skjønnlitteratur – GEIR TANGEN

«Boka om Baltimorefamilien» er Jöel Dickers første roman etter verdenssuksessen med «Sannheten om Harry Quebert-saken». En bok som jeg fremdeles ser på som topp 3 av alt jeg har lest av krim. Denne romanen derimot … Den fikk jeg aldri grepet om. Jeg slet meg gjennom den med mye sukking og stønning underveis. Absolutt ingen krim, men en skjønnlitterær historie om en familie og en tragedie som rammet dem.

Det er forunderlig dette med bøker. Av og til elsker vi dem, mens andre ganger kan samme forfatter komme opp med noe som ikke treffer oss i det hele tatt. For meg ble «Boka om Baltimorefamilien» et mageplask av de helt sjeldne. Magien fra forrige bok var blåst bort. Ikke en eneste gang på de nesten 500 sidene tenkte jeg at dette var spennende. For det meste var det bare forvirrende og frustrerende.

Så er det engang slik at min opplevelse ikke nødvendigvis er sannheten. Når jeg opplever forfatterens stemme som grenseløst naiv og full av pinligheter, så kan det like gjerne være forfatteren som gir oss hovedpersonens naivitet på et sølvfat. Det er jo hans tanker som barn og ungdom vi får servert. Det kan altså være et litterært grep. Men, det kan også være en forfatter som har mistet grepet fullstendig. Jeg håper på det første, og frykter for det siste.

Nå skal det også sies at jeg er krimblogger og krimforfatter. Jeg er svært ensporet, og har både tunnelsyn og skylapper når det kommer til all annen litteratur. For meg så er ordinær skjønnlitteratur kjedelig. Det sier mer om meg enn om litteraturen, for å si det slik. Jeg er utdannet nok til å forstå at jeg tar feil.

Mens Dickers første roman var en fantastisk oppslukende krimbok som jeg elsket, så er denne boka en langt mer alvorlig og dyptgripende historie om en familie i forfall, hemmeligheter, sjalusi og prisen en må betale for rikdom og berømmelse. Det er en bok om fasader og fasadefall. En bok om svulstige drømmer og tapet av disse. En bok om kjærlighet, familiebånd, vennskap, hat og misunnelse. Ser vi slik på det så fortjener den så absolutt både høye terningkast og mange lesere. Men for meg som er på jakt etter spenning og mystikk, så blir dette veldig tamt og langdrygt.

Det som likevel burde være allment er det som handler om språk og struktur. Jeg nevnte at språket var svært naivt. Det er det, men vi kan plusse på karakterenes tanker og handlinger også. De er så kvalmende snille, oppofrende og omtenksomme at jeg gremmes gjennom bokens første 300 sider. Til tider er tankereferat og dialoger direkte pinlige i sin naivitet. Det er en bok om engler. Ikke mennesker. Så endrer det seg riktignok mot slutten, men de siste 100 sidene fungerer mer som en evigvarende forsvarstale. En oppsummering om alt som likevel viste seg å være galt i den fantastiske Baltimorefamilien.

Strukturen er en annen ting som gjør boken til en prøvelse. Det hoppes i hytt og pine mellom nåtid og et utall hendelser i fortid. Frem og tilbake hele veien. Aldri i livet om en leser vil klare å holde på den tidsriktige røde tråden. Vi er i 2010, så er vi i 2012, i 1994, 2001 og tilbake til 2012, så 1968, 1994 igjen, plutselig 1999, 2010, og så 2003 … Ja, jeg trenger vel ikke se mer. Det er et kaos av en annen verden å holde styr på handlingsrekken i denne boka. Hele veien kretser det rundt en tragedie som skal skje i 2004. En tragedie jeg ikke klarer å tro på dessverre. Den blir for enkel og dum den også. Oppegående og intelligente studenter handler ikke slik disse guttene gjør.

