Ei jente med hjerte for krim

JentaproduktMarit Reiersgård har gitt ut tre bøker om sitt radarpar Verner Jacobsen og Bitte Røed. Drapsetterforskere, hverdagsmennesker, og levende eksempler på at krimsjangeren klarer seg fint uten actionhelter og adrenalinjunkies. Den siste boken hennes, Paradisbakken, er en av vårens mestselgende norske kriminalromaner. For sin forrige, Jenta uten hjerte, ble hun Rivertonnominert, og hennes første, Stolpesnø, er oversatt til en rekke språk. Dette innlegget er en oppfordring fra meg til alle dere som liker de litt stille og rolige krimbøkene der etterforskningen, det sosiale samspillet og krimgåten står i fokus. Her har dere spenning, nydelig språk, fiffige drapsmysterium og sosialrealistisk krim på sitt beste.

Dette kunne vært en anmeldelse av «Jenta uten hjerte» som jeg leste i påsken, men som dere ser så er dette innlegget merket med «produktplassering» ettersom Marit kommer ut på Gyldendal forlag, som jeg også har signert for nå i vår. Jeg anmelder ikke bøker fra Gyldendal lengre. Men, jeg går altså ikke av veien for å gi dere en og annen produktmerket anbefaling 🙂

Marit Reiergård foto: Julie Pike
Marit Reiergård
Foto: Julie Pike

Vi kjenner alle Karin Fossum, og hennes bøker om Konrad Sejer. Marit Reiersgård er etter min mening en arvtaker ikke bare geografisk (Det er Lier-området utenfor Drammen i disse bøkene også), men også i skrivemåte, drama og tematikk. Hennes bøker balanserer hårfint grensegangen mellom sosialdrama og kriminallitteratur. Hun har en egen evne til å rette fokuset mot skjevheter i samfunnet, vår tids samfunnsproblemer, og enkeltmenneskers skjebner på en god måte. Samtidig består koloritten i Reiergårds bøker av livet på politikontoret og på hjemmebane med de to hovedkarakterene Bitte og Verner i fokus. Etterforskningen får alltid god plass, drapsmysteriene holdes levende fra begynnelse til slutt og det er en solid dose realisme i alt som skjer. Her er det totalt fravær av spinnville biljakter og halsbrekkende stunts, seriekannibaldrapsmenn med hypnotisk påvirkningskraft, eller genidetektiver uten et snev av sosiale antenner som finner spor og løsninger som kun forfatteren har forutsetninger for å kunne se.

Verner og Bitte er ikke kjederøykende skorsteiner med whiskyflasker i skrivebordsskuffa, udiagnostiserte psykiske lidelser i klesskapet, eller en ex-kriminell heroinistbakgrunn gjemt unna på loftet. De er Bitte og Verner. Politifolk. Familiefolk. Hverdagsmennesker. Verner Jacobsens største særtrekk som politimann er at han smug-strikker. Ja, du leste riktig … Han strikker! Bitte Røed på sin side er en smule korpulent, og sliter med sitt eget selvbilde. Sammen er de forbryternes store skrekk … Eller kanskje ikke? De er vel rett og slett helt ordinære mennesker i vanlige jobber, jobber som tilfeldigvis innbefatter en rekke uoppklarte drap, og sosiale skjebner. Vil du ha blod, gørr, voldsscener, torturredskaper og sex-bestialiteter … ? Les Kepler, ikke Reiersgård.

TV-serien "Broadchurch" er ingen dum sammenligning når det gjelder Marit Reiersgårds bøker.
TV-serien «Broadchurch» er ingen dum sammenligning når det gjelder Marit Reiersgårds bøker.

Jeg nevnte Fossums Sejer-bøker. De er det nærmeste jeg kommer Marit Reiersgård sjangermessig tror jeg. Er du hekta på krimserier på TV, så vil jeg si at en sammenligning med britiske Broadchurch slettes ikke er dum. Det er små bygder og lokalsamfunn som rives opp av en tragisk hendelse, og jobben med å gjenopprette balansen går til de sindige, rolige og dyktige politifolkene ved det lokale lensmannskontoret. Løsningen på drapsgåten er som regel et sammentreff av uheldige omstendigheter, skakk-kjørte sosiale relasjoner og et lokalsamfunn der det å holde på hemmeligheter ofte er viktigere enn å finne riktige svar.

