terror – GEIR TANGEN

Krimdebutant kjører full pakke!

Ole Asbjørn Ness er ikke et nytt navn på den norske forfatterhimmelen. Han har to seriøse skjønnlitterære romaner på samvittigheten fra før av, og har vunnet Tarjei Vesaas debutantpris. Når han nå entrer krim og spenningsarenaen med «Fem dager i mai», så gjør han det med null ærefrykt, og han peiser på med alt han har av skyts fra første bokstav av. Romanen har en del konnotasjoner til Hjort & Rosenfeldts krimbøker uten at det refereres direkte til dem, men det er slikt jeg liker, og når det gjøres med en så dyktig penn som dette så blir det bare kult.

Historien er enkel. En ung, kvinnelig blogger forsvinner. Kun politispaner Johnny Abrahamsen tar den bekymrede moren alvorlig. Mens Norge feirer den første nasjonaldagen etter pandemien, befinner han seg i et kappløp med en skrudd gjerningsmann på jakt etter flere kvinner. Gjennom fem dager i mai som ingen nordmenn vil glemme, erfarer Abrahamsen at all ekstremisme forenes i kvinnehat, og at han viser seg å være sin egen verste fiende. Det er høyt tempo, tøft, kult og fascinerende å bli med Ness på denne reisen. En thriller jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble hekta . Det er sjelden jeg leser en bok ut på litt over et døgn. Ja, jeg har lest tilsvarende historier før. Hundre ganger, minst … Men, i likhet med min interesse for fotball, så sluttet jeg ikke å se fotballkamper da jeg hadde sett min første. At kampene ligner hverandre, og at jeg har sett både dribleraid og saksespark tidligere, gjør ikke spenningen mindre av den grunn. Derfor bryr jeg meg heller ikke om en krimforfatter gjør noe som har vært gjort før, så lenge utførelsen er så blendende som den er her.

La oss være ærlige her … Om du først har bestemt deg for å skrive en spenningsroman, hvorfor ikke gjøre det fullt og helt, kjøre the full monty, med hele sjela blottet, og gå inn i det med hud og hår? Hvorfor ikke gjøre det akkurat så skamløst virkningsfullt som det Ole Asbjørn Ness gjør i sin krimdebut «Fem dager i mai»? Ikke en kjeft skal fortelle meg at ikke Ness har tilegnet seg absolutt alle triksene i thriller-håndboka. Han bruker hvert eneste ett av dem uten blygsel, og det er bevisst krimhåndverk fra første til siste bokstav. Vi snakker tross alt om en seriøs forfatter. Denne karen vet nøyaktig hva han gjør. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Og det funker som faen.

Så kan en gjerne gjøre seg selv til en surmaga kritiker i VG, skrive anmelder-satire, og mene at alt dette er overfladisk, spekulativt, fullt av krimklisjeer, og en utnyttelse av billige horrortriks. Gjerne det, om en ønsker å briske seg med elitistiske preferanser. Personlig kunne jeg ikke gitt mer balla i en kritikers røst enn jeg gjør her. Ness ville skrive en drivende god spenningsroman. Han har brukt alle verktøyene i verktøykassa for å få det til, og har lykkes langt bedre enn de fleste av oss andre som driver med dette. «Fem dager i mai» er råspennende, velskrevet, og en adrenalin-thriller som holdt meg våken til langt på natt. Da har forfatteren lykkes. Ferdig snakka!

Om du helst IKKE vil lese en thriller som mikser grov utnyttelse av unge, vakre kvinner, ispedd en god dose ytterliggående islam og høyreekstremisme, og med en sex-avhengig rebell av en politimann på vei nedover i karriereløpet. Vel, da kan du la være å lese denne. For så skrinn er ramma faktisk, men herrejemini så spennende boka er. For meg er det mer enn nok!

