Er det en ting du kan være 100% sikker påmed Stefan Ahnhems seksbøker om Fabian Risk, så er det at de alltid er intenst spennende. Det kjøres på med flybensin og rocketfuel gjennom hver eneste side av hver eneste bok. Et vanvittig tempo, og så spenningsmettet, sammensatt og actionpreget at det tar pusten fra deg.
En annen ting du alltid kan være sikker på er at du aldri er i nærheten av å kunne forutse hvilke sjokkerende twister og hasardiøse krumspring plottene har å by på. Det er så spinnvilt funnet på og så sadistisk utspekulert at en kan begynne å lure på om forfatteren er helt frisk i hodet.
Og når vi først er inne på sadister … Kim f**kings Sleizner! Altså, helt seriøst, har nordisk krim noensinne hatt med en mer skremmende sosiopat å gjøre? I denne siste boka i serien er han så jævlig utspekulert og ondskapsfull at jeg tidvis hadde problemer med å lese. Jeg tror ikke noen Ahnhem-lesere blir særlig overrasket om jeg avslører at dette seks-bokdramaet ender i et helt vanvittig blodbad som savner sidestykke. Avslutningsscenen er episk.
Når det er sagt så sitter jeg likevel igjen med en bismak denne gangen. Det handler om de hundre siste sidene av boka. På det tidspunktet kunne forfatteren lett ha avrundet med den samme episke avslutningsscenen til en klokkeklar sekser på terningen, uten å kjøre enda en siste twist. En twist som vil få de mest hardbarkede Q-Anon- tilhengerne til å nikke gjenkjennende og tenke: «Visste jeg det ikke …» Jeg vet at forfatteren mener at dette er godt innenfor hendelser som kunne skjedd, selv i fredelige Danmark, men for oss litt mer naive nordmenn (som gladelig korsfester en statsminister for å ha to personer for mye sittende ved feil bord i et 60 års-lag) så er denne twisten i sprøeste laget, og faller derfor gjennom hos undertegnede. For MEG ville historien blitt mye bedre om realismen hadde fått litt bedre grep om slutten, eller at dimensjonene av konspirasjonen hadde blitt tonet ned til noe mer troverdig.
Med det sagt, så ble de siste 300 sidene av boka lest i ett strekk. Det sier det meste om det vanvittige spenningsnivået i det som altså er aller siste spiker i kista.
Tina Frennstedt er et av de store nye stjerneskuddene innen svensk krim, med sine cold-case bøker basert på virkelige uløste saker. «Nedtelling» er andre bok i serien på norsk, og begge bøkene preges av det samme bunnsolide politiarbeidet, det fine, nøkterne språket og de fascinerende mysteriene av hva det var som skjedde den gangen for mange år siden. Helstøpt og skikkelig gjort i en spennende ramme som fengsler leseren. Tina Frennstedt har vunnet debutantprisen for den første boka i serien, og fortjener et langt større publikum i Norge enn det hun har fått så langt.
Tina Frennstedt er et av de store nye stjerneskuddene innen svensk krim, med sine cold-case bøker basert på virkelige uløste saker. «Nedtelling» er andre bok i serien på norsk, og begge bøkene preges av det samme bunnsolide politiarbeidet, det fine, nøkterne språket og de fascinerende mysteriene av hva det var som skjedde den gangen for mange år siden. Helstøpt og skikkelig gjort i en spennende ramme som fengsler leseren. Tina Frennstedt har vunnet debutantprisen for den første boka i serien, og fortjener et langt større publikum i Norge enn det hun har fått så langt.
Hennes andre bok i serien om Cold Case- leder Tess Hjalmarsson i Malmö er som sagt en bunnsolid og interessant kriminalroman. Skikkelig håndverk og veldig tro mot sjangeren. Selv om historien om drapet på den unge musikkstudenten Max er en fiktiv og oppdiktet fortelling fra første til siste bokstav, så er den likevel basert på et uoppklart drap fra 1991, og du sitter hele veien med følelsen av at dette er en true crime-roman. Det handler først og fremst om Frennsteds måte å skrive på. Den enkle prosaen, den saklige tilnærmingen og så kommer det fram i hovedkarakterenes iboende skikkelighet. Det er ærlige, oppriktige og hardtarbeidende politifolk som jobber systematisk etter et logisk mønster. Vi tror på dem. Vi tror på saken. Og vi tror på historiene som fortelles.
Det jeg prøver å si er at Tina Frennstedt er en usedvanlig dyktig skribent, og hun gjør historien om drapet på Max til noe som oppleves som nært, sårt og nesten personlig for leseren. Vi grubler oss nedover i de mystiske trådene sammen med Tess og Marie, og vi berøres av både saken og tragedien. Koblingen mellom det gamle uoppklarte drapet på Max på begynnelsen av 2000-tallet, og et nytt drap i nåtid er basert på funn av samme type helt spesielle leire avsmittet på begge drapsoffer, og løsningen virker å ligge i å finne ut hvor denne leiren kan ha sitt opphav. Men, Tess ser også en mulighet i å grave seg dypere ned i den første saken for å se om det kan være noe der som aldri ble avdekket sist gang.