Det jeg mener Marit Reiersgård er spesielt dyktig til i sine krimbøker, er å gi drapsmannen eller kvinnen et menneskelig ansikt. Når siste side er lest forstår vi hvorfor det gikk så galt for vedkommende, og vi tar oss selv i å tenke at dette også kunne skjedd oss, gitt at premissene var de samme. Den tynne, skjøre linjen mellom mønsterborger og drapsmann er selve utstillingsvinduet for Marits to første bøker. Hennes siste skiller seg litt ut i så måte har jeg forstått, men den har jeg ikke fått lest ennå.

Jeg mener av hele mitt hjerte at de av dere som har sansen for den rolige kriminalfortellingen, bør prøve å lese Reiersgårds bøker. Jeg har selv stor glede av dem, selv om jeg utvilsomt er en større tilhenger av uptempo krimromaner med mye hyl og spetakkel. «Stolpesnø» og «Jenta uten hjerte» gav meg et litterært pusterom der språket sto i fokus, og et lite friminutt til ettertanke rundt de egentlige årsakene til at kriminelle handlinger oppstår.

Marit Reiersgårds tre bøker om Bitte Røed og Verner Jacobsen
Marit Reiersgårds tre bøker om Bitte Røed og Verner Jacobsen

Iskald vintersmoothie som varmer

stolpesnoMarit Reiersgårds debutkrim «Stolpesnø» fra 2012 er en beskrivelse av en norsk finbulvinter som ingen ende vil ta. Det snør tett gjennom samfulle 300 sider, og snøen antar det jeg vil kalle klaustrofobiske dybder. Langt inni disse snøfonnene finner vi alle de små menneskene som hvert på sitt vis prøver å holde varmen. Varme hjertegode mennesker som vi blir oppriktig glad i, men som står maktesløse ovenfor de små tilfeldighetene som sender dem ut i elendigheten og kulden. Det hele starter med det verst tenkelige. Lille 6 år gamle Oda leker i snøen utenfor huset sitt mens moren lager middag. Sekunder senere er hun sporløst forsvunnet. Slukt av et hvitt teppe som skjuler alle spor, også etter små barneføtter.

Min kone har sagt det mange ganger. Hun har visstnok hørt det av Unni Lindell. Skal du skrive krim, så må du skrive ned ditt aller verste mareritt. Gjøre det utenkelige tenkelig. Skremme fram monstrene under senga di. Du må gjøre mardrømmen til virkelighet. Sjelden har jeg sett noen gjøre akkurat det knepet med så stort hell som Marit Reiersgård. Vi har lest nok bøker om barn som blir borte, det er ikke unikt. Men … Reiersgård klarer å gjøre historien så mye mer levende enn de fleste. Hun gir den fortvilte moren en så inderlig og sterk stemme at det tar pusten fra leseren. Vi befinner oss langt innenfor intimgrensen. Det er ubehagelig nært og ekstremt innpåtrengende, og derfor også så ufattelig vondt. Jeg kjenner smerten. Jeg merker angsten. Jeg føler panikken.

Snøkaoset som oppstår i Lier disse dagene er en massiv substans som binder deg til lesestolen. Det er noe i det, når bøker nesten blir fysiske. Stolpesnø har denne egenskapen. Jeg skal ikke påberope meg genialitet, men jeg tror jeg vet hva det er som gjør at denne boka virker så mye mer klaustrofobisk på meg. Det er fortellerstemmene. Vi befinner oss til enhver tid inni karakterenes hoder, og får aldri de befriende pausene der vi synsvinkelmessig kan trekke oss tilbake og bivåne dramaet fra avstand. Nei, vi er der sammen med dem hele veien. Dette skjer ikke med dem. Det skjer med oss. Når Oda forsvinner i snøen så er det min jente som forsvinner. Forstår dere?

