Klaustrofobisk leseopplevelse

KistemakerenTittelen høres kanskje ikke positivt vinklet ut, men for oss krimelskere er den det. Frode Granhus siste bok «Kistemakeren» vil garantert gi deg pusteproblemer og gispende mardrømmer. Han kan den kunsten, Granhus. Å framprovosere våre aller verste mareritt i et hustrig, forblåst og ganske creepy fiskevær i Lofoten. Idyllen er ikke det den en gang var.

Det er like greit å få det sagt først som sist. Frode Granhus er selve inkarnasjonen på Nordic Noir-bølgen. Nordisk krim på sitt aller mørkeste plassert på et sted der ingen kunne tru at nokon kunne bu, og med en etterforsker som er jaget av spøkelser både på hjemmebane og i yrkeslivet. Det er dystert, tungt og gripende. En langsom ferd i nordnorsk ruskevær ned mot de dypeste etasjene av Dantes inferno. Dit hvor menneskesinnet er så forkrøplet, og skadene på sjela så store, at det ikke finnes noen redning.

«Kistemakeren» er på mange måter et mesterverk. Jeg har knapt noen gang blitt så rundlurt av en krimforfatter. Faktisk såpass utfintet og pissa på at jeg hånlo da jeg las de siste sidene, og fikk selve løsningen. Trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg fant ut at Granhus hadde begått generaltabben å kjøre en twist mot slutten som stred mot alt det vi hadde fått vite i et subplott som strakk seg gjennom hele romanen. Så jeg gikk selvsagt tilbake for å plukke de åpenbare logiske bristene fra hverandre, bare for å oppdage at det var jeg som tok feil. Alt det som jeg TRODDE sto i subplottet sto ikke der, det var bare naturlig å trekke de slutningene jeg hadde tatt. Men, det STO IKKE slik. Forfatteren hadde lurt meg til å tenke lenger, legge sammen sammenhenger som ikke var der, og med det dra en konklusjon som var total skivebom. Utrolig snedig gjort, og ikke så rent lite plott-teknisk finarbeid som ligger bak et slikt kalkulerende villspor.

«Kistemakeren» er vel utvilsomt den mørkeste av Granhus sine romaner så langt, selv om ingen av de tre forrige var feelgoodromaner heller. På mange måter synes jeg han har klart å kombinere det beste med «Stormen» (uhyggen, spenningen, tempoet og ruskeværet) med det beste fra «Djevelanger» (det dystre, vonde, gripende og psykologiske). Til sammen blir det en voldsom krimroman som gjør inntrykk på en stakkars leser. Selv om det er lite action og høyoktan-scener i boka, så mangler det ikke på driv og spenning av den grunn. «Kistemakeren» er ikke en bok du bruker ukevis på å fullføre, for å si det slik.

Historien er grusom. Barn i 12-13 årsalderen blir tilsynelatende umotivert kidnappet på det lille tettstedet Reine i Lofoten, og deretter plassert i kister. Noen i flere døgn. De blir riktignok sluppet fri etter en stund, men er på grensen til å være psykotiske av de traumene de har gjennomgått. I det lille bygdesamfunnet er omtrent alle en potensiell mistenkt bak ugjerningene, og den tilbakevendte lensmannen Rino Carlsen har en enorm utfordring i å prøve å finne sammenhengen mellom kidnappingene. Han tror ikke barna er tilfeldig valgt, og han mistenker at det hele henger sammen med et funn i isen oppe i fjellet av en mann som er tappet for blod. Han har stått innefrosset i isen i flere år og skuet ut over det majestetiske landskapet. Når så en ny jente forsvinner , begynner en kappjakt mot klokka. Vil de rekke å finne kisten der hun holdes før gjerningsmannen dreper henne slik han etter alle sonemerker gjorde med sitt forrige offer.

Å skrive denne type krim er alltid krevende. En skal klare å holde på den dystre og litt paniske stemningen gjennom samfulle 333 sider. Samtidig så er det viktig å holde tilbake der det blir spennende. For å få til det må du ha gode subplott som i seg selv har en nerve og en spenning i seg. Da kan du veksle mellom disse og hovedhistorien, og på den måten holde leseren på alerten hele veien. Granhus gjør det med bravur i «Kistemakeren». Vi følger alle bihistorier med engstelse, grøss og spenning. Det er nært. Det er klaustrofobisk. det er rett og slett kvelende.

