Rivertonprisen – GEIR TANGEN

En gyllen revolver til odel og eie?

I går vant Karin Fossum Rivertonprisen for andre gang. Hennes roman «Helvetesilden» skal ifølge flere anmeldelser være en strålende bok., men det finnes også de som mener hun har skrevet bedre tidligere. Jeg har ikke lest den selv, men har lest hennes syv første Sejer-romaner. Prisen var ingen overraskelse. Egentlig kunne Karin Fossum vunnet denne prisen hvert år. Så dyktig mener jeg hun er. Kunne det vært en idè å gi henne prisen til odel og eie?

Ja, jeg er litt flåsete når jeg sier dette. Men, jeg mener det når jeg sier at hun skriver i en klasse ingen andre i krim-Norge gjør, rent litterært. Jeg vet det er kritikere der ute som er av en annen mening. Det er mange som skriver mer spennende bøker. Det er mange som skriver bøker med mer driv og fart. Det er mange som skriver mer utspekulerte plott. Men, det er slik jeg ser det, ingen som skriver sosialrealistisk krim som Karin Fossum i Norge. Der er hun en ener. I en helt annen divisjon enn resten av det norske forfatterkorpset, vil jeg påstå. Hun er en nestor og en læremester som mange andre prøver å strekke seg etter.

Hva er det så som gjør at jeg (og flere andre) mener at hennes krimforfatterskap skiller seg slik ut fra resten? Vel, det er jo en subjektiv påstand, men noen felles punkter kan vi muligens enes om uten alt for mye debatt og krangling:

1. Karin Fossum gjorde norsk krim stueren.

Flere år før Jo Nesbø tok verden med storm ,var det tre norske kvinner som banet vei for ham og resten av krim-Norge. Karin Fossum, Anne Holt og Unni Lindell sørget for en krimbølge i Norge på nittitallet, der norsk krim etterhvert fikk stempelet krimLITTERATUR. Bøkene fikk en helt annen anerkjennelse, og de ble både anmeldt og vurdert som noe annet enn «smusslitteratur» og «dameromaner». Etter at Anne Holt har stagnert og Unni Lindell har vært status quo i årene etter denne bølgen, så har Karin Fossum hele veien utviklet seg som forfatter. Blitt bedre og bedre. Mer og mer litterær, om du vil.

2. Karin Fossum trenger ikke blodige parteringsdrap

Karin Fossum har aldri hengt seg på voldsbølgen som har feiet over krim-Norge som en tsunami de siste årene. Hun skriver så godt at hun ikke trenger det virkemiddelet for å selge bøker. I hennes bøker finner du ikke det ekstreme. Her blir ikke offeret flådd levende, eller hakket opp i småbiter og spist. De blir ikke utsatt for dødelig koppesmitte på kjemiske laberatorier under bakkenivå av mystiske kristne sekter. Små barn blir ikke hengt opp i trærne på turstier. Det du måtte finne av vold i Fossums bøker er nødvendig vold. Realistisk vold. Ekte vold. Ikke volds-sminke som brukes utelukkende for å skape avsmak og grøss hos leseren. Fossum skriver ekte krim, ikke splatter-krim.

3. Karin Fossum gir oss mennesket bak den kriminelle handlingen

Fossum er ikke spesielt opptatt av selve forbrytelsen. Hun er mye mer opptatt av hvorfor forbrytelsen har skjedd, og hva det er som gjør at et menneske begår slike forbrytelser. I Karin Fossums bøker møter du han eller hun som har gjort det utenkelige. Som har gått over den streken vi alle forsøker å passe oss for. Hun har i utallige bøker vist oss at det befinner seg mennesker også bak de grusomme handlingene som er begått. Mennesker med følelser, tanker og drømmer. Mennesker som ikke ønsker vonde ting, og som vil gjøre vondt, men som likevel endte opp med å gjøre det. Vi blir kjent med den kriminelle, og selv om Fossum passer seg vel for å romantisere kriminelle handlinger, så gir hun oss lesere en innsikt i hvorfor de skjer. Akkurat det er det ingen andre i Norge som er i nærheten av å gjøre like bra. Å lese Karin Fossum gjør deg til et klokere menneske, rett og slett. Du vil ikke fordømme alle andre like lett lengre.

