Mine nominasjoner til Bokbloggerprisen 2013

Foto: Rose-Maries litteratur og filmblogg
Foto: Rose-Maries litteratur og filmblogg

Om ni måneder deles den aller første bokbloggerprisen ut i Norge. En todelt pris som vil gå til to norske forfattere med utgivelser i 2013. Den ene prisen er forbeholdt skjønnlitterære romaner, den andre en mer åpen kategori hvor poesi, novellesamlinger, faglitteratur, barne og ungdomslitteratur m.m. vil få plass. Her er mine nominerte bøker:

Under årets bokbloggtreff på Oslo Bokfestival ble vi informert om statuttene for prisen, og hvordan nominasjonsprosessen og kåringen vil foregå. Det er kun bokbloggere som har anledning til å nominere og stemme, og det vil bli laget en shortliste for hver av de to kategoriene basert på våre nominasjoner. Denne blir publisert kort tid etter at nominasjonsfristen går ut, og det vil bli satt opp leseringer der vi får anledning til å lese gjennom de titlene på shortlista som vi ikke allerede har lest.

Jeg har gått gjennom 2013-titlene som jeg har lest med både lys, lykt og lupe, og har kommet fram til følgende titler som jeg vil nominere. (Jeg er jo krimelsker, så dere vil derfor stort sett finne denne sjangeren nominert blant de skjønnlitterære)

Skjønnlitterære romaner:

Smertens aveny omslag1. Roar Sørensen – Smertens Aveny (Commentum)

Denne boken fortjener all rosen den har fått … En kan mene mangt og meget om Roar Sørensen, men skrive det kan han. Boken er forrykende, og hadde fortjent langt mer oppmerksomhet fra krim-Norge enn det den har fått.Utrolig imponert over hvordan Sørensen klarer å skape det jeg mener er en slags moderne naturalisme. Det oser kvalitet av denne boken, og han tør og våger å være både ærlig og motbydelig detaljert i sine skildringer av et fattig og skruppelløst samfunn der nordmenn har slått rot. Langt borte fra vårt bedagelige sosialdemokratiske himmelrike av melk og honning. Min anmeldelse av boka finner du her.

 

Mysteriet2. Vidar H. Andersen – Mysteriet (Nova)

En omstridt bok. Noen elsker den, andre ikke. Uansett om en mener at dette er en genial roman eller et makkverk, så har Andersen gjort noe helt nytt med krimsjangeren. Han har strippet språket og handlingen for alle overflødige skildringer, og levert et kunststykke av en naivistisk krimroman. VG`s anmelder er uenig med meg, og sikkert andre også. At dette var en roman som enten ville hente seksere eller toere på terningen påpekte jeg tydelig i min anmeldelse av «Mysteriet» i vår. Hans egenart i form og uttrykk skiller seg svært mye fra oppskriften, men jeg likte det. Nei …. JEG ELSKET DET! Historien om Else kan jeg nesten gjengi i detalj, og det til tross for at boka er en murstein på over 500 sider. Den gjorde noe med meg som få andre bøker i år har gjort. Andersens krimdebut er svært annerledes enn dusinvaren du finner av tradkrim, og han tør å være akkurat det.

X3. Helge Thime-Iversen – X (juritzen)

Vi bokbloggere liker debutanter. Ukjente navn som plutselig kommer opp av ingenting og har noe på hjertet. Thime-Iversen var en av dem i 2013. En heidundrende seriemorderkrim som tok pusten fra meg. Et vannvittig tempo og en intensitet som krever en god penn. Handlingen sender oss som lesere på en halsbrekkende rundreise i Norge, og flere av scenene i boka er rene gysere. Slutten var litt hiaka-hoaka, men til debutant å være så er denne høyoktan-krimmen svært lovende. Tåler du blod, skrekk, fart og action, så bør du lese min anmeldelse av X, og komme deg til nærmeste bokhandel.

Blodtåke4. Thomas Enger – Blodtåke (Gyldendal)

Engers tredje bok om nettjournalisten Henning Juuls vei mot å oppklare brannen som tok livet av hans seks år gamle sønn er utvilsomt den beste så langt. Her har forfatteren landet. Han senker tempoet, og tar seg tid til å være både litterær og skildrende. Selv de roligste partiene i boka er en fryd å lese, og det blir aldri kjedelig. Antagonistens uhyggelige tanker og lyster blir dryppet på leseren fra start til mål. Hans lyst til å “slukke lyset” i levende øyne gir oss en krypende  og creepy stemning som vi kjenner godt igjen fra psykologiske thrillere. Samtidig så skildres et medie-Norge som er skremmende realistisk i all sin motbydelighet. Her skjermes ingen i jakten på neste offer for den offentlige gapestokk. Enger blir bedre og bedre, og som dere kan lese ut av min anmeldelse av Blodtåke, så er han nå farlig nær ved å bli en personlig favoritt.

