Schibsted Forlag – GEIR TANGEN

Klaustrofobisk leseopplevelse

Tittelen høres kanskje ikke positivt vinklet ut, men for oss krimelskere er den det. Frode Granhus siste bok «Kistemakeren» vil garantert gi deg pusteproblemer og gispende mardrømmer. Han kan den kunsten, Granhus. Å framprovosere våre aller verste mareritt i et hustrig, forblåst og ganske creepy fiskevær i Lofoten. Idyllen er ikke det den en gang var.

Det er like greit å få det sagt først som sist. Frode Granhus er selve inkarnasjonen på Nordic Noir-bølgen. Nordisk krim på sitt aller mørkeste plassert på et sted der ingen kunne tru at nokon kunne bu, og med en etterforsker som er jaget av spøkelser både på hjemmebane og i yrkeslivet. Det er dystert, tungt og gripende. En langsom ferd i nordnorsk ruskevær ned mot de dypeste etasjene av Dantes inferno. Dit hvor menneskesinnet er så forkrøplet, og skadene på sjela så store, at det ikke finnes noen redning.

«Kistemakeren» er på mange måter et mesterverk. Jeg har knapt noen gang blitt så rundlurt av en krimforfatter. Faktisk såpass utfintet og pissa på at jeg hånlo da jeg las de siste sidene, og fikk selve løsningen. Trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg fant ut at Granhus hadde begått generaltabben å kjøre en twist mot slutten som stred mot alt det vi hadde fått vite i et subplott som strakk seg gjennom hele romanen. Så jeg gikk selvsagt tilbake for å plukke de åpenbare logiske bristene fra hverandre, bare for å oppdage at det var jeg som tok feil. Alt det som jeg TRODDE sto i subplottet sto ikke der, det var bare naturlig å trekke de slutningene jeg hadde tatt. Men, det STO IKKE slik. Forfatteren hadde lurt meg til å tenke lenger, legge sammen sammenhenger som ikke var der, og med det dra en konklusjon som var total skivebom. Utrolig snedig gjort, og ikke så rent lite plott-teknisk finarbeid som ligger bak et slikt kalkulerende villspor.

«Kistemakeren» er vel utvilsomt den mørkeste av Granhus sine romaner så langt, selv om ingen av de tre forrige var feelgoodromaner heller. På mange måter synes jeg han har klart å kombinere det beste med «Stormen» (uhyggen, spenningen, tempoet og ruskeværet) med det beste fra «Djevelanger» (det dystre, vonde, gripende og psykologiske). Til sammen blir det en voldsom krimroman som gjør inntrykk på en stakkars leser. Selv om det er lite action og høyoktan-scener i boka, så mangler det ikke på driv og spenning av den grunn. «Kistemakeren» er ikke en bok du bruker ukevis på å fullføre, for å si det slik.

Historien er grusom. Barn i 12-13 årsalderen blir tilsynelatende umotivert kidnappet på det lille tettstedet Reine i Lofoten, og deretter plassert i kister. Noen i flere døgn. De blir riktignok sluppet fri etter en stund, men er på grensen til å være psykotiske av de traumene de har gjennomgått. I det lille bygdesamfunnet er omtrent alle en potensiell mistenkt bak ugjerningene, og den tilbakevendte lensmannen Rino Carlsen har en enorm utfordring i å prøve å finne sammenhengen mellom kidnappingene. Han tror ikke barna er tilfeldig valgt, og han mistenker at det hele henger sammen med et funn i isen oppe i fjellet av en mann som er tappet for blod. Han har stått innefrosset i isen i flere år og skuet ut over det majestetiske landskapet. Når så en ny jente forsvinner , begynner en kappjakt mot klokka. Vil de rekke å finne kisten der hun holdes før gjerningsmannen dreper henne slik han etter alle sonemerker gjorde med sitt forrige offer.

