Sebastian Bergman – GEIR TANGEN

Skrivetips: Den vanskelige antihelten

Vi som skriver krimbøker kjenner stort sett til hvilket minefelt vi begir oss inn i når vi bestemmer oss for å bruke en antihelt. Det er ikke spesielt vanskelig å lage en slik helt, det klarer de fleste, men å gjøre det så bra at det begeistrer leserne er en av de vanskeligste øvelsene i krimfaget.

Sebastian Bergman i Rolf Lassgårds skikkelse fra filmatiseringen av Hjorth & Rosenfeldts bøker om denne antihelten. (Foto: BBC)

Først av alt … Hva er egentlig en antihelt? Førsteamanuensis Helge Ridderstrøm ved Oslo MET definerer begrepet slik:

En person (i et litterært verk, en film, et dataspill eller lignende) som er en slags helt, men som ikke har de vanlige helte-egenskapene – altså ikke er vakker, sterk, attraktiv for det motsatte kjønn, edel og god, fri og uredd. Han eller hun er et “negativt forbilde”. Antihelten er gjerne egosentrisk og har andre moralske holdninger enn flertallet i samfunnet.

Mange bruker gjerne Jo Nesbøs Harry Hole som et eksempel på en god antihelt, men det mener jeg blir litt lettvint. At han har et alkoholproblem (svakhet), har en tendens til å gå egne veier (bryter lover og regler), og er selvdestruktiv (indre antagonist) gjør ham selvsagt til en litt rufsete helt som kan være vanskelig å like, men han har enormt mange helte-egenskaper som veier opp for dette i form av at han er storvokst (fysisk styrke), snartenkt i pressede situasjoner (kampdyktig), har et stort mot (uredd), har en usvikelig rettferdighetssans og et moralsk kompass som leserne føler seg hjemme i (edel). I tillegg er han usedvanlig skarp (genial), og har en nærmest hypnotiserende virkning på kvinner (attraktiv) til tross for at han både ser herjet ut og er psykisk nedbrutt i mange av bøkene.

Poenget mitt er at Jo Nesbø har gitt ham så mange sterke sider at det veier opp for de svake punktene og vel så det. Derfor framstår ham for meg mer som en helt, enn som en antihelt. Skal du skape en skikkelig antihelt, og lykkes med det, må du gi leseren adskillig større utfordringer, og det er da det blir vanskelig …

Harry Hole, slik Jo Nesbø selv har sett ham for seg. (Foto:VG)

La oss ta noen vellykkede eksempler for å illustrere hva det er jeg mener. Den svenske forfatterduoen Hjorth & Rosenfeldt har skapt krimhelten Sebastian Bergman. En adferdspsykolog som er så motbydelig i sin framtreden og sine handlinger at det burde skape så mye avsmak hos leseren at hele prosjektet var dødfødt. Denne fyren er så avskrekkende jævlig at det burde vært umulig å få oss til å følge ham gjennom fem bøker, men det gjør vi altså likevel. Fyren er ekstremt egosentrisk, kvalmende selvhøytidelig, fullstendig uten skrupler, notorisk utro, og er blottet for empati. Han nøler ikke med å stabbe sine nærmeste i ryggen dersom det gagner ham selv, og han lager komplott rundt seg for å framheve sitt eget ego, og for å dra nytte av andres ulykke. Han er et moralsk flykrasj uten evne til den minste forbedring. I tillegg er han ikke spesielt tøff, modig eller hardtslående. Utvilsomt en antihelt. Vi burde hatet ham (og mange av oss gjør det også), men likevel tar vi oss selv i å ønske at han lykkes. At han endelig finner den rette veien, og tar de riktige avgjørelsene. Til tross for at han skuffer oss gang på gang.

