Terningkast 6 – GEIR TANGEN

Krimdebutant kjører full pakke!

Ole Asbjørn Ness er ikke et nytt navn på den norske forfatterhimmelen. Han har to seriøse skjønnlitterære romaner på samvittigheten fra før av, og har vunnet Tarjei Vesaas debutantpris. Når han nå entrer krim og spenningsarenaen med «Fem dager i mai», så gjør han det med null ærefrykt, og han peiser på med alt han har av skyts fra første bokstav av. Romanen har en del konnotasjoner til Hjort & Rosenfeldts krimbøker uten at det refereres direkte til dem, men det er slikt jeg liker, og når det gjøres med en så dyktig penn som dette så blir det bare kult.

Historien er enkel. En ung, kvinnelig blogger forsvinner. Kun politispaner Johnny Abrahamsen tar den bekymrede moren alvorlig. Mens Norge feirer den første nasjonaldagen etter pandemien, befinner han seg i et kappløp med en skrudd gjerningsmann på jakt etter flere kvinner. Gjennom fem dager i mai som ingen nordmenn vil glemme, erfarer Abrahamsen at all ekstremisme forenes i kvinnehat, og at han viser seg å være sin egen verste fiende. Det er høyt tempo, tøft, kult og fascinerende å bli med Ness på denne reisen. En thriller jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble hekta . Det er sjelden jeg leser en bok ut på litt over et døgn. Ja, jeg har lest tilsvarende historier før. Hundre ganger, minst … Men, i likhet med min interesse for fotball, så sluttet jeg ikke å se fotballkamper da jeg hadde sett min første. At kampene ligner hverandre, og at jeg har sett både dribleraid og saksespark tidligere, gjør ikke spenningen mindre av den grunn. Derfor bryr jeg meg heller ikke om en krimforfatter gjør noe som har vært gjort før, så lenge utførelsen er så blendende som den er her.

La oss være ærlige her … Om du først har bestemt deg for å skrive en spenningsroman, hvorfor ikke gjøre det fullt og helt, kjøre the full monty, med hele sjela blottet, og gå inn i det med hud og hår? Hvorfor ikke gjøre det akkurat så skamløst virkningsfullt som det Ole Asbjørn Ness gjør i sin krimdebut «Fem dager i mai»? Ikke en kjeft skal fortelle meg at ikke Ness har tilegnet seg absolutt alle triksene i thriller-håndboka. Han bruker hvert eneste ett av dem uten blygsel, og det er bevisst krimhåndverk fra første til siste bokstav. Vi snakker tross alt om en seriøs forfatter. Denne karen vet nøyaktig hva han gjør. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Og det funker som faen.

Så kan en gjerne gjøre seg selv til en surmaga kritiker i VG, skrive anmelder-satire, og mene at alt dette er overfladisk, spekulativt, fullt av krimklisjeer, og en utnyttelse av billige horrortriks. Gjerne det, om en ønsker å briske seg med elitistiske preferanser. Personlig kunne jeg ikke gitt mer balla i en kritikers røst enn jeg gjør her. Ness ville skrive en drivende god spenningsroman. Han har brukt alle verktøyene i verktøykassa for å få det til, og har lykkes langt bedre enn de fleste av oss andre som driver med dette. «Fem dager i mai» er råspennende, velskrevet, og en adrenalin-thriller som holdt meg våken til langt på natt. Da har forfatteren lykkes. Ferdig snakka!

Om du helst IKKE vil lese en thriller som mikser grov utnyttelse av unge, vakre kvinner, ispedd en god dose ytterliggående islam og høyreekstremisme, og med en sex-avhengig rebell av en politimann på vei nedover i karriereløpet. Vel, da kan du la være å lese denne. For så skrinn er ramma faktisk, men herrejemini så spennende boka er. For meg er det mer enn nok!

Om du vil lære boka og forfatteren å kjenne, så kan du se dette ypperlige intervjuet om «Fem dager i mai»:

Seks kniver i hjertet!

Det finnes dem som mener at krimlitteratur ikke kan være litteratur. Til dem har jeg følgende å si … Les «Våroffer» av Anders de la Motte. Les «Se meg falle» av Mons Kallentoft. Les «Bakom synger døden» av Karin Fossum. Eller les «Matadorens siste dans» av Øistein Borge. Og deretter kan du ta deg en bolle. Alle disse eksemplene fra 2020/2021 er ypperlige eksempler på hvor fin, vakker og gripende en moderne kriminalroman kan være. Med «Matadorens siste dans» føyer Øistein Borge seg pent inn i rekken av krimforfattere med en litterær perle i katalogen

I «Matadorens siste dans» følger vi den pensjonerte britiske politietterforskeren Lennox Hartly til den spanske landsbyen Montepaz i Analucia. Der har han slått seg ned på sine gamle dager sammen med sin kone Emma, bare for å oppdage at Emma er i ferd med å bli alvorlig syk av demens. Hennes beste venninne, Penny ,har bosatt seg sammen med dem for å pleie og ta seg av Emma. Denne historien mellom disse tre gamle er en så uendelig vakker beskrivelse av kjærligheten, at jeg får klump i halsen når jeg leser. Det er så sårt, så vondt og så uendelig fint på en og samme tid. Og avslutningen av denne kjærlighetshistorien viser hvilken forfatter Borge er.