«Nedtelling» er både interessant, fascinerende, gripende og spennende. Den eneste svakheten jeg klarer å komme opp med er kanskje det at HVEM som sto bak ugjerningen aldri blir et spørsmål som opptar oss som lesere i særlig grad. Til det blir vennene og miljøet rundt Max for femten år siden for vagt og uengasjerende. Vi føler egentlig ikke for noen av dem, og da blir det litt likegyldig hvem av dem som er den skyldige også. Men … Dette er skikkelig gjort. Troverdig. Realistisk. Virkelighetsnært. Og (viktigst av alt) … Knakende godt skrevet!
Intervju gjort med danske Gyldendal om utgivelsen av «Nedtelling» i Danmark
Andre bok om politietterforskeren Leo Junker kom ut på norsk i høst. «Den fallende detektiven«. Jeg har sagt det tidligere, men sier det gjerne igjen … Det er utrolig at Christoffer Carlsson ikke har en større fan-skare i Norge enn det han faktisk har. I Sverige har krimserien på tre bøker om Leo Junker solgt over 200.000 eksemplarer. Han har vunnet den høyest hengende krim-prisen i Sverige, og han har vært nominert til Glassnøkkelen. Bøkene gjør det godt i stort sett alle land de blir utgitt i, bortsett fra i Norge. Hva er det vi ikke har skjønt?
Denne bokomtalen er merket med «Produktplassering» ettersom Christoffer Carlsson har samme agent som meg i Stockholmsbaserte Ahlander Agency, og jeg anser derfor ikke meg selv for å være tilstrekkelig habil.
Hadde jeg hatt svaret på hvorfor Carlsson sliter med å nå gjennom i Norge på strak hånd, så ville nok salgsavdelingen i Bazar Forlag omfavnet meg, men så enkelt er det dessverre ikke. Svaret er sammensatt.
«Den fallende detektiven» er en strålende oppfølger av første bok om Leo Junker «Den usynlige mannen fra Salem». Vi snakker om en krimforfatter som evner å leke seg med språket, og som skriver litterært og vakkert. Han har sin helt særegne stil, sin egen stemme, som flyter ut mellom boksidene, og som gjør krimbøkene hans til en nytelse å lese, og et studie for oss som fikler rundt med gamle klisjetunge fraser. Dette er IKKE mainstream-krim, for å si det slik. Både handling, miljø, og språk skiller seg fra det meste av det vi ser stå utstilt i paller hos bokhandlerne i Norge.
Historien som fortelles er hentet fra Stockholms mest grumsete underverden, og den er en bajonett som stikker rett inn i det svenske politiske landskapet med økt fremmedfiendtlighet, polarisering, populisme og pop-kultur på den ene siden, og venstreradikale krefter, fremmedgjorte innvandrere og intellektuelle på den andre siden. En heksegryte en bør holde fingrene unna, men som langt på vei speiler et svensk ideal-samfunn som er i ferd med brytes ned bit for bit. Vi ser Joachim Zander gjør mye av det samme i sin siste bok «Broren». Integrering som ikke fungerer, og som i sin tur gir næring til nasjonalistiske strømninger. Strømninger som deretter blir pyntet og polert til noe som kan ha en stemme i Riksdagen.
Det er i dette landskapet vi beveger oss i «Den fallende detektiven«. På ytterste høyrefløy der nynazister opererer, og oppfatter Sverigedemokratene som forrædere mot sin egen rasepolitikk. På ytterste venstrefløy der politiske idealister, venstre-radikale og feminister er blindet for at det finnes noen som helst problemer med et multikulturelt Sverige. En forsker blir funnet død i Stockholm rett før jul. En forsker som har drevet sitt arbeid akkurat med disse grupperingene. Politietterforsker Leo Junker er så vidt friskmeldt og kommet seg tilbake i jobb, og må jobbe ikke bare mot forbryterne, men også mot sine egne i etterretningstjenesten. Han sliter i tillegg med sine egne demoner både privat og når det gjelder sin rusavhengighet.
Bøkene om Leo Junker er litt «filthy» i stilen. Det er noe rått, uslipt og genuint i de mørke skildringene fra Stockholm disse desemberdagene. Carlssons særegne språk sammen med hans nære skildringer graver oss ned i noe som minner meg om en svart-hvitt gangster-film fra New York på femti-tallet. Det er noe i stemningen som legger et lokk på alt som heter glad-Stockholm med shopping i Drottninggatan, clubbing på Stureplan, og en promenad langs Djurgården. Dette Stockhom finnes liksom ikke i Carlssons bøker. I stedet får vi servert et Stockholm som er langt mørkere, skitnere og mer tungsinnet. Det er nesten som om selve «håpet» er borte fra gatene. Jeg liker det. Jeg kjenner det kribler litt i meg over å få bli satt inn i denne sinnsstemningen. Leo Junker er blitt en litt rufsete kompis som jeg likevel ser fram til å møte igjen, og igjen.
