Spikrer Kyrre Kaupang til krimkartet

Kongens rådMed sin tredje bok om den norske etterretningsorganisasjonen «Stiftelsen» har Ørjan N. Karlsson for alvor spikret Kyrre Kaupang på det norske krimkartet. I «Kongens råd» ser vi en rutinert krimforfatters håndverk slå ut i full blomst. Boken er ikke bare spennende og morsom som de to foregående også var, den har i tillegg et strammere plott og en tydeligere retning. Både actionsekvenser, historiske subplott og etterforskningstaktiske grep er mer gjennomført i denne romanen. Karlsson er mindre utbroderende, og har fått på plass et fargerikt persongalleri.

Alt i alt er dette altså en innertier fra den allsidige forfatteren. Han har skrevet flere rene actionbøker med utgangspunkt i norske elitesoldater, andre spenningsbøker, og ifjor kom hans første science fiction roman, «Huset mellom natt og dag«. En adrenalinsprøyte av de helt sjeldne. Det er derfor ikke spesielt overraskende at Karlsson skriver svært spennende i tempo-partiene av en krimroman. I tillegg har han hele veien hatt humoren som sitt varemerke. Små utspekulerte sammenligninger som på sitt forunderlige vis krydrer romanene om Kyrre Kaupang med en solid dæsj latterkuler. Noen kritikere mener disse små morsomhetene virker oppkonstruerte og og malplasserte. Jeg kunne ikke vært mer uenig. De gir forfatteren et særpreg. Et fingeravtrykk. De gjør at Ørjan Karlsson skiller seg ut i mengden av norske krimforfattere, og jeg godter meg hver gang de dukker opp. Det vi ser er imidlertid at han har dempet dette uttrykket noe, og det er greit. I «Gerhardsens testamente» og i «Hauges direktiv» haglet de tettere enn bortforklaringene til justisminister Anders Anundsen i asylbarnsaken. (Se, jeg kan kunsten jeg og 😉

Litt av poenget med Ørjan Karlssons krimbøker er at man må godta konseptet fra starten av. Den berømmelige «James Bond effekten», om du vil. Altså at dette er pur galskap fra starten av, og at du må riste av deg noen fordommer når det gjelder logikk og sannsynlighetsregning. Kyrre Kaupang er ikke bare en utrolig fyr, han befinner seg også i et utrolig univers. Et univers der en må være rimelig konspiratorisk i tankegangen for å godta pakken. Kaupang er nemlig en slags etterretningsagent i de hemmelige tjenestene. De som er så hemmelige at ikke en gang de offisielle hemmelige tjenestene (PST) vet noe om dem. Vi snakker om spionorganisasjonen «Stiftelsen«. Opprettet i et tett og nært samarbeid mellom trekløveret Einar Gerhardsen, Haakon Lie og Jens Christian Hauge, og selvsagt det amerikanske CIA rett etter andre verdenskrig.

I denne romanen avdekker Stiftelsen en enda mer hemmelig forsamling, nemlig «Kongens råd«. I sin tid opprettet av gamle Kong Haakon for å få et bedre innblikk i hva som egentlig rørte seg i de politiske korridorene på Stortinget og i Regjeringen. Nå, i vår tid, et slags kartell av folk med makt som «snakker sammen». Hva skjer når denne indre kjernen av maktmennesker blir infiltrert av mennesker med et annet lands agenda og interesser som sin fanesak? Vel, det blir bråk … og da er det godt vi har Kyrre & co til å ordne opp etter kalaset. Drapet på to ambassadører vikles tett inn i en historie som starter nyttårsaften i 1958, og som etterhvert vikles inn i selveste Treholt-saken. Dette er en interessant historie som fungerer svært godt som et subplott. Morsomt å følge Karlsson sin konspiratoriske hjerne boltre seg i Arne Treholt sin skjebne.

Som dere forstår så er jeg svært godt fornøyd med den tredje boken i Kaupang-serien. De som kjenner meg vet at jeg er en stor tilhenger av Karlssons bøker, så akkurat det kommer vel ikke som noen stor overraskelse. Men, jeg understreker det jeg sa i starten. «Kongens råd» er skarpere, mer fortettet, har bedre dramaturgi, og et langt bedre register av karakterer. Tidligere virket noen av disse karakterene litt firkantede og forutsigbare. Nå synes jeg de trer fram fra skyggene som helstøpte og interessante mennesker. Det kan hende at dette er et resultat av forlagsbyttet, men det kan like gjerne være at Karlsson selv har bestemt seg for å ta tak i disse tingene. Resultatet er uansett utsøkt. «Stiftelsen» blir bare mer og mer interessant i sin sammensetning av artige og sterke karakterer.

