Er det lov å si at en åpner en bok med en viss ærefrykt? Jeg følte det iallfall litt slik da jeg satte i gang Storytel-spilleren for å lytte meg gjennom min første bok av Harlan Coben. En forfatter som jeg har hørt sinnsykt mye om, men aldri lest tidligere. Mannen som fikk Jan Erik Fjell til å begynne som forfatter, og som alle krimentusiaster har posters av på veggene. (Om noe så sinnsvakt hadde eksistert) Hold tett er en av Harlan Cobens mange frittstående thrillere. Spenningsbøker han har skrevet ved siden av serien der vi følger Myron Bolitar. Mitt møte med Coben ble en oppvåkning. Jeg skjønner tegninga, og forstår hvorfor folk er begeistret.
Harlan Coben gjør det som trolig er aller vanskeligst innen spenningslitteratur. Han skriver om folk som meg og deg, og helt vanlige og dagligdagse valg vi tar. Valg som får ekstremt fatale konsekvenser, og det skremmende er at jeg blir sittende og tenke at dette kunne faktisk vært meg. Helt seriøst … Dette kunne skjedd meg, og jeg ville trolig gått rett i den samme fella. Joda, det er jo en psykopat av en annen verden inni denne boka også, men det er ikke han som gjør boka spennende. Han er bare et ekstra krydder.
Det som er spennende er at en rekke personer, la oss gjerne kalle dem hverdagsmennesker, gjør noen små ting vi alle kunne gjort. Ting som vanligvis ville blitt forbigått i stillhet. Så hender det noe som får den første dominobrikka til å velte, og før du vet ordet av det raser hele tilværelsen sammen. Det er utrolig fascinerende lesing. Og i dette ligger også alt det som er så vanvittig skremmende. Ja, jeg kunne utmerket godt vært en Mike Bay som lot meg lokke av kona til å sjekke hva guttungen min egentlig holdt på med på dataen, uten å tenke over hvilke konsekvenser det kunne få at jeg faktisk fikk vite ting jeg ikke skulle visst om hans liv. Ja, jeg kunne også vært læreren Joe som i et ubetenksomt øyeblikk sier noe i klasserommet som gjør at en elev ender opp som et mobbeoffer. Det er bare et lite sekunds irritasjon, og en ironisk kommentar som skal til. Ja, jeg kunne utvilsomt vært den faren som bekymrer seg litt over at sønnen virker litt deprimert til tider, men som velger å tro at alt er i orden, og ikke tar den lille fortrolige praten om livet og hva som kan være vanskelig. Små ubetydelige valg og handlinger, og vips så befinner du deg i et mareritt som du aldri vil komme deg ut av. Cobens mantra er: Det kunne skjedd deg, bare se her ….
I denne boka møter vi altså hverdagsmennesker som på ulykksalig vis havner midt oppe i det som vi alle ser på som det verst tenkelige. At sønnen din forsvinner. At barnet ditt tar selvmord. At noe skal skje med dem du er aller mest glad i, og at du etterpå ser at du kunne gjort noe for å forhindre det. Samtidig som Coben beskriver denne skrekken vi alle har på en intens og troverdig måte som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss, så klarer han også kunststykket å beskrive alle de små hverdagslige handlingene på en svært igjenkjennbar måte. Gang på gang tenkte jeg: JA! Slik er det. Akkurat slik oppleves den eller den situasjonen. Små hverdagslige episoder som vi gjennomgår hver eneste dag uten å tenke på dem. Her materialiserer de seg, og gjør miljøet, karakterene og historiene svært levende.
Handlingen går i korte trekk ut på at et foreldrepar i en forstad til New York bestemmer seg for å installere et spionprogram på tenåringssønnens datamaskin fordi han har forandret seg slik i det siste. Samtidig så blir en kvinne drept og dumpet i et horestrøk, en annen kvinne forsvinner sporløst fra et kjøpesenter, og en alenefar fortviler over en ung datter som har blitt et mobbeoffer på skolen på grunn av en ubetenksom kommentar fra en lærer. Dette sammen med at den overvåkte sønnens beste kamerat begår selvmord, og han selv med ett blir savnet, skaper rammen for historien.
Vi møter panikken hos foreldre som er redde for barna sine på ulike måter, og hva de gjør for å beskytte dem. Hele veien stilles det moralske spørsmål til leseren gjennom karakterenes tanker eller handlinger. Spørsmål som får oss som lesere til å stanse opp og tenke. Hva ville jeg gjort? Kan en slik handling forsvares? Ville det gjort det annerledes om jeg hadde valgt annerledes? Hva er riktig, og hva er galt? Boken fikk meg også til å se på overvåkningssamfunnet og informasjonssamfunnet med nye øyne. Jeg har alltid sagt at overvåkning er til det gode. De som ikke har noe å skjule plages jo heller ikke av å bli sett? Etter å ha lest denne thrilleren har jeg fått en oppvåkning. Overvåkning er ikke greit uansett. Det er ikke meningen at alle skal vite alt om oss. Noe er privat, og bør kanskje få lov til å være akkurat det?
Boka er egentlig mer skremmende enn den er spennende. Men, jeg forstår mine bokvenners begeistring.Boka var en tankevekker, og i tillegg ganske bra spenningslitteratur.
GEIR TANGEN 