100 anmeldelser på bloggen

bookonthebeachI dag passerte jeg en milepæl da jeg postet min anmeldelse av Chris Tvedt og Elisabeth Guldbransens krimroman Den blinde guden. Det var bokanmeldelse nummer 100 siden jeg startet bokbloggen i oktober 2012. Ja, jeg er litt stolt. Jeg har skrevet om hver eneste bok jeg har lest bortsett fra bøker jeg har vært konsulent for hos Juritzen og Schibsted. I starten leste jeg og anmeldte jeg bøker innen alle sjangre, men det siste året har jeg i større grad konsentrert meg om krim. På veien har det blitt både latter og tårer. Ellevill begeistring og tenners gnissel.

Øverst i venstre hjørne finner du en alfabetisk oversikt over alle mine 100 bokanmeldelser. Det er en base med boktips som jeg håper er til glede for alle dere bokelskere der ute som trenger en guide i jungelen. Som sagt mest krim og thrillere, men også en del annet knask.

Her er en oversikt over de ti bokanmeldelsene som har vært de mest populære, og som har fått flest klikk fra dere lesere. Det er gøy å se at det finnes en rekke ukjente navn og debutanter på den listen sammen med de store navnene. Det viser at vi som bokbloggere har en misjon. Vi kan gjøre de usynlige synlige. De som knapt får en liten omtale i en riksavis dersom de er heldige kan altså løftes fram av oss som ikke har redaksjonelle føringer om å kun skrive om toppselgerne. Det har en verdi etter min mening. Jeg leser og skriver om begge deler. Prøver å vekte nye navn med gamle travere. Litt av formålet mitt med bokbloggen er å løfte fram de som ikke blir hørt i form av intervjuer, omtaler og altså … anmeldelser.

Hver av anmeldelsene har et sitat fra teksten min som sier noe om hva jeg mente om boka. Ved å klikke på bildet kommer du inn på selve anmeldelsen. Kos deg:)

PS! Jeg feirer med en liten giveaway. På fredag trekker jeg en av de som har kommentert på innlegget, og de får ett eksemplar av den boka som kom på 11.plass på denne lista, og som derfor aldri fikk sole seg i glansen i dette innlegget. Hvilken bok det er forblir et mysterium fram til fredag 😉

Smertens aveny omslag1. Roar Sørensen – Smertens aveny 

Selv om det er en klassisk kriminalfortelling, så er det kanskje først og fremst en naturalistisk skildring av livet i et typisk Fillepinsk horestrøk. Det er så sterkt beskrevet, og med så mange motbydelige detaljer at jeg flere ganger måtte legge boken fra meg. Det ble for nært og mektig til at jeg klarte det i store mengder.  Boken oser av bitende samfunnskritikk fra første bokstav. Mot et pill råttent og korrupt system på Fillepinene, men også mot en norsk fordømmende selvforherligelse som jeg ikke har sett maken til. Roar Sørensen er modig. Han sier alt det vi andre knapt tør tenke. Han våger å være kontroversiell. Ikke fordi at det selger bøker, men rett og slett fordi han dyrker ærligheten.

Panserhjerte2. Jo Nesbø – Panserhjerte

Panserhjerte en roman der alle tenkelige følelser og prøvelser blir påtvunget vår kjære antihelt. Vi forstår allerede etter noen få sider hva det er Harry kommer til å bli utsatt for denne gangen, og vi har en vag anelse om hvordan han vil klare å komme seg ut av uføret også. Det er ikke der spenningen ligger. Den ligger i de overraskende vendingene. Det uventede. Det klaustrofobiske. Og …. I det uendelige følelsesspillet som Harry må ta del i. Panserhjerte er ekstremt og ulidelig spennende lesing. Ble ferdig i natt, men kjenner det fremdeles i kroppen. Rastløsheten. Uroen. Kvalmen … Det sitter i noen dager etter en Harry Hole roman. Akkurat som en flaske Jim Beam…

På direkten3. Anne Cecilie Remen – På direkten

Det jeg likte best ved denne kriminalromanen var Remens evne til å bygge opp troverdige karakterer. Hver eneste person står fram med et liv, en historie og med styrker og svakheter. De er ekte, og det finnes ingen krimklisjeer så langt øyet kan se når det kommer til karakterbygging. Det krever stor plass og en stødig hånd for en forfatter å legge såpass mye inn i hver karakter. For leseren kan det virke uvant å komme så nært innpå hver eneste person, men samtidig så gjorde det noe med meg når jeg hadde trålt meg gjennom de første 200 sidene. Jeg levde meg mye mer inn i dramaet som begynte å utspille seg. Når Remen økte spenningen og dramaturgien så kjente jeg nesten på en fysisk angst for karakterene som ble utsatt for de ulike påkjenningene. Jeg følte faktisk at jeg kjente dem. De var mennesker av kjøtt og blod.

