Gode og realistiske politiserier er sjelden vare, og jeg er ofte skeptisk til å teste dem ut. Denne svenske serien, som er lagt ut i sin helhet som streaming på NRK, fikk jeg ikke øynene opp for før Asbjørn Slettemark og Aslak Nore fremhevet den som en av de ti beste seriene de hadde sett det siste året under Krimfestivalen. Jeg kan ikke annet enn å takke de to herrene for tipset. Politiserien fra Malmø er det beste jeg har sett fra nabolandet på flere år.
Å lage en realistisk nordisk krimserie som klarer å fange opp intensiteten, pulsen, hverdagsdramaet, alvoret, motløsheten og dilemmaene som politiet står overfor hver dag, er svært vanskelig. Det krever enormt mye av skuespillerne og manusforfatterne. Du skal føre seerne inn i en illusjon av at dette er virkeligheten. Den minste brist vil føre til at illusjonsbobla sprekker. Vi har sett noen eksempler på amerikanske serier som har klart noe av det samme. «NYPD Blue» og «The Wire» er to eksempler som kan være nærliggende å sammenligne med. Hver på sitt vis klarte de å skildre både innsiden av et politikammer, utfordringene politiet står overfor, og menneskene de møter i byens underverden. «Den tynne blå linjen» klarer det samme med Malmø uten å forskjønne eller romantisere det arbeidet politiet gjør.
For å ta skuespillerne først, så må jeg si at castingen til denne serien har vært fenomenal. Dette er skuespillere som ikke er dusinvare. Det er ikke folk du har sett hundre ganger før i andre roller, og det hjelper faktisk oss seerne til å holde på illusjonen. I tillegg så spiller de med et overskudd som vi sjelden ser. Det føles rett og slett ekte. Sorger, gleder, forelskelse, angst, traumer, håp og fortvilelse. Hele følelsesregisteret er i sving i hver eneste episode, og en gjenkjenner hver minste detalj i det skuespillerne uttrykker på lerretet. I tillegg så er birollene castet med helt fantastiske karakterer. Alt fra den jødiske kioskeieren, via den psykisk forstyrrede mannen, til tenåringene i Rosengård. De tar pusten fra deg med sine prestasjoner. Jeg ble revet med i dramaet på en helt annen måte enn jeg vanligvis bruker å bli i slike serier.
Så er det manuset som skiller seg fra det vi ser i de fleste slike serier. Malmø er ikke Hollywood, og det vet manusforfatterne. De lar seg ikke friste til lettvinte løsninger, klassiske thrillertriks eller heltemodige karaktertegninger. Hver eneste gang jeg tenkte at jeg visste hva som kom til å skje, så ble jeg overrasket. Dette er en serie hvor du kan glemme Hollywood-modellen, og forberede deg på å få mange uventede slag mot kroppen. Flere av dem godt under beltestedet. I en politiserie der en skal prøve å gjenskape det ekte politiets arbeid i et krevende område så er det fristende å legge inn enkle løsninger som en vet at seeren vil sette pris på. Det gjøres ikke i «Den tynne blå linjen». Dilemmaene politiet står overfor i det daglige arbeidet forskjønnes ikke, og forenkles ikke. De er tilstedeværende i hver eneste scene, og en får virkelig et innblikk i hvilket helvete det kan være å være politibetjent i Malmø. Denne serien kan neppe brukes i rekrutteringskampanjer, for å si det slik, men likevel tror jeg at det er riktig å vise denne siden av medaljen til folk flest. Rett og slett fordi det ikke legges skjul på yrkets skyggesider, de umulige valgene og den psykiske belastningen.
Dette er ingen krimserie der du følger oppklaringen av drap og forbrytelser. Det er en dramaserie der du følger et knippe politibetjenters arbeid i et krevende miljø. Likevel vil jeg påstå at det er en av de mest spennende seriene jeg har sett på lenge. Anbefales på det sterkeste!
GEIR TANGEN 