«Kongens råd» slår Ørjan N. Karlsson til ridder av det runde bord i Rivertonklubben. Dette var en helstøpt spionkrim! Jeg vil ha mer!

Men bare hvis det gjelder Hamilton …

Men ikke hvis det gjelder din datterJeg synes tittelen på dette innlegget sier det meste. Jeg går god for at dette er strålende lesestoff, men bare hvis det gjelder Hamilton. I alle andre sammenhenger ville jeg bedt dere skygge unna. Jan Guillou har rett og slett mistet litt taket på å skrive thrillere. Det går gudjammerlig seint i svingene, og en skal være helt spesielt interessert for å kunne klare å påstå at dette er god spenningslitteratur. Men, som sagt, det er en Hamilton-bok. Da er nesten alt tilgitt … 

Men, bare nesten. Det må være lov å påpeke at når en skriver ti steintøffe handlingsspekkede og adrenalinjagende romaner om spesialagenten Carl August Gilbert Hamilton, så forventer leseren faktisk LITT mer enn en enkeltstående actionscene i en bok som nærmer seg 500 sider. (Kødder ikke. Det er bare en spennende scene i boka) Hamiltonserien var spekket med driv, spenning, fart og action. Men, de to siste i serien som kom ti år senere har altså stikk motsatt fortegn. De er for det aller meste langtekkelig storpolitikk med analyser, vurderinger, samtaler, møter, intervjuer og masse småprat om planlegging av en redningsaksjon. Guillios siste Hamilton-roman «Men ikke hvis det gjelder din datter» er rett og slett en tragedie for alle som ikke allerede er helfrelste blodfans. Egentlig burde det vært en tragedie for oss også, men vi er så hjernevasket at vi blir våryre bare vi hører navnet hans, og koser oss derfor uansett. Det er som ihuga James Bond-fans som gir blanke blaffen i kvaliteten bare det kommer en ny James Bond-film. Eller som Harry Potter-elskere som plutselig hadde fått en uventet oppfølger i fanget. En tåler det meste bare det er et nytt dypdykk inn i Potter-universet.

Eller … Kanskje det ikke er sånn? Kanskje det bare er meg som har så inderlig lyst til å lese mer Hamilton at jeg faktisk leser hva som helst? Jeg har gjort det der før, skjønner du. Da jeg en nitrist høstdag i 1989 skjønte at jeg hadde lest siste Alistar MacLean-bok med «Santorini», gikk jeg inn i en dyp depresjon, og kompenserte altså med å gyve løs på bøkene til Alistar MacNeill. Navnet lignet, og jeg hevdet hardnakket at dette egentlig var MacLean-bøker. De var jo basert på et av hans manuskripter … Jeg kommer sikkert til å lese Stieg Larsson-romanen som kommer til høsten også, kjenner jeg meg selv rett. Eier ingen prinsipper. Mangler fullstendig ryggrad når det kommer til å melke ut siste blodsdråpe av et lik som forlengst har gått over i rigus mortis.

Så derfor sitter jeg her og sier det høyt. Du MÅ lese den siste boka om Hamilton! (Men, fagmannen i meg glefser iltert til meg når jeg sier det) Så får dere heller tolke det som dere vil. Ikke forvent neglebitende spenning. Ikke forvent tempo eller action. Ikke forvent overraskende twist. Ikke forvent et gnistrende godt språk eller knivskarpe dialoger. Ikke forvent karakterer som rører ved deg eller dyptgående samfunnskritikk. Forvent heller en selvhøytidelig, småarrogant og stivbeint fyr som det er umulig å ikke bli oppriktig glad i. Han setter kanskje verden på hodet, men han gir ikke jernet i denne boka heller. Det er rett og slett utilgivelig. Men … Ikke hvis det gjelder Hamilton 😉

 

 

En imponerende thrillerdebut!

SvømmerenSkal du lese en thriller i år, så er det denne! Boken er en spionthriller der vi følger fire personer. En amerikansk spion, en kvinnelig svensk EU-byråkrat, en svensk/arabisk akademiker, og en svensk lobbyist. Deres historier veves sammen med hendelser som har utspilt seg i midtøsten flere tiår tilbake. De blir alle uvitende dratt inn i et internasjonalt spill som de ikke har noen kontroll over. Et spill der det ikke finnes vinnere, og der et menneskeliv er mindre verdt enn en flue.