Å skrive denne type krim er alltid krevende. En skal klare å holde på den dystre og litt paniske stemningen gjennom samfulle 333 sider. Samtidig så er det viktig å holde tilbake der det blir spennende. For å få til det må du ha gode subplott som i seg selv har en nerve og en spenning i seg. Da kan du veksle mellom disse og hovedhistorien, og på den måten holde leseren på alerten hele veien. Granhus gjør det med bravur i «Kistemakeren». Vi følger alle bihistorier med engstelse, grøss og spenning. Det er nært. Det er klaustrofobisk. det er rett og slett kvelende.

Samtidig så har Frode Granhus en litt lei tendens til å kreve for mye av sine lesere. Løsningen blir ofte så komplisert med alle twistene, at leseren sliter med å følge med på notene. (Enten det, ellers så er det jeg som er usedvanlig treig i pappen) Mot slutten (Siste 50 sider) så florerte det med så mange navn og hendelser, at det gikk helt i stå for meg. Jeg klarte ikke huske hvem som var hvem, og selv om jeg forsøkte, så klarte jeg ikke forstå den hele og fulle løsningens logikk. La oss se på selve Kistemakeren … Løsningen er OK, selv om jeg setter store spørsmålstegn ved evnen til å utføre de gjerningene utfra gjerningsmannens fysiske forutsetninger. Ikke helt troverdig, men med nød og neppe innenfor det vi kan godkjenne. Så har vi den ansiktsløse voldtektsmannen som foregrep seg på søskenparets mor. Hvordan Rino kunne dra den slutningen han gjorde på de siste sidene er ubegripelig for meg. At navnet alene skulle gi løsningen …? Nei, her er det trolig noe jeg ikke fikk med meg i starten. Det er da også det eneste ankepunktet jeg har til denne boka. Løsningene blir for innfløkte og kompliserte. Som leser følger jeg ikke helt med på notene, og jeg føler også at løsningen er i utakt med det vi har blitt presentert for tidligere om gjerningsmannen.

Men … Når alt kommer til alt. Dette var uhyggelig. Dette var nært, vondt, spennende og gripende. Frode Granhus blir bedre og bedre for hver bok. Nå er han definitivt på øvre halvdel i eliteserien, og ingenting tyder på at han har tenkt å gi seg med det. En strålende og intens høst-thriller som river godt i de innerste strengene i sjela di.

Mine anmeldelser av Frode Granhus sine tre forrige bøker:

Malstrømmen , Stormen, Djevelanger

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

Et menneskebarn du aldri vil glemme

Jeg er veldig glad for at ingen fortalte meg hva dette var for noe før jeg startet på boka. Da ville jeg vært full av forutinntatte holdninger før jeg satte meg ned. Det var jeg altså ikke, og bokas innledning var som å få et slag midt i ansiktet. Det som foregikk med de stakkars søte, små og ikke minst tillitsfulle barna nede i den kjelleren gjorde så vondt å lese at det skar i meg. Samtidig så begynte undringen å komme. Det var noe som ikke stemte her. En trenger da ikke et kobbel av soldater for å passe på uskyldige små barn som er fastbundet og kjølhalt til en rullestol?

NB! Menneskebarnet lanseres 15.september på Schibsted forlag. Jeg var manuskonsulent på denne boka, og las derfor originalutgaven på engelsk. Denne anmeldelsen er ikke basert basert på den oversatte utgaven.

Boka handler om 10 år gamle Melanie som holdes fanget i en kjeller sammen med en rekke andre barn. De er strengt bevoktet av militære vakter, rulles inn og ut av cellene fastspent til rullestoler, og undervises av voksne i et klasserom. En av lærerne er Helene Justineau, og Melanie knytter seg ekstremt følelsesmessig til denne læreren. Synsvinkelen ligger hos jenta i starten, og vi blir vitne til det som ser ut som svært grove overgrep mot små barn. Voksne som behandler barna som om de var i en konsentrasjonsleir. Vi forstår også at barna blir hentet av et legeteam ledet av Dr. Caldwell en og annen gang, og at de som blir hentet aldri kommer tilbake.

