Bobler over av spenning

Offer uten ansiktEt godt bilde på Stefan Ahnhems krimdebut «Offer uten ansikt» er han festdeltakeren som aldri helt vet når det blir for mye. Han er festlig, men han er litt for full, litt for masete, litt for nærgående og litt for glad i å danse maccarena. På samme måte har denne krimboka nemlig ALT en spennende thriller skal ha, men til tider blir det faktisk litt for mye det gode. Det bobler over.

La det være sagt med en gang … Boka er kjempespennende, og Ahnem KAN virkelig skrive thrillere. Samtidig så virker det nesten som om det er det han har vært redd for at vi ikke skal se, så derfor går han all in på første pott. Etterhvert som du leser denne anmeldelsen så vil du forstå hva det er jeg sikter til.

Historien er på sett og vis ikke den mest originale. En tidligere skoleelev bestemmer seg for å gå på tidenes hevntokt, og drepe en etter en av sine gamle klassekamerater. En av disse klassekameratene er politietterforskeren Fabian Risk. Han er mannen som må løse drapsgåten, samtidig som han er et potensielt offer. Fabian Risk er en klassisk litt rufsete politidetektiv med et svært trøblete privatliv og et anstrengt forhold til autoriteter. Han går sine egne veier. Alltid. Hver eneste gang han finner et nytt spor går han solo, og gjør noe på egenhånd som han ikke burde, og/eller som han har fått beskjed om å ikke gjøre. Og … han har ALLTID rett. Alle tanker han gjør seg underveis i etterforskningen viser seg å medføre riktighet. Fabian Risk får Harry Hole til å virke som en striks regelrytter, og Sherlock Homes til å være en smule tilbakestående. Heftig combo, men litt drøyt.

Den mystiske drapsmannen har lagt en plan som overgår alt verden noen gang har sett av utspekulert jævelskap. Ikke nok med at han skal ta livet av 20 mennesker, men måten han gjør det på er så til de grader gjennomtenkt og planlagt at jeg ikke har lest noe lignende på de 150 krimbøkene jeg har trålet meg gjennom de siste par årene. Ingen over – ingen ved siden. Han er den ultimate antagonist. Han er usynlig, usårbar, uangripelig og utrolig. Hver eneste lille tekniske detalj er finslipt. Et naturvitenskaplig og teknologisk geni som bruker sin IQ på 170+ til å tenke ut de jævligeste måtene en kan ta livet av noen på, samtidig som denne drapsmetoden også gir et tydelig signal om hva offeret gjorde galt en gang i barneskolen. Med sin overdrevne datakunnskap og utømmelige bankkonto finnes det ingen grenser for hva han kan rigge til på et åsted. Heftig type, men litt drøy.

Jeg skal ikke utbrodere poenget mitt, men slik fortsetter det altså. Tvers gjennom onde og korrupte politisjefer som begår grove seksuelle overgrep mot sine ansatte. Litt drøyt. Drapsmetoder som får torturkamrene i middelalderen til å virke som deilige spa-behandlinger. Litt drøyt. Eksentriske polititeknikere som finner ALT av spor bare de får tenkt seg om litt, og som ville pisset på amatørene i CSI. Litt drøyt. Usynlige elever i klassen som ikke bare har gått gjennom grunnskolen uten å være midtpunktet, men som faktisk INGEN klarer å huske har gått der. Ikke navn. Ikke utseende. Ingenting. Litt drøyt.

«Offer uten ansikt» er med andre ord litt drøy. Ikke bare i omfang med sine 650 sider og nesten 20 drap, men også i ekstreme handlinger, ekstremt intellekt og ekstreme karakterer.

Når det er sagt … Boka er kjempespennende fra begynnelse til slutt. Den er både uhyggelig og skremmende, men også til ettertanke. Hva fysisk vold, mobbing og utestengelse kan gjøre med oss mennesker. Boka fikk meg til å gå gjennom min gamle barneskoleklasse. Tenke etter om det var noen der jeg hadde glemt. Heldigvis var det ikke det. Jeg husket alle med både for og etternavn.

Som krimentusiast er det fascinerende å følge både drapsmannen og etterforskeren. Dette er nesten en hyllest til alt det vi elsker. Stefan Ahnhem tar det hele litt lenger enn hva vi har sett før. Boka er extremsportutgaven av en Harry Hole-krim, og får små engler som henger alene i skogen til å prise seg lykkelig med at de tross alt slapp ganske billig unna …

Andre bloggere om samme bok:

Siljes bokhylle og Pervoluto

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

Får døden i eget nabolag

PrintWilliam Wisting får døden inn i eget nabolag i «Hulemannen» Jørn Lier Horst sin nyeste Wisting-roman fra 2013. Om mindre enn en uke kommer det enda en fra Horst sin hånd, og derfor bestemte jeg meg tidlig i vinter om å bli ferdig med Wisting-serien i tide. Det var lurt, for Jørn Lier Horst har blitt en spenningens mester de siste årene. «Vinterstengt» , «Jakthundene», og nå altså «Hulemannen» skiller seg klart ut fra hans resterende sortiment. Du får fortettet spenning, interessante mysterier, og en troverdig historie som har sin naturlige forklaring.

