Skjulte norske krimskatter: ULRIK HØISÆTHER

Norsk krim har hatt noen svært flotte år med gode salgstall, flere utgivelser, og svært mange krimromaner oversatt til andre språk. Det florerer av god norsk krim, men jeg tør vedde på at du ikke har lest mer enn 10 prosent av dem. Mange av navnene det hviskes og tiskes om i forlagshus og på messer har du kanskje ikke en gang hørt om. I en serie på åtte innlegg skal jeg presentere dere for åtte skjulte norske krimskatter som jeg mener du bør lese. Høy kvalitet, spennende bøker, og friske forfatterstemmer. De åtte er Ulrik Høisæther, Kjell Erling Bardal, Hogne Hongset, Asle Skredderberget, Sonja Holterman, Erling Greftegreff, Jarle Sten Olsen og Helge Thime-Iversen. I dag: Ulrik Høisæther

Norsk krim har hatt noen svært flotte år med gode salgstall, flere utgivelser, og svært mange krimromaner oversatt til andre språk. Det florerer av god norsk krim, men jeg tør vedde på at du ikke har lest mer enn 10 prosent av dem. Mange av navnene det hviskes og tiskes om i forlagshus og på messer har du kanskje ikke en gang hørt om. I en serie på åtte innlegg skal jeg presentere dere for åtte skjulte norske krimskatter som jeg mener du bør lese. Høy kvalitet, spennende bøker, og friske forfatterstemmer. De åtte er Ulrik Høisæther, Kjell Erling Bardal, Hogne Hongset, Asle Skredderberget, Sonja Holterman, Erling Greftegreff, Jarle Sten Olsen og Helge Thime-Iversen.

I dag: ULRIK HØISÆTHER

Ulrik Høisæther (Foto: Julia Pike/Gyldendal)

Ulrik Høisæther er en av våre best bevarte krim-hemmeligheter. Han skriver gnistrende godt, med høyt tempo, artige twister, og levende karakterer. Hans to første krimbøker «Pokerfjes» og «Rene hender» kom ut på Tiden Forlag for 8-10 år siden, og ble en del omtalt den gangen. Mens hans foreløpig siste bok «Den siste bankboksen» kom ut på Gyldendal for et par år siden.

«Pokerfjes» og «Rene hender» er norsk finanskrim på sitt beste. Engasjerende bøker som du sluker, og med sterke hovedpersoner som kryper inn i deg og blir værende. Gjennom de to første bøkene i denne serien trodde jeg virkelig at vi så konturene av et forfatterskap som skulle ta skikkelig av, men så skjedde ikke det. Ulrik ble opptatt med en del andre prosjekter, Tiden Norsk Forlag sluttet å gi ut bøker, og plutselig hadde det gått så lang tid at det var vanskelig for andre forlag å skrape opp Eveline Enger og Jack Larsen fra asfalten. Trist, men slik er det av og til. Med det sagt, så er disse to finansthrillerne såpass gnistrende, at dersom du ikke har lest dem, så bør du skaffe dem til veie så snart du kan.

Om debuten «Pokerfjes» skrev jeg i min anmeldelse følgende: «Dette er det vi elsker å kalle en pageturner. Natt til fredag (jeg skulle på jobb dagen etter) vurderte jeg seriøst å døgne for å lese ferdig boken da jeg hadde knappe 150 sider igjen. Slikt skjer ikke ofte med meg.» I samme anmeldelse påpeker jeg også følgende: «Jeg er imponert over hans debut. Han skriver drivende godt i et segment der Tom Kristensen så langt har vært enerådende. Jeg vil konkludere med at Høisæther er en verdig utfordrer etter å ha lest hans debut.» I 2012 nominerte jeg «Pokerfjes» til årets bok i en uhøytidelig kåring. Det sier litt om min begeistring.