Lyden av asfalt4. Yngve Kveine – Lyden av asfalt

Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer.Du kommer langt innenfor det mange vil kalle forfatterens intimsone. I enkelte partier føles det nesten som blotting og utlevering. Scenene, tankene og ordene er alt for ekte til at de kan være noe annet enn selvopplevde. Det er noe Knausgårdsk over nakenheten for å si det slik. Det er lyden av asfalt.

Divergent5. Veronica Roth – Divergent

Divergent er uten sidestykke det beste jeg noensinne har lest av ungdomslitteratur . Boken slår fullstendig knockout på Dødslekene og all annen lignende litteratur jeg har lest. Du spør deg kanskje hvorfor jeg  sammenligner denne boken med akkurat Dødslekene? Det er fordi begge er dystopier. En verden i framtiden der mennesket er underlagt en dysfunksjonell makt og et system, og der de som oftest må gjennomgå en kamp for å overvinne denne overmakten. Divergent har en fantastisk dystopisk verden å by på til leseren. En verden der alle mennesker er delt inn i fraksjoner etter hvilken egenskap de dyrker. De uselviske som ofrer seg selv for å hjelpe andre. De lærde som dyrker kunnskap og klokhet. De sannferdige som ikke evner å være uærlige og som alltid er til å stole på. De fredsommelige som aldri går i konflikter med andre og som dyrker omsorg og kjærlighet. Og til slutt de fryktløse som tør der ingen andre våger og som er i stand til å forsvare verden mot ytre farer.

Mannen-som-ikke-ville6. Vidar H. Andersen – Mannen som ikke ville

«Mannen som ikke ville» er historien om han som vi alle kjenner, men aldri blir kjent med. Han vi ser hver dag, men som vi aldri legger merke til. Han som gjemmer seg i mengden, og bare flyter med på lasset. Alltid punktlig. Ryddig, strukturert og totalt uten ambisjoner. Tilsynelatende grå, kjedelig og pregløs. Men … Er det egentlig sånn det er? Vidar H. Andersen har en særegen litterær stemme. Det viste han helt tydelig med sin debutroman «Mysteriet», og han manifesterer dette uttrykket i «Mannen som ikke ville». Uttrykket er naturlig, umiddelbart, barnslig, enfoldig og litt troskyldig. Naivisme handler om det umiddelbare, enkle og troskyldige. Blander du dette med minimalisme, som betyr å begrense alt, og kun ta med det nakne, uvaskede og enkle i språket, så står du egentlig med fasiten i hendene. «Mannen som ikke ville» er et prakteksempel på slik litteratur.

Mysteriet7. Vidar H. Andersen – Mysteriet

I sin romandebut gjør Vidar Andersen kunststykket å legge alle vedtatte normer til side. For å ha baller nok til å gjøre noe slikt er det ikke nok med hår på brystet, her bør en ha et asketisk ønske om å bli stett til evig pine. Å fjerne alt som kan lukte «litterært» er som selvdrap å regne i de rette kretser. Nja, tenker du kanskje … Det finnes jo eksempler på suksessfulle naivister der ute. Vi har sett og lest både «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant» av Jonas johansson og «Harens år» av Arto Paasilinna. De gjør mye av det samme, men det er en vesentlig forskjell…. De gjør det med humor. Bøkene er og skal være morsomme. Vidar H Andersen bruker naivismens grep i krimlitteraturen. Det er noe helt nytt. Kan en bok være både naivistisk og samtidig spennende? Hadde du spurt for en uke siden så ville jeg fått latterkrampe, og svart et høyt og tydelig NEI. Nå derimot, er fliret tørket bort en gang for alle. Det er mulig. Det går faktisk an å skrive en handlingsfokusert også-fortelling på 564 sider og samtidig gjøre det ulidelig spennende. Boken er intet mindre enn en mystisk genistrek!

