Sidsel Dalen – Side 2

En unik mulighet for suksess

Jeg fikk et svært interessant spørsmål fra en av mine lesere i går etter at jeg presenterte de fem nominerte til årets Rivertonpris. Et spørsmål som fikk meg til å tenke og gruble litt ut over kvelden. Hva betyr egentlig en slik nominasjon for salget av boka? Kan en slik nominasjon alene i det hele tatt påvirke dette? Spørsmålet er enkelt. Jeg er redd svaret er litt mer sammensatt.

Jørn Lier Horst vant Rivertonprisen i 2013. (Foto: tb.no) — Jørn Lier Horst vant Rivertonprisen i 2013.
(Foto: tb.no)

Rivertonprisen, «Den gyldne revolver», deles ut årlig av Rivertonklubben for det beste arbeid innen norsk kriminallitteratur. Rivertonklubben har også ved noen anledninger delt ut en ærespris og en internasjonal ærespris.

Rivertonprisen er et samarbeid mellom Rivertonklubben, Forleggerforeningen, Bokhandlerforeningen og De norske Bokklubbene. Rivertonklubben ble startet i 1972 og det er Rivertonklubbens egen jury som utnevner vinneren.

For fire av de fem forfatterne som ble nominert i går er spørsmålet fra min kjære leser viktig. Jo Nesbø bryr seg nok ikke i samme grad om svaret vil jeg tro. De fire andre, Roar Sørensen, Gard Sveen, Nikolaj Frobenius og Sidsel Dalen er langt mindre kjent, og et par av dem så godt som helt ukjente navn for de fleste. Også her nasjonalt.

For disse fire tror jeg nominasjonen er en unik mulighet for suksess. Å komme seg opp blant de som faktisk kan leve av å skrive bøker. Men, det er mange fallgruver på veien. For eksempel så tror jeg ikke en slik nominasjon fører til et stort mersalg av den gjeldende tittelen som de er nominert for. Noe selvsagt, men ikke slik at en plutselig er på toppen av salgslistene. Mye avhenger selvsagt av hvor flinke forlagenes markedsfolk er til å bruke nominasjonen i innsalg, men en skal ikke glemme at noen av disse bøkene er over ett år gamle, og da kvier bokhandlere seg for å kjøpe inn noe særlig. Bøker er først og fremst ferskvare. Folk kjøper det som har nyhetens interesse, og om to-tre dager har alle som ikke er spesielt interessert glemt hvem som er nominert. Flinke bokhandlere kan sette opp sjokkselgere i butikken med de fem nominerte bøkene. Det vil hjelpe, men de færreste gjør slikt. Derfor tror jeg ikke vi finner «Smertens Aveny» og «21 dager» på topplistene med det første. Dessverre …

Men … (og det er nå forlagene må kjenne sin besøkelsestid) en pocketutgivelse vil være gull verdt. En pocketbok med «Nominert til Rivertonprisen 2014» på omslaget vil utvilsomt selge bra om den får god plassering i hyllene. Alle som leser bøker kjenner til prisen, og vet den borger for kvalitet. En pocketutgivelse vil også bli mottatt som en nyhet ute i bokhandlerne, og vil være enkel å selge inn etter denne nominasjonen. En rask kikk viser at det kun er Roar Sørensens bok som ikke er utgitt eller planlagt utgitt i pocket. Ikke overraskende ettersom han er den eneste som kommer fra et lite forlag. De andre tilhører Aschehoug, Gyldendal og Vigmostad. Jeg mener Commentum Forlag her må sno seg raskt rundt, og sørge for å få ut Smertens Aveny i heftet format. Det vil bli mottatt med åpne armer hos bokhandlerne. Nominasjonen burde også åpne for et betydelig mersalg med et mulig innpass hos for eksempel Interpress, som leverer heftede bøker til matvarekjedene.

