Stryk meg over håret – GEIR TANGEN

En navlebeskuers bekjennelser

I 2010 bestemte vi oss for å følge en drøm... — I 2010 bestemte vi oss for å følge en drøm…

Hei! Her er jeg … Det er en stund siden dere hørte knastring fra tastaturet mitt. Jeg har visst hatt mer enn nok med meg selv og mitt, og døgnet har dessverre bare 24 timer. Noen har lurt på om jeg har lagt ned krimbloggen etter at jeg ble forfatter. Svaret er nei. Det kommer mer. Mye mer. Jeg må bare studere navlen min en stund til først. Spøk til side … De som har fulgt med litt har sikkert sett at det ble en smule mer hektisk rundt min krimdebut enn jeg hadde forutsett. Lyst til å lese den egentlige historien om hvordan en selvpubliserende debutant kan ende opp på alles lepper? Vel her er den.

Dette er historien om «Maestro«. Min debutroman. En spinnvill krimhistorie fra Haugesund der jeg leker meg med krimklisjeene, og bader i moro, spenning og fanteri. En underholdningskrim uten noen dypere mening enn å skape neglebitende spenning og søvnløse netter der ute. Kanskje ett og annet gjenkjennende nikk til noen velkjente krimlitteraturhistoriske grep og små pek til norske krimforfattere. Ikke noe mer …

Maestroterningdagbladet Men … så skjer det som ikke skal kunne skje. Romanen tar fullstendig av. Ikke bare i salg, men i redaksjonell omtale, medieinteresse, anmeldelser og interesse fra det store utland. Jeg ble truffet av en semitrailer i en hårnålssving. Umulig å komme seg unna eller prøve å stå imot presset. En måned senere sitter jeg egentlig og rister på hodet og lurer på hva det var som traff meg. Dette var ikke slik jeg hadde plottet min lansering, og selv i mine villeste drømmer hadde jeg ikke forutsett noe slikt.

Fem uker etter lansering av Maestro på eget forlag har boken solgt ut et førsteopplag på 2.000 + en god del av neste opplag som er under bestilling. Jeg har fått en vanvittig flott anmeldelse og terningkast 5 av Ingvar Ambjørnsen i Dagbladet. Det kommer anmeldelser i flere av landets andre store aviser. Jeg har hatt oppslag i flere magasiner og aviser og er invitert til både Lahlums Krimfestival (der store deler av dette innlegget er skrevet), og til Krimfestivalen i Oslo i mars. Mitt forfatterskap er blitt plukket opp av selveste Ahlander Agency i Sverige, og rettighetene til Maestro er blant annet (jeg har et par ting jeg ikke har lov å si ennå) solgt til Danmark. Jo Nesbø og Stieg Larssons forlag, Modtryk, skal altså oversette og gi ut Maestro på dansk. De (og andre) har også kjøpt rettighetene til Bok2 i serien om Viljar Ravn Gudmundsson og Lotte Skeisvoll. Cappelen Damm og Storytel har signert meg for lydbokrettighetene til Maestro, og denne uken har jeg tilbrakt fire dager hos Bengt Bakke i Studio 7B i Bergen for å lese inn boka. 2.mars blir det dessuten sluppet en enda større nyhet som jeg dessverre ikke har lov til å si noe om ennå.

Jeg sier det igjen … Hva var det som skjedde nå?

Svaret er faktisk veldig kjedelig. En stoooor porsjon flaks og tilfeldigheter på den ene siden, og årelangt blodslit og hardt arbeid på den andre. Selv vurderer jeg fordelingen til å være omtrent 70/30. En kamerat av meg protesterte på dette, og hevdet at han ikke trodde på tilfeldigheter. Der er vi uenige, men jeg skjønner hva han mener. Gjennom tre og et halvt år som krimblogger, en narsissistisk trang til å stikke hodet mitt frem i alle sammenhenger, en forfatterkone som har fått masse oppmerksomhet med sine glimrende bøker, og et manglende jantelov-gen, har jeg sikkert forbedret oddsene mine til å bli lagt merke til. Likevel, så handler dette også om tilfeldighetenes spill.