Samtidig så har Frode Granhus en litt lei tendens til å kreve for mye av sine lesere. Løsningen blir ofte så komplisert med alle twistene, at leseren sliter med å følge med på notene. (Enten det, ellers så er det jeg som er usedvanlig treig i pappen) Mot slutten (Siste 50 sider) så florerte det med så mange navn og hendelser, at det gikk helt i stå for meg. Jeg klarte ikke huske hvem som var hvem, og selv om jeg forsøkte, så klarte jeg ikke forstå den hele og fulle løsningens logikk. La oss se på selve Kistemakeren … Løsningen er OK, selv om jeg setter store spørsmålstegn ved evnen til å utføre de gjerningene utfra gjerningsmannens fysiske forutsetninger. Ikke helt troverdig, men med nød og neppe innenfor det vi kan godkjenne. Så har vi den ansiktsløse voldtektsmannen som foregrep seg på søskenparets mor. Hvordan Rino kunne dra den slutningen han gjorde på de siste sidene er ubegripelig for meg. At navnet alene skulle gi løsningen …? Nei, her er det trolig noe jeg ikke fikk med meg i starten. Det er da også det eneste ankepunktet jeg har til denne boka. Løsningene blir for innfløkte og kompliserte. Som leser følger jeg ikke helt med på notene, og jeg føler også at løsningen er i utakt med det vi har blitt presentert for tidligere om gjerningsmannen.

Men … Når alt kommer til alt. Dette var uhyggelig. Dette var nært, vondt, spennende og gripende. Frode Granhus blir bedre og bedre for hver bok. Nå er han definitivt på øvre halvdel i eliteserien, og ingenting tyder på at han har tenkt å gi seg med det. En strålende og intens høst-thriller som river godt i de innerste strengene i sjela di.

Mine anmeldelser av Frode Granhus sine tre forrige bøker:

Malstrømmen , Stormen, Djevelanger

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

Djevelsk god krim!

DjevelangerDet er en stund siden jeg har lest en norsk krimroman som tok tak i meg, og engasjerte meg. Veldig mye er bra, og står til godkjent, men de virkelige perlene er det lengre mellom. Djevelanger av Frode Granhus er en slik perle. Hans tredje Lofoten-krim med Rino Carlsen i hovedrollen er en krimroman som sitter i magen. Den river og sliter i deg fra første til siste side, og Granhus har klart kunststykket å unngå å bli spekulativ. Noe som er svært vanskelig når det kommer til pedofili, kidnapping og drap på små barn. Djevelanger spikrer etter min mening Frode Granhus inn på topp ti-lista over norske krimforfattere.

Boka har som sagt en betent tematikk innen krimsjangeren. Å skrive om barn som blir utsatt for overgrep og store lidelser blir gjerne kategorisert som spekulativt, og det med rette. Alt for mange griper til dette for å skape spenning i en suppe som ellers har bare spiker som ingrediens. Vi ser det stadig oftere, og jeg forstår tankegangen til forfatterne. Å skrive spennende krim handler ofte om å gjøre menneskers største mareritt om til virkelighet. I det perspektivet finnes det knapt noe verre enn at våre små, uskyldige og forsvarsløse barn blir utsatt for grov vold, overgrep, utnyttelse, vanskjøtsel eller i ytterste konsekvens drap. Hva er det så som gjør at Frode Granhus klarer å unngå å trakke inn i det minefeltet når han velger denne tematikken?

For det første så mestrer han fortellerkunsten. Han klarer å gjøre alle de involverte til ekte og troverdige mennesker på godt og vondt. Vi tror på det som blir fortalt, og vi kjenner på fortvilelsen som sprer seg etterhvert som håpet svinner om en lykkelig slutt. Den fortvilelsen er både inderlig og reell. Han forteller historien på en måte som gjør at leseren kjenner på de samme følelsene. Djevelanger er IKKE underholdningskrim. Den er vond å lese, og det er fristende å dra paralleller til for eksempel Karin Fossum.

Den sammenligningen er egentlig ikke så dum. Fossum er en mester på å gi drapsmannen eller overgriperen et menneskelig ansikt. I Djevelanger klarer Frode Granhus det samme. Vi kommer ubehagelig nært innpå både overgriper og offer i denne boka. Vi føler både avsmak og forståelse på en og samme tid. Vi kommer langt inn under huden på mannen som utfører ugjerningene, og vi kjenner på hans redsel, frustrasjon, sorg og fortvilelse. Vi ser de syke tankene som utspiller seg i all sin gru, men samtidig har personen et anstrøk av mildhet og empati over seg. På mange måter gjør dette det enda vondere, og enda mer spennende.

Som sagt så er det ikke bare overgriperen som blir portrettert på en nær og gripende måte i denne romanen. Også lille Ida, jenta som er blitt kidnappet, kommer så nær at jeg som leser føler at hun sitter på fanget mitt mens jeg leser. Det gjør så ubeskrivelig vondt at jeg har ikke ord. Hennes lidelser blir malt med en sår palett, og jeg kan knapt huske at en karakters historie har engasjert meg i samme grad som hennes. Det finnes vel et beskytterinstinkt inni meg som pappa som blir trigget til det ulidelige i skildringene av hennes tanker og følelser. Det er dyktig gjort av forfatteren, men det må ha vært en lidelse å sitte der foran tastaturet å skrive hennes historie. Jeg regner med at Frode Granhus trengte noen pustepauser underveis i den prosessen.