Den store muligheten for disse fire ligger nok likevel i det internasjonale markedet. Hele verden elsker nordisk krim om dagen. «Nordic Noir-bølgen» er fremdeles heit ute i verden, og i den forbindelse så finnes det plenty av aktører som er interessert i krimbøker som er nominert som årets beste i Norge. At Jo Nesbø er en av de andre nominerte gir dessuten en pen spinoff-effekt etter mitt skjønn. Rivertonprisnominerte forfattere er ettertraktet ute i verden, noe annet ville vært merkelig. Fire nye og ukjente krimstemmer fra Norge som er nominert som de beste vi har med utgivelser i 2013 … Det selger. Men, de selger seg ikke selv. Også her må forlagene gjøre en grundig jobb. De må ut i skogen å rope om nominasjonen. Komme seg ut på internasjonale bokmesser, og bruke nominasjonen for alt den er verdt. Får du solgt boka til enorme markeder som Tyskland eller England, ja så ruller kronene rimelig kjapt.

En siste ting jeg har lyst til å nevne her er hva en slik nominasjon gjør med et forfatterskap. Dersom forfatter og forlag pleier det riktig så betyr det ekstremt mye. Se bare på Frode Granhus. Et ukjent navn for de fleste da han ble nominert ifjor for «Stormen», hans andre krimbok. Så kommer «Djevelanger» nå i januar og hele bok-Norge tar av fullstendig. Hvorfor? Jo, fordi alle er interessert i en ny utgivelse fra en forfatter som ble nominert til Rivertonprisen. Alle bokhandlerne ønsker tittelen velkommen. Den blir satset på og kjøpt inn i stort. Avisene skriver, og anmelderne hyller. Salget øker. Samtidig så begynner hans backlist å bli solgt inn til flere andre land i Europa. Det er ikke tilfeldig. På disse tider ifjor gav forlaget Granhus sin første bok «Malstrømmen»gratis ut på iBooks. Kan jo være det var et fiffig markedsføringsstunt av Schibsted, men de ville nok ikke gjort det om Granhus hadde solgt noe særlig av tittelen. Rivertonpris-nomineringen gav ham respekt, oppmerksomhet og nysgjerrighet fra et samlet bok-Norge. Det samme kan skje dersom de fire som er nominert sammen med Nesbø benytter tiden og muligheten smart. Men, de klarer det ikke alene. De må ha et forlag i ryggen som er villig til, og som er sterke nok, til å satse BIG! Har de ikke det så bør de vurdere å bytte forlag. Dette er en sjanse de aldri får igjen, og akkurat nå vil nok de fleste ta imot med åpne armer dersom en har noe nytt på gang.

Uansett vil jeg ønske alle fem nominerte lykke til med vel fortjente nominasjoner. Skulle noen klare å fravriste Nesbø prisen, ja så bør iallefall suksessen være innen rekkevidde.

21 intense dager

Sidsel Dalens andre bok på Aschehoug om gravejournalisten Mia Mikkelsen fant veien til butikkhyllene i høst. «21 dager» fikk svært gode kritikker i hovedstadspressen, og forfatteren står så absolutt foran et nasjonalt gjennombrudd som thrillerforfatter. Om en ser på hennes to bøker under ett, så er det et svært sterkt fundament hun har fått på plass. Likevel vil det være fatalt feil å se på de to bøkene som to av samme slag. De er svært ulike i både form og uttrykk. Med det viser Sidsel Dalen at hun behersker flere elementer innen sjangeren.

Jeg var mildt sagt fra meg av begeistring etter å ha lest Dalens debutroman «Dødelige dråper» i høst. Til å være en thrillerdebut så var den ikke langt unna fullkommen. Vanvittig trøkk, tempo, spenning og driv. Da jeg omsider fant fram oppfølgeren «21 dager» i romjula, så ventet jeg meg mer av det samme. Det fikk jeg definitivt ikke. Dalen overrasket meg stort ved å vise fram helt andre ferdigheter i denne thrilleren.

I «21 dager» tar Sidsel Dalen (slik hun også gjorde i sin forrige bok) et sosialrealistisk balletak på leseren, og det gjør vondt når hun røsker! I «Dødelige dråper» var det norsk selvforherligelse, oljeindustriens kynisme og miljøovergrep som fikk stå i sentrum. Hennes nyeste roman har også utgangspunkt i oljeindustrien, men denne gangen er det korrupsjon og grov menneskehandel som er tematikken.