OM Å FØLGE DRØMMEN

Flaks og tilfeldigheter kan ikke læres bort. Det er slikt som bare skjer. En kan forbedre oddsene sine, men en kan aldri beregne dem. Da jeg og Agnes bestemte oss i 2010 om å følge drømmen vår, så var det akkurat det det var. En drøm. Ja … Det høres enkelt ut. Tatt rett ut av en billig amerikansk selvutviklingsbok. En floskel, om dere vil. Men … Det var egentlig så enkelt. En må bestemme seg for å gjøre dette. Med hud og hår, skinn og bein. I snart seks år har vi levd, tenkt, diskutert og pustet bokskriving i vårt hjem. Det har vært navet i livet vårt. Vi har ofret eviglange TV-serier, fredagsrekka på NRK, å sove lenge i helgene, og alle andre hobbyer og prosjekter. Skriving er hardt arbeid, og det er tidkrevende. Men, det var det som var drømmen vår. Nå har hun gitt ut to bøker som begge har vært store salgssuksesser og jeg en. (Hun skriver dobbelt så fort som meg). Å sette av litt tid til skriving hist og pist nytter ikke. Er man i full jobb, så må man faktisk bruke de fleste helger, kvelder og ferier til dette. Om ikke, så blir det rett og slett ikke bra nok.

Det er en fordel å kunne skrive når en skal bli forfatter. Vi trodde vi kunne det etter mange år som norsklærere og frilansjournalister. Det kunne vi ikke. Det er vel knapt noe vi har brukt mer tid på disse seks siste årene enn det å lære oss håndverket. Ja, for det er det det er. Et håndverk. Vi har lest, studert, tatt imot tips og råd og øvet oss. Hele veien med det som mål at vi alltid kan bli bedre skrivere. Vi blir ikke utlært. Å skrive en roman er ikke å sette seg ned med side 1 i word-dokumentet og sette i gang. Det er enormt mye planlegging som ligger bak før første setning blir skrevet. Rammeverket må på plass. Selv har jeg planlagt 80 scener i detalj med handling, karakterer, dramaturgi og motor før jeg kan starte på selve skrivingen. Agnes jobber litt annerledes, men også hun er gjennom en prosess på minst et halvt år med grundig research og planlegging før hun skriver.

Det vi gjør - gjør vi sammen. Vår drøm. Vårt prosjekt ... — *Det vi gjør – gjør vi sammen. Vår drøm. Vårt prosjekt …*

Alle disse tingene er altså ikke tilfeldigheter. De handler først og fremst om to mennesker som vil nok, og gjør nok, for å prøve å lykkes i en bransje der de færreste kan drømme om noen gang å gjøre det til et levebrød. Vi har gjort dette sammen fra dag 1, og hjulpet og båret hverandre fram. Derfor er det også utrolig godt å vite at vi nå eier alle rettigheter selv til tre bøker som alle er et produkt av det vi har gjort sammen. Vi har et eget forlag der vi forvalter våre egne interesser. Det betyr ikke at vi ikke kan selge titler og rettigheter, men det betyr at vi fremdeles har tro på vårt prosjekt og har lært oss så mye på veien, at aktørene som vi velger å jobbe sammen med må ha noe mer å tilby enn en forlagslogo på bokbremmen.

Som dere sikkert allerede vet så er Agnes godt i gang med å skrive sin tredje bok. Den andre fra Øystese, og den første med merkelappen KRIM. Jeg må bare si det … Jeg er syyyykt misunnelig på det plottet hun skriver på. Gled dere! Utgivelse blir trolig januar 2017, men det gjenstår å se. Før den tid står også pocketutgaven av Kledd naken og venter på å komme ut i butikkene.