Ikke det? OK … La meg være mer presis. Marit Reiersgård har gitt alle karakterene sin egen synsvinkel. Noe som igjen betyr at vi hele tiden vet akkurat hvordan karakteren har det innerst inne, hva han eller hun tenker, og vi observerer alle rundt oss med denne karakterens øyner. Det betyr at vi ufrivillig blir en del av den vannvittige frykten, den grusomme angsten, og den bunnløse sorgen. Selv om boka har sine to protagonister i politietterforskerne Verner Jakobsen og Bitte Røed, så lånes altså fortellerstemmen like mye ut til alle de som er direkte berørt av alt det som skjer når Ida forsvinner. Det er så vondt det, at jeg har hatt store problemer med å stenge inntrykkene ute etter at boken var ferdig lest for et par dager siden.

Marit Reiersgård fant seg selv i bokhandelen i Tvedestrand ...
Marit Reiersgård fant seg selv i bokhandelen i Tvedestrand …

Under Lahlums krimfestival i helga påpekte Marit i en samtale med meg at dette var veldig bevisst fra hennes side, men at hun ikke hadde fått ubetinget skryt for dette fortellertekniske grepet. Noen anmeldere syntes det ble for forvirrende og kaotisk med så mange stemmer i en bok. Selv synes jeg ikke det. Tvert imot. Synsvinklene gjør at boka er krevende å lese, men det gjør den også til en usedvanlig sterk beretning om menneskeskjebner. Langt dypere enn det vi vanligvis møter i kriminallitteratur. Vi møter ekte mennesker med ekte følelser. Krimdramaet blir ikke bare et mysterium som skal løses, det blir personlig. Når karakterene har det vondt, har jeg det også.

Kanskje er det det at Reiersgård våger å være litterær som gjør at vi kommer mye nærmere inn på saken i denne boka opp mot andre lignende «Jente forsvunnet» bøker. Ikke vet jeg, men dette er faktisk en feinschmecker-krim for dem som aller helst liker bøker med litt dybde, men som av og til må puste ut med noe enklere. Kanskje er det de to politiheltene som gjør susen. Hverdagsmennesker i ett og alt. Ingen spesielle lyter annet enn de vi selv har på litt tøffe dager. De er hele mennesker som gjør menneskelige feil og menneskelige valg. To nydelige typer som vi trykker til vårt bryst fra første stund. Kanskje var det plottet og twistene som gjorde susen for meg? Jeg ble rundlurt, og historien er rett og slett usedvanlig godt tenkt ut.

Marit Reiersgård er rett og slett ei dame vel verdt å merke seg. Bok nummer 2, Jenta uten hjerte, er å finne ute i de fleste bokhandlere. Nummer 3 i serien er under utarbeidelse.

Premiesponsing CappelenPS! Ikke glem min jubielumskonkurranse, som går fra 27.februar og ut mars måned. Bloggen har nådd 100.000 besøkende, og det må feires. Annenhver dag vil dere finne nye konkurranser med flotte premier på noen av de beste bøkene jeg har lest siden jeg startet bloggen i oktober 2012. Svar på et enkelt spørsmål for å vinne. Klikk på bildet til høyre for å komme til dagens konkurranse.

En smak av snø i vinterferien

stolpesnoDet er vinterferie her i Haugesund. Solen glitret gjennom vinduet allerede klokken åtte, og varmet om ikke kroppen, så iallfall sinnet. Jeg nyter disse stille søndagsmorgenene. De små timene før huset våkner til liv. Så stille at jeg hører katten slikke pelsen sin i sofaen. I de timene eksisterer bare jeg og tastaturet. Jeg går inn i en boble sammen med mine karakterer i det som skal bli min første kriminalroman. Lever deres liv for en stakket stund. Føler på spenningen og dramaet. Kjenner blodsmaken i munnen. Etterpå er det pause. En kopp kaffe og en smak av andres litteratur. Akkurat nå er det Marit Reiersgård som ligger på bordet. Så lenge det ikke er snø ute, får jeg finne litt Stolpesnø innendørs i stedet. 