Dalen velger bevisst å senke tempoet betraktelig denne gangen. Hun går i dybden, og lar maktmenneskene og ofrene tre enda tydeligere fram i lyset. Hun skildrer dem med en glød, et engasjement og en sjel som vi sjelden ser innen thrillersjangeren. Ikke det at hun finner opp kruttet … Eystein Hanssen gjør mye av det samme da han gir en stemme til slavearbeidende aupairer i Norge i «Åtseldyr». Det er likevel nærmest å sammenligne «21 dager» med grepet som Jussi Adler-Olsen gjorde i «Marco-Effekten«. I den boken lar han Avdeling Q få spille annenfiolin, mens spenningen drives rundt lille Marcos skjebne. Han gir sigøynerbarn en sjel og en stemme som gjør vondt langt inn i hjerterota. Det samme gjør Sidsel Dalen med trafficking-offeret Anna i denne boken. Det er henne vi følger mest, og det er rundt hennes situasjon at det meste av spenningen og dramaet ligger. Vi får så vondt av tvangsprostituerte og neddopede Annas kamp for å finne lillesøsteren sin at det tar fullstendig pusten fra oss. Skildringene er hjerteskjærende og rå. Ved å gjøre dette stuntet for andre gang så har Sidsel Dalen lagt lista. Hun gjør som Hanssen og Adler-Olsen … Hun skriver thrillere med et sosialt aspekt og en bitende samfunnskritikk. Slikt står det respekt av.

En ting hun også gjør er å gi antagonistene en stemme. Skurkene blir også mennesker i hennes bøker. Vi følger dem tett, vet hvordan de tenker, og de males ut med menneskelige trekk. Et lite stykke på veien så kan vi sågar få en viss forståelse eller sympati for dem, selv om handlingene deres er kyniske, brutale og økonomisk motiverte. Gjennom dette blir de faktisk også mer skremmende. Skurken Gashis ukontrollerbare og psykotiske sinneutbrudd blir for eksempel en uforutsigbar trussel som er med på å skape spenning i alle scener hvor han er involvert.

Tempoet og drivet er som sagt den største forskjellen mellom hennes to første bøker. «Dødelige dråper» var en hektisk pageturner. «21 dager» en mer intens bok som satte dypere spor. Det er først på de siste 100 av nesten 450 sider at Mia Mikkelsen faktisk havner inn i noe skummelt. Før det er det bare Anna som er på flukt fra skurkene. Historien rundt direktørene i oljeselskapet Valhall, deres koner, og rundt Gashis oppdrag går en smule tregt. Der er det lite driv og lite spenning å hente. Boken kan derfor være litt «slow» i enkelte partier. Jeg mener historien trygt kunne blitt slanket med 100 sider uten at det ville skadet kvaliteten på sluttproduktet.

Boka har en veldig alvorlig undertone som ligger og dirrer fra start til mål. Det er menneskeskjebner her som påvirker alle rundt seg. Skurken Gashi som har en bunnløs kjærlighet til sin multihandikappede og sterkt hjerneskadede datter. Mia som sliter med å bo i samme hus som sin alkoholiserte far. Irene, rikmannsfruen, som lever i en fasade hvor alt hun blir målt på er sin skjønnhet og tiltrekkingskraft, og som pleier et skrantende ekteskap med å snorte kokain. Slik kunne jeg fortsatt. Alle har sin akilleshæl som er med på å gjøre dem til de menneskene de er.

Det er helt tydelig at Sidsel Dalen har vokst rent litterært. «21 dager» er en langt mer velskrevet roman. Hun tar seg i større grad tid til å være skildrende, men ved å gjøre det så senker hun også tempoet. Litt av snerten, det ubehøvlede og det humoristiske er borte. Det er erstattet med ettertenksomhet, alvor og tankefullhet. Er det bra? Ja, på mange måter så er det jo det, for det er akkurat dette som gjør at vi lar oss rive med i hele følelsesregistret når vi følger Anna og hennes skjebne. Samtidig så er det livsfarlig for en forfatter som har tenkt å skrive spennende thrillere å bli så opphengt i litterære krumspring og samfunnskritikk, at en glemmer selve kjernen i all thrillerkomposisjon. Drivet …

Jeg tror på at Norge har fått en ny stjerne i Sidsel Dalen. Hun tør å være den hun er både som forfatter og som meningsbærer. Hun har lagt lista høyt, og bommer ikke på mål med å velge å bruke kritisk sosialrealisme som grunnlag for historiene sine. «21 dager» er en uventet og annerledes oppfølger, men den gir nok et bedre bilde av hvilken forfatterstemme vi vil se i fremtiden. Ikke rart at litteraturanmelderne har brukt superlativene denne gangen. Om underholdningsleserne er like begeistret er jeg ikke like sikker på. Uansett så gleder vi oss stort til å høre mer fra Sidsel Dalen.

