Riverton – GEIR TANGEN

Vellykket gjenoppliving!

Mikael Brenne lever! Lenge leve Mikael … Og nå i en ny emneknagg som Sindre Hovdenakk i VG lanserer som «Relasjonskrim». Hvor mange sub-sjangre krimparaplyen har fått de siste tre-fire årene vet jeg ikke, men det begynner å bli en del. Når det er sagt så treffer Hovdenakk et viktig punkt i sin anmeldelse. Chris Tvedt er en mester i å skrive om spennende relasjoner som utvikler seg gjennom bøkene. Hans sjette Brenne-bok, og den første på seks år, «Den som forvolder en annens død» er kanskje den aller beste av dem alle.

For en drøy uke siden ble Chris Tvedt Riverton-nominert for denne krimboka, og jeg forstår veldig godt hvorfor. I juryens begrunnelse for nominasjonen kunne vi lese følgende:

Tvedt utvikler behendig det moralske dilemma om hvordan du som advokat kan forsvare en mann som strengt tatt ikke burde være på frifot. Handlingen topper seg i et utmerket rettssalsdrama, før etterspillet, og den blodige konklusjonen. Stilistisk er det Tvedt på sitt beste, en fin veksling mellom letthet og alvor.

Jeg skriver under på denne begrunnelsen. Chris Tvedt har klart å gjenopplive Mikael Brenne, og har gitt ham en fresh make-over som kler ham, som kler sjangeren, og som kler den tiden vi skriver i. Dette er ikke gammelmanns-krim som hever seg tregere enn surdeig. Mikael Brenne framstår tvert imot som vital, sterk og ungdommelig til tross for at han har blitt seks år eldre. (Eller er han egentlig det? Vi får aldri vite noe om alderen).

Noe av det mest forfriskende med denne siste Brenne-boka er at Chris Tvedt endelig tør å komme ut fra Varg Veums lange frakkeskygge, og skrive Mikael Brenne inn der han alltid har hørt hjemme. I Bergen. Han har bodd der i flere bøker, men by og omgivelser har alltid vært gjemt for leseren. I respekt for at ingen klarer å skildre Bergen bedre enn Staalesen, har Tvedt sagt. Kanskje det, men Chris Tvedt har ingenting å være flau over. Hans skildringer av Bergen og bergensere er fargerikt, og gir denne romanen en ekstra dimensjon der karakterene faktisk kommer tydeligere til live enn tidligere. En persons tilhørighet kan også si noe om hans karakter.

VGs anmelder skrev altså at dette var en «relasjonskrim» ettersom historien utvikles gjennom karakterenes relasjoner til hverandre. Det har han helt rett i. Mikael Brennes relasjon til sin klient Josef Mardal er selve livlinen i denne krimfortellingen. Den avskyen, avmakten, men også fascinasjonen, han føler for den drapstiltalte tidligere satan-rockeren gir boken en dypere bunn. Det er interessant og spennende å følge Brennes kvaler med å forsvare en person han vet burde være fengslet og vernet mot samfunnet. Mardal er en voldsmann uten skrupler, og Brenne er ikke i tvil om at han er til mer skade enn nytte for sine omgivelser. Men har han begått drapet på sin mentor?

Dette er bare en av mange relasjoner som ligger lagvis gjennom historien, og revitaliserer vår interesse for Mikael Brenne. Hans lidenskapelige forhold til sin nye kjæreste er en dimensjon, samspillet med hans kompanjong Synne, og hennes problemer en annen. Brennes møte med narkomane, voldsmenn, voldtektsmenn, offer og rettslige prosesser er også med på å gjøre boken til noe mer enn en helt ordinær krimfortelling. Det er i relasjonene, og ikke i gjerningene, at fortellingen drives fremover.

