Stikkord: spenning

Skrivetips: Hvordan skape spenning?

Dette er et av de vanligste spørsmålene jeg får når noen spør meg om skriving. Hvordan skape spenning i teksten? Jeg har besvart spørsmålet så mange ganger, og på så mange forskjellige måter, de siste årene at det nesten har gått litt i surr for meg hva jeg egentlig mener om saken. Da spørsmålet kom opp på nytt i forrige uke i forbindelse med at en nevø ønsket svar på noen spørsmål til et særemne, måtte jeg sette meg ned og sammenfatte tanker og refleksjoner.

Dette er et av de vanligste spørsmålene jeg får når noen spør meg om skriving. Hvordan skape spenning i teksten? Jeg har besvart spørsmålet så mange ganger, og på så mange forskjellige måter, de siste årene at det nesten har gått litt i surr for meg hva jeg egentlig mener om saken. Da spørsmålet kom opp på nytt i forrige uke i forbindelse med at en nevø ønsket svar på noen spørsmål til et særemne, måtte jeg sette meg ned og sammenfatte tanker og refleksjoner.

Min nevøs utgangspunkt var en sammenligning av min debutkrim «Maestro», Horst/Engers «Røykteppe» og Jo Nesbøs «Kniv». Og la det være sagt først som sist … Mitt svar er utelukkende mine egne tanker rundt spenningskurven og virkemidlene som er brukt i disse tre bøkene, og ikke et fasitsvar. Dere får lese det som et partsinnlegg, og ikke en oppskrift.

Premisset i kriminallitteraturen ligger jo i akkurat dette begrepet. Spenning. Det er selve formålet med å skrive slik litteratur. Ingenting er så kjipt som en uspennende kriminalroman. Derfor har alle krimforfattere et stort fokus på spenningskurven i fortellingene sine. Vi må både skape og holde på spenning for å lykkes. Dette finnes det, som dere vet, «oppskrifter» på hvordan en gjør, og det er nok her en god del elitister innen litteratur har kritisert kriminallitteratursjangeren. De mener det er oppskrifts-litteratur. Ser vi på tidlig norsk krim fra 50-60-tallet så kan jeg være tilbøyelig til å være enig, men dette har endret seg radikalt med årene. Likevel ligger formålet der … «Å skape spenning for leseren».

Jeg ser alltid for meg en sekskant med følgende seks hovedstrategier:

  • 1. Konstruere situasjoner (scener) som spiller på leserens frykt eller fobier.
  • 2. Konstruere gåter som åpner for undring og mystikk, og som trigger leseren til å lete etter løsninger.
  • 3. Konstruere en dramaturgi og en komposisjon der leseren til stadighet må vente på svar/løsning (cliffhangere)
  • 4. Øke konfliktnivået mellom karakterer i alle scener, slik at leseren i større grad engasjerer seg
  • 5. Konstruere uventede vendepunkt (twister) som kommer svært overraskende på leseren, eller som sjokkerer dem.
  • 6. Skape et personlig drama rundt protagonisten som gjør at leseren føler seg tettere bundet til ham/henne følelsesmessig, for så å sette ham/henne i fare.

Når du leser moderne norsk kriminallitteratur så vil du finne alle seks momenter i de aller fleste romanene, men selvsagt noe ulik vekting av dem. Moderne psykologiske thrillere har for eksempel en mye større vekting av punkt 5 enn en mer tradisjonell actionthriller.

I «Maestro» er alle seks momenter brukt bevisst av meg. Noe som er ganske selvsagt ettersom jeg ved flere anledninger har uttalt at boken er en hommage – en hyllest – til nordisk krim. En slags meta-krim med andre ord. Spenningsverktøyene er brukt med større tydelighet enn det du kanskje finner hos en del andre ettersom jeg ønsket å gjøre dem synlige for leseren. Det ble hevdet i en amerikansk anmeldelse at jeg tidvis var «demonstrerende» i min bruk av virkemidlene. Det betyr at jeg lyktes med det som var prosjektet mitt.