Stopp en halv! Her er det noe som ikke stemmer … «Hulemannen» handler om en amerikansk seriemorder som har gjemt seg under dekke i Norge i flere årtier, og om et nært samarbeid mellom Larvik Politikammer og FBI-agenter … Dette høres jo ikke akkurat TROVERDIG ut??? Nei, kanskje ikke, men her velger jeg å støtte meg til nestor Tom Egelands ord. «Å skrive en kriminalroman handler ikke om å gjenspeile virkeligheten slik den er, men slik den kunne vært.» En krimforfatter må med andre ord klare å skape en setting der noe slikt som dette kunne skjedd, og det gjør Lier Horst til gangs. Det er svært trolig at flere av de mest ettersøkte amerikanske seriemorderne befinner seg i skjul i utlandet. Kanskje i Norge? Kanskje i Larvik? Kanskje til og med i Wistings nabolag? Sannsynlig …? NEI! Troverdig i form av at det KUNNE skjedd …? JA!

I «Hulemannen» skriver Jørn Lier Horst sin mest fascinerende og interessante bok så langt i Wisting-serien. Jeg rives med i selve historien, og hva det er som ligger bak mysteriet. FBI-teorien om «Cave men»pirrer nysgjerrigheten min. At kriminelle skjuler seg ved at de tar bolig i et annet menneske som de først har drept og gjemt. Et menneske ingen savner. Et menneske som er så asosialt og tilbaketrukket at ingen biter seg merke i dem. Den sosialt mistilpassede og folkesky Herr Hvermansen som ingen snakker med, ingen sier hei til, ingen besøker. At det er en ny skikkelse (som riktignok må ligne litt) i rollen som Hvermannsen  går alle hus forbi. Vi har flere eksempler fra virkeligheten at dette har skjedd, så det er ikke en vill Criminal Minds-teori vi snakker om her.

Jakten på denne seriemorderen gjorde et eller annet med meg som leser. Jeg ble mer og mer ivrig. Satte meg lenger og lenger ut på kanten av stolen. Irriterte meg grenseløst over små huslige ting som skulle gjøres … Jeg MÅTTE ha den løsningen. Jeg måtte vite hvordan dette gikk til.  Det er ikke Horst sin mest spennende roman, men definitivt den som har skapt mest leserengasjement fra min side. Derfor seiler den også opp i samme klasse som de to foregående bøkene. Det blir svært interessant å se om Jørn Lier Horst klarer å følge opp denne kraft-trioen i sin kommende roman «Blindgang» som kommer på mandag.

En ting som jeg imidlertid håper Jørn gjør noe med er subplottene med journalistdatteren Line Wisting i hovedrollen. Hun er et godt sidekick som fungerer, det er det ingen tvil om, men jeg har en stor innvending. Hun og hennes rolle er blitt håpløst forutsigbar. Hver gang det blir spennende i Politi-delen av boka, går vi over til Line sin historie. Denne måten å drive cliffhangerverktøyet på er for så vidt effektivt, men når en har gjort det samme i bok etter bok etter bok, ja da må det være lov å si stopp. Prøv å finne en annen måte å vri historiene rundt på. Det er også blitt veldig forutsigbart at de sakene som Line jobber med i VG alltid henger sammen med farens etterforskning på en eller annen måte, og dette vikler Line inn i den farlige drapssaken. Her er det en jobb å gjøre, for Line er en god karakter. Men, har hun andre sider som kan skape mer interesse og brukes? Noe mer enn et krøkkete kjærlighetsliv og et unikt talent for gravejournalistikk, mener jeg? Om ikke Horst sine romaner skal bli for stillestående, bør det legges inn nye momenter i subplottene som overrasker leseren i langt større grad. Noe som river meg ut av stolen.

Vel, jeg er uansett i mål med Wisting-serien ett og et halvt år etter at jeg møtte Jørn Lier Horst for første gang under Oslo Bokfestival i 2013,. Den gangen fikk jeg en helt spesiell hilsen i hans blodferske roman «Hulemannen», og jeg lovet ham å være ferdig med hele serien innen han kom med sin neste Wisting. Jeg er i mål, Jørn … Du skuffet meg ikke du heller!