4. Karin Fossum setter viktige spørsmål til debatt

Mange mener Fossums bøker handler mer om sosialrealisme enn om forbrytelser og oppklaringen av disse. Gjennom sitt forfatterskap har hun gang på gang satt fokus på viktige samfunnsproblemer. Ting som ikke fungerer i samfunnet vårt, og som derfor også fører til at noen havner på feil side av loven. Hennes bøker er et speilbilde av det norske samfunnet. Et bilde som ikke skjuler det vonde, det triste, det urettferdige. Men, som tar trollet fram i lyset slik at det sprekker. Det virker som om hun kan ta for seg nær sagt hvilket samfunnsproblem som helst, og skrive godt og innsiktfullt om det. Hun har en spesiell forkjærlighet for psykiatrien, og flere av hennes bøker har satt fokus på hva som skjer når denne biten i det norske puslespillet ikke fungerer som den skal. Men, hun våger også å ta fram det tabubelagte temaer, og se på det med helt andre briller. Et godt eksempel her er «Den som elsker noe annet», der hun ser på pedofili, og hva som kan få et menneske til å begå slike handlinger. I «Helvetesilden» fra ifjor er det omsorgssvikt som er tematikken, slik jeg har forstått det.

5. Karin Fossum er troverdig til fingerspissene

Jeg sa på forrige punkt at Fossum skriver sosialrealisme. Det stopper ikke der. Hun skriver også politirealisme. Hennes skildringer fra politietterforskninger har gang på gang møtt på store lovord fra folk som vet en del om hvordan slike etterforskninger virkelig foregår. Her er det knapt noen actionsekvenser, ingen tøffe helter, ingen torturmetoder i avhør, og ingen livedekninger fra disseksjoner på kalde likhus. Hun viser en rolig politihverdag der drapsmannen eller forbryteren snirkles inn litt etter litt gjennom «kjedelige» ting som sporsikring, avhør, spørrerunder, vitneobservasjoner og tekniske funn på åstedet. Politimannen Konrad Sejer er et rolig og ganske kjedelig hverdagsmenneske. Ikke genial, ikke dum. Ikke tøff, ikke feig. Han er bare svært nøye, og følger regler og prosedyrer til minste detalj. Gjør jobben sin grundig og skikkelig. Er tålmodig, og venter på resultater.

6. Karin Fossum har et litterært språk

Fossum er i utgangspunktet poet. Hun debuterte i sin tid med en diktsamling, og har også senere skrevet flere slike. Det er ikke uten grunn at hun også er Brageprisvinner for en av sine krimromaner. Hun skriver gnistrende. Effektivt og godt språk uten for mye sminke og koloritt. Hun er en mester i å få leseren til å komme inn i handlingen, tankene og miljøet til sine hovedpersoner. Hun skriver vakkert og skildrende der hun ser at det er hensiktsmessig, men kan også være kortfattet, røff og direkte i sin språkdrakt. Karin Fossum er en forfatter som mestrer ordet.

