Råsterk, men kaoitisk Kepler

kaninjegerenLars Kepler har gjort det igjen. Skrevet en så infam, grusom og grensesprengende spennende krim at den pusher smerteterskelen til leserne til det ytterste. «Kaninjegeren» er en heseblesende leseopplevelse. Den sprenger grenser, sjokkerer og setter enda en gang en ny standard for tempokrim. Samtidig så er Lars Kepler så ambisiøse i å skape komplekse plott at det til tider oppleves svært kaotisk og uoversiktelig. For å bruke en hopp-metafor, så hopper de hele bakken ned til sletta, men må ta seg for med henda i landingen.

Vekslingen mellom suspence (det krypende, ubehagelige og nervepirrende) og actionsekvenser (drivende handling) er Keplers varemerke. Det er både skummelt, spooky, creepy og ubehagelig. Samtidig er det et voldsomt tempo i alt som skjer. Joona Linna og Saga Bauer springer fra sted til sted, det skytes, sloss, drepes og jaktes i et hysterisk jag på Kaninjegeren. Og … Midt oppi alt dette er det så mange navn, skiftende synsvinkler, nye og gamle karakterer at det etter hvert blir bortimot umulig å holde oversikten. Som en godt trent krimleser mister jeg faktisk grepet fullstendig mot slutten. Det viser seg nemlig at Kepler har lagt inn enda et element i den allerede uoversiktelige komposisjonen. Den upålitelige fortelleren. Det viser seg at vi ikke kan stole på den ene av synsvinklene som vi har blitt presentert for. Denne synsvinkelens tankereferater og skildringer stemmer ikke med det som egentlig skjer. En av de sentrale hendelsene i romanen viser seg å ha skjedd på en helt annen måte enn vi er blitt fortalt.

Dette er jo ikke noe nytt. vi har sett det mange ganger de siste par årene. «Piken på toget» av Paula Hawkins, «Flink pike» av Gillian Flynn og «Hviskeren» av Karin Fossum bare for å nevne tre av dem. Det gjør noe med historiene når denne ingrediensen tilsettes et krimplott. Det skaper kaos og uorden. Spenningen i at en ikke helt vet hva som er virkelighet, og hva som er forvridd virkelighet. Men, når ingrediensen slippes ned i et plott som allerede er ganske kaotisk og sammensatt, da risikerer en å miste selv drevne lesere. Det føler jeg er litt av ankepunktet mot «Kaninjegeren». En leser kan lures, narres og avledes … Det er greit, men en skal ikke føre leseren bak lyset.

Når det er sagt … Jeg tror ikke du klarer å finne noe mer halsbrekkende spennende lesestoff i bokhyllene denne krimhøsten enn «Kaninjegeren». Som spenningsforfattere befinner Kepler-paret seg skyhøyt over det de fleste av oss andre klarer å skru sammen av jævelskap. Det er så utstudert og fantasifullt at jeg ikke kan gjøre annet enn å bøye meg i støvet. 520 sider er ikke en eneste side for mye, og du bør sette av mye lesetid dersom du tør å begynne på denne, for dette er en krimroman som garantert vil få deg til å avlyse alle avtaler du måtte ha. Anslaget er nesten like skremmende som «Stalker», og drivet er skrudd til enda et hakk, selv om de fleste av oss ikke anså det som fysisk mulig.

Som dere ser så har jeg ikke sagt så mye om selve handlingen her, og jeg vil anbefale dere å ikke lese baksideteksten heller. Den sier alt for mye, og dreper en god del av mystikken og spenningen i romanen. Kort fortalt har vi med en kaldblodig drapsmann å gjøre, som piner og avliver sine ofre, etter at de først får høre en barneregle om ti kaniner som forsøker å komme til himmelen bli sunget for dem. Boken handler om jakten på denne «Kaninjegeren», og den blir så intens og heftig at det suger livskraften ut av deg. Jeg kan vel si det så enkelt som at dersom du er Kepler-fan fra før, ja så innfrir «Kaninjegeren» alle dine forhåpninger og vel så det. Er du blant dem som synes at Kepler er litt for heftig og voldelig? … Skygg banen! Her spares det ikke på noe som helst. Om du syntes det var blodig tidligere … 😉