Deilige dødelige dråper

Du verden for en thriller Sidsel Dalen har skrevet. Hennes to år gamle debutroman «Dødelige dråper» tok meg med storm og bravur. Den er intelligent. Den er skarp. Den er troverdig, og den er aktuell. I tillegg så er den noe så innisvartehuteheitagranskauen spennende. Karakterene glitrer, og humoren drypper i takt med Dalens glitrende svarte dødelige dråper. Best av alt … Vi snakker om en debutant. Vi snakker om en kvinne. Langt inne på menns domene. Jeg reiser meg og applauderer!

Det er alltid farlig å fare med skamros. Jeg vet det, og når vi i tillegg snakker om en thriller som aldri ble noen hyllevelter, da rynker enkelte på nesen. Hvorfor dette endorfinrushet over en bok som så få andre har trykket til sitt bryst i samme grad? Kan det være at gamle Tangen tok en Cava for mye i godstolen i går? Nei, det er nok ikke slik. Det er vel heller det at jeg lar meg imponere. Jeg har lest en hel rekke moderne thrillere i det siste, og det slår meg gang på gang at fantasiløsheten ingen ende vil ta. Det florerer av terrornettverk, menneskesmugling og hemmelige agenter som har fått nye beitemarker etter den kalde krigen. Det er innfløkte gåter og vanvittige konspirasjonsteorier som setter menneskehetens ve og vel i fare. Det er psykopater, sosiopater og rene skjære sadister… Kort sagt et fargerikt skue, men akk så forutsigbart. Svært sjelden treffer vi på den virkeligheten som faktisk er der når vi leser dagens thrillermangfold. Trusselen som befinner seg her og nå, og som eksisterer hver eneste dag. I den settingen er Sidsel Dalen en åpenbaring.

Dødelige dråper er så aktuell og troverdig at jeg nesten må smile mens jeg leser. Norsk økonomisk kynisme, men også naivisme, får boltre seg i ett av verdens mest framgangsrike og fargerike land. Brasil. Settingen er det vi gjerne kaller «close up». Virkelighetsnært. Et suksessrikt norsk oljeselskap overtar et oljefelt i en av Amazonas sideelver. Alt er strålende. Det er oppgangstid i landet, oljen flommer, og norsk teknologi og bistands og investeringsmidler blir tatt imot med åpne hender fra myndighetene. For investorene er dette en «no-brainer». En krone inn gir ti kroner ut. Hver eneste gang. Du kjøper en tier for en krone. Slik tenker også den norske mellomlederen Frank Høegh når han får tilbudet om å overta driften som CEO ved det norske oljeselskapet Valhalls brasilianske datterselskap. I Rio de Janeiro dukker også den gravende frilansjounalisten Mia opp med oppdrag fra sin arbeidsgiver i Norge om å skrive artikler for det nye oljenæringsmagasinet Drilling Digest. Alt er vel og bra helt til Mia blir invitert ut til oljeriggen i Amazonas av den ferske og naive lederen Frank. Han tror alt er i skjønneste orden, men der ute i jungelen blottlegges alvorlig miljøkriminalitet, fordrivelse og grov utnyttelse av urbefolkning, bestillingsdrap og korrupsjon. Mias bilder og reportasje blir aldri det PR-framstøtet Frank håpet på, og plutselig står hele hans økonomi og karriere på spill.