Samtidig blir vi også vitne til en fantastisk lærer som gir av seg selv, og som virkelig bryr seg om barna, selv om alle andre behandler dem som dyr. Dette setter Melanie ekstremt pris på, og hun ser fram til dagene der det er Helene Justineau som skal ha dem. Når vi som lesere har latt oss sjokkere og forstyrre lenge nok over de vanvittige overgrepene, så snur synsvinkelen. Det er da vi forstår hva denne historien egentlig er.

Jeg vil ikke røpe hva som ligger bak her, og kommer derfor ikke til å si noe mer om det, men i en ordinær thriller av dette slaget ligger det meste av spenningen rundt tre hovedelementer. Jakten, Flukten og Kampen. Det er mye action, mye død, og mye blod… Denne er ikke noe unntak i så måte dersom en ser bort fra bokas svært så atypiske innledning. Så langt er det jo mye som tyder på at dette er enda en thriller som det går tolv på dusinet av, men det er det altså ikke. Forfatteren har foretatt et genialt grep ved å la oss som lesere få følge historien gjennom en liten jente sin synsvinkel. Så langt jeg vet så er dette helt unikt, og det er dette som gjør at denne thrilleren blir så mye mye mer enn enda en bok i mengden.

Dette skaper ikke bare en ny synsvinkel, det gir også boka en helt ny dimensjon, der leseren blir utfordret til å tenke rundt de mest eksistensielle spørsmål som finst. Hvem er vi egentlig? Hva er det som skiller oss fra dyrene? Hvor går grensen for hva som er mennesklig? Finnes det så viktige mål at de helliger ethvert middel tenkelig. Hvor langt ville du vært villig til å gå for å redde vår eksistens?

Boken er så absolutt en voksenbok, eller i det minste en YA-bok. Rent personlig mener jeg den har såpass mange preferanser til historie, filosofi, religion, mytologi, avansert biokjemi, nevrologi og etikk at jeg vanskelig kan se at yngre lesere vil ha særlig utbytte av teksten annet enn spenningen i kvartettens kamp for å overleve på sin vei til Beacon. De vil trolig ikke se det enorme teppet som ligger bak selve teksten her.

La det være sagt først som sist. JEG ELSKER DENNE BOKA! Den er helt fantastisk. Den er så kompleks og så tankevekkende at du blir fullstendig satt ut mens du leser. Når sannheten bak historien gikk opp for meg så var det jo et sjokk, og det satte plutselig hele historien i et helt annet perspektiv. Med ett så kunne jeg forstå brutaliteten og hensynsløsheten. Men, samtidig så visste jeg så mye mer gjennom lille Melanie sin synsvinkel. På mange måter blir den tradisjonelle historien snudd på hodet i denne romanen.

Jeg mener alvor når jeg sier at dette rent litterært faktisk er en svært så dyptpløyende historie. Det gav meg tanker til hvordan tyskerne i sin tid faktisk kunne behandle jødene som de gjorde i konsentrasjonsleirene. Hva som fikk tyske leger til å begå verdenshistoriens mest grufulle overgrep gjennom et utall av eksperimenter og torturmetoder. Preferansene mellom Melanie og Dr.Kaldwell kan langt på vei sammenlignes med preferansene mellom en tysk lege og vitenskapsmannn og jøder i fangenskap under 2.verdenskrig.

Det stopper ikke her. Det finnes massevis av koblinger inn mot gammel gresk mytologi, og andre myter. Den engelske tittelen «The girl with all the gifts» viser jo til Pandora. Jenta som hadde alle gavene, og som slapp løs all verdens ulykker da hun åpnet dem. Dette viser jo til Melanie i fra første setning av boka, og avslutningen er jo spektakulær, utradisjonell og VELDIG annerledes slik de fleste slike thrillere avsluttes. Jeg synes den var nydelig, og jeg ville blitt svært skuffet om en så dyp bok skulle ende triviellt med at de kom seg til Beacon og løste alle problemer.

Jeg anbefaler dere å lese Menneskebarnet i høst. Dere vil ikke bli skuffet. Det er en helt genial bok langt utenom det vanlige, og den har så mange lag med preferanser at det er smått utrolig. Den er svært spennende, og den griper deg om hjertet. Boken er av et helt annet format enn tilsvarende sjangerlitteratur både når det gjelder plott, språk, perspektiv, karakterer og allmenn interesse.