Christoffer Carlsson
Hva er det som gjør at dette ikke har slått an i Norge slik det har gjort i mange andre land? Ikke minst i Sverige. Det handler iallfall IKKE om at vi ikke liker svensk krim. Vi elsker svensk krim i Norge. (Toppen av salgslistene akkurat nå: Lars Kepler med Kaninjegeren) Det handler heller ikke om at Carlsson er et svakt navn som ingen i bok-kretser har hørt om. Han blir sett på som noe av det beste nabolandet vårt har å by på i denne sjangeren. Nei … Mine teorier på hva som er svaret peker mot helt andre elementer:
For det første så er det noe veldig «unorsk» med titlene til Christoffer Carlsson. Det funker i Sverige, men kanskje ikke like godt her. Vi vil ha enkle og gjerne skremmende titler. Ikke lange og kompliserte. Ofte kun ett ord. «Panserhjerte», «Snømannen», «Uglen», «Hviskeren». Til nøds to ord som «Helvete åpent» eller «Dakota rød». Om vi ser på titlene til Christoffer Carlsson så virker de veldig gammelmodige i stilen, og frister ikke norske krimlesere umiddelbart. «Tilfellet Vincent Franke», «Den enøyde kaninen», «Den usynlige mannen fra Salem», «Den fallende detektiven». Tankene faller tilbake til kjipe tegneseriehefter fra 1920-tallet, ikke til moderne og skremmende krimbøker og thrillere (som det faktisk er)
Omslagene Bazar Forlag har valgt underbygger inntrykket til titlene, dessverre. De virker gammelmodige, litt for stilistiske, og litt merkelige. Jeg får igjen denne følelsen av gammelmanns-bøker. Ikke noe som øker leselysten. Misforstå meg rett … Omslagene er kule og originale, men det er ingenting ved dem som signaliserer at vi snakker om en moderne Stockholm Noir-krim.
Så har vi rekkefølgen bøkene er utgitt i. Her har Bazar selvsagt gjort det riktige, og gitt ut bøkene i den rekkefølgen de har blitt utgitt, men Christoffer Carlssons to første utgivelser (Tilfellet Vincent Franke og Den enøyde kaninen) er ganske sære litterære eksperimenter, og treffer ganske smalt. Det vil si at da Carlsson for første gang ble presentert for det norske publikum, ja så var det med noe ganske annet enn hans krimserie om Leo Junker. Dette traff ikke det norske publikum, og de som kjenner det norske markedet tror jeg forstår at «Tilfellet Vincent Franke» ikke nødvendigvis var en døråpner. Neste bok var heller ingen höjdare, og da bok 3 kom var kanskje norske bokhandlere lei av å ha stabler med bøker de ikke fikk solgt, og de som hadde valgt å lese syntes kanskje denne Carlsson-fyren ble litt i særeste laget. Ikke vet jeg … Men, det er noe som gjør at en såpass god krimserie som denne om Leo Junker ikke har tatt av her i Norge. Et lite forlag som Bazar er jo også langt mer avhengig av å treffe innertier fra første bok av når de skal gi ut et forfatterskap. Bok handlerkjedene blir skeptiske til innkjøp når tidligere bøker har vist lite salg.
Kanskje kan forklaringen ligge i stemningen i bøkene som er litt black&white, litt dyster, litt filthy. Vi er ikke så vant med det her i vest. Det kan være både rått, brutalt og sjokkerende, men dystert og grått derimot …? Leif GW Persson har jo litt av det samme, og er jo heller ikke blitt en skikkelig hit i Norge ennå. Er det denne skrivemåten som forklarer det? At vi er mer vant til krimlitteratur der vi har større avstand til gjerningsmennene, der sporene er tydelige og politifolka enten er svært korrupte drittsekker eller svært kloke og ryddige etterforskere? Harry Hole er jo på mange måter unntaket som bekrefter regelen i Norge. Det er ikke like mye krutt i støvlene til Konrad Sejer og Ole Vik for å si det sånn.
Jeg vet ikke … Jeg bare tenker. Men, jeg tenker også på deg som leser. Du bør gi Christoffer Carlssons to første bøker om Leo Junker et forsøk. Jeg vet du ikke vil angre. Det er annerledes og pirrende å lese krim skrevet med en såpass god litterær penn som denne. Carlssons bøker hadde rett og slett fortjent en bedre skjebne enn den de har fått i Norge.
Mine bokomtaler av to av Christoffer Carlssons tidligere utgivelser:
Historien som fortelles er hentet fra Stockholms mest grumsete underverden, og den er en bajonett som stikker rett inn i det svenske politiske landskapet med økt fremmedfiendtlighet, polarisering, populisme og pop-kultur på den ene siden, og venstreradikale krefter, fremmedgjorte innvandrere og intellektuelle på den andre siden. En heksegryte en bør holde fingrene unna, men som langt på vei speiler et svensk ideal-samfunn som er i ferd med brytes ned bit for bit. Vi ser Joachim Zander gjør mye av det samme i sin siste bok «Broren». Integrering som ikke fungerer, og som i sin tur gir næring til nasjonalistiske strømninger. Strømninger som deretter blir pyntet og polert til noe som kan ha en stemme i Riksdagen.
GEIR TANGEN 