Jeg har lyst til å gi dere et lite utdrag for å vise hva det er jeg mener. Dette er fra side 11. Det første møtet vi får mellom Lennox og Emma:

«Hvor er du blitt?» sier hun.
Sykdommen har stablet om på ord og grammatikk, men han er blitt god til å tyde.
«Jeg spaserte en tur på formiddagen. Før regnet satte inn.»
Hun smiler bredt, nærmest begeistret, som om han har sagt noe morsomt, eller gitt henne en kompliment. Han setter seg ved siden av henne i sofaen, legger armen rundt de magre skuldrene hennes og tar den lille hånden i sin grove. Stryker tommelen varsomt over håndbaken hennes, der blå årer danner et nett av mikroskopiske elver i den nesten gjennomsiktige huden. Slik blir de sittende i stillhet mens han betrakter det økende regnet og kjenner takknemlighet for at hun fremdeles finnes.
Matadorens siste dans, Øisten Borge, s.11

For å få tankene bort fra sykdommen til Emma, begynner Lennox å engasjere seg i etterforskningen av et drap som er blitt begått i den lille landsbyen. Når politiet står fast, så fortsetter Lennox å grave. Det nører fort opp under mange hendelser, og ganske snart blir en ny innbygger i landsbyen drept. Lennox Hartlys etterforskning er en fryd å lese om for de av oss som er glad i den tradisjonelle engelske landsbykrimmen. Jeg vil nesten kalle boken en hommage til denne sjangeren. Det går langsomt og metodisk framover mot en sjokkerende løsning. Det er bitre intriger, mystiske spor, folk med lag på lag av hemmeligheter, vitner som lyver, og venner som en aldri kan være sikker på om en kan stole på. Klassisk landsbykrim i moderne innpakning, pyntet med en sløyfe av det som altså er den vakreste kjærlighetshistorien jeg noen gang har lest i en krimroman. Fantastisk! Dette er en «must read»-anbefaling fra min side.

Utmarker er en innertier!

I dag starter Krimfestivalen i Oslo, og ett av de store trekkplastrene er den svenske forfatteren Arne Dahl, eller Jan Arnald som han heter i virkeligheten. Han har skrevet en rekke krimbøker i serien om A-gruppen i Stockholm, og er solgt i over en million eksemplarer i Tyskland alene. Hans nye krimserie om Sam Berger og Molly Blom er en mørkere utgave av Arne Dahl, og det finnes vel ikke noen bedre måte å feire åpningen av Krimfestivalen på enn ved å gi hans første bok i denne serien, «Utmarker«, årets første sekser på terningen?

Jeg er ikke blant dem som kaster rundt meg med seksere. I hvert fall ikke nå lenger som jeg snart har fem år som krimblogger og over 200 anmeldelser på samvittigheten. Denne boken var jeg imidlertid aldri i tvil om. Det er en ualminnelig mørk og creepy historie, med så mange twister og turner at jeg til tider var helt svimmel. I tillegg klarer Arne Dahl mesterstykket å formulere seg så språklig litterært at boken i seg selv bør være et studie for ambisiøse kommende krimforfattere. Om det finnes en mastergrad i krimlitteratur, bør «Utmarker» bli pensum. Det er ikke uten grunn at en av Sveriges største aviser kåret boken til den beste svenske kriminalroman noensinne.

OK … What`s the fuzz about, tenker du kanskje? Hva er det som gjør at akkurat denne romanen skiller seg såpass ut i mengden at den er verdt et eget studium? La meg prøve å være så konkret jeg kan. Det er ikke lett, for mye av dette handler selvsagt om en subjektiv magefølelse, men vi har likevel noen knagger som vi kan henge kvalitetskriteriene våre på.