Marekors 8. Jo Nesbø – Marekors

Når siste side var lest så var jeg faktisk andpusten og måtte snappe etter luft.  Jeg er en snill mann. Jeg sier aldri stygge ting, og jeg føyer meg lett for andres behov og krav. Men, dersom noen hadde prøvd å snakke til meg i løpet av de siste hundre sidene ville jeg glefset til dem og bedt dem stikke hodet sitt opp et visst sted. Det sier vel det meste. Nesbø driver leseren til vannvidd mot slutten av denne intens spennende Harry Hole krimmen. Mur deg inne, og send SMS til dine venner om at du vil bli utilgjengelig på ubestemt tid. Marekors er en av de mest spennende bøkene jeg har lest, og den er adskillig bedre enn sine fire forgjengere. Når nakkehårene reiser seg gang på gang hos en voksen mann som har lest et sted mellom 200-300 krimbøker opp gjennom årene, ja da har forfatteren gjort noe riktig.

politi9. Jo Nesbø – Politi

Ja, jeg er kritisk. Sikkert for kritisk også … Slik er det gjerne når forventningene når slike høyder som alt oppstyret rundt «Politi» skapte. Dette var boken alle skulle lese, og elske, i sommer. Sekserne haglet i pressen, og krimelskere landet rundt ble slørete i blikket og småkåte bare boka ble nevnt. Jeg forventet en ekstase av de helt sjeldne, og ble selvsagt skuffet. Fordelen med mange perspektivskifter er at du kan kjøre en hel haug med parallelle handlinger for å øke spenningen. Bakdelen er at det tar mye tid og plass å få alle disse historiene i gang skikkelig slik at leseren engasjerer seg i hver og en av dem. En annen bakdel er at det blir så mange å holde styr på etterhvert at det blir en prøvelse å huske hvem, hva, hvor og når … Noen steder var forvirrelsen total hos meg. Jeg måtte bla meg tilbake. Lese scener opp igjen. Motoren stanset, og jeg måtte starte på nytt. Da jeg hadde trålt meg gjennom de første 150 sidene vurderte jeg seriøst å begynne forfra igjen, for jeg hadde tydeligvis mistet masse viktig informasjon på veien.

Lydløs Trompetisme10. Marit Persheim – Lydløs trompetisme

Dette trekket med fantasisprang er et lykketreff i boka. Den gir boka en nødvendig snert, et faenskap om du vil, som gjør at karakteren Margit Pedersen blir mer tredimensjonal. Hun framstår som naivismens gudmor i all sin barnslighet. Det er som å lese om en sandkassetreåring i fullvoksen størrelse. Det er morsomt, men også noesåjeævliginnihelsikes irriterende. Jeg har så vondt av stakkars Otto. Han er så sørgelig i all sin tålmodighet at han får selv Jesus til å virke som en kruttønne med amfetaminabstinenser. Hadde noen spilt sur trompet i stua mi dag ut og dag inn ville jeg med stor sannsynlighet stått tiltalt for overlagt partering (og drap). Lydløs trompetisme handler om et sett hverdagsmennesker som er så grå og hverdagslige at det i seg selv blir morsomt. Foruten Margit, så framstår alle karakterer endimensjonalt gjennom hennes øyne. Nok et godt trekk fra forfatteren. I det store og hele så er dette en bok som vil gi deg en artig lesestund. Til tider hysterisk morsom i sin banalitet, andre ganger humrende morsom med sitt øye for de små trivialiteter vi alle sliter med i det daglige.

En unik mulighet for suksess

Jeg fikk et svært interessant spørsmål fra en av mine lesere i går etter at jeg presenterte de fem nominerte til årets Rivertonpris. Et spørsmål som fikk meg til å tenke og gruble litt ut over kvelden. Hva betyr egentlig en slik nominasjon for salget av boka? Kan en slik nominasjon alene i det hele tatt påvirke dette? Spørsmålet er enkelt. Jeg er redd svaret er litt mer sammensatt.

Jørn Lier Horst vant Rivertonprisen i 2013.  (Foto: tb.no)
Jørn Lier Horst vant Rivertonprisen i 2013.
(Foto: tb.no)

Rivertonprisen, «Den gyldne revolver», deles ut årlig av Rivertonklubben for det beste arbeid innen norsk kriminallitteratur.  Rivertonklubben har også ved noen anledninger delt ut en ærespris og en internasjonal ærespris.