Så hva er det som gjør at vi holder ut med ham? Svaret er banalt og enkelt. Han er skarp. Han har en egen evne til å se løsninger på gåter, og på å se forbryternes handlingsmønster. Han er kompromissløs når det kommer til å ta morderen, og (hold dere fast) han spiller på det riktige laget … Nå lurer du sikkert på hva det var jeg mente med det siste. Jeg skal forsøke å forklare. Sebastian er (litt til og fra) medlem av en etterforskergruppe med mange andre skikkelige helter. Dyktige folk som kaster seg inn i hver etterforskning med hud og hår for å løse drapsgåtene og stoppe morderen. Det at Sebastian spiller på lag med denne gjengen, og nesten alltid er den som setter dem på riktig spor, gjør at vi tilgir mange av nykkene hans og den usmakelige oppførselen. Det er som i fotball. Om toppscoreren på laget ditt er en ekkel skittstøvel som ikke eier moral eller oppdragelse, ja så bryr du deg ikke om det. Han scorer målene, ergo så er han en du heier på. Sebastian Bergman er krimbøkenes Luis Suarez. En fyr som biter, spiller skuespill, syter, klager og jukser … men scorer mål.

For å klare å gjøre dette både troverdig og skikkelig må du kunne skrive bedre enn de fleste. Du skal altså få leseren til å like et udyr. Et monster. En psykopat. Ved å gi ham en synsvinkel får vi bli med inn i hans syke tankegang, men samtidig så skjønner vi litt mer av hvorfor han handler stikk i strid med det en helt skal gjøre. Jeg opplever Sebastian Bergmans synsvinkler litt som det er å lytte til et forvokst barn. Mye av det som tenkes skal og bør fordømmes, men samtidig så forstår vi gjerne at et barn kan tenke slik. Det trenger bare litt korreksjon. Motivet kan være fint, men handlingen feil. Eller motsatt. Uansett så unnskylder vi barnet et stykke på vei, akkurat som jeg unnskylder Sebastian Bergman. Det er fascinerende hvordan disse to forfatterne lokker meg til å gå i akkurat den fella. Gang på gang. Bergman blir som et misforstått barn. Hadde bare alle rundt ham forstått det jeg forstår, så …

Trailer på TV-serien om Sebastian Bergman

Skal du få dette til så må hver eneste tanke, hver replikk og hver lille mimikk skrives med en presisjon og en målsetting. Du må ha tenkt nøye gjennom hva antihelten skal gjøre, hvordan han skal te seg, og hva han skal si. Samtidig må dette veies opp med personens tanker, refleksjoner og motiver. Du må hele veien passe på at summen havner på plussiden, slik at leseren fremdeles heier på antihelten din. Dess flere motbydelige ting han finner på å gjøre, dess bedre må du underbygge dette i tekst.

Jeg nevnte Nesbø i starten, og i sin seneste bok «Kongeriket» har han gjort dette med bortimot perfeksjon. Bensinstasjoneier Roy Opgard er strengt tatt en sosiopat av dimensjoner, men som leser så elsker jeg alt ved ham. Han skremmer meg, det er ikke det, men jeg forstår jo så alt for godt hvorfor han må drepe folk igjen og igjen og igjen …

Det beste norske eksempelet er kanskje Rino Gulliksen i Lars Lenths krimbøker. En helt vanvittig karakter som bare må oppleves. En hypervoldelig nutcase av en drapsmann blottet for skrupler, men vi elsker ham. Den fyren der er noe av det beste norsk krimlitteratur har klart å oppdrive etter min mening.

En annen fantastisk antihelt er uimotståelige lille Libby Day i Gillian Flynns «Mørke rom». Du skal lete lenge etter en mer ufordragelig jentunge. Til de grader falsk, plukkende bortskjemt, utakknemlig, uhøflig og gjennomsyret negativ til alt og alle. Likevel så er det henne vi klynger oss til gjennom hele boka. Rett og slett fordi hun har en så forferdelig grusom forhistorie at mors og farsinstinktet i oss tar fullstendig overhånd. Dette til tross for at jenta er blitt voksen, og burde vite bedre.

