Snømannen – GEIR TANGEN

Velkommen til mitt lille møte med marsbøkenes verden.... — Velkommen til mitt lille møte med marsbøkenes verden….

Lyset som skimrer gjennom vinterstøvete vinduer er uvant. Støvet grimer mot meg i render, og i gjenskinnet bærer det i seg minner fra en beksvart januar, der isrosene gav ly og hjem til hvert lille oppvirvlede støvkorn. Senere, når februar hilste solen velkommen løste isrosene seg opp og takket for seg. Men støvet ble igjen. Snek seg langsomt nedover glasset sammen med dråper av smeltevann. Vannet fulgte tyngdekraftens usvikelige kraft på vei tilbake til havet. Tilbake står rendene og blunker til meg. Jeg myser.

Smilerynker ved øynene trekker seg sammen. En lav mars-sol bærer bud om varmere dager. Snømannen i naboens hage kikker inn soveromsvinduet mitt, og trygler om nåde, mens han langsomt får et skjevt og slitent drag over ansiktet. Vi hater snømenn både jeg og katten, og i nattens mulm å mørke har vi hver på vår måte gitt monsteret våre nådestøt. Jeg med svarte, lunkne kaffeskvetter. Katten med gule. Vi fremskynder vårens melodi. En stille protest mot kalde ishjertedager.

Naboen skuler på oss fra tunet. Med sneipen dinglende fra kjeften saumfarer han åstedet rundt ungenes snømann, og sender oss mistenkelige blikk. Jeg og katten vinker tilbake. Uskyldsren,hvit gloriesamvittighet lyser fra smilene våre i vinduet. Mellom støvrendene … Naboen har KOLS, og etter noen sekunders øyekastkamp mellom oss, tar kroppen hans over. Lange rallende hostebyer sender ham langs Smertens Aveny, og med krokete rygg vakler han mot inngangsdøra. Jeg ser for meg at han har en stor og grå surstoffmaskin på innsida. Naboens siste flortynne livsnerve. En slange med håp.

Som Lydløs Trompetisme runger basunene for naboen. De uler høyt, men han hører dem ikke. Han streiker. Nekter å innse at livet langsomt er i ferd med å ebbe ut i takt med sigarettrøyken som finner vei til de forkrøplede lungene. Han klamrer seg til at livet fremdeles finnes på surstoff-flasker, og som morfinisten i boken om Tilfellet Vincent Franke, så hekter naboen seg til livsløgnen. Nådens Omkrets. Troen på at det ikke er giften som dreper ham, men derimot samfunnets strenge normer. De er nok på vei til samme sted, Vincent og naboen. Hånd i hånd som en slags sliten forgubbet versjon av Thelma & Louise.

Jeg stryker katten medhårs klok av skade. Han maler forrædersk, og ser på meg med gule øyne. Stikker hodet bort mot kinnet mitt. Myk pels mot skjeggstubb. Varmen fra hans kropp mot min. Sammen slikker vi solstråler bak støvete vinduer til skumringen kommer. De siste strålene over åsen farger landskapet oransje i det solen drukner. På minutter forsvinner all farge, og atter en gang vandrer vi inn Den Mørke Porten. Jeg og katten. Naboen og Vincent. Tilbake står snømannen. Kikker inn vinduet. Et omen om hva som skal komme. Et skjevt flir som langsomt dras mot avgrunnen av sin egen opprinnelse.

Jeg kan vel trygt si at jeg fra og med nå har fått meg en ny fobi ved siden av klovner, småunger med onde øyne, og levende dukker som prater. (Grøss!) Snømenn blir aldri det samme igjen etter å ha lest ut Jo Nesbøs «Snømannen«. Aldri mer kommer jeg til å smile når jeg ser en snømann stå i tunet. Tvert imot … Det er på tide å låse døra!

Jo Nesbø skuffer aldri. Det er ingen tvil om at også «Snømannen» holder svært høy krimklasse, også når en sammenligner internasjonalt. Nesbø har en egen evne til å gjøre umulige mulig, og i tillegg få det til å virke troverdig. Han bruker de billigste triksene i krim-manualen, men vi biter på gang på gang. Akkurat det har blitt noe av det morsomste med å lese Nesbø. La meg få forklare:

Gjennom de første bøkene i serien viste Jo Nesbø oss flere ganger at vi aldri kan være sikker på at han ikke bryter med vedtatte sannheter. Han sjokkerer oss, og får oss til å rive oss i håret i ren fortvilelse. Nesbø har nærmest personifisert uttrykket «kill your darlings«, og derfor føler du deg aldri trygg når du leser hans bøker om Harry Hole. Ved å gjøre det så har han oppnådd noe særegent som han benytter seg av i hver eneste bok. Han får oss til å dirre av spenning, og rope høylytte bannord til tause vegger på steder der vi bare ville smilt lurt og ristet på hodet i andre krimbøker.