Jeg skal prøve å være konkret på hva det var jeg gjorde sett opp mot denne sekskanten. Jeg spilte for eksempel på frykt og fobi i scenen der kvinnen blir kastet ut av 7.etasje i høyblokken. Frykten for at den du stoler blindt på, og som du har sluppet inn i huset ditt, viser seg å være en helt annen enn den du tror han er. Og den spiller på høydeskrekk naturligvis. (1)

Jeg har dessuten skapt en krimgåte der jeg skjuler hvem morderen er (til tross for at vedkommende har en egen synsvinkel), og det blir en gåte både hvem han er og hvorfor han utfører de grusomme handlingene. (2)

Det er aktiv bruk av cliffhangere i nesten hvert eneste kapittel, der jeg forlater protagonisten når det er på det mest spennende, for eksempel når Viljar er fanget i naustet og morderen kommer tilbake. (3)

Den store kontrasten mellom de to protagonistene Viljar og Lotte er en stadig kime til konflikt mellom dem, og gjør at også rolige scener oppleves som dramatiske (4).

Et plutselig vendepunkt har vi også flere eksempler på. Når vi som lesere er hundre prosent sikre på at Viljar ble drept i en brann, og han dukker opp levende mot slutten er ett eksempel, men det tydeligste er likevel da jeg valgte å ta livet av en av de kjæreste karakterene halvveis i boka. Det er et sjokk for leseren. (5)

Det er også personlige drama i boka som engasjerer leseren både i hovedplottet og i subplottet. Ett eksempel er selvsagt forholdet mellom politietterforskeren Lotte og hennes narkomane søster Anne (6). Når jeg så har gjort leseren glad i dem begge, velger jeg å sette en av dem i livsfare …

Vi finner veldig mye av det samme i både «Kniv» og i «Røykteppe» selvsagt, og jeg velger å ikke gå inn på like spesifikke eksempler her, men kan i mer generelle vendinger si noe om hovedtrekkene i spenningsoppbyggingen:

I «Røykteppe» danner et forferdelig terrorangrep i Oslo på nyttårsaften utgangspunktet. En pangstart om du vil. I seg selv et voldsomt drama som gjør at det blir spennende fra første kapittel av. Mye av spenningen ligger i selve gåten bak dette terrordramaet (2) og i veien de to protagonistene går for å løse denne gåten. Dramaet mellom dem er også en viktig spenningsfaktor (6). I tillegg har utvilsomt Horst/Enger hatt fokus på å opprettholde et høyt tempo og et voldsomt driv. Scenene er handlingsmettede og veldig scenisk framstilt. På en annen side så er jo dette også ett av ankepunktene denne romanen har møtt hos kritikere. Dette spenningsverktøyet går ofte på bekostning av prosaen.

I «Kniv» ligger også fokuset på drapsgåten om hvem det er som har drept Harrys kjæreste. Men Nesbø bruker også mye plass på å skape en underliggende, grøssende atmosfære rundt protagonisten der vi hele tiden føler på at det ligger en trussel, eller en ny katastrofe, og venter rundt neste sving. Spenningen ligger i skildringen av den voldsomme ondskapen i antagonisten, men også i de indre demonene hos Harry Hole. (1) Dessuten bruker Nesbø cliffhangere bedre enn noen andre forfattere (3), og han er ekstremt uforutsigbar og sjokkerer leseren gang på gang gjennom romanen. (5) Boken føles nesten fysisk vond å lese, og den sterkeste motoren av dem alle er det personlige dramaet Harry går gjennom (6)

Vi ser altså tre ulike norske krimromaner, med tre helt forskjellige uttrykk, og med ulik vekting på hva det er en har ønsket å framheve i oppbygging av spenningskurven. Derfor blir det også så feil når noen anmeldere skriver at en bok «ikke er spennende» eller «er ekstremt spennende». Det kunne vært fint å vite hva det er som gjør boka spennende, for om den er det eller ikke er egentlig veldig subjektivt. Like subjektivt som mine tanker om hvordan en kan skape spenning i krimbøker …

TV2 Lørdagsmagasinet om «Maestro»

Når krim blir samfunnskritikk

mafielaDet er en ærverdig gammel tradisjon som holdes ved like når litteraturen setter premisser for samfunnsdebatten. Slik Ibsen i sin tid gjorde ved å rette fokus på kvinnesaken i teaterstykker som for eksempel «Et dukkehjem». Det blir å dra det hele en tanke langt å sammenligne Hogne Hongset med Ibsen, men Hongsets litterære prosjekt står det respekt av. Hans nyeste krimroman «Mafiela» er et brekkjern inn i den norske Kraftbransjens innerste og mørkeste kjellerboder. Det applauderer jeg!