Vi har mange eksempler på at forfattere har klart kunststykket å skape gode antihelter. Å gi hovedkarakteren svake trekk og akilleshæler er nesten et must, men det er altså ikke disse antiheltene jeg sikter til. Det er aldri vanskelig å like en helt som velger å gå på siden av loven så lenge motivet er prisverdig. Det er de som er umoralske, motbydelige og vanskelige å like. Som bifiguren «Minken» i Cilla og Rolf Börjlinds bøker. En svindler, en kriminell sjarlatan og en lystløgner vi aldri har sett maken til. Men, han har på mange måter en naivitet og et rent hjerte. Dessuten er han morsom, og det hjelper.

Charlize Theron i rollen som Libby Day. Ikke den beste tolkningen etter mitt syn, men forfatter Gillian Flynn er co producer, så det er vel innafor 😉

I røverromaner er det mye greiere å få til, for der skal jo hovedpersonen gjerne være en kriminell. Det er også en god del enklere å få til i en «stand alone» enn i en serie, og det er selvsagt mye enklere med bifigurer enn det er med hovedpersoner. Likevel så er det et litterært C-moment å forsøke å skape slike antihelter. Det krever både kløkt og mot, men om du våger å prøve deg så er det en øvelse som vil gi masse liv og spenstighet til teksten din.

Har du en favoritt? Kjenner du til flere «skikkelige» antihelter som er umulig ikke å like? Skriv dem opp her, så har jeg kanskje en ny fin leseopplevelse på vent.

Bestått til M+

Noen krimplott er så forbausende godt uttenkt at jeg tar meg selv i å bli bitte litt misunnelig. «Ikke bestått» av Hjorth & Rosenfeldt har denne egenskapen. Historien var så pirrende at jeg i sommer bestemte meg for å lese alle de fire foregående bøkene i serien for å kunne ta et jafs av akkurat denne godbiten. Det angrer jeg ikke på. «Ikke bestått» var akkurat så god som baksideteksten bar bud om. Det er sjelden jeg koser meg så til de grader med krimbøker som jeg gjorde med denne.

Ja, for det er det det egentlig handler om. Å kunne kose seg med en godt fortalt historie, uansett om den er aldri så morbid og spekulativ i sin grusomhet. Vi krimlesere er konstant på jakt etter denne opplevelsen, der forfatteren setter opp et rammeverk som er så utspekulert jævlig at vi grøsser av velbehag. Samtidig så er ikke en god idè nok alene. En må evne å gjøre ideen om til en spennende historie også. Det klarer Hjorth & Rosenfeldt til gangs. «Ikke bestått» er etter min mening nesten helstøpt fra start til mål, men det forutsetter at du har lest (og blitt glad i) serien om Sebastian Bergman.

Den femte boken om den til tider usympatiske og narsissistiske politipsykologen Sebastian Bergman byr på en historie som fanget meg allerede da jeg leste bakpå boken i vår. En seriedrapsmann (Ja, vi elsker dem, gjør vi ikke?) har bestemt seg for å ta et oppgjør med kunnskapsløsheten og dumheten i vårt overfladiske samfunn. Realitykjendiser og rosabloggere får langt mer oppmerksomhet enn ungdommer som faktisk kan og vil noe. Kunnskap blir sett på som en svakhet. Noe unødvendig. En trenger ikke vite hvem som er statsminister i Sverige. En kan google det …

Med det som utgangspunkt bestemmer drapsmannen seg for å kidnappe unge kjendiser som er i ferd med å skaffe seg et levebrød av å dumme seg ut på TV eller spre uviktigheter på nettet. Han gir dem likevel en sjanse til å overleve. 60 kunnskapsspørsmål. Svarer de riktig på en tredjedel vil de overleve. Om ikke, så blir de avrettet på stedet med en slaktepistol, og får stiftet prøven på ryggen med påskriften «Ikke bestått». Alle ofrene blir funnet slik, bundet fast til en stol i et klasserom.