Hauges_direktiv5. Ørjan N. Karlsson – Hauges Direktiv (Juritzen)

Ørjan N. Karlsson ble en åpenbaring for meg i 2013. Han har en skrivemåte som treffer meg rett i hjertet. Slentrende, ironisk, småmorsom og treffende. Hans to bøker i triologien om den norske spionorganisasjonen «Stiftelsen» er noe av det aller beste jeg har lest i året som har gått. Gerhardsens Testamente var super, og Hauges Direktiv ikke stort dårligere. Hans humoristiske skrivemåte kombinert med hans evne til å skape spennende plott og politiske intriger som holder leseren fanget, er ganske unik i norsk sammenheng. Karlsson fortjener all mulig ros for Hauges Direktiv. Kyrre Kaupang er en spennende karakter, og den flytende overgangen mellom fantasi og virkelighet når det gjelder det storpolitiske spillet er rett og slett fascinerende. I min anmeldelse av Hauges Direktiv skriver jeg at boken er konspirasjonskrim på høyoktan, og på et helt annet kvalitetsnivå enn det vi vanligvis ser fra norske forfattere. Knallgøy, humoristisk og svært spennende.

Det henger en engel alene6. Samuel Bjørk – Det henger en engel alene i skogen (VB Forlaget)

Årets beste tittel og bokomslag! Men, det er ikke derfor jeg nominerer pseudonymet Samuel Bjørk til Bokbloggerprisen 2013. Boken er en heseblesende og spennende jakt på en seriemorder der det gikk kaldt nedover ryggen på meg mer enn en gang. Jeg skriver i min anmeldelse av boken at denne krimmen grep meg etter nakkeskinnet fra første side, og slapp ikke taket før jeg var kjølhalt, ribbet og partert. Det ligger en nervetråd og dirrer gjennom hele denne boka. Noe vederstyggelig som kryper under huden. Noe som får deg til å skule litt mistenksomt rundt deg mens du leser. Historien er uhyggelig. Den er mørk og vond, men samtidig spennende og interessant. Den godeste Samuel kan nemlig sitt fag. Han bruker omtrent alle triks som står i boka for å finte deg ut, og for å skape den uhyggen han er på jakt etter. Han vet hvor han skal trykke for å sette deg som leser i ubalanse.Dette er en «oppskriftskrim». Samuel Bjørk viker ikke en tomme fra sjangeren, og er ikke redd for å bli satt i bås som klisjèbefengt krimforfatter.

Lydløs Trompetisme7. Marit Persheim – Lydløs Trompetisme (Publica Bok)

Denne nominasjonen kommer nok som en stor overraskelse på mange, men dess mer jeg tenkte over det dess mer sto denne boken fram som ett av årets høydepunkt. Det er ni måneder siden jeg leste den, men jeg kan fremdeles gjengi handling og karakterer med 100% nøyaktighet. Jeg tar meg selv i å sitere på Persheimsk vis stadig oftere. Neida! …. Joda 🙂 Som debutant har altså Marit Persheim klart å fenge en hardbarket krimelsker med sine enkle og naivistisk fortalte historie. Småmorsomt og litt Arto Paasilinnask. Jeg humret og lo hele veien og koste meg med Margit, Otto, Claes, Teppedama og alle de andre. I min anmeldelse sier jeg at trekket med fantasisprang som Persheim bruker (I ren Ally Mc Beal-stil) er et lykketreff i boka. Den gir boka en nødvendig snert, et faenskap om du vil, som gjør at karakteren Margit Pedersen blir mer tredimensjonal. Hun framstår som naivismens gudmor i all sin barnslighet. Det er som å lese om en sandkassetreåring i fullvoksen størrelse. Det er morsomt, men også noesåjeævliginnihelsikes irriterende. Jeg har så vondt av stakkars Otto. Han er så sørgelig i all sin tålmodighet at han får selv Jesus til å virke som en kruttønne med amfetaminabstinenser.

