En sniktitt inn i et mesterverk

Stalker«Stalker» er ekteparet bak pseudonymet Lars Keplers femte bok. Deres forfatterskap er mildt sagt ujevnt, men i denne boken har de skapt intet mindre enn et mesterverk innen nyere nordisk krimlitteratur. «Stalker» er så grensesprengende spennende til tider at jeg fikk problemer med pusterefleksen. Allerede 10 minutter inn i denne romanen måtte jeg ta en pause. Det ble nesten for intenst. Jeg gispet etter oksygen i godstolen. Da siste minutt av lydboka var unnagjort var det bare å søke seg inn på rehab. Jeg var helt skjelven. «Stalker» er en fysisk prøvelse selv for oss som har lest vår kvote med intens spenningslitteratur.

Det er når jeg leser bøker som dette at jeg blir påminnet hvorfor jeg i første omgang lot meg fascinere slik av spenningslitteratur. De nervepirrende timene da jeg som 11 åring slukte Hardygutt-bøker med oppsperrede øyne til lommelyktlyset under dyna. Eksamenen min i samfunnskunnskap som gikk ad dundas på gymnaset etter at jeg hadde lest «Kanonene på Navarone» av Alistar McLean til klokka tre på natta i stedet for pensumlitteratur. En forundret mamma som vekket meg som sov med hodet hvilende på kjøkkenbordet i Øystese etter at jeg hadde sneket meg opp fra senga etter alle hadde lagt seg, for å lese ferdig de siste 150 sidene av «Jenta som lekte med ilden» av Stieg Larsson.

Slike øyeblikk er ubetalelige og sitter fast i meg, selv nå mange år etter. Det er en sjelden opplevelse å få disse intense stundene der alt annet forsvinner rundt deg. Det var på tide at det skjedde igjen. «Stalker» traff meg på alle de mest vitale stedene. Den var en perfekt match til det jeg leter etter i spenningsromaner.Kort sagt, for meg har Stalker alt hva en thriller skal inneholde. Den er en sniktitt inn i et mesterverk.

Bokas utgangspunkt er som følger: Vår helt gjennom de fire siste bøkene, politietterforsker Joona Linna, er erklært død av det svenske politiet. Han har vært forsvunnet siden den dramatiske avslutningen på boken «Sandmannen», og det meste tyder på at han har tatt livet av seg selv. Vi «Kepler-lesere» forstår selvsagt at Joona bare har gått i dekning. Hans død er en umulighet i dette universet. Alt er bygget opp rundt ham som karakter. Hans stedfortreder i stillingen på politihuset er den høygravide Margot Silverman, og historien starter med at politiet mottar en filmsnutt der en kvinne blir filmet mens hun kler av seg inne i et hus. To dager senere blir den samme kvinnen funnet død i sitt hjem. Drept av en rekke knivstikk. Da neste film dukker opp hos politiet går alarmen. Politiet vet at de kun har minutter på seg til å gripe inn fra de får filmen til det er for sent. Panikken er total, og det er i dette øyeblikk forfatterne velger å gå over til kvinnens perspektiv, og følge dramaet gjennom hennes øyne. Jeg trodde jeg skulle daue av skrekk mens denne grufulle scenen rullet på Storytel-spilleren. Jeg tror aldri jeg har lest noe så spennende i mitt liv.

Jeg skal ikke røpe hvordan den scenen ender, men det hele fører etterhvert til at Joona entrer banen igjen. Hentet inn av Saga Bauer, i det som er hennes eneste scene i denne boken. Til gjengjeld får vi et svært hyggelig gjensyn med en annen figur. Psykiater Erik Maria Bark som vi ble kjent med i den første boken «Hypnotisøren». Han blir viklet inn i denne historien for å prøve å hypnotisere et traumatisert vitne til å fortelle hva som har blitt observert, og gjennom det kanskje finne frem til drapsmannen bak videofilmene. Filmene fortsetter å komme inn, og det blir snart klart at både Joona og Erik har fått uønskede biroller i det dramaet som utspiller seg. Den eneste de har å støtte seg til er den nye etterforskeren Margot Silverman. Hun stoler på Joonas intuisjoner i jakten på drapsmannen. En støtte som etterhvert blir mer og mer tynnslitt med Joonas uortodokse etterforskningsstil, og med Eriks opplagte løgner og skjulte agenda.