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

TRISt avslutning FOUR Divergent

Jada, Veronica Roth, jeg vet du har brukt mye tid i amerikanske medier for å forklare hvorfor tredje og siste bok i Divergent-serien ble som den ble. Det betyr ikke at jeg er nødt til å like det. Det betyr ikke at det er genialt fordi det var tenkt slik fra starten av. Det betyr ikke at slutten blir logisk og oppklarende. Det betyr ikke at det er godt skrevet. Det betyr egentlig bare at du har gått på trynet med fullt overlegg.

Alle som har lest bloggen min de siste tre årene vet at jeg har satt denne ungdomsserien svært høyt. Divergent er noe av det beste vi har sett av dystopier beregnet for young adults på en årrekke. Jeg forgudet den første boken, og elsket den andre. Den tredje hater jeg. Fra begynnelse til slutt. Jeg finner dessverre svært lite igjen av den magien som skapte de to første bøkene. Divergent – De lojale – er rett og slett svært dårlig håndverk fra forfatterens side. La meg prøve å forklare hvorfor:

I sine to første bøker har den allvitende fortellerstemmen vært hos Tris, og bare hos henne. Vi har fulgt Tris i alle scener. Dette har skapt en mystikk rundt hva de andre rundt henne egentlig mener, tenker og gjør. I denne siste boken hopper synsvinkelen mellom Tris og Tobias (Four) , noe som gjør det ekstremt forvirrende. Ørten ganger i løpet av lesingen tok jeg meg selv i å ha glemt at forfatteren hadde skiftet perspektiv, og det var så utrolig irriterende.Helt på grensen til å være kommunikasjons-forstyrrende, for å si det slik. Fortellerstemmene er nemlig dønn like, og jeg er jo vant til å se ALT fra Tris sin synsvinkel. Dette grepet fungerte dårlig. I tillegg til at skiftene ble forvirrende, så avsløres jo Four sine tanker og hva han gjør hele veien. Dermed så forsvinner også mye av mystikken og undringen som har skapt en nerve i de to foregående bøkene.

En annen ting som gjorde at dette evinnelige perspektivskiftet ikke fungerte var at Tobias (Four) tenker som en jente. Han går rundt og grubler på banale nyforelskede fjortis-tanker. Sorry Veronica, men 17-18 år gamle gutter tenker ikke slik om du aldri så mye skulle ønsket det. De tenker … Ja, jeg tror faktisk jeg skal la den ballen ligge. Vi vet hva de tenker, og det egner seg ikke på trykk… Four sitt perspektiv mister all troverdighet, og han går fra å være en mystisk machohelt til å bli en sentimental romantiker. Han er så full av soft-spots at hele illusjonen om en tøff og usårbar karakter forsvinner ned i avløpsrøret. Ikke bra.

Et tredje moment som jeg vil påpeke er motoren og drivet. I første bok er fraksjonselementet så spennende i seg selv at det skaper et enormt driv i fortellingen, og avslutningen er eksplosiv. Den andre boken er langt mer kaotisk, men drivet holdes oppe av det ene adrenalinkicket etter det andre. Tempoet er skyhøyt fra start til mål. I tredje bok skjer det , tja om jeg er snill så kan jeg vel si fint lite. Tris, Tobias og en del andre av gjengen tusler omtrent uten motstand ut av byen, og inn i den verdenen som er utenfor. Det viser seg å være et vitenskapssenter som driver Chicago-eksperimentet. Der inne går det minst 40 sider mellom hver gang det skjer noe som pirrer nysgjerrigheten. Tempo, driv og spenning er som blåst bort. Igjen står vi med interne stridigheter mellom de som er igjen av gjengen, personalet på vitenskapssenteret, og den seigtflytende kjærlighetshistorien mellom Tris og Four. Noen svippturer ut i utkanten forhindrer meg ikke fra å gjespe langtrukkent i lesestolen.

Vi gir oss dessverre ikke der. Vi er nødt til å nevne plottet, og da spesielt avslutningen. Derfor ….