7. Karin Fossum tør å være annerledes og nyskapende

De som kjenner meg vet hvor inn i granskauen forbannet jeg ble på Karin Fossum etter jeg hadde lest «Elskede Poona». Hun gav oss altså en drapsgåte uten å gi oss et entydig svar på hvem som var den skyldige til slutt. Et svært modig valg av en krimforfatter for å si det slik, og det er ikke hvem som helst som kunne gjort noe slikt og samtidig kommet unna det med skinnet i behold. Fossum gjorde det. «Elskede Poona» er kanskje den mest kritikerroste kriminalromanen hun har skrevet. Mye fordi hun turde å være annerledes. Gjøre noe nytt. Noe uventet. Det samme kan vi også si om «Drapet på Harriet Krohn». En hel roman med bare en eneste synsvinkel, og det til alt overmål gjerningmannens. Absolutt hver eneste lille detalj blir sett gjennom hans øyne og filtrert gjennom hans tanker. Det er en studie i den paranoiaen en drapsmann må føle når han har gjort handlingen, og bare venter på at nettet skal snøre seg sammen rundt ham. Det er også et studie i hvordan en kriminell forsvarer sine egne handlinger ovenfor seg selv, og hvordan gjerningene formildes og pyntes på. Fossum gjør slike ting med jevne mellomrom. Finner en helt annen vri. Noe nytt. Noe friskt. noe som gjør at hun aldri stagnerer eller blir stående fast i samme spor.

Alt dette altså, og mer til. Karin Fossum er etter min mening unik innen norsk krim, og det er derfor jeg mener hun kunne vunnet den gylne revolveren hvert år, uten at veldig mange ville blunket av den grunn. Innen sin sosialrealistiske krimsjanger finnes det ingen over og ingen ved siden, vil jeg påstå. Det var med andre ord en høyst verdig vinner av Rivertonprisen igår. Et trygt valg, og et riktig valg. Nå som Rivertonprisen kan bli vunnet av samme forfatter flere ganger, var det rett og slett bare rett og rimelig. Jeg gratulerer Karin Fossum med prisen for andre gang. 2015 er mitt store Fossum-år. Jeg skal gjennom hennes siste bøker i Sejer-serien, slik at jeg er up to date. Jeg har lest to så langt i år. Det blir fire til. Jeg gleder meg.

Hvem vinner Riverton?

*I år bør Jo Nesbø få Rivertonklubbens ærespris for sin internasjonale karriere.*

Ojojoj … Dette er hårete! Jeg beveger meg langt ut på syltynn is, og velger å lansere de jeg tror kommer til å stikke av med nominasjoner til årets Riverton-pris. En øvelse som er dømt til å mislykkes. Hvem forutså for eksempel Gard Sveen, Nikolaj Fribonius, Sidsel Dalen og Roar Sørensen komme opp av hatten ifjor? Mine stalltips gikk til H… for å si det slik, og det gjør de nok i år også. Jeg har delt dem inn i to kategorier. De jeg TROR ligger i konvolutten, og de jeg HÅPER får en nominasjon. Her er det lov til å være hjertens uenig, og jeg håper dere legger igjen deres tips til årets nominerte. (Norske 2014-utgivelser innen krim & spenning)

Før vi kan gjette må vi se litt på statuttene for å bli nominert til denne prisen. For det første så er det en gyllen regel at man ikke skal vinne den to ganger, men det finnes ett unntak. Det er visst fjorårets utgivelse markerer et markant høydepunkt i vedkommende sitt forfatterskap. En annen regel er jo at man må ha gitt ut en kriminalroman i året som gikk. Det betyr at dersom ingen nomineres for sitt «høydepunkt» er disse forfatterne ute av bildet allerede. Jeg nevner i fleng: Jo Nesbø, Tom Kristensen, Karin Fossum, Unni Lindell, Tom Egeland, Jørn Lier Horst, Chris Tvedt, Gunnar Staalesen, Anne Holt, Jan Mehlum (Alle har fått den før) Dessuten en del aktuelle navn som ikke ga ut en krim ifjor. Deriblant disse høyaktuelle krimforfatterne: Eystein Hanssen, Erik Husby Sæther, Ørjan N. Karlsson, Richard Spets, Asle Skredderberget, Knut Faldbakken, Alexandra Beverfjord, Øystein Wiik og Ulrik Høisæther.