Jeg elsker dette utgangspunktet. Det er utspekulert jævlig, og får alle mine krimgener til å våkne og gi meg ståpels. Et fantastisk anslag på en krimroman. Spørsmålet var om forfatterne ville klare å gjøre maksimalt ut av den strålende ideen? Svaret er et betinget JA. Plottet er drivende godt, veldig spennende, har en masse uventede twister, og drapsmannen er like vanskelig å få has på som en gresshoppe. Likevel så er det en ting som jeg mener svekker litt av det fascinerende med denne historien. Drapsmannen velger etter hvert å skifte modus operandi både når det gjelder utvelgelse og framgangsmåte. Sikkert med tanke på å gjøre drapsmannen til en mer direkte trussel mot gjengen vår fra Rikskrim. Men, det fungerer ikke helt optimalt etter min mening. Historien skifter fra å være uforutsigbar til å bli svært forutsigbar. Når gjerningsmannen bryter mønsteret sitt skjønner jeg som leser hva som kommer til å skje, og vet godt hvordan boken kommer til å ende. Det er en svakhet. Derfor blir ikke de siste 150 sidene like spennende som starten.

Når det er sagt, så skjer det så mye spennende i dramaet rundt våre fem venner i Riksmord, at det gjør at interessen ikke faller nevneverdig. Sebastian gjør nye fatale valg (selvsagt), og det som er bygget opp gjennom flere bøker, blir brutt ned på et øyeblikk. Jeg liker også selve finalen i boka, da det topper seg skikkelig. Det er en så spennende scene at jeg var nære ved å få angina pectoris. Derfra klarte jeg med skjelvende bein å bevege meg ut på terrassen for litt usunn luft, og de siste fem sidene av boken. Så kommer sjokket! Jeg hadde faktisk tenkt tanken at dette kunne skje, men å se det på trykk … Jeg skal ikke si mer, men sjette bok i serien vil utvilsomt stå høyt på innkjøpslisten neste høst, for å si det slik.

«Ikke bestått» er bestått. Hadde vi fulgt det gamle karaktersystemet, så ville dette stått til Meget +, og nærmere S kommer du ikke. Både serien, og denne boka isolert, har stått svært bra til mine forventninger. Jeg er oppegående nok til å se at dette er utspekulert og utstudert underholdningskrim. Kommersiell spenningslitteratur. Men, det er Jo Nesbø også. Hjorth & Rosenfeldt vet hva folk vil ha, og det sørger de for at vi får. Resultatet er forutsigbart … Vi vil ha mer!

Mine anmeldelser av de andre bøkene i serien finner du her:

MANNEN SOM IKKE VAR MORDER, DØDENS DISIPPEL, FJELLGRAVEN, DEN STUMME JENTA

Strålende svensk underholdningskrim

Ja, jeg er blitt fan av Hjorth & Rosenfeldt sin krimserie om Sebastian Bergman, og den fjerde i rekken «Den stumme jenta» er et en velkomponert underholdningskrim etter min mening. I det legger jeg at den leverer topp spenning både på plott, driv og de mellommenneskelige relasjonene. Jeg merker at jeg som leser bryr meg om karakterene og deres utvikling. Ikke bare de fire vi kjenner i Riksmord, men også bikarakterene og deres skjebner.

Jeg vet jeg vil møte en del kritikk for å hause opp dette som av kritikere flest nok blir karakterisert som middelmådig samlebåndskrim, selv om denne boka altså fikk terningkast 5 i en rekke norske riksaviser. Vel, det er fordelen med å være krimblogger og ikke en lønnet litteraturkritiker. Jeg kan skrive bra om det jeg LIKER, selv om jeg ser at det er enkle triks som brukes, og snarveier som blir tatt. Det er ingenting revolusjonerende i «Den stumme jenta». Ingen nytenkende briljant krim der forfatteren gir oss store overraskelser, eller en ny plattform å stå på. Vi har vært her før, og vi har lest dette tidligere.

