Stikkord: Skinndød

Fantomsmerte. Thomas Engers andre bok i sekstetten om Henning Juul, har et vesentlig bedre plott enn bok nummer èn, men fremdeles føles hovedhandlingen som om den er et nødvendig onde. En hindring en må gjennom på veien til den endelige løsningen. Hvem satte fyr på Henning Juuls leilighet slik at Jonas døde?

Jeg skal ikke være alt for kritisk i min dom over Thomas Enger. Han har for så vidt gjort det alle vi som liker å skrive drømmer om å gjøre. Han har kommet opp med den geniale historien som fenger både forlag og lesere såpass at vi kommer til å sluke hver eneste av de seks bøkene med et litterært begjær en skal lete lenge etter.

Cliffhanger

Å holde på den endelige løsningen i bok etter bok er et glimrende virkemiddel som vi kjenner godt igjen fra de siste års TV-krim farsotter. Strålende krimserier som for eksempel Broen og Forbrytelsen gjør akkurat det samme. Sender oss gjennom episode etter episode, mens vi egentlig bare går og venter på den endelige løsningen. – Hvem drepte…?

Det er altså dette Thomas Enger driver med. Hver bok har et nytt hovedplott, mens subplottet ruller og går i bakgrunnen. Engers problem etter min mening er at subplottet er så mye mer interessant enn hovedplottet. I bok nr.1 «Skinndød» var dette svært framtredende. I denne boken heldigvis litt mindre, men fremdeles spiller hovedhistorien andrefiolin.

Skjuler løsningen godt

Jeg er begeistret for dramaet Thomas Enger skaper i og rundt Henning Juuls historie. Jeg kjenner jeg blir sugd inn i romanens fiktive verden. Jeg tror på karakterene, og jeg tror på historien som blir fortalt. Aller mest troverdig er kanskje hans framstilling av en journalistredaksjon, hvordan de tenker og handler. Har selv jobbet mye som journalist, og kjenner meg godt igjen i tankegangen og handlingsmønsteret. Jeg synes også Enger er en mester i å skjule løsningen for leseren helt fram til slutten. Dette er imidlertid et drawback også, ettersom det faktisk fører til et så forvillende plott at det mister litt av troverdigheten. Nok en gang er «Fantomsmerte» hakket bedre enn forgjengeren. Jeg vet faktisk ikke helt om jeg har forstått hva som egentlig skjedde på slutten  av «Skinndød» enda… 😉

Tre svakheter

Skal jeg se litt på det som trekker boken ned så er det først og fremst tre ting som irriterer meg. For det første så har Thomas Enger et merkelig behov for å gi fortellerstemmen presensform. Samtidig så fortelles naturlig nok mye av historien i fortid (altså preteritum). Når dette blandes sammen så blir det ekstremt plagsomt for meg som leser. Mye enklere å lese når alt som skjer foregår i fortid slik det som oftest gjør, eller i det minste at fortellerstemmen bruker samme form som resten av teksten.

Det andre som jeg er kritisk til er de logiske bristene. Karakterene i begge bøkene gjør til stadighet handlinger som bryter fullstendig med all logikk eller norm. Det virker til tider som om det er forfatteren som har et behov for at disse karakterene handler slik, ikke at folk handler slik de normalt ville gjort. Det er et svakhetstegn.

Det tredje er det punktet jeg er mest forundret over at Gyldendal ikke har tatt tak i. Både Henning Juul og noen av de viktigste bipersonene gjennomgår personlighetsforandringer som er helt uforståelige fra starten av «Skinndød» og fram til slutten av «Fantomsmerte». Dette gjelder også stemmen de har i bøkene gjennom tanker, fakter og språk.

Fra vrak til helt på 1-2-3 

Henning Juul går for eksempel fra å være noe som ligner på et fysisk og psykisk vrak på randen av å tippe utenfor samfunnet i starten på bok en. Han er en krøpling som knapt kan bevege seg, og med en lammende angst og tvangshandlinger som gjør ham handikappet og ufør. På slutten av bok 1 og gjennom hele bok 2 framstår han sterk, klar og uten lyter eller vanskeligheter som hemmer ham nevneverdig verken fysisk eller psykisk. For all del, jeg liker karakterer som endrer seg. Ingenting spennende i statiske figurer som James Bond, men da får da være grenser…?

Politietterforskeren i serien går fra å være en utro, kvinnediskriminerende, selvopptatt, kåt hingst i starten på bok 1. Dette framkommer i alt det han sier og gjør hele veien. I «Fantomsmerte» er dette karaktertrekket forsvunnet som dugg for solen, og han har fått en rolle som en solid og pålitelig figur.

Slik kunne jeg fortsatt, men jeg gjør det ikke. Hvorfor? Jo, for jeg har lyst til å få deg til å lese bøkene til tross for de åpenbare startvanskene. Det er verdt det. Bøkene er spennende, og jeg er blant dem som virkelig gleder meg til tredje bok «Blodtåke». Jeg vil vite hva som skjedde med Jonas. Da tåler jeg glatt et feilskjær her og der så lenge målet nærmer seg, og rundetidene er gode.

GEIR