Thrilleren er nervepirrende, interessant og morsom på en og samme tid. Jeg tviler ikke ett sekund på at norske oljekroner brukes slik som boken beskrives i Brasil og andre steder i verden der de er på vei opp og fram med en voksende oljeindustri. Det er en fornøyelse å lese Sidsel Dalens bok når hun spinner hovedpersonene inn i det ene etiske dilemmaet etter det andre. Norsk bonderomantisk godfjott-etikk får seg en nesestyver så blodspruten står oppetter veggene. Våre skinnhellige motiver. Vårt uklanderlige ytre. Vår oppofrende miljøsatsing. Våre milliarder av bistandsmidler og miljøprosjektkroner. Norge vil redde verden … Men, hva gjør vi når verden ikke vil reddes?

Sidsel Dalen streker opp et glitrende persongalleri av karakterer, og hun gir dem alle et perspektiv i boka. Vi ser situasjonene gjennom deres egne øyne. En av de aller beste er Franks kone Hilde. Hun er selve inkarnasjonen av den norske selvforherligende navlebeskuelsen. Hun anser seg selv og alt hun bedriver som perfekt uten den minste tanke på hvem hun tråkker på tærne. Hun utnytter den brasilianske dagmammaen på det groveste, men oppfatter seg selv som en helgen som hjelper den stakkars hjelpeløse damen opp fra slummen. Totalt uten selvinnsikt og sosiale antenner turer hun frem og mener seg berettiget til alt livet kan by på av goder, samtidig som hun i sin overflødige velstand og rikdom ikke kan forstå hvorfor folk ikke kan se at hun sliter seg helt ut. Hun har et nedlatende menneskesyn som dessverre alt for mange nordmenn har, og hun praktiserer dette synet ukritisk og uten blygsel. En herlig karakter som fikk meg til å le godt, men også et skremmende bilde på dagens oppvoksende slekt etter min mening. 82,7% av dagens ungdom (15-25) svarte i en undersøkelse for ett år siden at de aldri ville jobbet som kelnere eller servitører selv om de var arbeidsledige. Dette fordi det var under deres verdighet å servere andre mennesker … En del nordmenn som jobber i Brasil har ifølge Sidsel Dalen dette karaktertrekket, og det forbauser meg ikke. I tillegg til Hilde, så er også ektemannen Frank et herlig skue som naiv førstereisgutt inn i en korrupt verden der han blir formet like lett som en klump margarin i sola. Journalisten Mia Mikkelsen har en ærlighet og et oppofrende vesen som gjør henne til en god protagonist. Ikke karikert på noen måte. Ikke for vakker, sterk eller uovervinnelig, slik menn gjerne skriver inn kvinnelige protagonister. Hun er vår helt på grunn av sin moral. Men, også Mia skal vise seg å ha en pris. Gategutten Romuolos skjebne er hjerteskjærende og skremmende. Å få følge ham på såpass nært hold er nesten ubehagelig. Det samme er det å følge en av bokens store antagonister, den korrupte politimannen Paulo Q.

Dødelige dråper gir i tillegg til et fantastisk karakterregister, drivende menneskeskjebner og en fortettet og spennende handling, også et nærbilde av dagens Brasil. Et nærbilde av et land og en kultur som er på vei opp og fram, men som må hales opp av søla ettersom alt for mange spiser av kaka uten å ha lov til det. Korrupsjon, drap, gjengkriminalitet, mafia, bunnløs fattigdom, prostitusjon og narkotika. Dalen legger ikke skjul på noe gjennom sin vandring i Rios slumområder. Det samme kan sies om hennes skildringer av overgrep mot urbefolkningen og manglende interesse rundt miljøproblematikk. Det er monetas som ruler også i Amazonas jungel, ikke bare i Rios bakgater. Så gjenstår det å se om den norske moralismen er verdt den dritten flua sitter på når etikken plutselig settes opp mot penger? Stoooore penger.

Avslutningen av boka vil overraske deg, og jeg må si jeg ble imponert da jeg så hvor epilogen endte. Det er et vågalt kunststykke å kjøre en twist som dette på leseren, men det underbygger bare det som jeg følte fra første side av. Denne thrilleren oser av kvalitet, og hadde fortjent langt flere lesere. Til alle dere som faktisk mener at vi leser for lite av kvinnelige forfattere i Norge… Få fingeren ut, og bestill denne boken. Eller gå til innkjøp av hennes nye thriller i høst «21 dager». Jeg gleder meg stort til å begynne på den, og har fått meg en ny favorittforfatter på lista.