Chris Tvedt ville ha en pause fra Mikael Brenne fordi han var lut lei av å høre seg selv prosedere som forsvarsadvokat i bok etter bok. Jeg kan forstå det, for advokat-krim kan fort bli ganske ensformig. Hvor mange sluttprosedyrer skal en mann skrive før leseren begynner å føle at mannen repeterer seg selv? Enn så lenge kan i hvert fall jeg si for min egen del, at jeg tåler noen doser til. Dette var en spennende krim til ettertanke, og med Chris Tvedts særegne evne til å få språket til å flyte uten disharmonier, ja så blir det rett og slett en svært god leseropplevelse.

PS! 28., 29. og 30.mars har jeg fått det ærefulle oppdraget å være bokbader når Chris Tvedt skal på en liten krim-turne på Haugalandet. Haugesund, Tysvær og Karmøy kan glede seg til et spennende forfattermøte, og kanskje kan vi avslutte turneen med å feire en ny Riverton-pris til den sympatiske bergenseren.

Mine anmeldelser av Chris Tvedts tidligere bøker:

MIKAEL BRENNE SERIEN:

Fare for gjentakelse, Skjellig grunn til mistanke, Rottejegeren, Dødens sirkel

EDVARD MATRE SERIEN:

Av jord er du kommet, Den blinde guden, Djevelens barn

En gyllen revolver til odel og eie?

I går vant Karin Fossum Rivertonprisen for andre gang. Hennes roman «Helvetesilden» skal ifølge flere anmeldelser være en strålende bok., men det finnes også de som mener hun har skrevet bedre tidligere. Jeg har ikke lest den selv, men har lest hennes syv første Sejer-romaner. Prisen var ingen overraskelse. Egentlig kunne Karin Fossum vunnet denne prisen hvert år. Så dyktig mener jeg hun er. Kunne det vært en idè å gi henne prisen til odel og eie?

Ja, jeg er litt flåsete når jeg sier dette. Men, jeg mener det når jeg sier at hun skriver i en klasse ingen andre i krim-Norge gjør, rent litterært. Jeg vet det er kritikere der ute som er av en annen mening. Det er mange som skriver mer spennende bøker. Det er mange som skriver bøker med mer driv og fart. Det er mange som skriver mer utspekulerte plott. Men, det er slik jeg ser det, ingen som skriver sosialrealistisk krim som Karin Fossum i Norge. Der er hun en ener. I en helt annen divisjon enn resten av det norske forfatterkorpset, vil jeg påstå. Hun er en nestor og en læremester som mange andre prøver å strekke seg etter.

Hva er det så som gjør at jeg (og flere andre) mener at hennes krimforfatterskap skiller seg slik ut fra resten? Vel, det er jo en subjektiv påstand, men noen felles punkter kan vi muligens enes om uten alt for mye debatt og krangling:

1. Karin Fossum gjorde norsk krim stueren.

Flere år før Jo Nesbø tok verden med storm ,var det tre norske kvinner som banet vei for ham og resten av krim-Norge. Karin Fossum, Anne Holt og Unni Lindell sørget for en krimbølge i Norge på nittitallet, der norsk krim etterhvert fikk stempelet krimLITTERATUR. Bøkene fikk en helt annen anerkjennelse, og de ble både anmeldt og vurdert som noe annet enn «smusslitteratur» og «dameromaner». Etter at Anne Holt har stagnert og Unni Lindell har vært status quo i årene etter denne bølgen, så har Karin Fossum hele veien utviklet seg som forfatter. Blitt bedre og bedre. Mer og mer litterær, om du vil.

2. Karin Fossum trenger ikke blodige parteringsdrap

Karin Fossum har aldri hengt seg på voldsbølgen som har feiet over krim-Norge som en tsunami de siste årene. Hun skriver så godt at hun ikke trenger det virkemiddelet for å selge bøker. I hennes bøker finner du ikke det ekstreme. Her blir ikke offeret flådd levende, eller hakket opp i småbiter og spist. De blir ikke utsatt for dødelig koppesmitte på kjemiske laberatorier under bakkenivå av mystiske kristne sekter. Små barn blir ikke hengt opp i trærne på turstier. Det du måtte finne av vold i Fossums bøker er nødvendig vold. Realistisk vold. Ekte vold. Ikke volds-sminke som brukes utelukkende for å skape avsmak og grøss hos leseren. Fossum skriver ekte krim, ikke splatter-krim.