Så har vi hovedpersonene Rino og Guro. Begge to er skarpe, tydelige og gode karakterer. Personer med integritet og et brennende ønske om å gjøre en god jobb. Samtidig er de veldig gode kontraster til hverandre i sin ulike tilnærming til kidnappingssaken. Vi ser to politietterforskere som blir jaget av tidsklemma i sin frustrerende jakt på å finne Ida i tide. De blir trangsynte, ensporede, og kaster seg over ethvert nytt spor som selve løsningen. Jeg merker at jeg TROR på dem. Deres fortvilelse kommer ut gjennom hver eneste pore i huden. Angsten for å ikke lykkes. Frykten for å komme for sent. Frustrasjonen over at ting tar for lang tid. Det er en jaget stemning som preger scenene med disse to. At det vikles inn en gryende kjærlighetshistorie mellom dem blir merkelig nok aldri forstyrrende.

Jeg ser at det blir mye fokus på karakterbygging her, men det er ikke til å unngå. Jeg finner kun en eneste karakter i hele boka som får et litt utydelig preg over seg, og det er Rinos kollega Thomas. Han forblir en skygge boka gjennom, men har også en helt ubetydelig birolle i dramaet. Predikanten og hans kone (Idas foreldre) er gnistrende i sin urokkelige tro på predikantens synske evner, og det at han vet at Ida kommer hjem etter tre dager. Saras skakkjørte mor, som har viet hele sitt liv på å bære på den umulige sorgen det er å miste sitt eneste barn er også helt vidunderlig skildret. Kort sagt … Imponerende forfatterhåndverk.

Jeg kunne med letthet gitt boka toppkarakter, for så god er den faktisk, men det er et par ting som skurrer litt. Løsningen er så kompleks at den mister litt av troverdigheten for meg. Motivet til gjerningsmannen likeså. Det virker som om det har vært så uendelig viktig for forfatteren å holde løsningen skjult, at han har falt ned på en løsning som leseren kanskje har litt vanskeligheter med å godta. Det andre jeg vil pirke litt på er at tankene til Ida er så velformulerte. Det kjennes ikke helt som tankene til et barn på 5-6 år. Hun blir for reflektert.

Men … som sagt det siste er først og fremst pirk. Djevelanger er en gjennomarbeidet knallgod krim som rører ved de innerste og vondeste følelsene hos oss. Alt iscenesatt i verdens vakreste og mest eventyrlige landskap. Jeg gleder meg stort til ny Rino Carlsen krim til høsten. Granhus viser stadig stigning i sitt forfatterskap, men stort høyere enn dette kommer han ikke. Djevelanger er rett og slett djevelsk god!

Stormfull spenning!

StormenFrode Granhus ble nominert både til Bokhandlerprisen og Rivertonprisen for sin andre bok om politietterforsker Rino Carlsen. «Stormen» tok bok-Norge med storm, for å være litt tørrvittig. Det er ikke uten grunn. Sjelden har språk, landskap, menneskeskjebner og spenning stått så godt til hverandre som i denne kriminalromanen. Her knaker det i veggene mens du leser, og uhyggen kommer krypende innpå deg som mørke lumske skyer fra havet.

Det er alltid en utfordring å lese bøker som har fått såpass gode kritikker og opptil flere nominasjoner. Det er lett å få for høye forventninger, og også lett for at en blir farget av at dette skal være bra. En leser med en indre stemme som hele veien forteller deg at dette er kvalitet. Alt blir tolket i beste mening med andre ord, og kritikken blir fort feid under teppet. Jeg har derfor forsøkt å nulle meg selv ut, og kun tenkt som jeg ville gjort det om Frode Granhus var en umerritert norsk forfatter. Hva ville jeg pekt på? Hvilke kvaliteter finner jeg? Hva er det som ikke fungerer optimalt?

La oss begynne med selve historien, og ta det derfra. Et skjelett dukker opp på et avsidesliggende og fraflyttet fiskevær i Lofoten etter at en høststorm har laget en flenge i berget. Skjelettet er av en gutt som er blitt mishandlet på det mest grusomme, og det dateres tilbake til begynnelsen av 1960-tallet. Samtidig blir en eldre mann som har blitt kraftig forbrent og invalidisert i en ulykke utsatt for sadistisk tortur av en pleier ved det lokale sykehjemmet. Men, han er ute av stand til å kunne melde fra om mishandlingen ettersom brannen har ødelagt både taleevnen og synet hans. Når Rino Carlsen ankommer det lille tettstedet Reine for et halvårig vikariat, så er det disse to sakene han må ta tak i. To saker som hver på sin måte river opp forferdelige sår i lokalsamfunnet, og som forteller om uforståelige overgrep som har blitt dysset ned og tiet om alt for lenge.