Rivertonprisen er et samarbeid mellom Rivertonklubben, Forleggerforeningen, Bokhandlerforeningen og De norske Bokklubbene. Rivertonklubben ble startet i 1972 og det er Rivertonklubbens egen jury som utnevner vinneren.

For fire av de fem forfatterne som ble nominert i går er spørsmålet fra min kjære leser viktig. Jo Nesbø bryr seg nok ikke i samme grad om svaret vil jeg tro. De fire andre, Roar Sørensen, Gard Sveen, Nikolaj Frobenius og Sidsel Dalen er langt mindre kjent, og et par av dem så godt som helt ukjente navn for de fleste. Også her nasjonalt.

For disse fire tror jeg nominasjonen er en unik mulighet for suksess. Å komme seg opp blant de som faktisk kan leve av å skrive bøker. Men, det er mange fallgruver på veien. For eksempel så tror jeg ikke en slik nominasjon fører til et stort mersalg av den gjeldende tittelen som de er nominert for. Noe selvsagt, men ikke slik at en plutselig er på toppen av salgslistene. Mye avhenger selvsagt av hvor flinke forlagenes markedsfolk er til å bruke nominasjonen i innsalg, men en skal ikke glemme at noen av disse bøkene er over ett år gamle, og da kvier bokhandlere seg for å kjøpe inn noe særlig. Bøker er først og fremst ferskvare. Folk kjøper det som har nyhetens interesse, og om to-tre dager har alle som ikke er spesielt interessert glemt hvem som er nominert. Flinke bokhandlere kan sette opp sjokkselgere i butikken med de fem nominerte bøkene. Det vil hjelpe, men de færreste gjør slikt. Derfor tror jeg ikke vi finner «Smertens Aveny» og «21 dager» på topplistene med det første. Dessverre …

Men … (og det er nå forlagene må kjenne sin besøkelsestid) en pocketutgivelse vil være gull verdt. En pocketbok med «Nominert til Rivertonprisen 2014» på omslaget vil utvilsomt selge bra om den får god plassering i hyllene. Alle som leser bøker kjenner til prisen, og vet den borger for kvalitet. En pocketutgivelse vil også bli mottatt som en nyhet ute i bokhandlerne, og vil være enkel å selge inn etter denne nominasjonen. En rask kikk viser at det kun er Roar Sørensens bok som ikke er utgitt eller planlagt utgitt i pocket. Ikke overraskende ettersom han er den eneste som kommer fra et lite forlag. De andre tilhører Aschehoug, Gyldendal og Vigmostad. Jeg mener Commentum Forlag her må sno seg raskt rundt, og sørge for å få ut Smertens Aveny i heftet format. Det vil bli mottatt med åpne armer hos bokhandlerne. Nominasjonen burde også åpne for et betydelig mersalg med et mulig innpass hos for eksempel Interpress, som leverer heftede bøker til matvarekjedene.

Logo_3Den store muligheten for disse fire ligger nok likevel i det internasjonale markedet. Hele verden elsker nordisk krim om dagen. «Nordic Noir-bølgen» er fremdeles heit ute i verden, og i den forbindelse så finnes det plenty av aktører som er interessert i krimbøker som er nominert som årets beste i Norge. At Jo Nesbø er en av de andre nominerte gir dessuten en pen spinoff-effekt etter mitt skjønn. Rivertonprisnominerte forfattere er ettertraktet ute i verden, noe annet ville vært merkelig. Fire nye og ukjente krimstemmer fra Norge som er nominert som de beste vi har med utgivelser i 2013 … Det selger. Men, de selger seg ikke selv. Også her må forlagene gjøre en grundig jobb. De må ut i skogen å rope om nominasjonen. Komme seg ut på internasjonale bokmesser, og bruke nominasjonen for alt den er verdt. Får du solgt boka til enorme markeder som Tyskland eller England, ja så ruller kronene rimelig kjapt.