Men, vi har mange igjen … Alt for mange til at det gjør det enkelt å gjette, for å si det slik. Dessuten har jeg på langt nær lest alt som kom ut av krim ifjor, og må basere min vurdering på hva andre sier. Vi lar det stå til:

Dette er de fem kandidatene som jeg TROR Rivertonklubben har nominert i år:

1. Trude Teige – Jenta som sluttet å snakke

Har ikke lest boka, men ser at veldig mange mener det er den klart beste hun har gitt ut så langt. Hun begynner også å få en ganske lang og god backlist som krimforfatter. Det er heller ikke noe drawback at hun er kvinne. De er i mindretall, men det ville vært skandale å ikke nominere en eneste av våre eminente «Dødstrømper». Andre aktuelle kvinnelige forfattere er jo Jorunn Thørring og Monika Yndestad, men ingen av dem gav ut en bedre bok enn det de har gitt ut tidligere, slik jeg forstår anmeldelsene. Trude Teige har satt fokus på alvorlige og svært tøffe temaer i sine bøker, og denne boka handler om overgrep i konservative kristne miljøer på vestlandet. Jeg mener Teige er en skikkelig heit kandidat til en nominasjon i år. Hun er tidligere nominert to ganger til Bokhandlerprisen, nå senest i fjor for denne boka.

2. Frode Granhus – Djevelanger

Nok en bok jeg ikke har lest, men jeg har lest hans to foregående krimbøker «Malstrømmen» og «Stormen». Han ble nominert i 2012 for sistnevnte, og jeg ser at han har fått like gode terningkast for boka som kom ifjor. Han er en kritikerfavoritt, skriver gnistrende rent språklig, og har i 2014 også blitt oversatt til en rekke andre språk. Akkurat som Trude Teige, er også Granhus nominert til Bokhandlerprisen to ganger. I høst for Djevelanger. Etter min mening er han i ferd med å etablere seg som en tungvekter, og han har ennå ikke har mottatt «Den gyldne revolver». Lå lenge på toppen av salgslistene ifjor. Granhus skriver fra et miljø som ikke er omhandlet mye i norsk krim. Lofoten forbindes gjerne ikke med blod og bestialske drapsgåter, men ved å gjøre det glir han svært godt inn i den store Nordic-Noir bølgen.

3. Jan-Erik Fjell – Rovdyret

Vi fortsetter med uleste bøker. (Herregud jeg ligger bakpå 😦 ) Rovdyret blir sagt å være et kvantesprang i kvalitet fra østfoldforfatteren. Han ble i sin tid nominert for sin debutroman, og har blant annet vunnet Bokhandlerprisen tidligere. Hans serie om etterforskeren og gambleren Anton Brekke er ekstremt populær blant de norske krimleserne, og hver eneste utgivelse går rett inn på topplistene. I likhet med de to foregående forfatterne, ble også Fjell nominert til Bokhandlerprisen i 2014 for denne boka. Det er mange som ble forundret over at Fjell ikke fikk en nominasjon i 2013 for kritikerroste «Hevneren», men med Rovdyret har han to svært gode utgivelser på rad, og bør så absolutt være ett hett navn i debatten.

4. Jørgen Jæger – Ridderkorset

Jæger er en forfatter som tydeligvis bare blir bedre og bedre. Han har gitt ut syv krimbøker om lensmann Ole Vik siden debuten, og til høsten kommer den åttende. Hver eneste bok har vært hakket bedre enn den forrige. Jeg har lest dem alle, og synes hans siste tre bøker «Karma», «Stemmen» og «Ridderkorset» er krimperler som for alvor har festet bergenseren på det norske krimkartet. Han ble nominert til Bokhandlerprisen for «Stemmen» i 2012, men venter fremdeles på sin første Riverton-nominasjon. Den kan utmerket godt komme i år. «Ridderkorset» skapte mediestorm ifjor vinter da Jæger gjorde kunststykket å mistenke Jens Stoltenberg som drapsmann i en fiktiv krimroman. Heftige debatter i TV og på radio, og førstesideoppslag i VG. Jæger har en svær tilhengerskare av lesere der ute, og har skapt et krimunivers av fiktive «Fjellberghavn» som det oser TV-serie av. Mange har ventet på å se hans navn komme opp av hatten, og Ridderkorset er hans beste så langt.