Her er mine anmeldelser av Lars Keplers fem tidligere krimromaner om Joona Linna og Saga Bauer:

HYPNOTISØREN , PAGANINIKONTRAKTEN, ILDVITNET, SANDMANNEN, STALKER

Vart du skræmt no?

sandmannenJoda, jeg ble jo det. Litt iallfall … Sandmannen er Lars Keplers fjerde bok om den finsksvenske mordetterforskeren Joona Linna, og sies å være noe av det mest skremmende som er skrevet innen Nordic Noir. Boken har nesten fått et slags «cult-stempel». Har du ikke lest den??? Herregud, du vet ikke hva sengevæting er før du har lest Sandmannen, har folk sagt til meg. Joda, det vet jeg! (Hmmm … det der kom jo litt feil ut, men …)

Jeg må ærlig innrømme at jeg er i ferd med å konvertere til å bli Kepler-fan jeg også. Sandmannen er rett og slett et solid stykke håndverk fra begynnelse til slutt. Noen dødpunkter er det, men det ligger en creepy stemning og vibrerer gjennom hele romanen, så pratsomheten (spesielt i midtpartiet) blir tilgitt av leseren. Kepler følger den samme resepten som de har brukt i alle sine tre foregående bøker. En skremmende antagonist som ved hjelp av en twist utvikler seg til å bli noe annet enn det vi først tror. Svært høyt tempo i actionsekvensene der protagonistene befinner seg i akutt livsfare. Utspekulerte, detaljerte og ekstreme voldsscener der det ikke spares på noe. Gode subplott som tvinnes inn i hovedplottet på en naturlig og fin måte. Svært gode karakterer som framstår som ekte mennesker med dybde.

Så langt alt vel, men det er stykke fram til at jeg genierklærer ekteparet Mandhoril. Til det synes jeg Kepler bruker alt for spekulative og enkle knep. Det blir litt for enkelt. Pøs på med mengder av blod, gørr og sinnsvake sosiopater, og vips så har du en pallevelter. Jeg savner en dybde og et budskap fra Sveriges mest profilerte krimforfattere. De skriver knakende godt, og bøkene er både creepy og spennende, men det finnes ikke noe mer der. Det er ren spennings og underholdningslitteratur. Akkurat det tror jeg både ekteparet, forleggerne og leserne lever helt greit med. Det er jo ikke slik at en på død og liv ha noe viktig på hjertet. Jeg mener likevel at forfatterne ville økt sin anseelse betraktelig dersom de hadde prøvd å sette noen problemer til debatt. Her har de litt å lære av for eksempel norske Eystein Hanssen og Karin Fossum. De er opptatt av å belyse problemer i samfunnet, ikke bare skildre psykopatiske massemordere. Det er like viktig å si noe om hvorfor kriminaliteten skjer, som å skremme vannet av leseren. Gjør Kepler det så er det bare Jo Nesbø som skriver bedre kriminallitteratur i Norden.

Sandmannen starter der Ildvitnet slutter. Vi blir kjent med Joona Linnas store nemesis gjennom ti år, seriedrapsmannen Jurek Walter. Han sitter i isolat på en psykiatrisk forvaringsanstalt. Vaktene og personalet har streng beskjed om å ikke snakke med ham eller på noen måte ha kontakt med ham utover den daglige medisineringen. På slutten av Ildvitnet skjer likevel dette, og med det starter en rekke hendelser som tvinger Joona Linna til å komme på banen. Jeg vil ikke si så mye om hva og hvorfor dette skjer fordi jeg da avslører mye av spenningen i subplottene som går fra Keplers andre bok Paganinikontrakten av. Nå imploderer alt det vi har vært vitne til i bakgrunnen av hovedhandlingen i de to forrige bøkene. I Sandmannen tvinges Linna til å ta tak i alt det som har vært skjøvet bort i mørke kroker de siste årene. Mot sin vilje må han begynne å nøste i tråder som krever at han må ta opp kampen med sitt største mareritt, Jurek Walter.