I bilen ned til Lahlums Krimfestival på fredag ble også plottet til min andre krimroman spikret på plass. Jeg følger opp min «Kaizers-serie» og arbeidstittelen på bok 2 blir «Hjerteknuser«. De av dere som er nysgjerrige på handlingen kan jo høre på sangteksten, og se om dere klarer å se hva jeg har latt meg inspirere av der. Men, jeg kan vel røpe såpass som at jeg denne gangen har tenkt å leke meg litt med det lukkede roms mysterium, og to bøker som har trigget meg i planleggingen er William Landays «Til Jakobs forsvar» og Harlan Cobens «Hold tett». Mer vil jeg ikke si i denne omgang …

Tusen takk til alle dere der ute som heier og deler. Vi er utrolig glade for all støtten vi får på veien. Det er spennende tider, og mer spenning er i gjære …

Opplev meg i fri dressur!

Ikke ofte jeg får en anledning til å slippe meg skikkelig løs, men onsdag 30.april, kvelden før 1.mai (som er en fridag …) da entrer jeg scenen på Cafe Rene i Haugesund på litterær pubkveld. En litt friere, freskere og fuktigere variant av vanlige litterære salonger. Jeg skal slippes løs på massene med mord og mysterier, thrillere og grøssere. Hva er en god krim, og hva er en dårlig? Hva skal til for å skape spenning? Hvorfor selger Jo Nesbø så bra, og hva i huleste var det han tenkte på da han gav ut «Blod på snø»? Og kanskje (men bare kanskje) blir det noe nytt om mitt eget romanprosjekt.

Jeg stiller ikke alene. (Strengt tatt er jeg vel bare med på lasset, but who cares?) Denne kvelden med hyggelige litterære priser i baren, får dere også møte de to forfatterne Geir Satre og Agnes Matre. Geir er akkurat ute med sin rykende ferske romandebut «Knuste hjerter og halve sannheter«, mens Agnes kommer ut med sin andre bok «Kledd naken» i september. En får muligheter til å kjøpe signerte eksemplarer av de to forfatterne sine bøker. For Agnes sin del, blir det da hennes forrige roman «Stryk meg over håret«. De blir begge bokbadet av krimforfatter og forlagsredaktør i Comino Forlag, Fredrik Schmidt Fotland.

Fredrik skal også intervjue meg, og jeg skal altså snakke om det som ligger mitt hjerte nærmest. Krim og thrillere. Hvorfor digger folk Kepler og Nesbø? Hva er forskjellen på god og dårlig krim? Hvordan har norsk krimlitteratur utviklet seg siden den ble stuerein med Jon Michelet på 70-tallet? Hvilke skjulte perler bør dere lese? Hvordan driver en research til bestialske mord, og utspekulerte krimgåter? Kort sagt … Bare gøy og moro, fest og bazar!

Som de fleste av dere vet så har jeg i disse dager også sendt ut min egen roman «Maestro» til forlag. Det er et syltynt nåløye å bli antatt, men skulle det mirakuløse skje at noen der ute vil ha mine skriblerier innen denne pubkvelden kvelden kommer, ja så kan jeg love dere noen smakebiter fra boken min også. Hva er vel festligere enn et par kaldblodige mord i Haugesunds gater? Snøret er kastet, så får vi se om det biter på en storfisk. (Skjønt, jeg er jo fra Haugesund så det går helt greit med en liten sild også)

Ta med deg venner og kjente. Jeg har utrolig lyst til å møte dere som er mine lesere her på bloggen, og etter seansen er du hjertelig velkommen til å dele de sene nattetimer med oss. Vi gleder oss alle tre. Det er 1.mai dagen etter, så muligheten til å sove ut er jo til stede for de som ikke er proletarer, og har en fane som skal bæres i 1.mai-toget. Still opp, og bli med på en litterær helaften med festlig vri. Meld deg gjerne på eventen på facebook, og del den med dine venner. Gleder meg til å møte dere alle sammen.