5. Hans Olav Lahlum – Maurtuemordene

K2 og Patricia har ennå ikke fått æren av å joine Hans Olav Lahlum i en Riverton-nominasjon. En gåte for de mange tilhengerne av denne retro-serien. Lahlum skriver klassisk engelsk «Hvem gjorde det-krim» i en språkdrakt som er tilpasset tidsepoken han skriver fra på sent 60, tidlig 70-tall. Maurtuemordene har jeg ikke lest (den heller), men den står visstnok ikke tilbake for de andre han har gitt ut i serien. Han var min store favoritt ifjor, og jeg må si jeg ble veldig overrasket over at han heller ikke denne gangen nådde opp. Lahlum selger så det griner, og ifjor startet han sågar sin egen krimfestival der han inviterer forfattervenner og lesere til en spennende krimhelg på Bokhotellet i Tvedestrand. Den andre utgaven går forøvrig av stabelen om to uker. Han skriver ikke krim i min gate, det vet jeg etter å ha prøvd et par ganger, men kritikerne er begeistret, og det er tydeligvis bokkjøperne også.

Og her har vi tre andre som jeg HÅPER juryen har funnet plass til:

1. Frode Eie larsen – Du skal lide

En skal lete lenge etter en norsk krimforfatter med brattere kvalitetskurve på utgivelsene. Fra selvpubliseringsdebuten «Hemmeligheten» for noen år siden har Eie Larsen gitt ut en ny bok hvert eneste år, og hver gang et syvmilsskritt i riktig retning. På lille «LIV forlag» kom altså etter min mening en av de aller beste krimbøkene fra året 2014 ut. Med «Du skal lide» blåste Frode Eie Larsen inn dørene hos det etablerte krimforfatterselskap, og er nå et navn de fleste som følger med har fått med seg. Han skriver svært spennende, og trakterer både plott, actionsekvenser og karakterer med en svært stødig hånd i sin siste utgivelse. Boken fikk også en rekke gode terningkast i landets aviser. Noe som jeg håper har blitt lagt merke til hos juryen. Larvik-mannen er et stort krimtalent, og lite ville gledet meg mer enn om hans navn ble lest opp under på Krimfestivalens første dag 5.mars.

2. Kjell Erling Bardal – Et blått sjal av bly

Ingen stor hemmelighet at jeg elsker denne boka. Akkurat det har nok de fleste fått med seg i vinter. Mitt håp er at juryen har fanget opp min og andre bokbloggere sin enorme begeistring for denne debutanten. Bardals krim fra Nord-Norge var fjorårets friskeste pust. Han skriver nesten lyrisk, og maler et nordlands-miljø som tar pusten fra leseren. Artige og spennende karakterer, og etterhvert også mye action og spenning. Bardal ble dessverre gitt ut på et svært lite forlag, og det kan godt tenkes at juryen dermed ikke har plukket opp denne godbiten fra Fair Forlag. Den kom også ut såpass sent som i slutten av November. Men, har de lest den, ja da er jeg ikke i tvil om at Kjell Erling blir å finne i Oslo den dagen vinneren skal kåres utpå vårparten. Dette er nemlig noe helt annet, og det er gjort med en nydelig penn. Slikt liker vi å lese.

3. Lene Lauritsen Kjølner – Høyt henger de

Det er lov å nominere med hjertet, er det ikke? Det hadde rett og slett vært så utrolig morsomt om denne freske dama hadde poppet opp som en kanin av flosshatten under nominasjonen. Hun er jo invitert til Krimfestivalen, så hvorfor ikke? Et skikkelig friskt og annerledes pust inn i den mørke og blytunge norske krimjungelen. Der alle andre forfattere prøver å presse ut mest mulig blod, gørr og mørke regntunge skyer, sitter Kjølner og skriver lettbeint humoristisk og nesten satirisk kose-krim fra det blide sørlandet i barbeint sommeridyll. Hvor deilig og befriende er ikke det? En skikkelig motvekt til Nesbø-universet, gjort med masse krydder og smakfulle karakterer som vi bare må elske. Joda, jeg vet at slike bøker ikke akkurat har revet ned prishylla hos Rivertonklubben, men jeg håper i det lengste, og krysser både fingrer og tær for at det skal skje.