La oss starte med selve plottet og komposisjonen. Altså hva som faktisk skjer i boka, og hvordan dette er komponert. Å planlegge et komplisert krimplott sies å være vanskeligere enn å faktisk gjennomføre tilsvarende kriminelle handlinger. Det føles iallfall slik for oss som sitter og knoter og rabler ned det ene bestialske drapet etter det andre. Alt er gjort før, og det er som oftest gjort mye bedre enn det du selv klarer å tenke ut. Historien bak «Utmarker» er svært ambisiøs og kompleks. Det er et nettverk av tråder som virker fullstendig ugjennomtrengelige for etterforskerne, og ikke minst for leserne. Mysteriet er umulig å få grep om. Det glipper mellom hendene på oss gang på gang. Du skal være usedvanlig dyktig som krimforfatter for å klare å gjøre dette. Du må ha planlagt ned til hver minste setning hvordan dette urverket er skrudd sammen for at det skal begynne å tikke. Jeg tuller ikke … «Utmarker» er så gjennomført planlagt ned på detaljnivå, at jeg tok meg selv i å nikke anerkjennende gang på gang. Dette er så tidkrevende og så vanskelig at det i seg selv er et imponerende stykke arbeid.

Så har vi det som vi forfattere gjerne kaller twister. På fagspråket i litteraturen er vel vendepunkt mer brukt som begrep. Altså steder i fortellingen der det skjer noe helt uventet som plutselig snur handlingen i en ny retning. De siste to-tre årene har dette blitt mer og mer populært, og går gjerne under samlebetegnelsen «Den upålitelige fortelleren». Vi har store navn som Peter Swanson, Claire McIntosh, Paula Hawkins, og Gillian Flynn som alle er sterke stemmer i dette landskapet. De skriver krimhistorier der leseren plutselig hopper himmelhøyt i stolen fordi det skjuler seg en fullstendig uventet sannhet som får hele romanen til å bli snudd på hodet. Som leser er du lurt trill rundt av forfatteren.

«Utmarker» er akkurat slik. Tre ganger mens jeg leste kom jeg til et punkt i boken der jeg bare: «Whaaaaat????» Plutselig måtte alt det jeg trodde var virkelighet bare gravlegges, og nye briller måtte settes på nesa. Å få til slike twister er ikke bare oppfinnsomt og krever god fantasi. Det krever timing, nøyaktighet og ikke minst enda et underliggende urverk som tikker og går hele veien, men som altså er usynlig for leseren frem til et visst punkt. Hvor vanskelig tror dere ikke akkurat det er å få til? Prøv så å gjøre det TRE ganger. Jeg sier bare WOW!

Til slutt har vi altså det språklige. Jeg tror de fleste har skjønt av min anmeldelse så langt at det er svært komplisert å skrive en så sammensatt historie som det Arne Dahl gjør i «Utmarker». Språket er et virkemiddel, og det er det ikke alle krimforfattere som har skjønt. Enkelte tror tydeligvis at språket kun kan brukes til å fortelle og formidle en historie. Det er langt fra sannheten. Språket er verktøy i seg selv, som når det er finstilt, kan si så uendelig mye mer enn bare de ordene som blir lest. I «Utmarker» strekkes språklige og litterære virkemidler til ytterpunktene for å skape en dirrende suspense. En krypende, kravlende nerve som ligger i selve teksten. I måten setningene blir formulert på. I hvilke ord som er valgt. I hva som skildres og hva som utelates. I måten menneskene snakker til hverandre på. Uhyggen smyger seg inn under skjorta di og nekter å slippe taket selv når «handlings-uhyggen» opphører eller tar en pause i fortellingen. Den blir værende selv i udramatiske scener. Det er en intensitet, en travelhet, et uendelig mørke, som setter seg fast i leseren og som skaper det vi på fagspråket gjerne kaller «indre spenning». Dramaet som altså er usynlig i selve handlingen, men som gjerne driver både karakterer og lesere til vanvidd. Jeg har aldri lest noen som har klart dette bedre enn Arne Dahl gjør i «Utmarker». Lars Kepler prøver på mye av det samme, men ikke med like stødig hånd som det Dahl har.

Som et lite ankepunkt har jeg at oversetteren nok har hatt en langt vanskeligere jobb denne gangen enn han vanligvis har ved en svensk-norsk oversettelse av en kriminalroman. Jeg merker at han har mistet noe av den språklige spenstigheten fra originalteksten. Først stusset jeg en del steder, men så prøvde jeg å oversette det til svensk i mitt eget hode, og da skjønte jeg med ett hva det var forfatteren hadde ment med å skrive det akkurat slik. Men … Det blir for småplukk å regne.

Utmarker er en spinnvill kriminalfortelling, så mørk og creepy både når det gjelder indre og ytre spenning. at det er vanskelig å slippe bokens suspense når siste side er lest. Vi vil ha mer, og vi vil ha det nå. Heldigvis er han å treffe på Krimfestivalen i Oslo. Jeg gleder meg 🙂