Den svarte løperen

Boken på vent denne uken er svensk. Den er en krim, og den er første bok i en ny serie. Kristina Appelqvist har med sin debutroman «Den svarte løperen» lagt nabolandet for sine føtter for lenge siden. Nå står et hungrigt Norje för tur. Og kjenner vi norrbaggen rett så er han klar for en ny däckare … eller hur …?

Det finnes knapt et mer krimelskende land enn Norge, og derfor vil nok Kristina Appelqvist bli mottatt med åpne armer her på berget også. Skjønt, det at vi liker så godt krimromaner gjør jo også at vi er kresne når vi leser, og det er slettes ikke lett å nå gjennom i mylderet av nye krimromaner og krimhelter. Hver eneste lille avkrok i landet har snart sin egen krimhelt, og trenger vi da egentlig enda flere?

Vel… Tiden vil vise om Pantagruel forlag har skutt gullfuglen ved å knytte til seg denne svenske bestselgeren, eller om hun forsvinner i mengden. Jeg har iallfall tenkt å gi Appelqvist sitt radarpar rektor Emma Lundgren og politietterforsker Filip Alexandersson en sjanse. Jeg har tatt anmeldereksemplaret ut av bokhylla, og lagt det klart for lesing når jeg er ferdig med å springe gjennom Kabuls mørke bakgater sammen med Aslak Nores norske spion, etter at jeg har reist ned til elva sammen med Leif Enger, og umiddelbart etter at jeg har tatt et dypdykk i den grumsete finansverdenen sammen med Ulrik Høisæthers vakre Eveline Enger. Med andre ord så vil det nok lukte pepperkaker, og muligens også pinnekjøtt, før jeg skal krype under pleddet med Den svarte løperen. Likevel … Vi har en date, Kristina Appelqvist og jeg. Det er helt sikkert.

Den svenske forfatteren Kristina Appelqvist har gjort stor suksess med sin debutroman «Den svate løperen» i Sverige

Hva er det så som lokker meg slik med denne nye svenske kriminalromanen. Vel … For det første at den er FØRSTE bok i en ny krimserie. Jeg elsker serier, men hater å begynne på bok nummer to, tre eller ti. For det andre synes jeg historien virker pirrende. Her er hva det står på vaskeseddelen:

Emma Lundgren, ung rektor ved Västgöta universitetet i Skövde, er nyansatt i stillingen da hennes sekretær Vera Nilsson plutselig finnes brutalt myrdet. Mordet vekker oppsikt i media ettersom hele ledelsen ved universitetet hører til de mistenkte. Mysteriet tetner da en sjakkbrikke fra 1300-tallet, som tidligere har blitt stjålet fra utgravningene av et middelalderkloster, dukker opp på et uventet sted. Med ledetråder og villspor, pluss en gryende romanse, blir Den svarte løperen en helstøpt mysteriekrim i småbymiljø – en spennende historie med tråder som strekker seg langt tilbake i tiden. Det er også en fortelling om det mannlige og det kvinnelige, og om makt og maktesløshet.

Liker lukkede rom-mysterier godt, og har jo et håp om at dette kan pirre fram den gode gamle Agatha Christie- følelsen. Skjønt det skal vel godt gjøres. Vi kjenner jo alle den følelsen. En annen grunn til at jeg har plukket denne fram fra  hylla er alle de gode tilbakemeldingene den har fått på svenske bokblogger og aviser. Her er et par av dem helt til slutt:

«Lettlest og spennende. Dette er strekklesning!»

«Personbeskrivelsene og det skikkelige fortellerhåndverket gjør denne debutboken virkelig verd å lese»

Noen flere som er klar for et parti sjakk …? Jeg velger sort.

Ikke helt hypnotisert…

Hypnotisøren klarte aldri å trollbinde meg, dessverre…

I disse dager ruller filmen som er basert på Lars Keplers roman «Hypnotisøren» rundt om i kinosalene. Jeg bestemte meg for å lese boken før jeg så filmen, spesielt etter å ha sett Bokprogrammet på NRK i vår som handlet om skandinavisk krim . Jeg sitter igjen med en boks blanda drops, og en rekke spørsmålstegn…

Boken ble kjøpt og lest på E-bok i høst. Hypnotisøren er første bok fra pseudonymet Lars Kepler om den finsk-svenske etterforskeren Joona Linna.Denne karakteren har likevel fått en rolle som andrefiolin i denne krimsuksessen. Det er hypnotisøren Erik Maria Bark som framstår som protagonist. Boken har blitt en hyllevelter av dimensjoner, og jeg er sikkert sistemann på jordkloden som lot meg lokke til en hypnosetime hos Kepler.

