Stiftelsen – GEIR TANGEN

Med sin tredje bok om den norske etterretningsorganisasjonen «Stiftelsen» har Ørjan N. Karlsson for alvor spikret Kyrre Kaupang på det norske krimkartet. I «Kongens råd» ser vi en rutinert krimforfatters håndverk slå ut i full blomst. Boken er ikke bare spennende og morsom som de to foregående også var, den har i tillegg et strammere plott og en tydeligere retning. Både actionsekvenser, historiske subplott og etterforskningstaktiske grep er mer gjennomført i denne romanen. Karlsson er mindre utbroderende, og har fått på plass et fargerikt persongalleri.

Alt i alt er dette altså en innertier fra den allsidige forfatteren. Han har skrevet flere rene actionbøker med utgangspunkt i norske elitesoldater, andre spenningsbøker, og ifjor kom hans første science fiction roman, «Huset mellom natt og dag«. En adrenalinsprøyte av de helt sjeldne. Det er derfor ikke spesielt overraskende at Karlsson skriver svært spennende i tempo-partiene av en krimroman. I tillegg har han hele veien hatt humoren som sitt varemerke. Små utspekulerte sammenligninger som på sitt forunderlige vis krydrer romanene om Kyrre Kaupang med en solid dæsj latterkuler. Noen kritikere mener disse små morsomhetene virker oppkonstruerte og og malplasserte. Jeg kunne ikke vært mer uenig. De gir forfatteren et særpreg. Et fingeravtrykk. De gjør at Ørjan Karlsson skiller seg ut i mengden av norske krimforfattere, og jeg godter meg hver gang de dukker opp. Det vi ser er imidlertid at han har dempet dette uttrykket noe, og det er greit. I «Gerhardsens testamente» og i «Hauges direktiv» haglet de tettere enn bortforklaringene til justisminister Anders Anundsen i asylbarnsaken. (Se, jeg kan kunsten jeg og 😉

Litt av poenget med Ørjan Karlssons krimbøker er at man må godta konseptet fra starten av. Den berømmelige «James Bond effekten», om du vil. Altså at dette er pur galskap fra starten av, og at du må riste av deg noen fordommer når det gjelder logikk og sannsynlighetsregning. Kyrre Kaupang er ikke bare en utrolig fyr, han befinner seg også i et utrolig univers. Et univers der en må være rimelig konspiratorisk i tankegangen for å godta pakken. Kaupang er nemlig en slags etterretningsagent i de hemmelige tjenestene. De som er så hemmelige at ikke en gang de offisielle hemmelige tjenestene (PST) vet noe om dem. Vi snakker om spionorganisasjonen «Stiftelsen«. Opprettet i et tett og nært samarbeid mellom trekløveret Einar Gerhardsen, Haakon Lie og Jens Christian Hauge, og selvsagt det amerikanske CIA rett etter andre verdenskrig.

I denne romanen avdekker Stiftelsen en enda mer hemmelig forsamling, nemlig «Kongens råd«. I sin tid opprettet av gamle Kong Haakon for å få et bedre innblikk i hva som egentlig rørte seg i de politiske korridorene på Stortinget og i Regjeringen. Nå, i vår tid, et slags kartell av folk med makt som «snakker sammen». Hva skjer når denne indre kjernen av maktmennesker blir infiltrert av mennesker med et annet lands agenda og interesser som sin fanesak? Vel, det blir bråk … og da er det godt vi har Kyrre & co til å ordne opp etter kalaset. Drapet på to ambassadører vikles tett inn i en historie som starter nyttårsaften i 1958, og som etterhvert vikles inn i selveste Treholt-saken. Dette er en interessant historie som fungerer svært godt som et subplott. Morsomt å følge Karlsson sin konspiratoriske hjerne boltre seg i Arne Treholt sin skjebne.