Og om «Rene hender» finner jeg dette sitatet fra min anmeldelse: «Ulrik Høisæther er en fantastisk forteller. Han har tilført norsk finanskrim noe nytt og særegent. Han skriver knakende godt, og han har skapt to protagonister som leserne blir skikkelig glade i. Eveline Engers både myke og sensuelle, men samtidig skarpe og plagede vesen er et friskt pust som holder seg godt gjennom begge bøkene. Det samme må jeg si om Jack Larsen. En fortreffelig og herlig type. Sliten, brukt, trøtt og rastløs, men lynskarp og befriende jordnær i all sin rufsete fremtoning. – Harry Hole, du må bare passe deg. Jack Larsen hadde spist deg til frokost«

«Den siste bankboksen» er altså Høisæthers foreløpig siste kriminalroman. Den er virkelig en perle verdt å merke seg. Jeg følte meg nesten sikker på at den ville få en Riverton-nominasjon i fjor, men den ble altså forbigått, noe jeg finner litt merkelig. Som krimroman er den helstøpt. Svært godt og ambisiøst plott. Karakterer som det oser tyngde og skarpe kanter av. Et voldsomt driv med flere actionscener som tar pusten fra deg. Realistisk og godt utført etterforskningsarbeid, og et historisk subplott som virkelig engasjerer.

Jeg anmeldte boken da den kom, og skrev følgende i min anmeldelse: «Vi får en spesiell krimgåte, et uløselig mysterium, et svært spennende historisk subplott, et personlig drama, et psykologisk spill, en møysommelig politietterforskning, heidundrende høyt tempo, stadige twister og uventede vendinger, og et crescendo til slutt som tar pusten fra deg. Alt pakket inn i et godt, variert og fint språk. Her er det hurramegrundt fra første bokstav, og du blir sugd rett inn i handlingen. Her er det forsvunne diamanter, skattejakt, gangstere, fremmedlegionærer, drap, utpressing, ran, svindel, leiemordere og en smellfeit jordnær norsk politimann som er alenepappa og som lider av overspising. Vi blir så uendelig glad i denne stakkars politimannen og i hans yngre og langt mer spenstige partner. «

Ulrik Høisæther har med andre ord ikke verdens lengste backlist, men det er tre bøker du så absolutt bør finne plass til i beltet. Kan også anbefale Eirik Hivjus fantastiske innlesing av «Den siste bankboksen» på Fabel. Ren nytelse.

Ha en fin helg alle sammen. 🙂

En litt annerledes Januar …

Velkommen til mitt lille møte med bøkenes verden....
Velkommen til mitt lille møte med bøkenes verden….

En mørk isrose speiler meg som et Marekors i stuevinduet. Får meg til å framstå som et sprukket kar. Fra ventilen øverst kjennes en isende trekk som kryper inn i kroppen. En hutrende bevegelse med skuldrene. Pleddet litt tettere rundt midjen. Koppen på bordet har livgivende dråper av varm melk med honning, og jeg omslutter den med Rene hender. Ikke for å drikke av Edens flytende elver, men for å snike til meg varmen fra koppen.

Januar er kald. Ute knasprer det i rimfrost under beina til naboen, mens han begjærlig smugrøyker i le for nordavind og nysgjerrige unger. Julesangene har hilst til lua og sagt farvel. Tilbake står bare tomheten etterpå. Tomheten etter alle trolldeignissene som studerte meg fra kaminen. Tomheten etter det lysende treet som ga fra seg en imaginær varme i kroken. Tomheten etter juleglad familielatter som  ligger igjen som et ekko i tause vegger. Tomheten i magen etter julemåltider som for lengst er fortært, og som kun ligger igjen som en fettreserve rundt linningen. Tilbake står januar naken med mørke isroser i vinduene og tause smugrøykende naboer. Kald. Ubeskyttet. Hustrig.

Januar er mørkets måned. Korte dager som har hastverk med å bli natt. Selv ildens lys fra peisvinduet klarer ikke skyve bort det kvelende sorte. Som en Flaskepost fra Passerte tider så  suger mørket både krefter og livsvilje fra sjelen og spytter det ut under dundynene i nattens ensomme maratonløp mot dagen. Holder deg nede når du må opp. Telen sitter meterdyp i gulvbelegget og stjeler varme fra bare føtter i morgenmørket. Litervis med beksvart kaffe akkompagnerer morgenmørket i en langsom engelsk vals, og tiner frosne tær. Mens Blodtåken siver forbi samles kroppen  i en sittende fosterstilling under ulltepper.

Utenfor hyler januarkulingen og dobler de effektive kalde blå. River og sliter i skrantne levegger, blafrende presenninger og i den røykende naboen. Mens mørket fremdeles holder en dirrende hånd over en gråblek soloppgang stikker jeg den kalde nesen fram fra pleddet. Lar varmen fra rykende melk med honning spre seg fra hendene og kikker ut på den blå timen. Dette er Vredens tid, blir det sagt, men jeg kjenner kun innhul angstfull kulde som har satt seg fast i knoklene.