3. Karin Fossum gir oss mennesket bak den kriminelle handlingen

Fossum er ikke spesielt opptatt av selve forbrytelsen. Hun er mye mer opptatt av hvorfor forbrytelsen har skjedd, og hva det er som gjør at et menneske begår slike forbrytelser. I Karin Fossums bøker møter du han eller hun som har gjort det utenkelige. Som har gått over den streken vi alle forsøker å passe oss for. Hun har i utallige bøker vist oss at det befinner seg mennesker også bak de grusomme handlingene som er begått. Mennesker med følelser, tanker og drømmer. Mennesker som ikke ønsker vonde ting, og som vil gjøre vondt, men som likevel endte opp med å gjøre det. Vi blir kjent med den kriminelle, og selv om Fossum passer seg vel for å romantisere kriminelle handlinger, så gir hun oss lesere en innsikt i hvorfor de skjer. Akkurat det er det ingen andre i Norge som er i nærheten av å gjøre like bra. Å lese Karin Fossum gjør deg til et klokere menneske, rett og slett. Du vil ikke fordømme alle andre like lett lengre.

4. Karin Fossum setter viktige spørsmål til debatt

Mange mener Fossums bøker handler mer om sosialrealisme enn om forbrytelser og oppklaringen av disse. Gjennom sitt forfatterskap har hun gang på gang satt fokus på viktige samfunnsproblemer. Ting som ikke fungerer i samfunnet vårt, og som derfor også fører til at noen havner på feil side av loven. Hennes bøker er et speilbilde av det norske samfunnet. Et bilde som ikke skjuler det vonde, det triste, det urettferdige. Men, som tar trollet fram i lyset slik at det sprekker. Det virker som om hun kan ta for seg nær sagt hvilket samfunnsproblem som helst, og skrive godt og innsiktfullt om det. Hun har en spesiell forkjærlighet for psykiatrien, og flere av hennes bøker har satt fokus på hva som skjer når denne biten i det norske puslespillet ikke fungerer som den skal. Men, hun våger også å ta fram det tabubelagte temaer, og se på det med helt andre briller. Et godt eksempel her er «Den som elsker noe annet», der hun ser på pedofili, og hva som kan få et menneske til å begå slike handlinger. I «Helvetesilden» fra ifjor er det omsorgssvikt som er tematikken, slik jeg har forstått det.

5. Karin Fossum er troverdig til fingerspissene

Jeg sa på forrige punkt at Fossum skriver sosialrealisme. Det stopper ikke der. Hun skriver også politirealisme. Hennes skildringer fra politietterforskninger har gang på gang møtt på store lovord fra folk som vet en del om hvordan slike etterforskninger virkelig foregår. Her er det knapt noen actionsekvenser, ingen tøffe helter, ingen torturmetoder i avhør, og ingen livedekninger fra disseksjoner på kalde likhus. Hun viser en rolig politihverdag der drapsmannen eller forbryteren snirkles inn litt etter litt gjennom «kjedelige» ting som sporsikring, avhør, spørrerunder, vitneobservasjoner og tekniske funn på åstedet. Politimannen Konrad Sejer er et rolig og ganske kjedelig hverdagsmenneske. Ikke genial, ikke dum. Ikke tøff, ikke feig. Han er bare svært nøye, og følger regler og prosedyrer til minste detalj. Gjør jobben sin grundig og skikkelig. Er tålmodig, og venter på resultater.

6. Karin Fossum har et litterært språk

Fossum er i utgangspunktet poet. Hun debuterte i sin tid med en diktsamling, og har også senere skrevet flere slike. Det er ikke uten grunn at hun også er Brageprisvinner for en av sine krimromaner. Hun skriver gnistrende. Effektivt og godt språk uten for mye sminke og koloritt. Hun er en mester i å få leseren til å komme inn i handlingen, tankene og miljøet til sine hovedpersoner. Hun skriver vakkert og skildrende der hun ser at det er hensiktsmessig, men kan også være kortfattet, røff og direkte i sin språkdrakt. Karin Fossum er en forfatter som mestrer ordet.