En siste ting jeg har lyst til å nevne her er hva en slik nominasjon gjør med et forfatterskap. Dersom forfatter og forlag pleier det riktig så betyr det ekstremt mye. Se bare på Frode Granhus. Et ukjent navn for de fleste da han ble nominert ifjor for «Stormen», hans andre krimbok. Så kommer «Djevelanger» nå i januar og hele bok-Norge tar av fullstendig. Hvorfor? Jo, fordi alle er interessert i en ny utgivelse fra en forfatter som ble nominert til Rivertonprisen. Alle bokhandlerne ønsker tittelen velkommen. Den blir satset på og kjøpt inn i stort. Avisene skriver, og anmelderne hyller. Salget øker. Samtidig så begynner hans backlist å bli solgt inn til flere andre land i Europa. Det er ikke tilfeldig. På disse tider ifjor gav forlaget Granhus sin første bok «Malstrømmen»gratis ut på iBooks. Kan jo være det var et fiffig markedsføringsstunt av Schibsted, men de ville nok ikke gjort det om Granhus hadde solgt noe særlig av tittelen. Rivertonpris-nomineringen gav ham respekt, oppmerksomhet og nysgjerrighet fra et samlet bok-Norge. Det samme kan skje dersom de fire som er nominert sammen med Nesbø benytter tiden og muligheten smart. Men, de klarer det ikke alene. De må ha et forlag i ryggen som er villig til, og som er sterke nok, til å satse BIG! Har de ikke det så bør de vurdere å bytte forlag. Dette er en sjanse de aldri får igjen, og akkurat nå vil nok de fleste ta imot med åpne armer dersom en har noe nytt på gang.

Uansett vil jeg ønske alle fem nominerte lykke til med vel fortjente nominasjoner. Skulle noen klare å fravriste Nesbø prisen, ja så bør iallefall suksessen være innen rekkevidde.

Mine nominasjoner til Bokbloggerprisen 2013

Foto: Rose-Maries litteratur og filmblogg
Foto: Rose-Maries litteratur og filmblogg

Om ni måneder deles den aller første bokbloggerprisen ut i Norge. En todelt pris som vil gå til to norske forfattere med utgivelser i 2013. Den ene prisen er forbeholdt skjønnlitterære romaner, den andre en mer åpen kategori hvor poesi, novellesamlinger, faglitteratur, barne og ungdomslitteratur m.m. vil få plass. Her er mine nominerte bøker:

Under årets bokbloggtreff på Oslo Bokfestival ble vi informert om statuttene for prisen, og hvordan nominasjonsprosessen og kåringen vil foregå. Det er kun bokbloggere som har anledning til å nominere og stemme, og det vil bli laget en shortliste for hver av de to kategoriene basert på våre nominasjoner. Denne blir publisert kort tid etter at nominasjonsfristen går ut, og det vil bli satt opp leseringer der vi får anledning til å lese gjennom de titlene på shortlista som vi ikke allerede har lest.

Jeg har gått gjennom 2013-titlene som jeg har lest med både lys, lykt og lupe, og har kommet fram til følgende titler som jeg vil nominere. (Jeg er jo krimelsker, så dere vil derfor stort sett finne denne sjangeren nominert blant de skjønnlitterære)

Skjønnlitterære romaner:

Smertens aveny omslag1. Roar Sørensen – Smertens Aveny (Commentum)

Denne boken fortjener all rosen den har fått … En kan mene mangt og meget om Roar Sørensen, men skrive det kan han. Boken er forrykende, og hadde fortjent langt mer oppmerksomhet fra krim-Norge enn det den har fått.Utrolig imponert over hvordan Sørensen klarer å skape det jeg mener er en slags moderne naturalisme. Det oser kvalitet av denne boken, og han tør og våger å være både ærlig og motbydelig detaljert i sine skildringer av et fattig og skruppelløst samfunn der nordmenn har slått rot. Langt borte fra vårt bedagelige sosialdemokratiske himmelrike av melk og honning. Min anmeldelse av boka finner du her.

 

Mysteriet2. Vidar H. Andersen – Mysteriet (Nova)

En omstridt bok. Noen elsker den, andre ikke. Uansett om en mener at dette er en genial roman eller et makkverk, så har Andersen gjort noe helt nytt med krimsjangeren. Han har strippet språket og handlingen for alle overflødige skildringer, og levert et kunststykke av en naivistisk krimroman. VG`s anmelder er uenig med meg, og sikkert andre også. At dette var en roman som enten ville hente seksere eller toere på terningen påpekte jeg tydelig i min anmeldelse av «Mysteriet» i vår. Hans egenart i form og uttrykk skiller seg svært mye fra oppskriften, men jeg likte det. Nei …. JEG ELSKET DET! Historien om Else kan jeg nesten gjengi i detalj, og det til tross for at boka er en murstein på over 500 sider. Den gjorde noe med meg som få andre bøker i år har gjort. Andersens krimdebut er svært annerledes enn dusinvaren du finner av tradkrim, og han tør å være akkurat det.