Javel … Hva er det da som gjør at jeg likevel finner fram lista med superlativer? Svaret er såre enkelt. Hjorth & Rosenfeldt sine bøker engasjerer meg. De har skapt et krimunivers som jeg elsker å vandre i. Jeg blir redd, glad, lei meg, sint, sorgfull, grepet, spent og lykkelig … Det skaper med andre ord følelser. Det skaper en leseopplevelse som ikke har noen verdens ting med litterær kvalitet å gjøre. Det er som å se norsk fotball. De spiller bedrident dårlig sett opp mot stjernene i La Liga, men jeg gleder meg til hver eneste kamp fordi jeg er glad i laget mitt. Laget mitt skaper følelser hos meg når de spiller 0-0 borte mot Sarpsborg som jeg ikke får ved å se Barcelonas stjernegalleri gruse Osasuna. Betyr det at jeg ikke er glad i fotball? Betyr det at jeg ikke bør uttale meg om spillet jeg elsker?

Nei, og mitt lag består av Sebastian, Tommy, Vanja, Torkel og Ursula. Det er de jeg heier på. Der er der følelsene mine kommer frem. Så får det heller våge seg at de bruker noen tjuvtriks på veien. I Tippeligaen er det lov til å beine ballen opp på tribunen når en er pressa.

Hva så med boka? Kanskje dere har lyst til å vite litt om den, og hvorfor jeg liker den så godt? OK. Here it comes.

I «Den stumme jenta» blir teamet vårt sendt av gårde ut på den svenske landsbygda etter at en hel familie har blitt brutalt skutt og drept i sitt eget hjem. Det viser seg likevel etter en stund at en liten jente har klart å komme seg unna, og leteaksjonen etter henne starter. Når de til slutt finner henne, så har hun det vi kaller for en selvvalgt mutisme. Hun snakker ikke. Teamet får ikke vite av henne hvem det er som står bak nedslaktingen. Jakten på drapsmannen må gå parallelt med at de beskytter det forsvarsløse vitnet.

I «Den stumme jenta» får vi se en side hos den avskyelige psykologen Sebastian Bergman som vi ikke har sett så mye av tidligere. Ekte omtanke. Kjærlighet. Empati. Sosial intelligens. Og det er den stumme jenta som framkaller dette hos ham. Etter tre bøker med hans narsissistiske selvforherlighet og egosentriske oppførsel, så var dette et etterlengtet trekk av forfatterne. Samtidig ligger det noe grumsete under her som vi ikke klarer å få fatt i. En ulmende spenning i den grenseløse kjærligheten og oppofrelsen han plutselig viser. Litt spooky om dere forstår. Som å se Trumps første tale etter valget. Plutselig framsto han som en good-guy, men kan vi stole på det? Nei, det kan vi selvsagt ikke!

Boken er ekstremt spennende komponert. Vi jages bokstavelig talt fra sted til sted for å komme unna drapsmannen, og hver gang du tror du er trygg så har du styggen på ryggen. Dramaet som utvikler seg mellom de ulike karakterene i teamet er også til å ta og føle på, og Tommy viser seg å ha skjulte mørke sider en god amerikansk såpe-opera verdig. Jeg hoppet i stolen, og jeg tror flere med meg gjorde det samme.

Jeg skal ikke gjøre meg til latter ved å hevde at dette er et mesterstykke av en krim, men du verden så underholdende og spennende disse bøkene er. Satte meg som mål å lese en i måneden fra juli til og med november, og den siste i serien «Ikke bestått» ligger på nattbordet og venter. «Den stumme jenta» er den beste av de fire bøkene så langt, men dette er bøker du MÅ lese i rekkefølge, ellers vil du ikke skjønne bæret av de mellommenneskelige relasjonene, og de spennende karaktertrekkene som utvikler seg fra bok til bok. Anbefaler hele serien på det varmeste for deg som klarer å kose deg med ukomplisert underholdningskrim.

Min anmeldelse av de tre forrige bøkene i serien:

Mannen som ikke var morder, Dødens disippel, Fjellgraven