Siste spiker i kista!

Er det en ting du kan være 100% sikker på med Stefan Ahnhems seks bøker om Fabian Risk, så er det at de alltid er intenst spennende. Det kjøres på med flybensin og rocketfuel gjennom hver eneste side av hver eneste bok. Et vanvittig tempo, og så spenningsmettet, sammensatt og actionpreget at det tar pusten fra deg. 

En annen ting du alltid kan være sikker på er at du aldri er i nærheten av å kunne forutse hvilke sjokkerende twister og hasardiøse krumspring plottene har å by på. Det er så spinnvilt funnet på og så sadistisk utspekulert at en kan begynne å lure på om forfatteren er helt frisk i hodet.

Og når vi først er inne på sadister … Kim f**kings Sleizner! Altså, helt seriøst, har nordisk krim noensinne hatt med en mer skremmende sosiopat å gjøre? I denne siste boka i serien er han så jævlig utspekulert og ondskapsfull at jeg tidvis hadde problemer med å lese. Jeg tror ikke noen Ahnhem-lesere blir særlig overrasket om jeg avslører at dette seks-bokdramaet ender i et helt vanvittig blodbad som savner sidestykke. Avslutningsscenen er episk.

Når det er sagt så sitter jeg likevel igjen med en bismak denne gangen. Det handler om de hundre siste sidene av boka. På det tidspunktet kunne forfatteren lett ha avrundet med den samme episke avslutningsscenen til en klokkeklar sekser på terningen, uten å kjøre enda en siste twist. En twist som vil få de mest hardbarkede Q-Anon- tilhengerne til å nikke gjenkjennende og tenke: «Visste jeg det ikke …» Jeg vet at forfatteren mener at dette er godt innenfor hendelser som kunne skjedd, selv i fredelige Danmark, men for oss litt mer naive nordmenn (som gladelig korsfester en statsminister for å ha to personer for mye sittende ved feil bord i et 60 års-lag) så er denne twisten i sprøeste laget, og faller derfor gjennom hos undertegnede. For MEG ville historien blitt mye bedre om realismen hadde fått litt bedre grep om slutten, eller at dimensjonene av konspirasjonen hadde blitt tonet ned til noe mer troverdig.

Med det sagt, så ble de siste 300 sidene av boka lest i ett strekk. Det sier det meste om det vanvittige spenningsnivået i det som altså er aller siste spiker i kista.

17.januar 2022 – ©Geir Tangen

Bobler over av spenning

Offer uten ansiktEt godt bilde på Stefan Ahnhems krimdebut «Offer uten ansikt» er han festdeltakeren som aldri helt vet når det blir for mye. Han er festlig, men han er litt for full, litt for masete, litt for nærgående og litt for glad i å danse maccarena. På samme måte har denne krimboka nemlig ALT en spennende thriller skal ha, men til tider blir det faktisk litt for mye det gode. Det bobler over.

La det være sagt med en gang … Boka er kjempespennende, og Ahnem KAN virkelig skrive thrillere. Samtidig så virker det nesten som om det er det han har vært redd for at vi ikke skal se, så derfor går han all in på første pott. Etterhvert som du leser denne anmeldelsen så vil du forstå hva det er jeg sikter til.

Historien er på sett og vis ikke den mest originale. En tidligere skoleelev bestemmer seg for å gå på tidenes hevntokt, og drepe en etter en av sine gamle klassekamerater. En av disse klassekameratene er politietterforskeren Fabian Risk. Han er mannen som må løse drapsgåten, samtidig som han er et potensielt offer. Fabian Risk er en klassisk litt rufsete politidetektiv med et svært trøblete privatliv og et anstrengt forhold til autoriteter. Han går sine egne veier. Alltid. Hver eneste gang han finner et nytt spor går han solo, og gjør noe på egenhånd som han ikke burde, og/eller som han har fått beskjed om å ikke gjøre. Og … han har ALLTID rett. Alle tanker han gjør seg underveis i etterforskningen viser seg å medføre riktighet. Fabian Risk får Harry Hole til å virke som en striks regelrytter, og Sherlock Homes til å være en smule tilbakestående. Heftig combo, men litt drøyt.

Den mystiske drapsmannen har lagt en plan som overgår alt verden noen gang har sett av utspekulert jævelskap. Ikke nok med at han skal ta livet av 20 mennesker, men måten han gjør det på er så til de grader gjennomtenkt og planlagt at jeg ikke har lest noe lignende på de 150 krimbøkene jeg har trålet meg gjennom de siste par årene. Ingen over – ingen ved siden. Han er den ultimate antagonist. Han er usynlig, usårbar, uangripelig og utrolig. Hver eneste lille tekniske detalj er finslipt. Et naturvitenskaplig og teknologisk geni som bruker sin IQ på 170+ til å tenke ut de jævligeste måtene en kan ta livet av noen på, samtidig som denne drapsmetoden også gir et tydelig signal om hva offeret gjorde galt en gang i barneskolen. Med sin overdrevne datakunnskap og utømmelige bankkonto finnes det ingen grenser for hva han kan rigge til på et åsted. Heftig type, men litt drøy.

Jeg skal ikke utbrodere poenget mitt, men slik fortsetter det altså. Tvers gjennom onde og korrupte politisjefer som begår grove seksuelle overgrep mot sine ansatte. Litt drøyt. Drapsmetoder som får torturkamrene i middelalderen til å virke som deilige spa-behandlinger. Litt drøyt. Eksentriske polititeknikere som finner ALT av spor bare de får tenkt seg om litt, og som ville pisset på amatørene i CSI. Litt drøyt. Usynlige elever i klassen som ikke bare har gått gjennom grunnskolen uten å være midtpunktet, men som faktisk INGEN klarer å huske har gått der. Ikke navn. Ikke utseende. Ingenting. Litt drøyt.

«Offer uten ansikt» er med andre ord litt drøy. Ikke bare i omfang med sine 650 sider og nesten 20 drap, men også i ekstreme handlinger, ekstremt intellekt og ekstreme karakterer.

Når det er sagt … Boka er kjempespennende fra begynnelse til slutt. Den er både uhyggelig og skremmende, men også til ettertanke. Hva fysisk vold, mobbing og utestengelse kan gjøre med oss mennesker. Boka fikk meg til å gå gjennom min gamle barneskoleklasse. Tenke etter om det var noen der jeg hadde glemt. Heldigvis var det ikke det. Jeg husket alle med både for og etternavn.

Som krimentusiast er det fascinerende å følge både drapsmannen og etterforskeren. Dette er nesten en hyllest til alt det vi elsker. Stefan Ahnhem tar det hele litt lenger enn hva vi har sett før. Boka er extremsportutgaven av en Harry Hole-krim, og får små engler som henger alene i skogen til å prise seg lykkelig med at de tross alt slapp ganske billig unna …

Andre bloggere om samme bok:

Siljes bokhylle og Pervoluto

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5