Hogne Hongset har rukket å skrive hele fem spenningsromaner etter at han ble pensjonist. De tre første kom ut på Kagge forlag (Traktaten.trilogien), mens han har valgt å gi de to siste ut på sitt eget lille Hobi Forlag. Det gjør han med brask og bram. «Den femte dykkeren» som omhandler nordsjødykkernes skjebne, kom ut i fjor høst, og har gjort det svært bra. Hongset har kjørt land og strand rundt i bobilen sin og besøkt bokhandlere. Det gav oppsiktsvekkende gode resultater og salg. Boken ble også innkjøpt av flere matkjeder. Med den suksessen i baklomma, har han altså våget seg ut på enda et lignende prosjekt med sin siste kriminalroman «Mafiela«.

La oss si det med en gang … Bokens tematikk bør skremme vannet av deg som er strømkunde, og jeg tviler ikke ett sekund på at Hongset holder seg for god til å krisemaksimere situasjonen. Det er et skittent og mørkt bilde som skapes av Kraftindustrien, lobbyvirksomhet og politikere i «Mafiela», men jeg har selv vært lenge nok i politikken til å skjønne at Hongsets fiktive historie meget godt kan være tett opp til sannheten. Kjenner jeg ham rett så ville han ikke skrevet romanen uten at den var akkurat det. Det er dette som er Hogne Hongsets mål med sine spenningsbøker. Å sette viktige samfunnsspørsmål til offentlig debatt. Det skjedde også etter lanseringen av denne boka i høst, som dere kan lese i denne store artikkelen i VG.

Som sagt så har jeg virkelig sansen for det Hongset holder på med. Å bruke krimlitteratur for å peke på skjevheter i samfunnet er få forunt å få til. Det blir sjelden vellykket. Jeg synes Hogne Hongset kommer unna med det, om enn ikke helt uten riper i den litterære lakken.

«Mafiela» ville hatt godt av et par redaktørrunder til. Hongset skriver omstendelig, og har en lei tendens til å utbrodere en del detaljer som enten er helt uviktige for historien, eller som er sagt flere ganger tidligere. Boken er på 415 sider, men kunne med fordel vært strammet inn til. Da hadde selve spenningselementet i denne romanen blitt drevet mye tydeligere fram. Det ville gått færre sider mellom hver gang noe spennende skjedde.

Samtidig må det sies at Hogne Hongset har en veldig fin fortellerstemme. Måten han bretter ut historien på er kanskje omstendelig, men som leser så lar jeg meg rive med hele veien likevel. Hovedpersonen, og det dramaet hun gjennomgår engasjerer meg. Slekten til avdøde er sammensatt av en rekke spennende personligheter som skaper en mystikk og dramatikken rundt det som har skjedd. Jeg trålet gjennom boka på langt kortere tid enn planlagt, og de siste hundre sidene midt på natta. Kunne ikke legge den fra meg før alle spørsmål var besvart.

Å gi ut på eget forlag vet jeg en del om, og jeg vet hvor mye arbeid det er. Hogne Hongset har gjort en kjempejobb med et flott omslag og profesjonell design, men selve trykket, altså satsen, er gjort av et selskap som driver hovedsakelig med ombrekking av e-bøker. Dessverre gjør ikke den satsen seg like godt i en papirbok. Noen vil mene dette er for pirk å regne, og det er det også … 😉

«Mafiela» er en spennende bok, men kanskje vel så mye en interessant og en viktig bok som bør vekke debatt. Om det i det hele tatt går an å si noe slikt om krimbøker, da. Formatet er ikke det enkleste for å bedrive samfunnskritikk, men de som prøver – og lykkes – bør iallfall få får rungende applaus fra sidelinjen. GODT LEVERT!