Kattens intstinktive trang til narsissistisk selvtilfredshet får ham til å krype nærmere flammene fra peisen. Da solens første januarstråler når frem til meg gjør jeg det samme. Lar kattepelsen, peisvarmen og ullpleddet varme meg opp mens jeg smiler lurt til Allans finurlige betraktninger i Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant. Når Allan kom seg over Himalaya på egenhånd så burde jo jeg komme meg gjennom januar uten varige men. Katten maler, solen skinner, og en ny og litt lengre dag enn i går har jaget mørket vekk for en stakket stund.

Den vanskelige andreboka: Rene Hender

Rene henderÅ debutere som forfatter er stort. Dessverre så blir det med debuten for de fleste. De har ikke flere bøker i seg. Derfor er forlagene blitt mer og mer opptatt av å fokusere på forfatterskap. Med Ulrik Høisæther er det imidlertid ingen tvil. Han har med sin andre bok om Eveline Enger etablert seg som norsk krimforfatter på Tiden Norsk Forlag.

Rett før jul leste jeg hans første bok «Pokerfjes«, og jeg var både heftig og begeistret. Dere kan lese min bokomtale av debuten her. Nå er andre bok «Rene hender» lest, og det tok ikke mange dagene for å si det slik. Ulrik Høisæther kan sitt håndverk, og han klarer å gjøre selv trivielle transportetapper spennende. Det er prisverdig av en såpass fersk krimforfatter.

Jeg må si jeg hadde ekstremt høye forventninger til Rene Hender etter å ha lest Pokerfjes. Skikkelig råbarket finansthriller fra første til siste side var det den gangen. Hva så med denne? Vel … La meg si det slik. Høisæther har lykkes med et par ting som ikke fungerte optimalt i første bok, men samtidig så har han mistet noe av det som var så bra med debutromanen. La meg være mer spesifikk:

I Pokerfjes omtalte jeg språkbildet som et litt overivrig forsøk på showoff. Det ble en «fremmedordsonani» uten sidestykke når finansmiljøet og ikke minst pokermiljøet skulle beskrives. Det virket til tider som om Høisæther hadde et behov for å vise hvor mye fagkunnskap han hadde, og hvor god research han hadde gjort. Dette har han heldigvis gjort noe med i «Rene Hender». Her virker språkdrakten mye mer tilgjengelig, og det som finnes av faguttrykk blir ikke overdimensjonert. Språket i «Rene hender» er godt håndverk, for å si det rett ut.

Likevel så har jeg et par ankepunkter også denne gangen. Fra å framstå med et svært godt, gjennomarbeidet og troverdig plott i første bok, så virker det som om Høisæther ikke har hatt en like god idè til bok nummer to. Jeg tar meg selv flere ganger i å ikke tro på det plottet som avtegner seg. Selv om hver enkelt hendelse i seg selv kan gå under betegnelsen troverdig, så blir det for mye av det gode når Ulrik Høisæther velger å gå «The full monthy» her. Det grenser opp mot konspirasjonsteoretisk, og jeg klarer ikke kjøpe de løsningene som etterhvert dukker opp.  I tillegg velger Høisæther noen uventede grep på de siste sidene som jeg som leser ikke har sansen for i det hele tatt. Jeg snakker ikke om lesere generelt, men om meg spesielt. De som har lest ferdig boken vet hva jeg sikter til, jeg skal ikke spoile det her.

Når det er sagt, så må jeg si at Ulrik Høisæther er en fantastisk forteller. Han har tilført norsk finanskrim noe nytt og særegent. Han skriver knakende godt, og han har skapt to protagonister som leserene blir skikkelig glade i. Eveline Engers både myke og sensuelle, men samtidig skarpe og plagede vesen er et friskt pust som holder seg godt gjennom begge bøkene. Det samme må jeg si om Jack Larsen. En fortreffelig og herlig type. Sliten, brukt, trøtt og rastløs, men lynskarp og befriende jordnær i all sin rufsete fremtoning. – Harry Hole, du må bare passe deg. Jack Larsen hadde spist deg til frokost 😉

Jeg må vel være så ærlig å si at jeg likte Pokerfjes hakket bedre enn Rene Hender. Men, det sa jeg også om bok nummer to i serien om AvdelingQ av Jussi Adler Olsen … Så kom bok nummer tre og slo meg fullstendig over ende av begeistring. La oss håpe det samme skjer her når neste bok forlater Høisæthers hånd. Forhåpentligvis om ikke så alt for lenge …