Som dere forstår så er jeg svært godt fornøyd med den tredje boken i Kaupang-serien. De som kjenner meg vet at jeg er en stor tilhenger av Karlssons bøker, så akkurat det kommer vel ikke som noen stor overraskelse. Men, jeg understreker det jeg sa i starten. «Kongens råd» er skarpere, mer fortettet, har bedre dramaturgi, og et langt bedre register av karakterer. Tidligere virket noen av disse karakterene litt firkantede og forutsigbare. Nå synes jeg de trer fram fra skyggene som helstøpte og interessante mennesker. Det kan hende at dette er et resultat av forlagsbyttet, men det kan like gjerne være at Karlsson selv har bestemt seg for å ta tak i disse tingene. Resultatet er uansett utsøkt. «Stiftelsen» blir bare mer og mer interessant i sin sammensetning av artige og sterke karakterer.

«Kongens råd» slår Ørjan N. Karlsson til ridder av det runde bord i Rivertonklubben. Dette var en helstøpt spionkrim! Jeg vil ha mer!

Hauges direktiv er Ørjan N. Karlssons andre bok i en triologi basert på norsk maktstruktur og etterretning etter andre verdenskrig og i dag. Første bok var Gerhardsens testamente, og jeg var ikke alene om å være begeistret.Disse to bøkene er konspirasjonskrim på høyoktan, og på et helt annet kvalitetsnivå enn det vi vanligvis ser fra norske forfattere. Knallgøy, humoristisk og svært spennende.

Einar Gerhardsen, Jens Christian Hauge og Haakon Lie. Aldri har et trekløver hatt så mye samlet politisk makt som det disse tre hadde i årene etter andre verdenskrig. De var hjerte, hjerne og hender i Arbeiderpartiet. Enhver historiker må gjerne utfordre meg på den påstanden. De vil gå opp som en løve og ned som en skinnfell i forsøket. Det er dette trekløveret som er utgangspunktet for plottene i begge de to første bøkene om Kyrre Kaupang fra Ørjan Karlssons hånd. I den første boken blir vi kjent med Gerhardsens ordre om å opprette en hemmelig etteretningsorganisasjon i samarbeid med USA. I denne boka er det tidligere forsvarsminister Jens Chr. Hauges direktiv om uinnskrenkede rettigheter til å overvåke egne innbyggere i kampen mot kommunismen som står sentralt. Begge deler er et produkt av forfatterens fantasi (får vi håpe …) Med andre ord en artig konspirasjonsteori, men samtidig såpass innenfor det som kunne hendt, at det virker svært troverdig.

I denne konspirasjonsvirkeligheten befinner politimannen Kyrre Kaupang seg. Tidligere KRIPOS-etterforsker, men nå vervet til å lede en underavdeling av «Stiftelsen». Den hemmelige etterretningsorganisasjonen som vi ble kjent med i første bok. Han får i oppdrag av Stiftelsen å løse et mord på tidligere PST-sjef Janne Kristiansen (Ja, her drepes høyst reelle, og levende, personer i kunstens navn). Drapet følges av et nytt, og det blir etterhvert tydelig at maktpersonene blir drept i et hierarkisk system basert på deres ansvar og roller etter 22.juli-terroren. Samtidig følger vi den gamle forsvarsministeren Jens Christian Hauge i tiden etter andre verdenskrig der han innleder et lyssky samarbeid med den gamle politimesteren i Oslo Knut Rød for å dekke over «Donau-mappen» som Rød er i besittelse av. Rød ble, som de fleste historiekjennere vet tiltalt, men frikjent ved to anledninger for sitt samarbeid med tyskerne under deporteringen av norske jøder under krigen. I denne boken er det Hauge selv som ordner det slik at Rød blir frikjent, og han får en fullmakt av Hauge til å starte sin egen etterretning for å kartlegge og overvåke kommunister i Norge. Dette er utgangspunktet for det som altså både blir en krim, en thriller og et konspirasjonsmysterium. Kinderegg med andre ord! Tre ting på en gang … Det er godt det!