SPOILER -ALERT!!!!

Om du fremdeles leser det jeg skriver så kommer det av at du enten har lest boka, eller at du ikke har tenkt å lese den uansett. Greit nok. Vi snakker om plottet her.

En dystopi med serumer, høyteknologi, samfunn delt inn i fraksjoner, fryktlandskaper osv.osv er jo ikke troverdig i utgangspunktet. Derfor kan det virke litt fordummende når jeg nå begynner å snakke om troverdighet. Men, selv en sci-fi roman, en fantasyfortelling, en dystopi, en spøkelseshistorie eller et eventyr er avhengig av at leseren tror på det som skjer. I de to første bøkene levde jeg meg inn i fantasiverdenen som Veronica Roth skapte for meg, og jeg kan kjøpe løsningen i bok 3 med at Chicago og fraksjonssystemet er et resultat av et mennesklig eksperiment satt i verk av vitenskapsmenn. Men, der stanser det også. Alt vaset rundt rene og skadede gener, en regjering som lar vitenskapsmennene holde på med menneskene som om de var rotter i et dyreforsøk, og at hele verden holdes i sjakk i ekstrem fattigdom av at de venter på positive resultater fra Chicago. Nei, Sorry Sam, men den blir for dum. Enda verre er det at disse «skadede» blir tatt imot med åpne armer i vitenskapssenteret, og på noen få dager blir de gitt tillit langt ut over det som ville vært troverdig i enhver organisasjon. Ikke nok med det, men opprørere blant dem får lov til å vandre mer eller mindre fritt rundt og ødelegge, og det er først i aller siste scene det vekkes mistanke mot komplottet som pågår. Svakt.

Så har vi det som en hel verden av Divergent-lesere har reagert mest på. Å ta livet av Tris mot slutten av boka. En ting er at det er trist og leit, og alt det der, men hvorfor i alle dager gjøre det? Det er jo helt unødvendig. Selv jeg klarer å tenke ut minst fire fem andre, overraskende slutter som ikke innebærer å ta livet av Tris. En trenger ikke la hun og Four vandre inn i solnedgangen av den grunn. Hun har vært hovedpersonen gjennom hele serien. Serien handler om HENNE. Alle perspektiver (bortsett fra siste bok) er sett med hennes øyne. Skal du ta livet av hovedpersonen din så skal det være fordi ingen andre løsninger vil være troverdige. I denne boken er det ikke slik. Veronica Roth sier at det var bestemt fra starten av, siden det egentlig var Four som var hennes hovedperson. Det var ham hun startet å skrive om. Dessuten var Tris så selvdestruktiv, og hadde omtrent gått i døden i begge de foregående bøkene. Likevel blir det helt feil. Mye av spenningen som bøkene har bygget opp har vært rundt hennes rolle i det fremtidige samfunnet, og rundt henne og Fours romantiske tråd. Det blir et svik mot leserne å ende opp med å viske henne bort fra kartet, og la Four stå igjen som den sterke vinneren som fikk mammaen sin tilbake, halve kongeriket til odel og eie, men altså ingen prinsesse.

Veronica Roth har sågar gitt ut en ekstra bok i serien for å gi leserne Tobias sin synsvinkel helt fra starten (Boka har naturlig nok fått navnet FOUR), bare for å vise leserene at det egentlig var han og ikke Tris som var hovedpersonen i Divergent. Boka inneholder ingenting nytt, og består av noveller der Tobias opplever det Tris gjorde sett gjennom sine egne øyne. Slikt kaller jeg spekulativt. En tyner noen spinoff-kroner til ut av en sørgelig historie som en egentlig ikke klarte å sy helt sammen til slutt. Jeg er spent på om filmselskapet velger å gå får den opprinnelige slutten, eller om de lager en alternativ for kinogjengerne. Boka hadde ikke nødvendigvis blitt bedre av en Hollywood-ending, men da hadde jeg i hvert fall kunnet legge fra meg den siste boka med et smil.

Min anmeldelse av første bok i Divergent-serien

Min anmeldelse av andre bok i Divergent-serien