Om du vil lære boka og forfatteren å kjenne, så kan du se dette ypperlige intervjuet om «Fem dager i mai»:

En offiser fra en gentleman

Om den norske krimforfatterjungelen har en som de kan kalle for en gentleman, ja så er det Helge Thime-Iversen. Vennlig, raus, smilende, høflig og hyggelig. Derfor er det også ekstra fint å få lov til å gi ham et velfortjent klapp på skuldra, og jeg tror samtlige som kjenner ham unner ham suksess med «Offiseren». Thrilleren har alt som skal til. Den er velskrevet, aktuell, spennende, kompleks, troverdig og fargerik. Dette er med andre ord et solid stykke håndverk fra den blide bergenseren. Absolutt verdt et lite dypdykk.

Helge Thime-Iversens tredje bok om Kripos-etterforsker Njaal Natland er utvilsomt den mest omfangsrike og komplekse av de tre bøkene, og samtidig også den mest aktuelle med sin storpolitiske ramme rundt kampen mot terror. Akkurat den tematikken er et stort lerret å bleke. Det er svært lett å tråkke feil, enda lettere å våre stigmatiserende, og nesten umulig å skape noe nytt og spennende. Vi har lest det hundre ganger før, og da er det utfordrende å gjenskape interessen nok til at leseren blir fristet på nytt. Men, i likhet med Trygve Kallands «Hundene i Raqqa» fra 2019, så klarer Thime-Iversen kunststykket å gjøre dette interessant med gode doser respekt, kløkt, innsikt, og ikke minst, en velkomponert dramaturgi.

I «Offiseren» møter vi en hel palett av fargerike karakterer som hver på sitt vis vikles inn i et forestående terrordrama på norsk jord. Njaal er en sammensatt fyr med mange sider vi gjerne vil utforske, og i denne boka får han også selskap av den nyansatte Kripos-etterforskeren Michelle Reyes. En eksplosiv dame med så mange fasetter at en kan bli svimmel av mindre. Et kunststykke av en karakter. I tillegg drar Thime-Iversen med seg de to beste karakterene fra henholdsvis «Mordgåten» (politikvinnen og vennen Nina) og «Blodørn» (den ateistiske presten Arne). Flere andre gode karakterer dukker også opp underveis i fortellingen. Når en først har forstått hvor dette bærer, så peiser forfatteren på med flybensin, og viser til fulle hvilken dyktig thrillerforfatter han er. Du trenger oksygenmaske for å komme gjennom de siste femti sidene av boka.

Oppsettet er tilsynelatende enkelt. En terrortrussel mot Norge fra ukjente ytterliggående muslimer skjult i en kode så vanskelig å løse at ingen har klart å løse den. Ikke CIA, ikke, FBI, ikke PST og ikke Etterretningstjenesten. Men når Kripos-etterforsker Njaal Natland får tak i koden … Har du sett plottet før? Ja, det virker ganske åpenbart og forutsigbart, og samtidig så skjer det en del drap på etterretningsagenter. Alle ingredienser i en tradisjonell spikersuppe er med andre ord på plass. Men, tro om igjen … Så enkelt er det ikke i «Offiseren». Det er akkurat det jeg liker ekstra godt med denne romanen. Forfatteren tyr ikke til de enkleste løsningene. Han tar noen beintøffe valg underveis, og dramaturgisk tar han mange grep som overrasker leseren. Tro ikke at dette kommer til å ende slik Hollywood-modellen legger opp til. Selv om forfatteren noen ganger blir i overkant overforklarende i å underbygge de hemmelige tjenestenes moralske dilemma, så skaper han i «Offiseren» et skremmende realistisk scenario i denne spennende thrilleren. Den bygges sakte opp, men eksploderer i et voldsomt drama mot slutten. Anbefales!

Skremmende nært virkeligheten

Å skrive thrillere handler om å spille på vår frykt. Sette oss inn i de mest skremmende situasjoner vi kan tenke oss, og dra oss gjennom et inferno av angst og naken redsel. En thrillerforfatter søker alltid dette origopunktet der leserens frykt og forfatterens ord går hånd i hånd mot avgrunnen. I Norge har vi ikke mange som behersker denne spenningssjangeren til fingerspissene, men vi har Tom Kristensen. I sin siste thriller «Pandora» gjør han akkurat det som jeg beskrev i starten. «Pandora» er en sitrende og intens thriller. Spennende fra første side, med et godt tempo og driv, men med en slutt som jeg kribler i fingrene etter å skrive om.