Ja, godt blir det. Ikke bare fordi Karlsson klarer å gjøre det usannsynlige så troverdig og nært at vi har vanskeligheter med å skille hva som er fiksjon og hva som er fakta. Det er like mye fordi Karlsson skriver knakende godt, og at han har funnet fram til en helt egen maskulin stil i sine språklige og litterære virkemidler. Å lese Karlssons bøker er ikke som å lese annen norsk krim. Han har sin egen stil. En helt egen stemme. Det er snert, tempo, driv og humor i alle passasjer av teksten. Dette gjør bøkene hans til en fornøyelse å lese. Jeg kan knapt huske jeg har gledet meg slik til å lese en bok som jeg gjorde til «Hauges direktiv». Da er det godt at jeg ikke ble skuffet, for fallhøyden etter Gerhardsens testamente var rimelig stor.

Så er det slik at når noe skiller seg ut i mengden. Når noen våger å være litt annerledes og gjøre ting på sin egen måte, da er det alltid noen forståsegpåere som ikke liker det. Slik er det også med de to bøkene til Karlsson om Kyrre Kaupang. Noen elsker bøkene og skryter dem opp i skyene, mens andre synes skrivestilen til Karlsson blir en tvangstrøye som gjør lesingen anstrengende. Det blir påtatt humoristisk og maskulint. Jeg deler ikke den oppfatningen! Ære være den som våger å gjøre det som Karlsson gjør. Aldri i livet om jeg hadde våget meg ut på litteraturkritikernes glattis med popkulturelle sammenligninger og metaforer som «Raskere enn Ari Behn designer et middagsservise«, og «Tommere enn lommeboka til Idar Vollvik«. Men, dette er faktisk blitt Ørjan Karlssons fremste varemerke. Jeg ler og jeg humrer over de utallige karakterdrapene som blir begått i humorens tjeneste, og håper for Guds skyld at forfatteren ikke tar seg nær av dem som mener dette er klisjèbefengte fraser. Det er jo moro. En lek med språket. En lek med leseren. En lek med det selvhøytidelige kjendis-Norge. Jeg elsker det, og noen av dem er så treffende at jeg bryter ut i sprutlatter mens jeg leser.

Samtidig så veier Ørjan Karlsson det hele opp ved å drite seg selv ut i en enkelt scene i begge bøkene. Her harselerer han over seg selv som en breial og brautende bodøforfatter med litt for høye tanker om seg selv. Selvironi er definitivt den beste ironien. Synes det er litt kult når en våger å si så mye på kanten om andre kjendiser i Norge, at en gir seg selv en humoristisk skrape i samme slengen.

Hauges direktiv er spennende fra første side av. Det er så mye interessant av reell historie som blandes inn med fiksjon fra dagens Norge. Det er så gøy å lese om våre egne virkelige personligheter som er dratt inn i en fiktiv historie. Det gir en ellers svært så nervepirrende bok et ekstra krydder. Jeg vil utvilsomt nominere denne boken til neste års bokbloggerpris. Denne boken er en av de aller beste 2013-titlene jeg har lest. Hauges direktiv er en pageturner. Karlsson kan etter min mening den kunsten like godt som Jo Nesbø. Sidene vendes raskere enn kraftglosene til Davy Wathne etter et nytt Brann-tap. (He he … Der fikk jeg det til Ørjan!) Dette er moro, interessant og spennende på en gang. Jeg gleder meg vilt til neste (og siste) bok i triologien. Den MÅ jo få tittelen døpt opp etter Haakon Lie? Jeg mener … Gerhardsens testamente, Hauges direktiv … og … Lies manifest???

PS! Ettersom jeg har jobbet frilans som bokkonsulent for juritzen forlag tidligere finner jeg det på sin plass å understreke at jeg ikke har hatt noe som helst med denne utgivelsen å gjøre. Heller ikke med noen av forfatterens tidligere bøker.