Parallellene mellom boken «Sandmannen» og den verdenskjente «Silence of the lamb» av Thomas Harris er er plagsomt mange. På norsk er den vel bedre kjent som «Nattsvermeren». Måten Jurek Walter manipulerer og styrer sine omgivelser på er så nært opptil Hannibal Lecter som det går an å komme uten å være kannibal. Vi ser det i den ekstreme roen hos Jurek, den velartikulerende måten å snakke på, intellektet, måten han tvinner folk rundt lillefingeren på, og i hvordan han kryper inn i hodet og sinnet til de som kommer for nær ham. Etter min mening er det helt på grensen til å være fantasiløst. Greit nok, men jeg finner det ganske merkelig at ingen andre anmeldere har påpekt dette som en svakhet. De jeg har sett bruker det mer som en slags styrke, for å understreke hvor bra Sandmannen er. Joda, det er jo creepy så det holder i bøtter og spann, det er ikke det. Men, det er gjort før, og det er gjort bedre av Thomas Harris. I mine øyne ligger Walter for nært opp til Hannibal Lecter som karakter til at det kan anses som en styrke. Meg om det …

En annen ting jeg reagerer litt på er at Kepler aldri ser ut til å klare å kvitte seg med de logiske bristene i tidsaspektet. Ting som tilsynelatende skal skje med kort tids mellomrom brister med all logikk. Ser vi på de dramatiske sluttscenene i Sandmannen for eksempel så skjer det ekstremt mye på en natt. Personene flytter seg over store avstander, kommer seg inn og ut av sykehus, blir fanget og sluppet fri, gjennomgår store traumatiske hendelser, og ender til slutt opp i en voldsom sluttscene der alle involverte opptrer tilsynelatende uten å være merket av noe av det som har skjedd. Det går så fort i svingene at mye av troverdigheten forsvinner.

Men … La det være sagt først som sist. Sandmannen er en skremmende og spennende fortelling fortalt med en veldig god penn. Det er godt krimhåndverk, og jeg foreslår så absolutt en pakke Tena lady (Har de ikke Tena men?) på nattbordet før lesing. Du våger deg nemlig ikke ut på badet med det første. Gleder meg skikkelig til Stalker, som står klar i bokhylla. Avslutningen av Sandmannen gjør jo at jeg ikke kan vente lenge med den.

Boken ble lyttet til som lydbok på Storytel

Les også mine andre anmeldelser av Lars Kepler:

Hypnotisøren

Paganinikontrakten

Ildvitnet

Et lys i tunellen for Kepler

PaganinikontraktenSiden jeg startet denne bokbloggen for snart to år siden er det ingen bøker som har fått tilsvarende hard medfart som det «Hypnotisøren» av Lars Kepler fikk høsten 2012. Nå har jeg lyttet meg gjennom oppfølgeren til forfatterekteparet, «Pagananinikontrakten«. En mursteinskrim på over 500 sider. På Storytel utgjør det hele 16 timers lytting. Heldigvis går det riktig vei med Kepler, men det går både smått, trått og omstendelig …

Pseudonymet Lars Kepler er en sensasjon innen moderne nordisk krim. De gikk fra ingenting til umiddelbar suksess i Nesbø målestokk. Mye på grunn av oppstyret rundt at Kepler var et pseudonym. Spekulasjonene rundt opphavet var godt nyhetsstoff, og derfor mye publisitet. Hypnotisøren traff bokbransjen som en meteor. Som det så ofte er med slike suksesser, så roper forlaget på en oppfølger eller tre. Kjapt som faen. Her lukter det penger lang vei. Og slik ble det. Etter Hypnotisøren i 2009 kom Paganinikontrakten i 2010, Ildvitnet i 2011 og Sandmannen i 2012. Nå i høst kommer femte bok om den finsksvenske etterforskeren Joona Linna ut på svensk. Den har fått tittelen «Stalker».

Paganinikontrakten er altså andre bok ut i serien, og den skiller seg ganske mye i både form og innhold fra første bok. Det er gjort enkle grep som viser oss at forfatterne er på rett vei. Jeg vil se på en del av disse grepene her. Samtidig så er det åpenbart at vi nok en gang snakker om et uforståelig hastverksarbeid på det redaksjonelle arbeidet. Jeg vet ikke hva Bonniers redaktører røyker, men noe er det. Ingen slipper gjennom med så åpenbare brist som det Kepler har gjort. To ganger til og med.