Til slutt en oppfordring:

I år MÅ det deles ut en ærespris.

Den mener jeg bør tildeles Jo Nesbø for hans fantastiske forfatterskap, og for det han har gjort for å sette norsk kriminallitteratur på kartet internasjonalt. Det er på høy tid at han får æresprisen. Det er heller sjelden at denne prisen deles ut, men når det gjelder Nesbø er det allerede på overtid. Han har siden starten i 1997 gitt ut 13 kriminalromaner, og hver enste utgivelse går rett inn på bestselgerlister verden over. Skal denne æresprisens statutter ha noen som helst verdi, så må Nesbø få denne prisen nå.

PS! Vil du ha et skikkelig stalltips som gir gode odds? Prøv Eirik Wekre med «Fuglefangerne». Fjorårets klart største kritikerfavoritt

Stormfull spenning!

Frode Granhus ble nominert både til Bokhandlerprisen og Rivertonprisen for sin andre bok om politietterforsker Rino Carlsen. «Stormen» tok bok-Norge med storm, for å være litt tørrvittig. Det er ikke uten grunn. Sjelden har språk, landskap, menneskeskjebner og spenning stått så godt til hverandre som i denne kriminalromanen. Her knaker det i veggene mens du leser, og uhyggen kommer krypende innpå deg som mørke lumske skyer fra havet.

Det er alltid en utfordring å lese bøker som har fått såpass gode kritikker og opptil flere nominasjoner. Det er lett å få for høye forventninger, og også lett for at en blir farget av at dette skal være bra. En leser med en indre stemme som hele veien forteller deg at dette er kvalitet. Alt blir tolket i beste mening med andre ord, og kritikken blir fort feid under teppet. Jeg har derfor forsøkt å nulle meg selv ut, og kun tenkt som jeg ville gjort det om Frode Granhus var en umerritert norsk forfatter. Hva ville jeg pekt på? Hvilke kvaliteter finner jeg? Hva er det som ikke fungerer optimalt?

La oss begynne med selve historien, og ta det derfra. Et skjelett dukker opp på et avsidesliggende og fraflyttet fiskevær i Lofoten etter at en høststorm har laget en flenge i berget. Skjelettet er av en gutt som er blitt mishandlet på det mest grusomme, og det dateres tilbake til begynnelsen av 1960-tallet. Samtidig blir en eldre mann som har blitt kraftig forbrent og invalidisert i en ulykke utsatt for sadistisk tortur av en pleier ved det lokale sykehjemmet. Men, han er ute av stand til å kunne melde fra om mishandlingen ettersom brannen har ødelagt både taleevnen og synet hans. Når Rino Carlsen ankommer det lille tettstedet Reine for et halvårig vikariat, så er det disse to sakene han må ta tak i. To saker som hver på sin måte river opp forferdelige sår i lokalsamfunnet, og som forteller om uforståelige overgrep som har blitt dysset ned og tiet om alt for lenge.

Først av alt må jeg berømme Granhus for å behandle såpass vanskelige temaer som det denne boka handler om med en så stor respekt, innsikt og ømhet. Det er sårt, vondt og ubegripelig på en og samme tid, men det er ekte. Ikke ett sekund tenkte jeg at dette var oppdiktet. Temaene og menneskeskjebnene blir beskrevet med en ekstremt god penn, og karakterene, både dagens og de historiske, var så ekte og troverdige at jeg kunne føle pusten deres gjennom trykksverten i boka. Den sorgen, fortvilelsen, og det raseriet som beskrives gjennom Roald, Berger og Boas skjebner er hjerteskjærende godt beskrevet.