Jeg skulle så gjerne sagt mer. Mye mer. Men, gjør jeg det så røper jeg helt sentrale twister med denne historien, og det vil jeg ikke. Jeg ønsker at du selv skal få kjenne magesyren komme opp i halsgropa når du kommer på disse stedene i boka. Det eneste jeg kan garantere er at du knapt får en hel natts søvn på flere uker etter å ha lest «Stalker». Den kryper inn under huden din og blir der.

Ekteparet bak "Lars Kepler". Besøk gjerne deres hjemmeside ved å klikke på bildet.
Ekteparet bak «Lars Kepler». Besøk gjerne deres hjemmeside ved å klikke på bildet.

I starten påpekte jeg at dette er en sniktitt inn i et mesterverk. Hva er det egentlig jeg legger inn i en slik beskrivelse? Hva er det som gjør at akkurat denne boken er så forbilledlig skrudd sammen? Vi er jo ikke enige, vi som leser? Jeg har sett folk som rangerer «Hypnotisøren» som den beste av de fem bøkene (Forstå det den som kan), og veldig mange mener «Stalker» var et skritt tilbake etter «Sandmannen». Vel … Jeg står på mitt. Jeg kan egentlig bare peke på min opplevelse av disse bøkene, og skal prøve å begrunne det så godt jeg kan.

For det første så er starten på boka så ulidelig spennende at det er på grensen av hva som burde være forsvarlig. Den scenen som utspiller seg hjemme hos kvinne nummer to er så godt skrevet at jeg har ikke ord for å beskrive det. Den krypende, creepy skrekken som sniker seg innpå deg for hvert sekund som går i denne scenen er så intens at jeg faktisk håper jeg slipper å se det på film.Vi snakker ofte om dette vi som er norsklærere. Det å skape en «pangstart» på en novelle eller en fortelling. Maken til pangstart har jeg aldri opplevd i mitt 45-årige liv.

For det andre skapes et mysterium jeg som leser ikke har nubbesjans til å klare å se rekkevidden av i starten, men som åpenbarer seg akkurat så sakte og logisk som det bør. Små små drypp av spor og ledetråder som vi ikke ser i starten, men som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss etterhvert som det kommer for en dag hva som egentlig ligger bak mysteriet.

For det tredje er antagonisten (drapsmannen) så fullstendig uten svakheter at det føles komplett umulig å komme seg unna når han entrer scenen gang på gang. Det er den ultimate drapsmann. Rask og effektiv. Nøler aldri. Hugger til med en gang uten et snev av empati eller medmennesklighet. Det er rått. Det er brutalt. Det er ekstremt voldelig.

For det fjerde er plottingen til Keplers finpusset til fingerspissene i dette dramaet. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Alle deler av historien med hovedplott og subplott er mettet med spenning og interessante tråder. Det er et edderkoppnett som bare edderkoppen vet hvordan en kan komme seg ut av.

For det femte så klarer Kepler denne gangen å bruke spenningens fremste våpen på en fantastisk måte. Twisten. Det uventede i det som skjer. Når handlingen plutselig tar en U-sving, og du står igjen som en forvirret vegglus med hjertet i halsen. Karakterer som plutselig gjør uventede valg som får deg til å måpe. Nye beviser og spor som brått får hele bildet til å endre seg. Scener som i utgangspunktet ser opplagte ut, men som helt ut av det blå plutselig endrer fullstendig karakter og blir til en adrenalinshot av de sjeldne.

Som dere ser … For MEG var dette en innertier. En spenningsroman som nesten fikk meg til å bli sengevæter i godt voksen alder. Det er godt mulig du ikke får den samme intense opplevelsen av å lese «Stalker», og du bør iallfall ha lest et par av de andre Kepler-bøkene først. Aller helst Ildvitnet og Sandmannen. Men, dessverre bør du kanskje tråle deg gjennom den patetiske og ufrivillig morsomme voldsorgien i «Hypnotisøren» bare for å ha kjennskap til karakteren Erik Maria Bark. Han har nemlig en helt avgjørende rolle i «Stalker», og en bør helst kjenne ham fra før.

