Å skrive krim er ikke enkelt. Det vet alle som har prøvd. Knapt noen sjanger har flere fallgruver enn denne, og krimleseren er kresen. Derfor er det ikke mindre enn imponerende når det dukker opp debutanter som får det til på første forsøk. Stefan Tegenfalk gjør det med debutromanen «Vredens tid«.
Denne rykende ferske krimmen kommer ut på Bazar Forlag den 1.mars. Den er den første i en triologi på tre bøker fra forfatteren som allerede har gjort stor suksess med serien i Sverige. Den er kjøpt opp av SVT, og skal etter planen filmatiseres om ikke så lenge.
På vaskeseddelen står det følgende:
Vredens tid er første bok i en serie på tre om den erfarne politietterforskeren Walter Gröhn og den unge og uerfarne, men dyktige, spesialetterforskeren Jonna de Brugge. De får i oppgave å etterforske et uforklarlig mord: Under en taxitur tar en velansett dommer og jusprofessor livet av sjåføren, uten at han kan forklare hvorfor. Like etter tar en mor livet av sin tenåringsdatter under en krangel. Heller ikke hun kan forklare hvorfor hun ble så rasende at hun mistet kontrollen. Da et tredje like uforklarlig mord skjer, begynner Walter og Jonna å lete etter fellestrekk og sammenhenger. Er det noen forbindelse mellom ofrene eller gjerningspersonene?
Her har forlaget skrevet litt mer også, men etter min mening så går teaseren for langt, og avslører alt for mye av handlingsforløpet. Jeg velger derfor å ikke skrive mer om det her.
Romanen er på ingen måte nyskapende eller revolusjonerende. Den føyer seg fint inn i rekken av tradisjonell nordisk krim. Etterforskeren er sliten og rufsete og havner i krangel og konflikt med alt og alle. Hjelperen er ung, full av pågangsmot og usedvanlig intelligent. Plottet er intrikat og snodig satt sammen slik vi er blitt vant til fra stormestere som for eksempel Jo Nesbø og Jussi Adler Olsen.
Stefan Tegenfalk følger oppskriften til punkt og prikke. Du får cliffhangere der de skal være, snerten og til tider humoristiske dialoger, en kamp mot politisystem og rettsvesen, vennekorrupsjon og fanatiske polititopper med sine egne agendaer som forpurrer etterforskningen. Antagonisten er hevngjerrig, utspekulert og lynende intelligent. Hørt det før? Lest det før? Ja, så absolutt. Slik sett er «Vredens tid» på mange måter svært forutsigbar. Det er kanskje det største ankepunktet. For oss som leser mye krim så utfordrer ikke Stefan Tegenfalk oss på noen måte.
Hvorfor er jeg da så begeistret, kan en kanskje spørre seg? Vel … Jeg elsker nugatti på brødskiva også, og jeg synes det smaker like godt hver dag. Jeg blir ikke spesielt overrasket når jeg åpner matpakka, men jeg gleder meg til matpausen, og jeg nyter brødskivene. Slik er det med «Vredens Tid» også. Det er en helstøpt krim akkurat slik jeg ønsker å ha den. Jeg elsker denne krimformen. Den tiltaler meg, og tydeligvis også millioner av andre krimelskere.
Etterforsker Walter Gröhn er en herlig skrue med langt flere lyter enn karismatiske trekk. Han er satt, gretten, opponerende og driter i lover og regler så lenge han mener at målet helliger middelet. Ett av flere høydepunkt er hans herlige betraktninger og kommentarer. Han har mange gullkorn på lager som fikk meg til å le høyt. På samme måte så er Jonna de Brugge hans rake motsetning, men hennes urokkelige rettferdighetssans gjør at hun også lar seg inspirere og lede av sin 20 år eldre og hakket mer rufsete kollega. De er et umake par, men en forfriskende duo.
Drivet i «Vredens Tid» er godt. At jeg valgte å legge vekk Nesbø gang på gang for å lese mer av denne sier litt om det. Boken har svært få dødpunkter, samtidig som den er såpass lett i fortellerstilen at den ikke blir tung å lese. Forfatteren har hele veien gjort grep som holder leseren fast fra side til side. «En pageturner» for å bruke en klisjè. Selve historien har også noe mørkt og skremmende ved seg. Hva får vanlige mennesker med omsorg, omtanke og nestekjærlighet til å begå brutale drap på de som de er mest glade i? Løsningen skal jeg ikke gi her, men den holder seg innenfor grensen av troverdighet. Så vidt …
Elsker du krim? Liker du det trygge foran det eksprimentielle? Har du sansen for krimforfattere som bruker språket og litteraturens virkemidler bevisst for å nagle deg fast til sidene? Vil du ha en skikkelig kosestund med en god bok på sofaen? Vel, da anbefaler jeg «Vredens tid» på det sterkeste. Dette var rett og slett kjempespennende og altoppslukende lesning.
Jeg gleder meg som en unge til «Nirvana prosjektet» kommer på norsk. 🙂
GEIR TANGEN 