Så har vi en stor logisk brist som irriterer. Boka har samme hovedperson som i Sannheten om Harry Quebert-saken. Men det finnes ikke ett eneste likhetstrekk mellom den hysteriske og spinnville mammaen han har i første bok, og den sindige og kjærlige grå musa vi møter i denne. Marcus Goldman har rett og slett byttet mor mellom de to bøkene. Merkelig …

En siste ting. Jeg sliter med at tankereferater og synsvinkel skifter fra avsnitt til avsnitt i samme kapittel. Ofte er jeg langt inne i en ny synsvinkel før jeg skjønner at jeg tror det er feil person som tenker. Det allvitende er noe annet. Hovedpersonen er forfatteren av boka, og vi følger hans barne og ungdomstid, men av en eller annen grunn vet han alt kamerater og familie tenker, gjør og sier når han selv ikke er til stede. En elitist vil sikkert høvle meg ned og påstå at dette bare underbygger faktum, at dette egentlig er en bok om en bok, og at det er den oppdiktede boka som forfatteren i boka skriver, som vi leser … He he 🙂 tok dere den?

Uansett om dette er glitrende litteratur (og det kan det godt være) eller en tragisk oppfølger til en strålende krimroman, så er enden på visa at jeg skal gjøre opp min egen mening om den. Det ligger vel i kortene at det ikke var en av de jeg setter fremst i bokhylla. Til det gav den meg for lite. Samtidig er jeg ikke fremmed for at selve historien om Baltimorefamilien fenget meg litt. Det var en bok til ettertanke, og den sier mye om hvor galt det kan gå når det meste i livet bygges på fasader og løgn. Jeg har ikke gitt opp Jöel Dicker, men jeg håper han har tenkt å vende tilbake til min enkle verden. Krimverdenen.

Les gjerne min euforiske hyllest til «Sannheten om Harry Quebert-saken»

Jojo Moyes topper de norske salgslistene for utenlandsk oversatt skjønnlitteratur med "Et helt halvt år" — Jojo Moyes topper de norske salgslistene for utenlandsk oversatt skjønnlitteratur med «Et helt halvt år»

I dag kan vi lese på det litterære nettstedet Bok365.no at salget av oversatt skjønnlitteratur opplever en dramatisk og urovekkende nedgang i første kvartal i år. En omsetningssvikt på hele 40 millioner i forhold til fjoråret er tall som vil få mange i de store forlagene til å klø seg i hodet. Er det en varig trend vi ser, eller skyldes nedgangen andre faktorer? Jeg mener bestemt at det er en naturlig svingning. Her er min høyst navlefokuserte mening om hvorfor det er slik:

De store navnene på oversatt skjønnlitteratur denne våren er navn mange av oss knapt har hørt om, før de nå plutselig figurerer på toppen av salgslistene. Jojo Moyes og Amy Tan. Liane Moriarty, James Bowen og Maria Semple. Du skal ha vært rimelig boknerd for å ha hørt om disse navnene for et år siden. Nye navn med gode bøker. Men, nye navn trenger tid for å feste seg hos folk flest. Den store kjøpegruppa. De som ikke tråler alle bruktbokhandlere, antikvariater, går på smale litteraturfestivaler og har en hemmelig drøm om å faktisk bo i en toppleilighet oppå det lokale biblioteket.

Vi snakker altså om den vanlige bok-kjøperen. Hun og han som er mainstream, og som faktisk ikke kjøper mer enn 2-3 bøker i året (grøss!). Selv om det er trist, så er det først når en når ut til denne massive kjøpegruppen at en bok tar av for fullt, og kan kalles for Hel ved (tok dere den?). Det er når en bok blir en snakkis på arbeidsplassen, i syklubben eller på treningssenteret at boksalget går i taket. Og har en først nådd ut til denne gruppen, ja så når en dem igjen og igjen. Til og med backlisten kan vekke interesse da.

Hvor ofte har det skjedd de siste 15 årene? Nja … Det spørs jo litt hvor en setter grensen. Dersom vi holder oss til oversatt skjønnlitteratur for voksne så klarer jeg ikke fiske opp mer enn 6-7 titler. Har dere noen flere klistret til internminnet så nevn dem for all del i kommentarfeltet.