7. Karin Fossum tør å være annerledes og nyskapende

De som kjenner meg vet hvor inn i granskauen forbannet jeg ble på Karin Fossum etter jeg hadde lest «Elskede Poona». Hun gav oss altså en drapsgåte uten å gi oss et entydig svar på hvem som var den skyldige til slutt. Et svært modig valg av en krimforfatter for å si det slik, og det er ikke hvem som helst som kunne gjort noe slikt og samtidig kommet unna det med skinnet i behold. Fossum gjorde det. «Elskede Poona» er kanskje den mest kritikerroste kriminalromanen hun har skrevet. Mye fordi hun turde å være annerledes. Gjøre noe nytt. Noe uventet. Det samme kan vi også si om «Drapet på Harriet Krohn». En hel roman med bare en eneste synsvinkel, og det til alt overmål gjerningmannens. Absolutt hver eneste lille detalj blir sett gjennom hans øyne og filtrert gjennom hans tanker. Det er en studie i den paranoiaen en drapsmann må føle når han har gjort handlingen, og bare venter på at nettet skal snøre seg sammen rundt ham. Det er også et studie i hvordan en kriminell forsvarer sine egne handlinger ovenfor seg selv, og hvordan gjerningene formildes og pyntes på. Fossum gjør slike ting med jevne mellomrom. Finner en helt annen vri. Noe nytt. Noe friskt. noe som gjør at hun aldri stagnerer eller blir stående fast i samme spor.

Alt dette altså, og mer til. Karin Fossum er etter min mening unik innen norsk krim, og det er derfor jeg mener hun kunne vunnet den gylne revolveren hvert år, uten at veldig mange ville blunket av den grunn. Innen sin sosialrealistiske krimsjanger finnes det ingen over og ingen ved siden, vil jeg påstå. Det var med andre ord en høyst verdig vinner av Rivertonprisen igår. Et trygt valg, og et riktig valg. Nå som Rivertonprisen kan bli vunnet av samme forfatter flere ganger, var det rett og slett bare rett og rimelig. Jeg gratulerer Karin Fossum med prisen for andre gang. 2015 er mitt store Fossum-år. Jeg skal gjennom hennes siste bøker i Sejer-serien, slik at jeg er up to date. Jeg har lest to så langt i år. Det blir fire til. Jeg gleder meg.

Et kunstverk i karakterbygging

Opp med hånda de som hadde hørt noe om Gard Sveen før han plutselig var en av fem nominerte til Rivertonprisen i vår … Joda, vi som følger med visste han hadde gitt ut bok, men kanskje ikke så mye mer enn det. Så vinner han prisen i konkurranse med blant andre Jo Nesbø. To måneder senere vinner han «Glassnøkkelen» for fjorårets beste nordiske krim. Det var med en viss flau smak i munnen jeg børstet støv av det ett år gamle leseeksemplaret fra Vigmostad & Bjørke. Som krimblogger kunne ikke «Den siste pilegrimen» stå ulest.

Det er ytterst sjelden en debutant går hen og vinner Rivertonprisen. Det har faktisk ikke skjedd i Norge siden Jo Nesbø gjorde det med «Flaggermusmannen» i 1997. At en norsk debutant vinner Glassnøkkelen samme år som Riverton har vel aldri skjedd. Det er med andre ord smått historisk det vi har vært vitne til denne våren. What’s all the fuzz about, spør du kanskje? Ikke så rart … Det gjorde jeg også. Hverken tittel, omslag eller vaskeseddel var av det spektakulære slaget. Det var traust haust med havregraut, for å si det slik. Hverdagslig, smågrått og en aaaanelse kjedelig? Hvem kunne ane at det mellom disse to permene lå både gull og diamanter og ventet på leseren?

