikke sørover som vanlig. Vi møter en «jeg-person» som reiser hjem igjen til Alstahaug etter mange år i landflyktighet som «søring». Han er hentet inn som foredragsholder på årets Petter Dass-festival, og bosetter seg sammen med sin litt eksentriske storebror i deres felles barndomshjem. Mystiske ting skjer rundt dem. Hodeskaller av russiske fanger fra et senket tysk frakteskip blir smuglet, en felles venn av brødrene blir myrdet, og det jaktes på en ravfigur som i følge mytene skulle vært en del av en verdifull kunstskatt ombord på det samme skipet som ble senket. Alt dette vikles sammen med en skjør og vakker kjærlighetshistorie, og krydret med urkraften til den nord-norske folkesjela.

Anmeldelsen av denne boka kommer først når den er ferdiglest, men jeg kan si så mye som at her kommer superlativene til å hagle tettere enn noen gang før. 🙂

Det var mine syv bidrag. Så får vi håpe at noen av dem blir å finne på langlista. Ifjor var det kun Nesbøs «Politi» som nådde opp av krimtitlene, men jeg krysser fingrene for at det blir annerledes i år. Jeg er spesielt godt fornøyd med at jeg nominerer hele tre debutanter i år. Det lover godt for framtida.

«I Åpen klasse» har jeg kun nominert to bøker. Egon Holstads flotte bok om «Den norske kaffesjela», og Erika Fatlands fantastiske reiseskildring i «Sovjetistan».

En teologisk orgasme!

Den 13 disippelJaha … Hva i all verden er det for noe…?, tenker du sikkert når du ser tittelen. Svaret er såre enkelt. Det er Den 13.disippel av Tom Egeland. Hans siste bok om arkeologen Bjørn Beltø er en nytelse for alle oss som elsker å undre. Vi som ikke tror vi har svarene på alle livets gåter. Vi som fremdeles lurer på hva som er der mellom himmel og jord. Det som vi aner, men som vi ikke kan se. Vi som av og til kikker opp på himmelen, ut i universet, inn i evigheten, og spør oss selv slik Pink Floyd en gang gjorde… «Is there anybody out there…?«

Du som er på jakt etter en anmeldelse som gir denne pallevelteren av en hypet Egeland-bok et realt spark bak, kan bare slutte å lese med en gang. Denne anmeldelsen er viet i superlativenes tegn. Det er er en hyllest til en fantastisk fin bok. En bok som går dypere inn i mitt kristne grunnfjell enn jeg noen gang trodde var mulig. En bok som gjorde noe med meg. Som rørte meg. Som løftet meg.

Jeg mener å huske at Tom Egeland er ateist. I alle fall er hans hovedperson Bjørn Beltø det. Likevel, og på tross av akkurat det, så fikk denne boken meg til å komme nærmere Jesus. Min Jesus. Ikke han som jeg lærte om på Bedehuset i Hardanger, men han som er inni meg. Nå skal ikke jeg  forsøke å stå fram som en from og dydelig søndagskristen med Bibelen på nattbordet. Har aldri vært der! Men, jeg har alltid hatt min barnetro. Den har vært der som en visshet så lenge jeg kan huske. Grunnen til at jeg sier dette her er fordi det faktisk har ganske mye med mitt perspektiv på denne boken å gjøre.

Boken bekrefter nemlig ingen av kristendommens myter og historier om Jesus. Tvert om, vil jeg heller si. Egeland gruser dem ganske så effektivt i denne boka. Men, det er et par viktige ting vi må ha i mente. For det første så må vi ha i bakhodet at Egelands bøker om Beltø er ren og skjær fiksjon. Det er galskap satt i system. Det er spenningslitteratur som er skapt for å underholde. Derfor kan ikke, og vil ikke, en roman som dette verken bevise eller motbevise noe som helst. Det er heller ikke Egelands mål, kjenner jeg ham rett. For det andre så er det ingenting kontroversielt i de faktaene som Tom Egeland viser til i boka. De er velkjente hos teologer og skriftlærde i hele verden.

Jeg tror Tom Egelands mål med denne boka er å pirre nysgjerrigheten til folk. Vekke undringen hos leseren. Få oss til å tenke. Hvem var han egentlig denne Jesus? Han gir oss selvsagt ikke et svar, men en herlig og spinnvill Beltøsk konspirasjon. Ikke hva som faktisk har skjedd, men hva som kunne ha skjedd dersom det som befant seg i en grotte i Kapernaum faktisk hadde eksistert. Egeland er en undrer. En tenker. En som ikke klarer å la være å tenke «Hva om …?» eller «Tenk hvis..?» Det er akkurat det som gjør disse bøkene så spennende og inspirerende. Vår kjære Beltø har faktisk funnet «The shane of secrets» og Jesu grav i Sirkelens ende, Olav den Hellige og Moses sine levninger i Paktens voktere. «Babels tårn» og en mumifisert alien i «Lucifers evangelium«, mens både «Paktkisten» og «Biblioteket i Alexandria» blir funnet i Nostradamus testamente. Det er ikke meningen at vi skal tro på det skjønner dere. Dessuten … Snart er det vel ikke mer å finne, vil jeg tro?