Der du vanligvis ville tenkt: «Å nei, du lurer ikke meg«, så tenker du i stedet : «Åh herregud, nå gjør han det igjen!«. Han kan når som helst, hvor som helst og ofte fullstendig umotivert, sende viktige bipersoner som du er blitt glad i rett i døden, eller gjøre heltene dine til sinnsyke mordere. Det gjør at du hele veien er på alerten. Har hele tiden en krypende utrygg følelse av at noe fryktelig er i ferd med å skje. Der ligger Nesbøs genialitet. I sine fire første bøker har han skaffet seg et rykte som en jævlig partykiller, og kan derfor bruke dette gang på gang for å skape thrillereffekter senere. Lar jeg meg lure…? OH YES!

Snømannen skal i følge forståsegpåerne være Nesbøs mest spennende og beste roman om Harry Hole. Den er planlagt filmatisert i Hollywood, og boken skaffet ham et internasjonalt gjennombrudd. Flere har advart meg underveis. «Syntes du den var spennende … ? Bare vent til du kommer til Snømannen!» Det var derfor med en viss skrekkblandet fryd jeg startet på boken i forrige uke. Jeg har som dere vet som ett av mine lesemål i år å komme i mål med Harry H før Politi kommer ut i Juni. Leste Marekors i januar, Frelseren i februar, og altså Snømannen nå i mars.

Historien er for så vidt enkel. En person dreper en ny kvinne hvert år når den første snøen faller. Han setter igjen en snømann som et slags symbol på at han har vært der. I mange år har han fått holde på i fred ettersom drapene har skjedd på ulike steder rundt om i Norge, og likene aldri har blitt funnet. De har derfor blitt sett på som forsvinningssaker. Når Harry settes på saken så er det fordi det plutselig gjentar seg to ganger med kort mellomrom, og noen har begynt å se mønsteret. Jakten er i gang, og overraskelsene står i kø både for Harry og leseren.

Så er det engang slik at når en skrur forventningene i taket, ja så er jo faren der for at en ikke klarer å innfri dem fullt og helt. Det ville være å overdrive å påstå at boken er oppskrytt, for det er den ikke, men jeg mener helt ærlig at Nesbø har vært hakket hvassere i for eksempel «Marekors«. Grunnen til det er egentlig ganske enkel: (Nå kommer det et par spoilere her, så bla forbi om du skal lese boken)

I Snømannen blir «gjerningsmannen» tatt gang på gang, med stadig nye karakterer i rollen. Nesbø bruker ganske masse virkemidler for å overbevise meg som leser om at Harry denne gangen har truffet blink, og jeg begriper ikke helt hvorfor. Det er nesten en fornærmelse når Nesbø tror han kan få meg til å tro at Harry har fakket morderen allerede på side 157, eller senere på s. 350 når det vitterlig er over 100 sider igjen å lese. Det er jo innlysende for enhver krimelsker at svaret på mordgåten ikke blir gitt en fjerdedel ut i boka, eller for den saks skyld med en hel fjerdedel igjen å lese.

Det samme kan sies om valget av blodtørstig synder. Ved hjelp av eliminasjonsmetoden så er det faktisk ingen flere karakterer igjen å velge mellom når vi har kommet til den siste delen av boka. Svaret gir seg selv. Det kan bare være en person, og den personen er det selvsagt.

Vel … Det ødelegger ikke spenningen, bare så det er sagt. Her er driv og tempo så høyt at en skulle nesten tro Harry Hole hadde byttet ut Jim Beam-flaska med flybensin. Snømannen er en fantastisk krimroman på alle måter, og så absolutt en av de beste av Nesbø. Bare så det er sagt … Når denne filmen en gang kommer så vil den bli noe jævlig skummel, og snømenn vil aldri-aldri bli det samme igjen verken for barn eller voksne. Dette var både spooky, creepy og bloody …

Så nå gjenstår bare Panserhjerte i april, og Gjenferd i mai, før boken hele Norge venter på ligger klar i hyllene i juni. POLITI!