«Svømmeren» er en intens og heftig spionthriller med et internasjonalt snitt. Historiene som sys sammen gjennom boken er skremmende troverdige, og de storpolitiske undertonene levner liten tvil om at hovedstoryen med letthet kunne vært fra virkeligheten. Aktualiteten og troverdigheten kan underbygges med et rikt antall artikler i europeiske medier fra nyere tid.Denne troverdigheten er så tilstedeværende hos leseren at det øker spenningen i historien som utspiller seg. En kan ikke la være å la seg rive med. Jeg tok meg selv i å ha harehjerte flere steder mens jeg leste. Å skrive en fiktiv spionthriller som er så tett knyttet til dagens reelle situasjon er mesterlig gjort. Det gjøres med kløkt og finesse fra start til mål. Ikke en eneste gang tok jeg meg selv i å tenke at dette ble for dumt.

Historien starter med et smell, og spenningen er fortettet fra første til siste side. Hovedpersonene er jaget og forfulgt, og det er lett å trekke koblinger til Dan Browns mantra når det gjelder spenningsoppbygging. Det å la hovedpersonene til enhver tid være i bevegelse både bort fra noe truende, men samtidig på vei mot noe som kan gi en løsning, er en ideell setting for å skape spenning og dramatikk. Ikke la leseren få puste ut. Drive dem videre fra side til side. Zander mestrer dette svært godt. Jakten på Mahmoud og Klara er så heftig, intens  og nervepirrende at adrenalinet kommer dryppende ut av boksidene.

Det som likevel gjør at denne boken skiller seg fra andre spionthrillere er språket. Zander er en ordkunstner. Nydelige skildringer som tar pusten fra leseren. Svært nøyaktig, fortettet og godt språk fra første bokstav av. Det er ikke ofte vi ser titler innen denne sjangeren som makter å ivareta det litterære på en så fortreffelig måte som det vi ser her. Dette er uvanlig. Det gir denne thrilleren en ekstra dimensjon. Den hever den fra å være en god middag til å bli en gourmet-rett. Jeg bruker sjelden så sterke ord, men dette er skrivekunst!

«Svømmeren» starter i Damaskus for tredve år siden. En amerikansk spion blir vitne til at hans svenske kjæreste blir drept av en bilbombe som var påtenkt han. Han tar med seg deres nyfødte barn, og leverer det til den svenske ambassaden, med vissheten om at han overgir barnet til en uviss fremtid. Selv rømmer han gjennom å stadig ta på seg nye oppdrag som kan få ham til å glemme «sviket» mot sitt eneste barn. Hans historie gjennom 30 år som amerikansk CIA-agent følges som et subplott til hovedhistorien. Den utspilles i nåtid. En svensk/arabisk akademiker, Mahmooud, får hemmelighetsfulle meldinger fra en tidligere troppskamerat fra den gangen han var fallskjermsoldat i det svenske forsvaret. De treffes i Brûssel og Mahmoud får overlevert en datamaskin av vennen som skal inneholde sensitiv informasjon om amerikanske overgrep og tortur av fanger i Afghanistan. Ved overleveringen blir kameraten henrettet i et bakhold, mens Mahmoud klarer å rømme. Deretter følger en intens jakt hvor Mahmoud ser seg nødt til å søke hjelp hos en tidligere kjæreste, Klara, som bor og jobber som byråkrat for EU i Brüssel. Sammen forsøker de å komme seg unna attentatmenn som til enhver tid ser ut til å vite hvor de befinner seg. De forstår at de må finne ut hva det er for hemmeligheter som ligger på datamaskinen som Mahmoud har fått med seg. Jakten fører dem fra Brüssel til Paris. Samtidig har en småsleip svensk lobbyist, George Lööw,  blitt hentet inn av et amerikansk firma for å hjelpe dem med å hente inn informasjon om de to som er på rømmen. Han blir rundlurt av amerikanerne, og befinner seg snart som en fange i deres nett. Tvunget til å hjelpe dem videre.

Jeg har store vanskeligheter med å finne noe å sette fingeren på. Om det skulle være noe, så måtte det være at storyens «hemmeligheter» er så åpenbare. Når en har lest X antall spionthrillere så har en alltid en mistanke om hvilke konspirasjoner som ligger bak, og i denne thrilleren stemmer antakelsen gang på gang. Vi vet egentlig veldig godt hva det er som egentlig skjer bak teppet som skal ligge foran løsningen. Slik sett mangler altså «Svømmeren» en del på originalitet. Det endelige oppgjøret blir også i overkant klassisk i både form og handling. Vi har sett og hørt det før, mange ganger. Eller som Odd Børretzen sa det. Mange – mange ganger…

Men, noen ganger er det helt ålreit 😉