Det er med dette som bakteppe jeg altså hevder at Tom Egeland faktisk får meg nærmere min egne religiøse overbevisning i sin siste bok. Han får meg til å undre, å tenke, å gruble, å føle. Det gjør godt å lese bøker som gjør slike ting med deg. Hvorfor det er slik vet jeg ikke. Det som skjer, og det som liksom «avsløres» burde vel heller fremkalle tvil enn å fremkalle tro? Likevel skjer altså det motsatte.

Den 13.disippel er noe helt annet enn de tre siste bøkene om Bjørn Beltø. Det er «back to basic». Boken starter der den første boken «Sirkelens ende» slutter. Ikke i tid, men i tematikk og tempo. Det er roligere. Mer ettertenksomt.Det er de store spørsmålene om Jesus som står i sentrum. Bjørn Beltø blir sendt ut på en reise i Jesu fotspor, og gjennom denne reisen kommer spørsmålene. De store spørsmålene. De vi alle stiller oss. De eksistensielle og vanskelige spørsmålene. Svarene uteblir selvsagt, men det er selve prosessen med å fabulere rundt dem som gjør denne boka til en intens og berusende leseopplevelse. Jeg elsker den følelsen. Gang på gang la jeg boka fra meg, og lot meg selv fundere og reflektere.

På mange måter føler jeg et punktum er blitt satt med den 13.disippel. Ringen er sluttet. Vår kjære hovedperson har kommet rundt, og er tilbake der han startet, men på et bedre sted. Roligere, eldre og klokere. Slik skal en fortelling være. Gjennom all galskapen og de hinsides sprøe opplevelsene så har den nevrotiske albinoarkeologen stått støtt. Han har vært vår guide gjennom over 2000 romansider. Han er en hard negl!

Den 13.disippel er etter min mening den beste av de fem bøkene i serien. Den går dypere inn i sjelen. Den setter større avtrykk. Den er aldri hektisk eller oppjaget. Løsningene er mer i tråd med hva leseren kan vente seg, men likevel fascinerende og nesten litt trolsk. Hadde historien vært sann ville jeg lagt ut på pilegrimsreise i sommer i stedet for pakketur til syden. Språket er en nytelse i seg selv. Egeland varierer fint mellom det som skal øke og det som skal senke tempoet. Bipersonene i romanen er langt sterkere karakterer enn mange av de vi har sett tidligere, og mange av spørsmålene vi har stilt oss tidligere får sine tvetydige svar i denne romanen. Det er herlig å se hvordan en karakter som Trygve Arntzen blir videreutviklet, og med det skaper en ny dimensjon til et allerede fargerikt persongalleri. Rebecca og Victoria glir inn i min bevissthet som to av de sterkeste kvinneskikkelsene jeg har sett i moderne norsk krimlitteratur. Det sier ikke rent lite, og den ene av dem er knapt våken ett eneste sekund i boka 😉

Javel … Men er dette spennende lesing? Er det krim? Er det i det hele tatt spenningslitteratur? Svaret er både ja og nei. En god krim bør helst ha en sentral kriminell handling og i alle fall en klar og definert antagonist. Den 13.disippel har ingen av delene. Likevel er det dødsens spennende. Det er spennende å følge Bjørn Beltø og Rebecca Mendelsohns jakt på svarene på alle de store gåtene som blir lagt ut foran dem. Det er spennende å bli utfordret til å tenke selv i nye baner. På ukjente kompasskurser og gjengrodde stier. Det er spennende å lese noe som setter i gang prosesser i en selv. Vil det gjøre det hos deg når du leser? Jeg vet ikke, men jeg håper det. Er du åpen nok til å tørre å tenke de store tankene, og ikke bli redd selv om svarene du får i boken og i livet kanskje er helt andre enn de du selv trodde lå der? Ja, i så fall bør du prøve. For meg var denne boken det nærmeste jeg har kommet en åpenbaring i krimsjangeren, men da må du ikke glemme at jeg allerede var frelst i utgangspunktet …

Jeg har hatt Tom Egelands Beltø-serie som leseprosjekt denne vinteren og våren. 5 bøker på 5 måneder. Her er de andre anmeldelsene:

Sirkelens ende i januar

Paktens voktere i februar

Lucifers evangelium i mars

Nostradamus testamente i april