Annen litteratur:

Photo 31.05.13 15 27 311. Frode Håkonsen – Marengshjerte (Nova)

Denne diktsamlingen har jeg plukket fram fra hylla gang på gang på gang siden jeg fikk den på forsommeren. Diktene er så nakne, og følelsene ligger utenpå hvert eneste dikt. Dette er ekte! Dette er ord som griper deg i hjerterota og fillerister sjela di! Dette er vakkert, gripende og dypt. Hver strofe er som en sang i seg selv. Dette kommer altså fra en debutant. Helt ut av ingenting sto han der med marengshjertet sitt i hånda. En sterk og gripende opplevelse for meg som leser. Min anmeldelse av Marengshjerte var av det euforiske slaget for å si det sånn, og en soleklar nominasjon i denne kategorien.

Den onde arven2. Thomas Enger – Den onde arven (Gyldendal)

En av flere gode ungdomsbøker jeg har lest i år. Dette er Engers debut som forfatter for den yngre garde, og han treffer allerede på første forsøk. Boken har en nerve, en mystikk og en spenning som gjør at selv voksne finner det fengende. Det er en bok som kanskje kan være litt vanskelig å kategorisere, men den er en slags fantasyroman. Historiens utgangspunkt er mystisk, annerledes og gåtefull. Samtidig har historien velkjente momenter i seg fra fantasysjangeren. Her har vi kampen mellom de gode og onde kreftene, magiske penner som gir umenneskelig styrke og klarsyn, urkraften fra de fire elementene, gamle slektsgåter og den svakes uunngåelige kamp mot overmakten. En trent leser nikker anerkjennende til disse kjennetegnene. Jeg skrev om boken i august, og sa da blant annet at Thomas Enger har bevist at han kan mye mer enn å skrive seriekrim. «Den onde arven» er en god og spennende bok som jeg utvilsomt vil anbefale til mine leseglade elever i 10.klasse. Den engasjerer, og den skaper undring og mystikk. En god historie som er godt fortalt, rett og slett.

Ingen flere nominerte her. Ville gjerne nominert «Dagane grå» av Odd Eirik Færevåg i åpen klasse, men han er min kollega på skolen der jeg jobber, og jeg anser meg derfor inhabil. «Hevneren» av Jan Erik Fjell ville også blitt nominert på skjønnlitteratur, men den jobbet jeg som konsulent på, og de kortene vil jeg ikke blande sammen.

Dersom noen av dere lurer på hva som har vært mine kriterier for de jeg tenker å nominere, så er svaret enkelt. Boken skal berøre meg! Skille seg ut, og gjøre noe med meg som leser. Jeg bruker ikke andre kriterier, og så får dere eventuelt kritisere meg for det. For meg er litteratur noe som skal røre ved nervestrengene mine. Gjør det ikke det, ja så må de gjerne hete hva de vil og ha vunnet all verdens priser. Det hjelper ikke…

Bokbloggerprisen 2013

Foto: Rose-Maries litteratur og filmblogg
Foto: Rose-Maries litteratur og filmblogg

Om ett år deles den aller første bokbloggerprisen ut i Norge. En todelt pris som vil gå til to norske forfattere med utgivelser i 2013. Den ene prisen er forbeholdt skjønnlitterære romaner, den andre en mer åpen kategori hvor poesi, novellesamlinger, faglitteratur m.m. vil få plass. Det er ennå noen måneder igjen av året, men jeg fikk lyst til å gi dere et innblikk i hvem som står på min shortlist til nomineringer akkurat nå.

«Med forbehold om endringer» er det jo noe som heter, og det gjelder så absolutt her. Mye kan skje på årets siste måneder, og jeg har mange spennende norske titler på leselista for resten av høsten.

Under årets bokbloggtreff på Oslo Bokfestival ble vi informert om statuttene for prisen, og hvordan nominasjonsprosessen og kåringen vil foregå. Det er kun bokbloggere som har anledning til å nominere og stemme, og det vil bli laget en shortliste for hver av de to kategoriene basert på våre nominasjoner. Denne blir publisert kort tid etter at nominasjonsfristen går ut, og det vil bli satt opp leseringer der vi får anledning til å lese gjennom de titlene på shortlista som vi ikke allerede har lest.