Hun skriver knakende godt, Marit. Jeg må si jeg gleder meg til å møte henne neste helg på Hans Olav Lahlums krimfestival på Bokhotellet i Tvedestrand. Hun har en egen evne til å sette gode ord på det vi alle kjenner og føler på. Hun klarer å skildre å beskrive små detaljer slik at jeg kjenner meg igjen, og klarer å se akkurat de rette bildene inne i hodet mitt. Hun glir ut og inn av alle karakterenes synsvinkler. Det finnes kun hovedpersoner i denne krimromanen. Alle har sin egen stemme. Ikke ofte vi ser det innen denne sjangeren, men Reiersgård gjør det med glans.

Her er en smakebit fra s.16 i hennes krimdebut Stolpesnø som kom ut på Gyldendal i 2012.

«Før hun hadde fullført setningen, var det stille i den andre enden. Solveig ble stående et øyeblikk med den trådløse telefonen i hånda og kikke ned på gatelyktene som sto med bøyde nakker. I kjeglen av lys styrtet tunge snøfiller i tett drev mot bakken. De minnet om en rad med digre dusjer, sånne de hadde på barneskolen. Det trakk fra vinduskarmen. Jeg må huske å be Erik kjøpe tetningslister, tenkte hun og smilte til speilbildet sitt i vinduet. Hun kunne se bilene på veien kjøre tvers gjennom henne.»

Og her er en til fra s.26:

«Fra sitt kontor i tredje etasje på politihuset i Drammen sto politiførstebetjent Verner Jacobsen og stirret ut av vinduet og inn i det ugjennomtrengelige snødrevet. Han hadde trodd at han elsket snø i alle former, men sannheten var at han aldri hadde opplevd et lignenede snøfall. Den snøen han elsket, var av den veloppdragne lette typen, den som kjente sin besøkelsestid, og hadde anstendighet nok til ikke å bli liggende på fortauet. Den som herjet i gatene nå, var full av faen, den la seg skamløst til og måtte fjernes med makt. Og at sola faktisk hadde tilholdssted et eller annet sted der oppe, var ubegripelig. Han kunne knapt skimte elva som lå like bak politihuset. Elva som kløyvde byen i to, men som ble forsøkt lappet sammen av utallige broer.»

Jeg synes det er befriende å lese en krimforfatter som tør å være en anelse litterær til tider. Det er jo ikke slik at pratsomhet alltid er et onde. Når det skrives slik så er det først og fremst en berikelse. Jeg håper i det lengste at jeg vil klare å få til noe av det samme i det jeg skriver. Har iallfall lært meg at det å skrive bok er hardt arbeid. Jeg holder på med femte gjennomgang av manuset nå, og enda er det langt igjen til målstreken. Nysgjerrig? OK, da … Du skal få en liten smakebit av noe jeg har skrevet i morgentimene i dag:

 «De forræderske tårene kom uten at Jonas klarte å stanse dem. Han visste hva faren kunne finne på å gjøre når han var slik som nå. At underkastelse var den eneste veien ut for å få nåde, men han kunne ikke be om det. Ikke denne gangen.

– Hva er det jeg har gjort? Jeg skjønner ikke hva det er du snakker om pappa?

Et lite streif av tvil for over øynene til faren, som om en ånd hadde passert gjennom rommet. Det var bare et blaff, men nok til at det tente et håp i Jonas. Faren visste ikke noe. Han bare antok.

– Det finnes dem i menigheten som sier jeg bør be for deg Jonas. At jeg bør lese for deg. De sier du kanskje ikke har fått med deg hva som står i det første korinterbrevet. I sjette kapittel vers 6-9. Vet du hva som står der, Jonas?

Gutten ristet på hodet. En benektende refleks, selv om han visste det svært godt.

– Vet du hva som står der! Faren brølte så spyttdråpene traff Jonas i ansiktet. Den rolige masken var borte. Nå var det både desperasjon og sinne å se i ansiktet hans. For Jonas var det en lettelse. Farens uberegnelige sinne var enklere å takle enn den kjølige roen.

Faren grep ham i skjortekragen, og presset ham opp mot veggen.

– Slik lyder herrens ord. Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, ti verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.»

SmakebitGod vinterferie da folkens! Og … Vi møtes vel i Tvedestrand til helga?

Vil du lese flere smakebiter fra bokbloggere, så besøk Flukten fra Virkeligheten sitt søndagstema ved å klikke på denne logoen som står her.