Først av alt må jeg berømme Granhus for å behandle såpass vanskelige temaer som det denne boka handler om med en så stor respekt, innsikt og ømhet. Det er sårt, vondt og ubegripelig på en og samme tid, men det er ekte. Ikke ett sekund tenkte jeg at dette var oppdiktet. Temaene og menneskeskjebnene  blir beskrevet med en ekstremt god penn, og karakterene, både dagens og de historiske, var så ekte og troverdige at jeg kunne føle pusten deres gjennom trykksverten i boka. Den sorgen, fortvilelsen, og det raseriet som beskrives gjennom Roald, Berger og Boas skjebner er hjerteskjærende godt beskrevet.

Det samme må sies om naturen. Kun en nordlending kunne beskrevet dette trolske landskapet så godt. Det er vilt, røft, storslått, vakkert og stormfullt. Været og landskapet følger nervetrådene i boka, og jeg følte det nesten som jeg satt i en holk ute på åpent hav mens jeg leste. Vi som har bodd i Nord vet at været, naturen og folkeslaget er ett. Det er stormfullt. Denne romanen er et studie i landskaps og miljøskildringer. Jeg kommer definitivt til å bruke bruddstykker fra denne boka i mine egne forelesninger om skildringer som litterært virkemiddel til høstens nye håpefulle ungdommer.

På disse to områdene scorer Granhus innertier på innertier, og jeg skjønner hvorfor både lesere, anmeldere og juryer har latt seg rive med. Boken er i tillegg et enormt skritt i riktig retning sammenlignet med hans forrige Rino Carlsen-bok  «Malstrømmen». Den hadde et så komplisert plott at en helst burde være førsteamanuensis plott-tolking for å klare å henge med i svingene. I «Stormen» er linjene renere, plottet strammere, historien mer troverdig, og persongalleriet langt mer oversiktlig. Meget bra gjort.

Alt i alt så er dette en svært sterk bok. Den er både sår og varm samtidig. Det er ikke ofte en kan bruke de superlativene på en krimroman. Samtidig så er det enkelte ting jeg som leser henger meg opp i. Jeg klarer ikke helt å innfinne meg med den bunnløse sadismen som den forbrente mannen blir utsatt for. Selv om motivene er sterke for å skade ham, så klarer jeg ikke helt å se at noen ville få seg til å gå så langt som det som blir gjort her. Jeg mener også at denne sadismen blir litt for mye utbrodert i boka. Et typisk «nordic noir»-trekk, men jeg personlig er ingen stor fan av denne måten å skape uhygge på. En annen ting som jeg slet med var å klare å nøste alle trådene. Det ble en del rot mot slutten som gjorde at jeg egentlig aldri helt forsto hvem som var «Djevelen», og om det var en eller flere som sto bak disse overgrepene mot den forkrøplede mannen på sykehjemmet. Jeg finner det også litt rart at det som sto på «lappen som vinden tok» ble direkte motsagt av budbringeren da han overleverte lappene tidligere. Hvorfor gjorde han det? Løsningen på skjelettgåten var etter mitt syn ganske innlysende, men der ser jeg at mange andre har blitt veldig overrasket. Jeg mener også at actionscenen som skulle avslutte skjellett-tråden fikk en alt for brå slutt, og en politimann ville vel aldri avsluttet der han gjorde uten å sette himmel og jord i bevegelse for å søke etter vedkommende? Selv om det virket fullstendig håpløst?

Med andre ord … Det er noe småplukk å utsette, spesielt mot slutten. Men det er jo akkurat det det er … Småplukk. Stormen er en usedvanlig velskrevet og spennende krimfortelling med et vanskelig, alvorlig og svært viktig tema som bakteppe. Frode Granhus skildrer dette såre og vonde med gullpenn. Alt satt inn i et majestetisk landskap der vær og vind former både mennesker, skjebner, og gamle synder.

PS! Jeg jobber frilans som konsulent på manus innen krim og YA-litteratur hos Schibsted Forlag, men har ikke hatt noe med denne utgivelsen eller med forfatterens andre bøker å gjøre. Jeg skriver av prinsipp aldri anmeldelser eller omtaler av bøker som jeg har jobbet med for dette eller andre forlag. Jeg velger også bøker kun ut fra egeninteresse, ikke ut fra hva forlagene ønsker jeg skal lese og skrive om. Se forøvrig min etiske plattform for mer informasjon om min habilitetsvurdering  i slike saker.