«Da Vinci Koden» av Dan Brown, «Drageløperen» av Khaled Hosseini, «Drømmehjerte» av Cecilie Samartin, «Alkymisten» av Paulo Coelho, «Øya» av Victoria Hislop, «Saras Nøkkel» av Tatiana de Rosnay og «Fifty shades of grey» av E.L James. Jeg vil understreke at dette er min høyst personlige liste over titler hentet fra en hjerne som husker det den vil huske og lite annet ifølge min kone. Jeg vil tro at ingen av titlene fra senhøsten 2013 og vinteren 2014 er i nærheten av slike tall som det disse kunne skilte med. I laget under de virkelige hyllevelterne finner vi andre bøker som også treffer mainstreampublikummet godt. Fra senere tid må vi vel kanskje si at serien rundt «Tirsdagsdamene», «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant», Kepler-serien, og et par andre storselgere befinner seg. Andre? Nevn i fleng. Her er knapt noen glemt, så da er vel de fleste glemt 😉

Ingen av disse som er nevnt her har hatt en bok ute i denne perioden fra jul og fram til nå. Det nærmeste er vel «Tusen strålende soler» av Khaled Hosseini fra i høst, og «Inferno» av Dan Brown fra i vår. Eller vent … «Analfabeten som ikke kunne regne» ble vel utgitt nå nylig, men den har vel på langt nær blitt den suksessen Vigmostad og Bjørke hadde håpet på etter farsotten rundt Hundreåringen. Det jeg prøver å si er at vi har hatt en fattig bokvår med tanke på de store navnene. De som fylles i store sjokkselgere på Mix-kiosker, Shellstasjonene og på Jokern på hjørnet. I år har de bøkene (eller rettere sagt den boka) vært norsk. Jeg trenger ikke dra med meg sønnen på butikken lengre. Han er jo der allerede ….

Ingen av de tre store forlagene har hatt en eneste storsatsing med et velkjent utenlandsk navn denne våren. Kanskje med unntak av Aschehougs utgivelse av «Alfabethuset» av Jussi Adler Olsen. Men, det er en gammel utgivelse, og ikke en «Avdeling Q-roman», og det svekker nok salget en del vil jeg tro. Når de sterkeste navnene fra våre tre største forlag er Lucinda Riley, Johan Theorin og Robert Galbraith så trigger det ikke kjøpekortet til å gløde hos herr og fru Hvermansen. Det er de store navnene som gjelder når vi snakker klingende mynt i kassa.

Bazar og Juritzen har vært de to ledende på oversatt litteratur de siste årene. Men heller ikke hos dem har det florert i fantastisk spennende titler denne vinteren og våren. «Den lange hvite skyers land» fra Bazar og «Forundringenes dal» fra Juritzen er inne på topp 20 lista, men ingen flere. Det nye forlaget når det gjelder å selge oversatt litteratur er utvilsomt Bastion. «Et helt halvt år». «En gatekatt ved navn Bob» og «Tirsdagsdamene» er alle tre svært innbringende suksesser for dette relativt nye forlaget på markedet. Så får vi se om et år eller to om Jojo Moyes har blitt en ny Cecilia Samartin, eller at hele Norge venter på neste utgivelse av James Bowen.

Jeg mener derfor at det som Bok365 omtaler som en kollaps i dette markedet mer eller mindre er en konsekvens av at ingen av de utenlandske store forfatternavnene har hatt utgivelser i løpet av de siste månedene. I tillegg så har folk både forhåndsbestilt og kjøpt på Jo Nesbø og Tom Egeland. Når en da kun kjøper en to-tre bøker i året (grøss!) så blir det ikke mange plasser ledig på podiet for utenlandske oversatte forfattere som kun bokormer med Deweys desimalklassifikasjon i vokabularet har hørt om. Slik er det bare. Bare vent til høsten. Da kommer Samartin med ny bok. Det kommer til å tapetsere de fleste butikkvinduer, og få pyntet litt på salgstallene tenker jeg.