«You can`t always get what you want» synger Rolling Stones, og slik er det for meg med Pandora. En vanvittig spennende thriller. Å lese «Pandora» er som å springe i skogen med ei mannevond bikkje i hælene. Ikke ett lite sekunds pause på veien. Tempoet øker for hver meter. Hjertet hopper til tider nesten ut av halsgropa. Likevel … I det du leser siste side vil du kanskje føle deg snytt. Det er en intelligent, jordnær, troverdig og oppklarende avslutning. Men, jeg mener den er feil. Den står ikke i stil med det som Tom Kristensen legger opp til. Det spilles opp til et cresendo som vil blåse ut trommehinnene på deg gjennom 400 sider, men så kommer det i stedet et rolig pianostykke som feider inn i stillheten. Så kan en jo spørre seg om epilogen kanskje er en prolog …?

Når det er sagt, så er det også det eneste jeg har å utsette på denne thrilleren. Den er så intrikat i tematikk, spenning, action og finurlige twister at en kan ikke unngå å bli begeistret underveis. «Pandora» er en dagsaktuell terrorthriller med alle ingredienser som skal til for å skremme løsunger på oss. Vi kommer ubehagelig nært innpå ISIL og deres terroraksjoner. Et cruiseskip i Karibien blir utsatt for et utspekulert Anthrax-angrep (miltbrann) fra en kvinnelig passasjer, og jeg merker allerede der at jeg er hektet. Angrepet er svært troverdig. Antagonisten er akkurat så iskald og kynisk som hun må være. Bakmennene opererer på en måte som virker sannsynlig. Amerikanske agenter går hensynsløst fram for å stanse terroren, og i kjølvannet av alt dette ligger det uskyldige mennesker som må lide skjebner vi bare kan ane rekkevidden av.

Romanen har i tillegg et personlig drama som både interesserer og engasjerer. Hovedpersonen Omar er en ung homofil muslim i en familie av ytterliggående konservative islamister. En indre spenning der Omar drives fra skanse til skanse mellom lojaliteten til sine nærmeste, og troen på et sekulært samfunn der liberale muslimer lever i pakt med vestlige verdier. Han slites mellom to ytterpoler der faren mistenkes for å være «Oksen», ISILs finansielle bakmann, og kjæresten John som er CIA-agent, og som har vervet ham som dobbeltagent. I dette spillet blir Omar liten. Fryktelig liten … Og rundt ham veves nettet av nye terroraksjoner som kan kobles mot familien hans, og et stadig økende press fra hans kontakter i CIA.

Det som kjennetegner Tom Kristensens thrillere er kombinasjonen av det virkelighetsnære og troverdige på den ene siden, og enkeltmenneskers skjebne som brikker i store maktspill på den andre. Dette kommer kanskje enda sterkere til uttrykk i «Pandora». Det høye tempoet er til stede i form av svært korte kapitler og hurtige sceneskift. Spenningen ligger i hovedpersonenes umulige valg og ekstreme dilemmaer. Som leser vet vi hele tiden at det vil gå galt, og det gjør det gang på gang. Det er en nedadgående spiral, som må kulminere i en katastrofe for de involverte. Så kan vi, som sagt, diskutere til morgenen gryr om slutten var et riktig valg. Jeg mener nei, men jeg sitter ikke på fasiten. For alt jeg vet kan Tom Kristensen ha en klar baktanke med å gjøre det akkurat slik. Det gjenstår å se. Enn så lenge velger jeg å applaudere spenningens mester for nok en halsbrekkende thriller. I norsk målestokk er ingen i nærheten av Kristensen innen denne sjangeren.