X3. Helge Thime-Iversen – X (juritzen)

Vi bokbloggere liker debutanter. Ukjente navn som plutselig kommer opp av ingenting og har noe på hjertet. Thime-Iversen var en av dem i 2013. En heidundrende seriemorderkrim som tok pusten fra meg. Et vannvittig tempo og en intensitet som krever en god penn. Handlingen sender oss som lesere på en halsbrekkende rundreise i Norge, og flere av scenene i boka er rene gysere. Slutten var litt hiaka-hoaka, men til debutant å være så er denne høyoktan-krimmen svært lovende. Tåler du blod, skrekk, fart og action, så bør du lese min anmeldelse av X, og komme deg til nærmeste bokhandel.

Blodtåke4. Thomas Enger – Blodtåke (Gyldendal)

Engers tredje bok om nettjournalisten Henning Juuls vei mot å oppklare brannen som tok livet av hans seks år gamle sønn er utvilsomt den beste så langt. Her har forfatteren landet. Han senker tempoet, og tar seg tid til å være både litterær og skildrende. Selv de roligste partiene i boka er en fryd å lese, og det blir aldri kjedelig. Antagonistens uhyggelige tanker og lyster blir dryppet på leseren fra start til mål. Hans lyst til å “slukke lyset” i levende øyne gir oss en krypende  og creepy stemning som vi kjenner godt igjen fra psykologiske thrillere. Samtidig så skildres et medie-Norge som er skremmende realistisk i all sin motbydelighet. Her skjermes ingen i jakten på neste offer for den offentlige gapestokk. Enger blir bedre og bedre, og som dere kan lese ut av min anmeldelse av Blodtåke, så er han nå farlig nær ved å bli en personlig favoritt.

Hauges_direktiv5. Ørjan N. Karlsson – Hauges Direktiv (Juritzen)

Ørjan N. Karlsson ble en åpenbaring for meg i 2013. Han har en skrivemåte som treffer meg rett i hjertet. Slentrende, ironisk, småmorsom og treffende. Hans to bøker i triologien om den norske spionorganisasjonen «Stiftelsen» er noe av det aller beste jeg har lest i året som har gått. Gerhardsens Testamente var super, og Hauges Direktiv ikke stort dårligere. Hans humoristiske skrivemåte kombinert med hans evne til å skape spennende plott og politiske intriger som holder leseren fanget, er ganske unik i norsk sammenheng. Karlsson fortjener all mulig ros for Hauges Direktiv. Kyrre Kaupang er en spennende karakter, og den flytende overgangen mellom fantasi og virkelighet når det gjelder det storpolitiske spillet er rett og slett fascinerende. I min anmeldelse av Hauges Direktiv skriver jeg at boken er konspirasjonskrim på høyoktan, og på et helt annet kvalitetsnivå enn det vi vanligvis ser fra norske forfattere. Knallgøy, humoristisk og svært spennende.

Det henger en engel alene6. Samuel Bjørk – Det henger en engel alene i skogen (VB Forlaget)

Årets beste tittel og bokomslag! Men, det er ikke derfor jeg nominerer pseudonymet Samuel Bjørk til Bokbloggerprisen 2013. Boken er en heseblesende og spennende jakt på en seriemorder der det gikk kaldt nedover ryggen på meg mer enn en gang. Jeg skriver i min anmeldelse av boken at denne krimmen grep meg etter nakkeskinnet fra første side, og slapp ikke taket før jeg var kjølhalt, ribbet og partert. Det ligger en nervetråd og dirrer gjennom hele denne boka. Noe vederstyggelig som kryper under huden. Noe som får deg til å skule litt mistenksomt rundt deg mens du leser. Historien er uhyggelig. Den er mørk og vond, men samtidig spennende og interessant. Den godeste Samuel kan nemlig sitt fag. Han bruker omtrent alle triks som står i boka for å finte deg ut, og for å skape den uhyggen han er på jakt etter. Han vet hvor han skal trykke for å sette deg som leser i ubalanse.Dette er en «oppskriftskrim». Samuel Bjørk viker ikke en tomme fra sjangeren, og er ikke redd for å bli satt i bås som klisjèbefengt krimforfatter.