La oss starte med det mest synlige for lesere flest. Den totale mangelen på å kutte, snevre inn og komprimere historien. 500 sider er svært mye i en ordinær krimroman. Det kreves en usedvanlig skarp penn for å klare å holde leseren på kanten av stolen så lenge. Det skal ingen beskylde ekteparet for å ha. I denne romanen blir det en hel rekke med evigvarende subplott som med fordel kunne vært kastet over bord allerede i første redigeringsrunde. Vi trenger jo ikke hele livshistorien til karakterer som spiller perifere roller. Det tar fokuset bort fra den egentlige handlingen og spenningen. Ett eksempel er Penelope Fernandez. Fredsaktivisten som blir forfulgt av en leiemorder. Det hadde vært nok å påpeke hennes kobling til hjelpearbeid i Darfurprovinsen. Å få hele historien presentert var egentlig poengløst. Det samme er hennes og Bjørns lange fluktscener fra leiemorderen. Ment å være nervepirrende, men blir for det meste irriterende langtekkelig.  Ett annet eksempel er den ekstremt lange og omstendelige historien til Axel Riessen. For så vidt romanens beste og mest spennende karakter, men hans historie okkuperer minst 100 av de 500 sidene, og det er strengt tatt helt unødvendig med tanke på selve plottet og spenningen.

Det jeg var mest kritisk til når det gjaldt Keplers første roman var de usannsynlige logiske bristene. Du finner dem dessverre i denne boken også, selv om de heldigvis har blitt færre, og ikke fullt så forstyrrende. Jeg stusser likevel over hvordan TV-kjendisen Ossian Walbergs oppførsel ute på øya der Penelope og Bjørn havner kan ha unngått redaktørenes røde penner. Maken til usannsynlig idioti skal en lete lenge etter i seriøs krimlitteratur. Enda verre er epilogens oppsummering om Luigis sønn sin nye rolle. Den barnslige, forsiktige og puslete spjælingen av en tenåring får med ett en skurkerolle som i beste fall er komisk. I tillegg er den twisten fullstendig unødvendig. I tillegg til dette så har vi Joonas stadige intuisjoner om at noe plutselig ikke stemmer, vi har Saga Bauers blonde og svært naive tankegang i flere scener, og vi har Penelope og Bjørns gjentatte ulogiske valg når de er på rømmen. Som leser så kjøper jeg ikke disse logiske bristene, men som sagt så var de både flere og langt mer graverende i Hypnotisøren.

Deres krimdebut fikk en god del kritikk for å være utspekulert blodig og voldelig. I Paganinikontrakten er dette heldigvis tonet litt ned. Vi får ikke fullt så detaljerte beskrivelser av utspekulert vold. Likevel er det fremdeles alt for mye. Vi blir som lesere utsatt for en del spekulative torturscener som vi godt kunne vært foruten. Scenenes eneste formål er å sjokkere og være frastøtende. De er ikke viktige for hverken plott, karakterbygging eller løsning. Det samme kan sies om de nære skildringene av uviktige personers dødskamp mens blodet spruter og flyter rundt dem. Dette er usmakelige trekk hentet fra «splatterfilmer», og gjør seg dårlig på trykk.

Hva er det som gjør at jeg likevel mener at Kepler er på rett vei? Paganinikontrakten er jo strengt tatt ingen god krimbok. Vel … For det første så er det altså litt mindre utspekulert vold. For det andre så henger historien sammen. For tredje kommer ikke de to ulike forfatterstemmene så tydelig til syne for leseren. For det fjerde er de fleste karakterene både bedre og mer troverdige. Det viktigste er imidlertid at Kepler denne gang har en svært god historie å fortelle. Selve konseptet rundt denne avtalen som har fått navnet Paganinikontrakten er svært fascinerende, og det er rett og slett et knallgodt plott som spinnes rundt Joona og Sagas etterforskning. Flere scener er skikkelig spennende, og i motsetning til med Hypnotisøren, lengtet jeg ikke til boka skulle være ferdig. Jeg koste meg med den. Den ville hatt godt av en 200 siders redaksjonell slankekur, og det ville vært en fordel om Bonniers redaktører ikke røykte sokkene sine før gjennomgang av manus. Bare et tips, liksom …