Dere som ikke er glad i spoilere bør stoppe lesningen nå…

Ekteparet som står bak den enorme suksessen «Lars Kepler» Foto: Anna-Lena Ahlström

Bak pseudonymet skjuler det seg et ektepar som visstnok deler på å skrive partiene i bøkene. Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril er forfattere hver på sin kant, men skriver altså krim sammen under pseudonymet Lars Kepler. Jeg sier dette med en gang, for her er faktisk ett av mine ankepunkter når det gjelder denne romanen…

Norges avangardedronning på 80-tallet, Karin Moe, hevdet i sin tid at vi har en kvinnelig og en mannlig stemme i oss. Jeg har egentlig aldri forstått bæret av hva hun mente med det, men denne boken har akkurat dette. To helt tydelige og klare stemmer med hvert sitt språk og hvert sitt uttrykk. Hadde jeg ikke visst at det faktisk skjulte seg to personer bak Kepler, så ville jeg begynt å lure. Teksten framstår en smule schizofren til tider. Karakterer som har fått sine egenskaper beskrevet i ett kapittel, handler plutselig stikk i strid med disse egenskapene i neste. Hovedpersonen Erik Maria Bark for eksempel, vingler mellom å være svært reservert, tilbakelent, rolig og nesten apatisk i noen partier. For så å framstå som hysterisk, pågående og  panisk i andre partier.

Protagonistens typiske handikap (i dette tilfellet at han er pillenarkoman) blir kun framstilt som et problem i noen partier, mens det i andre deler av teksten faktisk framstår som en ressurs!?? En merker det også veldig tydelig på språket at det er to forfattere. De to forfatterne bruker ulike ord når de beskriver. Den ene er handlings og dialogfokusert, mens den andre tydeligvis er skildrende og bruker mye tankespinn. Dette forstyrrer dynamikken når jeg leser. Jeg blir litt forvirret.

Michael Persbrandt spiller hovedrollen som hypnotisøren Erik Maria Bark i filmatiseringen som går på kino akkurat nå.

En annen ting som jeg mener svekker boka mer enn jeg hadde trodd av en slik bestselger er de åpenbare logiske bristene. De florerer! Folk tenker og handler stikk i strid med det som er åpenbart at de burde gjøre. Hvilke foreldre går rundt som småkåte tenåringer, flirer, knuller og fjoller når deres sønn er kidnappet på fjerde døgnet og befinner seg i akutt livsfare? Seriøst??? Hvilken politietterforsker ville ikke tatt en sak alvorlig som omhandlet en nattlig kidnapping der kidnapperen har brukt bedøvelsesmidler på foreldrene, for så å dra offeret med seg? Her omhandles dette tregt i det tunggrodde politisystemet fordi det bare er en «forsvinning», til tross for både fysiske bevis og sterke og troverdige vitneforklaringer om det motsatte.

Jeg må dessverre ta med en tredje ting som også irriterer meg nå ett døgn etter jeg leste boka ferdig. Hvorfor avsløres morderen bak det bestialske trippeldrapet i starten av boka, og morderen fremheves som selveste Satan i gatan i en 15 åring sin skikkelse? Etter cirka 100 sider skjønner jeg at dette ikke er hovedhistorien, men noe helt annet. Så plutselig, med 150 sider igjen å lese, hopper vi ti år tilbake i tid, og får et eeeeevig langt resymè av hva som skjedde den gangen. Utrolig irriterende, drepende kjedelig  og helt malplassert.

Forhåpentligvis vil jeg like filmen bedre enn boken…

Uff…. Dette ble jo mye kritikk. Kanskje er jeg i overkant kritisk ettersom boken har vært «hypet» slik fra starten av, og såpass mange skryter den enormt opp i skyene. Jeg hadde sett så enormt fram til denne boken. Likevel så kan jeg ikke befri meg helt fra at det faktisk har vært bestialiteten i de grufulle beskrivelsene av drapene, og de svært så detaljerte sexscenene som har fått folk til å bli så begeistret. Kanskje er det uhyggen som ligger der som et lokk over historien fra første til siste side…? Ikke vet jeg, men jeg vet det er et dårlig tegn når jeg faktisk velger å skumlese de siste 50 sidene. Var mer interessert i å bli ferdig enn å holde på spenningen.

Vil jeg lese neste bok «Paganinikontrakten»? Vel, hadde du spurt meg for et par uker siden ville jeg svart et høyt og rungende JA! Nå er jeg faktisk ikke like sikker… Jeg tar turen på kino for å se filmen denne uka, så får vi se om den klarer å få meg på gli igjen. Elsker jo Persbrandt…

Geir

To SVÆRT ulike anmeldelser av boken finner du her:

Bokelskerinnen

Bokmerker.no