Skremmende nært virkeligheten

PandoraÅ skrive thrillere handler om å spille på vår frykt. Sette oss inn i de mest skremmende situasjoner vi kan tenke oss, og dra oss gjennom et inferno av angst og naken redsel. En thrillerforfatter søker alltid dette origopunktet der leserens frykt og forfatterens ord går hånd i hånd mot avgrunnen. I Norge har vi ikke mange som behersker denne spenningssjangeren til fingerspissene, men vi har Tom Kristensen. I sin siste thriller «Pandora» gjør han akkurat det som jeg beskrev i starten. «Pandora» er en sitrende og intens thriller. Spennende fra første side, med et godt tempo og driv, men med en slutt som jeg kribler i fingrene etter å skrive om.

«You can`t always get what you want» synger Rolling Stones, og slik er det for meg med Pandora. En vanvittig spennende thriller. Å lese «Pandora» er som å springe i skogen med ei mannevond bikkje i hælene. Ikke ett lite sekunds pause på veien. Tempoet øker for hver meter. Hjertet hopper til tider nesten ut av halsgropa. Likevel … I det du leser siste side vil du kanskje føle deg snytt. Det er en intelligent, jordnær, troverdig og oppklarende avslutning. Men, jeg mener den er feil. Den står ikke i stil med det som Tom Kristensen legger opp til. Det spilles opp til et cresendo som vil blåse ut trommehinnene på deg gjennom 400 sider, men så kommer det i stedet et rolig pianostykke som feider inn i stillheten. Så kan en jo spørre seg om epilogen kanskje er en prolog …?

Når det er sagt, så er det også det eneste jeg har å utsette på denne thrilleren. Den er så intrikat i tematikk, spenning, action og finurlige twister at en kan ikke unngå å bli begeistret underveis. «Pandora» er en dagsaktuell terrorthriller med alle ingredienser som skal til for å skremme løsunger på oss. Vi kommer ubehagelig nært innpå ISIL og deres terroraksjoner. Et cruiseskip i Karibien blir utsatt for et utspekulert Anthrax-angrep (miltbrann) fra en kvinnelig passasjer, og jeg merker allerede der at jeg er hektet. Angrepet er svært troverdig. Antagonisten er akkurat så iskald og kynisk som hun må være. Bakmennene opererer på en måte som virker sannsynlig. Amerikanske agenter går hensynsløst fram for å stanse terroren, og i kjølvannet av alt dette ligger det uskyldige mennesker som må lide skjebner vi bare kan ane rekkevidden av.

Romanen har i tillegg et personlig drama som både interesserer og engasjerer. Hovedpersonen Omar er en ung homofil muslim i en familie av ytterliggående konservative islamister. En indre spenning der Omar drives fra skanse til skanse mellom lojaliteten til sine nærmeste, og troen på et sekulært samfunn der liberale muslimer lever i pakt med vestlige verdier. Han slites mellom to ytterpoler der faren mistenkes for å være «Oksen», ISILs finansielle bakmann, og kjæresten John som er CIA-agent, og som har vervet ham som dobbeltagent. I dette spillet blir Omar liten. Fryktelig liten … Og rundt ham veves nettet av nye terroraksjoner som kan kobles mot familien hans, og et stadig økende press fra hans kontakter i CIA.

Det som kjennetegner Tom Kristensens thrillere er kombinasjonen av det virkelighetsnære og troverdige på den ene siden, og enkeltmenneskers skjebne som brikker i store maktspill på den andre. Dette kommer kanskje enda sterkere til uttrykk i «Pandora». Det høye tempoet er til stede i form av svært korte kapitler og hurtige sceneskift. Spenningen ligger i hovedpersonenes umulige valg og ekstreme dilemmaer. Som leser vet vi hele tiden at det vil gå galt, og det gjør det gang på gang. Det er en nedadgående spiral, som må kulminere i en katastrofe for de involverte. Så kan vi, som sagt, diskutere til morgenen gryr om slutten var et riktig valg. Jeg mener nei, men jeg sitter ikke på fasiten. For alt jeg vet kan Tom Kristensen ha en klar baktanke med å gjøre det akkurat slik. Det gjenstår å se. Enn så lenge velger jeg å applaudere spenningens mester for nok en halsbrekkende thriller. I norsk målestokk er ingen i nærheten av Kristensen innen denne sjangeren.