Når forfatteren svarer …

Det er en uskrevet regel i litteratur-Norge at en forfatter ALDRI skal svare en anmelder offentlig når en har fått en dårlig kritikk. Dette er noe omtrent alle forfattere respekterer mer eller mindre motvillig. De siste to dagene har imidlertid det motsatte skjedd. I går tok Vidar H. Andersen et kraftig oppgjør med anmelder Ståle Hovdenakk i VG, og i dag følger Helge Thime-Iversen opp med en bredside mot samme avis og Ingvar Ambjørnsen. Dette er interessant. Ser vi en ny trend der forfatterne ikke lenger finner seg i å bli kritisert uten å kunne ta til motmæle?

Jeg har lenge ventet på at dette skulle skje. En del aviser, bloggere og tidsskrifter har i økende grad kuttet bokanmeldelser inn til beinet, og anmelderne skal skrive sin faglige vurdering av boka i bittesmå artikler, som mest av alt ligner notiser. Når en skryter så gjør det jo ikke så mye, men når en slakter … ? Fortjener ikke forfatteren og leserne å få en skikkelig og grundig grunngivelse for hvorfor noe er et «makkverk» eller en «Lite troverdig klisjèbombe»? Både Andersen og Thime-Iversen påpeker akkurat dette i sine innlegg. Det er ikke terningkastet og det at anmelderen ikke likte boka de reagerer på. Det er at begrunnelsen til totalslakten er så overfladisk og lite gjennomtenkt av anmelderen. Når anmelderen bruker sterke ord så bør han vel også presentere sterke begrunnelser for dette?

Jeg er personlig uenig i begge de to VG-anmeldelsene av «Mysteriet» og «X» . Det vil dere se om dere leser mine omtaler som det er linket til ved å klikke på bokomslagene her inne. Men, det er ikke poenget mitt. Poenget er at forfattere er så forsvarsløse når slikt skjer. Vi opplevde noe av det samme her hjemme. Min kones bok «Stryk meg over håret» fikk en hel drøss med gnistrende anmeldelser, men ble totalslaktet ett sted. Da kunne vi ikke gå ut å si det som helt åpenbart var sannheten. Nemlig at anmelderen utvilsomt bare hadde lest litt av boken, og det faktum at han var en 73 år gammel pensjonert mannlig lektor, og at det dermed var så totalt skivebom på målgruppen som det går an å komme for den boken. Vi kunne ikke si noe. Måtte bare holde kjeft, for en anmeldelse er ikke noe man diskuterer. Den bare er. Fremdeles står den der … Høyt oppe på Googles søkemotor … Full av helt åpenbare feil og mangler … Til evig tid. Er det greit?

Jeg synes de to forfatterne tar opp en hanske som har blitt liggende alt for lenge på bakken. De er modige som tør å gjøre det. Jeg kan si meg enig i en god del av det de sier, men ikke alt. Jeg gir dere de to forfatternes uttalelser i sin helhet her, så kan dere selv vurdere. Er dette på sin plass? Er det sutring? Har de et poeng og to, eller blir dette bare indignert oppgulp fra fornærmede kunstnere?

HELGE THIME-IVERSEN (Forfatter av «X» – Juritzen 2013)

Klikk på bildet for å lese MIN anmeldelse av "X" — Klikk på bildet for å lese MIN anmeldelse av «X»