Jeg skal være forsiktig for å ikke bli alt for svulstig i mine superlativer i denne anmeldelsen, men det er ikke lett. Denne boka har alt det jeg elsker ved krim. Et utspekulert mysterium jeg ikke finner løsningen på før helt til slutt. Tvers gjennom solide og troverdige karakterer. Et «slow-crime plot» der folk ikke blir drept og partert på annenhver side. En historie som har flere lag enn den åpenbare spenningsverdien. Et godt språk der forfatteren tør å være skildrende og beskrivende. Alt dette har «Den siste pilegrimen». Jeg kunne med andre ord satt punktum her. «Den siste pilegrimen» er utvilsomt det beste håndverket jeg har sett innen norsk krim på mange år. At boken har vunnet to så høytstående priser er både rett og rimelig.

Skal jeg sammenligne denne boka med noe lignende innen moderne nordisk krim , så måtte det være «En usynlig» av Pontus Ljunghill eller «Akademimordene» av Martin Olczak. Gard Sveens bok er hakket mer temposterk og spennende enn Ljunghills mesterstykke, og ikke fullt så oppjaget og blodig som Olczaks fantastiske bok. En sammensmelting av to av de beste bøkene jeg har lest med andre ord. Siden jeg befinner meg i Frankrike i skrivende stund sier jeg bare «Voila!»

«Den siste pilegrimen» er en sterk historie om Agnes Gerner, en ung motstandsjentes kamp for overlevelse som infiltratør under andre verdenskrig. Hennes umulige kjærlighet som balanserer på en knivsegg der et feil ord eller en uforsiktig handling vil føre til den visse død. Samtidig følger vi en ti år gammel historie om politietterforskeren Tommy Bergmann, og hans innbitte kamp for å finne svarene rundt gåten omkring Agnes Gerners, en liten jente og en husholderske sin død i 1942, da de tre skjelettene omsider blir funnet i Nordmarka 60 år senere. Løsningen er et kinderegg av ulike følelser for den som leser. Jeg kjente både på sorg, empati og lettelse i en og samme stund.

Det er som sagt lett å slippe superlativene løs på løpende bånd, men jeg velger å peke på en ting som jeg mener må ha vært avgjørende for at Sveen har vunnet både Riverton og Glassnøkkelen. Det er karakterene. Jeg har ALDRI (ja, jeg mener det alvorlig) møtt så troverdige og helstøpte karakterer i en roman. De er så levende, så ekte, og så utrolig virkelige at jeg nesten mangler ord. Hva er det forfatteren gjør? Hvordan får han det til? Det han skriver om og rundt disse menneskene blir så mye mer levende inni hodet mitt enn det andre romanfigurer blir. Jeg føler at jeg kjenner dem alle sammen. Det gjelder ikke bare de to hovedpersonene Tommy og Agnes. Det gjelder hver eneste biperson i hele romanen. De står fram med kjøtt, blod og SJEL. I mine øyne er dette et kunstverk. Et studium i karakterbygging. Kjære alle forlagsredaktører … Gi boka i gave til deres egne norske forfattere, og be dem lese for å lære litt.

Hadde jeg undervist på et litt høyere nivå enn ungdomsskole så ville jeg brukt denne boka flittig. Den er strålende på alle måter, og jeg klarer ikke å finne en norsk krimtittel de seneste tre årene som holder dette nivået. Til vinteren eller våren kommer den andre boka om Tommy Bergmann. Vi kan vel trygt si at det blir «Den vanskelige andreboka» etter den suksessen Sveen har oppnådd med denne. Til gjengjeld vil en vinner av «Glassnøkkelen» bli solgt til så mange land, at jeg tror han vil ha til smør på maten selv om han ikke skulle klare å opprettholde det fantastiske nivået fra debuten.

Skal du lese en eneste krimbok i år (og ikke er blant dem som elsker blodig hardcorekrim med tempo som gir deg angina pectoris) ja, så må du lese denne.