Jeg har gått gjennom 2013-titlene som jeg har lest med både lys, lykt og lupe, og har kommet fram til følgende titler som jeg TROR vil bli å finne på min endelige nominasjonsliste i januar. (Jeg er jo krimelsker, så dere vil derfor stort sett finne denne sjangeren nominert blant de skjønnlitterære)

Skjønnlitterære romaner:

Smertens aveny omslag1. Roar Sørensen – Smertens Aveny (Commentum)

Denne boken fortjener all rosen den har fått … En kan mene mangt og meget om Norges største kverulant, men skrive kan han. Utrolig imponert over hvordan han klarer å skape det jeg mener er en slags moderne naturalisme. Det oser kvalitet av denne boken, og han tør og våger å være både ærlig og motbydelig detaljert i sine skildringer av et fattig og skruppelløst samfunn der nordmenn har slått rot. Langt borte fra vårt bedagelige sosialdemokratiske himmelrike av melk og honning. Min anmeldelse av boka finner du her.

Mysteriet2. Vidar H. Andersen – Mysteriet (Nova)

En omstridt bok. Noen elsker den, andre ikke. Uansett om en mener at dette er en genial roman eller et makkverk, så har Andersen gjort noe helt nytt med krimsjangeren. Han har strippet språket og handlingen for alle overflødige skildringer, og levert et kunststykke av en naivistisk krimroman. VG`s anmelder er uenig med meg, og sikkert andre også. At dette var en roman som enten ville hente seksere eller toere på terningen påpekte jeg tydelig i min anmeldelse av «Mysteriet» i vår. Hans egenart i form og uttrykk skiller seg svært mye fra oppskriften, men jeg likte det. Historien om Else kan jeg nesten gjengi i detalj, og det til tross for at boka er en murstein på over 500 sider. Den gjorde noe med meg som få andre bøker i år har gjort. Andersen er (som Sørensen) annerledes, og tør å være det.

X3. Helge Thime-Iversen – X (juritzen)

Vi bokbloggere liker debutanter. Ukjente navn som plutselig kommer opp av ingenting og har noe på hjertet. Thime-Iversen var en av dem i 2013. En heidundrende seriemorderkrim som tok pusten fra meg. Et vannvittig tempo og en intensitet som krever en god penn. Handlingen sender oss som lesere på en halsbrekkende rundreise i Norge, og flere av scenene i boka er rene gysere. Slutten var litt hiaka-hoaka, men til debutant å være så er denne høyoktan-krimmen svært lovende. Tåler du blod, skrekk, fart og action, så bør du lese min anmeldelse av X, og komme deg til nærmeste bokhandel.

Blodtåke4. Thomas Enger – Blodtåke (Gyldendal)

Engers tredje bok om nettjournalisten Henning Juuls vei mot å oppklare brannen som tok livet av hans seks år gamle sønn er utvilsomt den beste så langt. Her har forfatteren landet. Han senker tempoet, og tar seg tid til å være både litterær og skildrende. Selv de roligste partiene i boka er en fryd å lese, og det blir aldri kjedelig. Antagonistens uhyggelige tanker og lyster blir dryppet på leseren fra start til mål. Hans lyst til å “slukke lyset” i levende øyne gir oss en krypende  og creepy stemning som vi kjenner godt igjen fra psykologiske thrillere. Samtidig så skildres et medie-Norge som er skremmende realistisk i all sin motbydelighet. Her skjermes ingen i jakten på neste offer for den offentlige gapestokk. Enger blir bedre og bedre, og som dere kan lese ut av min anmeldelse av Blodtåke, så er han nå farlig nær ved å bli en personlig favoritt.

Jeg har et par til jeg kunne tenkt meg å nominere, men de har jeg vært konsulent på, og ønsker derfor ikke å blande kortene for mye. Må ha litt integritet også 😉

Annen litteratur:

Photo 31.05.13 15 27 311. Frode Håkonsen – Marengshjerte (Nova)

Denne diktsamlingen har jeg plukket fram fra hylla gang på gang på gang siden jeg fikk den på forsommeren. Diktene er så nakne, og følelsene ligger utenpå hvert eneste dikt. Dette er ekte! Dette er ord som griper deg i hjerterota og fillerister sjela di! Dette er vakkert, gripende og dypt. Hver strofe er som en sang i seg selv. Dette kommer altså fra en debutant. Helt ut av ingenting sto han der med marengshjertet sitt i hånda. En sterk og gripende opplevelse for meg som leser. Min anmeldelse av Marengshjerte var av det euforiske slaget for å si det sånn, og en soleklar nominasjon i denne kategorien.