Et lite hjertesukk som har vært stengt inne litt for lenge.
Inspirert av Vidar H. Andersens oppgjør med anmeldelsen av hans Mysteriet i VG tar jeg bladet litt fra munnen jeg også.
Selveste Ingvar Ambjørnsen anmeldte X for VG og ga den terningkast 2 i fjor sommer. Det er ingen hemmelighet, og i seg selv er det egentlig helt greit også. Ikke alle elsker boken min, det har jeg ett hundre prosent forståelse for. NRK P1 elsket den, VG «hatet» den, Haugesunds Avis og Bergens Tidende lå et sted midt imellom. Så skal ikke forfattere kommentere negative anmeldelser, og det hadde jeg heller ikke tenkt å gjøre, men flere har kommentert nettopp denne anmeldelsen overfor meg og kommet med spørsmål om den, så nå tar jeg altså bladet fra munnen (der har jeg brukt den klisjeen to ganger).
Det første jeg vil si er at når en etablert, ekstremt velfortjent, anerkjent forfatter totalslakter en debutant i landets største avis, så er han fullt klar over hvilken kraft hans mening har. Da mener jeg at han for det første bør vise litt respekt og for det andre komme med noe konkret. Så vidt jeg kunne se var det tre elementer han kritiserte. 1. Plottet er «spinnvilt» med en «gærning» som flyr landet rundt og dreper folk. 2. Hovedpersonen har et alkoholproblem (les: klisjé) og 3. Forlaget skryter for mye av boken på omslaget. Så føyer han til at det er 400 sider med underholdende tull og tøys.
Plottet er altså hovedankepunktet hvis jeg har forstått ham rett. Nei, jeg mener ikke at plottet er veldig realistisk i den forstand at jeg tror noe slikt faktisk vil skje noen gang (på flere andre plan mener jeg likevel at det er realistisk). Men var det spennende? Var det intrikat? Var det underholdende? Og uten at jeg vet hva Ingvar Ambjørnsen mener om noen av disse bøkene – er plottet så mye mer realistisk i Nesbøs Snømannen og Panserhjerte, Tom Egelands Lucifers evangelium, eller Jørgen Brekkes Nådens omkrets? (jeg liker for øvrig alle).
Ambjørnsen nevnte ingen andre av byggesteinene en bok består av. Ikke ett ord om språk, beskrivelser, karakterer, dialog, spenningsoppbygging eller noe annet enn plottet. Det kan godt være han mener at alt er like dårlig, og at det ikke finnes noe positivt her, men han sa ingenting om det (faktisk skrev han at boken var underholdende, at forfatteren tydeligvis har kost seg med manuset, og at det innimellom smittet over på ham). Min ambisjon var å skrive en underholdende krimbok. Ja, det er elementer av både historie, samfunnskritikk, hverdagsrealisme og karakterers personlige problemer som tas opp, men hovedpoenget mitt har vært å underholde. Ikke å skrive et høyverdig skjønnlitterært mesterverk basert på en sann historie.
Jeg skal tåle både toere og enere om de skulle dukke opp, men da forventer jeg en viss saklig, konkret kritikk. Jeg stiller spørsmålstegn ved at VG lot en så slett, skuldertrekkende og intetsigende anmeldelse stå på trykk. Ambjørnsen gjorde akkurat det samme da han ga terningkast 1 til Stein Morten Liers Bunnen av himmelen på akkurat samme grunnlag i 2011. Jeg har ikke lest den boken, men jeg vet at ett av hovedankepunktene hadde å gjøre med en konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad i moderne tid. Realistisk? Nei. Men Ingvar Ambjørnsen hadde ikke trengt å lese boken en gang for å komme til den konklusjonen. Det står bakpå omslaget. Og når han så det, og ikke klarte å svelge den kamelen, så aksepterte han ikke bokens premisser. Da burde han lagt den fra seg og bedt VG om å gi den til noen andre. Deretter kunne han skrevet en artikkel om krimlitteraturens blindspor, hvis det er det korstoget han ønsker å lede an.
Jeg jobber for tiden med en ny bok. Den kommer ikke til å være mer realistisk enn X, men forhåpentligvis med en beslektet type spenning og mystikk, og med mye realisme i alt det urealistiske. Når den en gang forhåpentligvis kommer ut, så tar jeg imot de terningkast som måtte komme, men dersom noen anmeldere, bloggere eller hvem det måtte være, leser på bokens bakside og ser at dette i utgangspunktet ikke er noe for dem – ikke les. Og for all del ikke anmeld den. Det holder å si at du ikke liker den type bøker. Det er helt greit.