Lydløs Trompetisme7. Marit Persheim – Lydløs Trompetisme (Publica Bok)

Denne nominasjonen kommer nok som en stor overraskelse på mange, men dess mer jeg tenkte over det dess mer sto denne boken fram som ett av årets høydepunkt. Det er ni måneder siden jeg leste den, men jeg kan fremdeles gjengi handling og karakterer med 100% nøyaktighet. Jeg tar meg selv i å sitere på Persheimsk vis stadig oftere. Neida! …. Joda 🙂 Som debutant har altså Marit Persheim klart å fenge en hardbarket krimelsker med sine enkle og naivistisk fortalte historie. Småmorsomt og litt Arto Paasilinnask. Jeg humret og lo hele veien og koste meg med Margit, Otto, Claes, Teppedama og alle de andre. I min anmeldelse sier jeg at trekket med fantasisprang som Persheim bruker (I ren Ally Mc Beal-stil) er et lykketreff i boka. Den gir boka en nødvendig snert, et faenskap om du vil, som gjør at karakteren Margit Pedersen blir mer tredimensjonal. Hun framstår som naivismens gudmor i all sin barnslighet. Det er som å lese om en sandkassetreåring i fullvoksen størrelse. Det er morsomt, men også noesåjeævliginnihelsikes irriterende. Jeg har så vondt av stakkars Otto. Han er så sørgelig i all sin tålmodighet at han får selv Jesus til å virke som en kruttønne med amfetaminabstinenser.

Annen litteratur:

Photo 31.05.13 15 27 311. Frode Håkonsen – Marengshjerte (Nova)

Denne diktsamlingen har jeg plukket fram fra hylla gang på gang på gang siden jeg fikk den på forsommeren. Diktene er så nakne, og følelsene ligger utenpå hvert eneste dikt. Dette er ekte! Dette er ord som griper deg i hjerterota og fillerister sjela di! Dette er vakkert, gripende og dypt. Hver strofe er som en sang i seg selv. Dette kommer altså fra en debutant. Helt ut av ingenting sto han der med marengshjertet sitt i hånda. En sterk og gripende opplevelse for meg som leser. Min anmeldelse av Marengshjerte var av det euforiske slaget for å si det sånn, og en soleklar nominasjon i denne kategorien.

Den onde arven2. Thomas Enger – Den onde arven (Gyldendal)

En av flere gode ungdomsbøker jeg har lest i år. Dette er Engers debut som forfatter for den yngre garde, og han treffer allerede på første forsøk. Boken har en nerve, en mystikk og en spenning som gjør at selv voksne finner det fengende. Det er en bok som kanskje kan være litt vanskelig å kategorisere, men den er en slags fantasyroman. Historiens utgangspunkt er mystisk, annerledes og gåtefull. Samtidig har historien velkjente momenter i seg fra fantasysjangeren. Her har vi kampen mellom de gode og onde kreftene, magiske penner som gir umenneskelig styrke og klarsyn, urkraften fra de fire elementene, gamle slektsgåter og den svakes uunngåelige kamp mot overmakten. En trent leser nikker anerkjennende til disse kjennetegnene. Jeg skrev om boken i august, og sa da blant annet at Thomas Enger har bevist at han kan mye mer enn å skrive seriekrim. «Den onde arven» er en god og spennende bok som jeg utvilsomt vil anbefale til mine leseglade elever i 10.klasse. Den engasjerer, og den skaper undring og mystikk. En god historie som er godt fortalt, rett og slett.

Ingen flere nominerte her. Ville gjerne nominert «Dagane grå» av Odd Eirik Færevåg i åpen klasse, men han er min kollega på skolen der jeg jobber, og jeg anser meg derfor inhabil. «Hevneren» av Jan Erik Fjell ville også blitt nominert på skjønnlitteratur, men den jobbet jeg som konsulent på, og de kortene vil jeg ikke blande sammen.

Dersom noen av dere lurer på hva som har vært mine kriterier for de jeg tenker å nominere, så er svaret enkelt. Boken skal berøre meg! Skille seg ut, og gjøre noe med meg som leser. Jeg bruker ikke andre kriterier, og så får dere eventuelt kritisere meg for det. For meg er litteratur noe som skal røre ved nervestrengene mine. Gjør det ikke det, ja så må de gjerne hete hva de vil og ha vunnet all verdens priser. Det hjelper ikke…