For min del så er det bare en ting å gjøre. Føre boka inn på Topp 10-lista mi over krimbøker. Ut med «Mørke rom» av Gillian Flynn, og inn med denne. Dette var bortimot en fullkommen thriller, og en soleklar sekser på terningen fra meg.

Mine anmeldelser av de fire første bøkene i Lars Keplers serie om Joona Linna:

1. Hypnotisøren

2. Paganinikontrakten

3. Ildvitnet

4. Sandmannen

Er du padifisert?

ipadifisertJepp … Nytt ord. «Padifisert». Altså at det meste av det du gjør digitalt går via ipad eller andre lesebrett. Jeg har merket meg debatten som går rundt ebøker etter offentliggjøringen av tallene som omhandler digitale bøker. Klassekampen og BT var raskt ute og tok livet av eboken med denne undersøkelsen som statistisk underbygging. Helt feil vinkling spør du meg, og jeg mener Folkebiblioteket sin kommentar til statistikken viser langt mer av det som er den egentlige sannheten rundt digitale bøker. Men først av alt tilbake til utgangspunktet … Er du padifisert?

Den siste DVD-filmen kjøpte jeg tilbake i 2006, og jeg har ikke lånt film på videosenter siden 2012. Jeg har heller ikke kjøpt en eneste CD siden 2011, og all musikk jeg lytter på i dag går enten gjennom nedlasting fra iTunes eller fra strømmetjenester som for eksempel Spotify og Wimp. Det hender jeg leser lokalavisa i papir en sjelden gang, men det er bare fordi den kommer i postkassa som en følge av at jeg abonnerer på den digitale utgaven. VG og Dagbladet har jeg ikke kjøpt siden 2013. Når det gjelder bøker foretrekker jeg ennå papirbøker, men jeg leser også mye digitalt. I starten kjøpte jeg en del ebøker, men det gjør jeg nesten ikke lenger. Nå bruker jeg ebokbib. Bibliotekets ebok-utlån. Den fungerer utmerket, er gratis, og har etterhvert fått et svært godt utvalg, også av splitter nye bøker. Dessuten abonnerer jeg selvsagt på Storytel. Der får jeg enorme mengder med lydbøker og ebøker, og kan laste ned så mye jeg vil av dem.

Jeg er med andre ord padifisert. Jeg strømmer TV, filmer og serier via ipaden med kobling til 60 tommeren i stua. Jeg kobler ipaden opp til bluetoothen, og spiller av musikken min på en digital spiller. Jeg leser alle nyheter, all mail, og foretar de fleste digitale operasjoner via nettbrettet. Jeg leser ebøker og lytter til lydbøker via den samme ipaden. Innimellom prøver jeg å finne roen med en god papirbok, og finner fremdeles stor glede i det, men jeg ser at det trolig ikke vil gå mange årene før jeg slutter å kjøpe papirbøker til 3-400 kroner når jeg kan lese eboka på ebokbib eller laste den ned på Storytel. Det er mest nostalgien og den vidunderlige følelsen av å være avlogget som gjør at jeg fremdeles tviholder på papirboka.

I BT og Klassekampen kunne vi lese at kampen mellom papirbøker og ebøker var en vits. Eboka tapte på alle fronter. Det var så lite som ble lastet ned av ebøker at det var nesten ikke verdt å nevne. Ja, jeg vet det er sånn. Hans Olav Lahlum solgte titusenvis av papirbøker av sin siste bok Maurtuemordene, men bare 70-80 ebøker. I en slik sammenligning blir det en vits. Men, det er fullstendig riv rav ruskende galt likevel. Undersøkelsen er fra 2013.  (Du kan laste den ned her) Det har skjedd MYE på denne fronten på de to årene. Dessuten … Det er så mye som ikke telles med i en slik undersøkelse. Her er hva Folkebiblioteket hadde å si på sine facebooksider om oppslagene til de to avisene:

Både BT og Klassekampen skriver om den nye litteraturstatistikken «litteratur i tall 2013» fra Norsk kulturråd. Overskriftene er «Papirbøker langt mer populære enn e-bøker» (BT) og «Papirbøker knuser e-bok» (Klassekampen). Tallene de bygger disse dramatiske overskriftene på er at norske forlag solgte e-bøker for 24 millioner kroner i 2013. Dette tilsvarer 0,4 prosent av det totale boksalget på 6 milliarder.
Dette gir et svært fordreid bilde av de faktiske forhold. I følge rapporten var den samlede omsetningen av digitale bøker i Norge i 2013, 227 millioner kroner eller 4 %. Avisene underkommuniserer salget av e-bøker av utenlandske forlag (les Amazon) som er estimert til 70 millioner, samt digitale læremidler, bokapper og andre digitale tjenester som omsatte for 125 millioner i 2013.
Når det gjelder e-bøker har det også skjedd en voldsom utvikling siden 2013. Folkebibliotekene har fått opp gode løsninger og vi har fått flere strømmetjenester, det er derfor gode grunner til å anta en betydelig økning i omsetningen siden 2013. Jeg tror ikke vi er langt unna en dobling fra 2013 og at digitale bøker i 2015 utgjør en 6 – 8 % av det totale bokmarkedet.

Musikk og litteratur i tall 2013 600x455Fremdeles er det ikke store tall vi snakker om her. Folk er tradisjonsbundne. Men (dessverre) tror jeg rent eboksalg aldri vil bli stor butikk. Ikke så lenge ebokbib er så vanvittig bra som det nå har blitt, og at stadig flere abonnementsordninger på ebøker ser dagens lys. Historien med Spotify og Netflix viser at folk gladelig betaler et månedlig beløp for å kunne laste ned det de vil. Det føles jo nesten gratis. I Sverige er Storytel ekstremt store på markedet.

Så blir det store spørsmålet … Bør forlagene bli enige om ordninger der de holder tilbake e-formatet fra biblioteker og strømmetjenester til etter at fastprisperioden er over? Det vil i så fall kunne holde forlagene og forfatternes inntekter kunstig i live en stund til. Folk vil lese det nyeste og ferskeste på markedet, og da er de villige til å betale for å få det. Eller bør en bøye av for e-revolusjonen, legge ned kortene, og si at OK vi kjører videre med papirbøker så lenge interessen er der, men faser ut etterhvert når folk går over til digitale løsninger. Da vil sannsynligvis forlagene dø, og forfatterne vil gi ut sine egne bøker på egne selskaper. På den måten får forfatteren mer av inntektene fra nedlasting og strømmetjenester, noe han også vil være avhengig av for å kunne leve. I tillegg må forfatterne mer ut på veien og møte folk. Holde foredrag og forelesninger, delta på litterære arrangementer og events arrangert av bedrifter, lag og foreninger. Eller skal de velge avis-løsningen? Du får alle gamle titler på ebok og strømming gratis, men vil du lese de nyeste bøkene får du bare et utdrag, og må abonnere på en pluss-tjeneste for å få lese resten av boka.

Ikke godt å si hva som blir alternativet. Alt kan skje, og vil skje. Det eneste som er helt sikkert er at framtiden ikke går bakover, og at markedskrefter aldri lar seg styre av idealistiske tanker og visjoner. Det er penga som rår, og med tid og stunder blir nok du også padifisert. Om ikke før, så i hvert fall den dagen snøballen for alvor begynner å rulle i bokbransjen. Enn så lenge nyter jeg søndagen avlogget med papirutgaven av Frode Granhus sin «Djevelanger«. Det blir ikke bedre søndag enn det …

Coben holder tett, og vel så det …

Hold tettEr det lov å si at en åpner en bok med en viss ærefrykt? Jeg følte det iallfall litt slik da jeg satte i gang Storytel-spilleren for å lytte meg gjennom min første bok av Harlan Coben. En forfatter som jeg har hørt sinnsykt mye om, men aldri lest tidligere. Mannen som fikk Jan Erik Fjell til å begynne som forfatter, og som alle krimentusiaster har posters av på veggene. (Om noe så sinnsvakt hadde eksistert) Hold tett er en av Harlan Cobens mange frittstående thrillere. Spenningsbøker han har skrevet ved siden av serien der vi følger Myron Bolitar. Mitt møte med Coben ble en oppvåkning. Jeg skjønner tegninga, og forstår hvorfor folk er begeistret.