Har ingen flere nominerte her foreløpig ettersom jeg stort sett leser skjønnlitterære romaner.

Dersom noen av dere lurer på hva som har vært mine kriterier for de jeg tenker å nominere, så er svaret enkelt. Boken skal berøre meg! Skille seg ut, og gjøre noe med meg som leser. Jeg bruker ikke andre kriterier, og så får dere eventuelt kritisere meg for det. For meg er litteratur noe som skal røre ved nervestrengene mine. Gjør det ikke det, ja så må de gjerne hete hva de vil og ha vunnet all verdens priser. Det hjelper ikke…

Jeg må vel ta med at bøkene jeg nominerer også skal være så bra at jeg faktisk mener de fortjener en pris …

Håper jeg med dette får satt i gang hjernecellene til andre bokbloggere også. Det er på tide å begynne å tenke gjennom både hva, hvem og hvorfor folkens 🙂

Ny viktig bok fra Commentum

VektløsCommentum Forlag i Sandnes er definitivt ikke blant de største i Norge, men titlene det siste året tyder på at de ønsker å gi ut bøker som har underliggende viktige temaer. Nå i disse dager kommer «Vektløs» av slovensk-norske Magni Iren Moan Grlj. En selvbiografi om hennes år som anorektiker, og om veien ut av uføret.

I fjor kom «Tåreflasken«. En bok om det å være jøde på leting etter sin egen identitet. Senere samme år kom den historiske dokumentaren «Triumf og Tragedie«. En kontroversiell og sterk bok om Vidkun Quislings nestkommanderende Gulbrand Lunde. I fjor høst kom min kones skjønnlitterære roman «Stryk meg over håret» som beskriver en voksen kvinnes kamp mot bulimi og traumer fra fortiden. En sterk og ærlig skildring om både sykdom og tilfriskning. Nå i vår kom «Smertens Aveny» av Roar Sørensen. Også den kritikerrost i flere aviser og omtaler. En kriminalroman som tør å utfordre våre holdninger til trafficking, barneprostitusjon og sexhandel i ett av verdens fattigste strøk, Angeles City på Filipinene. Boken var så sterk at Piratforlaget ikke turte å gi den ut til tross for forskudd på royalty. De var redd den ville skape furore med sine ærlige skildringer. Det viste seg å bli en unison hyllest til en modig forfatter og et modig forlag når Commentum tok over manuset og gav det ut i vår.

Les om flere bøker på vent her
Les om flere bøker på vent her

Nå kommer altså «Vektløs». En nådeløst ærlig selvbiografi om det å leve med anorexia. I dette intervjuet forteller forfatteren om prosessen bak det som altså skulle bli en bok. Et intervju dere bør lese dersom dere ikke har hørt om boka eller forfatteren før. Magni Iren er modig som tør å stå fram så naken som hun gjør, og nok en gang presenterer altså forlaget en bok som er der for å gi oss en sterk leseopplevelse.

Jeg har bestilt meg et eksemplar av boka, og jeg gleder meg til å lese Magnis historie. Det kommer til å gjøre vondt, men det er det verdt. Tusenvis av jenter og gutter, menn og damer der ute sliter med spiseforstyrrelser uten at vi som er rundt dem enser at det er noe galt. Ofte forstår vi det ikke før det er for sent.

Her er bokens vaskeseddel:

Det avmagrede speilbildet mitt hvisket meg i øret at rumpa var virkelig fleskete og lårene var kjempedigre. Faktisk tjukkere enn sist, selv om vekta hadde gått ned. Hvordan var det mulig at jeg bare så feitere ut for hver dag, når jeg visste at jeg veide omtrent det samme som en gjennomsnitts 11-åring? Jeg måtte bli tynnere! Jeg måtte ned ett kilo til, – MINST ett kilo til! Dagboka, kaloritabellen, turløypa og trimkassetten ble mine beste venner, jeg trengte ingen andre. Foreldre og venner skjønte jo uansett ingenting og ville bare gjøre meg tykk! 

Magni Iren Moan Grlj (f. 1966) er oppvokst i Bjugn i Sør-Trøndelag. Etter fem års kamp mot spiseforstyrrelsen anoreksi, flyttet hun i 1988 til Slovenia, hvor hun etter planen skulle bo et år i Bjugns vennskapskommune, Piran. Etter en måned i det fremmede landet, fant hun imidlertid kjærligheten, og ble boende ved den slovenske kysten, med mann, tre barn, hund og katt.