Det samme må sies om naturen. Kun en nordlending kunne beskrevet dette trolske landskapet så godt. Det er vilt, røft, storslått, vakkert og stormfullt. Været og landskapet følger nervetrådene i boka, og jeg følte det nesten som jeg satt i en holk ute på åpent hav mens jeg leste. Vi som har bodd i Nord vet at været, naturen og folkeslaget er ett. Det er stormfullt. Denne romanen er et studie i landskaps og miljøskildringer. Jeg kommer definitivt til å bruke bruddstykker fra denne boka i mine egne forelesninger om skildringer som litterært virkemiddel til høstens nye håpefulle ungdommer.

På disse to områdene scorer Granhus innertier på innertier, og jeg skjønner hvorfor både lesere, anmeldere og juryer har latt seg rive med. Boken er i tillegg et enormt skritt i riktig retning sammenlignet med hans forrige Rino Carlsen-bok «Malstrømmen». Den hadde et så komplisert plott at en helst burde være førsteamanuensis plott-tolking for å klare å henge med i svingene. I «Stormen» er linjene renere, plottet strammere, historien mer troverdig, og persongalleriet langt mer oversiktlig. Meget bra gjort.

Alt i alt så er dette en svært sterk bok. Den er både sår og varm samtidig. Det er ikke ofte en kan bruke de superlativene på en krimroman. Samtidig så er det enkelte ting jeg som leser henger meg opp i. Jeg klarer ikke helt å innfinne meg med den bunnløse sadismen som den forbrente mannen blir utsatt for. Selv om motivene er sterke for å skade ham, så klarer jeg ikke helt å se at noen ville få seg til å gå så langt som det som blir gjort her. Jeg mener også at denne sadismen blir litt for mye utbrodert i boka. Et typisk «nordic noir»-trekk, men jeg personlig er ingen stor fan av denne måten å skape uhygge på. En annen ting som jeg slet med var å klare å nøste alle trådene. Det ble en del rot mot slutten som gjorde at jeg egentlig aldri helt forsto hvem som var «Djevelen», og om det var en eller flere som sto bak disse overgrepene mot den forkrøplede mannen på sykehjemmet. Jeg finner det også litt rart at det som sto på «lappen som vinden tok» ble direkte motsagt av budbringeren da han overleverte lappene tidligere. Hvorfor gjorde han det? Løsningen på skjelettgåten var etter mitt syn ganske innlysende, men der ser jeg at mange andre har blitt veldig overrasket. Jeg mener også at actionscenen som skulle avslutte skjellett-tråden fikk en alt for brå slutt, og en politimann ville vel aldri avsluttet der han gjorde uten å sette himmel og jord i bevegelse for å søke etter vedkommende? Selv om det virket fullstendig håpløst?

Med andre ord … Det er noe småplukk å utsette, spesielt mot slutten. Men det er jo akkurat det det er … Småplukk. Stormen er en usedvanlig velskrevet og spennende krimfortelling med et vanskelig, alvorlig og svært viktig tema som bakteppe. Frode Granhus skildrer dette såre og vonde med gullpenn. Alt satt inn i et majestetisk landskap der vær og vind former både mennesker, skjebner, og gamle synder.

PS! Jeg jobber frilans som konsulent på manus innen krim og YA-litteratur hos Schibsted Forlag, men har ikke hatt noe med denne utgivelsen eller med forfatterens andre bøker å gjøre. Jeg skriver av prinsipp aldri anmeldelser eller omtaler av bøker som jeg har jobbet med for dette eller andre forlag. Jeg velger også bøker kun ut fra egeninteresse, ikke ut fra hva forlagene ønsker jeg skal lese og skrive om. Se forøvrig min etiske plattform for mer informasjon om min habilitetsvurdering i slike saker.