http://pluss.vg.no/2013/07/14/1288/1288_21100547

VIDAR H. ANDERSEN (Forfatter av «Mysteriet» – Nova Forlag 2013)

Les MIN anmeldelse av "Mysteriet" ved å klikke på bildet. — Les MIN anmeldelse av «Mysteriet» ved å klikke på bildet.

JEG MÅ TA BLADET FRA MUNNEN FORDI NOK ER NOK!
Jeg kan godt få terningkast 2 med en begrunnelse i VG, men å bli uthengt som homohater og tillagt meninger som andre anmeldere har publisert, før Hovdenakk leser boken er langt under beltestedet og langt forbi det en seriøs anmelder skal gjøre. Å gi lave terningkast krever faktisk mer en forklaring enn høye terningskast. Som redaktør i Norges fremste litterære magasin, Prosa, burde Hovdenakk selv eller VG`s redaktører vise integritet og la en annen anmelde boken på nytt på skikkelig vis, eller sørge for å fjerne hele makkverket sitt. Når det gjelder Hovdenakk`s påstand: «homofili langt på vei sidestilles med perversitet, vold og svik» har jeg følgende å si: Hvis han faktisk hadde lest boken skikkelig, så hadde også han, som de fleste lesere, sett at seksuelle legninger sidestilles i boken og ikke omvendt. Ingen andre har påstått en slik fremstilling. Hovdenakk står dermed alene med sin oppfatning og syn på andre menneskers legning, som han nødvendigvis måtte ha tenkt over, for å komme frem til en slik konklusjon etter å ha lest min bok. Jeg har ingen negative meninger om homofili, bare positive. Det påståes også at jeg nesten har begått plagiat av Stieg Larsson`s bøker. «vil så gjerne være Stieg Larsson». Dette finner jeg veldig krenkende. Anmelderens meninger om at jeg vil være lik Larsson er bare så altfor tydelig hentet direkte fra bokbloggere som har anmeldt boken før ham, og de kommentarer forlaget har valgt å trykke på baksiden av boken. Han har så gjort seg opp en slags dømmende mening om dette. Jeg har nok med å være meg selv, om jeg ikke skal være noen andre i tillegg. Det er noe de fleste vet. Hadde anmelderen så mye som undersøkt bare en smule om meg, så ville han skjønt hvor mye en slik påstand sårer.

Jeg vil også si at det i hovedsak IKKE er jeg som reagerer mest på dette makkverket av en «anmeldelse» som ligger ute til evig tid hos VG og skader forfatterskapet mitt så kraftig. Men det er jeg som til stadighet må svare på reaksjonene. Jeg synes selvfølgelig det er trist å bli behandlet så lite respektfullt av Hovdenakk og VG, men det er lesere av boken som reagerer ganske kraftig. De som kanskje kunne vært mange flere hvis det ikke var for at hver gang noen søker på min bok på nettet, så kommer denne «anmeldelsen» øverst i alle søkemotorer og gir dermed et utrolig negativt førsteinntrykk av mitt arbeid.

Jeg er nå veldig lei av å måtte forklare dette dårlige arbeidet fra Sindre Hovdenakk og svare på spørsmål om hvorfor han har hengt meg ut som han har gjort, som en dårlig forfatter, når så mange lesere mener motsatt. Det vet jeg nemlig ikke. Jeg henviser derfor nå og fremover til ham og kommentarfeltet til «anmeldelsen» hos VG.

Takk til dere som går inn og har gått inn på VG`s kommentarfelt under «anmeldelsen» av boken min og forsvarer den overfor det utrolig dårlige arbeidet.