Harlan Coben gjør det som trolig er aller vanskeligst innen spenningslitteratur. Han skriver om folk som meg og deg, og helt vanlige og dagligdagse valg vi tar. Valg som får ekstremt fatale konsekvenser, og det skremmende er at jeg blir sittende og tenke at dette kunne faktisk vært meg. Helt seriøst … Dette kunne skjedd meg, og jeg ville trolig gått rett i den samme fella. Joda, det er jo en psykopat av en annen verden inni denne boka også, men det er ikke han som gjør boka spennende. Han er bare et ekstra krydder.

Det som er spennende er at en rekke personer, la oss gjerne kalle dem hverdagsmennesker, gjør noen små ting vi alle kunne gjort. Ting som vanligvis ville blitt forbigått i stillhet. Så hender det noe som får den første dominobrikka til å velte, og før du vet ordet av det raser hele tilværelsen sammen. Det er utrolig fascinerende lesing. Og i dette ligger også alt det som er så vanvittig skremmende. Ja, jeg kunne utmerket godt vært en Mike Bay som lot meg lokke av kona til å sjekke hva guttungen min egentlig holdt på med på dataen, uten å tenke over hvilke konsekvenser det kunne få at jeg faktisk fikk vite ting jeg ikke skulle visst om hans liv. Ja, jeg kunne også vært læreren Joe som i et ubetenksomt øyeblikk sier noe i klasserommet som gjør at en elev ender opp som et mobbeoffer. Det er bare et lite sekunds irritasjon, og en ironisk kommentar som skal til. Ja, jeg kunne utvilsomt vært den faren som bekymrer seg litt over at sønnen virker litt deprimert til tider, men som velger å tro at alt er i orden, og ikke tar den lille fortrolige praten om livet og hva som kan være vanskelig. Små ubetydelige valg og handlinger, og vips så befinner du deg i et mareritt som du aldri vil komme deg ut av. Cobens mantra er: Det kunne skjedd deg, bare se her ….

I denne boka møter vi altså hverdagsmennesker som på ulykksalig vis havner midt oppe i det som vi alle ser på som det verst tenkelige. At sønnen din forsvinner. At barnet ditt tar selvmord. At noe skal skje med dem du er aller mest glad i, og at du etterpå ser at du kunne gjort noe for å forhindre det. Samtidig som Coben beskriver denne skrekken vi alle har på en intens og troverdig måte som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss, så klarer han også kunststykket å beskrive alle de små hverdagslige handlingene på en svært igjenkjennbar måte. Gang på gang tenkte jeg: JA! Slik er det. Akkurat slik oppleves den eller den situasjonen. Små hverdagslige episoder som vi gjennomgår hver eneste dag uten å tenke på dem. Her materialiserer de seg, og gjør miljøet, karakterene og historiene svært levende.

Handlingen går i korte trekk ut på at et foreldrepar i en forstad til New York bestemmer seg for å installere et spionprogram på tenåringssønnens datamaskin fordi han har forandret seg slik i det siste. Samtidig så blir en kvinne drept og dumpet i et horestrøk, en annen kvinne forsvinner sporløst fra et kjøpesenter, og en alenefar fortviler over en ung datter som har blitt et mobbeoffer på skolen på grunn av en ubetenksom kommentar fra en lærer. Dette sammen med at den overvåkte sønnens beste kamerat begår selvmord, og han selv med ett blir savnet, skaper rammen for historien.

Vi møter panikken hos foreldre som er redde for barna sine på ulike måter, og hva de gjør for å beskytte dem. Hele veien stilles det moralske spørsmål til leseren gjennom karakterenes tanker eller handlinger. Spørsmål som får oss som lesere til å stanse opp og tenke. Hva ville jeg gjort? Kan en slik handling forsvares? Ville det gjort det annerledes om jeg hadde valgt annerledes? Hva er riktig, og hva er galt? Boken fikk meg også til å se på overvåkningssamfunnet og informasjonssamfunnet med nye øyne. Jeg har alltid sagt at overvåkning er til det gode. De som ikke har noe å skjule plages jo heller ikke av å bli sett? Etter å ha lest denne thrilleren har jeg fått en oppvåkning. Overvåkning er ikke greit uansett. Det er ikke meningen at alle skal vite alt om oss. Noe er privat, og bør kanskje få lov til å være akkurat det?

Boka er egentlig mer skremmende enn den er spennende. Men, jeg forstår mine bokvenners begeistring.Boka var en tankevekker, og i tillegg ganske bra spenningslitteratur.